Digitale lærebøker i skolen: venn eller fiende?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Hanne Korneliussen

I dagens samfunn er de aller fleste ungdommer online daglig. Vi sier ofte at ungdommen er avhengige av skjerm, men ser likevel at den tas i bruk i stadig yngre alder. Norske barn ligger i verdenstoppen når det kommer til skjermbruk, og mange foreldre er bekymret over at barna bruker så mye tid på skjerm. Flere skoler tar nå i bruk digitale lærebøker, og elevene får tildelt nettbrett hvor tekster skal leses og oppgaver løses. I skolen har det tradisjonelt vært lite bruk av skjermer, men bare i løpet av de siste 10 årene har dette snudd drastisk, og PC, nettbrett og andre skjermer har blitt en del av skolehverdagen for folk flest. Skolen utvikles stadig for å holde tritt med samfunnet. Læreplaner blir oppdater, og kunnskapen elever skal lære fornyes etter hvert som samfunnet utvikler seg. Fagfornyelsen tar for seg viktigheten av digital kompetanse, og nevner blant annet kildekritikk, digital dømmekraft og nettvett. Bruk av teknologi skal øke i alle fag for at dette målet skal nås. Jeg er fullt klar over at digitalisering skjer enten vi vil eller ikke, og jeg tenker at mange digitale verktøy ofte er til stor hjelp. Likevel er jeg ikke spesielt begeistret over digitale lærebøker, men ser at de blir hyppig tatt i bruk i flere skoler. Er det virkelig nødvendig å frata unge mennesker fysiske bøker for så å erstatte de med nettbrett?

En digital lærebok er en digital versjon av bøkene skolen bruker, og er tilgjengelig på internett og på apper. Disse bøkene inneholder de samme tekstene og informasjonen som tradisjonelle bøker i papirutgaver har, og er gjerne tilknyttet flere nettressurser som oppgaver til tekstene, og kanskje lydspor eller videosnutter. Skolene som benytter seg av digitale bøker deler gjerne ut skole-PCer eller nettbrett til elevene, hvor de har tilgang til alt av læremateriell som trengs. Studier viser at åtte av ti elever har sin egen iPad, PC eller Cromebook i dag.

Først og fremst er det essensielt at læreren har en dyptgående digital kompetanse for at undervisning med bruk av digitale verktøy skal lykkes. Om læreren ikke har denne kompetansen blir elevenes digitale læringsutbytte svært overfladisk. Ansvaret for elevenes digitale utvikling ville blitt overført til elevene selv, ettersom lærerens ferdigheter ikke er tilstrekkelig. Lærerens rolle kan på ingen måte forsvinne i havet av digitale hjelpemidler grunnet for lav digital kompetanse hos læreren. I undervisning med bruk av digitale verktøy er elevene avhengige av at læreren modellerer og forklarer hensikten med verktøyet, og fungerer som en oversetter mellom det digitale språket, og et språk elevene forstår. Dersom lærerne ikke klarer å utnytte potensialet digitale verktøy har, får ikke elevene en reell opplæring i digital kompetanse. Det er derfor fundamentalt at lærere selv er lærevillige når det kommer til digitale verktøy. Som vi vet, er det stor forskjell på digitale ferdigheter blant lærere, men det er også stor forskjell på hvilke ambisjoner ulike lærere har for å bli mer digitaliserte. Dette kan føre til store ujevnheter fra skole til skole, men også fra klasserom til klasserom. Lærerne må vite hvordan verktøyene kan bidra for å høyne digital kompetanse, og bruke riktig verktøy til riktig ting.

Selv synes jeg temaet om digitalisering av skolen er svært vanskelig. Jeg forstår at teknologien har kommet for å bli, og jeg bruker selv digitale verktøy til ethvert gjøremål. Likevel ønsker jeg mindre teknologi rundt meg. Jeg føler det stjeler mye av fritiden min, jeg har vanskelig for å holde konsentrasjonen over lengre tid uten å ta en mobilpause, og dessuten er det svært anstrengende for hodet og øynene å stirre på samme lyskilde time etter time. Dette er nok ikke noe jeg er alene om, og jeg grøsser over tanken på at elever blir påtvunget disse plagene av skolen. Ikke bare skal alt av fritid gå til skjerm, spill og sosiale medier, men nå skal også grunnleggende ferdigheter læres digitalt på skolebenken. Selv har jeg opplevd niendeklassinger som ikke har lært seg analog klokke. De kunne kun digital, for det var bare den de trenger å kunne, mente de selv. Dette påvirket igjen skolens resultater negativt i nasjonale prøver i regning. Så, skal digitale lærebøker i skolen bli sett på som en venn eller fiende?

Det skal sies at det er mange positive sider med digitale lærebøker. Det er mindre papir, alt materiell er på ett sted, og ettersom læremateriellet er tilgjengelig via internett trenger ikke barn lenger å bære tunge skolebøker i ryggsekken. Det kan også være en inngang til mer variert undervisning fra lærerens side. Mange lærere blir ofte opphengt i læreboka og følger den nærmes slavisk. Bruk av digitale lærebøker kan være et verktøy vekk fra lærebokstyrt undervisning, da de ofte er knyttet til en rekke annet digitalt læremateriell. Det er mulig at lærere blir mer kreative i undervisningen sin som føle av dette. Med digitale lærebøker blir de tvunget til å være mer kritiske når det kommer til hva av læremateriell som skal tas i bruk,

og dermed bruke mer varierte metoder i undervisningen sin. I tillegg til dette er det også en nevneverdig faktor at det å lese digitalt kan for mange være motiverende i seg selv. Nyberg (2020) forklarer at for barn og unge som ikke vil lese i det hele tatt, kan skjermlesing være en mulig inngang. Hun forklarer at tekster som leses på skjerm kan oppfattes som enklere og mer overkommelig. I tillegg gir digitale tekster mulighet for å tilpasse teksten, for eksempel ved å forstørre teksten eller endre skrifttype for å gjøre den mer leservennlig.

På tross av dette støtter jeg ikke den overdrevne bruken av digitale lærebøker, og mener at de fleste av mulighetene digitale lærebøker gir, også kunne blitt gjennomført med papirbøker. Nyberg (2020) refererer til professor Anne Mangen som mener at langlesing, det vil si lesing over tid, blir vanskeligere på skjerm. Mangen sier at «For kortere, enkle tekster spiller det ikke nødvendigvis noen rolle om vi leser på papir eller på skjerm. Men papir viser seg å være bedre enn skjerm når vi leser for å få dypere forståelse og for å huske det vi leser» (Nyberg, 2020). Robb (2019) viser til en studie gjort av Singer og Alexander som bekrefter dette. De påpeker at om en tekst er lengere enn en side må en begynne å scrolle for å komme videre, noe som kan gjøre at man mister posisjonen sin i teksten, og blir forstyrret. De pekte også på at de som leste en tekst på papir, kunne gjengi hovedpunkter samt detaljer fra teksten i langt større grad enn de som leste samme tekst digitalt. Likevel vise studien deres at de fleste foretrakk å lese bøker digitalt over bøker i papirformat. Jeg tror dette kan utvikle seg til å bli svært problematisk. Jeg mener at vi frarøver barn og unge en stor ressurs når det kommer til dybdelæring og konsentrasjon. Det blir vanskeligere å holde fokus over tid, og dermed fordype seg i en tekst og forstå den. Dette er viktige momenter for utvikling av leseferdigheter, og da er det særlig kritikkverdig å bruke digitale lærebøker til annet enn korte tekster.

Så, hvordan løser vi dette? Vi kan nok trygt anta at teknologien har kommet inn i skolen for å bli, men jeg tror ikke det er for tidlig å redusere bruken av den. Vi er altså nødt til å møte teknologien på halvveien, og inngå et kompromiss. På tross av at jeg er bekymret for den digitale veksten i skolen, tror jeg absolutt at teknologien kan brukes på en berettiget måte. Jeg mener derfor at en kombinasjon av digitale lærebøker og bøker i papir er rettferdig. Digitale verktøy kan brukes i tillegg til lærebøker, men aldri erstatte de. På bakgrunn av studiene jeg viser til ovenfor, vil jeg argumentere for at digitale bøker ikke burde brukes til tekster som er lengere enn én side, hvor dybdelæring ikke er målet med teksten. Læreren bør ha god kunnskap om konsekvensene som kan føle med digitale lærebøker, og dermed kun bruke de for å supplere tekstene i papirbøkene. Kanskje kan lærerne jevnlig delta på

kurs om bruk av digitale verktøy for å opprettholde en forsvarlig kompetanse? Kanskje er det nødvendig med tett oppfølging av rektor? For ikke å glemme foresatte! Noen foresatte synes nok det er uforsvarlig av skolen å pålegge barna deres mer skjermtid enn de allerede får hjemme. Uansett kreves det en bevisstgjøring rundt bruk av digitale lærebøker i skolen, og fokus på langsiktige konsekvenser av dette.

Referanseliste:

Nickelsen, T. (2021). Elevense leseforståelse er redusert: Å lese på skjerm gir mindre læring. Forskningsmagasiner Apollon. Hentet fra: https://www.apollon.uio.no/artikler/2021/1_skole_skjerm_vs_papir.html

Nyberg, E. (2020). Hva er best – lesing på skjerm eller papir?. Forskning.no. Hentet fra: https://forskning.no/barn-og-ungdom-boker-partner/hva-er-best–lesing-pa-skjerm-eller- papir/1749687

Robb, M. (2019). Potential Advantages and Disadvantages of Digital Textbooks. Hentet fra:

https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/j.1750-4910.2019.tb00054.x

Skrevet i Digitale læremidler, Profesjonsfaglig digital kompetanse, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Skolen må hjelpe elevene med selvbilde i deres digitale hverdag

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Hanna Kaarby

Dagens barn og unge vokser opp i et teknologisk samfunn omgitt av sosiale medier, dataspill og Internett som rommer informasjon om det meste. De blir bombardert med bilder, videoer og tekst om «hvordan man burde være». Barn i Norge har stor tilgang på medier og liten foreldrekontroll. 90 prosent av 9-18-åringer er på ett eller flere sosiale medier, hvor Snapchat, TikTok, Instagram, Facebook og YouTube er mest brukt. Alle disse mediene er fylt med algoritmer for reklamering og ulike typer redigeringer som kan «pynte på virkeligheten». Syv av ti 13–18-åringer opplever å få mye reklame på sosiale medier som innebærer blant annet reklame for kosmetiske behandlinger, produkter for å gå ned i vekt og produkter som skal gi større muskler. I tillegg til reklame, møter barn og unge både influencere og «vanlige» mennesker som retusjerer bilder, legger på filter og liknende, uten at man nødvendigvis legger merke til det. Måten mennesker portretteres i media, påvirker barn og unges selvbilde. Med selvbilde mener jeg hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan tror vi blir oppfattet av andre. Sluttrapporten livsmestring i skolen viser at både 11-13-åringer og barne- og ungdomsorganisasjoner peker på selvbilde som en av de utfordringene barn og unge opplever som vanskeligst i deres liv. På hvilken måte kan skolen hjelpe barn og unge med selvbilde i deres digitale hverdag?

Skolen skal ikke bare drive utdanning, men også danning, og har derfor en viktig rolle i elevenes digitale hverdag. Opplæringsloven fastslår at formålet med opplæringen blant annet er at elevene skal utvikle ferdigheter, holdninger og kunnskap som gjør de i stand til å mestre sine liv. I tillegg har elevene rett på et trygt skolemiljø der skolen forebygger dette ved å arbeide for å fremme trivsel, læring og helse sammen med elevene. Elevene skal dermed ha det godt med seg selv og de rundt seg både på skolen og når de går ut av skolen. Jeg mener at dette kan gjøres ved og blant annet hjelpe barn og unge med selvbilde i deres digitale hverdag.

