Positive sider ved bruk av digitale verktøy, i skolen og hjemmet.

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Silje Nilsen Eggen

Stadig får vi høre at barn bruker mer, og mer tid på datamaskin, nettbrett og telefon, og dermed også sosiale medier. Hvordan dette distanserer barn fra den virkelige verden, og hvordan dette blir sett på som en negativ utvikling for barns dannelse. Dette har jeg hørt fra voksne mennesker. Det kommer da en tanke om at enkelte voksne ikke evner å se hvordan samfunnet utvikler seg i en mer teknologisk retning, og dermed klinger til de gamle gode metodene for sosial dannelse og kunnskapsutvikling. Hvorfor dette er et utbredt syn er ikke godt å si, men det kan tenkes at vi mennesker er glade i vaner og rutiner, og dermed gjerne sliter med at noe som har fungert før kan forbedres. Med det i bakhodet skjønner jeg hvorfor dette med skjermtid, databruk og internett kan virke skremmende for enkelte. Men ved å se på helt essensielle fordeler ved det overnevnte åpnes en helt ny verden, en fremtidens verden.

Digitale verktøy brukes daglig av stort sett alle voksne og barn over 6 år, så vi kan trygt si at denne fremtidens verden allerede er her. Barn bruker skjerm på skolen, og har muligens tilgang til dette på hjemmebane også. I skolesammenheng brukes data og internett som en ressurs i undervisningen, og skal brukes i alle fag gjennom utvikling av digitale ferdigheter. Dette gjennom bruk av Office-programmer, og andre internettressurser tilhørende fag og andre allmenndannende emner. Vår oppgave som lærere er å gi elevene mulighet til å utforske disse hjelpemidlene, som de garantert for bruk i voksen alder. Dette være seg både i jobb og på fritiden. Vi kjenner begreper som surfing, scrolling og gaming. Gaming har vært et omdiskutert tema blant foreldre, foresatte og skolen. Bruker barn for mye tid på dataspill? Hvilke senskader kan for mye bruk være? Og hva er egentlig for mye bruk? Gjennom korona-pandemien mener jeg at gamingen har vært svært viktig for dagens unge. Barn har hatt mulighet til å sosialisere med hverandre over internettet.

Når det gjelder bruk av digitale verktøy i hjemmet kommer det frem helt andre fordeler. So student i praksis har jeg erfart at elevenes engelsk ferdigheter har forbedret seg kraftig, i form av muntlige ferdigheter og forståelse. Det har også vist seg at internett og sosiale medier som Snapchat og Facebook gir økt livskvalitet for den som bruker mediene. Disse plattformene har gjort det lettere for mennesker over hele verden å holde kontakt med venner og bekjente, samt stifte nye bekjentskap. En kan si at, for eksempel, Snapchat skjermer brukerne fra ensomhet. Det har også kommet frem at slike plattformer skaper kulturelt mangfold og utvekslinger. Mennesker møtes på tvers av landegrenser og kulturelle forskjeller, og kan sammen skape fellesskap på tross av ulikheter. Dette i seg selv er en mulighet vi ikke kan nekte våre yngre medborgere å utnytte.

Med tanke på det jeg nevnte tidligere, om hvorvidt voksne ikke støtter barns bruk av digitale verktøy og sosiale medier, viser det seg at skolen også sliter med å få dette systematisert med tanke på elevenes digitale dannelse. Men først, hvordan definere digital dannelse? Dette kan være seg likt det jeg allerede har nevnt, nettopp det med medmenneskelighet og kulturell forståelse, samt utvikling av språk-ferdigheter. Jeg synes også det er viktig å nevne at det er absolutt nødvendig at elevene utvikler digital dømmekraft, kildekritikk og videre identitetsutvikling. Disse punktene er ikke nye i skolens dannelsesoppdrag, men heller et nytt perspektiv på danningen som er absolutt nødvendig å ta stilling til. Elevene kommer til skolen med masse kunnskap om internett, og trenger dermed kun gode verktøy for å benytte seg av dette på en hensiktsmessig måte. Som både skolen og hjemmet må støtte og oppmuntre.

Videre er internett en dør til resten av verden, som for bare 10-15 år siden var vanskelig å ta grep om. Barn kan snakke med andre mennesker, med annen kulturell bakgrunn og syn på verden. Dette skaper rom for refleksjon, som igjen kan brukes i skolen. Lærerne må aktivisere elevenes forkunnskaper for å finne denne informasjonen de gjerne sitter inne med, og dermed bruke elevenes interesser.

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Digital dannelse, Digital dømmekraft, Digitale møteplasser og sosialisering, Kildekritikk | Legg igjen en kommentar

Digital mobbing

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Sandra Rebecca Nikolaisen

De siste ti årene har det blitt et økt fokus på bruk av digitale kommunikasjonsformer i skolen. Følelser og personlige beskjeder blir formidlet via samtaler, SMS og MMS. I tillegg har oppmerksomheten i senere tid blitt rettet i stor grad mot ulike kommunikasjonsapper som Snapchat, Instagram og TikTok. Den digitale tilgangen har blitt en grunnleggende del av samfunnet. IKT er integrert i både arbeidsliv og fritid for de fleste, og bruken har økt betydelig de siste ti årene. Dette fører også til at måten vi kommuniserer på er annerledes enn før, og består i stor grad av digitale løsninger. Teknologien er integrert på en måte som gjør at den nye generasjonen har blitt betegnet som digitalt innfødte. Barn og unge vokser opp med IKT rundt seg fra første stund (Throndsen & Gudmunnsdottir, 2015,). Når teknologi får en så viktig sosial funksjon i samfunnet, vil dette kunne være en arena for mobbing.

Ifølge opplæringsloven paragraf 9A skal alle elever ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Skolen skal også ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering (Opplæringsloven, 1998 § 9A). Dette betyr at skolen har et stort ansvar for trivselen til hver enkelt elev, og at ingen utsettes for verken fysisk eller psykisk mobbing.

Det har lenge vært uenighet om i hvilken grad digital mobbing kan sees i sammenheng med mobbing generelt, eller om det bør betraktes som et separat problem. Digital mobbing har mange fellestrekk med tradisjonell mobbing, men skiller seg ut på noen områder. I en kunnskapsoppsummering om digital mobbing fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (Hellevik & Øverlien, 2013, s. 14-15) ble det presentert ulike særtrekk ved digital mobbing. Det første er at det er vanskelig å slippe unna, det andre er at den aktive i handlingen kan være ukjent eller anonymisert, og den tredje er den uendelige offentligheten. Digital mobbing kan foregå på ulike måter og i ulike typer apper. Det kan blant annet være blogger, falske profiler, deling av private bilder og videoer, og krenkende kommentarer (Tømte et al. (2017, s. 150). Dette er ulike måter å mobbe på som har blitt en stor del av hverdagen i dagens samfunn, og det kan være bekymringsfullt at det har blitt så «normalt». Slemme kommentarer på Facebook er noe en kan se hver dag, uten å tenke så mye over det fordi det er slik det har blitt. Mennesker som ytrer sine meninger på blogger og andre sosiale medier som går på bekostning av andre er også noe vi ofte kan se, uten å gripe inn. Det digitale samfunnet har på en måte blitt en arena der det er vanlig å mobbe, uten at ordet mobbing blir brukt.

Forskning på digital mobbing en varierende andel på hvor mange elever som opplever mobbing eller krenkelser digitalt. Tømte et al. (2017, s. 156-157) påpeker at digital mobbing er den utfordringen ved teknologibruk som barn og unge frykter mest. Seksuelle bilder og meldinger eller å møte fremmede fra nettet i virkeligheten er eksempler på hva de frykter. Det finnes ulike undersøkelser som kan være med å skape en forståelse for den digitale mobbingen blant barn og unge. Slettmeg.no har tidligere kommet med årsrapporter, der den seneste er fra 2016. Rapporten inneholder oversikt over hvilke utfordringer som er aktuelle for ulike aldersgrupper, og hva som oppfattes som uønskede hendelser på nett (Tømte et al., 2017, s. 158).

