Mobil i klasserommet

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Eirik Christensen

Mobiltelefonen er et teknologisk virkemiddel som elever i norsk skole er eksperter på. Elever på ungdomsskolen bruker mobilen hver eneste dag, og har en enorm kunnskap om dens virkemåter. Ifølge Barn og medier-undersøkelsen Medietilsynet har gjort i 2018 på barn mellom 9 og 18 år, har 90 prosent av barna smarttelefon fra tiårsalderen. Dette viser at barna tidlig får stor kompetanse om bruken av mobil. Spørsmålet om hvordan telefonen kan brukes i klasserommet er stadig oppe til debatt. Men hvorfor kan ikke elevene i skolen bruke mobiltelefonen i undervisningen? Vil ikke et slikt kjent verktøy være med på å styrke elevenes læring? Erfaringene fra praksis tilsier at elever er komfortable med å ha mobiltelefonen i nærheten mens de arbeider med skolerelaterte oppgaver. La elevene få kjennskap til hvordan man kan jobbe med skolefag, uten å bortvise all form for mobiltelefon. La det bli en naturlig del av undervisningen.

Elever kan bruke mobiltelefonen til å søke etter informasjon, ta bilder, lage videoer og vise hva de kan på svært mange forskjellige områder. På denne måten klarer undervisningen og motivere elevene til å gjennomføre varierte og passende arbeidsmetoder for deres generasjon. Samfunnet er i stadig utvikling, og mobilen brukes mer og mer i alle samfunnets områder. I tillegg til elevenes kjennskap til å bruke mobilen til informasjonsdykk, kan det være andre behov elevene får dekt. Fra egen praksis har jeg opplevd at elever kommer til meg og spør om de kan høre på musikk mens de løser oppgaver. De føler at de klarer å løse oppgaver med mer konsentrasjon om de får litt musikk på ørene. Videre har jeg sett at de elevene som faller utenfor undervisningen, og ender opp med å være et uromoment i klasserommet, kan få utløp for energien deres ved å ta i bruk mobiltelefonen. Dette må selvsagt gjøres med visse begrensninger, men det kan være med på å skape større ro i klasserommet. De kan bruke mobiltelfonen både til informasjonsdykk, men også noen perioder med fri aktivitet, for å kunne få roen tilbake.

Hvis vi som lærere ønsker å utdanne samfunnsborgere, kan vi da nekte elevene å ta i bruk noe av det som brukes aller mest i samfunnet? En fersk studie av Universitetet i Alabama, USA, viser hvordan en mobiltelefon svekker en gruppe studenters oppmerksomhet og evne til å huske noe de skal lære. Dette viser at mobiltelefonen kan være et problem og et forstyrrende element i undervisningen. Likevel mener jeg at mobiltelefonen kan være med å styrke undervisningen på flere måter.

I opplæringsloven § 1-1 står det at elevene skal utvikle kunnskap, evne til og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og felleskap i samfunnet. Mye av det daglige arbeidet og felleskapet i samfunnet foregår ved bruk av mobiltelefonen. I lys av opplæringsloven og kravene for å bli en fungerende samfunnsborger til grunne, ser vi at behovet for at elever har erfart å kunne løse oppgaver enten ved bruk av eller tilgang på mobiltelefon. Dette betyr ikke at elevene skal ha telefonen oppe til enhver tid, men at de har tilgang på den, og lærer seg hvordan man kan løse oppgaver med å ha den tilgjengelig. I arbeidslivet har man mobilen tilgjengelig oftere enn ikke, dermed er det mye god lærdom i dette.

I første del av denne teksten nevnes det at 90 prosent av ungdom mellom 9 og 18 år har smarttelefon i tiårsalderen. Hvis man tenker at alle elevene skal kunne bruke mobiltelefon, så vil det være opptil 10 prosent som ikke har tilgang på dette. Dermed må lærerne også være klar over dette, og kunne gjøre en tilpasning slik at ingen elever blir sittende å føle seg «utenfor» på grunn av egen teknologisk hverdag. I dagens teknologisk krevende samfunn så har ofte lærere ressurser til å løse disse utfordringene. Derfor burde det ikke være et problem at elevene i dagens skole har mulighet til å bruke telefonen til det daglige arbeidet.

Bruk av mobilen skal være en måte å lære på. Pedagogikken skal styre teknologien ikke omvendt. Målet med teknologien må være der. Elevene kan bruke mobilen til informasjonsinnhenting. Dette er en bedre måte å løse usikkerhet på, enn at lærer hele tiden skal fortelle hva svaret er. Det er også en type teknologi som raskere kommer opp med søkeresultatet. Det finnes tjenester og ordbøker som gjør at elevene oftere og med større presisjon gir elevene gode og relevante svar på de problemstillingene de møter.

I undervisningen på skolen liker mange lærere å ha prosjektarbeid i grupper. Ved at elevene har mobiltelefonen lett tilgjengelig, vil de ha muligheten til å bruke den for å ta bilder av naturen, spille inn videoer og ta lydopptak. De kan bruke telefonen til å ta bilder av notatene som står på tavla, og lagre det til senere bruk.

Skal vi lykkes med den fornyelsen av innholdet i dagens skole må vi sette av tid til at lærerne i et fellesskap får kompetanse og motivasjon til å ta i bruk telefoner og annen digital teknologi, på en måte som styrker læringen til elevene. Vi bør heller bekymre oss for at utdanningssystemet holder seg til gamle tankesett og diskvalifiserer digital teknologi som mobiltelefoner som et forstyrrende element. Utdanningssystemet kan ikke unngå problemet ved å innføre mobilforbud. De må derimot ta en del av ansvaret, slik at barn og unge får digital dannelse. For å oppnå en digital dannelse må man gjennomgå dette i praksis, ikke ved hjelp av forbud. Det at telefoner i klasserommet er sett på som et forstyrrelsesmoment kommer av at elevene føler at mobilen er noe man kun kan bruke på fritiden. Ved å ta i bruk dette, vil dette problemet kunne minke, og bruken vil kunne øke konsentrasjonen og læringen hos elevene.

Den teknologiske utviklingen kan oppleves som et dilemma i skolen og gi store utfordringer. All kunnskap og kompetanse som produseres i dag, produseres gjennom helt nye virtuelle verdener, sosiale medier og simuleringsspill m.m. Dette utfordrer synet på hva skolen egentlig skal være, og hvordan læringen skal foregå. Ingen er uenig i at mobilbruken kan ta litt overhånd av og til.  Dette gjelder ikke bare skoleelever, men faktisk like ofte hos foreldregenerasjonen. De bruker mobilen på arbeidsplassen, under møter/kurs og liknende.

Den sosiale læringen i dagens skole er like viktig som den faglige. VI må sette søkelys på å utvikle elevenes sosiale kompetanse og relasjonelle ferdigheter. De må lære av konflikter mellom å etterspørre begrunnelser, synspunkter og meninger blant elevene. Vi må la elevene delta, og komme med egne forslag til løsninger for å kunne forholde seg til normer og regler og forventninger.

En mobilfri skole er ikke ensbetydende med at elevene er mer fokusert i klasserommet. Et velfungerende klasserom klarer å oppfylle de kravene som samfunnet har. Vi må ikke fjerne det største og beste hjelpemiddelet som elevene har. Vi må heller styrke bruken, og la det bli en naturlig del av den undervisningen vi gjennomfører med elevene. La elevene jobbe med kjente og velfungerende hjelpemidler, istedenfor å fokusere på alt det negative det bærer med seg. På denne måten kan opprettholde motiverte og lærevillige generasjoner. Mobiltelfonen er et godt og verdifullt hjelpemiddel.

Kilder

https://forskning.no/barn-og-ungdom-pedagogikk-teknologi/mobilforbud-i-skolen-hva-sier-forskningen/1231627

https://forskning.no/app-barn-og-ungdom-partner/sprak-app-kan-berike-ordforradet-til-barn/1928253 –

Skal barna få benytte mobiltelefon i skoletiden?

https://www.uv.uio.no/iped/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2019/mobiltelefoner-i- klasseromet.html

Skrevet i Mobiltelefoner i skolen, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Depresjon blant unge

Skrevet 06/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av David Bakkejord

De siste årene har psykisk helse blant ungdom fått mer og mer plass i ulike nettaviser og blogginnlegg. Samtidig som ungdom virker å bli mer deprimert, scorer norske ungdom også skyhøyt på statistikk over hvor glade og fornøyde de er. Jeg skal derfor se på tall og forskning som peker på de ungdommene som sliter med psykiske helse. Og kan det være en korrelasjon mellom den nye bølgen med psykisk påkjenning blant ungdom og sosiale og digitale medier?

Ungdata (2020) sine rapporter viser at en god del ungdom sliter med ulike former for psykiske helseutfordringer i hverdagen. Det kan være tristhet, nedstemthet og bekymringer. Tallene som ungdata presenterer er fra 2018 og viser at jenter er langt mer utsatt enn gutter, men kurvene er like for begge kjønn. Fra 8. trinn og fram til Vg3 går andelen gutter og jenter som er MYE plaget av depressive symptomer opp. Antallet tenåringer som selvrapporterer om psykiske plager også økt for hvert år siden 2010.

Stranden (2016) skriver også om liknende tendenser i sin artikkel om ungdoms bruk av medisiner. Hun viser til tall fra Folkehelseinstituttet og Høgskole i Hedmark, som viser at antallet tenåringer som bruker medisiner mot psykiske lidelser er langt større i 2014 enn ti år tidligere. Det var til sammen 20 350 gutter under 18 år som brukte medisiner mot søvnmangel, angst, depresjon og ADHD i 2014, mens 13 700 jenter brukte lignende medisiner.

Det man kan se i grafene er at antallet medisinerte ungdommer har steget siden 2004 med noen år der det har gått litt ned, men antallet medisinerte er betraktelig høyere i 2014 enn i 2004.

Figur 1 BMC Psychiatry (gjengitt i Stranden (2016))

Figur 2 BMC Psychiatry (gjengitt i Stranden (2016))

Ungdata (Bakken, 2021) sine nyeste tall, Ungdata 2021 nasjonale resultater, som henter svar fra ungdom over hele landet for så å sammenligne svarene med de 10 foregående årene viser lignende tendenser som Stranden og Ungdata sine tall fra 2018 viser.

Figur 3 Ungdata (2021, s. 39)

Figur 4 Ungdata (2021, s. 39)

Her ser tall som viser den økende trenden med psykiske plager blant ungdom. Man kan se (figur 3) at særlig jenter sliter med psykiske plager jevnlig, og antallet har økt med 3 % siden 2020 og med 9 % siden 2012. Det har også vært en økning blant gutter, men den er ikke like stor som blant jentene. På figur 4 kan man se at det er en stor andel som svarer at det har hatt søvnproblemer og har følt seg ulykkelig, trist eller deprimert. Det er henholdsvis 32 % og 31 % som har svart enten ganske mye plaget eller veldig mye plaget. Dette mener jeg er meget store tall som man må ta på alvor. Men hva kan være årsaken til disse høye tallene som kommer fram i ulike artikler og rapporter?

Årsak til den økende trenden

En ting som kan være årsaken til den økende mengden ungdom som sliter med diverse psykiske utfordringer kan være sosiale og digitale mediers inntog i verden. Siden den første smarttelefonen har det bare blitt lettere og lettere å dele av livet sitt og ta kontakt med folk over hele verden enten gjennom sosiale medier eller gjennom spill. Dette har ført med seg mye godt som det å kunne ta kontakt med gamle kjente og knytte bånd til nye folk. Men som jeg skal vise så er det ikke sosiale og digitale medier bare bra, det kan også ha ført med seg en del ulemper som påvirker befolkningen negativt.

Figur 5 Ungdata (2021, s. 31)

I en artikkel fra sykepleier.no, skrevet av Brattøy et al. (2019), pekes det på at bruk av sosiale medier og psykisk helse har en sammenheng. De viser til Psykisk helse i Norge sin undersøkelse som viser at 77 % av barn og unge oppgir å bruke tid på internett daglig. I alderen 9-16 har 94 % tilgang på mobiltelefon. Dette er liknende tall (figur 6) som Ungdata også fikk i sin undersøkelse fra 2021.

