«Jævla utlending. I mårra e du dø!»

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Julie Mathilde Søderholm

Vi er på 9.trinn, hvor det er syv gutter som ofte henger sammen, både på skolen og fritiden. De er en samlet gjeng. Guttene var snart ferdige på skolen og kjempeklare for helg. Den ene gutten i gjengen, Lars, spurte de andre kompisene om de skulle møtes senere for å finne på noe. De andre guttene svarte at de ikke hadde tid. Det Lars ikke visste var at resten av guttegjengen skulle møtes på et hotell og hans mareritt skulle starte.

Disse syv guttene har en gruppe på Snapchat, hvor de kan sende hverandre bilder, videoer, chatte osv. Lars hadde chattet litt med guttene og etter hvert begynner det å tikke inn flere hatmeldinger fra guttene, rettet mot Lars.

«Jævla utlending», «Det er lovt å skyte utlendinger i ryggen», «I morgen er du død», «Du er feig», «Vi skal knuse det egge skallede hodet ditt». I tillegg hadde de redigert inn nazikors og andre ting inn på bilder av Lars som liten gutt. Lars kommenterer at seks mot en ikke er rettferdig, men guttene gir seg ikke. Lars tar skjermbilde av chatten slik at han kan vise dette til foreldrene. Det at Lars hadde tatt vare på disse bevisene skulle vise seg i ettertid å være lurt.

Foreldrene til Lars kaller inn til møte med lærer på skolen. Lars er redd for å dra på skolen alene. Han er redd for det guttene har sagt skal skje. Rasisme og trusler er noe skolen til Lars tar på alvor, og politi blir derfor innblandet. Skjermbilder av chatten mellom guttene og Lars blir vist fram. Guttene blir kalt inn en etter en til avhør, og foreldre blir kontaktet. Saken er nå under kontroll.

15% av barn og unge blir truet på nett

Medietilsynet (2020, s.119) gjennomførte en spørreundersøkelse om hvorvidt barn har opplevd ulike former for mobbing på nett, mobil og spill. Over 3000 barn i alderen 9-18 år har deltatt i undersøkelsen Barn og medier 2020. I denne undersøkelsen kommer det fram at 26% av 9-18 åringer har i løpet av det siste året opplevd at noen har vært ufine mot de på nett, mobil eller spill (Medietilsynet, 2020). Videre kommer det fram at 15% har blitt truet. I undersøkelsen kommer det også frem at det er flere gutter som opplever å ha blitt mobbet eller at noen har vært ufine mot dem på nett enn jenter. Jenter opplever i større grad at noen har lagt ut bilder av dem (Medietilsynet, 2020). Det er vanligere at gutter blir truet på nett, og andel gutter som har opplevd trusler øker med alderen (7% av 9-10 åringer til 34% av 17-18 åringer) (Medietilsynet, 2020, s.123).

Dette er bare en undersøkelse, men allerede i denne ser vi at det er mange som opplever å bli mobbet, får stygge kommentarer eller opplever å få trusler.

Sosiale medier i tidlig alder

For mange ulike sosiale medier er det en aldergrense, dette er det også på Snapchat. Aldersgrensen for Snapchat er 13 år, i likhet med Instagram, Facebook og TikTok (Barneombudet, 2020). Vi kan se i dag at flere barn og unge under den gitte aldersgrensen har disse sosiale mediene, og ulike sosiale medier brukes mye mer enn før.

De sosiale rammene rundt bruken er endret, og tidsbruken har økt kraftig (Bufdir, 2021). De nye sosiale mediene kan være med på å gi utvikling og læring, men også skape store utfordringer. For mange kan det være lettere å skrive hatmeldinger og bedrive med mobbing over sosiale medier. Dette kan være fordi at vedkommende kan være anonyme. Det er ikke alle som er anonyme når de skrive stygt om andre på nett. I tilfellet med Lars er ingen av de andre guttene anonyme. Lars vet hvem det er, og også hvem som skriver hva.

Snapchat

Ser vi på Snapchat kan vi se på fordeler og ulemper med dette sosiale mediet. Noen fordeler med Snapchat er at det er lett å opprettholde kontakt, vi kan dele hyggelige opplevelser med venner og familie gjennom bilder eller video, skrive meldinger med hverandre, opprette en gruppe med for eksempel hele familien, ringe eller ha en videosamtale. Snapchat har mange ulike funksjoner som kan brukes. Brukes dette sosiale mediet riktig kan vi se mange positive sider ved å ha dette. Du kan holde kontakt med venner på andre siden av verden uten kostnader. Det eneste som trengs er tilgang til internett, noe vi alle har til enhver tid.

I likhet med andre medier er det også noen ulemper. Når vi sender et bilde til en venn, forsvinner bildet etter ti sekunder, og vi ser aldri dette bildet igjen. Med mindre vedkommende tar skjermbildet av bildet som ble sendt. Det samme gjelder videoer og samtaler. Samtaler kan lagres, men dersom de ikke lagres av avsender eller mottaker, vil samtalen forsvinne etter kort tid. Har noen dermed skrevet noe alvorlig og ikke lagret, vil ikke dette kunne brukes som bevis. Hadde det ikke vært for at Lars hadde tatt skjermbilde av hele samtaleloggen med de andre guttene, ville han ikke hatt noe bevis for hvordan guttene hadde oppført seg mot han.

Vider er det også lettere å sende stygge bilder, filme uheldige hendelser av andre og skrive stygge ting til andre over Snapchat. Det er mange som tenker at det de sender vil forsvinne og aldri kunne spores tilbake til dem. Noe som er tilfelle, men i mange tilfeller er det andre som på en eller annen måte får lagret og delt videre til andre. Videre kan det være lettere å være ufin over sosiale medier da man ikke kan se hvordan vedkommende reagerer.

Det vil alltid være gode og vonder med Snapchat. Hovedpoenget er at den som har dette sosiale mediet bør vite hvordan det skal brukes, og bruker dette på riktig måte slik at ingen andre blir utsatt for vonde eller uønskede hendelser.

Rett til et godt fysisk og psykososialt miljø

Opplæringsloven nevner at skoler har ansvar for at alle elever får en trygg skolehverdag, og at de ikke utsettes for fysisk eller psykisk mobbing (Tømte, Gudmundsdottir og Hatlevik, 2017, s.291). Alle barn har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø. Disse rettighetene omfatter både fysiske og digitale situasjoner som er skolerelatert (Tømte et al., 2017). Digitale situasjoner som oppstår utenfor skoletiden, kan ha en innvirkning på elevens skolemiljø. Noe som skjedde med Lars. Etter hendelsen ønsket han ikke møte på skolen, i frykt for hva som ville skje med han. Her er det skolen og foreldre som må bidra og gjøre noen tiltak for at Lars skal kunne føle seg trygg til å dra på skolen igjen.

Tiltak mot digital mobbing

Tilgangen og bruken til digitale medier er stor i Norge. Dermed har vi et stort behov for digital dømmekraft og tiltak mot mobbing, negative hendelser og krenkelser (Tømte et al., 2017, s.304). Digitale ferdigheter og dømmekraft kan være med på å forebygge uønskede hendelser. For eksempel kan man lære unge å ta skjermbilder, noe som hjalp Lars. Han tok skjermbilde av meldingene fra de andre guttene, slik at han hadde noe å vise til foreldre, lærere og politi. Dermed var det lettere for de voksne å gå videre med dette. De kunne også konfrontere guttene, da de hadde klare bevis for deres oppførsel.

Det er viktig at skoleledere, skoleeiere og lærere engasjerer seg i å utvikle gode tiltak mot digital mobbing og krenkelser (Tømte et al., 2017, s.305). Videre er det viktig at foreldre, elever, elevråd ol. er involvert i denne utviklingen. Det er også viktig at elevene vet at det hjelper å si ifra. Når et barn eller en ungdom åpne opp og forteller en uheldig hendelse, så er det viktig at de føler at de blir sett og hørt (Tømte et al., 2017). Dette er med på å gjøre det lettere for andre å si ifra, og samt kan være er med på å avdekke uønskede hendelser.

Det er mye som kan gjøres for å forhindre mobbing, men noe av det viktigste er å lytte til den personen som har havnet i uønskede situasjoner. Hva ville skjedd med Lars dersom han ikke hadde blitt lyttet til? Det er mange barn og unge som sliter i ettertid, da de ikke er blitt tatt alvorlig når de har sagt ifra. Derfor er det viktig å lytte til det som blir sagt og gjør noe med det, før det er for sent.

Referanseliste

Barneombudet. (2020). Vi passer på barn og unges rettigheter. https://www.barneombudet.no/om-barneombudet

Bufdir. (2021, 8.september). Barn og unges mediebruk. https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.bufdir.no%2Fstatistikk_og_a nalyse%2Foppvekst%2Ffritid%2Fbarn_og_unges_mediebruk%2F%3Ffbclid%3DIwA R2ws2I8n- JgjSex1_6KmPgxrPq99UvEH9LFN0FHj8L7pGLYHqyRTitAspo&h=AT2RXue3Vp Ol2RBMcPpUozwcf6Q    RIYvrJI6C3d0wgfDWCK_S28mtTck5DiRFtBAeurkMU 9MZVSFmi3Pv1rUYDWPfwtBTiIPpENb0hNdi5olLBlofeJpZkhp69DA_-tcl_lisyHdU

Medietilsynet. (2020, oktober). Barn og medier 2020: En kartlegging av 9-18 åringers digitale medievaner. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn- og-medier-undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med- engelsk-summary.pdf?fbclid=IwAR124nkMt00XrD-COyVxVIfC8gR6dIaxqHLxfZ_3qDjxYSBUf790zLxo90c

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. Og Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing. Gyldendal akademisk.

Skrevet i Nettmobbing, Nettvett, Sosiale medier | 1 kommentar

Sosiale medier som scene

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Julie Marie Pedersen

«Ungdommer er mindre lykkelige en før». Slik lød overskriften i NRKs artikkel om hvordan unge voksne har hatt fra 2009 til 2019 en sterk nedgang i lykkefølelse. Noen mener at sosiale medier kan ha delen av skylda hvor unge trekker frem et press for å prestere sosialt (Svendsen & Solheim, 2021). «Man ser bare de gode sidene hos folk gjennom sosiale medier. De dårlige sidene blir på en måte visket ut» sier 17-åringen Hedda Skjold. På sosiale medier eksisterer du i tråd med hva du legger ut av innlegg og bilder, og står fritt til å iscenesette den virtuelle virkeligheten slik du selv ønsker. I tillegg bidrar kommersielle aktører på sitt vis ved å sette rammebetingelser for hva som er «normen» og sosialt akseptert.

Utredningen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» viser tydelig at forbrukerarenaen til barn og unge er sterkt preget av kjønnsstereotyper. Til tross for at det finnes få nordiske studier om hvordan kjønn formidles i barn og unges medieinnhold, er det ofte en dreining mot feminitet og maskulinitet (NOU 2019:9). Hvordan kjønn formidles og uttrykkes i mediebildet er en viktig del av barns identitetskonstruksjon, og på skjermmedier får barn reklame tilpasset etter kjønn. Jenter og gutter presenteres for innhold svært preget av kjønnsstereotype forventninger til interesser og utseende (NOU 2019:9). På sosiale medier er barn selv med på å fremme slike idealer gjennom måten de presenterer eller iscenesetter seg på.

Kjønnsinndeling av alt fra klær til matpakke i mediebildet er med på å underbygge og videreføre kjønnsstereotyper. Problemet med slik markedsføring eller kommersialisering er at det begrenser valgmuligheter knyttet til kjønn. Mediebildet er med på å skissere rammer som barn og unge skal passe innenfor, og kan føre til utenforskap. Ungidag-utvalget sier i sin utredning «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» at trange kjønnsnormer og kjønnsstereotyper kan gjøre barn og unge sårbare på flere områder (NOU 2019:9).

«Medietilsynets rapport av barns medievaner viser at 87 prosent av barn i 9-10 årsalderen har egen mobil.»