Det er ingen tvil om at digital mobbing er en følger av det digitale samfunnet. Som fremtidig lærer vil dette kunne være en stor kulturpedagogisk utfordring. Å forberede dagens barn og unge for samfunnet som er basert på de ulike mulighetene og utfordringene nyere teknologi gir, vil være en oppgave norsk skole står overfor (Throndsen & Gudmunsdottir, 2015). Å engasjere seg i å utvikle gode tiltak mot digital mobbing som foregår både i skoletiden og på fritiden vil være viktig at man som lærer gjør. Tømte et al. (2017, s. 162) trekker frem ulike tiltak som er sentral for forebyggingen. For det første er arbeidet med skolekultur et felles ansvar, der skoleledelsen må gå foran som gode rollemodeller og sørge for en sunn skolekultur. Dette innebærer holdningsskapende arbeid som handler om verdier skolen bygges på, og hvordan de tas i bruk. Et annet tiltak Tømte et al. (2017, s. 162) nevner er involvering av elever, foreldre og andre instanser i skolens arbeid med det psykososiale miljøet samt forebygging og håndtering av krenkelser, mobbing og trakassering. Ansvarliggjøring og systematisering er det tredje tiltaket Tømte et al. (2017, s. 162) trekker frem. Det er viktig med et skoleomfattende arbeid for å sikre systematisk og langsiktig jobbing med skole – og elevmiljøet. I tillegg til det er viktig å utvikle et støttesystem der fordeling av ansvar og oppgaver kommer tydelig frem, slik at det blir lettere å forebygge og avdekke både krenkelser og mobbing i skolen (Tømte et al., 2017, s. 163).

Et konkret tiltak som har blitt gjennomført i mange skoler er mobilfri skole. Det betyr at elevene leverer inn mobiltelefonen når de kommer på skolen, og får den utdelt igjen på slutten av dagen. På den måten har de ikke mulighet til å bruke sosiale medier i skoletiden.

Virkningen av dette tiltaket kan diskuteres, da lærere ikke har muligheten til å observere hvordan elevene bruker de sosiale mediene. Bårdsen (2020) undersøkte effekten av slike regler da han skrev masteren «Sammenhengen mellom mobilregler og digital mobbing i skolen». Undersøkelsen som ble gjort viste en tendens til at det ikke var behov for å operere med et mobilforbud og restriksjoner i skoletiden, og at strenge mobilregler ikke påvirket den digitale mobbingen. Dette kan tenkes er fordi elevene får tilbake mobiltelefonen på slutten av dagen, og bruker den store deler av fritiden sin. Den digitale mobbingen kan trolig reduseres med at de ikke har den tilgjengelig i løpet av skoledagen, men ikke forsvinne.

Tømte et al. (2017, s. 163) nevner at vanlige tilbakemeldinger fra både lærere og foreldre omhandler for lite kompetanse på det digitale. Dette innebærer at de ikke vet hva de skal se etter, og hvilke muligheter og konsekvenser bruk av de digitale mediene kan føre til. Basert på tilbakemeldingene vil det både være viktig og nødvendig at lærere og foreldre får tilbud om ulike ressurser, veiledning, innspill og tiltak som kan bidra til at de føler seg i bedre stand til å avdekke digital mobbing (Tømte et al., 2017, s. 163). De fleste voksne kan nok være enig i at det er vanskelig å vite hva barn og unge gjør på sosiale medier, fordi de hele tiden følger trender. Trendene utvikler seg veldig fort, og det kan ofte være trender som fører til mobbing. Ulike kurs på hva som er trender tror jeg vil være veldig nyttig for å kunne holde et øye med hva som foregår blant elevene.

I 2011 gjennomførte universitetslektor ved Universitetet i Agder, Jens Nærbøe, en studie der unge jenter beskrev erfaringer med aggresjon, trakassering og mobbing på internett (Nærbøe, 2011). Nærbøe (2011) fant i undersøkelsen ut at alle respondentene hadde erfaringer med digital mobbing. Videre fant han også ut at tekstbasert kommunikasjon og bruk av bilder førte til misforståelser og konflikter. En av de mest overraskende funnene var at jentene som var involvert i digital mobbing ble sjokkert da de ble ansett som mobbere, da de skyldte på at det ofte var tull. Basert på disse funnene kan man tenke seg til at mange barn og unge ikke vet hvor grensen går for hva som er greit å gjøre på internett. Nettvett og sosialt medborgerskap er to nøkkelord jeg anser som viktig å ha fokus på i skolen. Som fremtidig lærer vil det være essensielt å vektlegge nøkkelordene i undervisningen. Videre tenkes det at for å vektlegge både nettvett og digitalt medborgerskap, må også læreren inneha en bred kompetanse om hvilke apper elevene bruker, og hvordan de kommuniserer der. Å relatere det til det de gjør på fritiden vil være svært viktig, slik at de både skjønner at læreren vet hva de gjør på de sosiale nettverkene, men også at de klarer å kjenne seg igjen og relatere det til sitt eget liv.

Som fremtidig lærer vil digital mobbing være en stor kulturpedagogisk utfordring, og noe jeg selv tror er umulig å unngå. Det vil derfor være utrolig viktig å være oppmerksom på det, samtidig som man utvikler sin egen kompetanse innenfor feltet. Jeg tror og håper at skolen kan utvikle seg i takt med det digitale samfunnet, slik at den digitale mobbingen kan begrenses. Jeg har i dette blogginnlegget nevnt utfordringer med digital mobbing, samt presentert ulike tiltak som er sentrale for det videre arbeidet.

Referanseliste

Bårdsen, N. J. (2020). Sammenhengen mellom mobilregler og digital mobbing i skolen.[Masteropgave]. Høgskulen på Vestlandet.

Hellevik, P. & Øverlien, C. Digital mobbing blant barn og ungdom i Norge: En kunnskapsoversikt. (2013). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hentet fra: https://kildekompasset.no/references/artikkel-med-2-forfattere-4/

Nærbøe, J. (2011). «I 8.klasse er du villig til å gå over lik». Unge jenters beskrivelse av aggresjon, trakassering og mobbing på internett. Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen. (LOV-1998-07-17-61) Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1

Throndsen, I & Gudmunnsdottir, G., B. (2015). International Computer and Information Literacy Study (ICLS). I O. E., Hatlevik & I, Throndsen (Red.), Læring av IKT: Elevene digitale ferdigheter og bruk av IKT I ICLS 2013. (s. 11-27). Universitetsforlaget.

Tømte, K., Gudmunnsdottir, G.B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?. I B. K., Engen, T.H., Giæver & L, Mifsrud (Red.), Digital dømmekraft. (s.146-167). Gyldendal akademisk.

Skrevet i Digital dømmekraft, Digital mobbing, Mobiltelefoner i skolen, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

Kritisk tenkning som medisin mot digital påvirkning

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Sandra Mathisen

Barn og unges mediehverdag er et tema som berører hele samfunnet. Debatten går til tider så hett at en skulle tro at dommedagen var kommet. En nylig publisert kronikk i Aftenposten lød slik: “Barn og unges medievaner er på vei til å bli et demokratisk problem” (Barsnes-Simonsen, 2021). Kronikken problematiserer sosiale mediers påvirkningskraft på barn og unges informasjonstilgang til nyheter og innhold. Vi lever i et informasjonssamfunn som bobler over med nye nyheter hvert sekund. Mange leser kjappe nyheter fra VG på Snapchat, andre tar til seg informasjonsspredning fra poster på Instagram. TikTok har med tiden også inntatt en sentral rolle i nyhetsspredning, der til og med kjendiser forteller nyheter som en journalist i VG. Ikke minst har det med tiden blomstret opp store sensasjonelle kontoer som gjenforteller verdenshistorien og dagsnyheter med mål om flere følgere og likes. Det spilles i stor grad på patos og videoene lages i et spennende og lett tilgjengelig format. Denne mediehverdagen former dagens barn og unge, og skolen er nødt til å arbeide systematisk med digital dømmekraft for å ruste elevene til å kunne mestre sitt digitale liv. Barsnes-Simonsen (2021) kronikk er spennende og setter fingeren på et voksende samfunnsproblem i global sammenheng. Hvordan skal vi sikre at framtidens Norge ikke går i skoene til USA og får et reelt demokratisk problem? Vi kan til en viss grad klappe oss selv på skulderen og påstå at skolen jobber med kildekritikk, men hva så med kritisk tenkning for å ruste barn og unge i møte med den massive informasjonsflyten de utsettes for daglig på sosiale medier?