Figur 6 Ungdata (2021, s. 30)

Det som kommer fram videre i artikkelen til Brattøy et al. (2019) er at FOMO (Fear of missing out/frykt for å gå glipp av noe) var en av motivasjonsfaktorene for å bruke sosiale medier både blant jenter og gutter, dette påvirker søvnen til ungdommene siden de heller oppdaterer facebook, instagram eller snapchat framfor å sove. FOMO blant ungdom er noe jeg også har opplevd i praksis, det skjer til stadighet at elevene tar fram mobilene i timen for å se hva som skjer på diverse sosiale medier. Dermed påvirkes også skolearbeidet av ungdoms bruk av sosiale medier. En gang spurte jeg hvorfor elevene måtte sjekke mobilen i timen, da fikk jeg som svar at hen fikk en varsling på som hen måtte se.

Det var også ulik rapportering om hvordan ungdom ble påvirket av sosiale medier. Jenter rapporterte at de ofte kjente på symptomer som angst, depresjon, redusert selvbilde eller selvtillit og kroppspress, dette er tall som samsvarer med tallene i figur 1.2. Brattøy et al. (2019) fant også at jenters bruk av sosiale medier påvirket deres psykiske helse og følelsesliv. Gutter på den andre siden rapporterte om frustrasjon, aggresjon og forstyrrelser i konsentrasjon. Det som også kommer fram, er at nettbaserte spill påvirket temperamentet og ga økt aggressiv atferd hos gutter.

Det Brattøy et al. (2019) slår fast er at jenter i større grad enn gutter blir påvirket emosjonelt ved brukt av sosiale medier. Det at sosiale medier har en negativ innvirkning på jenters selvtillit er noe som kommer tydelig fram, men på den andre siden blir sosiale medier også brukt for å øke egen selvtillit gjennom «likes» og kommentarer i sosiale medier. Men dette er et tveegget sverd siden «likes» og kommentarer både styrker og senker selvtilliten hos ungdom.

Sosiale mediers bakside

Gjennom praksis har jeg sett mange elever som er trøtte når de kommer på skolen, flere av disse sier at de er oppe til langt på natten, enten for å spill eller bare «scrolle» på Instagram eller TikTok. Dermed får de ikke den søvnen de trenger, og det påvirker skolearbeidet. Elevene velger bort skole for å være oppdatert på de nyeste trendene eller for å være tilgjengelig for vennen sine. Brattøy et al. (2019) bruker ordet gruppepress om denne oppførselen, siden elevene føler at de må være oppdatert.

Når man blar gjennom brukeren til både kjente og ikke-kjente personer så finner man ofte fine bilder av hvor bra liv de lever, men det som ikke blir publisert så ofte er de dagene hvor de ikke har det så bra. Og det er for så vidt greit, siden man ikke ønsker å dele de triste sidene av livet sitt, men siden de fleste bare publiserer fine bilder om hvor bra de har det kan det skape en falsk sannhet om at livet deres heletiden er bra, siden det er bare det følgerne får se. Da er det lett for en tenåring som er i puberteten å tenke at deres liv er kjipt siden de ikke har det bra hele tiden, som igjen kan føre til dårlig selvbilde, angst og depresjon.

Så har man også de som redigerer bildene sine for å se bedre ut, dette gjør at ungdom blir utrygg på egen kropp og kan føre til flere psykiske plager, når de skal prøve å etterstrebe kroppene de ser på sosiale medier. Dette er noe Brattøy et al. (2019) også finner i sin artikkel. Dette er en økende trend også i Ungdata sin rapport fra 2021. I figur 7 kan man se at prosentantallet som har svart at press på å få følgere og likes på sosiale medier har godt ned siden 2020, så har prosentandelen som har svart at de føler på et kroppspress gått opp.

Figur 7 Ungdata (2021, s. 40)

Hva videre?

Det at ungdom kjenner psykiske utfordringer i større grad i dag enn for 10 år siden er et problem som er viktig å belyse av åpenbare grunner. Og det at sosiale og digitale medier har en innvirkning på dette ser jeg på som en av grunnen til den økende tendensen, det er et verktøy som har bidratt til både kroppspress og angst blant våre unge lovende. Så jeg ønsker å poengtere det som Brattøy et al. også poengterer, vi må utarbeide gode forebyggende tiltak rettet mot ungdom og deres bruk av sosiale og digitale medier. Disse tiltakene må settes i gang tidlig siden barn i dag får tilgang til internettet i tidlig alder, og må derfor læres opp til fornuftig bruk av disse verktøyene.

Referanser

Bakken, A. (2021). Ungdata 2021 Nasjonale resultater (NOVA Rapport 8/21). OsloMet. file:///C:/Users/Bruker/Downloads/NOVA-rapport-8-21%20(3).pdf

Brattøy, S. C. S., Rosvoll, Å. & Eines, T. F. (2019). Hyppig bruk av sosiale medier kan gi ungdom psykiske utfordringer. Sykepleien.no. https://doi.org/https://doi.org/10.4220/Sykepleiens.2019.79774

Stranden, A. L. (2016). Bruken av antidepressiva nesten doblet blant tenåringsjenter. Forskning.no. https://forskning.no/psykiske-lidelser-medisiner-barn-og-ungdom/bruken-av-antidepressiva- nesten-doblet-blant-tenaringsjenter/442067

Ungdata. (2020, 23.01.2020). Stress, press og psykiske plager blant unge. OsloMet. https://www.ungdata.no/stress-press-og-psykiske-plager-blant-unge/

Skrevet i Medier og mediepress, Mobiltelefoner i skolen, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Skolens paradoksale tilnærming til digital danning.

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Daniel Rene Jensen

I dag opplever både barn, ungdom, voksne, stat, og kultur store utfordringer i møte med en ny media hverdag. Media og teknologiens topologi og geografi endrer seg i et stadig økende galopperende tempo, og vi som pedagoger, og medborgere, møter vanskelige veivalg og nye problemstillinger i møte med media ny teknologi.                                                                                   Møtet med nye teknologi og media er ikke en ny erfaring, og har vært relativ konstant menneskelig opplevelse i vår nære historie. En ny introduksjon av for eksempel radio, tegneserier, video eller musikk fører til en diskusjon om hva samfunnet, og kanskje spesielt skolen, skal gjøre for å minske risikoen og dempe den mulige negativ påvirkning på den kommende organisasjon. Denne debatten har vært pregete av moralsk panikk, og har i stor grad omhandlet hvordan man kan beskytte barn fra skadelige virkninger. Dette ser man for eksempel i tiltak som skjermer eller sensurerer barns tilgang, i motsetning til å oppfordre barn til selvstendigheten til å tenke selv, eller være kritisk brukere av media(Staksrud, 2017). Det er flere ting å ta hensyn til når en skal drøfte barns møte med media, og det blir naturlig å drøfte skolens håndtering og forståelse av media da barns verden i stor grad foregår på skolen. Som tidligere nevnt blir ofte risikoen ved mediebruk fjernet fra barns vurdering ved forskjellige tiltak, men man vet at i dag blir barn digitalisert og introdusert til media før de begynner på skolen (Bergsjø et al., 2020) I denne sammenheng vil jeg diskutere hvordan danning i et nytt perspektiv kan bedrives, hvordan unge i dag blir påvirket, og hvordan skoleverket har tilpasset seg de nye kravene.

Løvli (2011) skriver godt om menneskets nye mediehverdag, der han drøfter danning i et postmoderne teknisk samfunn, og kaller dette teknokulturell danning. I et postmoderne perspektiv kaller han danning for et grensesnitt. Dette er en postmoderne versjon av det vi kjenner igjen fra Klafkis dannings teori som omhandler transformasjon av selvet og kulturen. Det vil si at et kulturinnhold åpnes for individet, samt at individet åpner seg for kulturinnholdet. I det moderne danningsbildet trekker han frem begrepet Kyborg som grensesnitt. Dette spiller på at han mener det tradisjonelle skillet mellom maskin og menneske er foreldet, og satt til side for en forståelse av et grensesnitt mellom dem «Vi er alle kyborger fordi vi er elektronisk koblet opp med omverden på forskjellig vis» (Løvlie, 2011, s. 352). Spesielt de unge er kyborger, der livet deres er vevd sammen med teknologi og media, og vi kan se på interaksjonen mellom teknologi og mennesket, og møtet mellom dem som grensesnittet. De unge lever i grensesnittet «og i det formes de til personer samtidig som de former verden» (Løvlie, 2011, s. 356). På bakgrunn av dette drøfter Løvli godt skolens nye utfordringer, og ser kyborgen som en ny måte å se danning på.

Danning skjer, ifølge Løvli, ikke mellom jeg’et og kulturen, det gir jeg’et for stor plass, men er en danning som skjer i møtestedene «der folk lever sinn til sinn mot verden og ansikt til ansikt med hverandre». Den nye teknokulturen er møtestedenes kultur. På bakgrunn av dette er det relevant å diskutere barns identitet og hvordan den formes av media og kultur. Hvor er disse møteplassen Løvli diskuterer som den nye teknodanningens kultur og opphav til teknodanningen? Vi ser at ofte er internett forskjellig fra person til person, og hva man blir eksponert for varierer etter hva man søker på, tidligere historikk og hvilke teknologier man bruker. Dette har Bergsjø, medforfatter av Barn og unges digitale dømmekraft erfart (Mesna, 2020). Hun beskriver en situasjon der elever klager til lærer at de ikke finner relevante søketreff. Læreren undersøker og finner ut at det faktisk stemmer, treffene er mindre relevant en hans egne, og i tillegg varierer de fra elev til elev.

Dette illustrerer to viktige poeng. Den ene er at teknologien man bruker ikke er verdinøytral, se for eksempel «The Social Dilemma» (Orlowski, 2020) som en god illustrasjon av dette. Orlowski illustrerer godt en dyster innsikt knyttet til flere av våre nye mediers natur; hvis du ikke betaler for et produkt, er det du som er produktet som blir solgt. Det andre er at apper og produkter vi bruker i skolevesenet kommer fra kommersielle aktører, disse er ikke verdinøytrale, og kan gå på tvers av formålsparagrafen i opplæringsloven og former identiteten til elever ut fra de verdier produktene forespeiler (Bergsjø et al., 2020).

Er det da best at skolen skjermer elever fra teknologi som kan være skadende, selv om vi vet at barn som får begrenset sin tilgang til teknologi og internett i mindre grad klarer å utnytte seg av de positive muligheter de tilbyr (Staksrud, 2017, s. 173)? Skolen og læreplanverket har respondert med at barn må lære seg digital dømmekraft, (Meld. St. 28, 2016; Staksrud, 2017), kritisk mediebruk, eller fremhevet kompetanse som å være mediamyndig (Bergsjø et al., 2020). I denne sammenhengen er det betimelig å trekke frem at digital dømmekraft i stor grad har blitt sett på som et individuelt ansvar, «institusjonens krav blir til individets ansvar» og kan sees på som en institusjonalisert individualisering (Staksrud, 2017, s. 178).

Individualiseringer i denne sammenhengen er interessant å vurdere, og er av noen sett på som en ansvarsfraskrivelse fra skolens og styresmaktenes side, se for eksempel Frau Meigs (2011) sin diskusjon, sitert i Staksrud (2017): Media education seems to be a concession granted by neo-liberal forces to mitigate their commercial conquest over state regulations… and place the responsibility of media risks on the individual (Staksrud, 2017).

Ungdommer opplever betraktelig stress, men skoleprestasjonen er et område som peker seg ut som en særlig stressende faktor, hevet over ofte diskuterte temaer som kropp, idrett og sosiale medier (Generasjon prestasjon?, u.å.). Kanskje kan Frau Meigs (2011) påstand sees i lys av dette. Skolen krever et stort personlig ansvar av eleven. Er det mulig at byrden av ansvaret er for stort, eller kanskje mer sannsynlig, tyngden av å ikke beherske en kompetanse selv ikke skolen behersker? Kan man lese av dette at skolen faktisk skaper et større stress ved måten man håndterer «de nye teknologiene og mediehverdagen», og at det faktisk er større en det man ønsker å forhindre negative påvirkninger fra? Må man bli et monster for å drepe et monster?

Se for eksempel Tyack (1995) sin diskusjon om hvordan skolereformer blir mottatt av skolen. Skolen endrer endringen før endringen kan endre skolen, Ved å ikke ta i bruk teknologi tar man ikke del i et felles møtested. Man ser at et felles møtested i for eksempel et nærmiljø der barn og lærere omgås i forskjellige organisasjoner og man har en felles identitet har positivt påvirkning på læringsresultatet. (Horrigmo, 2015) Dette er videre diskutert i (Øksnes et al., 2018) som skriver at det nye læreparadigmet er betonet av individuell, aktiv selvlæring, der de drøfter basert på Biesta (2018) at samstillingen mellom konstruktivistiske læringsteorier og nyliberalistisk politikk ser ut til å skyve oppgaver som tidligere tilhørte felleskapet over på individet. Ungdommer i dag lever under dette regimet og synes å ha internalisert dette. I mangel på de store fortellinger som beskrevet av Lyotard (1979) må elever selv skape mening i eget liv, noe man også ser fremhevet i, for eksempel, det tverrfaglige temaet «Livsmestring og Folkehelse» av den nye fagfornyelse (Meld. St. 28, 2016)

Skolen blir stilt inn i en umulig posisjon i det nåværende paradigmet. En “Catch 22”, damned if you do and damned if you don’t. Ting kan tyde på at skolen har svart med å «don’t». Vi har fraskrevet oss ansvaret, og lagt opp til et stort personlig ansvar for elevene. Å gi elevene digital dømmekraft føles som en ansvarsfraskrivelse, i det minste tar ikke skolen eierskap i det Løvli ville kalle de kulturelle møtestedene, og svarer med å forsøke å gi elevene et redskap i møtet med kommersielle aktører som dermed setter premissene for vår digitale hverdag. Elevene blir indoktrinert til å være passive konsumenter av teknologi, i motsetninger til å konstruere, eller skape teknologi. Igjen kan man drøfte Tyack (1995) sin diskusjon om hvordan skolereformer blir mottatt av skolen. Skolen endrer endringen før endringen kan endre skolen. Nye teknologier blir tatt inn av skolen, men blir adoptert til å være en ny variant av et kjent fenomen. PC-en blir et omfattende leksikon, Smart Board blir en tavle med stilig grafikk, og kommunikasjon blir brukt til å spille quiz. I det møte med den postmoderne teknokulturen må skolen tørre å ta eierskap til teknologien, og forme den. Kun ved å selv ta eierskap over teknologien kan vi tørre å tro at elevene kan det. Slik det er nå er skolen og eleven likeså satt på sidelinja og er avkuttet med å «kritisk observere» det vi konsumerer. Et stolt skoleverk bør streve for mer. Jeg håper at skolen skal kjenne sin besøkstid, og stille seg på barrikadene for våre kyborger, skolen skal fremme demokrati og bør derfor bygge opp under for eksempel open source programmer, og det å kjøpe en plug-and-play-pakke og bli en «ipad-skole» bør bli sterkere kritisert, for andre grunner en «skjermtid», men for at man kjøper en programvare som er strengt kontrollert og umulig å adaptere og tilpasse. Nå begynner også for eksempel Smart Board som flere tromsøkommuner satser sterkt på å bli foreldet og for dyr å reparere, produsentene selger rett og slett ikke lampen man trenger for å få lys!

Skal man ta eierskap og drive danning i den postmoderne teknokulturen kan vi ikke avskrive vår nye digitale hverdag med digitale dømmekraft og kildekritikk, skal man ha mulighet til å bedrive danning må man ta eierskap i møtestedene, i grensesnittet, og først løsrive skolen fra sin rolle som konsument av programvare, for derved å muliggjøre å drive en danning og pedagogikk som utvikler produsenter av teknologi, som gjenskaper, nytenker og tilpasser digitale verktøy. Vi må gi elevene våre muligheter til å ta kontroll over sin egen hverdag på de digitale flatene.

Referanser

Bergsjø, L. O., Eilifsen, M., Tønnesen, K. T., & Vik, L. G. V. (2020). Barn og unges digitale dømmekraft- Verdiløft i barnehage og skole. Universitetsforlaget.

Generasjon prestasjon? Ungdoms opplevelse av press og stress. (u.å.).

Utdanningsforskning.no. Hentet 7. oktober 2021, fra https://utdanningsforskning.no/artikler/2018/generasjon-prestasjon-ungdoms- opplevelse-av-press-og-stress/

Horrigmo, K. J. (2015). Hvordan kan stedet ha betydning for skoleresultater? Vigemostad og Bjørke AS.

Løvlie, L. (2011). Teknokulturell Danning. I Dannelsens Forvandling (s. 347–371). Pax forlag.

Meld. St. 28. (2016). Fag – Fordypning – Forståelse En fornyelse av Kunnskapsløftet. Det kongelige kunnskapsdepartement.

Mesna, M. (2020). Kunsten å leve et godt digitalt liv – Ublogg. https://ublogg.no/kunsten-a- leve-et-godt-digitalt-liv/

Orlowski, J. (2020). The Social Dilemma. Netflix.

Staksrud, E. (2017). Et gagns digital menneske? I Digital Dømmekraft (s. 168–183). Gyldendal Akademiske.

Øksnes, M., Sundsdal, E., & Haugen, C. R. (2018). Ungdom, danning og fellesskap- Samfunns- og kulturpedagogiske perspektiv. Cappelen Damm.

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Nettvett | Legg igjen en kommentar

Nettvett hos unge

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Christian Børresen

Barn og unge lever i en digital verden og har utviklet sine sosiale nettverk gjennom medier som Snapchat, Instagram og andre chatteprogrammer. Dette har ført til en kultur hvor det har blitt normalisert å dele kommentarer og bilder om alt og fra alt, gjerne med fullt fjes og navn som del av delingen. Dette fører til at mange ender opp med å dele store mengder av privatlivet sitt og linjen mellom hva som bør og kan deles på nett og hva som kanskje ikke burde deles blir utvisket. I denne sammenhengen har det blitt viktig å prate med de yngste om nettvett og deling av personlig informasjon på nett. Ifølge en undersøkelse gjort av medietilsynet (Medietilsynet, 2020, s.15) har 98% av alle barn og unge i aldersgruppen 9-18 år tilgang til egen mobil, uavhengig av kjønn. Det vil si at de har tilgang til og blir eksponert for sosiale medier fra en svært tidlig alder. Det er dermed aldri for tidlig å begynne å snakke om nettvett med barnene.

Nettvett

Godt nettvett innebærer å være kritisk til det man ser og legger ut på nett. I vår moderne alder hvor informasjonen kommer raskt og fra alle vinkler, kan det være vanskelig å skille mellom hva som er korrekt informasjon og hva som er lagd for å lure eller mislede brukeren. Det er også lett å få kontakt på nett som Nathalie (13) (Nathalie, 2019) opplevde. Hun ble kontaktet flere ganger av eldre menn som søkte seksuell kontakt fordi profilen hennes på instagram var åpen og det var dermed mulig å ta fri kontakt med henne gjennom private meldinger. Etter flere ukomfortable meldinger, noen med seksuelt eksplisitt innhold, fikk Nathalie nok og gjorde brukeren sin privat. Dermed tok hun kontroll over hva slags innhold hun opplevde på applikasjonen. Det å kunne gjøre brukeren sin privat eller begrense den er en vanlig innstilling på sosiale medier hvor det er mulig å ta kontakt med hverandre privat. Dette er kan derfor være en god måte å ta kontroll over innholdet man kommer over på nett og styre hvem som får se det man legger ut. Problemet er at sosiale medier ikke vil at man skal gjøre brukeren sin privat da dette minsker interaksjonen brukere har på mediet og dermed ikke blir del av det større økosystemet. Derfor er brukere man lager på for eksempel Instagram åpen hvis man ikke går inn i innstillingene og gjør dette om. Det finnes foreldrekontroll og muligheter for å gjøre brukeren sin privat som gjør det mye vanskeligere, om ikke umulig å kontakte den brukeren uten å først få tillatelse.

Unge og nettbruk

For at elevene skal kunne bli mer kritiske til nettbruken sin kan man snakke om hva de kan oppleve og gi konkrete eksempler. Mange elever bruker nettet mye, både til skole og fritid, men selv om de finner mye innhold som kunne trengt et kritisk øye er det vanskelig å holde seg kritisk. Dette er delvis fordi sosiale medier opererer på en måte hvor informasjonen kommer raskt og delvis fordi informasjonen skal være interessant og fengende. Det er dermed ingen fakta sjekking eller kilder til det man finner på diverse nettsider og sosiale medier. De skaper en plattform hvor alle stemmer blir hørt og delt likt. Dette fører til at en godt gjennomtenkt, bevist påstand får samme plattform og blir filtrert gjennom samme øyne som ufunderte påstander som kan inneholde ekstreme holdninger eller usannheter. Det er derfor sosiale medier har gitt grobunn for bevegelser som «antivaxxers», som er mot vaksinasjon og «flat earth movement» som tror at jorda er flat. Sosiale mediers rolle i de unges liv er primært for kontakt med venner. Ifølge Medietilsynets rapport (Medietilsynet, 2020, s. 27) sier 86% av unge mellom 13-18 år sier at dette er hva mediene hovedsakelig blir brukt til, mens kun 36% av de spurt sa de brukte sosiale medier til å dele ting som er viktige for dem. Dette fører til at mye av brudd på personvern, mobbing eller annen uønsket atferd blir gjort i det skjulte og det må dermed tas tak i på personnivå.

Et sted hvor elevene kan få opplæring i hvordan man skal praktisere godt nettvett er i skolen. En av de grunnleggende ferdighetene er digitale ferdigheter. En del av denne grunnleggende ferdigheten som elevene skal lære i skolen er evnen til å utøve digital dømmekraft (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette innebærer at eleven både skal kunne bruke strategier for å unngå uønskede situasjoner og reflektere over sin rolle på sosiale medier. Dette betyr at skolen må ta tak i elevenes digitale hverdag på en mer konkret måte. Når det jobbes med kildekritikk og å finne informasjon på nett fra saklige kilder er det ikke dette som vil øke elevens dømmekraft på sosiale medier. Det finnes et skille mellom hvordan digitale ferdigheter blir trent i skolen og hvordan elevene selv bruker og oppfører seg på nett. Et alternativ kan være å gi elevene direkte trening i hvordan man kan begrense innholdet, gjerne i samarbeid med foresatte slik at de også forstår hvordan dette fungerer. Tanken er da å konkret gå gjennom hvordan man kan skru på visse innstillinger og dermed regulere sin opplevelse av mediene. Et annet punkt under den digitale dømmekraften (Kunnskapsdepartementet, 2017) er at elevene skal kunne ta vare på personvernet til andre når de bruker digitale hjelpemidler. Applikasjoner som Snapchat er ment til å være en måte å dele bilder som blir borte etter en kort tidsperiode, men ikke bare er det mulig å ta skjermbilde av bilder man har fått, men dette bilder har blitt sendt og er lagret på en server. Poenget er at elevene må få en forståelse for at alt de legger ut på nett blir der mye lenger enn de tror og kan deles fritt mellom både kjente og fremmede. Det kan være utfordrende å få elever til å forstå at noe man legger ut på en sikker måte gjennom en godkjent applikasjon kan spres på en rask og stygg måte. Problemet oppstår når man legge noe ut og dermed eksponerer informasjonen til en mye større gruppe mennesker enn det man kanskje kan fatte. Blant dem finnes de som vil gjøre noe krenkende mot den som legger det ut. Det finnes også andre ressurser som blant annet Nettvett.no eller Medietilsynets sider hvor man kan gå for å finne noen enkle og gode regler for å passe på hva som blir delt på nett. Det som er bra med sider som denne er at de er konkrete og gir klare, praktiske regler for hvordan man bør oppføre seg hvis man skal ha godt nettvett.

Oppsummering

Det finne mange uønskede situasjoner som kan oppstå når man deler personlig informasjon på nett. Det kan være vanskelig å forstå hvor fort noe kan bli delt eller hvem som kan ta kontakt gjennom diverse media. Heldigvis finnes det løsninger bygd inn i de vanligste applikasjonene som kan hjelpe med å begrense mengden uønsket trafikk man får. Dette er dessverre ikke ønskelig for applikasjonene å gjøre dette så det treng opplæring i hvordan disse funksjonene fungerer. som del av dette må skolen, med digital dømmekraft som del av en grunnleggende ferdighet legge til rette for konkrete og praktisk utdanning. Til hjelp med dette kan man bruke eksterne ressurser som nettvett.no.

Kilder

Nathalie (2019, 25. februar) Nathalie (13): Jeg har tatt kontroll over egen bruker. Det er jeg glad for. Aftenposten, Si ;D. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/9m9EGW/nathalie-13-jeg-har-tatt- kontroll-over-egen-bruker-det-er-jeg-glad

Kunnskapsdepartementet. (2017). 2.1 Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

Medietilsynet. (2020). BARN OG MEDIER 2020: En kartlegging av 9–18-åringers digitale medievaner. Medietilsynet. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk-summary.pdf

Skrevet i Digital dømmekraft, Nettvett, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Mediers betydning for barn og unges psykiske helse

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Birk Sømhovd

Historien starter med noe jeg som student opplevde i praksis. Og det handler om skjermtid. Telefonen har en funksjon som kanskje ikke alle vet om eller bruker like ofte. Et spørsmål til deg som ikke er kjent med dette, har du noen gang tenkt over hvor mye du bruker telefonen og hvor mye tid du bruker på ulike apper? Og et spørsmål til deg som er kjent med denne funksjonen, ble du overasket? Brukeren av telefonens skjermtid og aktivitet på ulike apper er nemlig lett å sjekke. Tiden blir automatisk ført inn i diagrammer, de ulike appene er ferdig kategoriserte og gjennomsnittstiden ferdig regnet ut. Bare angi den tidsperioden du ønsker, for eksempel ukentlig gjennomsnitt, og bruken er ferdig analysert. Min egen reaksjon på denne oppdagelsen var å bli mer bevisst på skjermtid for å redusere telefonbruken. Jeg vil heller prioritere viktigere ting. Men det jeg opplevde i praksis var noe ganske annet. Jeg overhørte en jente i 5.klasse som fortalte at hun hadde over elleve timer skjermtid i gjennomsnitt per dag. Jeg ble intuitivt sjokkert, men det største sjokket kom først da hun viste meg hvordan jeg kunne sjekke min egen skjermtid. Selv hadde jeg halvannen time skjermtid i snitt per dag. Umiddelbart tenkte jeg på hvordan hverdagen min ville sett ut om jeg skulle brukt like mye tid foran skjermen. Jeg måttet prioritert bort alt jeg gjør fra middag til sent på kvelden. Eller miste mengder av søvn. Dette var ikke det hele heller. Flere av jentene i klassen hadde en slags konkurranse gående om hvem som brukte mest tid på telefonen, og spesielt bruken av appene kategorisert som sosiale medier. Om man brukte telefonen til å søke etter begreper på store norske leksikon kunne vel ikke denne tiden telles. Det ville vært for dumt. Telefonens statistiske funksjon er åpenbart ment som et skjermtidreduserende verktøy da valgmuligheter om å sette skjermfri tid eller angi tidskvote på apper tydelig blir vist. En konkurranse og sosialt press på å bruke mest mulig skjermtid kan neppe være sunt. Det er på tide å ta opp baksiden med sosiale medier.

Sammenhengen mellom barn og unges helse og mediebruk

Jeg påstår ikke at mediebruk er helseskadelig i seg selv. Et godt forhold til medier kan være sunt og være et hjelpemiddel for unges hverdag og sosiale liv. Jeg påstår at for mye tid på skjermen kan være usunt hvis andre aktiviteter og gjøremål blir prioritert bort. I tillegg påstår jeg at et ungdomsliv med verdier og for mye oppmerksomhet knyttet til sosiale medier kan være med på å øke stress og svekke unges selvbilde i noen tilfeller. Som i eksempelet fra praksis med en konkurranse i gruppa om å bruke mest tid foran skjermen og mest tid på sosiale medier, umulig kan være sunt for barn og unge. Begrunnet i ressursprioriteringen i selve tidsbruken foran skjermen, og prioriteringen av verdier knyttet til de sosiale mediene. Men, dette er mine påstander. Er det faktisk slik at mediebruk henger sammen med helsen til barn og unge?

Ikke bare jeg mener at forskning på dette området er viktig. Velferdsforskningsinstituttet NOVA, har forsket på hvordan og hvorfor unge opplever stress og press i artikkelen Stress og press blant unge i dag (1). I artikkelen undersøkes sammenhengene mellom skolerelatert stress, kroppsbilde, mediebruk og psykisk helse. Videre om sammenhengen mellom opplevd stress og konkrete presskilder til de psykiske helseplagene, om foreldrene har betydning for hvordan ungdommen opplever skolestress, og om det er kjønnsforskjeller i hvordan stress oppleves og formidles. Alle disse temaene er interessante, men jeg vil først og fremst se på påstanden min. Psykisk helse, skjermtid og sosiale medier.

Psykisk helse

Sosiale medier kan være en kilde til økt press blant unge. Men hvor går grensen over fra å ha et sunt forhold til mediebruk, til at sosiale medier fører til stress? Kroppsidealer og merkepress er en faktor som gjør seg mer og mer gjeldende i samfunnets ungdomsliv. Flere jenter enn gutter er utsatt for det psykiske stresset som følger med medienes forbilder og idealene for utseende, mote og vellykkede livsstiler. For mange er disse kunstige verdiene også uoppnåelige. Moteindustriens retusjerte reklameplakater og instagramprofilene til influensere som lever av ungdommens usikkerhet og sosiale kastesystemer. I senere tid skal det sies at flere rosabloggere, influensere og andre næringsdrivende innenfor påvirkning på sosiale medier har stått frem som helhetlige mennesker bak glansbildene de har skapt av seg selv. Det er sannsynlig at å vise seg for publikum på denne måten hjelper inntekten deres, men det kan også bidra til å skape åpnere rammer for psykiske helseplager. At det løser problemene, er tvilsomt. Allikevel viser undersøkelser av ung data at jenter selv sier de er kritiske til kilder og bilder på nettet. Jeg mener at det å være kildekritisk på sosiale medier er vanskelig for dagens ungdom. Hvis du leser at en klementin er grønn, så klarer de fleste å skape et skille mellom tekst og tro, kritisk vurdere og sjekke kilden. Men tekstformen på sosiale medier er ikke like lett å skille fra overbevisninger. Et retusjert bilde er som slangen i gresset. Selv om unge har kunnskap om kildekritikk, trengs kunnskap om livet for å være kildekritisk. Du må vite at grønne klementiner er ugler i mosen.

Fagartikkelen av Sykepleien, Hyppig bruk av sosiale medier kan gi ungdom psykiske utfordringer (2), presenterer gutter og jenters ulike påvirkninger ved bruk av digitale medier. Angst, depresjon og dårlig selvbilde rammer oftest jentene. Funnet blant guttene var aggressive reaksjoner og atferdsvansker. Begge kjønn brukte sosiale medier fordi de var redd for å gå glipp av noe. Allikevel var det tydelig at jentene la mer følelser i hvorfor de brukte sosiale medier. Guttene var mer opptatt av å spille. Være pålogget og tilgjengelig for å spille med andre. Den sosiale arenaen til unge har med andre ord flyttet seg fra gata i nabolaget til inn på rommet bak skjermen. Kanskje det kan være vanskelig, eller at det er andre sosiale utfordringer med å miste den fysiske kontakten.

Søvn er også et helseproblem som påvirker unge. Kan sosiale medier klandres for å ta kvalitetssøvnen fra barn og unge? I sykepleiens fagartikkel trekkes flere kilder inn som peker på det, blant annet to artikler av Scott og Woods, (Fear of missing out and sleep og Social media use in adolescence with poor sleep quality, anxiety, depression and low self-esteem), og (The impact of digital media on health) av Smahel D., Michelle F. Wright og Martina Cernikova Et viktig poeng i artiklene er at det som hadde størst påvirkning på dårlig søvn ikke var bruken av sosiale medier i seg selv, men frykten for å gå glipp av noe. Da jeg leste dette først tenkte jeg, «Oi, da kan ikke sosiale medier tilskrives ansvaret for unges søvnplager».

Som i at det ikke er skjermtiden på elleve timer som utgjør denne helseplagen, men at det virker indirekte ut fra hvordan det kognitive påvirkes. Og det er for så vidt logisk, men om man bruker elleve timer på skjerm per dag skal det godt gjøres å få nok søvn i en sunn hverdag. Elleve timer skjerm og åtte timer skole utgjør nitten timer av døgnet, ergo fem timer til søvn. Når det er sagt ber jeg deg unnskylde det naive mattestykket. Hvis det er om å gjøre å få mest skjermtid ser jeg ikke bort fra at mobilen brukes i flere av de åtte timene på skolen. Men hva med middagen og de andre måltidene, treningen etter skolen, leksene og Harry Potter? Spørsmålet forlater jeg åpent, med en sterk mistanke om at multitasking ikke kan unngås i den debatten.

Oppsummering

Jeg vil oppsummere med at det kan være både direkte helseplager relatert til sosiale medier, men at i kjølvannet av mediebruken treffer en stor bølge av indirekte helseplager hekken på flere barn og unges hverdag. Etter den direkte prioriteringen av sosiale medier fremfor andre sunne hverdagsaktiviteter, vil også den tiden som ikke brukes på sosiale medier være preget av medienes virkninger. Forventningene om å være tilgjengelig på alle sosiale arenaer til enhver tid, forventningene om å se bra ut og ha et vellykket liv, forventningene om å ha fått med seg alle instagram-innleggene, YouTube-videoene, sminke- og motetipsene og spilloppdateringene og nye skinns til karakteren i den virtuelle verden som opptar mesteparten av tiden. Følge med på trenden for å kunne være med i samtalen på skolen neste dag. Forventningene om å kunne tilpasse seg en ny form for sosialisering, en ny mediehverdag.

Kildelenker

(1) Ung Data, 2020. Stress, press og psykiske plager blant unge. Hentet 01.12.2021 fra https://www.ungdata.no/stress-press-og-psykiske-plager-blant-unge/

(2) Helsedirektoratet og Barne- og likestillingsdepartementet, 2017. Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager. Hentet

01.12.2021 fra https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/5115

(3) Sykepleien, 2019. Hyppig bruk av sosiale medier kan gi ungdom psykiske utfordringer. Hentet 01.12.2021 fra https://sykepleien.no/forskning/2019/11/hyppig- bruk-av-sosiale-medier-kan-gi-ungdom-psykiske-utfordringer

Skrevet i Medier og mediepress, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Kritisk kompetanse – status i dag?

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Birgitte Mari Midtervoll Lange

Din ungdomsskoleelev sitter på telefonen i et friminutt. Hun blar gjennom de vanlige sosiale mediene sine. Sjekker Snapchat hvor venninnegjengen sitter og hater på en innlevering. Går raskt inn og ut av Facebook – for der er det jo bare gamlinger. Siste på agendaen er en tur på Instagram. Hun scroller nedover. Mange legger ut bilder fra toppturer, deler romantiske sitater, kloke ord om likestilling og kampanjevideoer mot snus. På Instagram følger hun vennene sine, folk fra området, de kuleste av familiemedlemmene og en del kjendiser. I hovedsak er disse kjendisene influencere som har vært med på reality-programmer, slik som Paradise Hotel og Ex on the Beach. De har også lagt ut innlegg som dukker opp når hun scroller.

Et av bildene hun kommer over fra disse influencerne er av en jente. Denne jenta sitter på knærne. Beina er spredt. Hun har på en g-string i blonder. Hun holder en arm over brystene sine. Ellers er hun kliss naken. «Link i bio» står det under bildet. Trykker hun der kan hun få se bildene uten truse og arm i veien – for en liten sum selvfølgelig. Jenta i klasserommet scroller videre. Dette er helt vanlig å få opp. I klasserommet ditt skjer dette. For dine 25 elever er dette hverdagskost. Hvor er kritikerne?

«Hvis noen sprang rundt på gata og pushet porno på barna våre hadde de vært buret inne for lengst. Dette skjer ikke når pushingen er på nett» hørte jeg en gang en dame si. Dette har jeg tenkt mye på i ettertid. Det fanger på mange måter essensen i hvor annerledes verden har blitt. Hva som skjer på internett og hva unge utsettes for er mye mindre kontrollerbart enn før. Man kan med godt grunnlag si at det norske samfunnet har blitt mer sammensatt og mangfoldig enn tidligere, med alle de utfordringene og mulighetene det bringer (Røthing, 2020, s. 17-18). Dette tror jeg er viktig å tenke over og adressere.

Dette er ikke et innlegg mot porno, tvert imot. Ungdom bruker digitale plattformer, herunder sosiale medier mer enn noen gang. De er eksponert for utrolig mye, på godt og vondt. De ser vold og porno, men også holdningskampanjer og veldedighet. Det er et hav av inntrykk og saker å ta stilling til. Å hindre tilgangen til enkelte nettsider eller sette strengere regler og retningslinjer tror noen er løsningen. Sannsynligvis vil det da komme andre nettsider eller nye måter ungdommen blir eksponert. Derfor tror ikke jeg det er løsningen. Det som er viktig å ha med seg da, tror jeg, er gode innlærte holdninger og kompetanse rundt å tenke kritisk.

I en debatt jeg hørte på en gang, hvor fremtidens lærerutdanning var i fokus, var nettopp kildekritikk og kritisk og konstruktiv kompetanse et tema. Det er lett for barn og unge å lære seg å bruke digitale plattformer i dag. Det elevene trenger å lære er metoder for å kritisk vurdere det som formidles på nett. Å kunne skille fakta fra fiksjon, altså kritisk kompetanse, er viktig for lærere å beherske og videreformidle til elevene. Dette kan gjøres på mange måter. En kompetanseheving og dermed en endring i hvordan vi lærer dette til elevene kan være nødvendig. Det som er sikkert er at lærerutdanningen, lærere, og skolen i større grad må sette fokuset sitt på en slik kritisk og konstruktiv kompetanse. Jeg mener at vi har en lang vei å gå her.

I forbindelse med innføringen av Fagfornyelsen, den nye læreplanen fra 2020, står det at «kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Altså innebærer dette at all kompetanse krever kritisk tenkning. Videre i Fagfornyelsen står dybdelæring sentralt, og begrunnelsen bak er at samfunnet skal møte barn og unge som reflekterer og er kritiske. I den nye læreplanens overordnede del er også «kritisk tenkning og etisk bevissthet» et eget tema i opplæringens verdigrunnlag. «Kritisk tenkning og etisk bevissthet er både en forutsetning for og en del av det å lære i mange ulike sammenhenger, og bidrar til at elevene utvikler god dømmekraft» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Man trenger altså å kunne tenke kritisk når man lærer. Et viktig punkt her under kritisk tenkning vil være at det er lov å være usikker på det man vurderer også. Dette gjelder ikke bare kilder, men at det er lov å være usikker på egen oppfatning og vurdering av en sak eller et inntrykk. Dette må elevene lære.

Røthing (2020) mener at denne ordleggingen til Utdanningsdirektoratet viser at kritisk tenkning handler om noe utover det å lære om kildekritikk. Bevisst og kritisk bruk av kilder er selvfølgelig viktig, men hun nevner også kritisk refleksjon. En slik kritisk refleksjon kan for eksempel være rundt maktforhold i samfunnet, hvor man prøver å forstå, kritisere eller utfordre instanser (Røthing, 2020, s. 25-27). Nettopp derfor har jeg valgt å bruke begrepet kritisk kompetanse. Det handler ikke om å bare være kritisk til kilder, men noe forbi det. Maktforhold i samfunnet og selvfølgeligheter rundt hvordan verden er må ses på med et kritisk blikk, det må elevene også lære.

Av egen erfaring har jeg sett at i skolen i dag har det til nå vært kildekritikk som har vært tema når vi snakker om kritisk tenkning. Det å lære å vurdere om kilder er pålitelige, ikke bruke Wikipedia som primærkilde og å søke opp kilder ser man mye av i skolen. Selv har jeg liten erfaring med at noe annet innenfor kritisk tenkning læres bort. Fagfornyelsen med kritisk tenkning i kompetansebegrepet, under dybdelæring og som en del av opplæringens verdigrunnlag reflekterer viktigheten av å få nettopp dette enda sterkere inn i dagens skole. Det er viktigere enn noen gang.

Vi kan se på det innledende eksemplet hvor det er helt akseptert at man scroller forbi nakenbilder i hvert friminutt. Dette handler ikke bare om kildekritikk, men om at elevene må forstå og vurdere kritisk hva dette gjør med dem selv og samfunnet. De må også ha den kritiske kompetansen til å forstå at det å være usikker på hva de syns om det er greit, og kanskje også sunt iblant.

Hvordan man skal jobbe med kritisk kompetanse i skolen er vanskelig å gi et svar på. Det er en kompetanse som er relativt ny i skolen, og mangler grundig forskning på. Likevel er det flere som har gode forslag. Jeg har ikke noen fasit, men tror at hvis man klarer å få til god dybdelæring, så er mye av jobben gjort. Da lærer man gjennom faglig arbeid å tenke kritisk. Man kan for eksempel jobbe med prosjekter i tverrfaglige temaer, eller drive entreprenørskapsarbeid. Det er nok mange andre metoder som også vil være hensiktsmessige, som lærere er det derfor viktig at man deler erfaringer og kommuniserer rundt tema, slik at flere kan få til et godt arbeid med kritisk kompetanse i praksis. Selv har jeg lite til ingen erfaring med dette, og litt av hensikten med dette innlegget er å få det på banen, da jeg som kommende lærer trenger inspirasjon og ønsker å høre erfaringer med det jeg ser på som et av de viktigste temaene i skolen fremover.

Jeg har nå fått understreket hvor viktig jeg mener det er å jobbe med kritisk tekning, noe Fagfornyelsen også bærer preg av. Jeg har rettet spørsmål til hvordan man arbeider med kritisk tenkning i skolen, og hevdet at det må forbedres. Likevel vil jeg si at ungdom i dag har en helt annen forståelse og kompetanse rundt kritisk tenkning enn man hadde før. De forstår i mye større grad hvordan samfunnet rundt påvirker og betydningen det har for samfunnet og dem selv. De vurderer de inntrykkene de får bedre enn noen gang. På den siden har nok alle tidligere generasjoner noe å lære. Det er altså veldig mye bra å si om det, men med et internett som stadig eksponerer ungdommer for mer og mer er vi avhengige av å gjøre den enda bedre. Jeg tørr å legge ned påstanden om at man aldri kan bli god nok her. Derfor sender jeg spørsmålet videre; hvordan skal vi øve ungdommene våre i kritisk tenkning?

Referanseliste

Røthing. (2020). Mangfoldskompetanse og kritisk tenkning: perspektiver på undervisning. Cappelen Damm Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/

Skrevet i Kildekritikk, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Mobilavhengighet i skolen

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av August Engebretsen

Jeg er en student på lærerskolen og kommer nettopp fra praksis på en ungdomsskole. Her har jeg opplevd mye, men har lyst til å fokusere på den åpenbare mobilbruken. Det var ikke overaskende at ungdomsskoleelever bruker mobilen tilsynelatende mye. Det brukes mye generelt i samfunnet, både i jobb og på fritiden. En smarttelefon er et verktøy som har blitt nødvendig for det meste i samfunnet vårt. Vi bruker det til alt fra kommunikasjon, informasjonsinnhenting og deling til praktiske ting som bank, buss billett og førerkort. Det er blitt en nødvendighet for å delta i store deler av det moderne samfunn. Det er stort sett et veldig godt verktøy til mye. Likevel vil jeg se nærmere på overdreven mobilbruk og mobilavhengighet. Når går mobilbruk fra å være et nyttig verktøy til å bli noe altoppslukende som går utover dine daglige gjøremål. Spesielt er jeg opptatt av hvordan den norske skolen møter denne mobilbruken, hva er problematisk og hvilke muligheter har vi i skolen til å danne ungdommer til å gjøre fornuftige valg rundt mobilbruken.

Mobilavhengighet er et relativt nytt begrep som er oppstått etter inntoget av smarttelefoner. Det man gjerne kan spørre seg er «når blir mobilbruken en avhengighet?». Psykolog Håkon Hauge Johnsen definerer det slik: «Mobilavhengighet er som andre avhengigheter, kjennetegnet av en tvangsmessig bruk som er vanskelig å kontrollere. Den virker negativt inn på relasjonene vi inngår i og går ut over de gjøremålene vi egentlig skulle ha gjort.» (Furulund 2017). Altså mye bruk av mobilen er ifølge Håkon ikke nødvendigvis et tegn på avhengighet. Men straks bruken av mobilen blir i den grad at det blir en vane eller uvane og ta opp mobilen i tide og utide. Det blir en slags refleks. Videre går han inn på at det må være problematisk for å si at det er en uvane. For eksempel at det stjeler tid og fokus bort fra gjøremål. Denne definisjonen deles av NHI (2021). Erfaringsmessig er det gjenkjennbart med elever som tar opp mobilen i timen hvis de har den tilgjengelig. Det går gjerne ut over både fokus og tid, men hvorvidt elever gjør det av en ukontrollert vane eller ikke er ikke åpenbart. Et analyseselskap kalt Flurry har på en annen siden valgt å definere mobilavhengighet kun med tanke på hvor ofte en person bruker mobilen. Mer presist definerer de en person som mobilavhengig, hvis han eller hun åpner ulike apper mer enn 60 ganger i løpet av en dag (Khalaf 2014).

Men er egentlig telefonavhengighet et stort problem? Naturligvis brukes telefonen mye av de fleste, både elever og voksne. Som sagt tidligere så brukes mobilen til det aller meste i det moderne samfunn i dag. I 2021 så brukte 95% av oss nordmenn fra 16-74 år internett flere ganger daglig (SSB 2021). I de yngre gruppene var andelen nærmere 100%. Videre kommer SSB fram til at 73% av nordmenn brukte sosiale medier daglig. Det å bruke internett og sosiale medier er ikke det samme som å bruke telefonen, men når mobilen brukes så er det gjerne i sammenheng med internett eller sosiale medier. Likevel er det faktum at mange bruker mobilen mye ikke det samme som at mobilavhengighet er et utbredt problem.

Så hvor mange opplever en avhengighet i den grad at det går utover relasjoner og gjøremål i hverdagen? En amerikansk studie kommer fram til at på et internasjonalt plan lider 1,5%-8,2% av internettavhengighet (Schreiber, Odlaug et al. 2013). Med internettavhengighet menes aktiviteter på internett som man kan bli avhengige av. Dette er naturlignok knyttet opp mot telefonavhengighet. Det er nødvendigvis ikke telefonene i seg selv man blir avhengig av, men aktivitetene man kan gjøre på den. Norge er et veldig digitalisert samfunn i forhold til resten av verden, så man kan anta at vi er i det øvre sikte av Schreiber et al. sine funn. NHI har sett på flere studier og kommet fram til at rundt 10%-20% har en skadelig avhengighet til telefonen(NHI 2021).

Det tidligere nevnte analytiske selskapet Flurry har kommet fram til at det verden over er 176 millioner telefonavhengige verden over. Det er på bakgrunn av deres definisjon av avhengighet som var «å åpne en app 60 ganger i løpet av en dag»(Khalaf 2014). Dette tallet sier kanskje ikke så mye om hvor mange i Norge som er avhengige, men også her er det verdt å nevne at Norge er et veldig digitalisert samfunn hvor vi gjerne er i det øvre sikte i internasjonale studier. Det som er mer interessant er forskjellen fra 2013 til 2014. Det var en økning på hele 123% av mobilavhengighet i denne perioden. For å konkludere så er telefonavhengighet noe man kan regne som relativt vanlig i Norge og noe man kan møte på i en klasse.

Man kan jo spørre seg hvor farlig det egentlig er å være avhengig av mobilen sin? Vi har tidligere vært innom at det tar opp tid som man ellers villig brukt på daglige gjøremål. Videre har nok de fleste opplevd at folk tar opp telefonen midt i en samtale, rundt middagsbordet eller i andre sosiale settinger. Det oppleves for mange irriterende og sees på som frekt. Men utover dette er det en del ting ved mobilavhengighet som kan påvirke livet ditt negativt. Ifølge NHI kan det blant annet øke ensomhet og depresjon, forsterke anst og øke stress, forverre ADHD, samt forstyrre søvn. For å oppsummere så er ikke bare mobilavhengighet irriterende for de rundt en mobilavhengig, men kan være med å forverre din mentale helse.

Forskjellige skoler har forskjellige tilnærminger på hvordan skolen forholder seg til mobilbruk. I den skolen jeg nettopp har vært utplassert i praksis var regelen ganske simpel. Elevene fikk lov å beholde telefonen, men fikk ikke lov å bruke den i undervisning eller friminutt med mindre det var nødvendig. Det er noe som fungerte fint i timer hvor lærer hadde god kontroll, men i timer hvor det var mindre lærerkontroll eller i friminutt så kom det raskt opp noen telefoner. Spesielt i friminutt fører det til at lærere hele tiden må gå rundt og påse at telefoner ikke ble brukt. Dette tror jeg flere elever fort føles som et unødvendig mas.

Jeg har også vært i skoler hvor telefonene ble tatt inn i såkalte «mobilhoteller» slik at mobilen ikke er tilgjengelig for elevene. Spørsmålet om hvorvidt man skal ta fra elevene mobilen eller ikke er gjerne noe som skaper uenighet i skoler rundt om i landet og så mye som 4 av 5 rektorer har innført en type for forbud av mobiler (Ertesvåg and Leine 2019).

Hvis man antar at mobilavhengighet er noe enkelte elever sliter med, eller kommer til å slite med i framtiden, og med tanke på de negative effektene dette har er dette noe som er bekymringsverdig. Derfor burde mobilavhengighet være en sentral bakgrunn for hvordan en skole forholder seg til mobilbruk. På den ene siden vil det å ta inn telefoner skape en arena i dagliglivet til elevene hvor de ikke bruker telefon, noe man kan tenke seg vil motvirke avhengighet. På den andre siden er skolen en fin arena til å lære seg å leve med mobilen, med et fokus på farene med avhengighet. Mobilen blir jo sentral i elevens videre liv. Det er naturligvis viktig med en felles klassekultur for når mobilen brukes eller ikke brukes for å unngå distraherende faktorer i undervisningen. Men i stedet for å ignorere mobilens eksistens, så mener jeg det må være mulig å lære elevene å leve med mobilen, mens man lærer om å ha et sunt forhold til den.

Et ungdomsråd fra Haugesund har vært ute i mediene og ønsket å bruke mobilen i friminuttene (Villalobos 2021). De hadde dette å si: «Jeg tror ikke de voksne politikerne har skjønt hvilken trygghet mobilen faktisk er for oss unge» (Villalobos 2021). I dette sitatet er det muligens en avhengighet å spore. Et forbud mot mobilbruk hjelpe lite for å lære elevene å kontrollere sitt eget mobilbruk når de er ferdig på skolen. Man burde heller jobbe med elevene for å lære om egenkontroll til mobilbruken. Dette kan gjøres på mange måter. For å komme med et eksempel har NRKbeta 10 tips for å unngå avhengighet.

Meningen med dette innlegget er å peke på at mobilavhengighet er en ny type avhengighet som burde adresseres i dagens skole. Det er en klar økning av tilfeller, samtidig som vi vet at det kan gå utover mental helse og daglige gjøremål. I dagens skole er det et spørsmål rundt forbud eller ikke. Begge veiene har fordeler og ulemper, men jeg savner et fokus på avhengighet og problemene det kan skape. La elevene reflektere rundt eget og andres mobilbruk og hjelpe å skape personlige normer for å unngå avhengighet.

Referanser

Ertesvåg, O. R. and H. L. Leine (2019). «NRKs rektorundersøkelse: Fire av fem skoler har mobilforbud.» NRK.

Furulund, M. (2017). «03.04.» from https://www.aftenposten.no/digital/i/opK4gj/titter-du-paa- mobiltelefonen-hele-tiden-da-kan-det-vaere-lurt-aa-foelge-d.

Grut, S. (2018). «10 tips for å bli kvitt mobilavhengighet.» from https://nrkbeta.no/2018/03/17/10- tips-for-a-bli-kvitt-mobilavhengighet/.

Khalaf, S. (2014). «The Rise of the Mobile Addict.» from https://www.flurry.com/blog/the-rise-of- the-mobile-addict/.

NHI (2021). «Avhengighet av smarttelefon og internett.» from https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og- avhengighet/avhengighet-av-smarttelefon-og-internett/?page=all.

Schreiber, L. R. N., et al. (2013). Chapter 58 – Medications for Behavioral Addictions. Interventions for Addiction. P. M. Miller. San Diego, Academic Press: 553-563.

SSB (2021). Bruk av IKT i husholdningene. SSB.

Villalobos, R. I. (2021). «Mener at mobilforbud fører til mer ensomhet på skolen.» NRK.

Skrevet i Digital dannelse, Medier og mediepress, Mobiltelefoner i skolen | Legg igjen en kommentar

Er det positivt at elevane har sin eigen PC på skolen?

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Ard Joar Løseth

Eg er en student går grunnskulelærar utdanning 5-10 på UiT i Tromsø og i dag skal eg ta på meg oppgåva på å gi et svar på spørsmålet om det er positivt at elevane har sin egen pc på skolen. Sjølv er eg ein gamal sjel som vart uteksaminert frå ungdomskolen før det vart vanleg at alle elevar skulle ha sin egen PC på skolen. Vi hadde eit PC-rom kor vi kunne skrive oppgåver på PC når vi skulle øve oss på å skrive på PC. Vi tenkte aldri at ikkje så mange år framover i tid skulle alle elevar ha sin eigen berbare PC som de kunne bruke i alle fag, ikkje berre norsk. I løpet av studiet har vore I løpet av studiet har eg vore ute på praksis i mange ungdomskular i Tromsø og har sett mange klasserom kor PC-kulturen har vore forskjellige frå kvarandre, men likt var at alle elevar skulle ha sin egen skule-PC. Derfor vil eg diskutere spørsmålet «er det bra at elevane får kvar sin skole Ipad/pc?

Debatten rundt skole pc/Ipad har vore stor og opplysande kor lærarar og forskarar har diskutert om det er nyttig for elevane å bruke skole-pc. Det er har vore diskutert om det berre er eit forstyrrande element i ein allereie forstyrrande kvardag, og om det er det er skadelig for elevanes kognetive og sosiale utvikling. Nesten alt du kan tenke på har vore diskutert.

I nokre klasserom som eg har vore i har elevane ikkje brukt skulebøker i det heile tatt. Dette kan både være positivt og negativt, med tanke på korleis du ser på det. Oddbjørn By i en kronikk i aftenposten viser til studiar utført av Nilsen Norman groups finner at elevar leser 6-10 % saktare enn i bøker. Dette kan kanskje hørast ut som det ikkje er en stort problem, men når en tar i tak i at mange norske elevar ser på seg sjølv som svake lesarar kan ein tenkje seg til at ein burde legge til rette for at elevar skal bli så god å lese som mogleg.

PC kan brukast til mykje anna enn berre enn å skrive tekstar. I artikkelen til Elisabeth Rongved referer ho til studiar gjort av av forskningsgruppa «Respons», og visar til at pc kan brukast til mykje nyttig innanfor undervisning viss PC-en blir brukt riktig. I artikkelen viser ho til ein tankekarts øvelse i KRLE hvor elevane skulle lage eit tankekart på PC-en som læraren hadde tilgang til. Dermed kunne læreren sjå gjennom kva elevane kunne og kva dei hadde misforstått og gi tilbakemelding dirkete til elevane. Ho kunne også sette opp gruppar basert på kva elevane kunne. Videre refererer ho i artikkelen til Skaftun som sier at dette førte til at det vart meir dialog mellom lærar og elevane som gjor det lettare for at elevanes interesser og motivasjon kunne koblast opp mot undervisninga.

Forsking innanfor temat som en autralsk review-artikkel kjem med har tre forskere gått gjennom forskning om Ipad er eit nyttig undervisningsverktøy for barn mellom 9 – 14 år og funnene deira er delt. De viser til at det positive med Ipads er at elevane kan lettare samarbeide, finne informasjon og kunne tilpasses til kvar enkelt eleves nivå. Det er også mykje enklare å bruke multimodale tekster i undervisningen med Ipad. Videre skriv dei at Ipad har utan tvil potensialle til alt dette, men forskinga ikkje er klar på om Ipad-basert undervisning i praksis funkar like bra som i teorien. De siterar også forsking som visar at når elevane skriver ned ting for hand så huskar det informasjonen betre enn når de skriver på pc eller på Ipad.

I artikkelen viser de også til at i eit tradisjonellt klasserom brukar elevar nesten 50% av tiden på å utvikle finmotorikk gjennom å skrive for hand, male, teikne osv.. Når ein bytter ut det å skrive for hand med å skrive på pc/Ipad så forsvinner vesentleg mykje av denne treninga av finmotorikk. De visar vidare til studiar som visar en korrelasjon mellom utviklinga av fin motorikk og utviklinga av kognitiv utvikling. Dermed er de kritiske til å bytte vekk handskriving mot skriving på Ipad.

Vidare diskuterar de at det er mange positive sidar med Ipad som å lettare kunne finne informasjon, samarbeide, jobbe med multimodale tekstar osv., men de fann og negative sidar som at Ipad kan være eit stort forstyrelses moment for både elevar og lærar i klasserommet. De visar også til at det studiar som hintar om at Ipad-bruk aukar læringa i klasserommet er inkonlusive. Sjølv om forskininga går mest gjennom Ipad bruk så tenkjar eg at mykje av det kan relaterast til pc bruk.

Det eg sjølv har sett ute i praksis er at bruk av pc i klasserommet krever mykje av læraren og av elevane. Lærara må kunne identifisere når det er nyttig å bruke pc, og ikkje bruke den som en notatblokk eller utan eit formål. Eg sjølv har undervist i timar kor elevane har brukt PC og har opplevd at det kan være positiv og negativt. Eg har opplevd at elevane har brukt pc til å finne informasjon om tema de skal utforske i naturfag og virkeleg fordypt seg i informasjonen de har funna på nettet. I motsettning har eg opplevd i en annen time at elevane haldt på med spel og sosiale media utan å jobbe med faget i det heile tatt. Dette tykjar eg er veldig forståleg. Det krevar mykje sjølvdisiplin av en 9.klassing å sette seg ned foran pcen og ikkje logge seg inn på sosiale mediar eller finne fram eit spel når de skal lese ein kjedelig tekst på nettet. Det eg tar ut av erfaringane mine som lærar i timar kor elevane jobbar med pc er at det er viktig å ha konkrete mål når ein jobbar med pcen. Elevane må også trenes opp på korleis ein skal kunne jobbe med pc på ein god måte.

Ein ting eg har sett som eg tenkar er veldig positivt som kanskje ikkje har med pc/Ipad å gjere men meir med digitalisering av skolen er at timeplanene legges ut i en mappe for elevane. Elevane kan lett gå inn på elevbrukaren sin med mobilen/pc/Ipad og sjå ka slags timar dei har den dagen og kva de skal gjøre for kva time. Dette førar til ein meir strukturert skoledag for elevane. Ein anna ting som eg meinar er positivt med bruk av pc i skolene er at som læarar kan eg lett gå inn på Teams og sjå kva elevane har skreve på f.eks ein naturfagsrapport. Deretter kan eg lettare tilpasse undervisninga til kor langt klassa har koma innanfor eit tema/oppgåve.

Eit anna poeng som eg tykjar er vitkig argument for at vi burde ha enkelt pc-ar i skolen er å utvikle den digitale kompetansen til elevane. Med digital kompetanse meiner eg ikkje berre å kunne skrive tekstar på PC, men også de å kunne navigere seg gjennom informasjon på nettet. Dette meinar eg er viktigare enn nokon gang med tanke på så mykje misinformasjon som er ute på nettet. Å kunne skille fakta frå tull er ein viktig egenskap som elevane burde lære gjennom skoleløpet. Det har også vert eit stor fokus i samfunnet på «fake news» og hvordan dette påvirkar demokratiet. Som det står i skolen overordnet del skal skolen skape oppgåande demokratiske borgarar som skal kunne delta i demokratiet. Det å kunne finne å behandle informasjon digitalt er en av fem ferdigheter som elevene skal kunne for å meistre digital kompetanse. Det er også viktig innanfor fleire fag som samfunnsfag og naturfag. I naturfag er det å kunne finne fram pålitelege kildar og vite korleis ein kan stola på ein kjelde ein viktig del av faget. I min erfaring er elevane ganske flinke til å trykke på første linken som kjem på google og stolar på den blindt. Dette kan være fordi det er så mykje informasjon på nettet at det blir vanskeleg å filtrere ut dårlig informasjon.

Digital kompetanse er ein av fem grunnlegjande ferdigheitar elevane skal kunne når de er ferdig på skolen på lik linje med lesing og skriving. Derfor i ein kvardag som vert meir og meir digitalisert burde vi ta læring av digital kompetanse på alvor.

Uansett om du er kritisk til om elevane skal ha egen skole pc/Ipad har det koma for å bli. Digitaliseringa av skolen har mange fordeler, men også store utfordringar som må løysast for at det skal virkeleg komme elevane og skolen til gode. Eg ser på denne fasen vi er i no som ein overgangsfase kor det er først no vi verkeleg opplever problema som kjem med digitalisering. Dette vil krevje mykje av både lærarar og elevane, men kanskje mest av

lærarar. Dei må tilskaffe seg ein digital kompetanse som er stor nok til å kunne hjelpe elevane med den kvardagen som vert meir og meir digitalisert. I tillegg vil det krevje mykje klasseledelse for at elevane skal få mest mogleg utbytte av pc/Ipad. Alt i alt synast elevane at det er gøy og motiverande å jobbe med pc og det gir store moglegheitar for å forbetre og variere undervisninga. Det viktigaste er kanskje å vite når ein skal eller ikkje skal bruke pc.

Referanseliste

Boon, H. J., Boon,  L., & Bartle, T. (2021). Does iPad use support learning in   students aged  9–14 years?     systematic review. The Australian Educational Researcher, 48(3), 525–541.     ttps://doi.org/10.1007/s13384-020-00400-0      

Rongved, E. (2020). Egen PC til hver elev kan gi nye muligheter i undervisningen. Henta frå https://www.uis.no/nb/egen-pc-til-hver-elev-kan-gi-nye-muligheter-i-undervisningen

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – Demokrati og medvorgerskap. Fastsatt som froskrift ved den kongelig resolusjon. Læreplanverket for kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og- danning/tverrfaglige-temaer/demokrati-og-medborgerskap/?lang=nob

Kunnskapsdepartementet. (2017). Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring-og- trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

Amundsen, M. & Garmannslund, P.E. (2015). Leseferdigheter og motivasjon for lesing på ungdomstrinnet. Logpeden, 2015(3), s. 19. Henta frå https://portal.styreweb.com/api/files/3570765/0Kh6MBu1RUu5TsN4EY3eGA/Logopeden%203-15.pdf?DocLinkId=15794&ref=%2finformasjon%2fnyheter%2fvis%2f%3fT%3dLogopeden%25203-15%26ID%3d26940%26af%3d155

Skrevet i Digital dømmekraft, Ipad i skolen, Profesjonsfaglig digital kompetanse, Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar

Digital danning – foreldrenes eller skolens ansvar?

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Anita Ihlang Mikalsen

Allerede i barnehagealder møter barn digitale medier. I første omgang enkle spill, strømmetjenester og videoer på YouTube. Nå er ikke jeg barnehagelærer, men av personlige erfaringer er den digitale hverdagen i barnehagen liten, og barna møter de ulike plattformene i hovedsak hjemme. Det finnes mange anbefalinger om hvor mye, og hva barn eksponeres for på skjerm fra tidlig alder, og det beryktede mammapolitiet sier at en ikke burde ha på tv, og spesielt ikke nyheter sammen med barna.. Andre sier at skytespill gjør barn voldelige. Nå er det heldigvis stor valgfrihet om egen oppdragelse av barn i dette landet, og de fleste foreldre ønsker bare det beste for sine små. Videre i denne teksten ønsker jeg å se på unges digitale hverdag, belyse hvordan foreldre og lærere kan bidra og samarbeide om barns digitale danning.

Danning er i følge Hogstad i SNL (2021) et begrep som beskriver formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral. Begrepet danning fokuserer på et individs evne og plikt til å forme seg selv. Danning kan både være et formål og en prosess i den forstand at danning er noe du kan drive med i for eksempel en utviklingssituasjon, men også at å være dannet er et mål. Hva som regnes som riktig danning eller dannelse er det samfunnet rundt som bestemmer. Sett i lys av begrepet danning kan digital danning forstås som den opplæringen eller kunnskapen et barn har om den digitale arenaen. I ulike samfunn er det ulike kunnskaper og holdninger som vektlegges som riktige. Staksrud (2017) skriver om et gangs digitalt menneske. I dette mener hun at et gangs menneske samsvarer med det vi i dagens samfunn kallet er dannet menneske som kan være en del av samfunnet. Hun forteller at formålsparagrafen i Opplæringsloven fra 1959 bruker begrepet gangs menneske. Nåværende formålsparagraf deler gangs opp i syv punkter, men handler i store trekk om å forberede og danne elever til å bli gode samfunnsborgere. Videre skriver Staksrud (2017) om digital dømmekraft som omhandler å mestre sitt digitale liv, og å være kritiske og selvstendige. Det handler ikke primært om teknisk kompetanse, men en grunnleggende forståelse av mekanismene bak teknologien. Å inneha en digital kompetanse og digital dømmekraft innebærer å forstå endringene som skjer ved bruk av internett, være kreativ og kritisk, samt kunne ferdes på internett på en trygg måte ved bruk av personvern og kildekritikk.

I dagens samfunn er digitale media en stor del av skolehverdagen. I fagfornyelsen (Kunnskapsdepartementet, 2017) kommer det fram at skolen er en viktig del av en livslang danningsprosess der målet er at elevene skal være selvstendige og ansvarlige medmennesker, og at dette er et utgangspunkt for deltagelse i alle områder innenfor utdanning, arbeids- og samfunnsliv (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette gjelder også den digitale danningen. Samtidig presiserer de grunnleggende ferdighetene innenfor de enkelte fag hvilke digitale kunnskaper elevene skal ha. Med bakgrunn av dette er det lærerens ansvar å legge til rette for, og undervise elevene om digitale medier og digital dømmekraft.

I 2020 publiserte medietilsynet (2020) en undersøkelse om barns bruk av medier. Der kom det fram at 97% av barn mellom ni og atten år har egen mobil og 70% av de har egen pc. Hele 71% av barna har egen eller deler spillkonsoll med andre i familien. Av digitale medier kom det fram at 95% av barna brukte YouTube, 80% Snapchat og 65% Tiktok. For de yngre barna var ikke tallene like høye, men av de som brukte de digitale mediene hadde nesten alle egne brukere. I undersøkelsen til medietilsynet kom det fram at ca halvparten har privat bruker på Tiktok. På Instagram og snapshat var det 53% og 60% som har privat bruker. Disse mediene er i hovedsak til privat bruk og sjeldent noe en som lærer kan ha stor påvirkning på. Her er det foreldrene i samråd med barnet som kan bestemme hvem som får innsyn i hva en velger å dele.

På samme måte som i samfunnet ellers vil det være store ulikheter og individuelle forskjeller blant barn og deres foreldre. Foreldrene vil ha ulike meninger og erfaringer med digitale media. Noen foreldre vil være bevisste over hva som forgår på ulike plattformer, og har de selv. Andre har lite oversikt. Det kan være flere årsaker til at enkelte foreldre har liten oversikt. Noen av årsakene kan være dårlig kapasitet til å følge opp, naivitet over at barnet sitt har kontroll eller foreldrenes manglende digitale kompetanse. Dette er det viktig at læreren har respekt for.

Vi hadde en caseoppgave i et seminar denne høsten som handlet om hvordan man kan håndtere aldersgrenser på spill. Det kom fram i casen at en av foreldrene syntes det var vanskelig å nekte voksenspill når andre foreldre godtok det. Dette ble tatt opp på et foreldremøte der de ble enig om at de skulle holde samme regler for elevene i klassen. Foreldremøter kan være en fin arena for å ta opp utfordringer med barn og medier. Ikke bare for at foreldrene skal ha samme regler, men også hvordan foreldrene kan forholde seg til de ulike plattformene og hvordan det kan være en tryggere arena for barn. Foreldrene vil alltid ha ulike synspunkt og kjennskap til disse, men med god informasjon fra en uavhengig part kan flere spille på samme lag og ha større forståelse for hverandre. Det er nettopp her jeg mener at læreren kan påvirke foreldre og barn. Læreren kan fortelle om hva som skjer i skolehverdagen til elevene i forhold til mediebruk og informere foreldre om hvor de finner god informasjon om hvordan de kan hjelpe barna sine til å oppnå god digital danning. Et eksempel på slik informasjon er medietilsynet, men også barnevakten. Barnevakten er en fri og selvstendig ideell stiftelse som formidler fakta og råd om barn, unge og medier. De har også tydelige anbefalinger for åpne og lukkede brukere i sosiale medier, samt hvordan foreldre kan tilpasse innstillingene best mulig. Barnevakten har ulike ressurser for lærere og foreldre og de skriver om dagsaktuelle tema som mobbing, hatefulle ytringer og overgrep. Nettsiden er inndelt etter om brukeren er foreldre eller lærere. Deretter er det delt inn i alder og tema.

Det er viktig for læreren å kjenne til hva som foregår og opptar elevene. Jeg mener at læreren kan påvirke elevers mediebruk ved å vise gode holdninger, og snakke sammen med elevene om hva en kan møte på og hvordan en burde oppføre seg i den digitale verdenen. Å se film eller dokumentarer som passer barn er et fint virkemiddel. Et godt eksempel på dette er en dobbel-episode fra Klassen på NRK. Hovedpersonen, Ola blir venn med en ukjent i et online- spill og får tilbud om hjelp dersom han sender et bilde i bar overkropp. Dette gjør Ola, som videre får trusler om å sende flere, hvis ikke får foreldrene vite. Når vennene også får kontakt med samme person oppdager samtidig Ola at den ukjente er en voksen som lurer de. Han er redd for at det samme skal skje med kompisene og velger å dele hemmeligheten sin. Handlingen videre er at han søker hjelp hos en trygg voksen og det blir til slutt en politianmeldelse. Episoden avslutter med at læreren tar initiativ til en klassesamtale om temaet og oppfordrer elevene til å søke hjelp, og viser telefonnummer til alarm-sentralen 117111. Det er mange fine refleksjoner fra de ulike karakterene om tema som sladring, forståelse, sjalusi, men også hvordan barn kan være trygge på internett. Jeg så dette i spisetid sammen med 6. trinn i praksis. Serien er noe som opptar de og som de synes er underholdene. Jeg synes det er viktig og fint at elevene kan lære noe samtidig om viktige tema, og at de kan skape egne refleksjoner og holdninger basert på noe som tilsynelatende er ment som underholdning.

Det er vanskelig for en lærer å ha oversikt og kontroll på hva elevene gjør på sosiale media, eller hvilke innstillinger de har på kontoene sine. Jeg tror ikke løsningen er å gi verken foreldrene eller lærerne ansvar, men være bevisst på at den digitale oppdragelsen er et samarbeid. Ved å være ydmyk i møte med foreldre, men også med barna kan læreren vise omtanke. Jeg mener at læreren burde være åpen i ønsket om å forhindre at elevene blir utsatt for noe, men også målet om at elevene skal bli godt digitalt dannet menneske.

Litteratur

Barnevakten. https://www.barnevakten.no/skole/

Hogstad, K. H. (2021). Dannelse. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/dannelse

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen.

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk- summary.pdf

Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske? I L. Mifsud, T. H. Giæver & B. k. Engen (Red.), Digital Dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal Akademisk.

NRK TV. Klassen, Sesong 4, episode 15 og 16.

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft | Legg igjen en kommentar

Er det så vanskelig å forstå hva som står der?

Skrevet 05/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Anette Aikio

Det er et kjent problem at flere barn sliter med skrivevansker enten i form av dysleksi eller at de kommer fra et annet land og ikke kan språket godt nok. Dette gir utfordringer i skolehverdagen til disse elevene, men er det et problem utenfor skolen også? I dagens samfunn foregår mye av sosialisering, nyheter, skole og andre gjøremål på nett, og med tiden vil det meste bli mer og mer digitalisert. Sosiale medier opptar tiden til unge i stor grad og kommunisering med hverandre skjer på flere ulike plattformer.

Digitale hjelpemidler og sosiale medier er kommet for å bli, og dermed blir kommunikasjonen mellom unge ofte gjort på nett. Dette kan være utfordrende for barn med dysleksi og barn med utenlandsk bakgrunn. Lære seg norsk er ikke bare en dans på roser, det tar tid og kan være krevende. Hvis man attpåtil kan få slengt ufine kommentarer etter seg dersom man har skrevet noe feil, blir frykten for å skrive noe større, barn kan trekke seg tilbake og internaliseringen minsker.

Det finnes flere plattformer hvor barn og unge kan være anonyme og lire fra seg kommentarer og utsagn om enkelte, men det største problemet er gjerne gruppechatter hvor noen blir utelatt og kan hetses på grunn av språkmangel og føle på utenforskap og mobbing. Barn med faglige vansker har gjerne lav sosial status i klassen og større sjanse for å bli avvist eller mobbet av andre (Skaalvik & Skaalvik, 2018, s. 234). Barn og medieundersøkelsen fra 2018 sier at 28% av barn og unge mellom 9 og 18 har blitt utsatt for mobbing på nett (Medietilsynet, 2018).

Når kommunisering og sosialisering foregår på nett er det vanskelig å få med seg mobbing fordi det blir «skjult» og dermed vanskelig for voksne og oppdage. I elevundersøkelsen fra 2018 vises det at fysisk mobbing avtar med alderen, mens digital mobbing holdes stabil opp igjennom årene. Det er nok store mørke tall innenfor mobbing som skjer på sosiale medier, hvor mobbingen foregår hele døgnet og ikke stopper når man går hjem fra skolen (Ertesvåg, 2019).

Terskelen for å mobbe på nett er lavere enn å mobbe i virkeligheten, men minst like alvorlig som mobbingen som skjer i og utenfor skolegården (Olsen, 2010). Barn og unge som blir utsatt for mobbing blir gjerne usikre på seg selv og har i større grad fare for å utvikle psykiske problemer. Å føle på utenforskap og mobbing i ung alder kan være med på å skape problemer. Disse problemene blir ofte mer alvorlig når mobbingen har vært systematisk og over lengre tid, og noen blir ikke kvitt problemene i voksen alder heller da slike hendelser setter spor. (Folkehelseinstituttet, 2016)

Problemene som oppstår gjennom mobbingen er skadelig i forskjellig grad og kan føre til angst, lav selvtillit, depresjon, selvskading og til og med gå så langt som selvmord. En forskning og doktorgrad av Johannes Foss Sigurdson om mobbing viser at det er en sterk sammenheng med mellom mobbing og selvmord (Jakobsen, 2019).

I paragraf 9A i opplæringsloven står det «Alle elever har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring» (Utdanningsdirektoratet, 2017). Herunder er det ikke kun mobbing eller plaging som skal framgå, så lenge barn ikke har det bra på skolen, føler seg ensom eller gruer seg til å gå på skolen skal skolen ta grep. Litt lenger ned i samme paragraf finner vi nulltoleranse mot mobbing (Opplæringsloven, 1998).

FNs barnekonvensjon sier også at alle barn har rett til å si sin mening og bli hørt (Barneombudet, u.å.). Å ha gode venner som både kan hjelpe deg med problemene du sliter med, men også til å stå imot mobbing er med på å styrke elevenes selvbilde. Men hvem er det egentlig som har ansvaret?

Skolen har et ansvar for å ha gode nok tiltak mot mobbing, ikke bare i skoletiden, men også utenfor skolens rammer. Tiltak som er i skolen i dag er for eksempel økt kompetanse blant personell for å kunne forebygge, avdekke og håndtere mobbing og mobbeombud som skal støtte og veilede angående det psykososiale miljøet og være med på å jobbe forebyggende mot mobbing (Kunnskapsdepartementet, 2021). I tillegg er kapittel 9A i opplæringsloven sentral, noe som burde vært en endring på for at skoleeiers ansvar og plikter skal bli tydeligere i arbeidet mot mobbing (Tømte et al. 2017, s. 162).

Det skulle vært jobbet enda mer målrettet mot å avskaffe mobbing, krenkelser, trakassering og diskriminering, og da spesielt mot elever som kommer fra et annet land og ikke kan skrive godt nok til norsk til å gjøre seg latterliggjort blant medelever.

Nettvett blant elevene kan være en måte å opplyse og lære om hvordan digital dømmekraft fungerer, noe som kunne blitt gjort i form av tverrfaglige opplegg der etikk, danning og holdninger på nett kommer fram i lyset (Tømte et al. 2017, s. 162). Når det digitale tar over mesteparten av kommunikasjon og sosialisering har elevene godt av å lære hvordan de skal mestre sitt digitale liv og være kritisk til hva de leser og skriver (Staksrud, 2017, s. 170).

I arbeidet av det psykososiale miljøet på skolen er det også viktig å trekke inn flere parter og ansvarlig gjøre flere ved å ta i bruk meso- og eksonivået i Bronfenbrenners modell som viser til hvordan barn påvirkes av de rundt. Dette inkluderer å involvere foreldre, elevene selv, elevråd og andre instanser som FAU i både arbeid og forebygging.

I forbindelse med opphavet til denne typen mobbing kan skolen tilrettelegge mer for elever som sliter med dysleksi eller andre skrive- og lesevansker. Det går mye på hvordan hver enkelt lærer legger opp undervisning for elevene, men også hvor lærevillig eleven er om det skal være tilrettelagt undervisning (Håstein & Werner, 2017, s. 36).

Hattie (2012, s. 22) påpeker at lærerens innsats er avgjørende for hvor godt en kan tilrettelegge undervisningen, og at det ikke finnes noen oppskrift. Derimot mer om hvordan læreren observerer elevens lærevillighet og motivasjon i skolen ved å se på undervisning og samtaler, og ikke bare skriftlig arbeid.

Det er ikke bare skolens ansvar, foreldrene hjemme har også et ansvar for å lære barna sine om mobbing på nett og digital dømmekraft. Som nevnt tidligere kan det være vanskelig for voksne å oppdage mobbingen da den gjerne blir «skjult» når det foregår på nett, men foreldre kan gjerne ha et større innblikk i hva som skjer på barnets telefon eller nettbrett. Det er ofte vanskelig for barn å snakke med foreldre hvis de blir mobbet, gjerne med grunn i at de føler på skam, redsel for at mobbingen skal bli verre i form av at foreldrene blander seg eller at de ikke ser en ende på mobbingen selv om de forteller det (Bufdir, 2020).

Det er viktig at foreldre tar barn som tørr å fortelle om mobbing på alvor og ikke føler selv at de har gjort noe galt i oppdragelsen. Barn burde også selv få være med på å påvirke hva som skal skje videre slik at de er komfortable i situasjonen som allerede er ukomfortabel. Lytte og være en god støtte i det foreldre får beskjeden kan være med på å gjøre prosessen videre lettere (Bufdir, 2020).

Forandringer i væremåte være med på å oppdage mobbing, blant annet humør, oppførsel og lysten til å gå på skole. Her er det viktig at foreldene og skolen har et godt skole-hjem samarbeid for å kunne oppdage slike forandringer i tide. Mobbingen som foregår på nett kan fort gå utover arbeidsevne og lærelyst på skolen (Utdanningsdirektoratet, 2020). Fra overordnet del sies det at «God kommunikasjon mellom hjem og skole bidrar positivt til skolens arbeid med læringsmiljøet og til elevenes oppvekstmiljø» (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Vi har sett at lese- og skrivevansker påvirker unge både faglig og sosialt, og elever kan bli mobbet på grunnlag av at det ikke klarer å skrive. Mobbingen som tradisjonelt sett har foregått i skolegården har forflyttet seg mer til det digitale og kan være vanskeligere å oppdage. Mobbingen på nett fortsetter gjerne jo eldre man blir, mens mobbing i skolegårder avtar med alderen.

Mobbingen som foregår kan skape problemer, hvor noen av disse kan vare livet ut og i verste fall ende med selvmord. Paragraf 9A i opplæringsloven skal sikre alle elever et godt skolemiljø, men står ikke sterkt nok på hva skoleeiers ansvar og plikter er. Etter skoletid skjer det meste på nett og dette kan være med på å påvirke elevenes skolemiljø (Tømte et al. 2017, s. 147). Skolen har tiltak for elever som blir mobbet, men kunne gjerne vært utarbeidet mer forebyggende. Læring om nettvett og digital dømmekraft skulle hatt større fokus i skolen og samarbeid med foreldre og instanser som kan være behjelpende.

Tilrettelagt undervisning er et av skolens ansvarsområder for elever som sliter med lese- og skrivevansker og læreren står sentralt med å følge opp elevene i arbeidet.

Skole-hjem samarbeid og foreldre som støtter opp er vesentlig for arbeid som å avdekke og håndtere mobbing, hvor foreldrene har en viktig rolle som ikke gjør situasjonen verre for barnet.

Mobbingen som kan være vanskelig å oppdage kan sees på barnet i form av forandring i væremåte, noe som påvirker lærelyst og motivasjon.

Referanser

Barneombudet. (u.å.). Barnekonvensjonen. Hentet 12. november 2021 fra https://www.barneombudet.no/for-barn-og-unge/barnekonvensjonen

Bufdir. (2020, 4. mai). Mobbing – hvordan kan foreldre hjelpe? https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Skolebarn/nar_barnet_ditt_blir_mobbet/

Ertesvåg, F. (2019, 6. november). Sliter med å bremse digital mobbing – mørketall uroer skolestatsråden. VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/P9XEoz/sliter-med-aa-bremse- digital-mobbing-moerketall-uroer-skolestatsraaden

Folkehelseinstituttet. (2016, 9. februar). Fakta om mobbing blant barn og unge. https://www.fhi.no/fp/oppvekst/fakta-om-mobbing-blant-barn-og-unge/

Foreldreutvalget. (u.å.). Mobbing – foreldrenes og skolens ansvar. Hentet 26. november 2021 fra https://foreldreutvalgene.no/fug/mobbing-foreldrenes-og-skolens- ansvar/?gclid=CjwKCAiAqIKNBhAIEiwAu_ZLDvWiI-rD0NaXVgXkztzxTdR3QdS- oRYsvp9iX4eLCmUaiT2bca1ZcBoCkugQAvD_BwE

Hattie, J. (2012). Visible learning for Teachers. London: Routeledge.

Håstein, H. & Werner, S. (2017). Tilpasset opplæring i fellesskapets skole. I Bunting, M. (Red.),

Tilpasset opplæring – i forskning og praksis. (s. 19-55). Cappelen Damm Akademisk.

Jakobsen, S. E. (2019, 24. september). Mobbing går hardt ut over både mobberen og den som blir mobbet. https://forskning.no/mobbing/mobbing-gar-hardt-ut-over-bade-mobberen-og-den- som-blir-mobbet/1566052

Kunnskapsdepartementet. (2021, 11. juni). Læringsmiljø og mobbing. https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/grunnopplaring/artikler/laringsmiljo-og- mobbing/id2353806/

Medietilsynet. (2018). Barn og medier-undersøkelsen 2018. Hentet 11. november 2021 fra https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2018-barn-og-medier

Olsen, T. B. (2010, 5. oktober). Lett å mobbe digitalt. https://forskning.no/internett-mobbing- mobiltelefon/lett-a-mobbe-digitalt/822260

Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

Skaalvik, E. M. & Skaalvik S. (2018). Skolen som læringsarena (2. utg) Universitetsforlaget. Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske? Gyldendal akademisk.

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? Gyldendal akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017, 4. september). Guide til foreldre med barn som ikke har det bra på skolen. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/mobbing/guide-til-skoleforeldre-med-barn- som-ikke-har-det-bra-pa-skolen/

Utdanningsdirektoratet. (2020, 13. juni). Samarbeid mellom hjem og skole. https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/samarbeid/samarbeid-mellom-hjem-og-skole/

Skrevet i Teknologistøttet læring | Legg igjen en kommentar