Av Kristin Bjørgo
Norske barn er ikke lenger født med ski på beina, men heller med et nettbrett i handa. Dette tilsier at barn og unge har med seg mye digital erfaring og kompetanse hjemmefra som de tar med seg inn i skolehverdagen. Denne erfaringen burde skolen i større grad utnytte i undervisningen enn de gjør i dag. Barna sin erfaring kan legge grobunn for mestring, læring og bidra til deres digitale dannelse som er vesentlig å utvikle for å klare seg i et framtidsrettet og digitalisert samfunn.
Mange barn bruker både nettbrett, mobil og PC fra ung alder og blir eksponert for ulike sosiale medier. Medietilsynet sin kartlegging av barn sine medievaner fra 2020 viser at 97 prosent av 9-18 åringer har egen mobil. Videre er 70 prosent av denne aldersgruppen på en eller flere sosiale medier (Medietilsynet, 2020, s. 5). Dette viser at en stor andel av dagens barn og unge har mye erfaringer med digitalt utstyr og sosiale medier fra fritiden utenfor skolen. Dette i fra ung alder. Høgskolelektor Lillian Gran har forsket på digital dannelse i skolen og forteller at mange elever gir uttrykk for at de ikke er delaktig eller blir hørt når det kommer til deres digitale ferdigheter og opplevelser av konflikter på digitale medier (Bergum, 2020).
Skolen burde derfor i større grad ta hensyn til barnas sine erfaringer og digitale ferdigheter som de har med fra fritiden sin. Mediepedagog Anne Mette Bjørgen understreker dette. Hun mener at skolen i for liten grad utnytter den læringen som ligger i barns bruk av teknologi i hjemmet. Hvorfor kan ikke Tore som er rå på videoredigering eller Jenny som har mye kunnskap om programmering, få bruke disse ferdighetene i undervisning? Elevene besitter mye kunnskap som ikke blir utnyttet i skolesammenheng. Istedenfor for å ta utgangspunkt i det mangfoldet av erfaringer som elevene har med seg, begrenses ofte teknologien i skolen til tradisjonelle skrive -og leseøvelser. Ved å legge totalforbud mot dataspill, Youtube og sosiale medier i undervisning mister man flere medier som gir et stort potensial til interaksjon, samarbeid, utforskning og kreativitet (Bjørgen, 2013, s. 85).
Det å se koblinger mellom teknologibruk på tvers av skole og hjem er vel så viktig som tekniske ferdigheter. I sin doktorgradsavhandling har Bjørgen sett hvordan erfaringer og kompetanse fra fritiden hjelper elevene til å identifisere seg med og nyttiggjøre den digitale innholdsproduksjon til skolesammenheng. Elevene trenger å lære hvordan bruken av datamaskinen på fritiden har relevans i skolesammenheng. Men også hvordan skolens digitale praksis har betydning for fritidskonteksten, i tillegg til å lære fag. Ved å bygge bro til hverdagserfaringer kan elevene sammenligne ulike digitale praksiser og bli bevisst hvilke ressurser de har tilgang til i ulike sammenhenger (Bjørgen, 2013, s. 87). Uten denne koblingen mellom skole og fritid, kan verdifull læring gå tapt ved at eleven ikke utnytter den kompetansen han eller hun innehar. For å klare å se denne kobling må læreren aktivt veilede og ta i bruk elevene sine digitale hverdagserfaringer inn i undervisningssituasjonen. Dette krever en lærer som er observant og genuint interessert i barna sine digitale ferdigheter og som er åpen for å ta til seg læring fra elevene.
Barna sine digitale ferdigheter hjemmefra kan også bidra til å skape mestringsfølelse på skolen hvis de blir integrert i undervisning. Ved å utnytte elevene sitt potensiale, slik at de ser nytten av ferdighetene sine, kan bidra til å skape motivasjon og engasjement for skolefagene. Disse koblingene mellom hjem og skole kan bli en verdifull faktor for elevene sin læring og trivsel på skolen. Økt selvtillit og mestring kan skape et bedre læringsmiljø der elevene trives og får fullt utbytte av sitt læringspotensial. Dette er også en måte å tilpasse opplæringen til de enkelte elevene. Som læreplanverket understreker skal skolen stimulere hver enkelt elev sin motivasjon, tro på egen mestring og lærelyst. Det betyr at skolen skal gi likeverdig muligheter til læring og utvikling til alle elever, uavhengig av forutsetninger (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 15). Som lærer må en ta hensyn til hva de enkelte elevene har med seg av digital kompetanse og tilpasse undervisningen deretter. Både de som har mye teknologiske erfaringer hjemmefra og de som har det i mindre grad.
Barnas mediehverdag legger også et grunnlag for å utvikle deres digitale dømmekraft og gjøre dem bevisst på deres digitale identitetsutvikling. I læreplanverket identifiseres digital dømmekraft med personvern, vise hensyn til andre på nett, strategier for å unngå uønskede hendelser på nett og etisk refleksjon over sin egen rolle på nett (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 4). Dette er et stort tema som kan virke svevende og stort for elevene. Ved å koble det til deres mediehverdag kan det konkretiseres og bli mer forståelsesfull for dem. Mange elever bruker eksempelvis applikasjonene «snapchat» og «tiktok». Lærere burde ikke være redd for å trekke disse applikasjonene inn i undervisningen. Dette legger gode rammer for å lære elevene om nettmobbing, spredning av bilder, personvern og hvordan man framstår på nettet. Elevene har ofte mye erfaringer som kan bidra til en engasjerende samtale der elevene er aktivt involvert og får en dypere forståelse for temaet. Deres stemme blir hørt og de kan bidra med sine ferdigheter og kompetanse. Her skjer læringen begge veier, der både lærer og elevene bidrar, og lærer av hverandre.
Barnas egne mediefaringer er en del av deres identitetsutvikling, som er et viktig moment i deres digitale dannelse. I Opplæringsloven står det nedskrevet at skolen skal bidra til elevene sin danningsprosess (Opplæringslova, 1998). Gran forklarer at digital dannelse handler om å forstå seg selv i møte med den digitale kulturen. Det innebærer å mestre utfordringer, men også muligheter som elevene møter på i den digitale verden (Bergum, 2020). Elevene sin digitale verden er for det meste utenfor skolens fire vegger. Hvis skolen kun skal ta utgangspunkt i tekniske ferdigheter i skolesammenheng, som pålogging på feide eller det å lage en powerpoint-presentasjon om sitt kjæledyr, klarer ikke skolen å gi elevene et fullverdig utdanningstilbud som bidrar til elevene sin digitale dannelse. Misforstå meg rett, det er viktig at elevene mestrer tekniske ferdigheter, men det er ikke nok til å fungere i framtidens digitale samfunn. Elevene trenger å forstå hvordan man kommuniserer på «snapchat» på en forsvarlig måte, som ikke sårer andre. Teknologien gir mange muligheter, men uten de rette verktøyene, kan det gjøre mer skade enn nytte. Det er lett å bli forvirret og ikke skjønne alvoret av handlingene sine på nett. Elevene trenger derfor innlæring og veiledning for å forstå og utvikle sin egen identitet i møte med den digitale verden. Ved å trekke inn elevene sine erfaringer skaper man en meningsfull ramme for deres identitetsutvikling.
For å være brobygger mellom elevene sine digitale hverdagserfaringer og skolen kreves det en kompetent og engasjert lærer i møte med elevene. Det er en forutsetning at lærere har den kompetansen for å gi et fullverdig utdanningstilbud som styrker elevene sin digitale dannelse ved å aktivt bruke elevene sin digitale kompetanse i undervisning. Det burde være et krav at teknologi og digital dannelse er en del av alle lærerutdanningene i Norge. Lærere i arbeid, burde bli gitt tid og mulighet til å oppdatere seg på forskningsbasert kunnskap om teknologi og digital dannelse. Gran forteller i sin avhandling at det ikke eksisterer et systematisk arbeid rundt elevenes bruk av teknologi og hvordan dette påvirkes elevene sin dannelse (Bergum, 2020). Dette gjør at praksisen varierer fra skole til skole og lærer til lærer. Skolene trenger et mer konkret mandat som innebærer begrepet digital dannelse. Med en god kunnskapsbase i bunn, sammen med genuin interesse og engasjement, kan lærere legge til rette for fruktbar undervisning der elevene er aktivt medvirkende i sin digitale identitetsutvikling.
Referanser:
Bergum, H. B. (2020, 17. august). Disputas: Digital dannelse i skolen.
https://utdanningsforskning.no/artikler/2020/disputas–digital-dannelse-i-skolen/
Bjørgen, A. M. (2013). Digitale praksiser i samspill mellom kontekster: En undersøkelse av 9 – 13 åringers bruk, opplevelser og fortolkninger av digital teknologi i overganger mellom skole og fritid. [doktorgradsavhandling]. Universitetet i Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. Udir. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/
Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.
https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/?lang=nob
Medietilsynet (2020). Barn og medier 2020: En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf
Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61).