Av Birgitte Mari Midtervoll Lange
Din ungdomsskoleelev sitter på telefonen i et friminutt. Hun blar gjennom de vanlige sosiale mediene sine. Sjekker Snapchat hvor venninnegjengen sitter og hater på en innlevering. Går raskt inn og ut av Facebook – for der er det jo bare gamlinger. Siste på agendaen er en tur på Instagram. Hun scroller nedover. Mange legger ut bilder fra toppturer, deler romantiske sitater, kloke ord om likestilling og kampanjevideoer mot snus. På Instagram følger hun vennene sine, folk fra området, de kuleste av familiemedlemmene og en del kjendiser. I hovedsak er disse kjendisene influencere som har vært med på reality-programmer, slik som Paradise Hotel og Ex on the Beach. De har også lagt ut innlegg som dukker opp når hun scroller.
Et av bildene hun kommer over fra disse influencerne er av en jente. Denne jenta sitter på knærne. Beina er spredt. Hun har på en g-string i blonder. Hun holder en arm over brystene sine. Ellers er hun kliss naken. «Link i bio» står det under bildet. Trykker hun der kan hun få se bildene uten truse og arm i veien – for en liten sum selvfølgelig. Jenta i klasserommet scroller videre. Dette er helt vanlig å få opp. I klasserommet ditt skjer dette. For dine 25 elever er dette hverdagskost. Hvor er kritikerne?
«Hvis noen sprang rundt på gata og pushet porno på barna våre hadde de vært buret inne for lengst. Dette skjer ikke når pushingen er på nett» hørte jeg en gang en dame si. Dette har jeg tenkt mye på i ettertid. Det fanger på mange måter essensen i hvor annerledes verden har blitt. Hva som skjer på internett og hva unge utsettes for er mye mindre kontrollerbart enn før. Man kan med godt grunnlag si at det norske samfunnet har blitt mer sammensatt og mangfoldig enn tidligere, med alle de utfordringene og mulighetene det bringer (Røthing, 2020, s. 17-18). Dette tror jeg er viktig å tenke over og adressere.
Dette er ikke et innlegg mot porno, tvert imot. Ungdom bruker digitale plattformer, herunder sosiale medier mer enn noen gang. De er eksponert for utrolig mye, på godt og vondt. De ser vold og porno, men også holdningskampanjer og veldedighet. Det er et hav av inntrykk og saker å ta stilling til. Å hindre tilgangen til enkelte nettsider eller sette strengere regler og retningslinjer tror noen er løsningen. Sannsynligvis vil det da komme andre nettsider eller nye måter ungdommen blir eksponert. Derfor tror ikke jeg det er løsningen. Det som er viktig å ha med seg da, tror jeg, er gode innlærte holdninger og kompetanse rundt å tenke kritisk.
I en debatt jeg hørte på en gang, hvor fremtidens lærerutdanning var i fokus, var nettopp kildekritikk og kritisk og konstruktiv kompetanse et tema. Det er lett for barn og unge å lære seg å bruke digitale plattformer i dag. Det elevene trenger å lære er metoder for å kritisk vurdere det som formidles på nett. Å kunne skille fakta fra fiksjon, altså kritisk kompetanse, er viktig for lærere å beherske og videreformidle til elevene. Dette kan gjøres på mange måter. En kompetanseheving og dermed en endring i hvordan vi lærer dette til elevene kan være nødvendig. Det som er sikkert er at lærerutdanningen, lærere, og skolen i større grad må sette fokuset sitt på en slik kritisk og konstruktiv kompetanse. Jeg mener at vi har en lang vei å gå her.
I forbindelse med innføringen av Fagfornyelsen, den nye læreplanen fra 2020, står det at «kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Altså innebærer dette at all kompetanse krever kritisk tenkning. Videre i Fagfornyelsen står dybdelæring sentralt, og begrunnelsen bak er at samfunnet skal møte barn og unge som reflekterer og er kritiske. I den nye læreplanens overordnede del er også «kritisk tenkning og etisk bevissthet» et eget tema i opplæringens verdigrunnlag. «Kritisk tenkning og etisk bevissthet er både en forutsetning for og en del av det å lære i mange ulike sammenhenger, og bidrar til at elevene utvikler god dømmekraft» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Man trenger altså å kunne tenke kritisk når man lærer. Et viktig punkt her under kritisk tenkning vil være at det er lov å være usikker på det man vurderer også. Dette gjelder ikke bare kilder, men at det er lov å være usikker på egen oppfatning og vurdering av en sak eller et inntrykk. Dette må elevene lære.