FNs barnekonvensjon artikkel 17 sier at massemedier har en viktig rolle i barns sosiale, moralske og åndelige velferd, samt både psykisk og fysisk helse. Videre sier samme artikkel at partene må «oppmuntre utviklingen av egnede retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd». På den andre siden viser Staksrud til at slike retningslinjer ikke fører til refleksjon og utvikling av selvstendighet hos barn og unge. Restriksjoner fører derimot til at barn og unge ikke klarer å nyttiggjøre seg av massemediers positive sider. Skolen burde derfor, etter min mening, hjelpe elevene å utvikle sine digitale ferdigheter.

Digitale ferdigheter er en av de fem grunnleggende ferdighetene elevene i den norske skole skal tilegne seg. Denne grunnleggende ferdigheten har igjen fire dimensjoner, hvor digital dømmekraft er en av dem. Utdanningsdirektoratet forklarer at å utøve digital dømmekraft innebærer å følge regler for personvern og vise hensyn til andre på nett. Det handler om å bruke strategier for å unngå uønskede hendelser og å vise evne til etisk refleksjon og vurdering av egen rolle på nett og i sosiale medier. Staksrud bygger videre på denne definisjonen ved å ta i bruk begrepet media literacy, hvilket er individets evne til å samle inn, analysere, evaluere og skape informasjon og tolke mening fra alle typer medier.

Jeg mener at disse begrepene kan være til hjelp med å oppnå utdanningsdirektoratets etiske og forsvarlige bruk av teknologi. Digital dømmekraft kan ifølge Tømte et al. deles inn i et holdnings- og et handlingsperspektiv. Holdning refererer til etisk bevissthet, dannelse, verdier og juridiske bestemmelser, mens handling er brukskompetanse. For at skolen skal klare å hjelpe barn og unge med selvbildet i deres digitale hverdag, er det nødvendig å ta i bruk begge perspektivene.

Under handlingsperspektivet i denne sammenhengen syntes jeg at elevene kan lære om rapportering, blokkering og styring av algoritmer. Det er mulig å både rapportere og blokkere på alle sosiale medier og det gjøres ved å trykke på tre prikker og velge «rapporter» eller «blokker». Ved å rapportere vil de som jobber i mediet få beskjed om å fjerne det som ikke overholder deres regler. Ved blokkering vil hverken du eller den du blokkerer kunne ha noe med hverandre å gjøre på mediet. Alle de tidligere nevnte sosiale mediene, foruten om Snapchat, lar brukerne sine styre algoritmene for reklamering og innhold. På Instagram, Facebook og YouTube gjøres dette ved å trykke på de tre prikkene igjen og velge «ikke interessert»/«mindre av dette»/«se færre». På TikTok gjøres dette ved å benytte seg av «restricted mode» med family pairing. Ved å gjøre dette vil uønsket innholdet bli mindre vist eller fjernet.

Under holdningsperspektivet er det viktig å fokusere på grensesetting, lære om hvordan det reklameres, snakke og kroppspress og hva man kan gjøre for å hindre det, etter min mening. Da elevenes selvbilde og identitet blir til i samspill med andre, skal skolen ifølge utdanningsdirektoratet drive sosial læring for å gi elevene god dømmekraft, samarbeid- og kommunikasjonsevne. Elevene skal i tillegg utvikle god dømmekraft og finne balansen mellom respekt for etablert viten og kreativ tenkning for å skape ny kunnskap, gjennom kritisk tenkning og etisk bevissthet. Alt dette kan gjøres gjennom Dove sitt ferdige undervisningsopplegg kalt confident me: En skoletime for bedre kroppsbilde og selvfølelse, hvilket er beregnet for elever mellom 8-16 år. Lærere kan gå inn på linken under å laste ned elevpresentasjon, lærerveiledning, aktivitetsark og diskusjonskort for å gjennomføre opplegget selvstendig. Det er i tillegg mulig å leie inn foredragsholder fra barnevakten.no som kan holde foredrag for både lærere og elever. https://www.barnevakten.no/foredrag/foredragstilbud/confident-me/

Gjennom dette opplegget lærer elevene å Forstå konseptet om kroppsidealer, Bygge medieforståelse og Utvikle strategier for å motstå utseendepress. Her er en oppsummerende gjennomgang av hva økten handler om for de som kunne tenke seg å kjøre den med elevene sine. Økten begynner med regler og læringsmål for undervisningopplegget der elevene får ordforklaringer de har med seg resten av økta. Deretter finner elevene ut av hva utseendepress er og hvor det kommer fra. Like etter lærer elevene hva både tradisjonelle og personlige- og sosiale medier er, før de ser, diskuterer og gjør oppgaver til en video om hvordan bilder kan manipuleres. Deretter gjør elevene oppgaver relatert til ulike typer reklame som leder til en diskusjon om spørsmålene «Hvilke problemer kan dette skape?», «Hvorfor blir ofte medier laget slik?» og «Hva kan vi gjøre med det?». Elevene ser så en filmsnutt om mennesker som vil endre noe med seg selv grunnet sammenlikning, og snakker om denne før de diskuterer hvordan de selv kan manipulere bilder. Avslutningsvis fyller elevene ut aktivitetsarkene «Sett deg et personlig mål», «Hvordan utfordrer du utseendepress?» og «Vær med å skap endring!».

Jeg mener at lærerveiledningen er alle tiders da den både har med visuelle hint, navigeringsikoner, foreslått tidsbruk, sjekkliste for lærere og ønsket svar fra elevene. Virkningene av dette undervisningsopplegget har blitt undersøkt og skrevet en artikkel om. Her kommer det frem at undervisningsopplegget hjelper på elevenes selvfølelse kortsiktig og at det derfor vil være nødvendig med flere slike undervisningsopplegg for at virkningene skal vare lengere.

Jeg mener at en god selvfølelse er noe av et viktigste elevene skal lære og utvikle under den nye læreplanens prinsipper for læring, folkehelse og livsmestring. Å mestre livet vil være lettere om en har det godt med seg selv. Det er i tillegg viktig å sette selvbilde i sammenheng med personlige- og sosiale medier. Løvlie beskriver å være online, leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse som hypertransformasjon. Videre forklarer han at hypertransformative bidrar til en forøkning av selvet, til en spissing av selvfølelsen og til en sterkere opplevelse av den andre. Uheldigvis er selvfølelse i elevene digitale hverdag, etter min mening, også ett av temaene som ikke er nok i fokus i skolen. Derfor er min anbefaling til deg: Kjære lærer som leser dette, sett fokus på selvbilde i elevenes digitale hverdag i ditt klasserom! Hjelp elevene å beskytte seg selv mot uønsket innhold på sosiale medier. Hjelp elevene til å få et godt selvbilde som vil være med de resten av livet i alle opp- og nedturer. Hjelp elevene å hjelpe hverandre med deres selvbilder.

Referanseliste

Barnevakten. (u.å.). Confident me. https://www.barnevakten.no/foredrag/foredragstilbud/confident-me/

Dyregrov, K. (2019, 09. september). Selvtillit, selvfølelse og selvbilde. Hva er forskjellen?. Psykobloggen. Selvtillit, selvfølelse og selvbilde. Hva er forskjellen? – Mental Helse

FN sambandet. (2020, 21. desember). Barnekonvensjonen. Hentet 09. november 2021 fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/barnekonvensjonen

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. (2017). Livsmestring i skolen: For flere små og store seiere i hverdagen. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. https://www.lnu.no/wp-content/uploads/2017/01/lis-sluttrapport-1.pdf

Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. I R. Slagstad, O. Korsgaard & L. Løvlie (Red.) Dannelsens forvandlinger (2. utg., s. 347-371). Pax forlag.

Medietilsynet. (10.2020). Barn og medier 2020: En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17- 61#KAPITTEL_11

Diedrichs, P. C., Atkinson, M. J., Steer, R. J., Garbett, K. M., Rumsey, N. & Halliwell, E. (2015). Effectiveness of a brief school-based body image intervention ‘Dove Confident Me: Single Session’ when delivered by teachers and researchers: Results from a cluster randomised controlled trial. Behaviour Research and Therapy, 74(1), s. 94-104. https://doi.org/10.1016/j.brat.2015.09.004.

Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske?. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?: Fra holdning til handling. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017, 15, 11). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-            ferdigheter/

Utdanningsdirektoratet. (2020). Overordnet del: verdier og prinsipper for grunnopplæringen. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/?lang=no

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Medier og mediepress, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Fordeler og ulemper med sosiale medier

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Frode Fagerås Hansen

I de siste årene har teknologien utviklet seg enormt mye, nå til dags har elever både pc og sin egen telefon der de kan være på sosiale medier. Samtidig så har dette vært med på å skape en arena for nettmobbing. Hva er fordelene og ulempene med sosiale medier? Hvorfor burde elevene lære om nettvett på skolen? Kan sosiale medier føle til inkludering, eller er det bare et stort mobbeproblem.

Allerede før appene kan bli lastet ned må eleven være 13 år gammel. Aldersgrensen for å laste ned sosiale medier og bruke det er 13 år. Dette er fordi de ulike sosiale mediene har ikke lovt å samle inn personlig informasjon om barn. Når det er snakk om elever under 13 år, vil det skape dilemmaer for foreldrene. Fordi elevene som er under 13 år har fortsatt mulighet til å få sosiale medier om de har samtykke fra foreldrene. «Elevene og hjemmet har også et ansvar for å bidra til et godt fellesskap og miljø» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Noen foreldre vil gi tilgang til ungene sine ved å ha sosiale medier, dette kan være av forskjellige grunner som å holde kontakt med familie eller lignende. Når noen elever har sosiale medier i en tidlig alder, vil de andre elevene uten sosiale medier også ville ha lyst på det. «Hvorfor får de lovt til å ha Snapchat, og ikke jeg?» blir å være et spørsmål som kommer til å bli spurt til hver foresatt. Hva skal en forelder gjøre da? På den ene siden kan de gi samtykke om at ungen deres får bruke sosiale medier, og på den andre siden kan de si nei. Hva er det verste som kan skje om foreldre sier nei til ungen sin? Sosiale medier er et verktøy der man kan skrive til andre man kjenner via chat, om man er den eneste i vennesirkelen som ikke har sosiale medier er det stor sjanse for å føle seg utenfor. På den andre siden hvis eleven får tilgang til sosiale medier for å bli inkludert i chatrom, vil sjansen for å bli mobbet over nett øke.

Hva vil være viktigst for en ungdom? Å føle seg inkludert i et fellesskap sammen med vennene sine. Eller føle seg utenfor der man er den eneste uten sosiale medier, men unngår sjansen til å bli eksponert for nettmobbing. Dette vil være et stort dilemma som noen foreldre må gjennom, og da er det viktig å velge det beste for deres eget barn.

En av de største ulempene ved å la unge mennesker ha tilgang til sosiale medier vil være at de blir eksponert til nettmobbing. Nettmobbing er en form for mobbing der mobbingen skjer over nett og ikke fra ansikt til ansikt. «Elevene må lære seg å opptre ansvarlig i alle sammenhenger i og utenfor skolen» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Det negative med nettmobbing er at man kan mobbe når som helst, og det er lettere å si stygge ting om folk når de kan gjemme seg bak en skjerm. «Elevene må øves i å opptre hensynsfullt og utvikle bevissthet om egne holdninger» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Derfor er det viktig at elevene får kunnskap om nettvett og hvordan de skal oppføre seg på nett. Det er også viktig at elevene lærer hva som kan gjøres om de blir mobbet, og hvordan man kan blokke folk fra de ulike sosiale mediene.

