Av Sandra Mathisen
Barn og unges mediehverdag er et tema som berører hele samfunnet. Debatten går til tider så hett at en skulle tro at dommedagen var kommet. En nylig publisert kronikk i Aftenposten lød slik: “Barn og unges medievaner er på vei til å bli et demokratisk problem” (Barsnes-Simonsen, 2021). Kronikken problematiserer sosiale mediers påvirkningskraft på barn og unges informasjonstilgang til nyheter og innhold. Vi lever i et informasjonssamfunn som bobler over med nye nyheter hvert sekund. Mange leser kjappe nyheter fra VG på Snapchat, andre tar til seg informasjonsspredning fra poster på Instagram. TikTok har med tiden også inntatt en sentral rolle i nyhetsspredning, der til og med kjendiser forteller nyheter som en journalist i VG. Ikke minst har det med tiden blomstret opp store sensasjonelle kontoer som gjenforteller verdenshistorien og dagsnyheter med mål om flere følgere og likes. Det spilles i stor grad på patos og videoene lages i et spennende og lett tilgjengelig format. Denne mediehverdagen former dagens barn og unge, og skolen er nødt til å arbeide systematisk med digital dømmekraft for å ruste elevene til å kunne mestre sitt digitale liv. Barsnes-Simonsen (2021) kronikk er spennende og setter fingeren på et voksende samfunnsproblem i global sammenheng. Hvordan skal vi sikre at framtidens Norge ikke går i skoene til USA og får et reelt demokratisk problem? Vi kan til en viss grad klappe oss selv på skulderen og påstå at skolen jobber med kildekritikk, men hva så med kritisk tenkning for å ruste barn og unge i møte med den massive informasjonsflyten de utsettes for daglig på sosiale medier?
Medietilsynet publiserte en delrapport oktober 2020 navngitt “Barn og medier 2020 – En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner”. Delrapporten viser at 90 prosent av 9-18- åringer bruker minimum ett eller flere sosiale medier. Herunder er Snapchat og TikTok flittigst brukt, med henholdsvis 80 prosent og 65 prosent. Det som kanskje er det mest sjokkerende med denne delrapporten er statistikken for 5. klassinger. Hele 51% av 9-åringer og 65% av 10-åringer bruker ett eller flere sosiale medier. Elisabeth Staksrud skriver i «et gagns digitalt menneske» at digital dømmekraft primært handler om å forstå de grunnleggende mekanismene bak teknologien. Kunnskap om at mediene dreier seg om ytrings- og informasjonsfrihet og kan være et sosialt og politisk verktøy for demokratisk deltakelse. Hun belyser at den digitale dømmekraften derfor må være en del av oss, både som mennesker og som samfunnsborgere. Det er et samfunnsoppdrag skolen må ta seg av. Det er i tillegg et samfunnsoppdrag som er nedskrevet i formålsparagrafen. I fagfornyelsen står kritisk tenkning som eget delkapittel under opplæringens vurderingsgrunnlag. Her beskrives kritisk tenkning som en forutsetning og en del av det å lære i ulike sammenhenger, og som igjen bidrar til en utvikling av god dømmekraft. Videre står det at «Elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles. De skal også kunne forstå at deres egne erfaringer, standpunkter og overbevisninger kan være ufullstendige eller feilaktige» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Her kan en trekke linjer til Stakrud som skriver at den digitale dømmekraften må ligge i oss, og viktig i møte med samfunnet som samfunnsborgere.
Men hva er det egentlig med sosiale medier som kan føre til et demokratisk samfunnsproblem? Du har kanskje hørt om «cancel-culture» som har utviklet seg digitalt gjennom årene til å «avslutte» kjente menneskers, og nå helt vanlige mennesker, karriere på nett og i ulike industrier. Du har kanskje hørt om fenomenet rundt navnet «Karen» som beskriver berettiget og krevende kvinner, og som har inntatt dagligtalen som et skjellsord. Dette er bølger som er skyller over det digitale samfunnet og treffer barn og unge, og som herunder også blir en del av meningsstyrende politisk innhold. Eksempelvis har flere norske ungdomspolitikere inntatt TikTok. Under kommentarene blir de ofte kalt «Karen» eller det blir satt i gang en kampanje for å «cancel» personen med å rapportere videoene. Konsekvensen av dette er en politisk sfære som blir mer polarisert. Barn og unge er i en fase av livet der de ønsker å passe inn i det som er ansett som «normalen», og dersom en ikke tenker kritisk vil det over tid sette spor i utformingen av identiteten deres både hvordan man kan omtale mennesker med andre meninger og hva som er ansett som «gode» politiske meninger.
Et annet perspektiv er meningsvideoer med «fake news». Sosiale medier fungerer med algoritmer som mater telefonen din med videoer du liker og favoriserer. Dersom vi ser til USA har de ulike politiske fløyene vanskelig med å se den andres virkelighetsoppfatning fordi de er så farget av hva de selv ser – og ikke ser – på sosiale medier. Det er ikke tilfeldig at norske politikere og partier har inntatt sosiale medier i større grad. Det er her de ser morgendagens stemmegivere, og det er her de kan påvirke og sikre seg velgere tidlig. I tillegg har det kommet flere «skyggekontoer» der anonyme skapere deler usannheter og sjokkerende fakta om parti og enkeltmennesker som har med hensikt å polarisere debatten. Algoritmene på sosiale medier er så avanserte at jeg ikke skal legge meg opp i hvordan de fungerer på detaljnivå. Artikkelen «ung og utro» publisert på Nrk i valgperioden 2021 problematiserte nettopp dette, og skriver: «For algoritmer forsøker å styre hva vi skal se og hva vi skal engasjere oss i. De gir oss mer av det vi har likt og lest fra før. Det blir et ekkokammer. Vi utfordres ikke på meninger. Får ikke vite om partier vi ikke liker fra før. I tillegg kan du skrive nesten hva du vil.» Skolen må her koples på med den digitale mediehverdagen til barn og unge og arbeide med tematikken. På denne måten kan de få forståelse for de grunnleggende mekanismene bak teknologien og utvikle digital dømmekraft.
Nå skal jeg ikke ta alle skoler og lærere under én kam og påstå at de ikke realiserer styringsdokumentene og kun arbeider med kildekritikk i opplæringa. Men det er etter min mening for mager kunnskap rundt sosiale medier hos flere skoleledere og lærere i skolenorge. Dette fordi de selv ikke er til stede på de sosiale mediene som barn og unge er på. Hvordan skal de få med seg disse skyggekontoene eller kulturene i den digitale hverdagen til elevene, dersom de ikke opplever det selv? Hvordan skal de kunne kritisk analysere videoene med elevene, og hjelpe dem vurdere dem slik som det beskrives overordnet del? Lars Løvlie (2011) tematiserer dette i artikkelen Teknokulturell danning. Han argumenterer for at «teknologien gir bud om helt nye måter å tenke pedagogikk på». Han mener at det er ikke internettet i seg selv som skaper en bedre pedagogikk, men at det heller gir mulighet til å drive fagkritikk på nye måter. Sosiale medier truer med kunnskapskaos og styringsglipp i skolen, der kunnskap konkurrerer utenfra og nedenfra i større grad enn før (Løvlie, 2011, s. 219-220). Dette medfører igjen til at lærere mister noe av sin autoritet som kunnskapskilde, ettersom internettet kan besvare mer enn både en selv og læreren. Løvlie (2011, s. 221) avslutter med «danning finnes i de møtestedene der folk lever sinn til sinn mot verden og ansikt til ansikt med hverandre».
Kritisk tenkning kan også beskrives som god dømmekraft. God dømmekraft er prekært for å være en reflektert samfunnsborger i dagens informasjons- og kunnskapssamfunn. Elevene må få forståelse for de grunnleggende mekanismene bak teknologien og gjennom opplæringa utvikle digital dømmekraft. De er nødt til å kontinuerlig stille seg spørsmålene «hva er det skaperen ønsker å få frem, hvorfor ønsker den det og er dette en troverdig kilde?». Med ett disse spørsmålene ligger i kroppen er man ikke lenger en passiv mottaker, men heller våken og reflektert i møte med påvirkning. Dersom skolene ikke klarer å imøtekomme dagens digitale mediehverdag og utfordre kulturen som medfølger, vil vi få et reelt demokratisk problem. Undervisning om kildekritikk er ikke tilstrekkelig når det kun ser på fagtekster i forbindelse med elevers skrivearbeid. Kritisk tenkning må rettes til det områdene elevene faktisk trenger det. Vi må ta på alvor kunnskapskaoset som Løvlie (2011) beskriver, og se at danningen foregår «i de møtestedene der folk lever sinn til sinn mot verden og ansikt til ansikt med hverandre» (s. 221).
Spør du meg om løsningen på sosiale medier og det kommende demokratiske problemet har jeg et enkelt svar. Kritisk tenkning er medisin mot påvirkning.
Litteraturliste:
Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for- grunnopplaringen/id2570003/
Løvlie, L. (2011) Teknokulturell danning. Pax forlag.
Medietilsynet (2020). Barn og medier 2020. Om sosiale medier og skadelig innhold på nett. Delrapport 1. 11. februar 2020. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn- og-medier-undersokelser/2020/200211-barn-og-medier-2020-delrapport-1_-februar.pdf
Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske?. Gyldendal akademisk.
Barsnes-Simonsen, S. (13. September 2021) Barn og unges medievaner er på vei til å bli et demokratisk problem. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/47LB8V/barn-og-unges- medievaner-er-paa-veitil-aa-bli-et-demokratisk-problem
Norsk rikskringkastning. (30. August 2021). Ung og utro. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/xl/slik-kan-falske-nyheter_-valgflesk-og-algoritmer- pavirke-oss-1.15612769