Av Signe Solheim Karlsen
Den mye omtalte Netflix-serien «Squid Game» har blitt veldig populær i Norge. Serien handler om pengespill hvor deltakerne deltar i ulike barneleker for å komme nærmere pengegevinsten. Utfallet hvis de ikke mestrer leken er at de blir skutt. Serien har fått aldergrense 16 år i Norge på grunn av vold. Selv om serien har fått denne aldergrensen, har det blitt observert at barneskoleelever leker «Squid Game» i skolegården. Da er det spesielt snakk om en variasjon av leken «rødt lys», men i denne varianten blir man «skutt og drept» istedenfor å bli sendt bak streken igjen. Denne leken er til og med blitt observert lekt i barnehager. Det har skapt debatt om denne typen «voldelig» lek er skadelig for barn eller ikke, og om skolen bør stoppe denne typen lek.
Hvor får så skolebarna dette fra, når aldersgrensen er 16 år? Hvor har de tilegnet seg kunnskap om denne versjonen av «rødt lys»? Jeg tror mange hører om leken fra eldre søsken eller venner, og at de ikke nødvendigvis at har sett på serien selv. Dette selv om jeg har hørt om tilfeller der foreldre har sett på serien sammen med barn i 10-11 – årsalderen.
Er det å «leke vold» noe nytt? Det vil jeg påstå at det ikke er. Ser man tilbake i tid, har barns lek tatt inspirasjon fra ulike elementer i media. For eksempel lekte vel både foreldrene og besteforeldrene mine cowboy og indianer, eller politi og røver på løkka? De «drepte» vel hverandre med «Pang! Du er død»? Det hadde nok vært både tannløst og lite spennende om indianeren hadde sagt «Fy skamme deg, sånn kan du ikke gjøre» når cowboyen tok moskusen deres? Barn har til alle tider blitt fasinert av spøkelser, pirater og krig. Det er klart det er spennende når det er noe litt skummelt! Bare tenk på sisten, «Nå kommer jeg og TAR deg!». Dette kan man kjenne seg igjen i som voksen også.
Eksempelvis er det mange, inkludert meg selv, som liker å bli skremt av en god skrekkfilm. Media er en stor del av hverdagen vår, og når det som er populært i media endrer seg, vil også leken som tar inspirasjon derfra endre seg. Akkurat nå er det Squid Game som er inn i tiden, i morgen kan det være noe helt annet. Man kan godt si at media har stor påvirkning på andre elementer i vårt liv.
Voksne ser ofte barns lek fra sidelinjen. Det er sjeldent vi er ordentlig inne i leken slik et barn vil være det. Som voksen har man et annet bevissthetsnivå, for eksempel et mål med leken eller et annet blikk på det som foregår. Barn er eksperter på å leke, og på å late som. De vet godt at de ikke dør på ekte. Ofte kan en som lærer i grunnskolen bli møtt av oppgitte barn som forklarer at de bare later som hvis man forsøker å stoppe en «farlig» lek. De voksne forstår ingenting, og er dumme som bare det. Kanskje burde vi voksne ha i mente at barn skal lære å håndtere alle følelser, også de fæle. Selv tema som død kan barn leke. De trenger å teste ut følelser gjennom lek, i trygge og gode omgivelser. Da er det kanskje litt bakvendt at uvitende voksne bare stopper leken, uten å ta seg tid til å høre hva det hele dreier seg om?
En annen diskusjon er om barn blir skadet av å se og leke vold. I Svein Mossings artikkel «Barn vert ikkje nødvendigvis skada av å sjå Squid Game» forklarer han at barn blir mer på virket av det de opplever hjemmet enn det de ser på skjermen. Men hva da hvis et barn befinner seg i et voldelig hjem? Kanskje de da reagerer ekstra sterkt på voldelige serier som Squid Game, og også på leken som følger med? Her er et av områdene jeg synes er betenkelig med både serien og leken, og en grunn til å følge med og kanskje stoppe den.
Dersom en blir bekymret for at inntrykkene i Squid Game- leken blir for sterke, hvem skal i så fall ta ansvar for å stoppe den? Er ansvaret hjemmet eller skolen sitt? Barn lever ikke adskilte liv mellom skole og hjem. De tar med seg det de ser og hører til skolen. Et eksempel er gjennom språk. Det er mange ord og uttrykk som finner vei fra det private liv til skolen, kanskje spesielt via media. Som lærer kan man høre at språket tilsynelatende har blitt grovere blant barna. Før hørte man som oftest «jeg skal slå deg!» når «diskusjonen» blant barna tok av, nå kan det komme utsagt som «Jeg skal knuse ansiktet ditt!». Dette er ganske grove trusler å komme med, og kan skremme andre barn. Siden barn ikke lever adskilte skole-hjem liv, kan man kanskje si at begge har et ansvar, og at både foreldre og lærere snakker med de håpefulle om språk, voldelig lek, og at medelever kan bli skremte av slik adferd. En kan da håpe at hjem og skole er noenlunde enige om tiltakene. Det kan være vanskelig, da noen hjem gir mer frihet enn andre på hvor grensa går ved hva som er greit å se av serier, og hva som er greit av lek og språkbruk.
