Av Malin Mauset
«Hore», «homo», «bitch», «billig», «slut» og «fitte» er ord som ofte høres i gangene på norske skoler. Nyhetsbildet de siste årene har vært prydet med sak etter sak hvor norske skoleelever forteller om verbal trakassering fra klassekamerater. NRK legger fram en undersøkelse som viser at ordet «homo» blir brukt på en negativ måte 86 ganger i løpet av én time på skolen – det utgjør så mye som to-tre ganger i minuttet. Elevene selv sier det ikke er vondt ment, men hvordan kan bruken av en del av folks identitet i negativ konnotasjon anes som greit og ufarlig? I en nyhetssak publisert av TV2 forteller tre 14-årige jenter at det er normalt at gutter roper «hore» i gangene, og jenter vurderes hvorvidt de er «pulbare» eller ikke, og følges ofte opp av veddemål om når de kommer til å få sitt første ligg. Forteller de om opplevelsene til lærerne, blir de ofte møtt med kommentaren «gutter bare er sånn». Da vil jeg stille spørsmålet: født sånn eller blitt sånn? Som den kommende lærergenerasjonen er det vår plikt å sette verbal trakassering på dagsorden; det må bli slutt på bagatellisering av trakassering basert på kjønn og seksualitet, seksualundervisningen må løfte barnas kunnskap om disse temaene og det må rettes et kritisk blikk mot deres digitale mediehverdag.
Det er en rekke lovverk, blant annet FNs Barnekonvensjon og Opplæringsloven, som skal sikre barns sikkerhet og trivsel i hverdagen, og som lærer er det opplæringsloven som står mest sentralt. § 9A sier eksplisitt at «alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.». Det er klart at verbal trakassering faller under kategorien om ting som ikke akkurat fremmer hverken helse, trivsel eller læring. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter jobber mot å fremme respekt for et hvert individ, og i artikkel 1 står det: «alle mennesker er født fri og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Jeg vil spesielt fremheve den siste delen som poengterer at mennesker er utstyrt med fornuft og samvittighet. Her tror jeg mye av løsningen til problemet ligger: barn trenger å få innsikt i andres perspektiver, opplevelser og følelser knyttet til verbal trakassering for å kunne ta et bevisst valg om å ikke utføre slike handlinger.
Et omfattende problem
Spørsmålet man vil stille seg når det kommer til dette temaet er: men hvor kommer det fra og hvorfor er det blitt en slik økning? Språkforsker Hilde Sollid fra UiT tror at sosiale medier, filmer og TV-serier er årsaker til at grensen er flyttet for hva som er innafor å kalle hverandre i ungdomsmiljøet. Hun forklarer videre at noen skjellsord har blitt så normale at man glemmer historien og konnotasjonene. I populærkulturen synger og danser man til sanger som omtaler jenter som sexobjekter og horer. Selv om de som lager sangene uttaler at jenter ikke tar seg nær av ordbruken, bidrar de til å normalisere bruken av ord som ikke hører hjemme i musikk som treffer et ungt publikum. Barn suger til seg slike ord og benytter de ukritisk i sin dagligtale, uten å hverken forstå betydningen eller konnotasjonene bak ordene. At ord som spesifikt trekker ned på kjønn og seksualitet kan i mange tilfeller påvirke oppfattelsen av hva som er greit å si til for eksempel jenter, noe som opprettholder den utdaterte ideen om jenter som objekter som ikke eier sin egen seksualitet og kropp.
I den digitale mediehverdagen blir barn og unge i større grad enn før utsatt for mobbing og uønsket eksponering og deling av seksualiserte bilder, hvilket i mange tilfeller kan defineres som en form for seksuell trakassering. I en Stortingsmelding uttrykker regjeringen sin bekymring for at unge jenter opplever å få tilbud av seksuell art på internett, og ifølge Medietilsynets rapport fra 2020 har 46 prosent av 13-18-åringene blitt spurt om å sende eller dele et nakenbilde av seg selv. Andelen øker med alder, og er størst blant jentene. Politiet har også uttalt at det er en økt aksept blant barn og unge til å ta utfordrende bilder av seg selv for så å dele disse. Tre av ti 13-18-åringer har fått seksuelle kommentarer på nett i løpet av det siste året. Andelen som har fått seksuelle kommentarer på nett øker betydelig med alderen, men det er spesielt bekymrelsesverdig at hele 19 prosent av alle 13-14-åringer har fått kommentarer av slik art. Puberteten og ungdomstiden er en tid med stor utvikling, mange utfordringer og nye tanker. Barn i denne alderen prøver å finne sin identitet og seksualitet, og hormoner gjør at følelser og tanker kan være ekstra utfordrende. Blander vi dette med krevende miljø på sosiale medier som blir videreført til skolen, kan mange komme i konflikt. Det å skille «det som skjer på internett» og virkeligheten som to forskjellige arenaer blir kunstig, for elevene går det ut på det samme og opptar store deler av livet deres. Et overdrevet fokus på seksuelt innhold og hvordan andre på deres alder tilsynelatende forholder seg til det, kan være skadende barn bilde på egen seksualitet.
