Å lede et klasserom fullt av «popcorn-hjerner»

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

En kommende lærers tanker om ungdoms konstante skjermbruk og skadevirkninger på konsentrasjon deres.

Av Maren Langseth Pedersen

Det er ingen nyhet at vi lever i en digitalisert verden. Enhver hverdagsaktivitet er mer eller mindre avhengig av en eller annen app eller digital gjenstand. I bukselomma har vi til enhver tid tilgang til all tilgjengelig kunnskap og informasjon og alle mennesker som finnes i verden. Kalkulator, lommelykt, kamera, kart, bank, e-post, bilder, dokumenter, film, bøker, musikk og spill er konstant kun et tastetrykk og et sekund unna. Vi er aldri hjelpeløse, vi er aldri alene og vi har aldri ingenting å gjøre. Vi er aldri avlogget. Fordi vi har smarttelefonen. Vi er på Facebook og Messenger hvor vi kommuniserer med venner, familie, klassekamerater, sjefer, idrettslag og foreninger, og foresatte til elevene våre. Vi er på Instagram og TikTok hvor vi har oversikt over hva alle vi kjenner og ikke kjenner gjør til enhver tid. Der finner vi også inspirasjon til turer, aktiviteter, mat, håndarbeid eller alle andre hobbyer vi har. Vi melder oss på arrangementer, konserter og foredrag og kjøper utstyr, klær og sminke via en link i bio. Vi er på Snapchat hvor vi til enhver tid kan se hvor vennene våre befinner seg, og hva de gjør. Det er umulig å motsette seg denne utviklingen, og å motsette seg smarttelefonen og alle dens funksjoner. Om ikke umulig, så er det i hvert fall helt fantastisk tungvint å skulle klare seg uten. Vi er pent nødt til å akseptere den digitaliserte hverdagen. Den har sine helt åpenbare fordeler, men også sine mindre åpenbare negative konsekvenser. Vi bruker digitale skjermer mesteparten av dagen vår, og jeg bekymrer meg over hva vår konstante tilgjengelighet og skjermbruk gjør med oss. Mer spesifikt lurer jeg på hva det det gjør med konsentrasjonen vår.

«Vi»-et jeg bruker her, er majoriteten av den norske befolkningen. Det innebefatter da også barna våre, elevene i skolen vår. Elever bruker mesteparten av dagen sin på skjerm. De er på mobilen på morgenen, på bussen til skolen, og i klasserommet før timen starter. De bruker PC- er, iPad-er og Smartboard-er i timen. De er på mobilen i friminuttene og i matpausen. De er på mobilen på vei hjem fra skolen og etter middag. På vei til trening og fra trening. De ser på TV- serier og filmer på ettermiddagen, og er på mobilen før de legger seg. De er konstant pålogget, konstant tilgjengelig og konstant sosialisert. Selvsagt gjelder ikke dette alle, men er kun en generalisering av dagens ungdom. Selvsagt finnes det ungdom som ikke er til stede på sosiale medier, som elsker å lese bøker, tegne og andre ting som ikke innebærer skjerm. Likevel er dette dessverre en forsvinnende andel av dagens ungdom, og derfor tillater jeg meg å ta utgangspunkt i en slik generalisering. Mange voksne tenker nok at dagens ungdom er annerledes enn slik de selv var som ungdommer. Løvskar (2019, s. 142) argumenterer for det motsatte, at ungdommen ikke har endret seg så mye fra da vi var unge. Hun skriver at ungdom fortsatt er opptatt av det samme, gjør det samme og snakker om det samme, at venner og det sosiale livet er det viktigste for dem. Ungdommen har ikke sluttet å «henge på kiosken», bare at nå er «kiosken» på nettet. De henger med hverandre på nettet, og er sosiale akkurat slik som vi var, bare på nett. Samfunnet er i konstant utvikling, og dagens ungdom er kun et resultat av det samfunnet vi lever i i dag. Skolens oppgave er å møte alle elever der de er og tilrettelegge for læring som møter deres behov. Som lærere må vi henge med i utviklingen i samfunnet og forsikre at undervisningen er relevant og aktuell. Er elevers digitale hverdag da noe vi egentlig kan kjempe imot? Eller må vi endre undervisningen vår slik at den passer bedre til dagens ungdom?

Jeg gjennomførte nylig min siste praksisperiode som lærerstudent. Underveis i praksisperioden hadde jeg mange interessante samtaler med praksisveilederen min om akkurat dette temaet. Hun har jobbet i skolen i over 20 år, og har i sin tid som lærer merket en tydelig endring når det kommer til elevenes konsentrasjonsevne – eller snarere konsentrasjonsstamina. Ifølge henne er det mye mer utfordrende å både fange og å holde på elevers konsentrasjon og interesse nå enn det var tidligere. Elevene er vant med en helt vanvittig stimulans fra skjerm, på sosiale medier og spill som er designet ene og alene for å holde på oppmerksomheten deres ved å gi mest mulig stimuli og aksjon. For å eksemplifisere er videosekvensene på TikTok kun 30 sekunder eller kortere, og hun mente at dette kunne merkes godt i undervisningssammenheng. Både fordi du må jobbe hardt for å fenge elevene innenfor et såpass kort tidsrom før du mister dem, og fordi i tillegg til å klare å fenge oppmerksomheten deres er du nødt til å jobbe hardt for å holde på den. De har dårlig utholdenhet når det kommer til å konsentrere seg om noe som ikke gir den samme stimulansen som de er vant med fra sosiale medier, tv-serier og spill. Det blir tilsynelatende vanskeligere og vanskeligere for dem å konsentrere seg om lavt-stimulerende oppgaver som å lese, lytte til læreren som snakker eller å løse oppgaver. Praksisveilederen min fortalte at hun nå fokuserer mye mer på å «bryte opp» undervisningssekvensene sine og variere arbeidsmåter hyppig i løpet av timen for at de skal klare å holde oppmerksomhet og konsentrere seg.

Det er mange som deler disse bekymringer angående minskende konsentrasjonsevne og stamina blant dagens ungdom – og alle andre som bruker mye tid på skjerm. Enli (2021, s. 19) uttrykker sterk bekymring over skadevirkningene av digitale medier, og beskriver hvordan digitale avbrytelser svekker  konsentrasjonen vår.  Enli  forklarer fenomenet praksisveilederen min beskrev med noe hun kaller for «popcorn-hjerne», som betyr at tankene bare hopper og spretter rundt omkring i hodet ditt. De spretter fra det ene til det andre og det er vanskelig å holde fokus på én ting samtidig. På den ene siden kan man tenke at det er klart at det er vanskelig for elevene å holde konsentrasjonen på én aktivitet som skal gjennomføres i klasserommet når tankene deres hopper rundt til alle mulige andre ting samtidig. På den andre siden kan man kanskje si at dette gjør elevene til mestere i multitasking? Men er multitasking egentlig en bra ting?

Mange elever gjør skolearbeid samtidig som de ser på TV, chatter med vennene sine på Facebook, eller er på sosiale medier som TikTok, Snapchat og Instagram. Løvskar (2019, s.153) skriver at forskere innenfor psykologi er bredt enige om at det er umulig å gjennomføre to aktiviteter som krever full oppmerksomhet – samtidig. Man kan rett og slett ikke tenke på to ting samtidig. Det vi kaller for «multitasking» er i realiteten «task-switching». Man skifter fra den ene aktiviteten til den andre i hurtig tempo. De mener man ikke nødvendigvis er tjent med denne aktiviteten fordi man ikke klarer å gjennomføre noen av aktivitetene fullt ut. Løvskar (2019, s. 153) skriver videre om en undersøkelse som ble gjennomført i 2010 hvor en gruppe psykologistudenter ble delt i to grupper hvor alle skulle lese en tekst på knapt 4000 ord. Den ene gruppen fikk mulighet til å chatte/scrolle samtidig som de leste, mens den andre ikke fikk det. Det viste seg at gruppen som fikk lov til å bruke mobilene sine underveis brukte 22-59% lengre tid på å gjennomføre lesingen (og da var tiden de brukte på mobilen underveis trukket fra totaltiden!). Jeg tenker at dette viser at hjernen og konsentrasjonsevnen blir negativt påvirket i stor grad av at man bruker mobilen samtidig som man leser, fordi det er så vanskelig å hente fokuset tilbake til det man egentlig holder på med, og at tankene dveler ved den informasjonen man har fått fra skjermen. Løvskar (2019, s. 154) viser til en rekke studier gjort på multitasking, hvor alle viser at de som multitasker mest har dårligst konsentrasjon og dermed bruker lengst tid på oppgaver, gjør flest feil, og har vanskelig for å huske det de blir bedt om å huske. De lar seg stadig avlede og har vanskeligheter med å holde tankene fokusert på oppgaven man har foran seg. Teorien bak er da at de som multitasker gjør det – ikke fordi de er gode på det – men fordi de har problemer med å konsentrere seg om en ting av gangen. De trekkes mot flere oppgaver fordi de kjeder seg og trenger høyere nivå av stimuli. Jeg tenker at det er relevant å koble denne teorien til  tendensen man  ser  blant  dagens ungdommer i  klasserommet og «popcorn-hjernen» deres.

Når det er klart at ungdoms konstante skjermbruk kan ha skadevirkninger på konsentrasjonsevnen deres er vel spørsmålet videre hva man kan gjøre med det? Enli (2021, s.22) skriver at ansvaret for å begrense de negative effektene på konsentrasjonen ligger hos indivitet, altså ved at man må regulere sin egen skjermtid. Man må finne individuelle løsninger som å ta pauser, logge av eller etablere andre rutiner for å beskytte seg mot avbrytelser. Hun skriver videre at individene har ulike forutsetninger for å regulere seg selv. Både i form av overskudd og overblikk til å innse at det er et problem og til å etablere rutiner og regler. Men også økonomisk i den forstand at man kan kjøpe tjenester som gjør det enklere å regulere seg selv. De digitale plattformene ungdommen bruker tar i bruk stadig sterkere virkemidler for å holde på brukernes oppmerksomhet, og da blir kravet til disse selvreguleringsressursene høyt. At løsningen på problemet er at de må jobbe med å regulere skjermtiden sin selv er problematisk og urealistisk. Man kan ikke forvente at ungdommen selv skal regulere dette. De har ikke den samme evnen til å se konsekvenser som voksne kan og har ikke nødvendigvis de rette ressursene.

Jeg stilte tidligere spørsmålene «er elevers digitale hverdag da noe vi egentlig kan kjempe imot? Eller må vi endre undervisningen vår slik at den passer bedre til dagens ungdom?». Jeg vet ikke om jeg er nærmere et svar nå. Men jeg vet dette: vi er pliktige til å sørge for at undervisningen står til samfunnet slik det er i dag. Vi kan dermed ikke kjempe imot den digitale verdenen. Jeg vet også at vi samtidig er pliktige til å passe på elevene våre, å sikre at de lærer mest mulig og å ta grep der de ikke er i stand til å beskytte seg selv. Derfor tenker jeg at det på samme tid er vårt ansvar å bidra til reguleringen av skjermbruken deres hvis de ikke er i stand til å gjøre det selv. Kanskje skolen i større grad enn hva vi er nå må prøve å være et motsvar til noe av digitaliseringen i samfunnet på dette punktet …

Kildeliste

Enli, G. (2021). Digitale forstyrrelser – et nytt politikkfelt eller individets problem? Nytt norsk tidsskrift, 38(1-2), 19-32. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2021-01-02-03

Løvskar, T. (2019). Skolen i det digitale samfunnet. Vigenstad & Bjørke AS.

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Medier og mediepress, Mobiltelefoner i skolen, Skjermbruk | Legg igjen en kommentar

Pornhub – den nye naturfaglæreren?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Maja Søsveen

Det er ikke til å stikke under stol at den nye læreplanen gir norske lærere et stort ansvar når det kommer til hva elevene skal sitte igjen med etter endt skolegang. Alle lærere skal jobbe for at enhver tiendeklassing skal være forberedt på det samfunnet som venter. I dette innlegget skal jeg skrive om hvordan ungdom tyr til porno når skolen ikke klarer å gi elevene tilstrekkelig seksualundervisning, og hvilke ulemper dette har.

Porno er noe de aller fleste kommer borti en eller flere ganger i løpet av livet. Før Internettets tid var tilgangen en annen, man måtte kjøpe blader eller leie filmer dersom man skulle ha tilgang. Ikke spesielt lettvint, og hvert fall ikke spesielt privat. I dag derimot, møter man porno uten å oppsøke det frivillig engang. Tar du deg en kjapp tur innom Instagram sin utforsk-funksjon blir du stadig servert seksualiserte bilder av lettkledde mennesker. Et Google-søk kan føre deg inn på nettsider som så absolutt ikke gir deg svar på det du søkte etter. Som voksen har det kanskje ikke så stor påvirkning på ditt digitale liv, men dessverre er det slik at barn og unge også møter på porno når de bruker Internett. Både frivillig og ufrivillig.

Medietilsynets nyeste rapport om unges medievaner fra 2020, viser hvor ofte unge møter på porno på nettet. Det er nemlig slik at halvparten av alle mellom 13-18 år har sett porno, og tallet øker for hvert år. Bare fra 2018 til 2020 økte det med 7 %. 80 % av de som har sett på porno, har søkt det opp selv. Det er dermed helt klart at unge er nysgjerrige på sex. Og det er dette som er utfordringa her, nemlig at unges kilde til informasjon om sex er porno.

Siden undersøkelsene viser at gutter i mye større grad enn jenter ser på porno, vil jeg aller først ta for meg noen av de misoppfatningene guttene gjerne har om sex. Størrelse på egen penis er som kjent en bekymring blant både gutter i ungdomsalder og i voksen alder. I pornofilmer blir det gjerne brukt skuespillere med peniser som er over 20 cm lange, noe som ikke gjenspeiler den gjennomsnittlige (norske) penis som er rundt 15 cm. Puberteten er ofte en vanskelig og sårbar periode, og siden gutter sjelden ser andre gutters erigerte peniser, blir det lett å sammenligne seg med penisene som vises i porno. En annen misoppfatning mange gutter sitter igjen med er at penisen alltid fungerer som de vil under sex. I pornofilmer ser det ut til at menns penis holder seg hard i en evighet, og at en i teorien kan holde på så lenge man vil før man får utløsning. Å erfare at man ikke klarer å få den opp uten å vite at det er noe som kan skje alle, kan være en knekk på selvtilliten.

Selv om unge jenter ser mindre på porno enn gutter, følger det likevel med noen uheldige misoppfatninger her også. Det kvinnelige underlivs utseende er like mangfoldig som det meste annet hos mennesker. Det gjenspeiles i liten grad i pornoen. Den gjengse pornovulvaen har for eksempel merkverdig sjeldent synlige kjønnshår; verken på kjønnslepper eller rundt anus. Det har lenge vært kjent at pornoindustrien har spilt en stor rolle i dagens syn på kjønnshår. At dette synet også er kjent hos dagens unge, fikk jeg selv bekreftet i en naturfagtime der en elev ropte ut at «hun har jo ikke shavet (les: glattbarbert underliv)!», da han så et bilde av en hårete vulva. Et flertall av både gutter og jenter har rett og slett en forventning til at jentenes underliv skal barberes. Selve utformingen på vulva er også ensidig framstilt, der kjønnsleppene er små og jevnstore, og de indre kjønnsleppene er som oftest mindre enn de store. En tredje ting, er sexstillingene som vises i filmene. Siden porno er laget for at folk skal se på det, er gjerne kvinnene stilt opp slik at de ser best mulig ut. Nytelse og behag er altså ikke det som prioriteres.

Felles for begge kjønn er at pornoen viser lite sikker sex, altså bruken av kondom er liten. I tillegg har mange kategorier en tendens til å fremme usunne fetisher, for eksempel der stesønn og stemor/stesøster har sex. Et annet eksempel er at kategorien «young girl», der unge jenter seksualiseres. Noe som sjeldent kommer fram i porno er fokuset på menneskene i akten. Kommunikasjon spiller jo en enormt stor rolle i sex, men viktigheten av dette forsvinner helt i pornoverdenen. Man kan jo tenke seg hvor mange misforståelser og misoppfatninger som blir forsterket under sex dersom de som ligger sammen ikke tør å snakke sammen om det som skjer. At sex er keitete og kleint i starten er kanskje lett å forstå fra et voksent perspektiv, men unaturlig og rart for ungdommer. Et siste poeng jeg ønsker å trekke frem, er at dagens porno åpenbart ikke er laget for at barn skal se det. En amerikansk undersøkelse viser at nesten 90 % av porno inneholder fysisk aggresjon, og som oftest er det mannen som er aggressiv mot kvinnen. Man kan jo tenke seg at voldelig porno kan endre holdningene til de som ser på det, og dette bekrefter psykologspesialist Svein Øverland. I et intervju forteller han at gutter har blitt mer dominerende i sin rolle under sex med jenter.

Nå har jeg trukket frem mange poeng som peker på hvorfor det er skadelig at barn og unge bruker porno som informasjonskilde til sex. Du sitter kanskje og lurer på hva som er skolens rolle i denne utfordringen? Jo, det skal jeg forsøke å forklare. I den nye læreplanen har lærere et stort ansvar når det kommer til hva norske elever skal sitter igjen med etter endt skolegang. I læreplanen er ett av de tre tverrfaglige teamene folkehelse og livsmestring. Under dette temaet står det at skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, samt at «i barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende». For å ha god helse, må man også ha kunnskap om hva som er god seksuell helse, og her har skolen en viktig opplæringsjobb.

Som Åse Røthing skriver i sin artikkel om seksualundervisning opp gjennom tidene, er det tydelig at naturfag har vært det faget der seksualundervisningen skal skje. Selv om dette teamet er utrolig vidt, har det i lang tid hovedsakelig dreid seg om det som handler om menstruasjon, pubertet, hvordan man ikke skal bli gravid og ulike kjønnssykdommer. Siden det er få andre fag som har hatt kompetansemål som omhandler seksualitet, er det derfor ingen andre fag som tar for seg alle de andre viktige aspektene elevene må lære om ved temaet. Og når skolen ikke tar ansvar for å gi elevene en god nok opplæring, tyr elevene til internett og porno for å lære mer om sex og seksualitet.

Åse Røthing har skrevet flere artikler og bøker om undervisning av seksualitet i skolen, og mener at det er flere grunner til at norske lærere synes det er utfordrende med seksualundervisning. Et av poengene hun tar opp er at mange lærere sliter med rollen som underviser i dette temaet. De føler nemlig ofte at de forteller om sitt eget sexliv og seksualitet. Dette tenker jeg er et tydelig tegn på at norske lærere har for lite kompetanse i seksualundervisning, og at det virkelig bør satses mer på dette viktige temaet i lærerutdanningen. Sex og Samfunn gjennomførte en interessant undersøkelse blant lærere i 2016, der lærerne ble stilt spørsmål om deres seksualundervisning. Min oppfatning om at seksualundervisningen i utdanningen bør styrkes, bekreftes av lærernes svar på undersøkelsen. Det er nemlig slik at kun 13 % av lærere føler at de kan benytte seg av det de lærte om temaet i utdanningen sin. Jeg tenker at det er hårreisende at nesten 9 av 10 lærere ikke føler de lærte nok om et så viktig tema.

Så hvordan kan vi unngå av Pornhub tar over jobben til naturfaglæreren? Jeg tenker at lærerutdanningen har en viktig rolle i denne utfordringen. Seksualundervisningen for lærerstudenter må styrkes, og de kommende lærerne må ha nok kompetanse i temaet til å være komfortable med å undervise om seksualitet. Jeg tenker også at det må understrekes at seksualitet er et tema som kan og skal snakkes om i flere fag, da det er en del av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Mens vi venter på at dette skal iverksettes, skal jeg som kommende naturfagslærer gjøre mitt for at mine framtidige elever skal få lære alt de trenger å vite om seksualitet; uten å måtte ty til porno.

Videre lesing:

https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/200526-delrapport-5-ungdoms-erfaring-med-porno-pa-nett_barn-og-medier-2020_.pdf

https://www.adressa.no/nyheter/innenriks/2017/10/12/Pornopenisen-gj%C3%B8r-enda-flere-gutter-misforn%C3%B8yd-med-kj%C3%B8nnsorganet-sitt-15445070.ece

https://www.udir.no/lk20/nat01-04/kompetansemaal-og-vurdering/kv78

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/flere-ser-voldelig-porno-pa-nett_-_-ville-ofte-blitt-sett-pa-som-overgrep-i-virkeligheten-1.14852762

https://www.semanticscholar.org/paper/Aggression-and-Sexual-Behavior-in-Best-Selling-A-Bridges-Wosnitzer/708357786691f239bce1fa0ebb28a73a69452023?p2df

Røthing, Åse. (2009) Seksualitet i skolen: perspektiver på undervisning. Cappelen Damm. Oslo.

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Medier og kroppspress, Medier og mediepress, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Digital mobbing

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Magnus Reppen Samuelsen

Ifølge statistikk hentet fra ungdata er det 7% av elever på ungdomstrinnet i Norge som blir mobbet på skolen eller fritiden (ungdata, 2016). Ungdata måler ikke mobbing direkte, men om ungdom blir truet, plaget eller frosset ut av andre. De skriver at andelen som blir utsatt for mobbing avtar med alderen, og i videregående skole har andelen personer som føler seg utsatt for mobbing sunket til 5%. For å knytte dette opp mot temaet, som er digital mobbing, så vil jeg se på nyere statistikk som er hentet fra utdanningsdirektoratet sin elevundersøkelse. Elevundersøkelsen 2020 viser at andelen elever som blir mobbet av medelever i skolen er stabil, men at andelen elever som mobbes digitalt øker (Utdanningsdirektoratet, 2021). Undersøkelsen viser at 2,2% av elevene svarer at de blir mobbet digitalt to til tre ganger i måneden, fra 2019 har det altså vært en økning på 0,4 prosentpoeng. Undersøkelsen viser at hele 43,7% av de som blir mobbet digitalt, også blir utsatt for tradisjonell mobbing. Det vil si at om noen blir mobbet digitalt, så er det stor sannsynlighet for at de også blir mobbet på den tradisjonelle måten.

Så hvorfor skal jeg snakke om digital mobbing? Mobbing er et kjent tema, og med økningen som skjer med digital mobbing blant elever, så mener jeg det er veldig relevant for meg som skal bli lærer å ha kunnskap rundt temaet. Jeg ønsker å spisse det inn mot lærerrollen, altså hvorfor er det relevant for lærere å vite om og kunne om digital mobbing, og er det noen tiltak som bør gjøres i skolen? For å prøve å besvare dette, vil jeg se på noe teori om hva digital mobbing er, hvorfor noen blir mobbet, og hvordan barn og unge blir påvirket av digital mobbing.

Hva er digital mobbing?

Tradisjonelt sett har ikke digital mobbing vært særlig skilt fra vanlig mobbing (Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017, s. 149). I nyere tid har det vært diskutert hvorvidt digital mobbing skal bli sett på som et særegent fenomen, eller om det skal være på lik linje med fysisk, verbal og indirekte/relasjonell mobbing. Grunnen til at de setter spørsmåltegn ved dette er at tradisjonell mobbing har krav om gjentakelser, noe som kan være svært vanskelig å fange opp på nett. Videre sier de at kommentarer og bilder er vanskelig å fjerne fra nett, noe de mener kan bli sett på som gjentakelser fordi enkeltstående hendelser kan bli søkt opp igjen. Tradisjonell mobbing og digital mobbing har mange fellestrekk, men det er tre aspekter som kjennetegner digital mobbing (Tømte et al., 2017, s. 151). 1: det er vanskelig å slippe unna, 2: anonymitet, altså handlingen kan være ukjent eller kjent med anonymt navn og 3: den uendelige offentligheten, dvs. utbredelsen er ukjent.

Hvorfor blir noen mobbet digitalt?

Det kan starte med noe som i utgangspunktet ikke handlet om å mobbe noen, men som kan bli opplevd som mobbing av den eller de det handler om. For eksempel om noen føler seg uthengt på grunn av innholdet i noe som blir delt, fordi de selv ikke ønsker at alle skal kunne se det. Tømte et al. (2017, s. 146) forteller om én jente som hadde filmet seg selv i en lite flatterende situasjon, og at videoen spredde seg videre i klassen. Jenta kan ha følt at hun ble uthengt på grunn av innholdet i videoen, selv om det var hun som først delte videoen. At noe allerede er delt, kan gjøre at terskelen for å dele det videre blir enda lavere (Tømte et al., 2017, s. 150/429). Udir (2021) sin elevundersøkelse fra 2020 viste at 32,1% av de som ble mobbet digitalt opplevde at noen spredte ting på nettet som såret dem.