Om skolen til sist går til det skritt å stoppe leken, bør det etter min mening følge med en forklaring. En kan si til barna at man forstår at dette bare er en lek, men at roten til denne leken er ikke noe positiv. Serien Squid Game passer absolutt ikke for barn. 16-års aldersgrense her er satt fordi serien inneholder mye vold, og veldig groteske scener med mye blod.
Det er etter min mening derimot utopi å tro at man kan stoppe barns tilgang til klipp fra Squid Game og liknende serier. Mange barn har tilgang til ipad eller mobil, førstnevnte til og med gjerne ved at skolen bruker dem i undervisning og gir lekser hjem. Det er lett for barna å søke opp videoer på for eksempel Youtube, slik at de får tilgang til materiale som i utgangspunktet ikke er ment for dem. Mange barn har også Tiktok, hvor klipp fra blant annet denne serien kan dukke opp. Dette skjer fordi feeden blir basert på hva som er populært. Dermed er det vanskelig å ha kontroll på hva barn kommer over i media. Igjen er vi tilbake til skolens og foreldrenes rolle: lære barn om følger voldsbruk og grovt språk kan ha, fortelle hvorfor aldersgrenser på filmer er satt slik de er, snakke sammen om hva de har sett, og sette oss inn i den medieverden barna lever i. Skolen kan også hjelpe med å veilede foreldre, for eksempel gjennom å informere om innstillinger på internett som legger rammer for hva barna ser i media, eller tipse om andre trygge plattformer hvor barna kan utforske media på en kontrollert måte.
Elevene trenger å teste ut hvilke muligheter nettet og media har. Som alt annet trengs det øvelse og utforskning for å bli god på å bruke noe og for å kunne bruke verktøyet på en god måte. Hvis man som voksen/lærer legger opp til «digital frilek» kan det føre til at barna opplever det positivt med skaperglede og engasjement, og de får kanskje en utforskertrang. Her kan skolen bidra med å jobbe for at elevene skaper en god digital dømmekraft, slik at elevene kan håndtere både positive og negative muligheter som følger med det digitale og at de der fra tar gode valg. Men den voksne må veilede fortsatt sette noen rammer, slik som for eksempel aldersgrense og samtaler med barna om hva de ser. Jeg tenker som at det ikke nødvendigvis leken i seg selv som er problemet og at det kanskje er mer problematisk og skadelig for et barn å se scener fra selve serien. Det er som nevnt vanskelig å forhindre dette uten å ta bort for mye frihet for barnet, og man burde kanskje heller forberede barna på at vold er noe de kan kommer over på nett og snakke sammen om dette både før og etter det har skjedd.
At barn leker Squid Game – leker trenger etter min mening altså ikke bety at de er mer voldelige og fæle enn det jeg selv, mine foreldre eller besteforeldre var, og å leke skumle ting kan bearbeide negative følelser og i trykk. Det er når leken «tar av», med vold og grovt språkbruk at jeg blir betenkt, og tror et foreldre – hjem – samarbeid kan være nyttig. Skolen må henge med i tiden, være opptatt av det elevene driver med, og veilede dem mot det vi synes er gode verdier.
Kilder
Andersen, Ø. & Holm, M. L. (2021 17. Oktober). Squid Game, Forbyr dødslek på skole. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/forbyr-dodslek-pa-skole/74404208?fbclid=IwAR0P2phx- rwvA44CEsvlgXBJIMSbbQ_AA_-HdqttZA_C0fv_GNaw3RB0O3c
Coventry, K. (2021 29.oktober). Farlig lek, farlig lek, stoppes med en gang! Utdanningsnytt. https://www.utdanningsnytt.no/barnehage-lek-lek-og-laering/farlig-lek-farlig-lek-stoppes-med-en- gang/301414?fbclid=IwAR0ekr2TrJd_iih8Oi1_sMMQiNfw8i8vzliA7uzqyF1D5D5VceXeJlg76Eo
Dong-hyuk, H. (Programskaper). (2021) Squid Game [Tv-serie]. Netflix.
Nilsen, N. T. R. & Tveit, J. B. N. (2021 13. Oktober). Barn vert ikkje nødvendigvis skada av å sjå Squid Game, seier ekspert. https://www.nrk.no/rogaland/barn-vert-ikkje-skada-av-a-sja-netflix-serien- squid-game_-seier-ekspert-1.15685370
Staksrud, E. (2017). Digital dømmekraft: Et gangs digitalt menneske? Gyldendal akademisk.