Medietilsynet publiserte en delrapport oktober 2020 navngitt “Barn og medier 2020 – En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner”. Delrapporten viser at 90 prosent av 9-18- åringer bruker minimum ett eller flere sosiale medier. Herunder er Snapchat og TikTok flittigst brukt, med henholdsvis 80 prosent og 65 prosent. Det som kanskje er det mest sjokkerende med denne delrapporten er statistikken for 5. klassinger. Hele 51% av 9-åringer og 65% av 10-åringer bruker ett eller flere sosiale medier. Elisabeth Staksrud skriver i «et gagns digitalt menneske» at digital dømmekraft primært handler om å forstå de grunnleggende mekanismene bak teknologien. Kunnskap om at mediene dreier seg om ytrings- og informasjonsfrihet og kan være et sosialt og politisk verktøy for demokratisk deltakelse. Hun belyser at den digitale dømmekraften derfor må være en del av oss, både som mennesker og som samfunnsborgere. Det er et samfunnsoppdrag skolen må ta seg av. Det er i tillegg et samfunnsoppdrag som er nedskrevet i formålsparagrafen. I fagfornyelsen står kritisk tenkning som eget delkapittel under opplæringens vurderingsgrunnlag. Her beskrives kritisk tenkning som en forutsetning og en del av det å lære i ulike sammenhenger, og som igjen bidrar til en utvikling av god dømmekraft. Videre står det at «Elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles. De skal også kunne forstå at deres egne erfaringer, standpunkter og overbevisninger kan være ufullstendige eller feilaktige» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Her kan en trekke linjer til Stakrud som skriver at den digitale dømmekraften må ligge i oss, og viktig i møte med samfunnet som samfunnsborgere.

Men hva er det egentlig med sosiale medier som kan føre til et demokratisk samfunnsproblem? Du har kanskje hørt om «cancel-culture» som har utviklet seg digitalt gjennom årene til å «avslutte» kjente menneskers, og nå helt vanlige mennesker, karriere på nett og i ulike industrier. Du har kanskje hørt om fenomenet rundt navnet «Karen» som beskriver berettiget og krevende kvinner, og som har inntatt dagligtalen som et skjellsord. Dette er bølger som er skyller over det digitale samfunnet og treffer barn og unge, og som herunder også blir en del av meningsstyrende politisk innhold. Eksempelvis har flere norske ungdomspolitikere inntatt TikTok. Under kommentarene blir de ofte kalt «Karen» eller det blir satt i gang en kampanje for å «cancel» personen med å rapportere videoene. Konsekvensen av dette er en politisk sfære som blir mer polarisert. Barn og unge er i en fase av livet der de ønsker å passe inn i det som er ansett som «normalen», og dersom en ikke tenker kritisk vil det over tid sette spor i utformingen av identiteten deres både hvordan man kan omtale mennesker med andre meninger og hva som er ansett som «gode» politiske meninger.

Et annet perspektiv er meningsvideoer med «fake news». Sosiale medier fungerer med algoritmer som mater telefonen din med videoer du liker og favoriserer. Dersom vi ser til USA har de ulike politiske fløyene vanskelig med å se den andres virkelighetsoppfatning fordi de er så farget av hva de selv ser – og ikke ser – på sosiale medier. Det er ikke tilfeldig at norske politikere og partier har inntatt sosiale medier i større grad. Det er her de ser morgendagens stemmegivere, og det er her de kan påvirke og sikre seg velgere tidlig. I tillegg har det kommet flere «skyggekontoer» der anonyme skapere deler usannheter og sjokkerende fakta om parti og enkeltmennesker som har med hensikt å polarisere debatten. Algoritmene på sosiale medier er så avanserte at jeg ikke skal legge meg opp i hvordan de fungerer på detaljnivå. Artikkelen «ung og utro» publisert på Nrk i valgperioden 2021 problematiserte nettopp dette, og skriver: «For algoritmer forsøker å styre hva vi skal se og hva vi skal engasjere oss i. De gir oss mer av det vi har likt og lest fra før. Det blir et ekkokammer. Vi utfordres ikke på meninger. Får ikke vite om partier vi ikke liker fra før. I tillegg kan du skrive nesten hva du vil.» Skolen må her koples på med den digitale mediehverdagen til barn og unge og arbeide med tematikken. På denne måten kan de få forståelse for de grunnleggende mekanismene bak teknologien og utvikle digital dømmekraft.

Nå skal jeg ikke ta alle skoler og lærere under én kam og påstå at de ikke realiserer styringsdokumentene og kun arbeider med kildekritikk i opplæringa. Men det er etter min mening for mager kunnskap rundt sosiale medier hos flere skoleledere og lærere i skolenorge. Dette fordi de selv ikke er til stede på de sosiale mediene som barn og unge er på. Hvordan skal de få med seg disse skyggekontoene eller kulturene i den digitale hverdagen til elevene, dersom de ikke opplever det selv? Hvordan skal de kunne kritisk analysere videoene med elevene, og hjelpe dem vurdere dem slik som det beskrives overordnet del? Lars Løvlie (2011) tematiserer dette i artikkelen Teknokulturell danning. Han argumenterer for at «teknologien gir bud om helt nye måter å tenke pedagogikk på». Han mener at det er ikke internettet i seg selv som skaper en bedre pedagogikk, men at det heller gir mulighet til å drive fagkritikk på nye måter. Sosiale medier truer med kunnskapskaos og styringsglipp i skolen, der kunnskap konkurrerer utenfra og nedenfra i større grad enn før (Løvlie, 2011, s. 219-220). Dette medfører igjen til at lærere mister noe av sin autoritet som kunnskapskilde, ettersom internettet kan besvare mer enn både en selv og læreren. Løvlie (2011, s. 221) avslutter med «danning finnes i de møtestedene der folk lever sinn til sinn mot verden og ansikt til ansikt med hverandre».

Kritisk tenkning kan også beskrives som god dømmekraft. God dømmekraft er prekært for å være en reflektert samfunnsborger i dagens informasjons- og kunnskapssamfunn. Elevene må få forståelse for de grunnleggende mekanismene bak teknologien og gjennom opplæringa utvikle digital dømmekraft. De er nødt til å kontinuerlig stille seg spørsmålene «hva er det skaperen ønsker å få frem, hvorfor ønsker den det og er dette en troverdig kilde?». Med ett disse spørsmålene ligger i kroppen er man ikke lenger en passiv mottaker, men heller våken og reflektert i møte med påvirkning. Dersom skolene ikke klarer å imøtekomme dagens digitale mediehverdag og utfordre kulturen som medfølger, vil vi få et reelt demokratisk problem. Undervisning om kildekritikk er ikke tilstrekkelig når det kun ser på fagtekster i forbindelse med elevers skrivearbeid. Kritisk tenkning må rettes til det områdene elevene faktisk trenger det. Vi må ta på alvor kunnskapskaoset som Løvlie (2011) beskriver, og se at danningen foregår «i de møtestedene der folk lever sinn til sinn mot verden og ansikt til ansikt med hverandre» (s. 221).

Spør du meg om løsningen på sosiale medier og det kommende demokratiske problemet har jeg et enkelt svar. Kritisk tenkning er medisin mot påvirkning.

Litteraturliste:

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for- grunnopplaringen/id2570003/

Løvlie, L. (2011) Teknokulturell danning. Pax forlag.

Medietilsynet (2020). Barn og medier 2020. Om sosiale medier og skadelig innhold på nett. Delrapport 1. 11. februar 2020. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn- og-medier-undersokelser/2020/200211-barn-og-medier-2020-delrapport-1_-februar.pdf

Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske?. Gyldendal akademisk.

Barsnes-Simonsen, S. (13. September 2021) Barn og unges medievaner er på vei til å bli et demokratisk problem. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/47LB8V/barn-og-unges- medievaner-er-paa-veitil-aa-bli-et-demokratisk-problem

Norsk rikskringkastning. (30. August 2021). Ung og utro. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/xl/slik-kan-falske-nyheter_-valgflesk-og-algoritmer- pavirke-oss-1.15612769

Skrevet i Digital dannelse, Digital dømmekraft, Kritisk tenking, Nettvett, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Digitale utfordringer

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Et hjertesukk på vegne av de unge

Av Sander Harluns

Fagsjef i psykologi, Marianne Løvstad, mener Mennesker har to store frontallapper i hjernen, dette gjør at vi har i større grad enn andre pattedyr evnen til å tilpasse oss. Professor i psykologi, Leif Kennair, peker på menneskers tilpasningsevne som en av de viktigste årsakene til at mennesker har befolket nesten alle deler av verden. En del av menneskers tilpasningsevne er at de evner å skape teknologiske løsninger (Christensen, 2020 ). Hva skjer når teknologien vi selv har skapt, og som bidrar til å gjøre hverdagen lettere for veldig mange er en del av problemet? Alle har en slags oppfatning om at all teknologi er med på å drive menneskeheten frem. Dette gjør at vi ser oss fullstendig blind på problemer som kan oppstå som en konsekvens av ny teknologi. Vi tenker at all ny teknologi er godt for oss, og vi er helt ukritisk til de negative aspektene.