Barn eksponeres tidligere og tidligere til sosiale medier, enten via mobiltelefon eller andre nettaktiviteter. Medietilsynets rapport av barns medievaner viser at 87 prosent av barn i 9-

10 årsalderen har egen mobil. For å kunne navigere trygt gjennom mangfoldet av medier, må vi utstyre barna med verktøy for å klare dette på en fornuftig måte. Å begrense barns nettilgang har vist seg å slå ut negativt, ved at de i mindre grad har en proaktiv håndteringskompetanse, dårligere motstandskraft og dermed dårligere digital dømmekraft (Staksrud, 2018, s.253). Svaret ligger nok ikke i å forby barna å ta i bruk sosiale medier eller drive med overdreven skjerming, men heller bidra til å gjøre dem til bevisste forbrukere som evner å tenke kritisk. Vi er tross alt forpliktet til dette gjennom Opplæringsloven.

Digital dømmekraft finner vi under digitale ferdigheter – en av skolens fem grunnleggende ferdigheter, men tar nok sjeldent opp forventningene til kropp, klær og utseendet som kommer spesielt godt til syne i mediebildet. Digital dømmekraft handler ifølge Staksrud (2018) om å mestre sitt digitale liv og å være kritiske og selvstendige i møte med mediene. Det handler om å være i stand til å kritisk vurdere medienes iscenesettelse av virkeligheten, og se medienes rolle politisk, sosialt, moralsk og demokratisk.

«Nåtidens mediehverdag tillater oss og andre aktører i større grad til å spille ut et nøye kalkulert skuespill.»

Barn og unges forhold til medier kan kanskje best beskrives igjennom Erwing Goffmans metaforer om frontstage, backstage og dramaturgisk selvrepresentasjon. Backstage vil være et sted hvor man ikke behøver å forholde seg til andre. Man får mulighet til å planlegge hvordan man kan spille ut sin rolle på best mulig måte. Utførelsen skjer naturligvis frontstage. Goffman mente at mye av oppførselen vår er planlagt, og til en viss grad et skuespill (Ulriksen, 2019). Nåtidens mediehverdag tillater oss og andre aktører i større grad til å spille ut et nøye kalkulert skuespill.

På den samme måte som vi iscenesetter oss i sosiale situasjoner, kan sosiale medier også sees på som en scene hvor man fremhever bestemte egenskaper, og utelater egenskaper man ikke ønsker at andre skal se. Denne iscenesettelsen er ikke alltid like åpenbar for publikum – i dette tilfellet barn og unge, og mange vrangforestillinger eller urealistiske oppfatninger kan få grobunn her. Når det gjelder innhold på sosiale medier, er alt er gjennomtenkt til minste lille detalj. Iscenesettelsen er nøye gjennomtenkt og gir oss mulighet til å fremheve og kontrollere hvordan andres oppfattelse av innholdet er. Denne iscenesettelsen er ikke like selvsagt for oss alle, og er et argument for at digital dømmekraft bør stå i større fokus i skolens opplæring.

«Poenget er at barn og unge skal ikke føle et press til å tilpasse seg eller omforme seg selv for å tilfredsstille visse krav eller kriterier for kjønn som et resultat av kommersielt press.»

Ønsket er likevel ikke å fraskrive aktører i nettbransjen, tjenesteleverandører, myndigheter og politikere ansvar for barns velferd på internett, og heller plassere alt ansvar kun på elevene. Poenget er at barn og unge skal ikke føle et press til å tilpasse seg eller omforme seg selv for å tilfredsstille visse krav eller kriterier for kjønn som et resultat av kommersielt press. Videre er det et ønske at barn ikke skal «ta alt for god fisk» i sin mediehverdag. Det er derfor viktig at vi i skolen er med på å utfordre disse forestillingene om kjønnsstereotyper gjennom blant annet normkritiske perspektiver i vår undervisning. På denne måten kan vi få rom til alle.

Åse Røthings definisjon på normkritiske perspektiver handler i korthet om å kritisk undersøke prosesser som skaper og opprettholder privilegier, og at en utvikler perspektiver som bidrar til inkludering, likebehandling og antidiskriminering. Målet med en slik bevisstgjøring er at elevene skal evne å ta med seg dette perspektivet ut av skolen og inn i hverdagen. Utredningen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» understreker viktigheten av slike perspektiver i opplæringen, og hvordan det burde være en ryggmargsrefleks i alle klasserom (NOU 2019:9). Videre nevner rapporten at det er viktig at vi snakker om tema som forventninger til aktiviteter, egenskaper og preferanser ut ifra kjønn, og hva som kan bidra til kjønnede forventninger. Vi må derfor lære barn og unge å stille spørsmål ved generaliseringer. Bidrar vi til generaliseringer er vi kun med på å underbygge stereotyper ytterligere.

I NRK nylig kunne man lese om ungdom som frivillig tar en såkalt «digital-detox», eller digital avrusning. Ungdom forteller at de føler en slags frihet knyttet til å ikke være konstant pålogget eller tilgjengelig. Faktisk viser undersøkelser at 4 av 10 nordmenn ønsker seg en slik digital avrusning. Psykolog og stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Mehri Agai, sier selv at dette er i ferd med å bli et nytt statussymbol eller trend (Undheim, 2021). For mange er det likevel fortsatt utfordrende å legge vekk telefonen, og mange ungdommer uttrykker at de er redde for å bli utelatt. Som med de fleste trender er dette nok også et forbigående fenomen. Sosiale medier er kommet for å bli, og statistikk viser at barn introduseres til disse i stadig yngre alder. Dette er et argument for å starte tidligst mulig i opplæringen med digital dømmekraft, og oppfordre elevene til å stille spørsmål ved generaliseringer og glorifiserte idealer i sosiale medier.

Løsningen er likevel ikke så enkel. Å tilegne seg digital dømmekraft er dessverre ikke gjort over natta, og vil kreve jevnlig og kontinuerlig arbeid. Å kunne kritisk vurdere medienes og ens egen iscenesettelse av virkeligheten, er et nyttig verktøy for å håndtere nåtidens mediehverdag. Det krever også et kompetanseløft hos lærere om blant annet normkritiske perspektiver, og hvilken påvirkningskraft kjønnsstereotyper kan ha for elevenes identitetskonstruksjon. Dette etterlyser også UngIDag-utvalget. Utvalget ønsker at løftet skal koordineres av et foreslått likestillingssekretariat i Utdanningsdirektoratet (NOU 2019:9). Som utvalget selv understreker, er dette en krevende jobb. Det vil ta tid å innarbeide et slikt tankesett i en eksisterende skolekultur. Spørsmålet som stiller seg er hvordan dette skal gjennomføres rent praktisk, og hvordan man vil sørge for at hver enkelt skole får den samme oppfølgingen. Til nå, er det kun et forslag. Forhåpentligvis vil et kompetanseløft i skolen finne sted når man ser hvilke effekter sosiale medier har på barns identitetskonstruksjon, og ikke minst mentale helse. Målet er at vi skal gjøre elevene i stand til å se «bak sceneteppet», istedenfor å la seg lure av iscenesettelsen.

Litteraturliste

NOU 2019: 9. (2019). Jenterom, gutterom og mulighetsrom: Likestillingsutfordringer blant barn og unge. Kulturdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/efa97f020331439a8adbb84dd90ab426/no/pdfs/ nou201920190019000dddpdfs.pdf

Staksrud, E. (2017). Digital dømmekraft. Gyldendal Akademisk.

Svendsen, M. & Solheim, M. (2021, 15.november). Ungdommer er mindre lykkelige enn før: – Vi er bekymret for fremtiden, NRK. https://www.nrk.no/trondelag/forskning-viser-at- ungdom-har-blitt-mindre-lykkelige-pa-ti-ar-1.15731367

Ulriksen, K.A. (2019, 17.juli). Erving Goffmans rollespill. I NDLA. https://ndla.no/nb/subject:1:fb6ad516-0108-4059-acc3-3c5f13f49368/topic:1:e47486fd-1c96-4e58-a0a2-d520d3950013/topic:1:de2d7261-34d9-4b8c-b3dc-10ee6552432b/resource:1:197407

Undheim, I. (2021, 4.november). Unge tek pause frå sosiale medium, NRK. https://www.nrk.no/vestland/unge-tek-pause-fra-sosiale-medium-1.15681551

Skrevet i Digital dømmekraft, Digitale møteplasser og sosialisering, Medier og mediepress, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Er gaming sosialt?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Julie Olsen Vollstad

De fleste spill i gamingverden går ut på at man lager en personlig figur, og for eksempel bygge eller utføre oppdrag i ulike verdener. Andre personer kan også lage seg personlige figurer og delta i samme verden. Her er det mulig å kommunisere mellom figurene, blant annet via teksting eller en verbal samtale. Dermed gjennomføres det ofte en interaksjon mellom ulike personer i gamingverden. Men vil det si at gaming er sosialt?

For å se på om gaming er sosialt må man konkretisere hva det «å være sosial» betyr. Dersom man konkluderer med at det å være sosial er å ha en tilknytning til andre mennesker vil gaming kunne falle under dette ved at man kommuniserer via språk og eventuelt samarbeider mot et felles mål i spillet. Dersom man derimot mener at det å være sosial og å være sosialt smart innebærer å føre en dialog som både inkluderer språk og kroppsspråk, kan det diskuteres om gaming er en del av denne definisjonen. Rett og slett fordi kommunikasjon gjennom nett, og spill med kun verbal kommunikasjon, vil miste det sosiale aspektet som knyttes til det å lese kroppsspråk.

Et tema man kan diskutere er sammenhengen mellom gaming og dataspill, og ensomhet. Medietilsynet (2020)1 opplyser at 86% av unge mellom 9-18 år spiller dataspill. I samme undersøkelse sier 6 av 10 unge at gaming er sosialt. Det vil si at rundt 50% av dagens unge både gamer og syntes det er sosialt. En nylig undersøkelse at hver fjerde ungdom ofte føler seg ensom (Baksaas, 2021)2. Over 70% føler seg ensomme av og til. Dersom man kombinerer disse statistikkene kan man grovt sett si at halvparten av de som gamer og syntes at dette er en sosial aktivitet, fortsatt føler seg ensom. Og de aller fleste som gamer føler seg også ensomme av og til.

I forhold til andre arenaer hvor unge møtes, vil jeg regne gaming som en av de mindre inkluderende aktivitetene. Dersom noen unge møtes for å spille fotball er det lettere å invitere de som står utenfor. Men dersom noen gamer i en konkret og gjerne forhåndsbestemt verden, er det ikke gitt at de utenfor kan inkludere seg selv på samme måte. Her kan man også trekke inn kroppsspråk, hvor man i den virkelige verden kan se på de som står utenfor at de kanskje ønsker å delta. I den digitale gamingverden vil ikke dette være mulig. På den andre siden vil de som uansett ikke blir inkludert i fysiske sosiale sammenhenger kunne dra nytte av at de kan koble seg på en felles gamingverden og få kontakter via gaming.

Jeg vil konkludere med at det er flest gutter og menn som gamer. Disse har også ofte vansker for å åpne seg «face to face». Aksel Hennie forteller i et intervju på Skavlan hvordan han kan snakke om alt og samtidig slippe å fortsette de vanskelige samtalene i gamingverden:

«Jeg sitter med en Playstation-kontroll og så har jeg på et headset og så hører jeg stemmen til de tre som jeg er på lag med og så prater man. Og den praten handler jo ofte om sånn:

Du, vi stikker bort der, jeg tror det er en fyr oppå fjellet der. Vi skyter han, da!

Så sitter man og prater sånn, men man sitter også og plutselig prater om at han ene sier at fordi jeg spør han,

Hvordan har din dag vært?

Nei, litt dårlig. Farfaren min gikk bort i dag.

Hæ, er det sant?

Ja.

Og plutselig, fra at man snakker om ingenting – så snakker man om alt. Og det som er frigjørende i et sånt dataspill-univers, er at i det sekundet den samtalen om sorg eller savn blir for «heavy», så kan han fyren si:

Du, nå tror jeg at jeg så han fyren igjen, borte på fjellet der!

Så er man ferdig med det. Og det er en veldig deilig og tilgjengelig måte for veldig mange unge menn å snakke følelser, tror jeg.»

Hennie trekker her frem hvordan gaming kan være en døråpner for gutter og menn som behøver å snakke noe om vanskelige og såre tema, men som samtidig ikke gjør det utrygt. Dette kan være veien for at gutter skal kunne snakke om disse temaene. Det blir viktig å ha i mente når vi vet at hovedvekten av de som begår selvmord er menn.