Hvordan påvirkes barn og unge av digital mobbing?

Det er en sammenheng mellom psykiske vansker og mobbing. (Thotvaldsen, Westgren, Egeberg & Rønning, 2018, s. 5). De sier at mobbing er en miljømessig faktor som påvirker barn og unges psykiske helse, og at det er risiko for både akutte og senere psykiske vansker. Når det kommer til digital mobbing fant de ut at ofrene hadde signifikant sterkere symptomer for depresjon og angst, sammenlignet med tradisjonell mobbing.

Hvorfor er det relevant for lærere å vite om og kunne om digital mobbing? Og hvilke tiltak bør gjøres?

Etter å ha sett på teori om sammenhengen mellom psykiske vansker og mobbing, så er det enkelt å si at det er veldig relevant for meg som skal bli lærer å ha kunnskap om temaet. En av hovedgrunnene til at det er så relevant er opplæringslovens fokus på menneskeverd. Der står det at skolen skal sørge for at menneskeverdet legges til grunn for opplæringen, samt at alle mennesker er like mye verdt (udir, 2019). Som lærer blir altså arbeidet med at alle føler seg like mye verdt veldig sentralt, det betyr også at alle skal føle en tilhørighet til skolen og samfunnet.

Når temaet er digital mobbing, kan det være at det er vanskeligere for en lærer å ta tak i det. Det er flere grunner til det, blant annet at det kan skje utenfor skoletiden, det kan være anonymt og det kan være fra personer man ikke vet hvem er. Det betyr ikke at man ikke kan prøve å gjøre noe med det. I skoletiden skal man vise omsorg for elevene og se den enkelte elev, samtidig skal elevene behandles likt. På den måten skal forhåpentligvis elevene lære å ta selvstendige valg. Opplæringen i skolen skal legge til rette for at elevene skal bidra til å ivareta menneskeverdet og reflektere over hvordan de kan forhindre at det krenkes (udir, 2019). For å få det til må elevene ha kunnskap om det, og det er noe de kan få ved at vi som lærere viser hvordan det kan gjøres. Vi som lærere må vise at nestekjærlighet, tilgivelse og solidaritet er nødvendig for å utvikle oss.

Siden digital mobbing ofte kan skje utenfor skoletiden, så må man prøve å nå til dem som har kontakt med elevene utenfor skoletiden, nemlig foreldrene. Skole hjem samarbeidet mener jeg altså er veldig viktig for å forebygge digital mobbing. Grunnen til det er at elevene også på hjemmebane må ha noen rundt seg som behandler dem med likeverd, og lærer dem grunnleggende verdier. Et godt samarbeid mellom skole og hjem har en klar sammenheng mellom elevenes faglige og sosiale læring og utvikling (udir, 2020). Som lærer blir det da viktig å informere foreldregruppen om de oppdager noe form for mobbing eller digital mobbing. I tillegg vil det være viktig at også foreldrene har samme kunnskap som lærere om digital mobbing, og hvordan det kan påvirke elevene. En måte å få fram slik informasjon kan være på et foreldremøte, men det kan også være fordelaktig om man som lærer oppdaterer foreldregruppen om det forekommer ny informasjon. Foreldregruppen vil møte lærere med forskjellige forventninger, behov og mål (udir, 2020). Man kan altså også møte forelde som ikke er like engasjert som andre, og dermed ikke bidrar til at elevene får en oppfølging som kan forebygge digital mobbing. Som lærer må man da forsøke å skape en god samarbeidsrelasjon med foreldrene, noe som kan bidra til at de får et mer positivt syn og ønsker å bidra i større grad.

Referanser

https://www.idunn.no/file/pdf/67076293/mobbing_digital_mobbing_og_psykisk_helse_hos_b arn_og_unge_.pdf (Thotvaldsen, Westgren, Egeberg & Rønning, 2018)

https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/samarbeid/samarbeid-mellom-hjem-og-skole/ (utdanningsdirektoratet, 2020)

https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/opplaringens-verdigrunnlag/1.1-menneskeverdet/ (utdanningsdirektoratet, 2019)

https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/elevundersokelsen-2020– nasjonale-tall-for-mobbing-og-arbeidsro/ (utdanningsdirektoratet, 2021)

https://www.ungdata.no/arets-ungdata-tall-er-klare/ (ungdata, 2016)

Skrevet i Digital mobbing, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

Forebygging av digital mobbing – en lærers hverdag

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Magnus Moss Larsen

Med samfunnets utvikling dukker det stadig opp nye problemer og utfordringer lærere, foreldre og barn møter i sammenheng med elevers digitale mediehverdag og spesielt bruk av sosiale medier. Medietilsynet (2020) viser til at om lag 50% av niåringene i Norge bruker sosiale medier hvor aktiviteten øker i samsvar med alderen, samtidig bruker 90 prosent av 9-18 åringene sosiale medier. Dette er derfor en arena som man kan si at kan ha tatt over for den «tradisjonelle skolemobbingen», hvor elever og barn tar i bruk sosiale medier for å henge ut og mobbe andre. Arbeid rundt dette og da spesielt nettvett vil være nødvendig for å forberede elevene i deres jakt mot å bli medborgere, da det innenfor opplæringslovens formålsparagraf (§ 1-1) heter:

«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.» (Opplæringsloven § 1-1)

Elevene skal altså få en opplæring gjennom norsk skole som bygger på kunnskap og opplæring i blant annet menneskeverd, likeverd, tilgivelse, verdier og solidaritet, som alle er relevante temaer når det kommer til forebygging av digital mobbing. Elevene bruker store deler av sine barne- og ungdomsår på skolebenken, altså vil automatisk en del av elevenes oppdragelse og identitetsutvikling skje i regi av skolen og deres lærere. Disse temaene er det derfor viktig at jobbes nøye og ofte med i skolen, for å utvikle elevene til å bli gode medborgere og bidra til hverandres positive utvikling. Wendelborg (2021) presenterer tall som viser at 2,2 av elevene i norsk skole opplever digital mobbing to til tre ganger eller oftere i løpet av en måned, hvor dette ses som en stigende trend fra tidligere år. Relevansen for å arbeide aktivt med disse temaene, og da spesielt rundt digital mobbing og nettvett øker stadig.

Men hva er egentlig mobbing? Det er et relativt stort begrep som omfatter flere ulike type hendelser og situasjoner. Utdanningsdirektoratet (2016) spesifiserer at mobbing kan være så mangt, alt fra å få sårende eller stygge meldinger, bilder og videoer til å bli holdt utenfor. Flere av disse situasjonene og hendelsene kan skje, og skjer kanskje oftere gjennom sosiale medier. Utestengelse, baksnakking, rykteslenging etc. er situasjoner som både finner plass i virkeligheten og på sosiale medier, hvor det kanskje kan oppfattes som enklere å utføre digitalt da man «gjemmer» seg bak en skjerm. Elevundersøkelsen (Wendelborg, 2021) viste at det var en stabil økning innenfor elever som opplevde digital mobbing, en trend som trolig vil fortsette å øke i takt med digitaliseringen av samfunnet. En viktig del av opplæringen elevene har krav på er at den skal utvikle dem til å bli aktive medborgere i samfunnet, hvor opplæring rundt det digitale vil være sentralt og nødvendig.

Digitale ferdigheter er en av fem grunnleggende ferdigheter som SKAL gjelde og implementeres i hvert enkelt fag, herunder vil det være mulig å arbeide med nettvett etc. Nettvett kan presenteres som forsvarlig og fornuftig atferd på internett, hvor man kontinuerlig deltar i og blir eksponert for ulike typer samfunn. En som lærer bør ha kompetanse innenfor nettvett, samtidig som man har et fokus rettet mot arbeid med temaet i undervisningen sin. Elevene eksponeres for det digitale og internett i tidligere alder enn man gjorde før, noe som øker forventningene og kravene som stilles til læreres digitale kompetanse og deres undervisning koblet til dette. Vi ser dette også i skolen, da det stadig vekk kommer nye digitale løsninger som skal brukes i undervisningen. Når jeg gikk på barneskolen som jeg startet på i 2005 var det få digitale løsninger, eneste vi hadde tilgang til var 8 felles stasjonære datamaskiner som sto på biblioteket og var til alle elevene på skolen. Nå ser man en utvikling hvor elevene fra barneskolen har smarttelefoner, tilgang på pcer, smartboards, ipad etc., noe som indikerer at det stilles høyere digitale krav til læreren. Lærerutdanningen bør derfor ha et fokus på digitale ferdigheter, slik at framtidens lærere er rustet for å kunne opplære og hjelpe elevene i deres digitale hverdag.

Formålsparagrafen bygger på menneskeverdets ukrenkelighet og at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hva som ellers skiller oss (Kunnskapsdepartementet, 2017). Et av formålene ved opplæringen norske elever skal ha skal altså bygge på ukrenkelighet og likeverd, som basert på resultatene på elevundersøkelsen (Wendelborg, 2021) bør være tema en som lærer jobber kontinuerlig med i klassen sin gjennom hele opplæringen. Dette er temaer og begreper elevene bør bli kjent med tidlig i sin skolegang, og da spesielt koblet opp mot det digitale. Som nevnt tidligere er det her sentralt at lærerne har en tilstrekkelig digital kompetanse, og evner å bruke denne aktivt i undervisningen vedrørende temaer som ukrenkelighet, likeverd etc. for å forebygge digital mobbing blant elevene. Haug (2018, s. 51) spesifiserer at det å være elev ikke bare bestemmes av forhold som direkte har med skolen å gjøre, men også av forhold utenfor. Nordahl (2002) presenterer at for mange elever er skolen er de sosiale sidene ved skolen mer viktig enn de faglige sidene. Det er derfor viktig for lærere å huske på at elevene deltar i klassens fellesskap også utenfor skolen, og der gjerne gjennom det digitale og sosiale medier. Klassemiljøet er ikke bare noe som spiller en rolle og er relevant på skolen, men også når elevene går hjem fra skolen og tar fram mobiltelefonene. Man bør derfor jobbe med klassemiljøet i et perspektiv som omfavner både det som skjer på skolen, men også det som finner sted utenfor skolen for eksempel gjennom bruk av sosiale medier.

Helle (2011, s. 153) mener at det å løse konflikter er situasjonsbetinget, altså må ulike tilfeller og konflikter løses på ulike måter. Mobbing er noe som kan anses som en form for konflikt, som presentert tidligere i nyere tid gjerne skjer gjennom sosiale medier. Kvello (2018, 184) presenterer at mennesker som regel er opptatt av egen og andres sosiale posisjoner, hvor dette for noen blir det stress da de ønsker en sosial posisjon med mer status eller de har en frykt for å miste statusen de har. På bakgrunn av dette kan man kalle mobbing for en konflikt, og da løsning av konflikter er situasjonsbestemt vil det være sentralt å arbeide mot digital mobbing på en forebyggende måte. Nettvett er et tema som står utrolig sterkt i sammenheng med digital mobbing, som bør jobbes kontinuerlig med og presenteres ofte for elever i alle aldre på alle trinn. Rundt omkring på internett finnes det utallige nettsider og ressurser som er gratis for lærere å bruke, som man enkelt kan ta i bruk i undervisningen og forankre i læreplanmål. Samtidig er arbeid med klassemiljø nødvendig, hvor man som lærer sikrer det fysiske samtidig som en husker på det digitale fellesskapet mellom elevene. Praksiserfaringer har vist meg at det ofte arbeides med klassemiljø med et fokus som bare baserer seg på det fysiske som foregår på skolen og i klasserommet, mens det «glemmes» at dette også er noe som gjelder for elevene på fritiden. Arbeid med og forebygging av digital mobbing er tematikk som bør få en større plass i opplæringen, da man ser at dette er en økende trend basert på resultater fra elevundersøkelsen (Wendelborg, 2021).

Så hvordan bør egentlig lærere arbeide for å forebygge digital mobbing? Tømte, Gudmundsdottir og Hatlevik (2017, s.147) presiserer at man gjennom bruk av nett og sosiale medier mister de visuelle signalene vi ser i vanlig kontakt med mennesker. På bakgrunn av dette og andre aspekter ved elevenes digitale hverdag mener jeg det bør være en selvfølge og en nødvendighet å ha et fokus rettet mot digitale ferdigheter, og da spesielt nettvett koblet til digital mobbing kontinuerlig gjennom elevenes opplæringsløp. Det bør og skal være et fokus rettet mot utvikling av elevenes digitale ferdigheter, hvor en utvikling av læreres digitale kompetanse må ligge til grunn for å kunne veilede elevene i deres digitale hverdag. Det vil være sentralt å jobbe aktivt med konfliktløsning på nettet, arbeid med det digitale klassemiljøet og arbeid med ulike temaer koblet til elevenes digitale hverdag og mobbing. Dette er temaer jeg mener lærere bør implementere i sin undervisning for å forebygge digital mobbing i sin klasse, og for å skape den trygge og gode læringshverdagen elevene har krav på.

Kilder

Medietilsynet. (2020, 11. Februar). Barn og medier 2020: Halvparten av norske niåringer er på sosiale medier. https://www.medietilsynet.no/nyheter/aktuelt/barn-og-medier-2020– halvparten-av-norske-niaringer-er-pa-sosiale-medier/https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1 – (Opplæringsloven § 1-1)

Utdanningsdirektoratet. (2016, 23. Mai). Hva er mobbing? https://www.udir.no/laring-og- trivsel/mobbing/hva-er-mobbing/

Wendelborg, C. (2021, 28. Januar). Elevundersøkelsen 2020 – nasjonale tall for for mobbing og arbeidsro. https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/elevundersokelsen-2020–nasjonale-tall-for-mobbing-og-arbeidsro/

Nordahl, T. (2002). Eleven som aktør. Fokus på elevens læring mellom hjem og skole. Oslo: NOVA Rapport 13/03.

Helle, L. (2011). 5.-10.trinn. Pedagogikk og elevkunnskap. Universitetsforlaget.

Haug, P. (2018). Å være elev. I Postholm, M, B. Munthe, E. Haug. P. & Krumsvik, R, J. (Red.). (2018). Elevmangfold i skolen. 5-10. Cappelen damm akademisk.

Kvello, Ø. (2018). Å utvikle sin identitet og å finne en plass i det sosiale samfunn. I Postholm, M, B. Munthe, E. Haug. P. & Krumsvik, R, J. (Red.). (2018). Elevmangfold i skolen. 5-10. Cappelen damm akademisk.

Tømte. K., Gudmundsdottir. G. B., & Hatlevik. O. E. (2017). Digital dømmekraft. Gyldendal akademisk.

Skrevet i Digital dømmekraft, Nettmobbing, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Korleis kan skulen bidra til at barn og unge får ein tryggare mediekvardag?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Madelen Navelsaker Vadstein

I ei undersøking kjem det fram at 75% av alle ungdomskuleelevar bruker datamaskin heime dagleg (Tømte et al., 2017, s. 155). Altså, dei fleste som går på ungdomskulen bruker minst éin skjerm kvar einaste dag. I tillegg er det stadig fleire som har smarttelefon, og dermed enklare tilgang på internett og sosiale media. Ein svært vanleg tanke er at barn og unge bruker for mykje tid på skjerm, og at dette berre fører med seg ulemper. Du har kanskje fått høyre at du ikkje må sjå så mykje på tv fordi du kan få firkanta auge? Dette er berre eit av mange argument vaksne bruker for å få deg til å bruke mindre tid framfor skjermen. Auka skjermbruk og bruk av diverse digitale hjelpemiddel gjer at dei har i mykje større grad blir eksponert for alt internett har å by på. Til dømes enklare tilgang på informasjon, reklame, bilete og liknande. Kva utfordringar fører dette med seg? Og korleis påverkar dette barn og unge i dag? I dette blogginnlegget skal eg ta føre meg korleis skulen kan gi elevane informasjon som gjer at dei kan få ein tryggare og betre mediekvardag.

Samfunnet vårt er i stadig utvikling, og vi bevegar oss mot ei verd der teknologien spelar ei større og større rolle. Fleire og fleire jobbar krev at ein har ein viss type digital kompetanse eller at ein skal kunne bruke diverse digitale hjelpemiddel eller utstyr. Vi utviklar oss i takt med samfunnet, og nettopp difor gir det meining at dette også spelar ei større rolle i kvardagen til barn og unge. Vi kan til dømes spole tida 20 år tilbake. På den tida vaks barn og unge opp utan den same tilgangen på internett, og sosiale media fanst ikkje. Dermed kan det tenkast at deira oppvekst var prega i mykje mindre grad av skjermbruk samanlikna med dei som veks opp i dag, der store delar av fritida til barn og unge går med til å stirre ned i ein eller annan form for skjerm.

Barn og unge bruker altså meir tid på skjerm enn nokon gong. Dei spelar spel på pc-ar eller konsollar som til dømes X-box og PlayStation. I tillegg blir det, som tidlegare nemnt, berre fleire og fleire som har smarttelefonar. Her kommuniserer dei med kvarandre, skrollar gjennom diverse sosiale media eller ser på seriar og filmar. Men det er ikkje berre på fritida barn og unge sin skjermbruk aukar. Det vert òg meir og meir vanleg å ta i bruk digitale hjelpemiddel, i form av skjerm, i skulen. Ein får stadig høyre om elevar som har eigne pc-ar eller iPad-ar og at dei stadig tek større plass i undervisninga. Dette kan vere til å løyse oppgåver på nett, sjå videoar, omvendt undervisning eller liknande. Mange er også skeptiske til den auka bruken av skjerm i undervisning, og meiner at barn og unge bruker nok tid på dette på fritida.

Men kva utfordringar har vi når det dreier seg om skjermbruk? Tømte et al. viser til ei undersøking der det kjem det fram at 77% av barn og unge i aldersgruppa 9-16 år bruker internett dagleg. Det kjem òg fram at berre 8% bruker datamaskin på skulen. (Tømte et al., 2017, s. 155). Dette viser at dei fleste barn og unge bruker internett dagleg, og noko som er viktig å tenkje på då er at vi må lære dei korleis dei kan ferdast trygt på internett. Teknologien har kome for å bli, og ein kan gjennom skulen gi elevane kunnskap til korleis handtere dette på ein trygg måte.

Auka skjermbruk fører til at barn og unge er meir eksponert for alt som fins på internett, og skulen kan bidra til å lære dei korleis dei kan ferdast trygt. Staksrud (2017, s. 177) understrekar at det er vanskeleg å ikkje vere einig i at barn og unge skal vere mediekompetente, då slik kompetanse kan vere med på å beskytte dei mot risiko og skade knytt til media. For at skulen skal kunne legge til rette for at barn og unge kan få utvikle mediekompetanse, må digitale hjelpemiddel bli teke i bruk i større grad i undervisninga. Ein må lære dei om digital dømmekraft, nettvett og kritisk tenking. Gjennom sosiale media blir vi til dømes enklare eksponert for bilete og liknande som kan tyde på at andre har perfekte liv.

Dersom dette er noko som påverkar deg negativt, kan digital dømmekraft vere til hjelp. Då det kan bidra til at ein i mindre grad blir påverka negativt.

Tømte et al. (2017, s. 156) påpeikar at skulen har ei viktig rolle når det kjem til å utjamne sosiale skilnader knytt til teknologibruk, og at dette omhandlar både bruk av og tilgang på teknologi og korleis utvikle digital dømmekraft. Dersom teknologibruken i skulen er lik for alle bidreg det til at elevane får dei same føresetnadane for å kunne ferdast trygt på internett. Det er kanskje ikkje alle som har den same tilgangen heime, og dermed er nærmast avhengige av at skulen bidreg. For at ein skal kunne tileigne seg desse digitale ferdigheitene er det viktig å ta i bruk digitale hjelpemiddel titt og ofte i undervisninga.

Fleire undersøkingar viser at internett i størst grad verkar som ein sosial møteplass (Løvlie, 2011, s. 352). Det føregår altså mykje sosialisering i form av kommunikasjon gjennom til dømes sosiale media og dataspel. Tømte et al. (2017, s. 147) skriv at situasjonar som oppstår utanfor skuletida, kan påverke skulemiljøet til elevane. Dette kan til dømes vere at ein blir utestengt frå å vere med å spele eller at ein elev får stygge kommentarar. Dette vil naturlegvis vere eit problem som påverkar dei og dermed blir teke med inn i klasserommet. Ein kan, som lærar, vere med å hindre at slike situasjonar oppstår ved at ein underviser i digital dømmekraft som til dømes nettvett.

Utdanningsdirektoratet påpeikar at digitale ferdigheiter er viktig for vidare læring, og for at ein skal kunne delta aktivt i arbeidslivet og eit samfunn som stadig er i endring. Vidare skriv dei at digital dømmekraft mellom anna dreier seg om å ta i bruk strategiar for å unngå uønskte hendingar, at ein har evne til etisk refleksjon og at ein på nett og i sosiale media vurderer si eiga rolle (Utdanningsdirektoratet, 2017). Situasjonar som dette kan vere at ein ikkje skal vere stygge med andre på internett, halde andre utanfor eller det å reflektere rundt korleis ein skal oppføre seg mot kvarandre også i sosiale media. Det kan nemleg vere enklare for nokre å kome med negative kommentarar på internett sidan dei sit gøymt bak ein skjerm. Det er dermed viktig at elevane tileignar seg digitale ferdigheiter gjennom skulen. Dette understrekar, som tidlegare nemnt, at samfunnet stadig utviklar seg til bli meir og meir digitalt, og at for at elevane skal vere godt rusta til eit slikt samfunn treng dei slike digitale ferdigheiter. Digital dømmekraft er noko som elevane treng gjennom all bruk av internett, då kanskje særleg i sosiale media.

Staksrud (2017, s. 173) skriv at det gjennom tidene har vore bekymringar knytt til mediebruk hos barn, og korleis dette kan vere ein risiko. Det har òg vore diskutert kva skulen og samfunnet kan gjere for å hindre at mediebruken får risikofylt og negativ påverknad, og at desse diskusjonane har auka i tråd med utviklinga av medieteknologien (Staksrud, 2017, s. 173). Ein viktig del av korleis skulen kan vere med på at elevane får tileigne seg kunnskap som gjer at dei kan ferdast trygt på internett, vil vere å ta i bruk digitale hjelpemiddel i undervisninga. Ein kan la elevane få utforske på internettet, både innanfor stramme rammer, men òg litt meir sjølvstendig etterkvart. Ein kan undervise i kjeldekritikk, og at det dei les ikkje nødvendigvis er sant.

Noko anna som Staksrud (2017, s. 137) påpeikar, er at bekymringane som er knytt til barn og media, i stor grad er prega av ei underliggande skeptisk haldning til om det kan føre med seg noko positivt. Mange er skeptiske til at digitale hjelpemiddel tek større og større del i kvardagen, og om dette i det heile teke er positivt. Teknologi blir gjerne oppfatta som ein trussel, før den blir overteke som kultur (Løvlie, 2011, s. 348). Digitale media har blitt ein del av kulturen til barn og unge, og då er det beste ein kan gjere å gi dei den kunnskapen dei treng for å kunne ferdast trygt på internettet.

Avslutningsvis ønsker eg å understeke at teknologien har nok kome for å bli. Barn og unge har, som tidlegare nemnt, enklare tilgang til internett enn dei nokon gong har hatt. Dette fører med seg mange utfordringar som kan få konsekvensar dersom ein ikkje sit inne med den riktige kunnskapen. Etter mi meining er då det beste skulen kan gjere, å gi barn og unge dei digitale ferdigheitene som er nødvendige for at dei skal kunne ferdast trygt på internettet med. Dette kan gjerast ved at dei får rom til å utforske på internett i undervisningssamanheng, men at dei samtidig blir fortalt kva som er viktig å tenkje på og kva dei har lov til og ikkje. Det er òg viktig at barn og unge tileignar seg digitale ferdigheiter fordi det mest sannsynleg vil vere svært relevant for dei i deira framtidige arbeidsliv. Den digitale teknologien er altså blitt ein naturleg del av livet til barn og unge. Det er dermed viktig at skulen fokuserer på korleis dei kan bidra. Kanskje bør dette inngå i eit eige fag i grunnskulen?

Referanseliste:

Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. I R. Slagstad, O. Korsgaard & L. Løvlie (Red.), Dannelsens forvandlinger (2. utg., s. 347-371). Pax Forlag.

Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske?. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal Akademisk.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017). Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring- og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale- ferdigheter/

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Digital dømmekraft, Digitale ferdigheter, Gaming, Skjermbruk, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Digitale utfordringer – knyttet til skjermbruk i skolen

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Kristine Solem Michelsen

Vi lever i et digitalt samfunn under rask utvikling, og vi vet lite av hvordan barn og unge påvirkes av dette og jeg er bekymret for konsekvensene av den digitale utvikle av undervisningen i skolen og konsekvensene av dette. Færre og færre skoler bruker lærerbøker, men går heller over til digitale lærer middel. Videre med utgangspunkt i FNs bærekrafts mål om god utdanning og helse, stiller jeg spørsmål til hvilke faktorer som kan være hemmende for elevers læring når det gjelder skjermbruk. (FN, 2020)

Gaut Brochmann forfatter av De digitale prøve kaninene sier «Jeg er ikke negativ til digitalisering, men jeg etterlyser kritisk tenkning og nysgjerrighet på hva skjermbruk gjør med læringssituasjonen». (Brochmann, 2020) Tidligere kunnskapsminister, Jan Tore Sanner innrømmer samtidig at vi rett og slett vet for lite om hva den økte digitaliseringen gjør med leseferdigheter og utholdenhet. Denne bekymringen forsterkes da man i de nyeste Pisa testene ser at det ikke er digitale ferdigheter barna sliter med, men blant annet å lese kompliserte tekster. (Kristjánsson, 2020)

Resultatet av Pisa testene er ikke overaskende, og jeg tror mange kjenner på hvordan lesing blant annet blir nedprioritert opp mot for eksempel tv og mobil. Dette er jo et resultat av det digitaliserte samfunnet vi lever i, og det er viktig at man finner måter å ivareta lesingen på. Dette både på skolen, men også hjemme. Jeg er ikke fremmed for at det lesing på digitale plattformer kan være positivt, men det er derfor viktig å ha bevissthet rundt hva en gjør på nett i skoletiden. Digitale ferdigheter er en stor del av den nye lærerplanen, både som nøkkelord og en av de grunnleggende ferdighetene.

Jan Tore Sanner, tidligere kunnskapsminister innrømmet at man vet for lite om hva økt digitalisering gjør med elevenes leseferdigheter og utholdenhet. Gjennom resultatene i Pisa-testene har vi fått svar på at det ikke er de digitale ferdighetene barna sliter med. I større grad sliter elever med å lese lange og kompliserte tekster, hvorvidt dette er en konsekvens av digitaliseringen er ikke godt å si. Regjeringen og forskere kobler dette sammen med økt skjermtid, da skjermtid kan redusere leseferdigheter ved å fortrenge andre aktiviteter, som lesing. Denne koblingen kommer senterleder ved lesesenteret Kjersti Lunedræ med. Videre argumenterer hun for at det trengs mere forskning på dette temaet. Dette er jeg helt enig i, og til tross for hvor lite man vet om nettopp dette legges det store ressurser og penger iblant annet digitale lærer middel, pc’er og ipader i skolene.

For lærer kan den manglende kontrollen over hva elevene bruker pc ’n til være utfordrende. Mangelen på kontroll blant lærere kan være en hemmende faktor, også når det kommer til mangel på kunnskap innenfor digitale hjelpemidler. Gjennom ulike chattetjenester, spill og annet kan blant annet mobbing og morsomheter foregå. På den andre siden er tilgangen på digitale verktøy en kjemperessurs for læring og utvikling om kildekritikk og nettvett. Dersom undervisning for god kildekritikk og nettvett ikke blir utført i det hele tatt eller på en hensiktsmessig måte, kan dette ha stor påvirkning på senere digital undervisning. Gjennom ulike praksiser og i egen skolegang har jeg erfart hvordan elever trekkes mot å gjøre andre ting enn hva de er fortalt på internett. Selv kan jeg huske hvordan vi chattet med hverandre og spilte spill i timer hvor andre ting skulle gjøres. Som elev har mange en liten forståelse for hva som er «best» for dem, og en velger ofte å gjøre det som er «gøy», selv om det ikke er hva de er fortalt. Men desto viktigere hvordan oppføre seg på nett og ovenfor hverandre og også kildekritikken i den en leser. Altså er lærerens kompetanse og kontroll innenfor feltet avgjørende.

Også når det kommer til å måle effekten av digitale læremidler i undervisninger er det lite forskning, men for elever med lese- og skrivevansker oppleves det å bruke digitale hjelpemidler i skolehverdagen som stor hjelp og være svært positiv for deres læring. Eksempelvis verktøyene talesyntese, rette og prediksjonsprogram, digitale ordlister og andre multimodale læremidler. Dette har vi den digitale revolusjonen å takke for at elever med slike vansker har fått retten til å bruke pc med slike hjelpemidler tilgjengelig. Ulike elever trenger ulike tilpasninger for å få likt utbytte av undervisningen.

Engenes skrives på utdanningsforskning om hvordan differensieringen de har opplevd opp gjennom skolegangen deres, har bidratt til å ødelegge selvtilliten sin. Dette da de ofte ble tatt ut av undervisningen, eller at de fikk bruke i Pad mens resten skrev i bok. Poenget er hvordan forskjellene mellom disse elevene og resten av klassen ble tydeliggjort. Hvordan denne differensieringen kan bli litt mere usynliggjort og skåne nettopp dette er for eksempel gjennom å integrere digitale læremiddel i undervisningen. Hvor alle elevene da får utnytte av den faglige undervisningen. (Engenes, 2011) Hvordan differensieringen blir gjennomført i bruk av digitale hjelpemidler er derfor avgjørende for elever som kan kjenne på denne usikkerheten.

Etter innføringen av den nye lærerplanen har debatten rundt innkjøp av digitale læremidler pågått. Jambak melder om at det i liten grad har blitt kjøpt inn nye papirbøker i grunnskolene. (Jambak, 2021) Denne debatten fikk jeg selv erfare på praksisskolen, hvor frustrasjonen blant lærerne var stor. Det økonomiske perspektivet hadde en stor rolle og mangelen på ferdigproduserte papirbøker for flere av fagene. Det foreløpige resultatet var derfor å ikke gå til innkjøp av noe, dette førte til frustrasjon og lærerne opplevde å måtte legge ned flere timer enn noensinne på å planlegge undervisningen. På den andre siden er tilgangen på digitale læremiddel bedre, men det meldes om mangler ifølge undersøkelser hos utdanningsforbundet. (Jambak, 2021).

Mangelen og kvaliteten på læremidlene setter ned en brems for lærerne. Kommuner tar valg om læremiddel over hodene på skolene og lærerne og valgene risikeres å bli tatt med hensyn til økonomiske perspektiv og «pakkedealer» fra produsenter. Det er også en utfordring at det tydeligvis har gått i overkant raskt når læremidlene har blitt laget, for mange av de digitale læremidlene fremstår dessverre uferdige og lite gjennomarbeidet. Konsekvensene av dette er at skolene og lærerne sitter igjen med stort sett bare digitale læremidler med store mangler. Som igjen presser skolene til å investere i nok pcer og ipader til å dekke alle elevene, som igjen byr på økonomiske utfordringer og konsekvenser av for mye digitalisering.

Det er et stort kompetansebehov innenfor digital undervisning, i forhold til ny teknologi og hvordan undervise for å oppnå god digitalkompetanse og kildekritisk tekning. Det gir et stort ansvar til lærerne, som de slev må ta for å holde seg oppdaterte på ny aktuell teknologi og undervisning innenfor digital kompetanse.

Men flere fagdisipliner må også komme på banen for å diskutere digitalisering. Det digitale skiftet kommer til å få så vidtrekkende konsekvenser at det fortjener å ta en større plass i det offentlige ordskiftet (Flak, 2019).

Med tanke på det digitaliserte samfunnet vi lever i og utviklingen det tar, er det ingen tvil om at vi må lære barn og unge om dette. Slik at de ikke slippes fritt ut i en digital verden, hvor de ikke vet forskjell på rett og galt eller hva som er sant og ikke. Den digitale undervisningen burde styrke elevenes digitale kompetanse og ikke hemme den, en burde derfor ha stor bevissthet rundt hvordan den digitale undervisningen gir best mulig utfall for elevene. Dette skal ikke gå på bekostning av kunnskapsmålene elevene skal lære, den digitale undervisningen må integreres i den vanlige undervisningen.

Referanseliste

Brochmann, G. (2020, 16.09). Slår nettbrett alarm. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/kultur/slar-nettbrett-alarm/72803306

Engenes, E, A. (2011, 07.07). Vedvarende lese og skrivevansker, noen digitale muligheter.

Utdanningsforskning. https://utdanningsforskning.no/artikler/2011/vedvarende- lese–og-skrivevansker–noen-digitale-muligheter/

FN. (2021, 25.02). God utdanning. FN. https://www.fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal/god-utdanning

Flak. (2019, 23.02). Vi må snakke med om digitalisering. Forskning.no https://forskning.no/data-forskeren-forteller-politikk/vi-ma-snakke-mer-om- digitalisering/1297453

Kristjánsson, M. (2020, 02.02). På tide med skjermpause i skolen. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/VbB8Ld/paa-tide-med- skjermpause-i-skolen-mimir-kristjansson

Jambak, T. (2021, 10.03). Fagfornyelsen og lærermidler, et moderne gjennombrudd eller ikke. Utdanningsnytt. https://www.utdanningsnytt.no/digitalisering-fagfornyelsen- laeremidler/fagfornyelsen-og-laeremidler–et-moderne-gjennombrudd-eller- ikke/276799

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Det å kunne mestre sitt digitale liv

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Karl Martin Myrvoll Karlsen

»Digital kompetanse handler både om kunnskap, ferdigheter og holdninger – akkurat det man gjennom et langt skoleliv skal tilegne seg.» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2014).

Dette er et sitat hentet fra beskrivelsen av nasjonal IKT-politikk fra 2014, der mye omhandler »digital kompetanse» og hva det vil si å ha det. Jeg vil i dette blogginnlegget ta for meg en kulturpedagogisk utfordring i barns mediehverdag, nærmere bestemt ei drøfting av barns digitale kompetanse og mobbing når det gjelder bruk av sosiale medier på mellomtrinnet.

Et begrep jeg synes godt beskriver hva slags digital kompetanse vi trenger, altså ikke bare elever, men alle som lever i en digital mediehverdag er »digital dømmekraft». Det vil si å kunne mestre sitt digitale liv, samt det å være kritisk og selvstendig til det du møter på av forskjellige medietyper. Dette går altså ikke på den tekniske brukskompetansen, men en »grunnleggende forståelse av mekanismene bak teknologien, inkludert de politiske og økonomiske vurderingene og den teknologiske infrastrukturen som avgjør hvorfor Internett er som det er, og hvordan det endrer seg» (Staksrud, 2017). Digital dømmekraft er et begrep som Staksrud mener faller inn under det mer overordnete begrepet »media literacy», som kan defineres som vår evne til å hente inn- og skape informasjon, og tolke meninger fra alle medietyper som møter oss.

Media literacy og digital dømmekraft anser jeg som viktige ferdigheter å mestre i dagens digitale mediehverdag. Ikke bare når det kommer til sosiale medier, men også når det kommer til innhenting av informasjon i for eksempel en undervisningssammenheng. Som lærer tenker jeg derfor det er viktig at vi ikke glemmer av disse ferdighetene i når vi underviser. Når det er sagt, så ser det ut som at det er på tur å bli et større og større fokus på digitale kompetanse, noe vi ser tydelig i kunnskapsløftet.

De fleste barn som går på mellomtrinnet i dag, har fra tidlig alder hatt tilgang til internett gjennom PC, nettbrett og mobiler. Internett har blitt så tilgjengelig at vi nesten ikke tenker over det engang, og det kommer stadig ny teknologi på markedet som tilfører nye problemstillinger og diskusjoner. Staksrud mener vi stadig finner eksempler på at ny teknologi alltid har blitt, og vil bli diskutert når det gjelder teknologiens negative og risikofylte sider, og påvirkningen den har på barn og unge. Eksempler som radio, tegneserier, video og musikk blir nevnt. Videre nevnes det også at diskusjoner og forventinger har økt rundt hva »samfunnet generelt, og skolen spesielt kan og skal gjøre for å hindre slik risikofylt og negativ påvirkning». (Staksrud, 2017).

Etter hvert som tiden har gått har også den nye teknologien blitt mer og mer tatt i bruk i både hverdagslivet og på skolen. Dette er teknologi vi bruker hver dag uten å tenke så mye over det, det er vel få som stiller spørsmål ved bruk av radio, tegneserier, video og musikk i undervisningssammenheng i dag? Internett gir selvfølgelig flere valgmuligheter og dermed også større risiko for barn å se og gjøre ting som de ikke skal, eller helt forstår hva er (Staksrud, 2017). Dette er noe jeg mener vi lett kan finne eksempler på, blant annet var det for litt siden store diskusjoner rundt Netflix-serien »Squid Game», og barn som lekte dette i friminuttene. Vi selv opplevde i praksisperioden at både elever i vår klasse og yngre elever lekte de forskjellige »lekene» fra serien. Dette var på 6. trinn og nedover. Selv om jeg regner med at foreldrene ikke lar barna sine se på serien og at de har restriksjoner på Netflixkontoene, krever det ikke veldig stor datakyndighet for å få tilgang til serien. Mange av scenene får elevene opp på tik-tok, der de fritt frem kan dele videre til vennene sine. Dette vil jeg påstå er et relativt stort problem, i og med at vi alle reagerer ulikt på det vi ser. For noen elever kan det rett og slett blir for mye. Deling av bilder og videoer er også noe som foreldre og lærere har lite kontroll og oversikt over, og kan være vanskelig å ta tak i.

Et annet problem som kan oppstå i denne sammenhengen er at enkelte elever rett og slett ikke har tilgang til et sosialt medie der det er mulig å dele slikt innhold. Jeg mistenker det er på grunn av at de fleste sosiale medier har en aldersgrense på tretten år. På mellomtrinnet er det noen elever som har snapchat, instagram, tik-tok etc., mens andre ikke får lov til det. Dette kan bidra til å skape en følelse av utenforskap hos enkelte elever, selv om det ikke nødvendigvis er bevisst fra de elevene som har tilgang til sosiale medier. Så kommer jo problemstillingen om hvorvidt det er læreres eller foreldres ansvar å tak i hva elevene foretar seg på mobilen. De aller fleste skoler er mobilfri, men det hender jo at det er tilfeller der elevene får bruke mobilen eller at de lurer den med seg ut. Jeg tenker at vi må være obs på at dette kan være en reell problemstilling i klassen vi underviser i, og derfor følge opp elevene hvis det er tegn på utenforskap, mobbing og lignende. »Ifølge opplæringsloven har skolen ansvar for at alle elever får en trygg skolehverdag, og at de ikke utsettes for verken fysisk eller psykisk mobbing» (Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017). Som sitatet sier, har vi altså et ansvar for elevenes skolehverdag. Og når det kommer til psykisk mobbing så tror jeg at sosiale medier har bidratt til at denne typen mobbing har blitt mer skjult enn den tidligere har vært. Det er lettere å utestenge og mobbe via internett, enn det er i for eksempel skolegården, der det er stor sannsynlighet for at en voksen ville gjort noe med det. Vi hører jo en del om elever som blir utestengt via online- spill, der noen foreldre tillater at barnet spiller, mens andre ikke gjør det, eller at enkeltelever rett og slett ikke blir invitert i spill-chatten med de andre. Dette kan jo bidra til at den psykiske mobbing blir veldig skjult for både foreldre, lærere og medelever.

Boyd (2008, sitert i Tømte, Gudmundsdottir & Hatlkevik, 2017) nevner noe i nærheten av dette når hun argumenterer at ved »bruk av nett og sosiale medier mister vi de visuelle signalene vi ser i vanlig kontakt med mennesker». Dette forklarer hun gjennom at aktiviteter og handlinger på nett blir dokumentert og lagret, innholdet i aktivitetene og handlingene kan bli kopiert og spres videre, og at du kan lett søke opp tidligere publisert innhold. Akkurat dette med hva slags spor vi legger igjen etter oss på nettet, er en viktig del av digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet tenker jeg. Det er ikke nødvendig noe som trenger å være på pensum, men jeg mener at dette er noe man burde bruke tid på å snakke med elevene om. Det er lett å tro at man ikke legger igjen noe som helst form for spor på nettet, men faktum er det motsatte. Elevene bør forstå at ting de legger ut og skriver på nett, kan få store konsekvenser for dem i fremtiden.

For å oppsummere vil jeg si at vi har et relativt stort ansvar når det kommer til elevenes digitale mediehverdag. Det er godt forankret i læreplanen gjennom blant annet en av de grunnleggende ferdighetene, så hvordan kan vi som lærere danne elevene til det å ha digital kompetanse og dømmekraft? Jeg tenker et sentralt stikkord er »holdninger», holdninger vi har, og de holdningene vi lærer bort til elevene. Ifølge Gudmundsdottir og Egeberg (2014, sitert i Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017) går holdninger på vår oppførsel i sammenheng med dannelse, verdier og etisk bevissthet, og videre blant annet lovverk om personvern og ytringsfrihet. Dette er etter min mening sentrale begreper man må ha kunnskap om for å opptre som en kompetent person på nett. Bortsett fra det elevene lærer hjemme og på skolen, tror jeg at organisasjoner og kampanjer som for eksempel »MOT» kan være forebyggende mot mobbing, og lærerikt for elevenes digitale kompetanse og det å inneha en digital dømmekraft. Videre vil jeg si at det som skjer på nett blant elevene, er en veldig vanskelig ting å ta tak i både for lærere og foreldre. Derfor er nok et godt skole-hjem samarbeid sentralt for både lærer og foreldre skal kunne ha muligheten til å tak i de eventuelle problemstillingene som kan oppstå.

Referanseliste

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014, 6. desember). Digital kompetanse og deltagelse. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/statlig-forvaltning/ikt- politikk/digital-kompetanse-og-deltagelse/id2340254/

Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske? Gyldendal Akademisk.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? Gyldendal Akademisk.

Skrevet i Digital dannelse, Nettmobbing, Nettvett, Sosiale medier, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Hurra for oss, vi har klart det!

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Karianne Leiknes

«Kjære alle sammen,

I dag er det 561 dager siden vi innførte de strengeste tiltakene i fredstid. 561 dager med tiltak som har begrenset våre liv på måter jeg tror ingen hadde forestilt seg.» (Solberg, 2021).

For en periode endret koronasituasjonen i Norge det kjente skolesystemet over natten. Dette skapte utfordringer for alle. Jeg skal i denne oppgaven se nærmere på hvordan skolen og læreren måtte endre seg under pandemien. Skolene ble stengt, lærere og elever ble sendt hjem. Undervisningen ble derfor flyttet fra klasserommet til digitale plattformer som Teams og Zoom. Uten forvarsel møtte lærerne en kulturpedagogisk utfordring. Lærerne ble satt i en situasjon der de måtte endre både møtepunkt, undervisningsmetode og kommunikasjonsform. Lærerne skulle nå undervise elevene gjennom internett på skjerm. Jeg stiller derfor spørsmålet, sitter læreren igjen med en gevinst av ny erfaring i etterkant av landets nedstengning? Dette skal jeg belyse gjennom dette innlegget.

Dagens samfunn er i konstant endring, og en stadig utviklende teknologi endrer måten vi lærer, finner informasjon, kommuniserer og tilegner oss kunnskap på. Under koronapandemien var teknologien avgjørende for at undervisningen ikke skulle stoppe opp. Den nye digitale skolehverdag stilte nye krav for lærerens pedagogiske metoder (Utdanningsdirektoratet, 2020a).

Opplæring hjemme under koronasituasjonen

«Klokken er 07:58, og jeg er fortsatt i pysjamasen. Skoledagen min starter 08:00, god klaring. Jeg skrur på datamaskinen min og kobler meg på Zoom via en link som læreren har sendt ut på mail. Jeg møter 25 sorte bilder med navn, kun et bilde kommer opp, lærerens. Jeg er nå klar for 45 minutter med babbel før jeg forhåpentligvis får jobbe i breakoutroom med noen av kompisene mine.» Fiktivelev, koronaskolen, 2020.

Denne fiktive historien viser skolehverdagen for mange elever under nedstengingen. Koronaskolen referer til perioden der elevene fikk undervisning hjemme under pandemien. I en periode med kun hjemmeskole måtte lærerne tilpasse undervisningen etter situasjonen. Gjennom den alternative undervisningen ble det viktig å motivere elevene gjennom å variere opplæringstilbudet med ulike aktiviteter og oppgaver som egnet seg for hjemmeskole. For enkelte skoler ble løsningen digital kommunikasjon med elevene, helklasse, enkeltvis eller grupper, mens på andre skoler fikk elevene oppgaver og aktiviteter hjemme uten direkte undervisning. Lærerne måtte tilpasse undervisningens lengde, intensitet og arbeidsmetoder for at elevene skulle få jobbe både muntlig, praktisk og skriftlig med arbeidet (Utdanningsdirektoratet, 2021). Utdanningsdirektoratet (2021) kom med retningslinjer og råd for å sikre at elevene fikk et tilstrekkelig opplæringstilbud som ivaretok både faglig og sosial læring og utvikling hjemme under koronasituasjonen. Her spesifiserer de at prinsippet for god læring og vurdering gjelder, og det stilte krav til læreren. Kravene gikk ut på at læreren måtte finne løsninger og lage faglige opplegg for elevene, samt følge opp og hjelpe dem.

Hjemmeundervisning som mangler den daglige kontakten mellom lærer og elev kan by på utfordringer. Kommunikasjonen og støtten hjem til elevene ble viktig, og spesielt til de elevene som strever med å jobbe med skolearbeidet selvstendig. For disse elevene måtte læreren være oppmerksom og ta initiativet for at elevene fikk et tilstrekkelig utbytte av hjemmeundervisningen (Utdanningsdirektoratet, 2021).

Lærerens rolle, digital kompetanse og klasseledelse

Både under korona og generelt i skolen øker bruken av teknologi. IKT, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, i skolen handler om mer enn digitale hjelpemidler. Både læreren og eleven møter et omfattende bruk av digitale verktøy og tjenester i sin hverdag. Dette gir læreren og elevene både utfordringer og muligheter for læring. Skolen bør derfor ha en kompetanseutviklingsplan for læreren knyttet til disse læremidlene (Utdanningsdirektoratet, 2018).

Klasseledelsen i den teknologiske hverdagen skapte endringer for læreren. Utdanningsdirektoratet (2018) skriver at bruken av teknologi for undervisning kan som nevnt by på utfordringer, blant annet møter læreren en risiko for at elevene lett kan bli distrahert. Faglig IKT-bruk kan bli distrahert av ikke-faglig bruk som for eksempel sosiale medier, nyheter og spill. Ledelse innenfor teknologiske omgivelser krever derfor høy grad av styring fra læreren med klare regler, rutiner, avtaler og retningslinjer.

Senter for IKT i utdanning (2013) kommer med en veileder for klasseledelse i teknologirike omgivelser, og her nevner de blant annet:

  • Sett klare mål for aktivitetene og sørg for at elevene har forstått målene
  • Vær opptatt av å vurdere elevens læring under og etter aktivitetene. Dette skriver de at kan gjøres gjennom kontrollspørsmål, dialog, diskusjoner, prøver, elevlogg og vurdering av digitale produkter.
  • Allmenn didaktiske prinsipper. Her nevner de motivasjon, aktivitet, konkretisering, variasjon, samarbeid, individualisering og evaluering.
  • Følg opp elevene og vær opptatt av kvalitet i arbeidet.

Dette tenker jeg er gode retningslinjer som alle lærere burde ta i betraktning for sin klasseledelse med bruken av IKT i undervisning.

I skolen arbeider man med utviklingsarbeidet av digitale ferdigheter blant elever og lærere. Digitale ferdigheter er en forutsetning for elevenes videre arbeidsliv og funksjon i et samfunn som er i konstant endring. Digitale ferdigheter omhandler å kunne innhente og behandle informasjon, være kreativ, skapende, kommunisere og samhandle gjennom digitale verktøy (Kunnskapsdepartementet, 2017). Utdanningsdirektoratet (2020b) skriver at læreren skal bruke digitale verktøy, læremidler og ressurser i arbeidet med å videreutvikle undervisningen og forbedre læringen hos elevene. Videre skriver de om digital modenhet i organisasjonen. Dette handler om hvordan skolen skal kunne bruke teknologi i undervisning, planlegging, vurdering, deling av ressurser, rapportering, kommunikasjon og skole-hjem samarbeid.

Jeg erfarte at lærerne mine ordentlig bydde på seg selv under koronasituasjonen, og tok i bruk flere teknologiske hjelpemidler. De endret undervisningsformen og la opp til alternativ undervisning med andre metoder. Lærerne brukte zoom og teams for å gjennomføre nettbasert undervisning. De brukte også breakoutrooms, som er egne rom for en gruppe studenter inne på plattformen Zoom. Her fikk vi mulighet til «å rope inn» læreren dersom vi trengte hjelp. I tillegg fikk vi videoforelesninger innspilt på forhånd. Dette gjorde at selv om jeg ikke kunne være på skolen, fikk jeg fremdeles muligheten til å lære.

Skole-hjem samarbeid

Da skolehverdagen brått ble byttet ut med hjemmeskole møtte elevene på store endringer. Elevene gikk fra å være i klasser med omtrent tjue elever til å sitte hjemme uten klassekameratene sine. Fellesskap er viktig for barn og unges utvikling, læring og trivsel. Det tapte fellesskapet kunne ført til ensomhet, og gjorde nok det for mange elever. Utdanningsdirektoratet (2021) skriver at flere elever følte på ensomheten da opplæringen kun forgikk hjemme. Læreren måtte legge til rette for å motvirke dette gjennom å skape et digitalt fellesskap. De gjorde det gjennom å ha videomøter med hele klassen, lot elevene ringe hverandre i grupper og skapte diskusjoner og refleksjoner sammen med elevene over nettet. For å opprettholde fellesskapsfølelsen var det viktig at elevene møtte hverandre regelmessig til undervisning og fikk jobbe i grupper der. Læreren måtte passe på at alle elevene var med i en gruppe, og kunne gjerne ringe opp enkeltelever som opplever situasjonen spesielt vanskelig.

Eleven fikk under koronaskolen trene på samarbeid på uvante måter. Det var viktig at læreren øvde og minnet elevene på hvordan man samarbeider. Det var også viktig at læreren minnet elevene og foreldrene på inkludering av alle i klassen. Bæck (2019, s. 14) skriver at dagens skole forutsetter at foreldrene er aktive støttespillere i barnas skolegang. Skolen og læreren har ansvaret for å ta initiativ og opprettholde et godt foreldresamarbeid. Når elevene hadde opplæring hjemme var det helt avgjørende med et godt samarbeid mellom læreren, eleven og foresatte. Kommunikasjonen med hjemmet kunne forbedre situasjonen og var avgjørende for at læringen. De foresatte kunne fortelle læreren hvordan deres barn opplevde den digitale undervisningen, arbeidsformene, samarbeidet og om det var noen eventuelle tilpasninger som kunne lette situasjonen (Utdanningsdirektoratet, 2021).

Resultat av koronaskolen

Selv om skoletilbudet under koronasituasjonen brakte utfordringer oppfatter jeg at både lærere og elever sitter igjen med en utviklet digital kompetanse. Jeg oppfatter at lærerne møtte en kulturpedagogisk utfordring og ble tvunget ut av komfortsonen når det gjelder digitalisering av undervisningen. For fremtiden tenker jeg at dette kan bidra til at lærerne tørr å teste og bruke mer digitalisering i undervisningen nå når den vanlige skolehverdagen er tilbake. Elevene har gjennom opplæringen utfordret seg blant annet på kommunikasjon med klassekameratene over internett, de jobbet med å bli mer selvstendig for og i egen læring, og blitt utsatt for et større spekter av teknologiske hjelpemidler. Resultatet er i tillegg at både lærerne og elevene sitter igjen med en erfaring som gjør de mer forberedt for raske endringer i møte med fremtidige utfordringer

Referanseliste

Bæck, U-D. (2019). Hjem-skole-samarbeid (1. utg.). Fagbokforlaget.

Kunnskapsdepartementet, Senter for IKT i utdanningen. (2013). Veileder for klasseledelse i teknologirike omgivelser.

https://www.udir.no/globalassets/filer/bm_klasseledelse_web.pdf

Kunnskapsdepartementet. (2017, 15. november). Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

Solberg, E. (2021, 24. september). Korona. Facebook. https://www.facebook.com/ernasolberg/posts/10159346968031832

Utdanningsdirektoratet. (2020a). Digital kompetanse i barnehage og skole. Udir. https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/profesjonsfaglig-digital-kompetanse/

Utdanningsdirektoratet (2020b, 5. mai). Utvikle digital kompetanse i skolen. Udir. https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/profesjonsfaglig-digital-kompetanse/utvikle-digital-kompetanse-i-skolen/

Utdanningsdirektoratet. (2021, 25. mai). Opplæring hjemme under koronasituasjonen. Udir. https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/sikkerhet-og-beredskap/informasjon-om-koronaviruset/rad-til-hvordan-dere-kan-gjennomfore-opplaringen-hjemme/

Utdanningsdirektoratet. (2018, 28. mars). Høvleg bruk av IKT i klasserommet. Udir. https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/profesjonsfaglig-digital-kompetanse/hoveleg- bruk-av-ikt-i-klasserommet/

Skrevet i Skolestenging og digital undervisning, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Skolegård-massakre, en virkelighet i alle norske skoler?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Jørgen Jenssen

Jeg bor slik til at jeg har delvis utsikt ut over en skolegård. For bare noen sekunder siden lot jeg tankene og blikket vandre. Blikket mitt møter en gruppe gutter i 6-7 års alderen som leker i gressbakken nedenfor skolen. Jeg innser etter hvert at de leker rødt lys. Leken som for bare et år siden var helt uskyldig, får nå de fleste til å tenke på en sør-koreansk serie med særdeles grafisk innhold. Da skjer det plutselig! Han som har stått med ryggen til snur seg, tre av guttene har ikke rukket å stoppe, bevegelsene blir oppfattet av han som har telt ned. «Dommeren» løfter et maskingevær og skyter guttene, det skjer raskt, ofrene flyr gjennom luften og treffer bakken. De har sine siste krampetrekninger og kroppen skjelver i spasmer, mens de trekker sine siste gisp etter luft. Dommeren klyver bestemt fremover løfter en revolver og avslutter lidelsene for guttene. Pang! Dommeren har nå blitt en bøddel, guttene tapte leken og er døde.

Hvordan kan friminuttet på skolen og elevenes mediebruk på fritiden ha forandret seg så mye på 15-20 år? Eller har den egentlig det? Bakgrunnen for dette spørsmålet er den sør-koreanske TV-serien Squid Game som har tatt verden, og øyensynlig også skolegården med storm den siste tiden. Serien handler om fattige mennesker med mye gjeld, som med livet som innsats konkurrerer i barneleker organisert av ukjente bakmenn for å vinne enorme pengesummer. Netflix-serien er en av verdens mest sette for øyeblikket, og er ifølge NRK så stor at en utenlandsk internettleverandør har gått til søksmål mot skaperne av serien på bakgrunn av den enorme belastningen dette har vært for internettkapasiteten (Tveit & Otterdal, 2021).

Klipp fra Squid Game florerer på Tiktok og Youtube. Dette er kanaler som hyppig besøkes av barn helt ned til de yngste klassetrinnene på barneskolen. Disse mediene sprer innhold raskt, barna som havner utenfor i starten blir innen kort tid oppdatert. Dette på tross av at serien har 19 års aldersgrense i Sør-Korea og 16 års aldersgrense på norsk Netflix. Rektoren ved Sørbø skole i Rogaland følte behov for å komme med denne uttalelsen: «Det er mye drap, blod, selvmord, sex- og generelt mye vold. Vi undrer oss veldig når elevene sier at de får se denne serien hjemme og sågar ser sammen med foreldrene» (Tveit & Otterdal, 2021). Bakgrunnen for denne meldingen til foreldrene stammer fra flere konkrete episoder i skolegården ved den aktuelle skolen. Ole Petter Rettedal er lærer ved skolen og har observert følgende under inspeksjon i friminuttene: åtte og niåringene leker rødt lys med klar inspirasjon fra Squid Game. Når noen rører på seg i den tradisjonelle leken må de gå tilbake til start og prøve på nytt. I serien Squid Game blir de som rører seg derimot henrettet før leken igjen fortsetter, kun de som krysser streken ved «den som står» innen en gitt tid overlever. Elevene har begynt å leke rødt lys med bøddel som står for avlivningen av de som ikke lykkes i leken. Tidligere nevnte Rettedal er lærer ved 5.trinn, han sier at godt over halvparten av elevene i hans klasse har sett serien, sammen med foreldrene. Dette er selve problemet her, noe også rektoren på skolen ønsker å påpeke ovenfor foreldrene (Tveit & Otterdal, 2021). Slike dramatiseringer er ikke laget for barneøyne.

Liknende erfaringer førte til at Herøy kommune kom med en uttalelse angående aldersgrenser klippet fra føringene som finnes ved filmer/serier med 15-års aldersgrense: «Unge ned til tolv år kan sjå saman med vaksne. Ein film med 15-årsgrense kan ha angstskapande stemning og innehalde realistiske innslag av katastrofar, krig, omsorgssvikt eller overgrep. Skrekkfilmar, filmar med drap eller detaljerte seksuelle skildringer får normalt 15-årsgrense» (Øvrelid, 2021). De oppfordrer foreldre til å skjerme barn mot påvirkningen fra serien, samt å ikke la barn se serien. En annen som har meldt seg på i denne diskusjonen er Barnevakten, en stiftelse som opptrer som rådgiver angående barn og medier. Daglig leder i Barnevakten Leif Gunnar Vestbøstad Vik sier følgende om saken: «Det er veldig sjeldan vi går ut med eit bodskap om at der er noko ein ikkje bør sjå. Vi tenkjer ytringsfridomen er veldig sterk i vår kultur, men i nokre tilfelle brukar vi sterke ord. Og dette er ein av dei sjeldne gongane vi faktisk gjer det» (Jansen, 2021). Han understreker at denne serien er så sterkt til stede i barn og unges populærkultur at han anbefaler alle foreldre å ta en prat med barna om serien uansett om de har sett den eller ikke. Selv om barna ikke ser serien kommer de over klipp på sosiale medier, eller deltar i «spillet» Squid Game på plattformer som Roblox eller Minecraft. Her er det nok foreldre som ikke har fått med seg fenomenet enda, selv om barna stadig blir fôret med input fra serien gjennom sine egne mobiler eller pc-er.

Medietilsynets undersøkelse av barn og unges medievaner fra 2020 kom med flere interessante, men kanskje ikke så overaskende funn (Medietilsynet, 2020): Blant barna i 9–10-årsalderen har 87 prosent egen mobil, og ved 13–14-årsalderen har omtrent alle barn egen mobil. 90 prosent av 9–18-åringene er på ett eller flere sosiale medier. 96 prosent av 9–18-åringene spiller dataspill; 96 prosent av guttene og 76 prosent av jentene. Tre av ti foreldre synes det er vanskelig å holde oversikt over hva barnet deres gjør på nett. Hele 27 prosent av foreldrene svarer at deres barn fikk sin første mobil før de fylte 8 år.

Hvordan er dette forskjellig fra min egen oppvokst som barn på 1990-2000-tallet? Min generasjon vokste opp med at mobiler, kontantkort, datamaskiner, satellitt-TV og internett var dyre goder, som de fleste barnefamilier ikke hadde råd å tilby barna sine. I hvert fall ikke før en viss alder. Jeg personlig fikk ikke min første mobil før jeg var 11 år, da med begrenset antall kroner på kontantkortet i måneden. Her har nok tidene forandret seg betraktelig. Nå har de aller fleste fra første stund en mobil med konstant internettilgang og kamera. Vi har vært med på en revolusjon når det kommer til mediebruk. Når vi skulle se film måtte vi låne eller leie filmer, Youtube var bare i startfasen. Det verste som vi kunne komme over på internett var Jackass eller tegnefilmen som dramatiserte sangen Arne går mot døra av Bare Egil band. Grafisk, men på et helt annet nivå. Lekene vi lekte var kanskje med en voldelig undertone hos oss også. Men forskjellen er ganske stor mellom å leke ridder eller krig med plastsoldater, kontra rødt lys med bøddel inspirert fra Squid Game. Plast soldatene krever fantasi, serien overlater ingenting til fantasien. Fantasi er en viktig del av barns utvikling (Udir, 2018, s.7), og det er foreldrenes rolle å legge til rette for gode utviklingsforhold.

I en historisk kontekst har forventingene til foreldrene og foreldres involvering i barnas skoleliv endret seg mye de siste 100 årene. Dagens skole vil i langt større grad enn tidligere forvente at foreldrene er aktive støttespillere i sitt barns skolegang. Skolen møter foreldrene med en forventning av engasjement og en mer eller mindre aktiv rolle (Bæck, 2019, s.14). I denne sammenhengen mener jeg at skole-hjem samarbeidet er sentralt. Aktive og engasjerte foreldre er en forutsetning for at barna får det trygt både på og utenfor skolen. Denne tankegangen mener jeg det er viktig at man som foreldre tar med seg inn i diskusjoner som omhandler barn og unges mediehverdag. Spesielt med tanke på at ifølge Medietilsynets rapport fra 2020, mener 88 prosent at det er foreldre og voksne i barnets nærhet som bør ha hovedansvaret for beskyttelse av barn og unge på nett.

Kommunikasjon mellom foreldre blir i denne sammenhengen ekstra viktig. Selv om barna insisterer på at «alle andre får lov» så er det ikke nødvendigvis slik. Som foreldre for barn i denne aldersgruppen er det klart at man ikke ønsker å legge opp til utenforskap for sitt egen barn ved å nekte. Derfor kan en ikke understreke nok hvorfor en god dialog innad i foreldregruppa absolutt må være til stede. Dette poengterer også Rettedal, lærer ved Sørbø skole: «Snakk med barn og med andre foreldre. Det viktige her er barna sitt beste, ikke at de skal bli underholdt og at foreldrene skal være kompis. Her gjelder det å være en tydelig voksen» (Tveit & Otterdal, 2021). Skolen kan ikke kontrollere hva som skjer utenfor skoletiden, og hva barna tar med seg hjemmefra. Lærere og øvrig skolepersonell jobber iherdig for at elevene skal ha gode og trygge rammer på skolen, men dette er langt fra noen enkel oppgave i dagens samfunn. Det som er sikkert, er at Squid Game har blitt en del av barnas verden. Her skal jeg ikke være for hard å påstå at det verken er riktig eller galt å la barn se serien, men man må som voksen være klar over at slikt grafisk innhold helt klart har en påvirkning på barn og unges liv og utvikling. Dersom du som forelder ikke lar barna dine se serien må du være oppmerksom på at serien er en del ditt barn verden uansett. Snakk med barna dine!

I skrivende stund innser jeg hvor rart dette egentlig er. Tilbake til starten: «Dommeren har nå blitt en bøddel, guttene tapte leken og er døde». Det faktum at både maskingeværet og revolveren er laget av luft, og at alle de fire guttene sannsynligvis har en lovende skuespillerkarriere foran seg betyr ingenting. Det betyr ingenting, for guttene er alt for unge til å i det hele tatt fantasere om slikt, eller? Foreldre kom dere på banen, meld dere på!

Kilder:

Bæck, U. (2019). Hjem-skole-samarbeid. Fagbokforlaget.

Jansen, S. (2021, 6. oktober). Squid Game på Netflix er en blodig serie som barn ikke burde se.

Barnevakten. https://www.barnevakten.no/squid-game-netflix/

Medietilsynet. (2020, 16 oktober). Medietilsynet med Norges største undersøkelser om barns medievaner. https://www.medietilsynet.no/nyheter/aktuelt/barn-og-medier-2020-og-foreldre-og- medier-2020-legges-fram-i-sin-helhet-medietilsynet-med-norges-storste-undersokelser-om-barns-medievaner/

Tveit, J., Otterdal, Ø. (2021, 11. oktober). Skulen ber foreldre ikkje la ungane sjå «morbid» Netflix- serie. NRK. https://www.nrk.no/rogaland/rektor-ved-sorbo-skule-ber-foreldre-ikkje-late-ungane-sja-netflix-serien-squid-game-1.15683023

Utdanningsdirektoratet. (2018). Barns trivsel-voksnes ansvar. Udir.no: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/stottemateriell-til-rammeplanen/trivselsveileder/

Øvrelid, I. (2021, 5. oktober). Åtvarar foreldre mot «squid game». Herøy kommune:https://www.heroy.kommune.no/aktuelt/atvarar-foreldre-mot-squid-game.121798.aspx

Skrevet i Digital teknologi og sosialisering, Medier og mediepress | Legg igjen en kommentar

Gaming i undervisning, en dårlig utnyttet undervisningsmetode

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Jørgen Iversen Lien

Det digitale står sterkere enn noen gang, både i Norge og i resten av verden. Vi er vitne til et samfunn som stadig digitaliseres, og teknologien tar mer og mer over og brukes hyppigere og hyppigere overalt i samfunnet. I takt med denne bruken utvikler barn tidligere enn før digitale ferdigheter på alle mulige medier, dette være seg pc, mobil, nettbrett etc. Og enten samfunnet liker det eller ikke foregår kommunikasjon, men også sosiale «sammenkomster» over nett. Barns sosiale liv kan sies å være like mye digitalt som det foregår ved fysisk møte. «Gaming» er en viktig bidragsyter til at barn og unge opplever at de er sosiale over nettet, og statistikken viser at 6 av 10 9-18 åringer er enige i at gaming er sosialt, hvor andelen som mener dette øker med alderen. Det er med andre ord liten tvil om at den digitale hverdagen, og da med gaming som en stor del av den, er kommet for å bli. Så hva er da egentlig grunnen til at spill ikke har større plass i undervisningen? Hvorfor kan man for eksempel ikke lære om 2. Verdenskrig gjennom en avatar i et spill som utspilles i nevnte tidsperiode, kontra å lese det i historieboka?

Fagfornyelsen retter søkelys på at det digitale skal ha sin plass i undervisningen, og digitale ferdigheter regnes faktisk som en grunnleggende ferdighet. Dette forteller oss at alle lærere er pålagt å sette seg inn i hva dette faktisk er, og på hvordan måte dette kan brukes i undervisning, og på hvilken måte man kan utvikle denne grunnleggende ferdigheten. Spillpedagogene.no kan fortelle at spill opptrer mye på samme måte som romaner og fortellinger. Det brukes litterære virkemidler begge plasser og på lik linje som i romaner og fortellinger ønsker også ofte spill å fortelle historier. Spillutviklerne må på samme måte som forfatterne bruke virkemidler for å fange «leseren», og det finnes generelt mange likheter. Det er liten tvil om at majoriteten av barn og unge er mer positivt innstilt til spill kontra lesing.

Det finnes uendelig mange spill, og man kan finne og tilpasse spill til de aller fleste temaer man møter i undervisningshverdagen. Nå sitter ikke jeg her og sier at all undervisning skal foregå gjennom spill, men det bør ikke være noen grunn til at vi ikke kan bryte opp tradisjonell undervisning en gang iblant, og utvikle digitale ferdigheter og fagkunnskap gjennom å anvende gaming i undervisningen.

Enkelte fag vil nok være mer mottakelig enn andre fag når det kommer til anvendelse av gaming i undervisningen. Jeg vil likevel påstå at med den mangfoldigheten av spill som finnes der ute, vil alle fag på et tidspunkt ende opp med å kunne bruke spill som undervisningsmetode.

At gaming bidrar til språkutvikling, og da spesielt engelsk er det mange studier opp igjennom som påpeker. Bare dette kan være nok for å argumentere for at gaming burde få en større plass i engelsktimene. Spillpedagog Aleksander Husøy har testet ut nettopp dette med gaming som undervisningsform, hvor oppdraget i timen helt enkelt var at elevene skulle spille, med det ene kriteriet at all kommunikasjon måtte foregå på engelsk. Husøy selv deltok i spillet og opplevde at det å gjennomføre språktrening på en arena hvor de føler seg mer komfortabel og det er mer naturlig, kan være hensiktsmessig. Ved at kommunikasjonen foregår gjennom headset og talefunksjoner, og i mindre grupper, tar man bort mye av det som kanskje kan oppleves kleint og ubehagelig i klasseromsituasjonene.

Dersom spill brukes riktig i undervisning kan opplevelsen elevene sitter igjen med etter en slik økt være mer virkelighetsnær for dem, ettersom de kan føle at det «har vært der». Dette påpeker spillforsker Katherine Isbister når hun peker på at spillmediet har gode muligheter for å fremkalle følelser som vanskelig lar seg realisere andre steder. Hun peker på at vanskelige følelser som skam og skyld kan framkalles på en helt annen måte, og med større effekt, i spillmediet enn i andre medier. Spillforskerne trekker fram historieundervisning som en god mulighet for å anvende spill i undervisningen. Nettopp på bakgrunn av at elevene elevene blir plassert i sentrum av fortellingen og dermed kan oppleve en helt annen følelsesmessig tilknytning til historien.

Den viktigste komponenten ved å bruke dataspill i undervisningen er ikke spillet, men den faglige konteksten det inngår i, og ved riktig bruk kan dataspill være med å skape nye kontekster for læring. Dersom planleggingen i forkant av en slik time er gjennomført kan dette nettopp denne nye konteksten tilføre undervisningen en unik verdi.

Som med all annen undervisning i skolen er det essensielt at det vi gjør skal være rotfestet i læreplanen. Når det gjelder bruk av dataspill i undervisningen har vi to muligheter, vi kan enten se på dataspillet som det kulturuttrykket det er og bruke det slik det er ment i undervisningskonteksten. Den andre muligheten vi har er å bruke deler av dataspillet for å øve på spesifikke ferdigheter, da kan vi skilte med at spillet brukes som et verktøy for læring. Når vi skal forankre undervisningsopplegg som tar i bruk dataspill er viktig å ta stilling til om opplegget holder seg innenfor kunnskapsinnholdet og ferdighetsbeskrivelsen i kompetansemålet. Utover dette står du som lærer fritt til å anvende dataspill i undervisningen dersom du mener det hjelper eleven å oppnå kompetansemålet på en god måte, på lik linje med at du velger å ta i bruk andre læringsverktøy.

For å illustrere hvordan man, på en god måte, kan bruke dataspill som et verktøy i undervisningen har jeg valgt å bruke et eksempel fra Spillpedagogikk» (2020), som forklarer hvordan det kan gjøres i samfunnsfagundervisningen på 10. trinn.

Komptansemål: «Elevene skal kunne vurdere hvordan arbeid, inntekt og forbruk kan påvirke personlig økonomi, levestandard og livskvalitet»

Her har lærer valgt å bruke spillet Spent, som er et spill som går ut på å leve som medlem av den arbeidende underklassen i USA. I spillet har du nettopp mistet jobb og leilighet og har 1000 dollar igjen å leve for de neste 30 dagene. Spillerens oppgave er å administrere disse pengene til ny boplass, finne ny jobb etc. Hver dag blir du stilt overfor avveininger som sliter på pengesekken. Blir det tomt for penger, har du tapt spillet. Spillet tilbyr en gylden mulighet til å oppleve hvordan personlig økonomi henger sammen, og hvordan etiske dilemmaer påvirker hverdagen. Spillerens valg og opplevelsen spillet skaper kan i ettertid fungere som grobunn for refleksjonsarbeid.

Som sagt praktiseres bruk av dataspill i varierende grad over hele landet. Det varierer fra skole til skole, men også fra lærer til lærer. Jeg har gjennom mine erfaringer fra skoleverket bitt meg merke i at dataspill kan være et meget godt verktøy, spesielt når det kommer til motivasjon og engasjement hos elevene. Flesteparten av elevene blir automatisk mer interessert når du som lærer forteller at dagens læring skal skje gjennom dataspill. Jeg har selv brukt dataspill i undervisning med både hell og uhell. Den viktigste erfaringen jeg sitter igjen med er at dersom du som lærer planlegger og organiserer timen nøye vil effekten være positiv. Likevel vil jeg presisere at det trengs øving for at elevene skal forstå at læringsmålet er fokus og ikke dataspillet. Dette tror jeg du oppnår gjennom engasjement, klare rammer og gode gjennomføringsrutiner.

Avslutningsvis vil jeg komme med en påstand, jeg tror nemlig grunnen til at dataspill som ressurs og verktøy i skolen brukes for lite på bakgrunn av uvitenhet hos lærerstaben. Skal skolen være en lærende organisasjon som konstant skal være i utvikling, er det på tide å ta steget ytterligere inn i det digitale, og bruke dataspill til vår fordel framfor å la det være en dårlig utnyttet undervisningsmetode.

Referanseliste

Henriksen, T., K., (2020, 10. April). -Lagde undervisning på Fortnite: – Elevene satte pris på at jeg var den uerfarne. Shifter. Hentet fra: https://shifter.no/nyheter/lagde-undervisning-pa- fortnite–elevene-satte-pris-pa-at-jeg-var-den-uerfarne/177077

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020. Hentet fra: https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf Skaug, J. H., Husøy, A., Staaby, T. & Nøsen, O. (2020) Spillpedagogikk. Bergen: Fagbokforlaget

Utdanningsdirektoratet. (2020).  Overordnet del  –  Grunnleggende ferdigheter. Hentet  fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og- danning/grunnleggende-ferdigheter/

Skrevet i Dataspill i skolen | Legg igjen en kommentar