Røthing (2020) mener at denne ordleggingen til Utdanningsdirektoratet viser at kritisk tenkning handler om noe utover det å lære om kildekritikk. Bevisst og kritisk bruk av kilder er selvfølgelig viktig, men hun nevner også kritisk refleksjon. En slik kritisk refleksjon kan for eksempel være rundt maktforhold i samfunnet, hvor man prøver å forstå, kritisere eller utfordre instanser (Røthing, 2020, s. 25-27). Nettopp derfor har jeg valgt å bruke begrepet kritisk kompetanse. Det handler ikke om å bare være kritisk til kilder, men noe forbi det. Maktforhold i samfunnet og selvfølgeligheter rundt hvordan verden er må ses på med et kritisk blikk, det må elevene også lære.
Av egen erfaring har jeg sett at i skolen i dag har det til nå vært kildekritikk som har vært tema når vi snakker om kritisk tenkning. Det å lære å vurdere om kilder er pålitelige, ikke bruke Wikipedia som primærkilde og å søke opp kilder ser man mye av i skolen. Selv har jeg liten erfaring med at noe annet innenfor kritisk tenkning læres bort. Fagfornyelsen med kritisk tenkning i kompetansebegrepet, under dybdelæring og som en del av opplæringens verdigrunnlag reflekterer viktigheten av å få nettopp dette enda sterkere inn i dagens skole. Det er viktigere enn noen gang.
Vi kan se på det innledende eksemplet hvor det er helt akseptert at man scroller forbi nakenbilder i hvert friminutt. Dette handler ikke bare om kildekritikk, men om at elevene må forstå og vurdere kritisk hva dette gjør med dem selv og samfunnet. De må også ha den kritiske kompetansen til å forstå at det å være usikker på hva de syns om det er greit, og kanskje også sunt iblant.
Hvordan man skal jobbe med kritisk kompetanse i skolen er vanskelig å gi et svar på. Det er en kompetanse som er relativt ny i skolen, og mangler grundig forskning på. Likevel er det flere som har gode forslag. Jeg har ikke noen fasit, men tror at hvis man klarer å få til god dybdelæring, så er mye av jobben gjort. Da lærer man gjennom faglig arbeid å tenke kritisk. Man kan for eksempel jobbe med prosjekter i tverrfaglige temaer, eller drive entreprenørskapsarbeid. Det er nok mange andre metoder som også vil være hensiktsmessige, som lærere er det derfor viktig at man deler erfaringer og kommuniserer rundt tema, slik at flere kan få til et godt arbeid med kritisk kompetanse i praksis. Selv har jeg lite til ingen erfaring med dette, og litt av hensikten med dette innlegget er å få det på banen, da jeg som kommende lærer trenger inspirasjon og ønsker å høre erfaringer med det jeg ser på som et av de viktigste temaene i skolen fremover.
Jeg har nå fått understreket hvor viktig jeg mener det er å jobbe med kritisk tekning, noe Fagfornyelsen også bærer preg av. Jeg har rettet spørsmål til hvordan man arbeider med kritisk tenkning i skolen, og hevdet at det må forbedres. Likevel vil jeg si at ungdom i dag har en helt annen forståelse og kompetanse rundt kritisk tenkning enn man hadde før. De forstår i mye større grad hvordan samfunnet rundt påvirker og betydningen det har for samfunnet og dem selv. De vurderer de inntrykkene de får bedre enn noen gang. På den siden har nok alle tidligere generasjoner noe å lære. Det er altså veldig mye bra å si om det, men med et internett som stadig eksponerer ungdommer for mer og mer er vi avhengige av å gjøre den enda bedre. Jeg tørr å legge ned påstanden om at man aldri kan bli god nok her. Derfor sender jeg spørsmålet videre; hvordan skal vi øve ungdommene våre i kritisk tenkning?
Referanseliste
Røthing. (2020). Mangfoldskompetanse og kritisk tenkning: perspektiver på undervisning. Cappelen Damm Akademisk.
Utdanningsdirektoratet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/