Nesten alle 14-16 åringer har egen mobiltelefon (Gilje & Silseth , 2017, s. 57) Dette har på mange måter gjort hverdagen enklere for unge spirer, som bruker mobilen til alt mulig nå til dags, enten det er å dele det fineste trutemunn bilde med venninner, chatte med venner eller sende den drøyeste memen til kompiser. Ja, hverdagen for de unge har på mange måter blitt enklere, men den har ikke blitt mindre komplisert.

En stadig mere digitaliserte hverdag utfordrer både ungdommen og samfunnet på forskjellige måter. Ertesvåg (2020, s.58) mener at skolen må holde tritt med samfunnsutviklingen slik at opplæringen holder seg relevant. En slik opplæring må nødvendigvis veilede elevene litt igjennom den digitale slagmarken de skal leve i, som kunnskapsdepartementet (Meld. st. 28, 2015-2016, s. 6) skriver, avhenger produktiviteten i Norge av evnen til å utnytte denne teknologien. Dette er selvsagt vel og bra, men noe som for meg er minst like viktig som å sikre produktiviteten i Norge, er at befolkningen føler at de behersker tilværelsen her til lands. Kunnskapsdepartementet (Meld st. 28, 2015-2016, s.38) er i og for seg enig i dette når folkehelse og livsmestring er et tema som de mener blir særlig viktig i skolen fremover. Dette innebærer at elver skal kunne tilegne seg kunnskap, holdninger og ferdigheter for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta felleskapet i samfunnet (kunnskapsdepartementet, Meld. st. 28, 2015-2016, s. 39)

Mitt poeng er at teknologiske fremskritt hele tiden utfordrer hva vi tenker man må beherske for å kunne «mestre» livet. NOU (2015:2, s 80) skriver at den teknologiske utviklingen går raskere enn forskningen på dette område. Digitale ferdigheter, som er en av de fem grunnleggende ferdighetene, kan derfor sees i sammenheng med folkehelse og livsmestring. Dette siden digitale ferdigheter innebærer blant annet å kommunisere og samhandle med andre i digitale omgivelser og å tilegne seg gode strategier for nettbruk, samt utvikle digital dømmekraft (Utdanningsdirektoratet, 2012, side 3,). Staksrud (2017, s.249) skriver at digital dømmekraft går ut på å mestre sitt digitale liv. Dette er vel så viktig for elever i privat sammenheng, som det er i et akademisk sammenheng, nettopp siden en så stor andel av elever har tilgang til digitale verktøy. En rapport fra medietilsynet (2020, s.5) viser at 97% av barn i alderen 9 til 18 år har egen mobil, og 92% har tilgang til PC. Begge disse verktøyene kan brukes til sosiale medier, og med dette følger utfordringer som skolen plikter å hjelpe elevene med å beherske.

Snapchat, Twitter, tik tok, Vine og Instagram er blant noen av plattformene som mange elever bruker (Velsand, 2020, s. 10).  En undersøkelse gjort av Telenor i 2008, viser at to av tre barn har opplev mobbing via nettet (Olsen, 2010). Stipendiat, Flack, ved senter for adferdsforskning peker på at tilgang til flere sosiale medier har ført til flere verktøy som kan brukes til mobbing (Olsen, 2010).

Mange som mobber noen digitalt velger nettopp denne metoden siden voksne ikke i like stor grad er tilstede i den digitale verden som de er i den fysiske (Universitetet i Stavanger 2020). Det er heller ikke så rart at det er slik. Hvordan skal læreren Gunnar (60) kunne holde seg oppdatert på det som skjer på Tik Tok som ble lansert i 2016? Hvordan skal han klare å sette seg inn i en plattform som er utviklet for en vidt forskjellig generasjon? Er det hans oppgave som lærer å sette seg inn i alle plattformer elevene bruker for så å kunne skreddersy tiltak for å bekjempe nettmobbing til de spesifikke plattformene som blir brukt i klassen? Er det lærens oppgave da også å sørge for å sette seg inn i terminologien brukt i disse plattformene for å kunne avdekke mobbing?. Hvis svaret på de to siste spørsmålet skulle være «ja», ville mange lærere ha enormt mye arbeid foran seg.

Ser vi på opplæringsloven (1998, § 9-A3) står det at skolen skal forebygge brudd på retten til et trygt og godt skolemiljø. Tømte, Gudmundsdottir og Hatlevik (s. 161, 2017) påpeker at lærere må engasjere seg i tiltak for å bekjempe nettmobbing både på skolen og på fritiden. I hvor stor grad en lærer skal strekke seg er ved dette ikke definert. I hvor stor grad må en lærer sette seg inn i elevenes digitale hverdag, er med dette heller ikke definert. Opplæringsloven er gjennomgående kompromissløs når det kommer til elevers rettigheter. Ingen ting legges imellom,. utslitte lærere, skoleledere og snevert budsjett er ingen unnskyldning. Opplæringsloven skal følges, og det spiller ingen rolle om det i praksis er gjennomførbart eller ikke. Opplæringsloven gir imidlertid slingringsmonn i dette tilfellet, nettopp siden det ikke er nedfelt hvor langt skolen skal strekke seg for å forebygge brudd på retten til et trygt og godt skolemiljø. Så hvem har egentlig ansvaret for å forebygge digital mobbing?

Hvis hele ansvaret for kampen mot nettmobbing skulle falle på læreren, så ville ansvaret bli så stort at det umulig kan gjøres på en tilfredsstillende måte. Jeg argumenterer selvsagt ikke for at arbeidet mot digital mobbing ikke faller under lærernes ansvarsområde i det hele tatt, men at dersom lærerne står alene i kampen kan dette bli en kamp mot vindmøller. Jeg har igjennom 3 år på lærerhøyskolen lært mye om verdien som kan ligge i skole-hjem samarbeid.

Kampen for å nå felles danningsmål må kjempes fra to fronter. Det er provoserende når NOU (2015:2, s 82) skriver at man ikke kan konkludere med hvem som har ansvaret for å følge opp digital mobbing. Det er for meg åpenbart at ansvaret er delt mellom skole og foresatte. Særlig synes jeg det er rart og ikke konkludere med dette når NOU (2015:2, s.80) viser til en rapport som slår fast at det nesten bare er foreldrenes involvering som har positiv effekt på barns adferdsendring i det digitale landskapet.

Heldigvis er det støtte og få i Djupedalutvalget som skriver at det er viktig at foreldres, elever og andre instanser er med på å forebygge og håndtere krenkelser mobbing (Tømte Gudmundsdottir og Hatlevik, 2017, s 162).  Førsteamanuensis Hildegunn Fandrem ( 2014) omtaler foreldrene som en viktig ressurs, men heller ikke hun vil bruke ordet «ansvar» for å beskrive foreldrenes rolle når det kommer til å motvirke digital mobbing.

Digital mobbing er et problem både i og utenfor skolen for å kunne få til en holdningsendring eller bevisstgjøring, må flere kunne bidra. Det er et ordtak som sier det trengs en hel landsby for å kunne oppdra et barn. Dette ordtaket mener jeg ikke har blitt mindre relevant med årene, og ei heller i den digitale verden. Vi som voksen må ved det være gode rollemodeller og evne å bistå elevene i sin utvikling av digital dømmekraft. Jeg finner det forunderlig at det ikke vil stå i klartekst at dette er et samarbeidsprosjekt, nettopp siden det er nødvendig at det må være et samarbeidsprosjekt for å lykkes.