Skaper sosiale medier et mobbeproblem, eller hjelper sosiale medier når det kommer til inkludering blant elever? Før i tiden når sosiale medier ikke var like populært brukte elever å ringe og sende meldinger til hverandre. Nå med sosiale medier så er det lettere å lage gruppechatter og tilgang til informasjon som hvor folk er via GPS har blitt en mulighet. Dette har gjort det lettere for ulike grupper å inkludere hverandre på, om noen skal for eksempel på fotballbanen så kan man sende en melding i en gruppechat, der man tidligere må ha sendt en melding til hver enkelt person. Samtidig er det like lett å ekskludere personer fra aktiviteter, fordi hvem som helst kan lage en ny gruppechat og bare la være å invitere de man vil utestenge.

Nettvett i skolen

«utforske og reflektere over egne digitale spor og muligheten for å få slettet sporene og verne om egen og andres rett til privatliv, personvern og opphavsrett» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Dette er et av kompetansemålene i samfunnsfag som elevene skal ha vært gjennom. Nettvett i skolen er et tema som har blitt mer og mer relevant etter at skolen har blitt mer digitalisert. Sosiale medier har blitt mer normalt å ha blant både unge og eldre, da er det viktig at man vet hvordan man skal oppføre seg på nettet. Som lærer er det da viktig at man tar opp temaet nettvett på en seriøs måte, og at man har kunnskaper om de ulike sosiale plattformene. Kritisk tenkning og etisk bevissthet er både en forutsetning for og en del av det å lære i mange ulike sammenhenger, og bidrar til at elevene utvikler god dømmekraft (Kunnskapsdepartementet, 2017). I både gamle og i nyere tid har det oppstått situasjoner hvor unge mennesker har blitt utsatt for diverse negative episoder over nett. Noen får bilder spredt ut på nett, noen blir svindlet for penger og andre har blitt truet fordi de har oppgitt personlig informasjon. Derfor er det viktig at elevene lærer tidlig hva de ikke skal gjøre på internett. Ulike huskeregler som å aldri si noe personlig informasjon som for eksempel hvor man bor. Om feil person vet hvor man bor kan man bli truet på ulike måter. På sosiale medier derimot der vet folk som regel litt om personen som de er venn med. Da er det viktig at man bare lar personer som man stoler på få tilgang til sin private informasjon. Men man skal alltid tenke seg om når man poster et bilde på sosiale medier. Det er viktig at man vet at når et bilde er ute på nettet, vil det være stor sannsynlighet for det alltid vil være spor fra det bilde. Om en ungdom legger ut et bilde som de angrer på at de la ut, så nytter det ikke bare å slette det og tro at alt av spor er borte. Fordi hvem som helst kan lagre bilde på sin egen pc eller mobil og kan laste det opp til en senere anledning. For å unngå at ungdommer gjør disse feilene er det viktig å undervise om nettvett. I disse digitale tider kan det gjøre enorme skader på en person om de legger ut et uheldig bilde eller skriver noe de helst burde ha holdt privat. Opplæringen skal utvikle elevenes evne til å foreta etiske vurderinger og gjøre dem fortrolige med etiske problemstillinger (Kunnskapsdepartementet, 2017). Burde man skrive alt man tenker på sosiale medier, eller burde man holde noen meninger man har til seg selv? Overalt på internett ser man kommentarfelt der man kan ytre sine egne meninger om alt mulig av temaer. Er det nødvendig å skrive absolutt alt man tenker til enhver tid slik at alle man kjenner og resten av befolkningen kan lese det? Det er viktig å kunne uttrykke seg selv, uten at meningen man har vil kunne såre noen som leser. Det finnes tid og rom for ulike meninger, men ikke alle meninger burde være lesbart på nettet til absolutt alle.

Gjør sosiale medier det lettere for elever å mobbe og bli mobbet? Man kan nok si at mobbing har blitt enklere via sosiale medier, men har det noe å si? Mobbing fantes også før sosiale medier, man blir ikke immun mot å bli mobbet bare fordi man ikke har sosiale medier. Hvis det er noen som har lyst til å mobbe, så vil de finne en eller annen måte å gjøre det på. Det eneste man kan gjøre er å forebygge mobbingen, men det er ingen garanti på at den forsvinner. Samtidig så kan man alltids blokkere de man ikke liker, og bare kommunisere med personer som man har et positivt forhold til.

Referanseliste

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – Kritisk tenkning og etisk bevissthet – Overordnet del av læreplanverket. Regjeringen. https://www.udir.no/lk20/overordnet- del/opplaringens-verdigrunnlag/1.3-kritisk-tenkning-og-etisk-bevissthet/?lang=nob

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – Sosial læring og utvikling – Overordnet del av læreplanverket. Regjeringen. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/sosial-laring-og-utvikling/?lang=nob

Utdanningsdirektoratet. (2020). Kompetansemål og vurdering. Hentet fra https://www.udir.no/lk20/saf01-04/kompetansemaal-og-vurdering/kv147?lang=nob

Skrevet i Digital dømmekraft, Nettmobbing, Nettvett, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Kulturpedagogiske utfordringer knyttet til barn og unges digitale mediehverdag

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Fredrik Halsebø

De siste årene har sosiale medier blitt en større del av livene våre, spesielt for barn og unge. Det finnes mange positive sider med sosiale medier, som at det gir folk muligheten til å utfolde seg kreativt, at det gjør det enklere å holde kontakt med andre personer verden over, og at det kan være kilde til god underholdning. Dessverre kommer disse mediene også med en god del utfordringer. Mobbing og sjikanering er noe mange må gjennomgå gjennom sine sosiale plattformer, noe som kom tydelig fram under sommerens EM-sluttspill i fotball hvor unge menn i tidlig 20-årene ble utsatt for sjikanering og rasisme. Så er spørsmålet, hva kan man gjøre for å stoppe dette?

Folk sier ting de med all sannsynlighet ikke ville turt å si til folk på gaten fordi de sitter gjemt bak en skjerm under en konto som de ikke trenger å ha noe form for personlig forhold til. Samtidig kan man lage seg så mange kontoer man vil slik at om de sosiale medieselskapene skulle ta handling og utestenge deg fra deres sosiale medier, så kan du bare hoppe videre på neste bruker, og dermed fortsette ugjerningene. Ifølge Svendsen (https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Al3LGE/hvordan-kan-jeg-vite-at-du-er- deg-i-sosiale-medier, 2020) sin kronikk i Aftenposten slettes det millioner av brukere hver eneste dag på sosiale medier, noe som viser oss at medieselskapene tar dette på alvor. Samtidig hadde ikke dette vært nødvendig om de sosiale mediene hadde lagt opp til strengere retningslinjer når det kommer til å opprette kontoer på disse mediene.

En løsning kunne vært å ta i bruk elektronisk ID for å sikre at personene som gjemmer seg bak brukerne på sosiale medier er den de utgir seg for å være. Et eksempel på en elektronisk ID i Norge er BankID. Dette er en tjeneste som ifølge BankID gjennom sin egen hjemmeside kom til Norge i 2004, og blir benyttet av 4,3 millioner nordmenn i dag (BankID, https://www.bankid.no/privat/om-oss/, 2021). Dette vil gi brukerne en sterkere tilknytning til kontoen sin på sosiale medier, og vil dermed gi brukerne et eierskap for sine handlinger i sosiale medier. Et slikt eierskap kan gjøre at man tenker seg ekstra nøye om før man handler i sosiale medier da handlingene dine kan føre til større konsekvenser som utestengelse, eller i ytterste konsekvens reaksjoner fra politiet ved bøter eller fengselsstraff. Det finnes nemlig mange ulike lover som skal være med å sikre barn og unge sin trygghet i både fysisk, psykisk og digitale situasjoner (Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017, s. 147). I straffeloven paragraf 185 (https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10, 2015) handler det om hatefulle og diskriminerende ytringer, og sier noe om hva man ikke kan ytre både på nett og ellers. Paragraf 267 (2015) i samme lov dreier seg om privatlivets fred, og kan brukes om folks oppførsel på nett.

Men kan bruk av klare id indikatorer i en profil gjøre at man blir mer saklig og unngår mobbing og usaklige kommentarer? Selv om jeg tror id indikatorer vil gjøre sosiale medier til et varmere og tryggere sted, så tror jeg ikke dette får bukt med problemet helt på egenhånd. Man må også se på hvordan man kan danne mennesker på en måte som gjør at de vet hvordan man skal oppføre seg på nett, og det er her nettvett kommer inn. Nettvett handler om hvordan man opptrer på nett, og derfor er det laget nettvettsregler for å hjelpe deg å bruke internett på en trygg måte (https://nettvett.no/nettvettreglene/, 2019). Disse nettvettsreglene er ni regler som dekker store deler av det man gjør på internett. Reglene handler om å følge rådene for sikker pålogging, å holde operativsystemer og programmer oppdaterte, ta sikkerhetskopi, bruk antivirus og brannmur, tenk før man klikker, tenk over hva man deler, ta ansvar – vær åpen om hendelser, vær en venn på internett, og unngå å falle for fristelser.

Påvirkningen dette kan ha på skolen

Så hvilke koblinger har dette til skolen? Digital kompetanse er noe som har blitt en større og større del av skolen for hvert år som går. Barna driver mye med det digitale i skoletiden og ved skolearbeid, og digitale situasjoner som oppstår utenfor skoletiden kan også påvirke skolemiljøet (Tømte, s. 147). Situasjoner som trekker til seg oppmerksomheten til elevene, og som dermed gjør at elevene ikke kan ha fult fokus på det de skal jobbe med på skolen vil selvfølgelig påvirke skolehverdagen deres. Digitale ferdigheter er også en av fem grunnleggende ferdigheter i skolen (Utdanningsdirektoratet, 2020), noe som igjen gjør at digitale ferdigheter får større fokus i skolen. Grunnen til dette er den oppgaven skolen har i samfunnet vi lever i. Skolen har ifølge Imsen (2020) sin modell fire hovedfunksjoner. Disse hovedfunksjonene er en reproduktiv funksjon som handler om å videreformidle kulturarven vår både nasjonalt og internasjonalt, og videreformidle et kulturelt mangfold. Den neste funksjonen kaller produktiv funksjon, som handler om å mestre sitt eget liv og å delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Den tredje funksjonen er den identitetsskapende funksjon, som handler om å skape identiteter som har grunnleggende verdier, som tenker kritisk og handle etisk, samtidig som man har en indre lærelyst. Den siste funksjonen kalles den likhetsskapende funksjon, og handler om å skape likeverd, likestilling, medvirkning og medansvar hos elevene. Disse fire funksjonene handler kort fortalt om å danne best mulig mennesker som skal fungere best mulig i samfunnet vi lever i. Dette samsvarer med skolens samfunnsmandat, som er et oppdrag gitt til skolen fra samfunnet (Stray, https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel/skolens-samfunnsmandat/171603, 2019). Dette oppdraget går ut på å tilegne elevene kunnskaper, ferdigheter og kompetanse, samt holdninger og verdier, som skal legge grunnlaget for at elevene senere i livet skal ha et arbeid, og kunne forsørge seg selv. For at skolen skal lykkes med dette oppdraget så må de klare å speile den teknologiske utviklingen som har vært i samfunnet vårt de siste årene. Dette ser vi tydelig ved at digitale ressurser benyttes mer i skolen enn det gjorde før.

Ifølge Tømte et al. (2017, s. 155) er norske barns mediebruk spesiell i en internasjonal sammenheng siden det er så stor tilgang for barna, og så lite foreldrekontroll. Når vi i tillegg har så god tilgang på teknologi i skolen, så kan man si at norske barns teknologibruk er i en særstilling internasjonalt. Den internasjonale ICILS-studien viser oss at 75% av ungdomsskoleelever bruker datamaskin daglig hjemme, mens kun 8% bruker datamaskin på skolen (Tømte et al., 2017, s. 155). Dette viser viktigheten med det vi så på tidligere i teksten hvor digitale hendelser som skjer utenfor skoletiden kan være med på å påvirke skolemiljøet.

