En kommende lærers tanker om ungdoms konstante skjermbruk og skadevirkninger på konsentrasjon deres.
Av Maren Langseth Pedersen
Det er ingen nyhet at vi lever i en digitalisert verden. Enhver hverdagsaktivitet er mer eller mindre avhengig av en eller annen app eller digital gjenstand. I bukselomma har vi til enhver tid tilgang til all tilgjengelig kunnskap og informasjon og alle mennesker som finnes i verden. Kalkulator, lommelykt, kamera, kart, bank, e-post, bilder, dokumenter, film, bøker, musikk og spill er konstant kun et tastetrykk og et sekund unna. Vi er aldri hjelpeløse, vi er aldri alene og vi har aldri ingenting å gjøre. Vi er aldri avlogget. Fordi vi har smarttelefonen. Vi er på Facebook og Messenger hvor vi kommuniserer med venner, familie, klassekamerater, sjefer, idrettslag og foreninger, og foresatte til elevene våre. Vi er på Instagram og TikTok hvor vi har oversikt over hva alle vi kjenner og ikke kjenner gjør til enhver tid. Der finner vi også inspirasjon til turer, aktiviteter, mat, håndarbeid eller alle andre hobbyer vi har. Vi melder oss på arrangementer, konserter og foredrag og kjøper utstyr, klær og sminke via en link i bio. Vi er på Snapchat hvor vi til enhver tid kan se hvor vennene våre befinner seg, og hva de gjør. Det er umulig å motsette seg denne utviklingen, og å motsette seg smarttelefonen og alle dens funksjoner. Om ikke umulig, så er det i hvert fall helt fantastisk tungvint å skulle klare seg uten. Vi er pent nødt til å akseptere den digitaliserte hverdagen. Den har sine helt åpenbare fordeler, men også sine mindre åpenbare negative konsekvenser. Vi bruker digitale skjermer mesteparten av dagen vår, og jeg bekymrer meg over hva vår konstante tilgjengelighet og skjermbruk gjør med oss. Mer spesifikt lurer jeg på hva det det gjør med konsentrasjonen vår.
«Vi»-et jeg bruker her, er majoriteten av den norske befolkningen. Det innebefatter da også barna våre, elevene i skolen vår. Elever bruker mesteparten av dagen sin på skjerm. De er på mobilen på morgenen, på bussen til skolen, og i klasserommet før timen starter. De bruker PC- er, iPad-er og Smartboard-er i timen. De er på mobilen i friminuttene og i matpausen. De er på mobilen på vei hjem fra skolen og etter middag. På vei til trening og fra trening. De ser på TV- serier og filmer på ettermiddagen, og er på mobilen før de legger seg. De er konstant pålogget, konstant tilgjengelig og konstant sosialisert. Selvsagt gjelder ikke dette alle, men er kun en generalisering av dagens ungdom. Selvsagt finnes det ungdom som ikke er til stede på sosiale medier, som elsker å lese bøker, tegne og andre ting som ikke innebærer skjerm. Likevel er dette dessverre en forsvinnende andel av dagens ungdom, og derfor tillater jeg meg å ta utgangspunkt i en slik generalisering. Mange voksne tenker nok at dagens ungdom er annerledes enn slik de selv var som ungdommer. Løvskar (2019, s. 142) argumenterer for det motsatte, at ungdommen ikke har endret seg så mye fra da vi var unge. Hun skriver at ungdom fortsatt er opptatt av det samme, gjør det samme og snakker om det samme, at venner og det sosiale livet er det viktigste for dem. Ungdommen har ikke sluttet å «henge på kiosken», bare at nå er «kiosken» på nettet. De henger med hverandre på nettet, og er sosiale akkurat slik som vi var, bare på nett. Samfunnet er i konstant utvikling, og dagens ungdom er kun et resultat av det samfunnet vi lever i i dag. Skolens oppgave er å møte alle elever der de er og tilrettelegge for læring som møter deres behov. Som lærere må vi henge med i utviklingen i samfunnet og forsikre at undervisningen er relevant og aktuell. Er elevers digitale hverdag da noe vi egentlig kan kjempe imot? Eller må vi endre undervisningen vår slik at den passer bedre til dagens ungdom?
Jeg gjennomførte nylig min siste praksisperiode som lærerstudent. Underveis i praksisperioden hadde jeg mange interessante samtaler med praksisveilederen min om akkurat dette temaet. Hun har jobbet i skolen i over 20 år, og har i sin tid som lærer merket en tydelig endring når det kommer til elevenes konsentrasjonsevne – eller snarere konsentrasjonsstamina. Ifølge henne er det mye mer utfordrende å både fange og å holde på elevers konsentrasjon og interesse nå enn det var tidligere. Elevene er vant med en helt vanvittig stimulans fra skjerm, på sosiale medier og spill som er designet ene og alene for å holde på oppmerksomheten deres ved å gi mest mulig stimuli og aksjon. For å eksemplifisere er videosekvensene på TikTok kun 30 sekunder eller kortere, og hun mente at dette kunne merkes godt i undervisningssammenheng. Både fordi du må jobbe hardt for å fenge elevene innenfor et såpass kort tidsrom før du mister dem, og fordi i tillegg til å klare å fenge oppmerksomheten deres er du nødt til å jobbe hardt for å holde på den. De har dårlig utholdenhet når det kommer til å konsentrere seg om noe som ikke gir den samme stimulansen som de er vant med fra sosiale medier, tv-serier og spill. Det blir tilsynelatende vanskeligere og vanskeligere for dem å konsentrere seg om lavt-stimulerende oppgaver som å lese, lytte til læreren som snakker eller å løse oppgaver. Praksisveilederen min fortalte at hun nå fokuserer mye mer på å «bryte opp» undervisningssekvensene sine og variere arbeidsmåter hyppig i løpet av timen for at de skal klare å holde oppmerksomhet og konsentrere seg.
Det er mange som deler disse bekymringer angående minskende konsentrasjonsevne og stamina blant dagens ungdom – og alle andre som bruker mye tid på skjerm. Enli (2021, s. 19) uttrykker sterk bekymring over skadevirkningene av digitale medier, og beskriver hvordan digitale avbrytelser svekker konsentrasjonen vår. Enli forklarer fenomenet praksisveilederen min beskrev med noe hun kaller for «popcorn-hjerne», som betyr at tankene bare hopper og spretter rundt omkring i hodet ditt. De spretter fra det ene til det andre og det er vanskelig å holde fokus på én ting samtidig. På den ene siden kan man tenke at det er klart at det er vanskelig for elevene å holde konsentrasjonen på én aktivitet som skal gjennomføres i klasserommet når tankene deres hopper rundt til alle mulige andre ting samtidig. På den andre siden kan man kanskje si at dette gjør elevene til mestere i multitasking? Men er multitasking egentlig en bra ting?