Referanser:

Christensen, L (09.09.2020) det tilpasningsdyktige mennesket. Aftenposten: Innsikt https://www.aftenposteninnsikt.no/viten/det-tilpasningsdyktige-mennesket

Ertesvåg, S, K (2020) Leiing av endringsarbeid i skulen ( 1.utg) Gyldendal Norsk Forlag

Gilje, Ø, Silseth K (2017) Mobiltelefonens lange vei fra fritid til skole. Erstad, O, Smette (Red.) Ungdomsskole og ungdomsliv: Læring i skole, hjem og fritid (1. utg.) Cappelen Damm Akademisk

Fandem, H (06.08.2020) Hva vet vi om digital mobbing? Universitetet i Stavanger https://www.uis.no/nb/forskning/hva-vet-vi-om-digital-mobbing#/

Kunnskapsdepartementet (2017) Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. Utdanningsdirektoratet file:///C:/Users/sande/Downloads/rammeverk-for-grunnleggende- ferdigheter.pdf

Meld.St.28 (2015-2016) Fag- Fordypning -Forståelse: En fornyelse av kunnskapsløftet. Kunnskapsdepartementet https://www.regjeringen.no/contentassets/e8e1f41732ca4a64b003fca213ae663b/no/pdfs/stm201520160028000dddpdfs.pdf

NOU 2015:2 (2015). Å høre til: Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/35689108b67e43e59f28805e963c3fac/no/pdfs/nou201520150002000dddpdfs.pdf

Olsen. T.B (05.10.2010) Lett å mobbe digitalt https://forskning.no/internett-mobbing-mobiltelefon/lett-a-mobbe-digitalt/822260

Opplæringsloven (1998). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen (LOV-1998-07-17-61) Lovdata https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61?q=oppl%C3%A6ringslova#KAPITTEL_11

Tømte, Gudmundsdottir, Hatlevik (2017) Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?: Fra holdning til handling. I Louise Mifsud (Red.), Digital dømmekraft. (1.Utg, s. 290-311) Gyldendal Norsk Forlag.

Velsand. M (2020) Barn og medier 2020: om sosiale medier og skedelig innhold på nett (rapport:1) Medietilsynet https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og- medier-undersokelser/2020/200211-barn-og-medier-2020-delrapport-1_-februar.pdf

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Digital dannelse, Digital mobbing, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Kommunikasjon i dataspillenes verden – hvordan påvirker det språket?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Ole-Fredrik Ivar Vándar

Lulesamisk i grunnskolen

Lulesamisk er et offisielt minoritetsspråk i Norge, og det finnes elever som undervises i og på lulesamisk i fra grunnskole til videregående skole. Helt sikre tall på antall språkbærere finnes ikke, men veldig grovt kan man si at et sted mellom 500 til 2000 mennesker både kan og bruker språket. Disse menneskene er i hovedsak fordelt på både norsk og svensk side av Sábme. Ifølge denne meldingen til Stortinget, var det i skoleåret 2018/2019 hele 34 elever som leste lulesamisk som førstespråk i grunnskolen i Norge, og 81 elever leste det som andrespråk. Dersom man legger sammen tallene ender vi opp med 115 elever som leste lulesamisk på grunnskolen det aktuelle skoleåret. Hvis alle disse elevene hadde blitt aktive språkbrukere hadde det gjort økningen i antallet språkbrukere betydelig for et så lite språk, og dermed også styrket språkets posisjon. Likevel ender veldig mange av disse elevene opp med å ikke ha et produktivt, muntlig språk. Hvorfor det?

Produktivt og reseptivt språk

Noe som ofte blir påpekt som en mulig årsak til at elevene som tar samisk som andrespråk ikke får et produktivt språk er at opplæringsmetoden følger en svak språkmodell. Vanlig, tradisjonell opplæring i minoritetsspråk følger gjerne en slik språkmodell. En svak språkmodell kjennetegnes blant annet av at elevene ikke blir eksponert nok for det aktuelle språket. I skolesammenheng vil det si at de ikke hører nok samisk i løpet av skoleuken, de har rett og slett et for lite timeantall i faget. Dersom elevene opplever å høre og bruke språket i flere fag, eller på flere arenaer utenom skolen, er metoden nærmere en sterk språkmodell. Likevel er det sjelden at andrespråkelever har slike muligheter. Et annet kjennetegn på svake språkmodeller er at opplæringen i minoritetsspråket blir gitt på majoritetsspråket. Det mest effektive er om opplæringen både innbefatter opplæring i og på minoritetsspråket, selvfølgelig tilpasset elevenes nivå. Resultatet av opplæring som følger svak språkmodell blir begrenset tospråklighet. Det betyr nødvendigvis ikke at elevene ikke får kunnskap om det aktuelle språket. Mange elever vil lære en del om språket gjennom en slik modell også, men steget over til å ta i bruk språket muntlig og kommunisere spontant med andre på språket kan være en stor terskel for mange. Språket til disse elevene blir reseptivt, de kan gjerne ta imot og avkode noe, det meste eller alt av informasjon som blir gitt på minoritetsspråket, men de bruker ikke selv språket når de skal kommunisere. Dermed blir ikke læreplanmålet i samisk som andrespråk 2, «delta i spontane og planlagte samtaler», nådd. Dette er et mål, som etter min personlige mening, kanskje kan regnes som et av de viktigste målene, fordi den er helt avgjørende for at vi skal ha levende samiske språk i fremtiden.

Engelsk språkdominans

Men hva om vi sammenligner samisk som andrespråk med engelsk som skolefag? På ungdomsskolen har elevene 228 timer med samisk som andrespråk. Engelsk har på sin side blitt tildelt 222 timer. Selv om der har omtrent samme timeantall, og engelsk til og med har noe mindre, så er elevenes bruk av språkene sprikende. Der man ofte har problemer med å få elever til å ta i bruk mer samisk seg imellom, ser man at mange norske elever tar i bruk engelsk i flere sammenhenger når de skal kommunisere, også utenom skoletiden. Det påvirker til og med det norske språket, både med enkeltord som blir tatt inn, men også i setningsoppbygging.

Hva er så årsaken til engelsk tar så stor plass i elevenes liv og dermed også påvirker språket, til tross for mindre undervisningstid i skolen enn samisk som andrespråk? Engelsk har en helt annen status og posisjon i samfunnet enn det samisk har. Barn eksponeres for engelsk gjennom mange ulike typer media, slik som TV-serier, filmer, Spotify, Instagram og diverse andre sosiale medier og dataspill. Dette gjør at barna både hører og leser engelsk jevnlig, selv om de ikke bevisst søker etter å få høre og bruke språket. For å klare seg i hverdagen med alle slags teknologiske gjenstander blir engelsk språkkompetanse rett og slett en nødvendighet for dagens unge. Språkrådet skriver at dette er noe av årsaken til at norsk språk er under sterkt press fra engelsk på mange samfunnsområder, og at barn helt ned i treårsalderen har et mangelfullt tilbud i media og dataspill på norsk. På grunn av at elevene møter engelsk så mye både i skolekontekst og på fritiden kan man si at engelskopplæringen følger en sterk språkmodell, til tross for at det er færre undervisningstimer i skolen.

Digital språkpåvirkning

Påvirkninger slik som TV-serier, filmer og musikk påvirker barnas språk, men krever i hovedsak reseptiv språkbeherskelse. Dataspill på sin side kan kreve ferdigheter utover det, fordi man i enkelte spill har et behov for å kommunisere med andre spillere. Spillerne kan komme fra alle verdens land, og et felles språk må tas i bruk for å skape en felles forståelse av hva som skal gjøres i spillet og for å få samarbeidet til å fungere. Altså krever denne typen samhandling en produktiv språkbeherskelse også. På grunn av det produktive elementet er det svært interessant å se på dataspillenes språkpåvirkning, og også dataspillenes pedagogiske muligheter.

Dataspill er noe mange barn og unge bruker fritiden sin på. Det er en stor del av de unges livsverdener som mange voksne til tider kan ha vanskelig for å forstå og sette seg inn i. Denne digitale fritidsaktiviteten kan påvirke barna på utrolig mange måter, for eksempel er det en viktig del av barnas identitetsutvikling og sosialiseringsprosess. Det teknologiske har fått mer og mer plass i skolen også, som et resultat av at samfunnet endrer seg.  Det kan vi blant annet se i de grunnleggende ferdighetene i overordnet del. Digitale ferdigheter regnes som en egen ferdighet som skal få plass og utvikles innenfor alle fag i skolen. Elevene skal kunne bruke og skape digitale tekster, og gradvis utvikle egenskaper som gjør at de kan konstruere mer komplekse, multimodale tekster. Innenfor dette kommer også ferdigheten til å kunne bruke teknologiske verktøy og kritisk bruk av digitale kilder, ressurser og teknologi. I læreplanen for samisk som førstespråk er ikke det teknologiske aspektet poengtert, men de grunnleggende ferdighetene skal gjennomsyre alle fag. Et av læreplanmålene sier at elevene skal kunne «reflektere over hvordan andre språk påvirker samiske språk og hvordan man kan bevare og utvikle samisk på ulike arenaer». Så hvordan kan læreren kombinere målet med de digitale ferdighetene, og ta i bruk dataspill som verktøy til å utvikle elevers språk?

Selv om dataspill fenger elevene på fritiden, er det ikke dermed sagt at bruk av dataspill på skolen vil motivere elevene. Elevene forbinder gjerne dataspill med fritid, lek og konkurranse. Dersom man tar i bruk spillet til et formål som er bestemt av lærer, i en skolesammenheng, kan det være at spillet ikke fenger elevene på samme måte som det gjør når de får spille fritt. Likevel la jeg i siste praksisperiode merke til at spillet Minecraft fortsatt blir spilt av elever, til tross for at det er ti år siden spillet ble utgitt. Minecraft er et spill med et univers som består av kuber, og spillerne har mulighet til å bygge hva de vil ved hjelp av kubene. Dette er også et spill som kan spilles sammen med andre. Enkelte elever brukte spillet til å bygge en prototype i et prosjekt. Slik fikk elevene bruke den digitale kompetansen de hadde til å være kreative og vise frem et arbeid som var faglig forankret. I 2020 ble den nordsamiske versjonen av Minecraft publisert. Dermed ble det skapt enda en arena der et samisk språk er synlig, og det er en arena som er kjent for mange fra tidligere. Dette kan være med på å øke utbyttet av å bruke Minecraft i samiskundervisningen. Ikke bare kan det styrke elevenes ordforråd og språkforståelse, men det kan også gi elevene en følelse av at språket er aktuelt, også i den moderne, digitale verden. Det samiske blir ofte feilaktig forbundet med det tradisjonelle, men de samiske språkenes inntog i dataspill viser at teknokulturen som omgir oss ikke kun er for majoriteten. I stedet viser det at teknologien kan være en berikelse for språket, samtidig som et mangfold av språk er en berikelse for verden. Og kanskje kommer vi et steg nærmere å gi også andre- og fremmedspråklige elever sterke språkmodeller dersom flere dataspill blir oversatt til de samiske språkene i fremtiden?

Tips til videre lesing:

Baker, C. (2011). Foundations of Bilingual Education and Bilingualism (5. utg.). Multilingual matters.

Skaug, J. H., Husøy, A., Staaby, T., Nøsen, O. (2020). Spillpedagogikk (1. utg.). Fagbokforlaget.

Skrevet i Dataspill og minoritetsspråksutvikling, Digital teknologi og sosialisering | Legg igjen en kommentar

Å mestre det digitale livet

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Matilde Myrvoll Mikalsen

Etter fire år som lærerstudent og som et menneske i midten av 20-årene, oppstår det en del tanker og meninger rundt sosiale medier og elever. Jeg er selv av en generasjon hvor foreldre og lærere hadde liten snøring på hva som faktisk foregikk på internett og spesielt på sosiale medier. Min generasjon har måttet lære på den harde måten hvordan vi skulle takle det nye digitale livet som oppstod. Noe som har blitt banket inn i hjernen min etter fire år på universitet er nettopp det at skolen skal bidra til at barn blir nyttige samfunnsborgere. Dette krever blant annet at vi skal gi elevene verktøy til å takle livets utfordringer. Nytt ved LK20 er blant annet et større fokus på tverrfaglige temaer som berører viktige utfordringer ved samfunnet som elevene skal tre ut i. Ett av disse temaene er Folkehelse og livsmestring, og dette skal «[…]gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg» (Udir, 2020). Noe jeg stiller meg svært kritisk og bekymret til er plassen sosiale medier har fått. Hvor er fokuset på å mestre det digitale livet?

Det florerer av meninger og kronikker om barns bruk av sosiale medier, meninger om hvordan foreldre og lærere bør forholde seg til dette, og råd om hvordan snakke med barn om det de ser på nett. Det finnes utallige undersøkelser som forteller oss om hvordan barn har det på nett, og om deres nettbruk. Medietilsynet er en av de som forsyner oss med statistikk og grafer om barns mediebruk. Ikke overraskende er hele 90 prosent av elever mellom 9 og 18 år på sosiale medier, og hver dag trykker seks av ti av disse elevene «liker» på noe andre legger ut (Medietilsynet, 2020). Parallelt med fokuset på mediebruk, har også fokuset på elevers psykiske helse fått mer søkelys rettet mot seg. Undersøkelser viser blant annet at jenter som «liker» på det andre legger ut på sosiale medier får dårligere selvbilde over tid (Steinsbekk, 2020). Den siste påstanden forteller oss noe om at barn ikke får tilstrekkelig med kunnskap om hvordan de skal håndtere det de ser og gjør på internett og sosiale medier.

Folkehelse og livsmestring skal dekke temaer som «[…]fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi» (Udir, 2020). Det som er interessant med setningen ovenfor er at mange elever eksponeres for disse temaene nettopp på ulike sosiale medier. Jeg vil altså påstå at sosiale medier er den plattformen hvor mange elever danner sine meninger rundt de nevnte temaene. Dette baserer jeg blant annet på Medietilsynet sin undersøkelse rundt barn og ungdoms mediebruk (Medietilsynet, 2020). De ser på hvilke sosiale medier barn bruker, men også hva barn gjør på nett. Medietilsynet ser at barn blant annet bruker media til «bruk av penger i spill og sosiale medier, og reklame», «porno, seksuelle kommentarer på nett, og deling av nakenbilder» og «se på salg av alkohol og rus, og mottar reklame for alkohol» (Medietilsynet, 2020). Det er flere likhetstrekk i disse kategoriene og temaene nevnt ovenfor under folkehelse og livsmestring. Elever skal altså lære å mestre situasjoner knyttet til «seksualitet, kjønn, rusmidler, forbruk og personlig økonomi» (Udir, 2020). Problemet er at det er opp til hver enkelt lærer å avgjøre hvordan elevene skal lære om disse temaene, samtidig som mange elever eksponeres for disse temaene på sosiale medier.

Som lærerstudent på fjerde året har jeg støtt på flere utfordringer knyttet til sosiale medier og elevers hverdag. I og med at min interesse for elevers mediehverdag har vært stor alle disse fire årene, har jeg hatt flere interessante samtaler med lærere og deres forhold til elevenes medievaner. En oppfatning jeg har fått i møte med dette er at lærere er mer konservativt innstilt til sosiale medier dersom de selv har barn som er på starten av mellomtrinnet, enn om de har ungdommer i hus. Muligens kan dette komme av en frykt for å innse at sosiale medier er noe alle foreldre og lærere må forholde seg til. Dette tenker jeg er noe av roten i utfordringen med at sosiale medier ikke har fått større plass i læreplanen. En fornektelse av og en manglende vilje til å forholde seg til at sosiale medier er en stor del av hverdagen til de aller fleste barn.

Å lukke øynene vil ikke hjelpe barn til å takle deres digitale hverdag bedre. Jeg har hørt fra flere lærere at de skulle ønske at alle foreldre i klassen ble enige om å nekte barna sine å bruke sosiale medier helt frem til de har nådd aldersgrensen som er 13 år. «Få bort skiten, og gi barn en god gammeldags Nokia» er et utsagn jeg har hørt på en skole. Staksrud (2017, s. 173) viser til at bekymrede foreldre og lærere resulterer i at det bli innført tiltak som kontrollerer eller sensurer elevens tilgang til sosiale medier. Dette skaper en fysisk hindring mellom den eleven og det medieinnholdet eleven ønsker å bruke. En fysisk hindring vil ikke munne ut i at eleven utvikler kritisk refleksjon og selvstendighet. Det ligger noe paradoksalt i å nekte å forholde seg til barns mediehverdag. Ofte ligger det en frykt bak de som begrenser tilgangen, for at barnet er for sårbar. Det paradoksale er at forskning viser at barn som får begrenset tilgang, i mindre grad klarer å utnytte de positive sidene og mulighetene som internett har å by på.

Prioritering og tidsklemma er en kjent utfordring på skolen og trolig en stor faktor til at skolen ikke fokuserer på å mestre et digitalt liv. Trolig er nok årsaken til at det blir nedprioriter at lærere ikke kan forsvare det å bruke masse tid på å snakke med elevene om dette. Jeg tenker at problemet ligger i at det ikke finnes nok plasser i LK20 hvor det eksplisitt blir skrevet om sosiale medier. En av årsakene til at det ikke har fått større plass i LK20 kan være at mye av det elevene bruker sosiale medier til faller utenfor det skolen anser som deres ansvar. Min oppfatning er at mye av det elevene gjør på sosiale medier er i form av underholdning og sosiale interaksjoner. Man kan jo undre seg om dette faktisk er noe lærere skal bruke tiden sin på, og mange mener sikkert at foreldre må komme mer på banen. Det virker som om at det er en dissonans mellom foreldre og lærere, om hvem som skal ta ansvar for å lære elever å mestre sitt digitale liv. En europeisk undersøkelse viser at foreldre mener at den foretrukne informasjonskilden til bruk av internett er nettopp skolen (Staksrud, s. 177). Min oppfatning er at skolen bruker tid på å lære elever om teknisk brukerkompetanse og kildekritikk, men lærer ikke elevene hvordan de skal takle det de opplever på disse plattformene. Dermed er det opp til foreldrene å lære elevene denne jobben, til tross for at det er skolen som skal være den arenaen hvor elever utvikler seg til å bli nyttige og gode samfunnsborgere.

Formålsparagrafen sier at «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» (opplæringsloven, 1998). Når jeg leste denne setningen i formålsparagrafen, så jeg naturligvis likhetstrekk til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Staksrud poengterer i sin artikkel at «god digital dømmekraft gjør elevene i bedre stand til å «mestre liva sine», i tråd med formålsparagrafen punkt 5» (Staksrud, s.175). Problemet er som tidligere nevnt at det å takle det digitale livet skjer både på skole, men også på fritiden. Hvordan skal lærere kunne forsvare det å bruke tid på sosiale medier? Det å lære elevene å takle den digitale hverdagen havner i gråsonen, noe som gjør det vanskelig å vite hvem som skal ta ansvar.

Det finnes store forbedringspotensialer knyttet til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Det er selvsagt mye foreldre kan gjøre for at barna deres skal utvikle seg til å bli gode og snille mennesker på internett. Samtidig vet man at elever kommer fra svært ulike hjem, og skolen skal derfor være en arena hvor elevene utvikler de samme ferdighetene, til tross for ulikhetene utenfor skolen. Av den grunn påstår jeg at skolen må få et større ansvar for å lære barn hvordan takle det de opplever på internett og sosiale medier. Utdanningsdirektoratet har eksplisitt skrevet at skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god helse, både fysisk og psykisk. Dermed kreves det en endring i hva utdanningsdirektoratet legger i livsmestring. For enten man vil det eller ikke, er internett og sosiale medier en enorm del av mange barns hverdag. Foreldre og ikke minst skolen kan ikke lukke øynene for hva som skjer på nett og barn trenger at både foreldre og skolen er på banen.

Litteraturliste

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – tverrfaglige temaer. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for- grunnopplaringen/id2570003/

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Hentet fra https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Staksrud, E. (2017). Et gagns digitalt menneske? I Engen, B. K., Giæver, T. H. & Mifsud, L. (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2020. 09. april). Hva er tverrfaglige temaer? Hentet 5. oktober 2021 https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/stotte/hva-er-tverrfaglige-temaer/

Skrevet i Barn og unges mediehverdag, Folkehelse og livsmestring, Medier og mediepress, Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Bruk av VR i klasserommet kan være med å bidra til en mer variert og lærerik undervisning

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Martin Sand Monsen

Virtual Reality (VR) eller «virtuell virkelighet» er en datasimulert virkelighet som man kan tre inn i ved å ta på seg et par VR-briller. Ved hjelp av VR teknologien kan man i det ene øyeblikket svømme med hvaler i Australia, og i det neste være inne i kroppen og observere hvordan celler fungerer. Denne teknologien har de siste årene sett stor utvikling, og er ikke uvanlig å finne i en og annen husstand eller skole. Dataspill er noe som sakte, men sikkert har fått seg en fot innenfor i klasserommet og jeg vil i dette blogginnlegget presentere hvordan VR kan tas i bruk i klasserommet. Jeg blir å presentere noen av utfordringene med dataspill og VR, belyse mulighetene en slik teknologi kan tilføre ditt klasserom og presentere noen faktiske eksempler på spill som kan tas i bruk i fag slik som naturfag, geografi, matematikk og kunst & håndverk

VR i klasserommet

VR skiller seg ut i forhold til andre dataspill ved at man er til stede i den virtuelle verdenen. Du ser ikke på bilder av Beijing i Kina, du er virtuelt til stede i gatene i byen ved hjelp av Google Earth. Du trenger ikke bare å lese og gjøre oppgaver om cellebiologi i naturfag, ved hjelp av VR kan du flytte virtuelt igjennom blodårene, se hvordan de røde blodcellene frakter oksygen rundt i kroppen og observere hvordan de hvite blodcellene beskytter deg mot bakterier og virus. VR kan være et godt supplement til allerede etablerte undervisningen, men vil som oftest fungere bedre i undervisningssituasjoner bestående av mindre grupper, siden skoler ofte ikke har mange VR-briller tilgjengelig.

Utfordring ved bruk av VR

Når ny teknologi tas i bruk i klasserommet er dette ofte spennende for elevene. Før du tar det i bruk i klasserommet så kan det være greit å gjøre seg opp noen tanker om hvordan læringsutbyttet vil være for elevene ved å bruke denne teknologien og hvilke spill som kan gi læringsutbytte. Et spill som har et åpenbart læringsutbytte, vil for eksempel være «The Body VR: Journey inside a cell», hvor blir man tatt med på en reise gjennom blodstrømmen og kan observere hvordan de røde blodcellene jobber med å spre oksygen ut igjennom kroppen.

Dette kan for eksempel tas i bruk som et supplement i naturfagundervisningen. Mens spill slikt som «Number Hunt», hvor du som spiller skal springe rundt å skyte tall med et våpen som kan addere, multiplisere, subtrahere og dividere for å nå et visst nummer, kan fremstå som er fantastisk supplement for matematikkundervisningen, men ikke nødvendigvis er det. For at slike spill skal ha et utbytte for elevene, må de ha en del grunnleggende matematikk i ryggsekken og ha lært seg å tenke matematikk slik at eleven ikke bare prøver å gjette seg frem til rett svar (Selv om det også kan ses på som læring). Som lærer må du kontinuerlig gjøre deg opp tanker om tidsbruken og læringsutbyttet gjør VR til et nyttig verktøy i ditt klasserom

Lærekurve og interesse

VR kan være en utfordrende teknologi å ta i bruk for mange og krever ofte flere timer med forarbeid for å teste ut at programvaren fungerer, teste og vurdere om forskjellige program vil gi elevene et læringsutbytte og ikke minst er det veldig tidskrevende å lære elevene å ta i bruk denne teknologien. Et av nøkkelordene for å bruke denne typen teknologi i klasserommet vil være personlig interesse og i den allerede tidskrevende jobben som lærer så må dette være noe du som lærer har tid til og engasjementet for å sette deg inn i.

Kulturpedagogiske utfordringer med spill

Det er ufattelig mye som kan trekkes frem som utfordrende med spill på generell basis. For å kunne benytte spill i ditt klasserom så må man kontinuerlig passe på at man sjekker den anbefalte aldersgrensen (PEGI) for spillet man ønsker å ta i bruk, mange spill bruker kyniske forretningsmodeller for å tjene penger på ungdom og hvordan vil din klasse håndtere de ulike type formene for spill.

PEGI er en aldersanbefaling som brukes i EU for å klassifisere en rekke video, data og mobilspill. Ofte kan spill som er passende for din undervisning, ha en høyere aldersanbefaling enn klassen du ønsker å ta det i bruk i. Dette trenger ikke nødvendigvis sette en stopper for bruken av det, men det betyr at du som lærer bør ta en samtale med ledelsen, foreldrene og elvene om hvorfor du ønsker å ta det i bruk. Det viktigste er å ta hensyn til sensitivt innhold.

Mange spill driver salg av kosmetiske kostymer ofte omtalt som «skins», ofte i form av at de kommer i bokser eller «loot boxes» hvor det er en sjanse for å motta det spilleren ønsker. EA (Electronic Arts) som er produsent av FIFA ble stilt for retten pga. sitt salg av loot boxes på det grunnlaget at det er gambling rettet mot barn og ungdom under 18 år. EA svarte i retten at det ikke er gambling, men «Surprise mechanics». Som regel vil spill passende for klasserommet ikke inneholde slike funksjoner, men som lærer er det lurt å være forberedt på at denne problematikken kan dukke opp i jakten på det perfekte spillet til din undervisning.

