Av Matilde Myrvoll Mikalsen
Etter fire år som lærerstudent og som et menneske i midten av 20-årene, oppstår det en del tanker og meninger rundt sosiale medier og elever. Jeg er selv av en generasjon hvor foreldre og lærere hadde liten snøring på hva som faktisk foregikk på internett og spesielt på sosiale medier. Min generasjon har måttet lære på den harde måten hvordan vi skulle takle det nye digitale livet som oppstod. Noe som har blitt banket inn i hjernen min etter fire år på universitet er nettopp det at skolen skal bidra til at barn blir nyttige samfunnsborgere. Dette krever blant annet at vi skal gi elevene verktøy til å takle livets utfordringer. Nytt ved LK20 er blant annet et større fokus på tverrfaglige temaer som berører viktige utfordringer ved samfunnet som elevene skal tre ut i. Ett av disse temaene er Folkehelse og livsmestring, og dette skal «[…]gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg» (Udir, 2020). Noe jeg stiller meg svært kritisk og bekymret til er plassen sosiale medier har fått. Hvor er fokuset på å mestre det digitale livet?
Det florerer av meninger og kronikker om barns bruk av sosiale medier, meninger om hvordan foreldre og lærere bør forholde seg til dette, og råd om hvordan snakke med barn om det de ser på nett. Det finnes utallige undersøkelser som forteller oss om hvordan barn har det på nett, og om deres nettbruk. Medietilsynet er en av de som forsyner oss med statistikk og grafer om barns mediebruk. Ikke overraskende er hele 90 prosent av elever mellom 9 og 18 år på sosiale medier, og hver dag trykker seks av ti av disse elevene «liker» på noe andre legger ut (Medietilsynet, 2020). Parallelt med fokuset på mediebruk, har også fokuset på elevers psykiske helse fått mer søkelys rettet mot seg. Undersøkelser viser blant annet at jenter som «liker» på det andre legger ut på sosiale medier får dårligere selvbilde over tid (Steinsbekk, 2020). Den siste påstanden forteller oss noe om at barn ikke får tilstrekkelig med kunnskap om hvordan de skal håndtere det de ser og gjør på internett og sosiale medier.
Folkehelse og livsmestring skal dekke temaer som «[…]fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi» (Udir, 2020). Det som er interessant med setningen ovenfor er at mange elever eksponeres for disse temaene nettopp på ulike sosiale medier. Jeg vil altså påstå at sosiale medier er den plattformen hvor mange elever danner sine meninger rundt de nevnte temaene. Dette baserer jeg blant annet på Medietilsynet sin undersøkelse rundt barn og ungdoms mediebruk (Medietilsynet, 2020). De ser på hvilke sosiale medier barn bruker, men også hva barn gjør på nett. Medietilsynet ser at barn blant annet bruker media til «bruk av penger i spill og sosiale medier, og reklame», «porno, seksuelle kommentarer på nett, og deling av nakenbilder» og «se på salg av alkohol og rus, og mottar reklame for alkohol» (Medietilsynet, 2020). Det er flere likhetstrekk i disse kategoriene og temaene nevnt ovenfor under folkehelse og livsmestring. Elever skal altså lære å mestre situasjoner knyttet til «seksualitet, kjønn, rusmidler, forbruk og personlig økonomi» (Udir, 2020). Problemet er at det er opp til hver enkelt lærer å avgjøre hvordan elevene skal lære om disse temaene, samtidig som mange elever eksponeres for disse temaene på sosiale medier.
Som lærerstudent på fjerde året har jeg støtt på flere utfordringer knyttet til sosiale medier og elevers hverdag. I og med at min interesse for elevers mediehverdag har vært stor alle disse fire årene, har jeg hatt flere interessante samtaler med lærere og deres forhold til elevenes medievaner. En oppfatning jeg har fått i møte med dette er at lærere er mer konservativt innstilt til sosiale medier dersom de selv har barn som er på starten av mellomtrinnet, enn om de har ungdommer i hus. Muligens kan dette komme av en frykt for å innse at sosiale medier er noe alle foreldre og lærere må forholde seg til. Dette tenker jeg er noe av roten i utfordringen med at sosiale medier ikke har fått større plass i læreplanen. En fornektelse av og en manglende vilje til å forholde seg til at sosiale medier er en stor del av hverdagen til de aller fleste barn.
