Av Eirik Christensen
Mobiltelefonen er et teknologisk virkemiddel som elever i norsk skole er eksperter på. Elever på ungdomsskolen bruker mobilen hver eneste dag, og har en enorm kunnskap om dens virkemåter. Ifølge Barn og medier-undersøkelsen Medietilsynet har gjort i 2018 på barn mellom 9 og 18 år, har 90 prosent av barna smarttelefon fra tiårsalderen. Dette viser at barna tidlig får stor kompetanse om bruken av mobil. Spørsmålet om hvordan telefonen kan brukes i klasserommet er stadig oppe til debatt. Men hvorfor kan ikke elevene i skolen bruke mobiltelefonen i undervisningen? Vil ikke et slikt kjent verktøy være med på å styrke elevenes læring? Erfaringene fra praksis tilsier at elever er komfortable med å ha mobiltelefonen i nærheten mens de arbeider med skolerelaterte oppgaver. La elevene få kjennskap til hvordan man kan jobbe med skolefag, uten å bortvise all form for mobiltelefon. La det bli en naturlig del av undervisningen.
Elever kan bruke mobiltelefonen til å søke etter informasjon, ta bilder, lage videoer og vise hva de kan på svært mange forskjellige områder. På denne måten klarer undervisningen og motivere elevene til å gjennomføre varierte og passende arbeidsmetoder for deres generasjon. Samfunnet er i stadig utvikling, og mobilen brukes mer og mer i alle samfunnets områder. I tillegg til elevenes kjennskap til å bruke mobilen til informasjonsdykk, kan det være andre behov elevene får dekt. Fra egen praksis har jeg opplevd at elever kommer til meg og spør om de kan høre på musikk mens de løser oppgaver. De føler at de klarer å løse oppgaver med mer konsentrasjon om de får litt musikk på ørene. Videre har jeg sett at de elevene som faller utenfor undervisningen, og ender opp med å være et uromoment i klasserommet, kan få utløp for energien deres ved å ta i bruk mobiltelefonen. Dette må selvsagt gjøres med visse begrensninger, men det kan være med på å skape større ro i klasserommet. De kan bruke mobiltelfonen både til informasjonsdykk, men også noen perioder med fri aktivitet, for å kunne få roen tilbake.
Hvis vi som lærere ønsker å utdanne samfunnsborgere, kan vi da nekte elevene å ta i bruk noe av det som brukes aller mest i samfunnet? En fersk studie av Universitetet i Alabama, USA, viser hvordan en mobiltelefon svekker en gruppe studenters oppmerksomhet og evne til å huske noe de skal lære. Dette viser at mobiltelefonen kan være et problem og et forstyrrende element i undervisningen. Likevel mener jeg at mobiltelefonen kan være med å styrke undervisningen på flere måter.
I opplæringsloven § 1-1 står det at elevene skal utvikle kunnskap, evne til og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og felleskap i samfunnet. Mye av det daglige arbeidet og felleskapet i samfunnet foregår ved bruk av mobiltelefonen. I lys av opplæringsloven og kravene for å bli en fungerende samfunnsborger til grunne, ser vi at behovet for at elever har erfart å kunne løse oppgaver enten ved bruk av eller tilgang på mobiltelefon. Dette betyr ikke at elevene skal ha telefonen oppe til enhver tid, men at de har tilgang på den, og lærer seg hvordan man kan løse oppgaver med å ha den tilgjengelig. I arbeidslivet har man mobilen tilgjengelig oftere enn ikke, dermed er det mye god lærdom i dette.
I første del av denne teksten nevnes det at 90 prosent av ungdom mellom 9 og 18 år har smarttelefon i tiårsalderen. Hvis man tenker at alle elevene skal kunne bruke mobiltelefon, så vil det være opptil 10 prosent som ikke har tilgang på dette. Dermed må lærerne også være klar over dette, og kunne gjøre en tilpasning slik at ingen elever blir sittende å føle seg «utenfor» på grunn av egen teknologisk hverdag. I dagens teknologisk krevende samfunn så har ofte lærere ressurser til å løse disse utfordringene. Derfor burde det ikke være et problem at elevene i dagens skole har mulighet til å bruke telefonen til det daglige arbeidet.
Bruk av mobilen skal være en måte å lære på. Pedagogikken skal styre teknologien ikke omvendt. Målet med teknologien må være der. Elevene kan bruke mobilen til informasjonsinnhenting. Dette er en bedre måte å løse usikkerhet på, enn at lærer hele tiden skal fortelle hva svaret er. Det er også en type teknologi som raskere kommer opp med søkeresultatet. Det finnes tjenester og ordbøker som gjør at elevene oftere og med større presisjon gir elevene gode og relevante svar på de problemstillingene de møter.
I undervisningen på skolen liker mange lærere å ha prosjektarbeid i grupper. Ved at elevene har mobiltelefonen lett tilgjengelig, vil de ha muligheten til å bruke den for å ta bilder av naturen, spille inn videoer og ta lydopptak. De kan bruke telefonen til å ta bilder av notatene som står på tavla, og lagre det til senere bruk.
Skal vi lykkes med den fornyelsen av innholdet i dagens skole må vi sette av tid til at lærerne i et fellesskap får kompetanse og motivasjon til å ta i bruk telefoner og annen digital teknologi, på en måte som styrker læringen til elevene. Vi bør heller bekymre oss for at utdanningssystemet holder seg til gamle tankesett og diskvalifiserer digital teknologi som mobiltelefoner som et forstyrrende element. Utdanningssystemet kan ikke unngå problemet ved å innføre mobilforbud. De må derimot ta en del av ansvaret, slik at barn og unge får digital dannelse. For å oppnå en digital dannelse må man gjennomgå dette i praksis, ikke ved hjelp av forbud. Det at telefoner i klasserommet er sett på som et forstyrrelsesmoment kommer av at elevene føler at mobilen er noe man kun kan bruke på fritiden. Ved å ta i bruk dette, vil dette problemet kunne minke, og bruken vil kunne øke konsentrasjonen og læringen hos elevene.
Den teknologiske utviklingen kan oppleves som et dilemma i skolen og gi store utfordringer. All kunnskap og kompetanse som produseres i dag, produseres gjennom helt nye virtuelle verdener, sosiale medier og simuleringsspill m.m. Dette utfordrer synet på hva skolen egentlig skal være, og hvordan læringen skal foregå. Ingen er uenig i at mobilbruken kan ta litt overhånd av og til. Dette gjelder ikke bare skoleelever, men faktisk like ofte hos foreldregenerasjonen. De bruker mobilen på arbeidsplassen, under møter/kurs og liknende.
Den sosiale læringen i dagens skole er like viktig som den faglige. VI må sette søkelys på å utvikle elevenes sosiale kompetanse og relasjonelle ferdigheter. De må lære av konflikter mellom å etterspørre begrunnelser, synspunkter og meninger blant elevene. Vi må la elevene delta, og komme med egne forslag til løsninger for å kunne forholde seg til normer og regler og forventninger.
En mobilfri skole er ikke ensbetydende med at elevene er mer fokusert i klasserommet. Et velfungerende klasserom klarer å oppfylle de kravene som samfunnet har. Vi må ikke fjerne det største og beste hjelpemiddelet som elevene har. Vi må heller styrke bruken, og la det bli en naturlig del av den undervisningen vi gjennomfører med elevene. La elevene jobbe med kjente og velfungerende hjelpemidler, istedenfor å fokusere på alt det negative det bærer med seg. På denne måten kan opprettholde motiverte og lærevillige generasjoner. Mobiltelfonen er et godt og verdifullt hjelpemiddel.
Kilder
https://forskning.no/barn-og-ungdom-pedagogikk-teknologi/mobilforbud-i-skolen-hva-sier-forskningen/1231627
https://forskning.no/app-barn-og-ungdom-partner/sprak-app-kan-berike-ordforradet-til-barn/1928253 –
https://www.uv.uio.no/iped/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2019/mobiltelefoner-i- klasseromet.html