Ifølge Tømte et al. (2017, s. 161-162) er det viktig for elevene at alle lærere, skoleledere og skoleeiere engasjerer seg i å utvikle gode tiltak mot digital mobbing både innenfor skolens område som foregår i skoletiden, men også på fritiden utenfor skolens grenser. Djupedalutvalget legger fram over 100 ulike tiltak for å klare å redusere antall elever som blir mobbet, trakassert og diskriminert i skolen. Dette viser at det finnes utallige tiltak man kan iverksette for å gi elevene sine en bedre hverdag som igjen vil føre til mer læring.

Referanseliste:

Bankid.no (2021). Om oss; historien så langt. Hentet fra: https://www.bankid.no/privat/om-oss/

Nettvett.no (2019). Nettvettreglene. Hentet fra:

Nettvettreglene

Stray, J. H. (2019). Skolens samfunnsmandat. Hentet fra: https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel/skolens-samfunnsmandat/171603

Svendsen, B. (2020). Hvordan kan jeg vite at du er deg i sosiale medier? Hentet fra: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Al3LGE/hvordan-kan-jeg-vite-at-du-er- deg-i-sosiale-medier

Lovdata.no (2015). Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven). Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B., Hatlevik, O. E., (2017) Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?: Digital dømmekraft. Gyldendal Akademisk: Oslo

Utdanningsdirektoratet. (2020). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Hentet fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/?lang=nob

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Nettvett, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Kildekritikk i dagens klasserom

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Fredrik Johan Nikolaisen

Det å stille seg kritisk til kilder er noe som er viktig for unge i dagens samfunn, fordi mengden informasjon som er tilgjengelig for dem er uendelig mye større enn før. Ungdom blir konstant eksponert for informasjon igjennom telefonene deres, og da kan det til tider være utfordrende å vite hva som er fleip og hva som er fakta. Veien til god kildekritikk starter i skolen, og ettersom digital kompetanse står som en av de grunnleggende ferdighetene i læreplanen er dette også et krav til skolen. Men hva er kildekritikk?

Begrepet Kildekritikk

Kildekritikk er et begrep som betyr at man er kritisk til den informasjonen man skal hente fra for eksempel internett. Man må spørre seg selv; hvem er kilden, og hvor troverdig er informasjonen. Når det kommer til hvem som er kilden, er poenget at informasjonen skal komme fra noen som er tillitsverdig. Er kilden din en artikkel som er fagfellevurdert, er innholdet mest sannsynlig troverdig, men hvis du har sett en YouTube-video som er laget av en ung gutt på 10 år, er det ikke alltid sikkert at informasjonen stemmer. Ungdom må også ha egenskapen til å gjenkjenne når noe de hører eller leser ikke stemmer. Det er selvfølgelig noen situasjoner hvor dette er enklere enn andre. Et eksempel kan være hvis noen leser at Ghandi ble født på månen, så vet de forhåpentligvis umiddelbart at dette er tull, men nyansene er ofte mer subtile en dette, som for eksempel årstall og liknende.

I tillegg til disse to spørsmålene kan det være lurt å spørre seg selv hvorfor informasjonen blir fremstilt. Det er noen ganger slik at personen som fremstiller informasjonen har en agenda, og vil at du skal kjøpe et produkt, stemme på et parti eller generelt være enig med det de sier. Agendaen kan også noen ganger være å skape misinformasjon og rykter rundt en person eller et tema.

I rammeverket for grunnleggende ferdigheter (Utdanningsdirektoratet, 2017), under digitale ferdigheter står det listet opp et punkt som heter finne og behandle. I dette punktet står det at elevene skal kunne tilegne seg, behandle, tolke og vurdere informasjon fra digitale kilder, utøve kildekritikk og bruke kildehenvisning (Utdanningsdirektoratet, 2017). Dette betyr at lærere i skolen er pålagt å undervise elevene i kildekritikk. Videre skal vi se på hvilke undervisningsmetoder som blir tatt i bruk for å lære elever om kildekritikk.

Metode i dagens klasserom

Akronymet TONE står for Troverdig, Objektiv, Nøyaktig og Egnet og er ment som et verktøy for elevene når de skal vurdere kildene de kommer over på nett (Overland, 2018). Lærere introduserer dette for elevene slik at de kan bruke verktøyet for å produsere egne tekster i skolen. Nøkkelordet «Troverdig» handler om hvem som har skrevet, og hvem som har publisert informasjonen, mens «Objektiv» handler om informasjonen som blir presentert. Er informasjonen nøytral, eller prøver den som har skrevet det til å få deg til å være enig i noe. «Nøyaktighet» og «Egnet» ser om informasjonen har noen tegn til slurv eller fusk, og om informasjonen er relevant til det eleven skal skrive eller presentere.

Dette er en modell jeg vet har blitt brukt på mellomtrinnet for å introdusere kildekritikk, men i det tilfellet ble det bare brukt en forenklet versjon av akronymet som tok for seg bare «Troverdig» og «Objektiv». Denne modellen er fin for å introdusere kildekritikk til elever, men den setter fokus på kildekritikk tilknyttet produksjon av tekster eller presentasjoner i skolen. I disse øktene der man skal ta for seg kildekritikk mener jeg det er lurt å vise elevene at man må være kritisk til kildene sine, ikke bare i skolesammenheng, men også utenfor skolens rammer. Man må være i stand til å vurdere informasjon når man for eksempel skal se en video for å lære noe, eller lese en nyhetssak i en nettavis. Jeg tror også at hvis man bruker eksempler i undervisningen som elevene kan relatere til så vil dette medføre at de blir engasjerte, og kanskje skjønner viktigheten i det. Kildekritikk er ikke noe man bare skal ta i bruk for at læreren skal bli fornøyd når du leverer en tekst, men også en viktig kunnskap å ha i den digitale verdenen.

Foreldre- og Besteforeldregenerasjonen

Det er ikke bare unge som sliter med kildekritikk, men også de eldre generasjonene har problemer når det kommer til kildekritikk. De aller fleste kan bli bedre på kildekritikk, og lærere er ikke et unntak for dette. Et eksempel på forbedringspotensialet til de eldre generasjonene er kontroversen rundt COVID vaksinene. Det finnes mange voksne mennesker, som ikke er helsepersonell eller har noen medisinsk ekspertise, som sluker historier om at vaksinen er skadelig, og skaper bivirkninger som autisme og liknende. Hvis disse menneskene hadde vært litt mer kritisk til hvor de henter informasjonen sin fra, så ville de kanskje ha vært i stand til å ta informerte valg om både deres egen helse og folkehelsen.

Vik (2015, s. 54) sier at de fleste ungdommene ikke lærer seg kildekritiske ferdigheter på egenhånd, uten at en lærer har undervist eller veiledet dem. Basert på dette kan man se at det er viktig at lærerne som skal undervise om stoffet behersker det selv. Vik (2015, s. 68) ser også gjennom hans undersøkelse at det er varierende nivå på hvordan lærere vektlegger kildekritikk i undervisningen. Dette betyr at undervisning om kildekritikk kan variere sterkt fra lærer til lærer, og at kompetansen til læreren innenfor temaet vil bestemme hvor mye det blir vektlagt. Undersøkelsen til Vik ble skrevet i 2015, altså da K06 var gjeldende læreplan, ikke LK20. Skolen i dag følger LK20, og som skrevet tidligere så er kildekritikk noe som blir omtalt under grunnleggende ferdigheter. Dette vil si at lærere i dag er nødt til å undervise i kildekritikk på en måte som oppfyller læreplanen, men det vil ikke nødvendigvis si at alle lærere har kompetanse til det.

Avsluttende tanker

Kildekritikk i skolen er viktig, spesielt med tanke på den digitale fremgangen som har skjedd i løpet av de siste 10-15 årene. Elever har smarttelefoner der de kan søke opp uendelig mengder informasjon når som helst. I motsetning til bøker som er publisert av forlag, kan hvem som helst publisere informasjon på internett, og dette krever at elevene er årvåkne og kritiske til den informasjonen de kommer over. Selv om det er viktig at ungdom blir lært opp til å være kildekritiske, er det også et poeng å se på de eldre generasjonene i denne sammenhengen også. Ofte har yngre mennesker mer erfaring med internett enn eldre, og kanskje er de bedre på mange områder enn de eldre. Det er spesielt viktig at lærerne som skal lære bort kildekritikk kan det de snakker om, og at de tar i bruk metoder som engasjerer elevene og som er relevant for tidene. Det å for eksempel se på falske nyheter, propaganda, sosiale medier og lignende kan være lurt når man skal undervise i kildekritikk, i stedet for å bare fokusere på kildekritikk i forhold til tekstproduksjon i skolen.

Referanseliste

Utdanningsdirektoratet, (2017).  https://www.udir.no/laring-og- trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/

Jan-Arve Overland, (2018). TONE – strategi for kildekritikk. Hentet fra https://ndla.no/subject:1:090997c4-78d3-4a79-93ad178d465cdba3/topic:1:61462d62-75f8-42fb-a823-d5a32afe0455/topic:1:3dfd8ebc-4c64-486c-a1ad-d2f60f3cb486/resource:1:169741

Vik, S. (2015). Lærere og kildekritikk: Ungdomsskolelæreres opplevelse av elevenes kildekritikk på internett. [Masteroppgave]. Høgskulen på Vestlandet.

Skrevet i Digital dømmekraft, Kildekritikk | Legg igjen en kommentar

Kan vi snakke for mye om psykisk og fysisk helse?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Evy Hervik

Gjennom mine praksisperioder har jeg lagt merke til en ny tendens blant skoleelever. I klasserommet er det ikke uvanlig at elevene sier ting som «Jeg blir helt deprimert av disse leksene», «De mobber meg» og «Den oppgaven her gir meg kreft». Som en som har opplevd kreft i nære relasjoner skal jeg ikke legge skjul på at jeg får en klump i magen hver gang jeg hører noen benytter kreft i dagligtalen. I dag er det mye mer åpenhet rundt temaer som eksempelvis mobbing, depresjon, kreft og hvilke konsekvenser dette har på vår psykiske helse. Kan denne åpenheten resultere i at mange elever ser på disse begrepene som hverdagsord, istedenfor alvorlige temaer, fordi vi snakker så mye om de?

«De mobber meg» er en setning jeg opplever at blir sagt mer og mer til situasjoner som ikke kan regnes som mobbing. «Jeg blir helt deprimert av disse leksene», «jeg hadde mentalt sammenbrudd i går» og «jeg ble sykt deprimert i går» er setninger som jeg også har hørt litt for mye i løpet av mine praksisperioder. Å ikke oppleve suksess etter gjentatte forsøk på leksene er noe som kan gi en depresjon. I settingene ovenfor opplever jeg at mange snakker som om depresjon er noe en kjenner på i noen minutter, kanskje en time, og så er det over. Mange kan også bruke ordet deppa, som egentlig er en forkortelse av deprimert, som et synonym på å være trist eller lei seg.

I dag har den nye læreplanen et tverrfaglig tema som kalles folkehelse og livsmestring, der det vektlegges kompetanse som fremmer fysisk og psykisk helse hos den enkelte elev (utdanningsdirektoratet.no, u. d.). Utdanningsdirektoratet (u. d.) mener det er viktig for elever at de lærer seg å mestre motgang og medgang. I dag snakker mange flere kjente mennesker og kjendiser om psykisk helse, og snakker åpent om blant annet mobbing, vold i hjemmet, ADHD, depresjon og kreftlidelser. Mange får gjennom sosiale medier se sine helter eller forbilder snakke om flere viktige temaer, noe som kan øke sjansen for at elevene får med seg hva som blir sagt, og forstår alvoret i det. Elevene får også se at selv om man har en fortid med for eksempel mobbing, så kan en oppnå store ting i livet, mobbingen trenger ikke forme fremtiden for vedkommende. Men kan all snakkingen om de viktige temaene resultere i overinformasjon, og misbruk av «store» ord?

