Av Iselin Valberg
Vi lever i en digital tidsalder som er stadig mer preget av teknologiske funn. Å bruke tid på internett blir bare vanligere, og i dag vokser flere barn opp med tilgang til internett og teknologi enn tidligere generasjoner. Medietilsynet (2020, s.23&30) viser at opptil flere barn allerede får sin første mobil rundt 7-8 års alderen, samt at deres internettbruk øker ved alderen. At mange barn vokser opp i en digitalt preget hverdag, krever at flere er i stand til å kunne ta gode, ansvarlige valg på internettet. Da er det viktig at barn i dag lærer nettvett tidlig og utvikler en kritisk medieforståelse.
Hva er kritisk medieforståelse?
Kritisk medieforståelse kan forstås som «ferdigheter og kunnskap som folk trenger for å ta gode informerte valg om medieinnhold som de konsumerer, lager eller deler.» (Medietilsynet, 2021, b). Dette omdreier seg altså en kompetanse rundt internettbruk som kan medføre positive og negative konsekvenser for forbrukeren. For å unngå negative konsekvenser trenger vi derfor kunnskaper om medieinnhold. Slik type kunnskap kan for eksempel være å trene på kritisk tenkning angående eventuelle baktanker noen som publiserer kan ha for å formidle et budskap. Denne kompetansen kan læres, og er blitt en sentral kompetanse for livsmestring i dagens samfunn. Jeg mener kritisk medieforståelse ikke bare burde bli undervist på skolen, men også at det burde læres allerede i de yngste klassetrinnene.
Hvorfor er medieforståelse viktig?
Internettet er sterkt preget av reklame og produktplassering, som begge kan være rettet mot barn og ha sterk påvirkningskraft. Det finnes flere sosiale medier som er gratis å bruke i gjengjeld til reklamering på sidene. Selv om enkelte plattformer har aldersgrenser eller barnevennlige versjoner, er det likeså mange unge barn som både bruker disse plattformene og blir eksponert for mye reklame. Barn er en særlig utsatt gruppe ved reklamering, på grunn av deres ofte manglende evne på å skille hva som er reklamering og redaksjonelle budskap (Medietilsynet, 2021, b).
Reklame og produktplassering kan i noen tilfeller være skjult. Eksempler på dette kan være influensere som sverger på kvaliteten ved et produkt, uten å informere seerne om sponsoravtaler som betaler personen for å uttrykke dette budskapet. Influensere er mennesker som legger ut innhold på sosiale medier, og kan i noen tilfeller prøve å selge spesifikt med barn som mottakergruppe. Dette kan være personer som spiller ulike roller for å appellere til barn, noe som kan få konsekvenser hvis barna ser opp til og stoler blindt på disse personene. Det er et relativt nytt fenomen at skjult reklame har blitt forbudt og at plattformer, slik som YouTube, har satt krav om informasjon til forbruker dersom videoer er sponset. Når plattformer ikke har dette kravet, eller dersom noen bryter med dette kravet, blir det desto vanskeligere for barn å skille reelle budskap mot produktsalg. Da vil en kritisk medieforståelse trolig være en nødvendighet for å klare nettopp dette.
Mange reklamer er styrt av algoritmer som tar for seg personvernsinnstillinger og internettaktivitet, for å kunne reklamere til ønsket målgruppe. På denne måten blir ofte reklame både alders- og kjønnsrettet. I dag spiller flere reklamer på problematisering av kropp, for å kunne selge produkter som løsninger. Dette kan gjelde alle aldere, men vi ser at mange unge kan bli en særlig sårbar gruppe. «Allerede i perioden mellom 8 og 12 år er barn en forbrukergruppe som markedet satser stort på. Barn og unge av alle kjønn er sårbare med tanke på tidlig eksponering for «perfekte kropper»» (NOU, 2019, s.54). Dagens samfunn har mange kroppsidealer som både speiles av og oppstår trolig som en konsekvens av reklame, og dette kan gi et stort inntrykk av hva som er normen for et ungt og uerfarent sinn. Slike reklamer kan være både kroppsorientert, seksualisert og spille på ulike usikkerheter.
Med slike reklamer kan avbildning av bare én spesifikk type kropp gjøre at barna føler de må se ut som denne avbildningen for å passe inn i samfunnet. Ofte har denne kroppen blitt avbildet som en kvinne med smal kroppsbygning og tynn midje, mens for mannen er det en bred kroppsbygning med mye muskulatur. Gjennom et fokus på én kroppstype som bare noen er i stand til å ha, gir dette for mange et uoppnåelig ideal. Dette kan skape mye usikkerhet og selvforakt blant barna som ikke føler at de passer denne normen. Slike reklamer som produserer usikkerhet, i kombinasjon med reklamer som appellerer til disse type usikkerheter gjennom for eksempel slankepiller og kurer, gi et uheldig utslag på barnas selvbilde og verktøy for hvordan å løse denne usikkerheten.
Hvorfor gi barn medietilgang i utgangspunktet?