En av fordelene med at unge i større grad enn nå befinner seg bak en skjerm, er at det er lettere å fortelle om vanskelige ting over nett, kanskje fordi den eller de du kommuniserer med ikke ser dine uttrykk for følelser. Dette kan også ha en negativ bakdel, hvor det er lettere å komme med negative eller sårende kommentarer på nett fordi du ikke kan se reaksjonen til motparten. Et annet aspekt å trekke inn er at dersom man hele tiden kommuniserer via gamingverden, som for noen kan være mer komfortabelt, helst vil foretrekke denne formen for kommunikasjon. Det kan være utfordrende å da forsøke å kommunisere det samme «face- to-face» som kan bli ansett som mer ukomfortabelt, når gamingverden er tilgjengelig.

Staksrud (2017) 3 trekker frem at teknologien er en viktig tilrettelegger for sosial interaksjon og ytringsmuligheter. Unge føler på et større ansvar når de befinner seg på forum de voksne ofte ikke har tilgang til. Skulle det oppstå uheldige eller risikosituasjoner må de unge selv ta ansvaret. Likevel mener jeg at nettopp fordi de voksne ikke befinner seg på slike forum, kan det være vanskelig for de unge å ikke falle for et gruppepress når det gjelder digital krenking og mobbing. Unge evner ikke bestandig å handle på en voksen, rettferdig og etisk riktig måte i uriktige situasjoner. Det er en grunn til at det gjennomføres inspeksjoner og tilsyn gjennom hele grunnskolen. Nettopp fordi voksennærvær er forebyggende for krenkelser og mobbing, og fordi de i større grad kan håndtere slike situasjoner.

Alle argumentene for og imot om gaming er sosialt må jo også sees i lys av tidsbruk brukt på gaming. Gaming fører jo til både bedre digitale ferdigheter og mange elever lærer seg betraktelig mer engelsk av å game. Dette mener jeg kan være med på å øke både den faglige kompetansen og det sosiale nettverket til elevene på skolen. Hvis dette derimot er en avhengighetsskapende og altoppslukende aktivitet kan de negative følgene bli store. Spesielt hvis man bruker gamingen som en unnskyldning for å unngå å møte venner. Min erfaring er at unge som er avhengige av gaming også lar dette gå utover nattesøvnen, rett og slett fordi de ikke klarer å legge det fra seg. Resultatet av dette er at man er mindre våken på skolen påfølgende dag, og overskuddet man har til å ha «fysisk-sosial-kontakt» på skolen vil være deretter. Konsekvensen av at dette er et gjentakende problem kan gå utover det sosiale aspektet på skolen, og eleven kan miste forståelsen for viktigheten av kroppsspråk i samtaler.

Gaming kan være en fin arena for å både opprettholde kontakt med venner, men også for å skaffe nye bekjentskaper. Det siste blir spesielt viktig hvis man ikke har en stor omgangskrets fra før av på skolen. Da kan man knytte bånd med nye mennesker på bakgrunn av gaming som felles interesse, og samtidig være skjult bak en dataskjerm. Det kan også være lettere å åpne seg opp om vanskelige tema til venner når man lettere kan skifte tema. Derimot kan man miste noe av det sosiale aspektet ved interaksjon hovedsakelig gjennom gaming. Man mister den menneskelige kontakten og muligheten til å lese kroppsspråk. Samtidig kan det være lettere å komme med krenkende og nedverdigende kommentarer gjennom en dataskjerm.

Som lærer kan det være både positivt og utfordrende om det er store miljø på skolen og i klasserommet som gamer. Det kan være en verden hvor elevene kan knytte bånd og snakke om ting de vanligvis hadde tiet om, men det kan også være avhengighetsskapende. Jeg mener gaming kan være en positiv og sosial aktivitet dersom tidsbruken begrenses og det foregår i kombinasjon med annen sosial aktivitet. Gaming vil hovedsakelig kun være negativt når det velges fremfor annen aktivitet og skaper avhengighet. Skolen har et spesielt ansvar da dette kan være det eneste tidsrommet hvor elevene møter andre jevnaldrende. Det kan være viktig for lærere å vite i hvilken grad elevene gamer, og legge opp undervisningen, og spesielt undervisning knyttet til samarbeidsoppgaver eller gaming, deretter.

Referanser

1 Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020: Gaming og pengebruk i dataspill (delrapport 3). https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2020/200402- delrapport-3-gaming-og-pengebruk-i-dataspill-barn-og-medier-2020.pdf

2 Baksaas, J. (2021). Varselrop fra Røde Kors: Hver fjerde ungdom føler seg ensom. https://psykologisk.no/2021/08/varselrop-fra-rode-kors-hver-fjerde-ungdom-foler-seg-ensom/

3 Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske? I B. K. Engen, T. H. Giæver & M. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (168-183). Gyldendal akademisk.

Skrevet i Digitale møteplasser og sosialisering, Gaming | Legg igjen en kommentar

Mobilbruk i grunnskolen – en konsentrasjonstyv?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Jonas Leitring

Bruken av mobil og andre digitale medier har hatt en ufattelig utvikling gjennom min levetid. Dette har sørget for at vi mennesker har vært forsøkskaniner i et digitalt forbruk som det fortsatt runger uenighet rundt de eventuelle konsekvensene av. Elisabeth Staksrud (2017, s. 252) påpeker at ny medieteknologi, eksempelvis radio, video og musikk, alltid har ført til debatter preget av moralsk panikk. Bekymringene har ofte ført til innsnevrende tiltak som sensur og aldersgrenser. Høsten 2018 innførte Frankrike et nasjonalt mobilforbud i skolen, og det skapte debatter også i Norge. Tidligere rektor Leif G. Wikene (2019) argumenterer i sin kronikk «La elevene bruke mobilen!» for at mobilen burde brukes i skolen som en digital nettressurs, og at et mobilforbud forhindrer en viktig, læreplanfestet og sosial læringssituasjon. Wikene skriver videre at mobilbruken må være en del av den viktige sosiale læringen som foregår i dagens skolen, og stiller spørsmålstegn ved forbud som løsning. Det kan hende Wikene har et poeng her, men det er jo ofte det sosiale aspektet av mobilbruken blant barn og unge som er kilden til debatt.

Dette er selvsagt et tema vel verdt å snakke om, men jeg skal likevel fokusere på en helt annen del av mobilen i skolen. Jeg mener Wikene glemmer et viktig aspekt av mobilbruk i skolen i sin ytring: hvilke påvirkninger har mobilbruken i skolen på elevenes konsentrasjon og læring?

Jeg har praksiserfaring fra både en ungdomsskole med mobilforbud, og en ungdomsskole hvor mobilbruken var «lærerstyrt». Jeg erfarte at mobilforbudet er at elevene i all hovedsak forholdt seg til reglene, og at det ikke var noen store utfordringer knyttet til fraværet av mobiler. På den skolen hvor mobilbruken var lærerstyrt, fortalte de lærere jeg snakket med at de ikke ønsket å «ta den kampen alene», hvor elevene gjerne kunne gå til neste time, og neste lærer, og møte helt andre regler for mobilbruk. Da vi studenter selv skulle undervise fikk vi kjenne på denne utfordringen. Idet reglementet for mobilbruken var utydelig, var det vanskelig for oss å stille noen særlige krav. Men det var bred enighet blant oss studenter om at bruken og tilgangen til mobiltelefonen preget undervisningen negativt. Det førte både til distraksjoner som kan sammenlignes med å sende lapper rundt i klasserommet, og det hadde også en negativ påvirkning på flere elevers bidrag i muntlig aktivitet og gruppearbeid. Vi syntes i tillegg det var vanskelig å finne noen særlige positive virkninger av tilgangen elevene hadde til mobilen i undervisningen. Det ble argumentert ved skolen for at mobilbruk ga elevene tilgang til den digitale skoleplattformen, hvor de kunne levere oppgaver etc. Dette anser jeg likevel som et uholdbart argument, i og med at norske ungdomsskoleelever har alle sine personlige datamaskiner som de benytter i skolesammenheng.

Vel vitende om at dette ikke er kvalitativ forskning, gir det likevel et klart bilde på det jeg mener er en reell utfordring i ungdomsskolen. Journalist for nettsiden Forskning.no, Bård Amundsen (2018), har undersøkt hva forskningen sier om mobilbruk i skolen. Han trekker frem en svensk studie, som viser at ulikt regelverk for mobilbruk i skolen bidrar til å skape en mer ustrukturert skolehverdag som gagner alle negativt. Dale (referert i Fritze et al., 2017, s. 209) mener at når elever ikke handler etter forventningene, og lærere gir etter for dette så oppstår det ettergivenhet. Dette er gjerne det både vi studenter, og de lærere vi pratet med, erfarte. Det kan derfor være avgjørende med et omfattende reglement, som kommer fra øverste hold på skolen. Samtidig må alle lærere forpliktes til å håndheve reglementet, og alle elever må forventes å etterfølge det.

Når det gjelder selve effekten mobilen har på konsentrasjon og læring i skolesammenheng, så har University of Alabama (Mendoza et al., 2018) gjennomført et forskningsprosjekt på nettopp dette. Studiet omhandler collegestudenter i alderen 18-24 år, men jeg mener det er rimelig å anta at funnene er vel så relevante for elever i ungdomsskolealder, om ikke enda mer. Studiets funn indikerer at 10-15 minutter inn i undervisningen begynner mobilen å prege konsentrasjonen, og bidrar til en negativ læringseffekt. Det som foregår på mobiltelefonen ender da opp som hovedfokuset, hvor det å følge med på undervisningen blir en sekundæroppgave. Det understrekes i studiet at det er manglende bevis for at bruken av mobiltelefoner i undervisningen har noen særlige fordeler. Som et løsningsforslag mener studierapporten det kan være fordelaktig å implementere et mobilforbud. At elevene kan oppleve «nomofobi» (frykten for å være uten mobiltelefon), omtales som en konsekvens (Mendoza et al., 2018, s. 58-59). Dette samsvarer med Fritze et al. (2017, s. 205) sin undersøkelse hos to skoler som har satt inn tiltak for mobilbruk i skolen. Her har lærerne omtalt bruk av mobilen i friminutter o.l. som en kilde til urolighet og utålmodighet for å sjekke mobilen i det undervisningsøkten nærmet seg slutten. Sjekkingen av mobilen ble beskrevet som en slags besettelse, med økt stress og en minkende fokus på det faglige som resultat.

For meg er det svært tydelig at mobilen har en negativ effekt i skolen, og jeg er helt klart uenig med Leif G. Wikene om en implementering av mobilen i skolen. Jeg er likevel enig med han på ett punkt. Wikene mener elevene må få muligheten til å komme med egne forslag til løsninger på mobilutfordringene. Dette er et viktig poeng. I den demokratiske virksomheten klasserommet skal være, må elevene få komme med innspill, de må få muligheten til å gi sine perspektiver på utfordringen. Til syvende og sist er dette likevel en avgjørelse som må komme fra et høyere hold. Så i hvilken grad kan elevene få bidra da? I NRKs rektorundersøkelse (Ertesvåg & Leine, 2019) mente 80 prosent av rektorene at mobilforbudet på deres skole har hatt en positiv effekt på læringsvilkårene på skolen. Men hva tenker egentlig elevene? Jeg mener det er viktig å kontinuerlig undersøke resultatene av de eventuelle mobilforbud man innfører i skolen, både blant lærere, elever og foreldre. Forskningen til Fritze et al. (2017, s. 206) inneholder erfaringer fra skolene rundt innføringen av skjerpende regler for mobilbruket, også elevene sin betraktninger. Her er resultatene slående. Det var det først og fremst klare tilbakemeldinger fra elevene om de positive sosiale virkningene. Men når det gjelder konsentrasjonen og læringen var det også sterke positive tilbakemeldinger. Flere elever opplevde at de kunne følge bedre med i timene, og at de fikk mer ut av timene de opplevde som kjedelige. I tillegg var mange elever særlig opptatt av at det må en konsekvent håndheving til, og noen understrekte at lærerne må være enda strengere og samkjørte i håndhevingen av mobilforbudet.