Å høre et spesifikt ord mange ganger øker sjansen for at en husker det, jo flere ganger en hører for eksempel ordet depresjon eller ADHD, jo høyere er sannsynligheten for at en husker disse ordene. Ofte er undervisning i dag lagt opp slik at elevene får en kjapp begrepsavklaring, og så skal en snakke om dette. Da jeg selv gikk på skolen tenkte jeg fra time til time, mye av informasjonen jeg fikk, gikk inn det ene øret og ut den andre. Spesialt hva vi lærte dagen før måtte jeg grave lenge etter for å huske. Jeg kan dermed tenke meg at en grunn for at mange elever bruker ordene feil, er fordi de ikke husker helt nøyaktig hva ordene betyr. Kanskje mange elever da bruker ordene slik de tror er mest riktig. Mange elever tenker kanskje at en depresjon handler om når en er lei seg. Dette kan være ettersom mange snakker om det å være deppa til situasjoner der man er lei seg. Nå sier jeg ikke at dette gjelder alle elever, men det gjaldt vertfall meg i 6.klasse.

Bareksten (2020) skriver at «svært ofte forsøker de [elever i grunnskolen] å relatere [nye] ord og begreper til deres egen hverdag og virkelighet». Jeg ser for meg at når mange elever lærer om depresjon, så får de vite hvordan man føler det, og at det er greit å føle det slikt. Kanskje får de høre at «Depresjon er en psykisk lidelse som påvirker humøret, følelsene og atferden din», som er HelseNorge (u. d.) sin definisjon. En barneskoleelev som kanskje ikke helt vet hva ordene lidelse og atferd er, kan kanskje tenke at «depresjon påvirker humøret og følelsene dine». Noe som, ikke nødvendigvis er feil. Videre får kanskje elevene høre at «Vanlige symptomer [på depresjon] er tristhet eller nedstemthet» (HelseNorge, u. d.). Jeg tror da at mange elever kan kobler sammen å være trist med å være deprimert, eller deppa. En skoleelev kan da for eksempel tenke, «Når er jeg lei meg? Jo! jeg er lei meg når jeg ikke får til leksene mine. Så jeg er deppa når jeg ikke får til leksene mine.». Jeg tror mange elever ser på ordet depresjon som et synonym for å være lei seg, og noe man er i et øyeblikk eller to. Jeg får en følelse av at mange elever tenker på ordet deppa, som en følelse man har, på lik linje med glad, trist, sint osv.

Et av de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen, folkehelse og livsmestring fokusere blant annet på at elever skal kunne håndtere følelsene og tankene sine (Utdanningsdirektoratet, u. d.). Langvik (2015) skriver at det er svært viktig for barn å kunne sette ord på følelsene sine. Kanskje har elever i dag hørt mange ord på ulike følelser uten å helt forstå hva de betyr og innebærer, men velger å benytte seg av ordene, fordi de tror det er rett. Jeg kan også tenke meg at mange elever benytter seg av disse ordene fordi de ikke kommer på andre ord for å beskrive hva de føler. Jeg ser for meg at mange foreldre i dag er mer opptatt av å snakke om psykisk helse.

Lilleslåtten (2021) skriver at det er vi mennesker som har laget ordene, så derfor kan vi selvfølgelig bestemme betydningen av dem. Videre mener hun at vi endrer språket vårt hele tiden og ordene gjenspeiler ofte samfunnet en er oppvokst i. Lilleslåtten (2021) skriver videre at det ikke bare handler om å endre ordets betydning, men også holdningene, tankeprosessene og stereotypene. Kanskje er det nettopp dette som har skjedd? Kanskje dagens unge bruker ordene mer fordi det skal være lettere å snakke om. Jo oftere en blir eksponert for ulike situasjoner, jo enklere blir det å snakke om. Kanskje denne åpenheten elever opplever i hjemmet og på skolen gjør at elevene åpner opp til sine andre medelever også, og gjør det enklere å snakke om. Kanskje elevene i dag bruker mer ordene mobbing, deppa osv, fordi da har allerede ordene vært i munnen deres, dermed kan det være enklere å si og fortelle igjen. Kanskje det å høre ordene oftere er med på å gjøre terskelen mindre for å snakke om dersom det er et problem.

Ung.no (2021) skriver at det kan være vondt å sette ord på og tenke på det vonde, men en vet at det hjelper å snakke med noen og dele det med andre. Videre skriver de at når en snakker med noen om det, kan det hjelpe med å sortere tankene sine, i tillegg kan en få støtte og råd. Gjennom mine praksisperioder har jeg ikke fått inntrykket av at de elevene som feilaktig benytter seg av ordene ønsker å søke hjelp eller noen å snakke med. Ofte når jeg har tatt opp ordvalgene deres, så har jeg ikke fått noe godt svar ut av dem på hvorfor de brukere ordene i den settingen. Jeg tenker at mange elever kanskje bruker ordene fordi de da viser for andre at de har kunnskap om ordene. Som igjen kan resultere i at andre vil søke etter å snakke med dem om det. Kanskje elevene ønsker å vise at dersom depresjon er et problem hos noen så vil de være der som en skulder å gråte på.

Jeg kan også tenke meg at mange elever rett og slett ikke tenker over sine egne valg av ord. Jeg tror mange elever bruker ord de har hørt før og som de tror er rett. Enten fordi de ikke har nok kunnskap og ordets betydning eller at de vil være morsomme. Jeg kan se for meg at mange elever bruker ordet mobbing i situasjoner som de godt selv vet at ikke er mobbing, også skal de være morsomme, fordi det tydelig ikke er mobbing.

Jeg synes det er kjempeviktig å snakke mye om temaer som kreft, depresjon, mobbing osv., men vil all snakkingen resultere i at man snakker for mye om det? Slik at det blir hverdagslikt? Eller kan det bidra til å bagatellisere store samfunnsproblemer som eksempelvis psykiske lidelser? Jeg vet ikke svaret på noen av spørsmålene for å være helt ærlig, men jeg synes det er noe som burde komme mer frem i lyset. Fordi jeg tar meg selv og andre i å fortsatt benytte seg av feil ordvalg. Og fortelle at en blir mobbet i situasjoner som tydelig ikke er mobbing.

Kilder og forslag til videre lesing

HelseNorge.no (uten dato). Helsenorge.no. Depresjon hos barn og unge https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/depresjon/

Langvik, K. (2015, 1. november). Utdanningsforskning.no. Å sette ord på følelser. https://utdanningsforskning.no/artikler/2017/a-sette-ord-pa-folelser/

Lilleslåtten, M. (2021, 8. mars). Utdanningsforskning.no. Begreper skaper holdninger- derfor bør dårlige ord forbedres https://utdanningsforskning.no/artikler/2021/begreper-skaper-holdninger–derfor-bor-darlige-ord-forbedres/

Ung.no (2021, 3. januar). Ung.no. Hvorfor hjelper det å snakke med noen?https://www.ung.no/psykisk/4007_Hvorfor_hjelper_det_%C3%A5_snakke_med noen.html

Utdanningsdirektoratet.no (uten dato) Overordnet del: Folkehelse og livsmestring https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og- danning/tverrfaglige-temaer/folkehelse-og-livsmestring/

Skrevet i Folkehelse og livsmestring | Legg igjen en kommentar

Konsentrasjonsepidemien

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Even Torbergsen Seljeseth

Du sitter i klasserommet en gjennomsnittlig novemberdag, hodet ditt er rettet mot læreren som står og forteller. Temaet er interessant, men du klarer ikke å følge med, du ser rundt deg og ser at resten av klassen er like distrahert som deg. «Jeg er vant med en konstant strøm av underholdning og kan bare trykke «neste» om jeg ikke liker det jeg ser» tenker du til deg selv.

Så ille er det som regel ikke, men tar denne scenen plass i et norsk klasserom om få år? Og hvordan skal lærere ta tak i det?

En kommer ikke unna digitale verktøy og rekreasjonsmidler i nåtidens hverdag, både i og utenfor skolen. Nærmest konstant underholdning og endeløs kunnskap i de aller fleste bukselommer, man er mer tilgjengelig enn noensinne. Hvordan påvirker dette dagens skolebarn, og hvordan vil dette påvirke fremtidens samfunn? Hvordan denne samfunnsendringen påvirker læreren, lærerens rolle som klasseleder og underviser. Flere kilder peker på nettopp skjermtid som faktor i konsentrasjonsvansker og andre utfordringer i hverdagen. Vi vet ikke hva langtidseffekten dette har på hjerner i utvikling.

Vi har nå hatt internett og private mobiltelefoner i over 10 år. Det er både spennende og risikabelt å diskutere dette temaet i det tross alt mikroskopiske samfunnsperspektivet. Risikabelt fordi teknologiens omforming av utdanning og samfunn bygger både i tradisjoner og i teknologiens faktiske nyvinning. Spennende fordi bruken av ny teknologi kan gi oss nye måter å tenke pedagogikk på. Dette sier Lars Løvlie om digital danning i 2011, og det har gått ti nye år siden det ble skrevet, men ytringen hans har bare blitt mer relevant. Det skrives om digital danning, men jeg syns at utsagnet passer like fint til påvirkningen av barns mediehverdag og hvordan det påvirker skolegangen. Å diskutere temaer som er i hyppig utvikling kan i tillegg være utfordrende da det ikke finnes noen langtidsforskning som man kan basere praksisen på.

Barn og unges medieforbruk

Tiden er konstant i forandring, og særlig personlig teknologi har vært i konstant endring de siste tiårene. Om en søker «dopamine addiction social media» på google får man opp utallige artikler og skriv, ikke bare fra useriøse tabloider, men også fra seriøse toppuniversiteter. Flere sosiale medier og apper kjøres på en algoritme som prøver å få deg til å bruke mest mulig tid på det programmet. Dette gjør de gjennom å strategisk vise eller gjøre ting som er av interesse for deg med jevne mellomrom. Dette gjøres i en fin balansegang for å ikke gjøre appen verken kjedelig eller så overstimulerende at det det ikke blir av interesse. Dette påvirker hjernens belønningssystem gjennom å frigjøre dopamin. Og en bakside ved dette er at nettopp belønningssystemet i hjernen blir oversaturert og frigir mindre dopamin for hverdagslige ting, konsentrasjonsevnen svekkes om en oppgave oppfattes som lite belønnende eller kjedelig. En artikkel publisert av Harvard konstaterer at om ikke den reklamebaserte finansieringen av sosiale media endrer seg vil trolig ikke de største slutte med å gjøre alt de kan for å holde deg limt til skjermen.

Flere studier har vist til en sammenheng mellom ADHD og overeksponering til skjermtid i formative år, dette er også da bekymringsverdig fordi man ikke vet hva senskadene av mye skjermtid i ung alder kan gjøre. I følge ungdata ytrer 77% av barn i Norge at de kjeder seg på skolen. I Tromsø kommune har andelen elever som opplever dette økt fra 2018 til 2021, ikke bare i antall som sier seg enig, men også andelen som sier seg veldig enig i forhold til delvis enig. Dette kan vise til at barna oppfatter skolen som mindre stimulerende enn resten av hverdagen.

Klasserom

Forskjellige skoler har håndterer elevers mobilbruk annerledes. Men om skjermtid har forandret konsentrasjonsevnen til en elev, er skolehverdagen uansett påvirket av telefonen, uavhengig av hvilke tiltak skolen har tatt for å minske mobilbruk.

En fransk studie som er publisert i The US National Library of Medicine viser til at studenter over 18 år oppfatter at egen skjermtid påvirker deres oppmerksomhet. Dette viser til en sammenheng hos voksne brukere i et læringsmiljø, og man kan da se for seg effekten på yngre og mer påvirkelige sinn. En annen ting å ta i betraktning er at studenter over 18 ikke har hatt samme mediehverdag som dagens unge, og en kan da undres om denne effekten forsterkes proporsjonalt i forhold til hvor tidlig disse vanene implementeres i hverdagen.