Mange elever gjør skolearbeid samtidig som de ser på TV, chatter med vennene sine på Facebook, eller er på sosiale medier som TikTok, Snapchat og Instagram. Løvskar (2019, s.153) skriver at forskere innenfor psykologi er bredt enige om at det er umulig å gjennomføre to aktiviteter som krever full oppmerksomhet – samtidig. Man kan rett og slett ikke tenke på to ting samtidig. Det vi kaller for «multitasking» er i realiteten «task-switching». Man skifter fra den ene aktiviteten til den andre i hurtig tempo. De mener man ikke nødvendigvis er tjent med denne aktiviteten fordi man ikke klarer å gjennomføre noen av aktivitetene fullt ut. Løvskar (2019, s. 153) skriver videre om en undersøkelse som ble gjennomført i 2010 hvor en gruppe psykologistudenter ble delt i to grupper hvor alle skulle lese en tekst på knapt 4000 ord. Den ene gruppen fikk mulighet til å chatte/scrolle samtidig som de leste, mens den andre ikke fikk det. Det viste seg at gruppen som fikk lov til å bruke mobilene sine underveis brukte 22-59% lengre tid på å gjennomføre lesingen (og da var tiden de brukte på mobilen underveis trukket fra totaltiden!). Jeg tenker at dette viser at hjernen og konsentrasjonsevnen blir negativt påvirket i stor grad av at man bruker mobilen samtidig som man leser, fordi det er så vanskelig å hente fokuset tilbake til det man egentlig holder på med, og at tankene dveler ved den informasjonen man har fått fra skjermen. Løvskar (2019, s. 154) viser til en rekke studier gjort på multitasking, hvor alle viser at de som multitasker mest har dårligst konsentrasjon og dermed bruker lengst tid på oppgaver, gjør flest feil, og har vanskelig for å huske det de blir bedt om å huske. De lar seg stadig avlede og har vanskeligheter med å holde tankene fokusert på oppgaven man har foran seg. Teorien bak er da at de som multitasker gjør det – ikke fordi de er gode på det – men fordi de har problemer med å konsentrere seg om en ting av gangen. De trekkes mot flere oppgaver fordi de kjeder seg og trenger høyere nivå av stimuli. Jeg tenker at det er relevant å koble denne teorien til tendensen man ser blant dagens ungdommer i klasserommet og «popcorn-hjernen» deres.
Når det er klart at ungdoms konstante skjermbruk kan ha skadevirkninger på konsentrasjonsevnen deres er vel spørsmålet videre hva man kan gjøre med det? Enli (2021, s.22) skriver at ansvaret for å begrense de negative effektene på konsentrasjonen ligger hos indivitet, altså ved at man må regulere sin egen skjermtid. Man må finne individuelle løsninger som å ta pauser, logge av eller etablere andre rutiner for å beskytte seg mot avbrytelser. Hun skriver videre at individene har ulike forutsetninger for å regulere seg selv. Både i form av overskudd og overblikk til å innse at det er et problem og til å etablere rutiner og regler. Men også økonomisk i den forstand at man kan kjøpe tjenester som gjør det enklere å regulere seg selv. De digitale plattformene ungdommen bruker tar i bruk stadig sterkere virkemidler for å holde på brukernes oppmerksomhet, og da blir kravet til disse selvreguleringsressursene høyt. At løsningen på problemet er at de må jobbe med å regulere skjermtiden sin selv er problematisk og urealistisk. Man kan ikke forvente at ungdommen selv skal regulere dette. De har ikke den samme evnen til å se konsekvenser som voksne kan og har ikke nødvendigvis de rette ressursene.
Jeg stilte tidligere spørsmålene «er elevers digitale hverdag da noe vi egentlig kan kjempe imot? Eller må vi endre undervisningen vår slik at den passer bedre til dagens ungdom?». Jeg vet ikke om jeg er nærmere et svar nå. Men jeg vet dette: vi er pliktige til å sørge for at undervisningen står til samfunnet slik det er i dag. Vi kan dermed ikke kjempe imot den digitale verdenen. Jeg vet også at vi samtidig er pliktige til å passe på elevene våre, å sikre at de lærer mest mulig og å ta grep der de ikke er i stand til å beskytte seg selv. Derfor tenker jeg at det på samme tid er vårt ansvar å bidra til reguleringen av skjermbruken deres hvis de ikke er i stand til å gjøre det selv. Kanskje skolen i større grad enn hva vi er nå må prøve å være et motsvar til noe av digitaliseringen i samfunnet på dette punktet …
Kildeliste
Enli, G. (2021). Digitale forstyrrelser – et nytt politikkfelt eller individets problem? Nytt norsk tidsskrift, 38(1-2), 19-32. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2021-01-02-03
Løvskar, T. (2019). Skolen i det digitale samfunnet. Vigenstad & Bjørke AS.