Spørsmålet jeg stilte innledningsvis kunne like gjerne være stilt til meg selv. Som student ved lærerskolen har ofte mobilen vært en kilde til distraksjon, og har preget min læring negativt. Ved flere anledninger har jeg brukt mobilen i løpet av undervisningen. Som oftest har den preget min egen læring, men antakeligvis har jeg påvirket andre studenter også. «Alle andre sitter jo på mobilen» har vært en tanke jeg både har vært påvirket av, og som jeg antakeligvis også har bidratt til at andre studenter har tenkt. Selv om mobilen er et fantastisk verktøy, må vi kunne anerkjenne at mye av det vi bruker mobilen til er uvaner. Jeg tror vi alle har godt av å gå en runde med oss selv rundt våre mobilvaner, og i skolen kan det være en reell læringssituasjon som bidrar til den digitale dannelsen til elevene. Vi må kunne stille krav og forventninger til elevene våre, på samme måte som en leder må kunne stille krav og forventninger til sine ansatte. Fritze et al. (2017, s. 211) mener skolen kan bruke den mobilfri kontrasten til hverdagen ellers til å fremme elevrefleksjoner rundt bruk av mobiltelefoner og andre medier for å skape digital dannelse, gitt at elevene følger reglene for en mobilfri skole.

Det kan altså være et poeng å la elevene kjenne på kontrastene mellom å være omringet av mobil og sosiale medier, og det å ha et «fristed» på skolen. Det kan ganske enkelt sammenlignes med voksne mennesker som har begynt med digitale begrensninger i sin hverdag for å danne et perspektiv på egen mobilbruk. Vi må bruke de erfaringer vi har opparbeidet så langt om konsekvensene av et uhemmet mobilbruk til fordel for fremtidens mennesker. Jo tidligere vi får etablert disse refleksjonene hos barn og unge, jo bedre rustet vil de være i møtet med det ubegrensede digitale liv.

Referanser:

Amundsen, B. (2018, 8. september). Mobilforbud i skolen: hva sier forskningen? Forskning.no. https://forskning.no/barn-og-ungdom-pedagogikk-teknologi/mobilforbud-i-skolen-hva-sier- forskningen/1231627

Ertesvåg, O. R. & Leine, H. L. (2019, 2. januar). NRKs rektorundersøkelse: Fire av fem skoler har mobilforbud. NRK. https://www.nrk.no/norge/nrks-rektorundersokelse_-fire-av-fem-skoler-har-mobilforbud-1.14291388

Fritze, Y., Haugsbakk, G., Nordkvelle, Y. T. (2017). Digitale forstyrrelser i skolen – erfaringer med begrensninger av elevers mobilbruk. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 101(3), 201-212. Hentet fra: https://www.idunn.no/file/pdf/67026175/digitale_forstyrrelser_i_skolen.pdf

Mendoza, J. S., Pody, B. C., Lee, S., Kim, S., Mcdonough, I. M. (2018). The effect of cellphones on attention and learning: The influences of time, distraction, and nomophobia. Computers in Human Behavior, 86, 52–60. Hentet fra: https://reader.elsevier.com/reader/sd/pii/S0747563218301912?token=3047C4A9DB79E337292545668DEEE25052ED51867434CFAAEB4C7D0EAB53722F2F252D8B070D98BD664A1D90C593FD97&originRegion=eu-west-1&originCreation=20211111121947

Staksrud, E. (2017) Et gagns digitalt menneske? I L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.

Wikene, L. G. (2019, 2. januar). La elevene bruke mobilen! NRK. https://www.nrk.no/ytring/la- elevene-bruke-mobilen_-1.14362836

Skrevet i Mobiltelefoner i skolen, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Mobiltelefon er ikke hovedårsaken til digital mobbing, og burde derfor ikke tas bort fra skolen.

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av John Henry Nilsen Gotvassli

I flere år deltok et utvalg av barne- og ungdomsskoler (alder 9–16 år) i et forskningsprosjekt som het «Trivsel i Tromsø». Disse skolene gjennomførte en omfattende undersøkelse av elevmiljøet, og fant blant annet ut at 10,9 prosent av guttene og 9,8 prosent av jentene i undersøkelsen ble mobbet på en eller flere måter. Av disse så ble 3,4 prosent av guttene og 3,5 prosent av jentene mobbet digitalt utenfor skoletiden, mens i skoletiden er tallene henholdsvis 1,4 prosent og 1,2 prosent. Tilgangen til sosiale medier de senere år har gitt mobbere flere verktøy å mobbe med, og terskelen for å mobbe en annen via sosiale medier er nok lavere enn å mobbe noen på mer tradisjonelle måter. Det kan derfor være enkelt å se for seg at man skal fjerne digitale hjelpemidler som for eksempel mobiltelefoner fra skolen. Men til tross for at digital mobbing er et økende problem, så mener jeg at løsningen ikke ligger i å fjerne digitale medier, men istedenfor å bruke dem til å forebygge mobbing.

Et par år etter at undersøkelsen «Trivsel i Tromsø» først startet (skoleåret 2013/2014), så har det kommet nye regler om skolemiljø. Grunnen til disse nye reglene var for at det fortsatt var mange barn og unge som opplevde mobbing. Opplæringsloven § 9 A-3 lyder nå som følger: «Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering. Skolen skal førebyggje brot på retten til eit trygt og godt skolemiljø ved å arbeide kontinuerleg for å fremje helsa, trivselen og læringa til elevane».

Denne loven skal sikre nulltoleranse mot mobbing og skal fungere som et sikkerhetsnett for elever og foreldre når skolene ikke sørger for at elevene har det trygt og godt på skolen. Dessverre så viser Elevundersøkelsen fra høsten 2020 at 5,8 prosent av elevene ble mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere. Andelen elever som blir mobbet av medelever er stabil, mens andelen som blir mobbet av lærere har heldigvis sunket. Samtidig øker andelen elever som mobbes digitalt.

Det kan være rimelig å anta at koronapandemien har hatt en stor påvirkning når det kommer til den økte digitale mobbingen, men som forskersonen nevner så er forklaringen på mobbeproblematikken sammensatt og uklar. Under pandemien har klassene blitt delt opp, og det har blitt brukt store ressurser for å ivareta smittevernreglene. Dette kan ha bidratt til at forebygging av mobbing og bygging av relasjoner har blitt nedprioritert, noe som igjen kan ha bidratt til at digital mobbing blant unge har økt i omfang.

Det koronapandemien også har lært oss er viktigheten av digitale ressurser både på og utenfor skolen. Noen elever kan føle seg ensomme når læringen foregår hjemme, men med hjelp av de digitale ressursene som man har tilgjengelig så kan elevene fortsatt føle et fellesskap, noe som er et viktig grunnleggende behov for barn og unges utvikling, læring og trivsel. Uten de digitale ressursene så hadde dette blitt vanskelig, og mange hadde nok følt seg ensomme. I tillegg er det viktig å ha kompetanse i teknologi, siden dette er en av to satsingsområder som myndighetene og næringslivet peker på for å overkomme utfordringene i framtiden. Derfor mener jeg at det er viktig å inkludere teknologi på skolen så tidlig som mulig.

Å bruke telefon er en måte å utnytte teknologien på. Forskning.no nevner at det finnes forskning som viser at mobiltelefoner kan bidra til å skape et bedre læringsmiljø. En annen positiv side med bruk av mobil i klasserommet er at det kommer til å hjelpe elevenes digitale ferdigheter, som er en av de fem grunnleggende ferdighetene som skolen skal legge til rette for. En studie gjort av forskere i Brunei og Malaysia konkluderer også med at smarttelefoner kan være nyttige læringsredskaper for videregående elever og studenter, men at lærerne må være klare og tydelige på hva som er grei mobiltelefonbruk og hva som ikke er det. Dette gjelder også en undersøkelse gjort i Sverige hvor elevene fortalte om hvordan de forsøker å tilpasse mobilbruken sin etter de ulike svenske lærernes håndhevelse av regler for mobilbruk. Dette kan føre til problemer, noe som blir nevnt av forskere i denne studien. De nevner hvordan ulikt regelverk rundt mobilbruk i skolen og ulik håndhevelse av reglene, bidrar til å skape en mer ustrukturert skolehverdag. Denne utfordringen kan man også finne i Norge siden at skoleeieren selv kan bestemme hvilke regler som skal være i ordensreglementet. Hvis alle lærerne følger regelen som er blitt gitt av skoleeier, så ser jeg for meg at dette ikke blir et problem.

Det finnes selvfølgelig også negative sider med bruken av mobiltelefoner. En studie fra 2018 gjort av forskere ved Universitetet i Alabama, USA, viser at bruk av mobiltelefoner svekket en gruppe studenters oppmerksomhet, noe som også resulterte i at de ikke husket hva de skulle lære. Disse studentene ble delt inn i to grupper hvor den ene gruppen ble tatt fra mobiltelefonene og den andre fikk beholde dem. Etter skoletimen måtte studentene være med på en quiz, for å slå fast hva de hadde fått med seg av foredraget. Der var det tydelig at gruppen med mobiltelefoner ble mest forstyrret om lag 10-15 minutter ut i foredraget, noe man så i resultatene fra quizen. En annen studie gjort av forskere ved London School of Economics and Political Science i 2015 fant ut at elever på skoler med mobilforbud i gjennomsnitt fikk 6,4 prosent bedre testresultater, sammenlignet med før forbudet ble innført.

For de svakeste elevene var forbedringen på 14,2 prosent. I tillegg viste en studie fra 2013, ledet av professor Rune Kromsvik ved Universitetet i Bergen, at elevene som bruker mest tid på sosiale medier og dataspill gjør det svakere på skolen. Til slutt vil jeg også ta frem et forsøk som ble gjort i Kjøkkelvik skole i Bergen. De hadde innført mobilfri skole og erfaringene etter tre år var positive. De opplevde at det ble mindre mobbing på sosiale medier, og at elevene ble mer fokusert i timene.

Til tross for de positive erfaringene fra denne skolen, så mener jeg fortsatt ikke at løsningen er å ha en mobilfri skole. Arne Olav Nygard, som i 2010 var stipendiat ved Lesesenteret, advarte mot lettvinte løsninger i kampen mot digital mobbing. Han mente at det å nekte elevene å bruke teknologi på skolen eller hjemme, var feil vei å gå. Han mente også at man måtte være forsiktig med å gjøre mobbing til et teknologisk spørsmål, fordi han så på mobbing først og fremst som et sosialt problem. Dette mener jeg er et viktig punkt, og er fortsatt relevant den dag i dag. Jeg mener det er viktigere å fokusere på hvordan man kan jobbe med å forbedre det sosiale, framfor å forby det digitale. De digitale mediene har gitt mobberne nye plattformer å benytte seg av, og som et resultat av dette så har dessverre også graden av digital mobbing økt. Men som Nygard nevner så blir det å fjerne PC-en og mobiltelefonen den enkleste løsningen, men det bør være den siste, for det er ikke der problemet ligger. Teknologien er kommet for å bli og den har fått en stadig viktigere rolle i livene våre. Jeg mener at interaksjonen med internett og bruken av mobiler og andre digitale hjelpemidler har for mange positive sider til å ikke benytte seg av. Spørsmålet blir da hvordan man kan hjelpe barna til å bruke digitale ressurser, samtidig som man er med på å forebygge digital mobbing.

Her finnes det ingen enkel fasit, men Nygard mener at det er viktig at de voksne må engasjere seg i, observere bruken av og lære seg logikken i den digitale verdenen. Det er viktig at man tar barnas mobilbruk på alvor, og at man ser på det som en ressurs som kan hjelpe barnet/eleven. Man kan for eksempel prøve å utnytte de digitale plattformene slik at det hjelper barnet med å opprettholde og få nye venner. Klarer man dette så kan det hende at teknologien vil være til stor hjelp både på den sosiale fronten og på skolen. I tillegg har selvfølgelig skolen et stort ansvar for å forebygge mobbing, og for å legge til rette for et godt og trygt skolemiljø. Skolemiljø er også et av tipsene som forskning.no legger vekt på. Det å ha forebyggende tiltak rettet mot forholdet mellom elevene, og å bygge klassen som et kollektiv er kanskje noe av de viktigste tiltakene som man kan gjøre. Dette er i tillegg et område som teknologien kan være med på å skape.