Hvordan forholder lærere seg til dette? Om konsentrasjonsvanskene til en enkeltelev overgår normalen er det individuelle planer og tiltak, men det man risikerer er at normalen forskyves og at det blir den nye normen å ikke kunne holde konsentrasjonen uten kontinuerlig stimuli. Det er en tynn balansegang når man driver med tilpasset opplæring å nå alle elevene, vil dette i framtiden bli uoppnåelig med dagens forutsetninger undervisninger?

Det nye kunnskapsløftet gir mye frihet til lærerne i den form at kunnskapsmålene er mindre spesifikke, men handler blant annet om å se sammenhenger og generell kompetanse i stedet for spesifikke delmål. Selv om disse kompetansemålene er mye friere, men det er tidlig å si hvordan grunnskoleutdanningen blir påvirket i framtiden. Siden 70’tallet har norsk undervisning sett syv store reformer, hvor lenge er det til vi trenger en ny? Det er viktige at lærerne er proaktive, slik at de kan adaptere seg til nye konsepter og undervisningstrender.

Framtiden

Jeg sier meg enig med Løvlie når han skriver at teknologien blir sett på som en trussel før det blir integrert i kulturen. Det bor en evolusjonær frykt for forandring i oss som art, som ønsker å beholde status quo, «hvis det funker trenger man ikke forandre det». Men for å takle virkningene av mediehverdagen til unge innad i utdanningssystemet, må skolen følge med i tiden ved å fortsette å være -og videreutvikle seg som en lærende organisasjon.

Det er umulig å si hvor vi er teknologisk om ti år, det er lett å komme med egne prediksjoner, men om man ikke er vag vil man med all sannsynlighet ikke treffe. VR, gamingorientert undervisning, hjemmeundervisning og omvendt undervisning er eksempler på konsepter som finnes og som kan bli en større del av undervisningen i framtidens skole.

Skolen gjør sitt beste med å holde tritt med samfunnet. Mange skoler har eller er i ferd med å erstatte tradisjonelle bøker med digitale løsninger. Dette i kombinasjon med den nye læreplanen er gode skritt for å framtidssikre seg. Men er det nok? Det er for mange faktorer i spill til å forutse framtidens skolehverdag og hvordan den er påvirket av elevers mediebruk. For å få det beste læreutbyttet må framtidens skole baseres på samtidsforskning og en fremdeles proaktiv læreplan. Å prøve nye og engasjerende undervisnings -og ledelsesmetoder vil potensielt sett kunne gjøre god effekt på læring og læringskultur i klasserommet og på individnivå uavhengig fra hva statistikk om barn og sosiale media sier. At skolen er en lærende organisasjon som prøver nytt i stedet for å bli stillestående er essensielt for å kunne holde tritt med barn som er påvirket av samfunnet rundt dem.

Oppsummering

For å oppsummere vil jeg si at snakk om framtiden og hvordan den vil bli er i de fleste tilfeller gjetting, man kan se trender i statistikk og hvordan retning samfunnet går, men jeg som enkeltperson kan ikke si hvordan man konkret skal forme framtidens klasserom. I en framtid der appene er som i dag (eller videreutviklede fra dagens konsepter) vil konsentrasjonsvanskene bli en naturlig følge. Etter min mening er dette en medfølge av den nye hverdagen, og det faller ikke på foreldre eller elever å måteholde mobilbruken, men heller at skolesystemet, som en lærende organisasjon utformer nye løsninger basert på forskning og utprøvelse. Etter hvert som det kommer mer forskning på temaet faller det naturlig at det blir en del av lærerutdanningen å legge til rette for dette i skolen. Det er mitt håp at vi aldri blir 100% fornøyd med Utdanningsdirektoratets retningslinjer, kompetansemål, agendaen til lærerutdanning og skolen som organisasjon, slik at vi alltid kan prøve å forbedre og tilpasse oss til samfunnet på best mulig måte. Jeg håper også på rikelig med forskning på temaer som angår skolegangen. Vi må ikke bli stagnerte.

Referanseliste

Haynes, T. (2018). Dopamine, Smartphones & You: A battle for your time. Hentet fra https://sitn.hms.harvard.edu/flash/2018/dopamine-smartphones-battle-time/

Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. Oslo: Pax forlag.

Montagni, I., Guichard, E. & Kurth, T. (2016). Association of screen time with self-perceived attention problems and hyperactivity levels in French students: a cross-sectional study. Hentet fra https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4769424/

Ungdata (2021). Resultater fra Ungdata-undersøkelsen i Tromsø kommune 2021Ungdomstrinnet. Hentet fra https://www.ungdata.no/wp-content/uploads/reports/Troms%20og%20Finnmark_Tromso_2021_Ungdomsskole_Kommune.pdf

Ungdata (2018). Resultater fra Ungdata-undersøkelsen i Tromsø kommune 2018Ungdomstrinnet. https://www.ungdata.no/wp-content/uploads/reports/Troms_Tromso_2018_Ungdomsskolen_Kommune.pdf

Skrevet i Digital dannelse, Medier og mediepress, Mobiltelefoner i skolen, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Nettmobbing, hva kan man gjøre og hvem skal gjøre noe?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Emilie Wikhaug Christensen

Store deler av unges liv tilbringes på nett og da spesielt sosiale medier. Denne økte bruken fører til at mye av kontakten mellom unge foregår på nett og ikke ansikt til ansikt. Problemet med dette er ikke at den vanlige samtalen går over på nett, men at alle de uhyggelige kommentarene, baksnakkingen og mobbingen skjer på private profiler og lukkede grupper. Hele 26% av unge mellom 9 og 18 har opplevd mobbing på sosiale medier, dette betyr at en fjerdedel av hver klasse har opplevd å at noen har mobbet eller hvert slemme med dem på nett.

Denne overgangen fra virkelige til det virtuelle rommet kan nok gjøre det vanskeligere å oppdage mobbingen, selv om utdanningsdirektoratet sier at de fleste som blir mobbet på nett også blir mobbet på tradisjonelt vis. Derfor vil det jo da være viktig å følge opp de man legger merke til at havner på utsiden i klasserommet, sånn at de ikke havner utenfor i den digitale verdenen også. Det er nok vanskeligere for læreren å plukke opp kommentarer som kanskje ikke kan betegnes som mobbing når de blir sendt over nettet. Dette har med at lærerne ikke oppholder seg på de samme mediene som elevene, eller at elevene bruker mediene på en annen måte enn de voksene. Jeg tror også at mange lærere ikke forstår store deler av det språket som elevene bruker. Mye av dette språket er påvirket av engelsk og det er også mange forkortelser. Jeg har for eksempel hørt elever bruke begrepet «cap» (caps emojien på nett), dette betyr tull eller løgn. Jeg har sett at lærere hørere ordet i klasserommet, men ikke forstår meningen. Dette gjør det vanskeligere for lærerne å oppdage mobbingen, fordi de ikke skjønner at utsagnene har en negativ art.

Hvis man så oppdager at en elev opplever nettmobbing, hva bør man egentlig gjøre og hva må man gjøre? Det kan være lett å tenke at denne mobbingen skjer utenfor skolen og at skolen ikke må gjøre noe. Hvis man for eksempel opplever at et barn blir mobbet på håndballaget vil det kanskje være mest naturlig å arbeide med utfordringene der. Men hvem har egentlig ansvaret når mobbingen skjer på nett?

Opplæringslova (1998 § 9 A-2) sier at alle elever har krav på et trygt opplæringsmiljø som fremmer helse. Dette vil mest sannsynlig ikke en elev oppleve hvis de blir mobbet på nett av noen på skolen. Alle ansatte på skolen har plikt til å følge med, gripe inn, varsle, sette inn tiltak og dokumentere hvis de observerer mobbing eller misstrivsel. Denne plikten kalles aktivitetsplikten. Når en ansatt ved skolen observerer mobbing har man plikt til å melde ifra til rektor. Men kan man observere nettmobbing? Noen ganger kan man lese kommentarer som elevene skriver til hverandre i åpne chatterom osv. men mye av nettmobbingen skjer ikke på skolens plattformer. I disse situasjonene er det kanskje ekstra viktig at eleven selv sier ifra at de ikke har det så bra. Og hvis en elev sier ifra om at de ikke har det bra på skolen eller de blir mobbet har man en plikt til å undersøke saken. Det er derfor viktig at man tar alle slike tilbakemeldinger på alvor og ikke bagatelliserer det. Hvis en elev opplever mobbing, er man nødt til å sette i gang tiltak for å bedre elevens skolemiljø. Et sånt tiltak kan for eksempel være å ha samtaler med de forskjellige partene. Disse tiltakene må dokumenteres i en aktivitetsplan. Aktivitetsplanen må inneholde blant annet hva situasjonen er, hvem som er involvert og hvilke tiltak som er tatt i bruk. Skolen må også vurdere om de tiltakene som blir brukt har den ønskede funksjonen. I denne vurderingen bør eleven selv kunne være med å si noe om situasjonen har endret seg noe.

Det bør også skje et holdningsarbeid på skolen om hva som er greit å skrive på nett og ikke. Nettvett er ikke en medfødt egenskap, selv ikke for unge i dag som er vokst opp med internett rundt seg hele tiden. Elevene må lære om nettvett og spesielt hvordan man uttrykker seg på nettet. Det kan være vanskelig å tyde meningene bak det man sier når man ikke kan lese kroppsspråket til den man snakker med. Dette arbeidet bør starte tidlig, allerede fra femte klasse har de fleste fått egen mobil, og mange har begynt med sosiale medier som snapchat. Før de begynner å bruke disse appene bør de vite hva som er greit og ikke. Når man jobber med å forberede elevene på å være på sosiale medier er det viktig at de også får vite hva de bør gjøre hvis ting går for langt, de mister kontrollen eller at de opplever noe som ikke er greit. Det er også viktig å forklare at man som lærer kan hjelpe hvis det skjer noe uhyggelig på nett.

Skolen har lite makt over hva som skjer på sosiale medier, spesielt på ettermiddagen og kvelden. Men i skoletiden har skolen mulighet til å kontrollere tilgangen på medier hvor elevene kan kommunisere og utestenge hverandre. Dette er et av argumentene for en mobilfri skole og kanskje et av de beste. Opplæringsloven sier også at skolen skal ha nulltoleranse for mobbing og at de skal forebygge brudd på retten til et trygt opplæringsmiljø, og det gjør mange skoler ved at de tar vekk telefonene til elevene. Selv om skolen ikke har noen makt over hva elevene gjør når skolen er ferdig, bør man oppfordre foreldrene til å ha kontroll på hva elevene gjør på nett. Det bør også anbefales at elevene ikke har tilgang til sosiale medier før den anbefalte aldersgrensen eller til elevene er modne nok til å kunne ta gode valg.

Mange unge føler nok på et ganske stort press til å være på sosiale medier fordi noen andre de kjenner er der, men hva skjer hvis elevene ikke får lov til å gi inn til presset? Med dette mener jeg de elevene som ikke får lov til å skaffe seg sosiale medier på grunn av at foreldrene sier nei eller de elevene som ikke har tilgang på utstyr som gjør at de kan lage en bruker. Mange av disse elevene vil nok føle at de ikke blir inkludert i klassen eller at de blir utestengt fra samtaler fordi de ikke har de samme erfaringene som resten. Dette betyr jo at for noen vil det at de blir skjermet fra digital mobbing føre til mobbing på skolen eller fritiden. For mange som havner i denne situasjonen vil nok det enkleste være å snike seg til å bruke sosiale medier, men er det sunt at elevene bruker sosiale medier i skjul? Jeg tror at mange som bruker sosiale medier uten at de hjemme vet om det har det vanskeligere for å si ifra hvis det skjer noe som ikke burde skje fordi de er redde for å bli irettesatt istedenfor å få hjelp.