Å lukke øynene vil ikke hjelpe barn til å takle deres digitale hverdag bedre. Jeg har hørt fra flere lærere at de skulle ønske at alle foreldre i klassen ble enige om å nekte barna sine å bruke sosiale medier helt frem til de har nådd aldersgrensen som er 13 år. «Få bort skiten, og gi barn en god gammeldags Nokia» er et utsagn jeg har hørt på en skole. Staksrud (2017, s. 173) viser til at bekymrede foreldre og lærere resulterer i at det bli innført tiltak som kontrollerer eller sensurer elevens tilgang til sosiale medier. Dette skaper en fysisk hindring mellom den eleven og det medieinnholdet eleven ønsker å bruke. En fysisk hindring vil ikke munne ut i at eleven utvikler kritisk refleksjon og selvstendighet. Det ligger noe paradoksalt i å nekte å forholde seg til barns mediehverdag. Ofte ligger det en frykt bak de som begrenser tilgangen, for at barnet er for sårbar. Det paradoksale er at forskning viser at barn som får begrenset tilgang, i mindre grad klarer å utnytte de positive sidene og mulighetene som internett har å by på.
Prioritering og tidsklemma er en kjent utfordring på skolen og trolig en stor faktor til at skolen ikke fokuserer på å mestre et digitalt liv. Trolig er nok årsaken til at det blir nedprioriter at lærere ikke kan forsvare det å bruke masse tid på å snakke med elevene om dette. Jeg tenker at problemet ligger i at det ikke finnes nok plasser i LK20 hvor det eksplisitt blir skrevet om sosiale medier. En av årsakene til at det ikke har fått større plass i LK20 kan være at mye av det elevene bruker sosiale medier til faller utenfor det skolen anser som deres ansvar. Min oppfatning er at mye av det elevene gjør på sosiale medier er i form av underholdning og sosiale interaksjoner. Man kan jo undre seg om dette faktisk er noe lærere skal bruke tiden sin på, og mange mener sikkert at foreldre må komme mer på banen. Det virker som om at det er en dissonans mellom foreldre og lærere, om hvem som skal ta ansvar for å lære elever å mestre sitt digitale liv. En europeisk undersøkelse viser at foreldre mener at den foretrukne informasjonskilden til bruk av internett er nettopp skolen (Staksrud, s. 177). Min oppfatning er at skolen bruker tid på å lære elever om teknisk brukerkompetanse og kildekritikk, men lærer ikke elevene hvordan de skal takle det de opplever på disse plattformene. Dermed er det opp til foreldrene å lære elevene denne jobben, til tross for at det er skolen som skal være den arenaen hvor elever utvikler seg til å bli nyttige og gode samfunnsborgere.
Formålsparagrafen sier at «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» (opplæringsloven, 1998). Når jeg leste denne setningen i formålsparagrafen, så jeg naturligvis likhetstrekk til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Staksrud poengterer i sin artikkel at «god digital dømmekraft gjør elevene i bedre stand til å «mestre liva sine», i tråd med formålsparagrafen punkt 5» (Staksrud, s.175). Problemet er som tidligere nevnt at det å takle det digitale livet skjer både på skole, men også på fritiden. Hvordan skal lærere kunne forsvare det å bruke tid på sosiale medier? Det å lære elevene å takle den digitale hverdagen havner i gråsonen, noe som gjør det vanskelig å vite hvem som skal ta ansvar.
Det finnes store forbedringspotensialer knyttet til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Det er selvsagt mye foreldre kan gjøre for at barna deres skal utvikle seg til å bli gode og snille mennesker på internett. Samtidig vet man at elever kommer fra svært ulike hjem, og skolen skal derfor være en arena hvor elevene utvikler de samme ferdighetene, til tross for ulikhetene utenfor skolen. Av den grunn påstår jeg at skolen må få et større ansvar for å lære barn hvordan takle det de opplever på internett og sosiale medier. Utdanningsdirektoratet har eksplisitt skrevet at skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god helse, både fysisk og psykisk. Dermed kreves det en endring i hva utdanningsdirektoratet legger i livsmestring. For enten man vil det eller ikke, er internett og sosiale medier en enorm del av mange barns hverdag. Foreldre og ikke minst skolen kan ikke lukke øynene for hva som skjer på nett og barn trenger at både foreldre og skolen er på banen.
Litteraturliste
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – tverrfaglige temaer. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for- grunnopplaringen/id2570003/
Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Hentet fra https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61
Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske? I Engen, B. K., Giæver, T. H. & Mifsud, L. (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.
Utdanningsdirektoratet. (2020. 09. april). Hva er tverrfaglige temaer? Hentet 5. oktober 2021 https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/stotte/hva-er-tverrfaglige-temaer/