Kilder

(Thorvaldsen, Westgren, Egeberg, & Rønning, 2018) (Utdanningsdirektoratet)

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. LOV-2021-06-11-81. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

(Thorvaldsen & Forsberg, Tøffere tider for skoleelevene – flere rapporterer om mobbing, 2021) (Amundsen, 2018)

(Mendoza, Pody, Lee, Kim, & McDonough, 2018) (Dvergsdal, 2013)

(Munchow, 2020) (Kvalvåg, 2010) (Ertzeid, 2017)

Referanser

Amundsen, B. (2018, September 8). Mobilforbud i skolen: Hva sier forskningen? Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://forskning.no/barn-og-ungdom-pedagogikk- teknologi/mobilforbud-i-skolen-hva-sier-forskningen/1231627

Dvergsdal, H. (2013, November 8). En tidstyv i klasserommet. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://forskning.no/informasjonsteknologi-internett-skole-og-utdanning/en-tidstyv-i- klasserommet/599626

Ertzeid, H. (2017, November 22). Hva er det som faktisk fungerer mot mobbing? Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://forskning.no/barn-og-ungdom-mobbing-oslomet/hva-er-det- som-faktisk-fungerer-mot-mobbing/308306

Kvalvåg, S. (2010, Oktober 5). Vil ha nettgrep mot digital mobbing. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/1x8yB/vil-ha-nettgrep-mot-digital-mobbing

Mendoza, J., Pody, B., Lee, S., Kim, M., & McDonough, I. (2018, September). The effect of cellphones on attention and learning: The influences of time, distraction, and nomophobia. doi:https://doi.org/10.1016/j.chb.2018.04.027

Munchow, O. (2020, Mai 18). Mindre mobbing uten mobil. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://psykiskhelse.no/bladet/2020/mindre-mobbing-uten-mobil-0220

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. LOV-2021-06-11-81. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

Thorvaldsen, S., & Forsberg, J. (2021, Juni 21). Tøffere tider for skoleelevene – flere rapporterer om mobbing. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://forskersonen.no/barn-og-ungdom- kronikk-meninger/toffere-tider-for-skoleelevene—flere-rapporterer-om-mobbing/1878545

Thorvaldsen, S., Westgren, B. B., Egeberg, G., & Rønning, J. (2018, Mars 2). Mobbing, digital mobbing og psykisk helse hos barn og unge i Tromsø. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://www.idunn.no/tnb/2018/0203/mobbing_digital_mobbing_og_psykisk_helse_hos_barn_og_unge_

Utdanningsdirektoratet. (u.d.). Elevundersøkelsen 2020 – nasjonale tall for mobbing og arbeidsro. Norge. Hentet November 22, 2021 fra https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn- forskning/rapporter/elevundersokelsen-2020–nasjonale-tall-for-mobbing-og-arbeidsro/

Skrevet i Mobiltelefoner i skolen, Nettmobbing, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Hvordan kan vi hjelpe barn og unge i en utfordrende mediehverdag?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Inger-Ann Jensberg

Barn og unge bruker utallige minutter fremfor diverse skjermer i løpet av en dag. Det snappes, spilles, streames og chattes. De deler bilder, innlegg, videoer o.l. til dels ukritisk på forum som er verdensomspennende.

På det store internettet foregår det høyst sannsynlig mer enn det vi voksne kan se for oss. Utrolig mange utsettes for mobbing, utestengning og trakassering på nettet. Barn ned i 10-årsalderen har brukere på Snapchat og TikTok. Og likevel stiller vi oss spørsmålet om hvorfor det skjer så mye mobbing på nett. Er det ikke litt naivt å tro at så unge mennesker selv skal klare å utvikle kritiske tenkningen det kreves for å oppholde seg på slike sosiale medier? Jeg tror de trenger veiledning i større grad enn det de får.

Foreldre tillater barna sine brukere på ulike sosiale medier på tross av at deres alder ikke tilfredsstiller kravene på mediene. Jeg ønsker å rette fokus mot mer undervisning om nettvett også hos yngre elever. Dette er noe jeg mener må tidlig inn i undervisningen da yngre og yngre barn får tilgang til sosiale medier. Og hvordan skal vi som lærere ta tak i denne problemstillingen da slike hendelser foregår utenfor skoletiden?

Jeg ønsker å se på denne problemstillingen fra et lærerperspektiv. Det er noe jeg har en genuin interesse for da jeg ser på det som utfordrende. Elevene og foreldrene samarbeider i hjemmet om hva som fungerer best for dem og barnet, men vi lærerne står likevel i den samme suppa når elevene entrer skolen. For det er ingen hemmelighet at elevene prater om det som skjer på fritiden, også på skolen.

Ifølge Utdanningsnytt (2020) viser elevundersøkelsen for 2020 at om lag 18.000 elever ble mobbet digitalt en gang i måneden eller oftere. Dette tallet er for høyt, men likevel kan det reelle tallet være enda høyere. Dette fordi undersøkelsen ble i hovedsak bare gjennomført på 7.trinn, 10.trinn og Vg1, men skolene selv kan velge å gjennomføre på flere av trinnene.

Elever blir ikke lengre bare mobbet av medelever, eller på tvers av trinnene på skolen. Udir (2020) viser til at 40% av elevene som svarte at de ble mobbet digitalt, ble mobbet av personer de ikke kjenner. 28,1% ble mobbet av noen som ikke går på skolen, men som de kjenner. Dette tyder på at problemet ikke bare ligger i klasserommet, men i det generelle nettvettet hos barn og unge. I tillegg kan man rette fokus mot hvilke mennesker elevene egentlig eksponeres for. I tillegg til disse høye tallene viser en artikkel på Forskning.no (2015) at det er en mer tydelig sammenheng mellom digital mobbing og angst, enn ved det vi kjenner som tradisjonell mobbing.

Jeg har gjennom praksis ved ILP fått en del innblikk i praksis om hvordan bruk av sosiale medier på fritiden påvirker elevenes skoledag. Vi kan benytte oss av mobilhotell, mobilfrie dager og timer, men likevel vil det være en viktig faktor i elevenes skolehverdag i lik linje som hverdagen deres på fritiden.

Jeg, med mine 22 leveår, vet en del om sosiale medier, og har vært ganske oppdatert på disse de siste ti årene. Det er ikke vanskelig å stille seg i elevenes sko, og vite hvor sårt og vondt det kan være å ikke være en del av et slikt fellesskap som er dannet via sosiale medier.

Det er viktig å ivareta nettvettet hos elevene på en hensiktsmessig måte slik at man kan skåne hver enkelt. Ikke skåne de i den forstand at de skjermes fra sosiale medier, for det er en urealistisk visjon, men at kvaliteten på undervisningen rundt nettvett må heves.

Lærernes ansvar?

Hvilket ansvar har egentlig vi lærere? Vi kan ikke nekte elevene å ha brukere på Snapchat. Den autoriteten har vi, dessverre, ikke. Min personlige mening er at 12 år aldersgrense er altfor lite. Ser man det i sammenheng med undervisningen elevene får rundt nettvett burde denne grensen vært mye høyere. Men likevel er det en del elever som får bruke Snapchat i tidlig alder, og det stiller oss lærere i en vanskelig posisjon.

Jeg tror vi trenger et tettere skole-hjem samarbeid for å løse dagens problemer med sosiale medier. Elevene bruker selvsagt store deler av dagen på skolen, men likevel er det mye på fritiden vi lærere ikke har i nærheten av sjans til å kontrollere.

Staksrud (2017) skriver blant annet om hvordan bekymringene rundt barn og medier i stor grad er preget av skeptiske holdninger til hvorvidt medier kan tilføre noe positivt til barna. Hun skriver blant annet at «Trygg bruk av internett dreier seg om å kontrollere og minimere risiko som kan lede til skade for nettbrukeren selv eller andre brukere.

Og akkurat dette synes jeg er veldig relevant rundt min problemstilling. Internett og sosiale medier gir en god inngang til sosialt samspill mellom barna, og det gir også en mulighet til å «treffe» andre barn som er mere like en selv. Staksrud (2017) viser til Livingstone og Helsper (2010) som nevner forskning der det kommer frem at elever som får sterke begrensninger og skånes på internettet, i en lavere grad klarer å se de positive mulighetene som finnes på nettet.

Trolig har sosiale medier kommet for å bli. Så hvordan skal vi kunne gi elevene en enklere mediehverdag uten å skåne de totalt fra internettet og sosiale medier? Jeg mener svaret ligger i nettvettundervisningen. En undervisning som bør foregå tverrfaglig, og som åpner for dybdelæring innenfor tema. Slik at elevene er best mulig rustet for å møte utfordringer i det digitale nettverket de er en del av.

I overordnet del står det blant annet at det å sette seg inn i hva andre tenker, føler og erfarer, er selve grunnlaget for vennskap og empati. Dette er viktige faktorer som må inn i undervisningen tidlig hos elevene. Det står videre at elevene skal trenes opp til å opptre hensynsfullt, og at de skal være bevisste på egne handlinger. Mye ansvar ligger altså i skolens hender.

Udir (2017) viser til ulike tiltak man kan iverksette i skolen for å forebygge digital mobbing. Der er blant annet et tiltak å lære elevene digital dømmekraft og godt nettvett. Men hvilke metoder og verktøy har vi tilgjengelige egentlig? Jeg synes dette er et tema som må hyppigere tas opp blant skolens ledelse, likeså mye som i selve klasserommet. Skolene trenger en felles visjon om hvordan nettvett kan fremmes hos elevene.

Mobbing og trakassering på Snapchat er ikke et nytt fenomen, og det er et sårt behov for å iverksette tiltak for å få statistikken ned. Vi som lærere trenger flere ressurser, og elevene trenger en grundig gjennomgang i hva som er greit, og hva som ikke er greit å gjøre på nett. Barn og unge tenker i mindre grad konsekvens når de gjennomfører en handling. Så dette er ikke bare elevenes feil.

Skrevet i Digital dømmekraft, Digital teknologi og sosialisering, Medier og mediepress, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

Digital mobbing- hva er lærerens rolle?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Ingeborg Emilie Killi

Barn og unges tilgang til sosiale medier legger grunnlag for både muligheter og utfordringer i klasserommet. Digital mobbing er et eksempel på dette. På Elevundersøkelsen fra 2020 svarte 2,2% av elevene at de blir mobbet digitalt 2-3 ganger i måneden eller oftere. Dette utgjør over 10 000 av elevene på skoler i Norge. De aktuelle tallene representerer elevene som deltok på undersøkelsen, noe som muliggjør at de reelle tallene kan være høyere. Slik jeg ser det er dette 10 000 elever for mange, noe både lærere og foresatte trolig vil være enige i. Likevel kan det oppstå diskusjon rundt hvilke voksenpersoner som har ansvar for oppfølgingen innenfor tematikken. Det er sannsynlig at digital mobbing vil inntreffe i klasserommet på mellom- og ungdomstrinnet, samtidig som vi vet at digital mobbing oftest pågår utenom skoletiden. I dette faglige blogginnlegget vil jeg drøfte lærerens rolle når digital mobbing oppstår som tema i skolen.

Skolens ansvar

Digital mobbing kan vanskeliggjøre skolens lovfestede ansvar for å sikre elevene et trygt skolemiljø. Opplæringslovens paragraf 9A slår fast at skolen skal skape et miljø som fremmer elevenes helse, læring og trivsel. Det skal være nulltoleranse for mobbing, samt jobbes kontinuerlig med forebyggende tiltak. Aktivitetsplikten er også tilstede for alle voksne i skolen. Denne paragrafen synliggjør skolens ansvar når det kommer til elevenes trivsel, og viser dermed at læreren har en sentral rolle for å forebygge og reagere mot mobbing. Digital mobbing har likevel kjennetegn som kan gjøre det diskutabelt hvilken rolle læreren skal ha. Tømte, Gudmundsdottir og Haltevik (2017, s. 295) skriver om tradisjonell kontra digital mobbing. De skriver at digital mobbing gjør det vanskelig for offeret å slippe unna, at handlingene som begås kan anonymiseres, og at graden av utbredelse kan være ukjent. Disse faktorer gjør at elevene kan bli utsatt for denne formen for mobbing før og etter skoletid, samt av mennesker de ikke møter fysisk i løpet av dagen sin. Selv om opplæringsloven omhandler elevens skolemiljø, kan elever som blir mobbet digitalt oppleve at de ikke har det bra på skolen. Her kommer aktivitetsplikten inn, og som lærer må en varsle, undersøke, og være med på å sette inn tiltak. Dermed blir skolen og læreren ansvarliggjort, selv om mobbingen skjer utenom skoletiden.

Slik jeg ser det er lærerens ansvar for å gripe inn under konkrete mobbesaker én del av rollen når det kommer til digital mobbing. I overordnet del av læreplanen spesifiseres det at grunnleggende ferdigheter skal inkluderes i alle fag, og herunder inngår digitale ferdigheter (Kunnskapsdepartementet, 2017). Under denne ferdigheten finner vi blant annet digital dømmekraft. Dette innbefatter at alle elever skal få opplæring i å vise hensyn til andre på nett. Elevenes utvikling av digital dømmekraft skal gå fra å kunne følge regler for digital samhandling og personvern, til å kunne reflektere etisk over egen rolle og respektere andres digitale identitet. Gjennom undervisning av digital dømmekraft vil digital mobbing være av relevans. Dermed innebærer lærerens rolle også å inkludere tematikken i selve undervisningen sin. Men hvordan skal en gjennomføre dette i praksis?

«Voksne kan ikke være pysete»

Maren, en skoleelev på 13 år, skriver i sitt leserinnlegg at digital mobbing er blitt så vanlig at de som mobber slipper unna med det. Dette kan ses i sammenheng med kjennetegnene for digital mobbing, som blant annet fører til at det er vanskelig for voksne å oppdage. Maren opplever altså at digital mobbing ikke tas på alvor. Jeg tror vi har noe å lære fra innlegget hennes. Kanskje vi voksne har vanskelig for å ta stilling til en problematikk vi ikke kan se?

«Voksne kan ikke være pysete», skriver hun. De som arbeider i skolen utgjør en stor rolle i hverdagen for barn og unge, noe som blant annet gjør oppfordringen hennes relevant for lærere. Maren fortsetter leserinnlegget sitt med å påpeke at voksne må gjøre mer enn å si at de vil barna alt godt. De må ta tak i den digitale mobbingen og reagere. Samtidig som vi vet at digital mobbing kan være vanskelig å oppdage, blir læreren ansvarliggjort gjennom gangen i aktivitetsplikten. Her blir lærerne gitt et stort og komplekst ansvar.

Gjennom en artikkel fra Utdanningsforbundet (2020) blir vi gitt Mobbeombudet i de ulike fylkenes tre beste råd mot mobbing. Mobbeombudet i Troms og Finnmark foreslår å la elevene presentere seg selv for hverandre, og jobbe aktivt med og bruke et språk om sosial kompetanse. Dette skal gjøre at elevene blir bedre kjent med hverandre, i tillegg til at hjemmet, skolen og elevene har et felles språk i forbindelse med oppfølging av elevene. Forslagene sier ikke noe konkret om digital mobbing, men kan likevel være verdt for læreren å ta med seg på veien mot å skape et trygt klasserom. Gjennom å skape et klasserom hvor elevene har aksept for hverandre tror jeg kan læreren være med å forebygge. Rådene fra fylket vårt sier ikke noe konkret om digital mobbing, men videre i artikkelen blir det nevnt et punkt om å kjenne til barns plattformer. Dette knyttes til digital dømmekraft, og det tas opp at barn trenger veiledning på plattformer hvor de ferdes ofte. Selv om plattformene brukes utenfor skoletiden, kan det være et poeng at læreren tar en del av ansvaret for å veilede elevene i bruken av dem.

I Medietilsynets undersøkelse fra 2020 svarer 2 av 10 barn og unge fra 9-18 år at foreldrene sjekker brukeren deres etter de har vært på Snapchat, Instagram eller TikTok. Alle disse appene er populære blant barn og unge i aldersgruppen. Med tanke på aldersspennet i undersøkelsen, har flere av de svarende vært yngre enn anbefalt aldersgrense på plattformene. Noen av appene gjør det umulig å kontrollere hva som er gjort i ettertid, da bilder for eksempel forsvinner etter de er avsendt eller åpnet. Som lærer for en klasse, vil en oppleve at elevene er gitt ulike grenser med fra foresatte når det kommer til bruk av sosiale medier. Samarbeid mellom skolen og hjemmet er skolens ansvar å legge til rette for, men en kan ikke kontrollere grensesettingen i hjemmet. Samtidig kan det være mulig for læreren å ta noen grep for å skape en felles dialog med de foresatte i klassen.

Foreldremøter kan være en aktuell og nyttig arena for å diskutere elevenes mediebruk. Her kan både foreldre og lærer dele erfaringer, og en kan forsøke å lage felles føringer som følges opp i skolen og hjemmet. Hvilke føringer som er aktuelle vil naturligvis variere fra klasse til klasse, og det vil være hensiktsmessig å knytte det som er aktuelt for den spesifikke elevgruppen. En kan diskutere aldersgrenser, hvilke apper eller spill barna har tilgang til, eller grad av foreldrekontroll. Det er ikke sikkert en får samlet alle foresatte rundt like føringer og regler, men jeg mener det vil være viktig å skape dialog og bevissthet rundt temaet.

En umulig oppgave for læreren?

Læreren har ikke like muligheter som foresatte til å holde oversikt over de unges mediebruk. Som lærer kan en ikke kontrollere hvilke grenser barn og unge forholder seg til hjemme, men en kan sørge for å gi barna lik opplæring når de er på skolen. Lærerens rolle innbefatter at elevene trives på skolen, men også undervisning i digital dømmekraft. Herunder vil kunnskap om de aktuelle plattformene kunne være til hjelp. Samarbeid med foresatte er relevant for alt som skjer i skolen, men spesielt når det kommer til et tema som berører hjemmet i slik grad. Barn og unges bruk av sosiale medier er kommet for å bli, og digital mobbing vil være relevant tematikk for skolen i lang tid fremover. Læreryrket krever at en fyller mange ulike oppgaver, og skolen er gitt et stort ansvar når det kommer til elevenes opplæring og hverdag. Å være voksenperson i den konteksten digital mobbing fører med seg, er enda en stor oppgave som skal fylles. Det er ingen tvil om at læreren har en sentral rolle når det kommer til temaet, og det kan være vanskelig å vite hvordan en skal møte kravene som stilles. Rollen lærerne er gitt i denne sammenhengen er omfattende, men ikke minst veldig viktig.

Referanser

Aftenposten. (2016, 6. desember). Mobbing er blitt så vanlig at man slipper unna med det.

Aftenposten, Si ;D. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/WM30K/mobbing-er- blitt-saa-vanlig-at-man-slipper-unna-med-det

Alver, V. & Brusegård, S. (2020). Mobbeombudenes beste råd. https://www.utdanningsforbundet.no/nyheter/2020/mobbeombudenes-beste-rad/

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del- verdier og prinsipper for grunnopplæringen. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/om-overordnet-del

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020: En kartlegging av barn og unges medievaner.https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-168). Gyldendal Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017, 15. november). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende- ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/

Utdanningsdirektoratet (2021, 28. januar. Elevundersøkelsen 2020- nasjonale tall for mobbing og arbeidsro. https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn- forskning/rapporter/elevundersokelsen-2020–nasjonale-tall-for-mobbing-og-arbeidsro/

Skrevet i Nettmobbing, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Har gaming en plass i skolen?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Håvard Salamonsen

Gaming eller som det kalles på godt norsk, dataspill, er en stor del av elevers hverdag på flere arenaer, men ikke i skolen. Selv er jeg svært begeistret for dette som en fritidsaktivitet og kan lett ha timevis med moro, og tiden flyr av gårde. Gaming blir bare mer og mer populært hos den yngre generasjon, og er ikke lenger bare en gutteaktivitet på loftet. En undersøkelse av Medietilsynet viser at i 2020 er det 86% av barn og unge som spiller dataspill, og i en klasse på 20 elever, tilsvarer dette 17 elevers interessefelt. Budskapet for denne bloggen jeg ønsker å få frem er hvordan gaming kan brukes som en ressurs i skolen og hvilke kulturpedagogiske utfordringer som kommer med dette.

Hva er så en kulturpedagogisk utfordring? Et begrep som virker til å ha en rekke forskjellige definisjoner, og et kjapt googlesøk viser mye forskjellig, og mange stillingsutlysninger til ILP ved UiT. Måten jeg forstår begrepet, er at det er en måte å tenke pedagogikk på som preges av den kulturelle situasjonen både lærer og elev befinner seg i. Ofte kan denne kulturelle oppfatningen være lik mellom lærer og elev, de skjønner seg på den felles kulturelle doxa i et klasserom, men lærer- og elevsyn kan ofte være forskjellig fra hverandre, dette vil da føre til at det ikke er en felles kulturell doxa i klasserommet. Basert på min oppfatning av begrepet vil jeg tenke meg at gaming i opplæringen fører til en stor del kulturpedagogiske utfordringer. En lærers tanker rundt bruk av gaming er fort en helt annen, enn elevers.

Ikke bare vil Bourdieus begrep om doxa hjelpe ved å forstå de kulturpedagogiske utfordringene som kan oppstå ved bruk av gaming i opplæringen. Hans forståelse av ulike former for kapital i klasserommet kan skape forståelse for hvordan en kan undervise gjennom gaming og hvorfor dette er så viktig for elevene. Å ha gode egenskaper innenfor gaming virker tradisjonelt sett til å ha svært lite kulturell kapital. Verken skolen eller arbeidsmarkeder har vektlagt egenskapene gaming medfører, tross at det gir gode egenskaper innenfor digitale ferdigheter og samarbeid. Erfaringen fra min skolegang og praksis som lærerstudent er at dette heller ikke noe som gjøres til en symbolsk kapital, det vil si «en kapitalform som først kommer til nytte når den anvendes i et bestemt felt der den er verdt noe» (A. Steele, Hentet fra forelesning). I mange elev-elev relasjoner i klasserommet er gaming som kapital svært symbolsk, men i lærer-elev relasjoner er dette svært lite symbolsk. Dette er etter min mening svært problematisk, ettersom min erfaring tilsvarer at dette er tilfelle i de fleste klasserom.

Egenskaper som tilegnes ved gaming bør ansees som en kulturell kapital og lærere har en jobb å gjøre for at denne kapitalen skal være symbolsk overfor elevene i klasserommet.

Som lærer er en stadig ute etter å motivere elevene for læring, og det finnes en rekke muligheter. Gaming er noe som motiverer elevene og som kanskje noen lærere er villig til å prøve i praksis. Spør du lærere derimot kan du få en rekke forskjellige svar, noen synes det er bare tøv, mens andre ser på det som en fin måte å tilpasse undervisningen for elevene. Ikke bare krever gaming i skolen ressurser i form av datakraft, men det krever også store mengder kompetanse fra læreren.

Utdanningsdirektoratet viser at lærerne som lykkes med digital praksis har en tydelig organisering, forventning og tilknytning til faget. Dette har jeg også erfart i min praksis ved bruk av Minecraft i undervisningen. Det var høyst nødvendig å sette klare rammer for arbeidet, og elevene ble bevisstgjort på hvorfor vi arbeidet på denne måten. Elevene hadde stort sett positive opplevelser å fortelle om, de ønsket å sitte å jobbe etter timen var ferdig og gjorde hjemmelekser som aldri før. Det var også elever som ikke ønsket å delta like aktivt i undervisningen fordi de ble «kvalm» av spillet, så det er ikke slik at man treffer alle elevene slik man ønsker.

Innføringen av den nye læreplanen har ført til at hver enkelt lærer har mer frihet hvordan de ønsker at elevene skal få den kompetansen de skal etter skolegangen. Alle kompetansemålene er de samme på nasjonalt nivå, men elevene får denne kompetansen varierer fra skole og enkeltlærer. Så vidt jeg er klar over er det ingen styringsdokument for lærerjobben som tilsvarer at elevene må på en eller annen måte bruke gaming gjennom skolegangen. Dermed er det opp til hver enkelt skole, og spesielt læreren, om dette er noe som tas i bruk i opplæringen. Dette er kanskje den største kulturpedagogiske utfordringen.

Dersom man ønsker å gi lærere kompetanse i gaming som undervisningsmetode, hvilke lærere har mest bruk for denne kompetansen? Med andre ord, hvilke fag er mest egnet for å bruke gaming i undervisningen? Det som faller meg mest naturlig er kroppsøving, elevene utvikler ferdigheter i samarbeid og finmotorikk. Gaming i seg selv er en sport som er verdensomspennende, men dersom en leser over kompetansemålene til kroppsøvingsfaget, er det stort fokus på «bevegelsesaktiviteter». Jeg føler selv det blir litt vanskelig å redegjøre for at gaming dekker kompetansemålene for kroppsøving slik det er i dag.

Andre kjente måter å bruke gaming på er ved «digitale ekskursjoner». Dette gjelder både for samfunnsfag og naturfag, hvor muligheten til å simulere hvilken som helst plass, i hvilken som helst tid åpner for mange muligheter. Jeg føler at dette er noe som kan være den primære delen av undervisningen i disse fagene. Det finnes derimot mange muligheter ved å supplere med gaming i andre fag. Forskning viser til at de fleste lærere bruker gaming til å supplere undervisningen de ellers driver med. Gaming blir dermed en måte å visualisere eller «oversette» fagstoffet inn i en digital verden. Det var slik jeg valgte å bruke Minecraft i min praksis. Elevene skulle skrive en fortelling om deres hverdag i 2051, når de var ferdig med fortellingen skulle de visualisere den i Minecraft. Dette ga elevene muligheten til å «oversette» teksten sin til deres egen Minecraft verden, de på en måte reflektert over sin egen læring ved å lage samme fortelling, bare i en annen sjanger.

Noe som nevnes som et stort problem ved gaming i opplæringen er hvor stillesittende elevene blir og skjermtiden de har på en daglig basis. Det er ofte dette som forbindes med gaming, lite aktivitet og mye skjermtid. Jeg er svært enig i at dette ikke er veldig heldig for barn og unges hverdag, men alle praksisskoler jeg har vært på har allerede erstattet alle lærebøker med iPad eller PC og undervisningen bærer ikke preg av mye fysisk aktivitet, foruten om kroppsøving. Dette er dermed et problem som alt preger skolens hverdag uten gaming.

Etter mye spekulasjon om hvordan dette kan gjøres finnes det allerede flere videregående skoler, folkehøyskoler og universitet som har linjer for gaming. Så lokalt som Tromsdalen VGS har et samarbeid med TUIL for å gi et tilbud innenfor toppidrett gjennom alle tre årene. På verdensbasis er gaming verdens mest spilte sport og læreplanen for toppidrett legger opp til at kompetansemålene kan nås. Det virker til at læreplanen er laget med tanke om at gaming skal kunne regnes som en toppidrett. Etter min mening er det veldig positivt, men det er veldig merkelig at læreplanen i kroppsøving ikke er lagt opp slik. Læreplanen for kroppsøving nærmest utelukker at man kan drive idrett eller sport hvor deltar i en bevegelsesaktivitet.

Kanskje er det nødvendig med en revidering av læreplanen for kroppsøving for å gjøre den mere dagsaktuell med tanke på elevers interesse for gaming som en del av skolen. En annen løsning kunne ha vært å danne et eget valgfag for dette. Min umiddelbare tanke var at dette ville bli det mest populære valgfaget, men dette må jo bare være positivt? I henhold til hva formålet med opplæringen, at elever skal oppleve skolen som relevant for deres fremtid, dersom vi ser på gaming som kulturell kapital, og lærere gjør dette til en symbolsk kapital overfor elevene, er det etter min mening viktig at gaming blir en del av opplæringen. Samtidig er det en stor mengde kompetanse og ressurser som kreves for å gi elevene et så godt som mulig opplæringstilbud gjennom gaming. Gaming har en plass i skolen, men veien dit, per nå, er veldig lang.

Referanser

Fagervik, A. (2019). Dataspill i undervisningen : fire læreres begrunnelser for bruken av dataspill i undervisningen, og deres opplevelse av effekten på elevenes motivasjon og egen rolle. [Masteroppgave]. Universitet i Agder.

Fuglseth, K. (2018). Kategorial danning og bruk av IKT i undervisning. Universitetsforlaget. Furlund, B. (2014). Dataspill som en del av undervisningen: Hvordan kan dataspill være med

på å motivere elevene i undervisningen og kan dataspill være med på å øke læringsutbyttet. [Masteroppgave]. Høgskulen på Vestlandet.

Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. I O. Korsgaard, L. Løvlie & R. Slagstad (Red.), Dannelsens forvandlinger (2. utg., ss. 347-371). Pax.

Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske. I Engen, B. K., Giæver, T. H., & Mifsud, L. (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.

Tjeldvold, A. (2021). Kulturpedagogikk. Store norske leksikon. https://snl.no/kulturpedagogikk

Utdanningsdirektoratet. (2020). Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring- og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale- ferdigheter/

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplan i toppidrett – valgfrie programfag i utdanningsprogram for idrettsfag (IDR5-01). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/kl06/IDR5-01

Utdanningsdirektoratet. (2020). Overordnet del – opplæringens verdigrunnlag. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/opplaringens-verdigrunnlag/?lang=nob

Utdanningsdirektoratet. (2020). Utvikle digital kompetanse i skolen. Fastsatt som forskrift.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/kvalitet-og- kompetanse/profesjonsfaglig-digital-kompetanse/utvikle-digital-kompetanse-i-skolen/

Wollebæk, D., Segaard, S. B. (2011). Sosial kapital i Norge. Cappelen Damm akademisk.

Skrevet i Dataspill i skolen, Digital dannelse, e-sport, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Hvem skal ta ansvaret når man helst ikke vil ta ansvaret selv?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Hildur Grann

Nyere forskning (Tømte, Gudmundsdottir og Hatlevik, 2017) viser en økning i mobbing på nett blant elever, men presiserer at digital mobbing i større grad skjer utenfor skoletiden. Med mye ansvar på sine skuldre peker de voksne på hverandre, mens elevene bruker pekefingeren på mobilskjermene. Hvem skal stilles ansvarlig; foreldrene eller lærerne?

Skrivende som en fremtidig lærer, som skal ut i arbeidslivet om knappe ett og ett halvt år, kjenner jeg allerede på det voldsomme presset som skal møte meg. Det stilles krav til lærere i dag om å skulle forberede elevene på fremtiden, gjøre de til gode samfunnsborgere, snakke med de om seksualitet og grensesetting, lære de å reflektere og tenke kritisk, være kritisk til det man ser og leser på nett, tilpasse alt man skal undervise til hver bidige elev, sette i verk ekstra tiltak til de som trenger det og være en støttende person de kan betro seg til. På toppen av det hele skal dette sjongleres med ønskene og kravene som kommer fra det uendelig store spekteret av foreldre. Mitt naive syn på at læreryrket kun skal fokusere på å «gi» elevene språklige, matematiske og matfaglige evner, kan jeg med andre ord pakke langt ned i en skuff. Tiden har vist oss at listen ikke stopper der. I et stadig mer digitalisert samfunn med et enormt økende bruk av digitale verktøy og sosiale medier, har det oppstått nok en utfordring; håndtering av digital mobbing.

Digital mobbing har mange likheter med tradisjonell mobbing, men er i motsetning til sistnevnte svært vanskelig å oppdage. Tradisjonell mobbing er oftest fysisk eller verbal og defineres som systematisk krenkelse av en person, hvor negative handlinger må pågå over tid, være gjentagende og det må være en ubalanse mellom partene. Ved digital mobbing kan det derimot være snakk om en enkeltstående hendelse som oppleves i tilsvarende grad krenkende, til tross for at avsenderens intensjon ikke nødvendigvis var bevisst negativ. Dette skyldes enkel spredning og lagring av materialet i den uendelige offentligheten, som gjør det negative gjentagende. Den aktive i handlingen kan være anonymisert, hvilket senker terskelen for mobbing, sterkere virkemidler tas i bruk og selvforsvar vanskeliggjøres. Sist, men ikke minst, så er digital mobbing, i motsetning til tradisjonell mobbing, ikke begrenset av tid og sted. Før i tiden, hvor mobbingen stort sett stoppet opp så snart skoledagen var over, kan den i dag følge deg som en skygge hvor enn du går.

Ifølge rapporten fra medietilsynets undersøkelse av barn og medier fra 2020, har nesten en tredjedel av barn og unge mellom 9 og 18 år opplevd at noen har vært slemme med dem eller mobbet dem på internett, spill eller mobil. I tillegg opplyser 1 av 2 lærere, som deltok i en spørreundersøkelse Opinion har gjort blant 501 lærere, at de opplever at elever mobbes på nett. Dette er et urovekkende høyt tall, men samtidig ikke overraskende. En kan flyktig vende blikket mot diverse kommentarfelt på Facebook hvor, 40år og oppover, voksne mennesker og foreldre lirer av seg de mest utrolige-, sjikanerende- og, til tider, grusomme utsagn. Det å ha en skjerm å gjemme seg bak gjør at en fyrer av med kraftigere krutt enn man ville gjort på kloss hold, ettersom du slipper å se resultatet av angrepet med egne øyne. Disse utsagnene er forsterkede gjenspeileilinger av holdningene disse voksne har til vanlig, så å forvente bedre holdninger hos barna enn de selv reflekterer, kan rett og slett anses som en mangel på selvinnsikt.

Som man reder, ligger man, tenker nå jeg.

Opinions spørreundersøkelse blant lærere viser at 9 av 10 lærere mener at foreldre har hovedansvaret for å lære barna gode nettvaner, samt mener 8 av 10 lærere at foreldre bør ha hovedansvaret for å forebygge nettmobbing. Til tross for dette, har den økende nettmobbingen ført til at Opplæringsloven §9A, som omhandler elevenes psykososiale miljø, har fått virke. I følge nevnte lov, er ikke det psykososiale miljøet avgrenset til forhold på skolen i skoletiden, men også det som skjer utenfor skoletiden og som kan ha en sammenheng med skolen. Ettersom at det som skjer på internett kan være med på å påvirke elevenes læringsmiljø, får skolen et ansvar. Videre i Opinions spørreundersøkelse blant lærere, mener 7 av 10 at opplæringsloven §9A blir oppfylt, men det er derimot kun 2 av 10 som opplever å ha de verktøyene som trengs for å forebygge eller håndtere nettmobbing. Man kan jo undres over hvordan noe kan regnes som oppfylt, om en ikke vet hva som skal til for å oppfylle det.

Jeg forstår at lærere må ta ansvar for mobbing på nett, likesom de må ta ansvar for vanlig mobbing i skolegården. Jeg mener derimot at det ikke er lærere sitt ansvar å oppdra hver enkelt elev. Her må også foreldrene komme mer på banen, for på lik linje med vanlig mobbing, så kan også digital mobbing anslås som et resultat av mangel på god oppdragelse, hvor positiv involvering og gode relasjoner er nøkkelen.

Videre på snakk om positiv involvering av foreldre eller omsorgspersoner. Positiv involvering i oppdragelse innebærer god støtte fra- og gode relasjoner til foreldre og er, ifølge Cost Actions forskningsrapport, assosiert med mindre mobbeadferd og mindre involvering i mobbing blant ungdommer. Dårlig overvåkning, mangel på oppmerksomhet, aksept for- og utøvelse av aggressiv adferd samt streng disiplin, er derimot faktorer assosiert med mobbeadferd.

Forskningsartikkelen til Tømte, Gudmundsdottir og Hatlevik (2020), viste til at norske elever har det høyeste forbruket av digitale medier, men med minst begrensinger hjemmefra. Ifølge medietilsynets undersøkelse av barn og medier (2020) er det altså omtrent 60-70% av foreldre som ikke sjekker hva barna deres mellom 9 til 14 år gjør på nett. Det er nokså urovekkende at foreldre er tilnærmet fraværende i barnas digitale aktiviteter, selv ned i såpass ung alder, men det står i stil med det man ofte hører snakk om i dagens samfunn, om at mange foreldre ønsker en mer vennskapelig rolle til barna sine fremfor en oppdragende foreldrerolle. En slik utviklingen kan ha medført åpnere og mer troverdige dialoger mellom foreldre og barn om hva de foretar seg på nett og ellers, slik at en form for overvåkning ikke er nødvendig. Til tross for dette, er det nokså paradoksalt at flertallet av foreldre gir barna tilnærmet frie digitale tøyler, men at det likevel, ifølge Penetrace’s foreldreundersøkelse, er omtrent en tredjedel av foreldre som mener det er utfordrende at skolen ikke tar stort nok ansvar for riktig bruk av sosiale plattformer. Jeg sender i skrivende stund ut invitasjoner til et allmøte for alle foreldre hvor de kan i tur og orden kan få møte seg selv i døra.

Slik som samfunnet har utviklet seg til å bli i dag, er det ingen tvil om at internett og digital mobbing er kommet for å bli. Den overordnede delen i lærerplanen understreker at de ansatte på skolen, foreldre og foresatte og elevene har sammen ansvar for å fremme helse, trivsel og læring, og for å forebygge mobbing og krenkelser og at god kommunikasjon dem imellom vil bidra positivt til skolens arbeid med læringsmiljøet. Foreldre er ansvarlige oppdragere av sine egne barn og må ta det ansvaret på alvor. Dette innebærer at man må ta del i barnas digitale hverdag ved å snakke med de om digital mobbing, de må oppdatere seg på ulike typer digital kommunikasjon og trygg bruk av internett, samt hvordan dette kan brukes negativt med det formål å mobbe digitalt. Særlig viktig er foreldrenes ansvar og bevissthet her, ettersom digital mobbing oftere forekommer etter skoletiden.

Lærere skal bidra i prosessen, samt være en hjelpende hånd for alle de barn som dessverre ikke har den viktige foreldrestøtten. Lærere må være gode og observante klasseledere og må stille krav til skolen om en god profesjonell opplæring, knyttet til skolens retningslinjer og handlingsplaner, i hvordan man kan forebygge og håndtere digital mobbing, slik at man kan reagere på den skjulte mobbingen med kunnskap og selvsikkerhet. Lærere og foreldre må jobbe aktivt sammen for å redusere «det digitale skillet» mellom unge og voksne. Vi som voksne må vise at vi tar ansvaret som omsorgspersoner på alvor og stille som ressurspersoner og støttespillere, for både barn som blir mobbet og som mobber.

Det er på tide at foreldre og lærere slutter å rette fingeren mot hverandre i ansvarlighetskampen, men heller rekker ut hånda og drar hverandre med i et samarbeid, for alle våre barns beste.

Kilder:

Apeland, B., G. & Furberg, B.-G. (2019, 26. september). Hvor langt inn på elevenes mobiltelefoner skal skolens ansvar strekke seg? Utdanningsnytt.no. https://www.utdanningsnytt.no/mobbing-mobil-nettvett/hvor-langt-inn-pa-elevenes-mobiltelefoner-skal-skolens-ansvar-strekke-seg/213391

Brodtkorb, A. (2019, 16. august). Advarer mot nettmobbing. Telenor. https://www.mynewsdesk.com/no/telenor/pressreleases/advarer-mot-nettmobbing-2906441

Cost Action. Retningslinjer for å forebygge digital mobbing i skolemiljøet: en gjennomgang og anbefalinger.

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020; En kartlegging av 9-18 åringers digitale medievaner. Medietilsynet. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf

Thorvaldsen, S., Westgren, B. B., Egeberg, G., & Rønning, J. A. (2018). Mobbing, digital mobbing og psykisk helse hos barn og unge i Tromsø Tidsskriftet Norges Barnevern, 95(2-03), 128–142. https://www.idunn.no/tnb/2018/0203/mobbing_digital_mobbing_og_psykisk_helse_hos_barn_og_unge_

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing: Fra holdning til handling. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal akademisk.

https://www.aftenposten.no/norge/i/O83k/de-skrev-at-jeg-var-stygg-og-ikke-fortjente-aa- leve?utm_source=kopierlink&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn

Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17 61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

Utdanningsnytt. (2019, 13. mai). Halvparten av foreldre er bekymret for at barn blir utsatt for nettmobbing. Utdanningsnytt.no https://www.utdanningsnytt.no/mobbing/halvparten-av-foreldre-er-bekymret-for-at-barna-blir- utsatt-for-nettmobbing/172780

Skrevet i Digital dannelse, Mobiltelefoner i skolen, Nettmobbing, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Hva gjør skjermen med det sosiale aspektet til dagens unge?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Hendrik Olai Karres Hermansen

Vi er mange som husker Nokia 3310 og Sony Ericssons mange forskjellige mobiltelefoner, der de forut sin tid med helt elleville kamera med x antall megapixler. Dette var en tid der telefonen ble brukt til å skrive tekstmeldinger og sende multimedia meldinger. Disse duppedingsene var svært begrenset i sitt brukersnitt, men de funket til det de var laget for, nemlig enkel kommunikasjon mellom mennesker.

Året er 2007, nettfenomenet Facebook er nylig blitt tilgjengelig på norsk og Apple har lansert sitt kommende flaggskip, Iphonen. Dette er en telefon, men den er så revolusjonerende at den også er en kommende datamaskin som kan gjøre så og si akkurat den samme jobben.

Spole vi frem til år 2021 så kan vi ikke leve uten en smarttelefon. Tru det eller ei, du kan faktisk ikke det, eller jo, men det blir tungvint veldig tungvint. Sosiale medier og teknologien er kommet for å bli, det er vel ingen som benekter dette, men ønsker vi at den skal fortsette å eksistere i den grad den gjør i dag? Siden sosiale medier, dataspill, og generelt skjermbruk kom på banen har det vært et offer for het debatt og diskusjon. Hvorfor? For den er altoppslukende. Vi bruker så mye tid på det at for mange er dette livet, jobben og framtiden. Den tiden vi brukte å dra på spontantur til venner og familier er blitt byttet ut med facetime og Snapchat, vi trenger ikke gå ut av senga lenger for å være sosial. Men hva gjør dette med det sosiale aspektet for oss, og spesielt unge mennesker som i dag vokser opp med dette mylderet av teknologi?

Det dukker opp stadige artikler i avisa og nettavisa om skjermbruk blant barn, men også voksne. Her er det mange som har forskjellige meninger om hvor mye et barn skal få ha tilgang til skjermen. Alt fra ingenting til fritt fram. Mange foreldre bekymrer seg for hva skjermen gjør med sine barn over tid. Det er ikke tvil om at barnet vil få en kompetanse innen teknologien, men hva gjør den med den kunnskapen vi mennesker trenger for å omgås mennesker i det virkelige liv?

Jeg har en yngre bror som er født nærmere år 2010 enn 2004, han er en kløpper på datamaskin og mobil. Den råe kunnskapen han har innenfor feltet er bare noe jeg kunne drømt om på hans alder. Men det skal sies at han også bruker tid foran datamaskin, mye tid. Her bruker han dagene etter skolen til å spille med venner fra nærmiljøet og venner som han har blitt kjent med online. Her prater de om alt og ingenting, men hovedfokuset er spillingen og det å vinne. Denne observasjonen fikk meg til å stille spørsmål. Hvordan klarer han seg uten all denne teknologien, og hvordan sosialiserer han seg med kompisene sine hvis han ikke har tilgang til dette. Grunnen til at disse spørsmålene dukket opp i hodet mitt var fordi dette spriket en del fra min egen barndom når jeg var på hans alder.

Jeg og min ett år yngre bror vokste opp i lag på en gård i, noen kilometer fra sentrum av kommunen. Vår tilgang på datamaskin og mobiltelefon var svært begrenset. Vi hadde ISDN linje til datamaskin, også var det hustelefon. Vår første mobil fikk vi når jeg begynte 8.klasse. Denne blei ene å alene kjøpt slik at vi kunne ringe mamma eller pappa for å oppdatere de på hvor vi var i verden. Når det kom til sosialisering med andre barn og mennesker så hadde jeg min bror bare få meter unna, nesten til enhver tid. Og hvis jeg skulle dra til kompiser, ja da møtte jeg opp på døra hos dem og spurte om vi skulle finne på noe. Kommunikasjon ansikt til ansikt var noe vi måtte gjøre for å sosialisere oss selv. Min og aller yngste brors barndom er vidt forskjellige. Jeg hadde ikke tilgang til den teknologien som han har, noen som gjør at jeg er lurer om jeg kanskje var heldig.

Men så er 1000-korners spørsmålet, hadde jeg bedre sosiale ferdigheter enn min bror når jeg var på hannes alder? I en artikkel publisert av forskning.no sier Věra Skalická at forskningen på skjermtid og hvilken konsekvens den har på unges sosiale ferdigheter spriker. Men hun nevner en forskning hun har stått for selv at om barna brukte skjerm mye da de var fire år, slet de mer enn andre barn med å forstå egne og andres følelser da de ble seks. Om dette er tilfelle for barn litt lenger opp i alderssjiktet vites ikke. I en masteroppgave «Barn og unges identitetskonstruksjon på sosiale medier» skrevet av Seher Tariq Ahmed, skriver han om asynkron kommunikasjon, når en asynkron kommuniserer med andre, vil han/ hun ikke ha tilgang til den ikke verbale informasjonen som for eksempel ansiktsuttrykk, kroppsspråk og mer. I tillegg til å være asynkron kan digital kommunikasjon være en til mange. I dagens digitale kommunikasjon er det vanlig å bruke emojis for å utrykke en følelse eller humør. Du kan får en artig melding av en kompis, også svarer du med flire-emoji, men i virkeligheten har du ikke utført en eneste muskelbevegelse i ansiktet. Problematikken i denne typen kommunikasjon er at man ikke er i samme stand til å tolke eller lese en annen persons humør og hensikter og reaksjoner, enn va du ville vært ansikt til ansikt.

Jeg har en artig historie fra en tur jeg og min yngste bror hadde for ikke så lenge siden. Siden det er stor avstand mellom oss aldersmessig, men også geografisk, valgte jeg å ta han med på telttur i norsk frisk natur. Det var duket for fint vær, god mat, musikk (vi begge har samme smak), lange gåturer og beste av alt ingen mobildekning. Når vi kom fram til leirplassen fyrte vi bål og lagde middag. Når vi var ferdig å spise var klokken fem på ettermiddagen. Vi satt stille i ro og mak og verken han eller jeg sa noe. Så spurte han meg, «Ka skal vi gjøre nå?» Jeg svarte, «Nei, vi kan jo bare sitte å prate?» Så svarte han, «Men klokka er jo bare fem, skal vi sitte å prate til vi går og legger oss?». Det endte med at jeg og min lillebror satt og pratet i mange timer ansikt til ansikt om alt og ingenting, tross aldersforskjellen hadde vi meningsfylte diskusjoner og samtalen var noe jeg ikke ville vært foruten.

Så hadde jeg bedre sosiale ferdigheter enn min lillebror når jeg var på hans alder? Jeg tror spørsmålet er mer komplekst enn et ja eller nei. Jeg har tenkt mine tanker om unges massive bruk av digitale verktøy, at de bidrar til en svekket sosial ferdighet. Men jeg tror faktum er at unge bruker den digitale verden til å underholde seg selv for de ikke har andre meningsfylte aktiviteter. Og de er ikke nødvendigvis dårligere til å kommunisere ansikt til ansikt. Så lenge barn og unge møter andre mennesker i hverdagen fysisk, så tror jeg ikke det vil være noe problem for den sosiale kompetansen. Jeg tror heller ikke at min tur med min lillebror er noe unik, men jeg tror faktoren som spilte inn var at verken jeg eller han hadde tilgang til mobil eller datamaskin. Dette gjorde at vi begge to ble tvunget til sosial interaksjon. Dette er kanskje ikke like lett å få til i den daglige siviliserte karusellen som vi alle kjenner altfor godt. Men det å ta seg tid til å ha en samtale med barn og unge er alfa omega. Noe jeg står helt og holdent fast ved, er at kommunikasjon mellom mennesker vil alltid være mest meningsfylt ansikt til ansikt, der virkelighetens smileys og emojis kan bli observert. Så til slutt, skjerm eller ikke skjerm, ALT MED MÅTE.

Referanser

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/48954/Master-oppgave–Barn-og-unges-identitetskon struksjon-p-sosiale-medier-.pdf?sequence=1

https://forskning.no/barn-og-ungdom-sosiale-relasjoner-teknologi/far-barn-darligere-sosiale-evner-av-m ye-skjermtid/1672615

Skrevet i Digital teknologi og sosialisering | Legg igjen en kommentar