Mobbing er noe som i stor grad preger norsk skole og det kan vanskeligere og vanskeligere å oppdage fordi mer og mer skjer på nett og bak lukkede profiler. Men skolen har fortsatt et ansvar for å stoppe mobbingen, dette er fordi elevene har krav på et tryt læringsmiljø slik at de har gode forutsetninger for å lære. Og når man ikke har muligheten til å se mobbingen med egne øyne er det kanskje vel så viktig at terskelen for at elevene skal si ifra om noe skal være så lav som mulig. For det er først når man er klar over problemet at man kan hjelpe.

Når man som lærer har blitt klar over problemet så er vi pålagt å handle. Tiltakene er mange, men forebygging og holdningsendring er absolutt noe av det viktigste. Det er viktig at elevene forstår at mobbing kan ha langvarige og kanskje livslange konsekvenser. Og man kan ikke holde unge vekk fra internett inn i det uendelige, selv om man kan gjøre tiltak for at sosiale medier ikke skal brukes på skolen eller før elevene er en viss alder. Det beste vil være å gjøre elevene forberedt på hva de vil møte slik at de kan håndtere det de møter.

Referanser

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020: en kartlegging av 9-18 åringers digitale medievaner

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61

Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske? I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017, 27. juni). Hva skal skolen gjøre med digital mobbing?

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/skolemiljo/digital-mobbing/ Utdanningsdirektoratet. (2019, 24. april). Mobbing og mistrivsel – hva skal skolen gjøre?

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/skolemiljo/aktivitetsplikt/#krav-om-aktivitetsplan

Skrevet i Digital dømmekraft, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

Hvordan kan vi som lærere være med på å forebygge digital mobbing i skolen?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Eivind Nilsen

Hvorfor digital mobbing?

Digital mobbing er et relativt nytt fenomen som de siste ti årene har fått økt fokus etter økt bruk av digitale kommunikasjonsformer. Norge er blant de land i verden som har størst mobiltelefontetthet i befolkningen (Heskestad, 2015). Heskestad (2015) refererer til Robert S. Tokunaga (2010) som definerer digital mobbing på følgende måte: «Digital mobbing er en hvilken som helst handling utført via elektroniske eller digitale medier av individer eller grupper, som gjentagende kommuniserer fiendtlig eller aggressive meldinger, som har til hensikt å påføre skade eller skape ubehag for andre». 93 % av barna i Eu Kids Online- undersøkelsen bruker internett ukentlig, mens 60 % bruker det daglig. De begynner å bruke Internett tidlig i barndomsårene. 87 % bruker Internett hjemme, mens 63 % bruker Internett på skolen. Hjemmet er altså det vanligste stedet å bruke Internett (Heskestad, 2015). Et sentralt trekk ved digital mobbing er at det er vanskelig å slippe unna. Tidligere før internett og telefoner kunne du slippe unna mobbingen når du var hjemme til en viss grad, men nå blir en ikke mobbet kun på skolen. 31 % av norske barn oppgir at de har blitt mobbet i løpet av det siste året, hvor 8 % sier at mobbingen har skjedd på Internett. Å få tilsendt sårende meldinger eller at meldinger om en selv blir publisert slik at andre kan se det, er den vanligste type nettmobbing (Heskestad, 2015). Om du er på sosiale medier risikerer du å bli kontaktet hele tiden via nettet. Det spiller ingen rolle om mobberen er fysisk til stede hvor du er. Meldinger via mobiltelefonen, Facebook, Instagram eller Snapchat gjør alle steder elevene befinner seg fysisk utrygge (Heskestad, 2015). Bruken av internett er en sentral del i norske barns liv. Internett brukes til mye forskjellig hver dag som underholdning, læring, aktiviteter, informasjon og vennetilknytning. Det er viktig for barn og unge å være tilgjengelig. Det kan føles som en belastning og ikke vite hva som blir skrevet eller lagt ut på sosiale medier (Heskestad, 2015). Derfor har jeg tenk meg fram til å svare på problemstillingen “ Hvordan kan vi som lærere være med på å forebygge digital mobbing i skolen?“

Grunn til at jeg har valgt å bygge bloggen min om nettmobbing blant ungdommer, er fordi at jeg er interessert i det psykososiale miljøet på skoler. Flere skoler etter min erfaring har mangel på kjennskap til hvordan de skal håndtere digitale mobbekonflikter, og hvordan de som ikke er på sosiale medier skal få med seg hver gang det drives på med nettmobbing. Konflikter, mobbing og digital mobbing er et særdeles viktig tema i skolen. Elever som vokser opp med sosiale medier, vil gradvis når de blir eldre kunne føle både på det sosiale presset som oppstår med alderen.

Klassemiljø og gode relasjoner til elevene

Heskestad (2015) sier at en av årsakene til at barn mobber, kan være at man opplever e n«gevinst» ved å mobbe et annet barn. Hun sier at når en elev mobber en annen elev kan en få en følelse av å være mektige. De kan få følelsen av tilhørighet til en vennegruppe ved at noen utestenges fra denne spesifikke vennegruppen, og dermed får en sterke tilknytning til denne gruppen. Dette være utestenging fra å spille med en spesifikk gruppe etter skolen eller gruppechater på sosiale medier. Barn kan mobbe for å hevde seg selv, for å styrke sin posisjon i vennegjengen eller for selv å være den som blir mobbet. Andre mobber fordi det er omgangsformen i gjengen, og de mobber uten å tenke over at det er det de gjør. Selvhevdelse, et dårlig selvbilde og vanskelige familieforhold er ofte sentrale grunner for at elever mobber andre elever. Situasjoner som dette vil jeg si at om du som klasseleder og lærer kan forebygge med å danne et godt klassemiljø, som innebærer et inkluderende miljø hvor elevene tar vare på hverandre. Om du har en elev som blir mobbet digitalt, tenker jeg det er viktig at mobbeofferet ikke føler seg alene. Om du som lærer allerede fra første dagen har klart å skape et godt klassemiljø der elevene har aksept ovenfor hverandre, vil dette kunne forebygge utestengingen fra blant annet sosiale medier, spill på internettet eller arrangementer. Om eleven som føler seg mobbet har et godt støtte apparat av medelever rundt seg som de kan snakke og få støtte av, vil det kunne være med på å at andre elever er med på å inkludere den som blir mobbet tilbake i gruppen.

Som lærer tenker jeg at det ikke bare viktig at du danner et godt klassemiljø, men du burde også klare å danne et godt lærer-elev forhold med alle på trinnet. Jeg har etter min erfaring sett at dyktige kontaktlærere, klarer å bli kjent med dem elevene sine til den graden at de kan lese og ofte skjønner hvis noe er galt. Noen elever kommer oftest ikke til lærerne med problemene sine med engang, så å ha gode nok relasjoner til elevene slik at du ofte kan se om en elev sliter og kanskje trenger støtte vil i læreryrke være veldig hjelpsomt. Elever kan komme seint til lærerne med problemene sine, så å kunne tidlig få innsikt i elevene sine problemer vil kunne være med på å forebygge tidlige tegn på noe som kan ha eskalert seg til mobbing. Det å kunne se om en elev blir mobbet, vil jeg si er i større grad nødvendig når en elev opplever digital mobbing. Dette tenker jeg er viktig fordi det er lettere å observere om en elev blir mobbet fysisk på skolen som lærer, enn om noen blir mobbet på internett utenfor skolen. Dette båndet du har med eleven vil kunne være kritisk for at du som lærer i det hele tatt er klar over at en av elevene dine blir utsatt for digital mobbing.

Som kontaktlærer er det selvfølgelig vanskelig å få med seg alt som skjer til enhver tid, så om du har en god relasjon til hver enkelt elev, vil de også kunne tørre å komme til deg som kontaktlærer om noe er galt. Eller svare ærlig på om alt er bra, siden etter erfaring kan elever fort ikke svare ærlig til en lærer om hvordan de har det på skolen, om de ikke fult stoler på læreren som de snakker med. Så når lærerne spør hvordan elevene har det, er det trolig flere som ikke svarer ærlig. Det er derfor det er viktig at de voksne på skolen viser at de bryr seg. Selv med en god relasjon, kan noen elever fremdeles ha vansker om å åpne seg opp for andre voksne, det kan for noen være lettere å snakke med en venn eller medelev. Noe som igjen viser at god klasseledelse vil kunne være med på å forebygge mobbing.

Kompetanse og Kunnskap

Siden tidligere nevnt så har bruken av internett er en sentral del i norske barns liv. Walbye (2012) skriver at I tilfeller ved mistanke om digital mobbing i skolen kan det være problematisk for læreren å undersøke en sak grunnet lite tid og ressurser, og elevenes personvern. Å undersøke saken avhenger av lærerens kompetanse og fordypning i å oppdage mobbing. Lærerne må altså ha kunnskap om hva digital mobbing er for å kunne undersøke saken. Dette krever at læreren har god digital kompetanse som også omfatter bruk av sosiale medier. Læreren er også avhengig av at elevene kommer til han/hun og sier ifra om digital mobbing forekommer.

Hun utpeker at det er viktig at lærerne har kompetanse og fordypning i både det å kunne oppdage mobbing, men også kunnskap om digital mobbing. Etter mine erfaringer i praksis og tanker om temaet så synes jeg at generelt sett så har lærere alt for lav kompetanse når det kommer til sosiale medier og digital mobbing. En eventuell løsning som kunne bli satt i gang på diverse skoler som sliter med at elevene deres blir utsatt for digital mobbing er at lærerne gjennomgår kurs og opplæring på både kunnskap om digital mobbing og digital kompetanse. Jeg føler at det er mange lærere med mangel på kunnskap og kompetanse, og at dette er en som er med på at det finnes elever som ikke lærere vet om blir mobbet. For å kunne forebygge digital mobbing vil dette kunne være en med på å oppdage og stanse digital mobbing før problemet utbrer seg. Med gode relasjoner til hver enkelt elev, et godt klassemiljø og en bred kompetanse og forståelse om digital mobbing med bruk av sosiale medier, føler jeg at vi lærere har større sjanse til å oppdage, utarbeide og forebygge digital mobbing i skolen. Dette er dessverre ikke en konkret løsning for å stoppe all form for digital mobbing i skolen, men er noe jeg føler vil kunne være med på å danne en god grunnbase for skolen til å kunne håndtere digital mobbing videre i framtiden.

Referanseliste:

Heskestad, S. A. (2015). Digital mobbing (Mastergradsavhandling, Det teologiske menighetsfakultet). Hentet fra: https://mfopen.mf.no/mf- xmlui/bitstream/handle/11250/293700/AVH5050-kand-nr-5007-masteravh-Heskestad- navn.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Walbye, M. (2012). Digital mobbing og krav til lærerrollen: en sosiologisk problematisering av opplæringsloven (Mastergradsavhandling, Universitetet i Tromsø). Hentet fra:https://mfopen.mf.no/mf-xmlui/bitstream/handle/11250/293700/AVH5050-kand-nr-5007- masteravh-Heskestad-navn.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Skrevet i Nettmobbing, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Digital dømmekraft – barnets ansvar?

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Hva må de kunne, hva kan vi kreve?

Av Eivind Hauan

Nylig havnet vår tids kanskje mest innflytelsesrike medieplattform Facebook nok en gang under lupen grunnet selskapets tvilsomme praksis. Oppskriftsmessig var Mark Zuckerberg nok en gang ute og forklarte hvorfor selskapet opererer som de gjør, og hvorfor det nettopp de driver med egentlig er bra for oss alle. Denne gangen handler uroen i stor grad om hvordan barn blir påvirket av sosiale medier og hvilke negative effekter det kan ha på barns selvbilde. I tillegg er Facebooks bruk av algoritmer nok en gang et tema, selskapet skal visst nok med overlegg benytte algoritmer for å mane fram hatefulle reaksjoner fordi de genererer utallige klikk, alt i det formål å skape profitt (Zondag, 2021).