Å belyse eventuelle farer en kan utsettes for på internett kan enkelt skremme oss fra å la barn bruke nettet i det hele tatt. Derfor er det også viktig å belyse at det er mange positive sider både med internett og teknologi, som kan være svært viktig å lære bort tidlig for barnas fremtidige bruk. Eksempelvis er både digital kompetanse og internettbruk et naturlig krav i de fleste yrker i dag. Hvis barn vokser opp helt uten slik kompetanse, vil de måtte lære mer i voksen alder. Dette kan gi et negativt utslag for deres teknologiske ferdigheter. Forskning har vist at barn som får sterke begrensninger på internett, ikke senere vil være i like god stand til å utnytte de positive aspektene med dette; de har ikke en like god kommunikativ håndteringskompetanse, samt en dårligere motstands- og digital dømmekraft (Straksrud, 2017, s.174). Det handler altså om å ruste barna til en teknologisk preget hverdag på godt og vondt, i stedet for å skjerme dem fullstendig fra all digital kunnskap.
Hvorfor burde medieforståelse være sentralt i skolen?
I skolen følger lærere opplæringsloven, som sier noe om hva elevene skal lære gjennom utdanningen. Her er det mye fokus på at barn skal vokse opp til å bli selvstendige mennesker, med ønskelige verdier og ferdigheter til å kunne ta del i dagens samfunn og næringsliv. I paragraf 1-1, sier den blant annet: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» (Opplæringslova, 1998, § 1–1). En viktig del av dagens samfunn er den nye teknologiske utviklingen som er i stadig endring. Ettersom barn i dag trenger både digital forståelse og å kunne manøvrere seg på internett, vil det naturligvis være en del av skolens oppgave å sørge for at alle elever er i stand til å kunne være selvstendig på internett. Dette krever kritisk medieforståelse.
Noen kan påstå at barn lærer internettbruk i eget hjem, ettersom mange nå vokser opp i en digital tidsalder. Å ha en kritisk medieforståelse er noe som kan og burde læres, men det kan være flere grunner til at barn ikke lærer dette i eget hjem. Noen foresatte kan enkelt nok stå i en posisjon hvor de selv mangler denne type kompetanse og er derfor ikke i stand til å lære dette videre til egne barn. Her kan det også ligge eventuell uvitenhet om de risikoer som internett kan innebære, og noen foresatte kan også derfor velge å ikke lære barna om internettbruk, fordi de selv ikke ser noe potensielle farer ved dette. I slike tilfeller skjer det at enkelte foreldre gir barna sine den samme tilgangen til de ulike plattformer som de selv har. Her er det videre varierende til hvilken grad foresatte velger å overvåke barnas internettbruk, og noen barn har frie tøyler til å utforske internett uten verken kunnskap eller ansvarlig støtte.
På den andre siden kan foresatte sitte med stor nettkompetanse, men likevel ikke ønske å lære barna sine å få en kritisk medieforståelse. Dette kan være forankret i ulike årsaker. Noen kan simpeltent nekte barna sine adgang til internett og begrense bruk av eventuell teknologisk utstyr. Disse barna får minimal tilgang til opplæring og begrenset egenerfaring med internett. Dette kan gi utslag for senere internettbruk, hvor de ikke nødvendigvis er rustet til å ta informerte valg.
Siden foresatte har så ulike tilnærminger og barn får veldig ulike forutsetninger for nettbruk, burde derfor disse ulikheter utjevnes i skolegangen. Dette gir en større likhet i samfunnet, hvor alle har samme mulighet til støtte for slik kompetanse. Dersom vi ikke gjør dette, vil barna med lite medieerfaring kunne settes i uheldige situasjoner senere i livet. Ettersom vi ikke kan bestemme hvilke kunnskaper foresatte har eller hva de selv ønsker å lære sine barn hjemme, burde skolen sørge for at alle elever har tilgang til denne kunnskapen i skolen. Vi kan ikke stoppe alle fra å eie mobil eller få påvirkning fra nettet, men vi kan lære elevene nettvett!
Bibliografi
Medietilsynet. (2021, a). Reklame og påvirkning fra influensere og på nett. Hentet 08.11.21 fra Mediatilsynet: https://www.medietilsynet.no/digitale-medier/barn-og-medier/ikke- alt-er-slik-det-ser-ut-som-reklame-og-pavirkning-fra-influensere/
Medietilsynet. (2020). FORELDRE OG MEDIER 2020. En kartlegging av foreldres erfaringer med 1–17-åringers digitale medievaner. Medietilsynet.
Medietilsynet. (2021, b). Dette er kritisk medieforståelse. Hentet 12.11.21 fra Medietilsynet: https://www.medietilsynet.no/digitale-medier/kritisk-medieforstaelse/dette-er-kritisk- medieforstaelse/
Medietilsynet. (2021, c). Foreldretips om TikTok, Instagram, Snapchat og Youtube. Hentet 08.11.21 fra Medietilsynet: https://www.medietilsynet.no/digitale-medier/barn-og- medier/sosiale-medier/
Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Hentet 28.11.21 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1
Straksrud, E. (2017). Digital dømmekraft. Oslo: Gyldendal akademisk.
NOU. (2019). Jenterom, gutterom og mulighetsrom. Likestillingsutfordringer blant barn og unge. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.