Seksuell trakassering i arbeidslivet er noe som dokumenteres jevnlig, men blant barn og unge er det ikke landsrepresentative undersøkelser, men derimot ulike utvalgsundersøkelser. Problemet med disse undersøkelsene er at det ofte forekommer underrapportering, for mange unge ikke bruker ordene «seksuell trakassering» for å definere egne erfaringer knyttet til uakseptable handlinger av seksuell og kjønnet karakter. Dette tyder på at det snakkes for lite om hva seksuell trakassering innebærer og skolene arbeider i for liten grad med problemstillinger knyttet til dette.
Hvordan jobbe med dette i skolen?
Å skulle bli helt kvitt skjellsord som en del av dagligtalen til barn og unge, er en vanskelig oppgave. De vil hele tiden bli eksponert for drøy ordbruk gjennom sosiale medier og populærkulturen, men hvordan de forholder seg til og eventuelt bruker skjellsord i dagligtalen er noe vi som lærere kan jobbe mot og forebygge. Evnen til å ha et kritisk perspektiv på egen mediehverdag og effekten det har på dagliglivet deres, er en del av målet for opplæringen i skolen. Jeg har troen på tidlig innsats – jo tidligere jo bedre. Det å snakke om nettvett og mediebruk er noe elevene burde ha kunnskap om før de blir aktive brukere av sosiale medier. Dette kan bidra til at de går inn i en digital mediehverdag med en trygghet og bevissthet rundt hva som møte dem. De må være forberedt på den harde ordbruken og hvordan det å gjemme seg bak en anonym identitet åpner opp for at man kan si hva man vil uten noe særlig til konsekvenser.
Røthing (2020) forklarer at i arbeidet med å virkelig forstå tiden vi lever i nå er det viktig å snakke om fortiden. For at elevene skal forstå hvorfor man bruker visse skjellsord og hvilke konnotasjoner som ligger bak, er det essensielt å se det i et historisk perspektiv. Gjennom å oppdage og reflektere rundt historiske sosiale kamper slik som homokampen, kvinnekampen og rasisme vil elevene få en dypere forståelse for hva som ligger i betydningen av skjellsord som for eksempel «homo» og «hore». Det å få innsikt i hvordan mange har mistet livet i kampen for likestilling, vil forhåpentligvis kunne gi en innsikt som setter elevene i posisjon til å sette seg inn i deres perspektiv. Som en forlengelse av dette vil det kunne være effektivt å vise andres opplevelser og historie gjennom diverse dokumenterer og intervju, hvilket gjør det mer virkelig og konkret for elevene å forstå det følelsesmessige rundt trakassering.
Det er ikke bare elevene har som har et ansvar i arbeidet mot verbal trakassering, for som voksne forbilder har lærere et særskilt ansvar. Er man vitne til verbal trakassering eller får vite om det fra andre elever eller lærere, så MÅ man reagere. Tillater man at slikt blir sagt uten konsekvenser, vil det skape en utrygghet og usikkerhet blant elevene. Som lærer har man en plikt til å gi elevene et trygt psykososialt miljø, noe som forlenges utenfor klasserommets fire vegger. Vi må slutte å bagatellisere og avfeie verbal trakassering ved å si «gutter er bare gutter», «de flørter med deg», «de er kompiser, de bare kødder» og «det er ikke vondt ment». Vi har et ansvar overfor våre elever. Vi må være forbilder som viser at det ikke er greit å bruke slike skjellsord, samtidig som vi kan inspirere ved å vise mot til å stå imot negative holdninger i samfunnet.
Referanser
Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-
07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
Røthing, Å. (2020). Mangfoldskompetanse og kritisk tenkning: Perspektiver på undervisning. Cappelen Damm Akademisk.