Dette er langt fra første gang lekkasjer, forskningsrapporter eller lignende advarer oss mot nettets, sosiale mediers eller Facebooks splittende og skadelige krefter. Samtidig med framveksten av den digitale tidsalder og SoMes har også internett og sosiale medier blitt en viktig del av hverdagen til barn i alle aldre. Internett gjennomsyrer dagens samfunn, ikke overaskende viser tall fra SSB (Statistisk sentralbyrå, 2021) at 98 prosent av nordmenn har internettilgang i hjemmet. Når det kommer til barns bruk av sosiale medier viser Medietilsynets rapport Barn og medier (2020, s. 26) at 51% av norske niåringer bruker sosial medier og fra 12-13 års alderen er stor sett alle logget inn.

Figur 1: Prosentandel i ulike aldersgrupper som har oppgitt at de bruker ett eller flere sosiale medier etter alder (Medietilsynet, 2020)

Det overveldende mediebildet med SoMe, fake news og alt med, stiller store krav til digitale ferdigheter og særlig digital dømmekraft. Evnen til å utøve digital dømmekraft handler i stor grad om å være kritisk og selvstendig i møte med mediene og at man har de verktøyene man trenger for å mestre denne delen av hverdagen (Staksrud, 2017, s. 170). Når halvparten av landets niåringer er på sosiale medier og vi vet virken påvirkningskraft mediene kan ha, må vi spørre oss i hvor stor grad niåringer er i stand til å være kritisk og selvstendig.

Skolens ansvar?

I formålsparagrafen til opplæringsloven (1998, § 1-1) står det at skolen skal «opne dører mot verda og framtida». Å åpne døren mot framtiden krever utvilsom en nøkkel støpt av digitale substanser. Denne substansen må også komme fra skolen ettersom det er det eneste stedet vi kan være sikre på at alle barn har mulighet til å lære den nødvendige kompetansen. Staksrud (2017, s. 180) sammenligner digital dømmekraft med trafikkregler, nemlig noe som er helt nødvendig å kunne for å være trygg. I likhet med trafikkregler er ikke digital dømmekraft mulig å fullstendig lære bort kun teoretisk, elevene må også erfare som de jo i stor grad gjør fra tidlig alder.

Mye av unges tidlige erfaringer med den digitale verden kommer fra sosiale medier (se figur 1). Ifølge rapporten Barn og medier (2020, s. 5) er de sosiale medier som benyttes mest av unge i alderen 9-18: Snapchat (80%), (TikTok 65%), Instagram (65%) og Facebook (51%), i tillegg er det verdt å nevne at stort sett alle bruker Youtube. Når vi vet hvilke innhold som er tilgjengelig på disse plattformene, og ikke minst det enorme antall mennesker man kan komme i kontakt med, vil det å forvente at en 12-13 åring skal kunne navigere feilfritt være litt som å sende et fargeblindt småbarn ut i lyskrysset med ett inderlig lykke til og klapp på skulderen.

Men selv fargeblinde barn kan lære seg å være trygg i trafikken uten store utfordringer. Ansvaret for opplæring i digitale kjøreregler faller i stor grad på skolen, riktignok har mange foreldre og foresatte som tar ansvar for digital trygghet, men den eneste slusen vi er sikre på at alle må gjennom er skolen. Hvis målet er å være trygg og selvstendig på den digitale autostrada er nødvendigvis digital dømmekraft og kritisk tenkning nøkkelbegreper for å mestre både kjøreretning og trafikklys, og disse må eksplisitt inn i undervisningen.

Digital dømmekraft

Hva betyr egentlig digital dømmekraft? Staksrud (2017, s. 170) definerer digital dømmekraft som evnen til å: «Mestre sitt digitale liv og være kritisk og selvstendig i møte med mediene». Videre utdypes det at grunnleggende forståelse av mekanismene bak teknologien og grunnleggende kunnskap om mediene generelt er nøkkelpunkter i digital dømmekraft. Mestre sitt digitale liv og være kritisk og selvstendig krever en del ferdigheter og kunnskap. Kunnskap om eksempelvis algoritmer som mekanismer bak teknologien, og kunnskap om hvordan sosiale medier er styrt av markedskrefter, og ikke minst kunnskap om hvordan plattformene brukes som politiske verktøy både på godt og vondt (Staksrud 2017, s. 171). Denne kunnskapen er i seg selv fortsatt ikke nok for å få en helhetlig kompetanse, eleven trenger i tråd med UDIRs kompetansebegrepet også ferdigheter og evne til å anvende disse ferdighetene i sammenheng med kunnskapen de besitter (Utdanningsdirektoratet, 2017, s. 10).

I undersøkelsen Barn og medier (2020, s. 168) kommer det fram at to tredeler av unge mellom 13-18 har sett nyheter de har mistenkt å være falske. På et vis er dette positivt ettersom det viser at elevene anvender digital dømmekraft. De vi kanskje bør være mer bekymret for er de 11% som svarer at de ikke har opplevd falske nyheter samt de 22% som er usikre.

Figur 2: I løpet av det siste året, har du kommet over en nyhet du mistenkte var usann/falsk? (Medietilsynet, 2020)

Så hvordan skal vi ruste elevene slik at «ja» søylen strekker seg ytterligere? Staksrud (2017, s. 170-171) beskrivelse av digital dømmekraft bygger på at den den digitale dømmekraften er noe som må sitte i oss, som samfunnsborgere er dette en kompetanse som må være der uavhengig av hvordan teknologien utvikler seg. Kompetansen Staksrud sikter til handler om å være kritisk og selvstendig (Staksrud (2017, s. 170) altså evne til å utøve kritisk vurdering/tenkning overfor det man møter i den digitale sfære. Så noe av det viktigste vi kan gjøre er å trene elevenes kritiske sans, slik at de utvikler den helhetlige kompetansen som kreves for å utøve forsvarlig digital dømmekraft.

Kritisk tenkning: kunnskap om at kunnskap er foranderlig

Å trene elever i kritisk tenkning kan vi blant annet gjøre med målrettet undervisning i argumentasjon, strategisk kildevurdering og kunnskapssyn (Ferguson & Krange, 2020, s. 195). Ferguson & Krange sirkler seg inn på disse tre punktene når de forklarer hvordan lærere kan arbeide for å fremme kritisk tenkning hos elever i grunnskolen. Det første som berøres er hvordan argumentasjon og kritisk tenkning henger sammen.

Et argument krever minst to deler: ett premiss og en konklusjon, eller med andre ord en påstand støttet av årsaker og beviser (Ferguson & Krange, 2020, s. 196). Å besitte denne kunnskapen er nødvendig for å gjøre en god analyse av de argumentene man møter. Ved å arbeide analyserende med argumentasjon i klasserommet utfordres elevene til å vurdere gyldigheten i en påstand ved å vurdere gyldigheten til premisset som er lagt for gitt påstand. På denne måten kan undervisning om argumentasjon brukes for å trene elevers kritiske sans.

Det andre punket som nevnes er strategisk kildevurdering som handler om ens evne til å bruke og vurdere kildeinformasjon, samt vurdere avsenderens kompetanse, kvalifikasjon og agenda (Ferguson & Krange, 2020, s. 196). Ved å arbeide med strategisk kildevurdering vil elevene trenes i å vurdere troverdighet og objektiviteten i en tekst, og på den måten utøve dømmekraft og kunne vurdere om teksten er relevant.

Analyse av argumentasjon og strategisk kildevurdering henger tett sammen, når elevene har dekonstruert et argument og vurdert gyldighet må strategisk kildevurdering tas i bruk for å innhente informasjon. Et argument kan tross alt ofte se overbevisende ut ved første øyekast, men om man tar i bruk strategisk kildevurdering kan man ofte oppdage at kilden bak bevisene ikke er troverdig eller objektiv. Det siste punktet Ferguson & Krange viser til er kunnskapssyn altså hva teller som kunnskap og hvordan kan vi vite om noe er sant (Ferguson & Krange, 2020, s. 197). Hvordan kan vi vite om noe er sant, og er det som er sant alltid sant? Paradoksalt nok krever kunnskap om kunnskap at elever må besitte kunnskap om at kunnskap er foranderlig. Det vi vet om et tema er bygget på informasjon fra forskjellig kilder som er tilgjengelige nå, og det som legitimerer disse kildene trenger nødvendigvis ikke gjøre det om 20 år.

Ferguson & Krange (2020, s. 202) viser til noen konkrete forslag til hvordan arbeide med kildekritikk i skolen. Et eksempel er å arbeide med tekster om «store» temaer med usikre svar hvor elever må vurdere argumenter, påstander og ulike perspektiver. Undervisning hvor elevene blir eksponert for mange forskjellige typer tekster av forskjellig opphav, hvor fokuset er på strategisk kildevurdering trekkes også fram som eksempel. Med denne arbeidsmetoden vil man gjenskape noe av den virkeligheten som møter de unge på nettet hvor et virvar tekster og informasjonskilder konstant forsøker å påvirke.

Om noen av disse arbeidsmetodene skal fungere best mulig til sitt formål må også lærere være eksplisitte om hvordan de finner fram til kunnskap og om hvordan evaluere hva som er kunnskap (Ferguson & Krange, 2020, s. 202). Det er for eksempel ikke gitt at en elev på 13 år skjønner at hans favoritt-Youtuber ikke er en god kilde selv om det som blir presentert kan virke svært overbevisende. Men med trening i argumentasjon, strategisk kildevurdering og diskusjon rundt kunnskapssyn, gis elevene de verktøyene som trengs for å utøve digital dømmekraft. Med disse verktøyene vil forhåpentligvis kritisk tenkning allerede sitte i ryggmargen når de kommer over diverse digitale sjarlataner som forsøker å overbevise om at jorden er flat, eller forøker å selge slangeolje for å kurere ryggsmertene til mor.

Til sist

Den digitale hverdagen byr på stadig nye utfordringer for unge som vokser opp med i Pad og smarttelefon plugget i navlen. Med bortimot alle norske tenåringer logget på SoMe og den påvirkningskraft som finnes på nettet kreves det et fokus på digital dømmekraft i skolens undervisning. For det første trengs kunnskap om teknologien som bak de forskjellige medieplattformene, for eksempel hvordan algoritmer vil påvirke feeden til hver enkelt elev forskjellig og hvordan plattformene kan utnyttes til politiske formål. I tillegg må skolene arbeide med utøvelse av digital dømmekraft gjennom å trene elevenes evne til selvstendighet og kritisk tenkning, slik at elevene på en trygg måte kan navigere og vet å stoppe opp når trafikklyset viser rødt.

Litteratur

Ferguson, L. & Krange, I. (2020). Hvordan fremme kritisk tenkning i grunnskolen? Forskningsbaserte forslag. Norsk pedagogisk tidsskrift. 104(2), 194-205. https://doi-org.mime.uit.no/10.18261/issn.1504-2987-2020-02-09

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/kompetanse-i-fagene/?curriculum-resources=true

Medietilsynet. (2020). Barn og medier: En kartlegging av 9–18-åringers digitale medievaner. Medietilsynet. https://www.medietilsynet.no/fakta/rapporter/barn-og-medier/

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske?. I Engen, B. K., Giæver, T. H., & Mifsud, L. (red.), Digital dømmekraft. (s. 168-183). Gyldendal akademisk

Statistisk sentralbyrå. (2021). Fakta om internett og mobiltelefon. https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/faktaside/internett-og-mobil

Zondag, M. H. W, (2021). Varsler står fram: Mener Facebook «river våre samfunn i stykker». NRK. https://www.nrk.no/urix/varsler-star-fram_-mener-facebook-_river-vare-samfunn-i- stykker_-1.15677606

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Kildekritikk, Medier og mediepress, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar