Av Oda Nilsen Jerijärvi
I år 2021 er den digitaliserte verden et faktum. Vi lever i den, og bruker internett konstant, disse brukerne av internettet inkluderer også barn og unge. I en jungel av nettsider kan hvem som helst skaffe seg informasjon om hva som helst. Dette er med på å skape uante muligheter, men for hvilken pris? Hva skjer når barn og unge blir utsatt for innhold som virker negativt på deres liv og utvikling? – Barna må beskyttes.
1370000 resultater dukker opp etter et enkelt, og raskt google-søk på «beskytte barn på internett». For hvem har egentlig ansvaret for beskyttelse av barn/unge på nett? Er det foreldre, foresatte, operatører av nettsidene selv, stortinget, politiet, FN, eller skolen som har ansvaret? I en rapport fra Medietilsynet (2020, s. 100) vises det til at svært få oppgir at det er skolen, gjennom undervisning som bør ha hovedansvaret for beskyttelse av barn/unge på nett. Motsigende nok viser samme rapport at et stort flertall mener at det er foreldre og voksne i barnets nærhet som bør ha hovedansvaret for beskyttelse av barn og unge på nett – vil ikke disse voksne også inkludere barnets lærere?
Skolens rolle i forholdt til barn og internett blir allerede i overordnet del av læreplanen definert gjennom grunnleggende ferdigheter. Skolen skal støtte elevene og legge til rette for utvikling av de fem grunnleggende ferdigheter gjennom hele opplæringsløpet. En av disse fem grunnleggende ferdighetene er; digitale ferdigheter. Dette vil inkludere bruk av internett – er det da ikke lærernes ansvar å beskytte elevene gjennom undervisning? I skolen blir begrepet digital dømmekraft brukt i sammenheng med at elevene skal ferdes trygt på internett, reflektere over bruken, samt at elevene skal utvikle en ferdighet i å være i stand til å bruke de ulike verktøyene kritisk og kreativt. Digital dømmekraft handler om å være i stand til å vurdere og håndtere situasjoner som kan oppstå på internett, der hovedfokuset vil være å være i stand til å beskytte seg selv på internettet.
Kritisk tenkning og etisk bevissthet en forutsetning for, og en del av det å lære – dette er med på å bidra til at elevene utvikler god dømmekraft. Vil det da være en balansegang mellom å beskytte barn på nett, samtidig å la de utforske for å få opptre kritisk? Forskning viser til at barn som får sterke begrensninger i sammenheng med bruk av internett, blir i mindre grad i stand til å utnytte alt av internettets muligheter (Staksrud, 2017, s. 253). Men er det slik at når et barn ikke kan svømme så kaster vi det på havet og satser på at det lærer seg å svømme på egenhånd? Målet bør jo være å tilrettelegge for at barn skal kunne få muligheten til å bli i stand til å utnytte internettets muligheter. Tanken er ikke her da å kaste barnet ut på havet, der vi utsetter barn for alle farer internettet består av, for så å satse på at de finner ut av det selv. Her handler det om å bidra til å øke elevenes digitale dømmekraft, gi de en livbøye, der elevene i arbeid med internett må reflektere over egen atferd som bruker av internett.
Ansvaret kan vel ikke legges fullt og helt på lærerne, foreldrenes ansvar er også et punkt å trekke frem. Som tidligere nevnt viser en rapport fra Medietilsynet (2020, s. 100) at et stort flertall mener at det er foreldre og voksne i barnets nærhet som bør ha hovedansvaret for beskyttelse av barn og unge på nett. I og med at foreldrene tar en større del av barnas fritid enn lærerne gjør, vil det i denne sammenhengen være naturlig å trekke inn spill og sosiale medier som en arena der foreldrene muligens har større innsyn i. For barn og unge blir spill og sosiale medier en sosialiseringsarena der de samles og er del av et fellesskap. Vil det da være riktig av en forelder som ønsker å beskytte barnet sitt å nekte de i å delta i et slikt fellesskap med bakgrunn i at de frykter for hva som kan skje? Det er kanskje enklere å ta i bruk sperrebånd og sette opp forbudt skilt, enn å ta seg tiden til å sette seg inn i utfordringen som kan oppstå, men er det til barnets beste? Det er i nettopp denne sammenhengen at barn har i større grad behov for å få muligheten til å utvikle god digital dømmekraft.
Spill og sosiale medier har en naturlig plass i barn og unges fritid, men hva skjer når denne sosialiseringsarenaen inntrer skolen? La oss snakke om spill i skolen. Dette er som tidligere nevnt en naturlig del av barn og unges hverdag, men er det en naturlig del av deres skolehverdag? Hvorfor skal undervisningstiden brukes på virtuelle fantasiverdener, som inneholder alle mulige figurer og formål? Spill er knyttet til fritid, noe barn gjør fordi de mest sannsynlig har lyst til det. Det ligger ofte et frivillig ønske om å spille et spill, ofte drevet av at spillet engasjerer barnet. Det er nettopp denne faktoren som blir trukket fram i sammenheng med spill i skolesammenheng. Spill i skolen bør være med på å drive frem et engasjement som igjen kan være med på å bidra til at elevene opplever lærelyst. Spill er også en del av barn og unges sosiale arena, som igjen er med på å utvikle deres evne til sosialisering. For at disse delene av spill skal komme frem på best mulig vis vil det kreve noe av læreren. Ikke for å ha et unødvendig negativt syn på dataspill i skolen, men slik jeg ser det vil det kunne være en mulig fallgruve hvis ikke barnet blir beskyttet. Lærerens kompetanse innenfor fagfeltet vil da være av betydning i forhold til om dataspill i skolen vil være en suksessfaktor sett i lys av internettets farefulle sider. Jeg har selv erfart at i tilfeller der læreren har gitt uttrykk for noe manglende kompetanse innenfor temaet internett blir elevene begrenset i sin utfoldelse på nettet betraktelig større, enn i tilfeller der læreren har hatt større kompetanse innenfor temaet. Ut ifra mine egne erfaringer virker det som at lærere med manglende kompetanse gjør det enkelt for seg selv ved å fjerne eleven fra internett hvis situasjonen byr på en utfordring. Dette har jeg erfart ved flere tilfeller der læreren kommer bort og sier «Du skal ikke være inne på den siden nå, gå ut derfra», eller «Du gjør ikke det du fikk beskjed om, du må logge deg av å gjøre oppgaver på ark». Læreren har i disse tilfellene fjernet eleven fra en situasjon som mulig kunne bidratt til at eleven selv fikk en mulighet til å utvikle sin egne digitale dømmekraft. Var det ikke skolens ansvar å få elevene til å utvikle god digital dømmekraft?
Gjennom min egen skolegang var ikke spill en naturlig del av skolen i undervisningssammenheng. Dette var noe vi en sjelden gang fikk gjøre som et gode etter å ha fullført et gitt arbeid. I dagens skole er synet på spill noe mer nyansert. Spill blir i dag sett på som en metode å ta i bruk i undervisning som en implementert del av selve undervisningen og ikke nødvendigvis som fritidssyssel. Denne endringen i synet på spill vil naturligvis også føre med seg et ansvar. For hvis barn skal bruke spill i undervisning vil de også ha et behov for beskyttelse i lik grad som de vil ha når de anvender spill på fritiden. Hvem skal da ha hovedansvaret for barns beskyttelse på nett, foreldre, eller lærere? I en slik interessekonflikt vil det være naturlig å trekke frem overordnet del av læreplanen der samarbeidet mellom hjem og skole står som en viktig del av skolens funksjon. Som en del av dette skole-hjem samarbeidet skal skolen gi tydelig uttrykk for hva som forventes av hjemmet, kan skolen da forvente at foreldrene tar det fulle ansvaret ved å beskytte barn på nett? Jeg ser på denne utfordringen som noe vanskelig å håndtere. På den ene siden har skolen ansvar for at elevene skal utvikle digital dømmekraft, samtidig har foreldrene på den andre siden hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling. Jeg velger her å la ansvarsfordelingen henge litt i luften, samtidig som jeg ønsker å runde av med å si at gjennom mine øyne som (sannsynligvis) både fremtidig forelder og lærer, ser dette som et fordelt ansvar der både foreldre og lærere må beskytte barn på internett ved å hjelpe de i å utvikle god digital dømmekraft. Beskyttelsen må skje i et samspill, den ene parten utelukker ikke den andre.
Referanseliste
Aamli, K. (2017, 20. februar). Digital dømmekraft. Utdanningsforskning.
https://utdanningsforskning.no/artikler/2017/digital-dommekraft/
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – Opplæringens verdigrunnlag.
Læreplanverket for kunnskapsloftet 2020. https://.udir.no/lk20/overordnet- del/opplaringens-verdigrunnlag/1.3-kritisk-tenkning-og-etisk-bevissthet/
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – Verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Læreplanverket for kunnskapsloftet 2020. https://.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/grunnleggende-ferdigheter/
Medietilsynet (Oktober, 2020). Foreldre og medier 2020: En kartlegging av foreldres erfaringer med 1–17-åringers digitale medievaner. Medietilsynet. https://.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-foreldre-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf
Skaug, J.H., Husøy, A., Staaby, T. & Nøsen, O. (2020) Spillpedagogikk: dataspill i undervisningen. Fagbokforlaget.
Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske?. Gyldendal Akademisk.