Jeg nevnte at det kunne være lurt å finne ut hvordan din klasse ville håndtere ulike former for spill. Mange spill er ofte konkurransebaser, hvor det kan peke seg ut «vinnere» og «tapere». Et godt eksempel på dette vil være quiz spillet Kahoot, og jeg har selv opplevd i praksis at slike spill har ført til at elever mistrives. For noen kan konkurranseinstinktet ta helt overhånd, og alt annet enn å vinne vil ødelegge dagen deres. For andre kan det være at de ikke ønsker at andre elever skal se at de svarte feil, da slike anonymiserte spill ikke vil være så anonyme allikevel, fordi alle i klasse roper ut hva deres anonyme navn er. Som lærere må vi passe på at vi ikke aktivt setter elever i situasjoner hvor de kan føle håpløshet.

VR – en oppsummering

VR plattformen er i stor vekst, og det vil sannsynligvis kommer flere nyttige spill som kan tas i bruk i klasserommet etter hvert som markedet for slike spill vokser. VR er nok ikke noe jeg ville brukt i et klasserom med 20+ elever, men derimot ville tatt i bruk som et supplement til undervisningen for mindre grupper. Jeg skulle selvfølgelig ønsket å kunne gjennomføre en VR- undervisning i en større klasse, men med tanke på at grunnskolene så vidt har PCer eller tabletts til elevene, så er det nok noe jeg må se langt etter. De teknologiske fremskrittene derimot går fort, og vi som lærere har et ansvar om å holde oss oppdatert over de redskapene som det forventes at vi skal kunne bruke. Kanskje i fremtiden blir VR eller annen lignende teknologi å få seg en fast plass i klasserommet.

Referanseliste

Skaug, J. H., Husøy, A. I., Staaby, T., & Nøsen, O. (2020). Spillpedagogikk : dataspill i undervisningen (1. utgave.). Fagbokforlaget.

Selwyn, N. (2016). Education and technology : key issues and debates (Second edition.). Bloomsbury.

Scarbocci, P. H. & Njå, M. B. (2021) Framtidsrettet og pedagogisk bruk av AR-tekologi i grunnskolen. (ISBN 978-82-7644-990-7). Universitetet i Stavanger. https://www.uis.no/sites/default/files/2021-04/Rapport%20AR.pdf?fbclid=IwAR1rbYDpbR77OCVPslbk5TLxoj5wUTHEJKHcv6wvuwO6gwSJBBmkzVmWf8Y

Diaz, A. (2019). EA calls its loot boxes «Surprise mechanics» says they’re used ethically. https://www.polygon.com/2019/6/21/18691760/ea-vp-loot-boxes-surprise-mechanics-ethical- enjoyable

Skrevet i Dataspill i skolen, Pedagogisk bruk av teknologi, VR i undervisning | Legg igjen en kommentar

Digital mobbing – lærernes eller foreldrenes ansvar?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av: Marius Riise Samuelsen

«Ifølge en review av 37 studier viser en stor mengde forskning på konsekvensene av mobbing en klar kobling mellom mobbing og selvmord» (Thorvaldsen, 2018, s. 132). Dette er ett av mange eksempler som viser at mobbing må tas på alvor, spesielt da digital mobbing inngår i studien og er et økende problem i skolen. I en elevundersøkelse fra 2020, fremkommer det nemlig at digital mobbing øker, mens tradisjonell mobbing er stabil. (Wendelborg, 2021, s.1). Elevene tilbringer mye av tiden sin på skolen, men er det lærernes eller foreldrenes ansvar å ta tak i den økende digitale mobbingen?

Med store fremskritt innenfor digitaliseringen, har nye produkter blitt kastet ut på markedet og solgt som hakka møkk. Enklere og økt tilgang på blant annet smarttelefoner, datamaskiner, kameraer og digital informasjon, har bidratt til en enklere hverdag for de fleste. Selv om mobbing i lang tid har vært et kjent sosialt tema og problem, har en relativt ny form vokst fram i takt med digitaliseringen (Thorvaldsen et al., 2018, s. 129). Thorvaldsen et al. (2018, s. 129) definerer digital mobbing som «mobbing utført med elektroniske virkemidler som for eksempel mobiltelefon og sosiale medier». Digital og tradisjonell mobbing har flere fellestrekk, men det er også noe som skiller dem. Her trekker Tømte et al. (2017, s. 151) frem aspekter som anonymitet, ukjent utbredelse og at det kan være vanskelig å unnslippe mobbingen.

Før jeg diskuterer hvem som har ansvaret for den digitale mobbingen, vil jeg trekke frem en elevundersøkelse fra 2020 som viser til økning av digital mobbing. Tallene som kommer frem i denne er nasjonale, og omhandler elever fra 5. trinn til vg3. Tallene fra 2020 sammenlignes med elevundersøkelsen fra 2019. Digital mobbing hadde en økning på 0,4 prosentpoeng, og 2,2 prosent av elevene svarte at de ble mobbet digitalt minst to til tre ganger i måneden. Omkring 40 prosent svarte at de de ble mobbet digitalt av noen ukjente. Videre er består en del av økningen av digital mobbing utenfor skolen. Når det gjelder mobbing generelt, var det en reduksjon på 0,2 prosentpoeng. Her inngår også digital mobbing (Wendelborg, 2021, s. 3).

Vi er nok mange som kjenner til den i klassen som ikke får invitasjon til bursdag på Facebook, eller som får tilnærmet ingen likes. Det behøver ikke å være noen baktanker ved dette, men det kan også foregå utesteng. Barna som er høyt oppe i hierarkiet, kan påvirke og oppfordre de andre til å følge det de gjør. Drivkreftene bak disse handlingene, kan bryte ned og skade andre medmennesker. Andre eksempler kan være å spre bilder uten samtykke, skrive stygge kommentarer og lage hatsider for å skrive stygge ting om personer. Slike handlinger kan i verste fall få fatale konsekvenser for barna som blir utsatt. Ifølge Thorvaldsen et al. (2018 s. 130) er det tre forskjellige aktører i en slik situasjon: Mobberne, mobbeofrene og tilskuerne. Det sier vel egentlig seg selv hvem som har hvilke roller i situasjoner som er eksemplifisert ovenfor.

Hvem er det egentlig sitt ansvar for å forhindre hendelser som er eksemplifisert ovenfor og hvem er ansvarlig når uhellet er ute? Barn tilbringer svært mye av sin tid på skolen. På mange av skolene, har det blitt innført mobilfri skole. Er dette på grunn av at forstyrrelser skal unngås, eller er det rett og slett for å forhindre digital mobbing? Svaret er kanskje begge deler. I sammenheng med dette er det interessant å se på elevundersøkelsen fra 2020 som ble presentert tidligere, der det var 0,4 prosentpoeng økning i digital mobbing. Basert på erfaring fra mer en håndfull skoler jeg har jobbet på, har det vært mobilhotell og/eller mobilfri skole på samtlige. Dette får meg til å tenke på at det økningen i digital mobbing kanskje ikke er på skolen, men elevenes fritid. Denne påstanden støttes av Utdanningsdirektoratet, som påpeker at digital mobbing foregår mest utenfor skolen (Utdanningsdirektoratet, 2017, s. 1). Er det da lærernes ansvar å ta tak i den digitale mobbingen?

Siden digital mobbing for det meste skjer utenfor skolen, er det nok noen lærere der ute som fraskriver seg ansvaret. Disse lærene kan tenke at løsningen er å la de foresatte ordne opp og belære deres barn hva som er rett og galt. Det kan være møte etter møte mellom lærer og foresatte, og ingen forbedringer i mobbesituasjonen. Siden det er mobilfri skole og brannmurer på nettverket, kan ikke den digitale mobbingen ha foregått i skoletiden. Dermed står læreren på sitt og den digitale mobbingen eskalerer. Læreren synes synd på elevene og foreldrene i situasjonen som ikke klarer å ta ansvar. Denne situasjonen kunne selvfølgelig vært annerledes, for ifølge Utdanningsdirektoratet (2017, s. 1) kan det være at lærerne er pliktig å gjøre noe med digital mobbing som skjer utenfor skoletid. Videre har skolen et ansvar for å ta tak i problemer når elever ikke har det bra på skolen. Det er også nedfelt i opplæringsloven i §9A at skolen skal sikre at elevene har det trygt og skolen, og at alle ansatte skal gripe inn dersom dette ikke er tilfellet (Opplæringslova, 1998, §9A). Dermed er det ingen tvil at skolen har et ansvar dersom det forekommer digital mobbing og dette har negativ påvirkning på elever i en skolehverdag.

Ifølge Tømte et al. (2017, s. 151) kjennetegnes digital mobbing med blant annet anonymitet. I disse tilfellene kan det være vanskelig for lærerne å skyve ansvaret over på foreldrene da ingen vet hvem mobberne er. Hvis mobbeofrene ikke har det bra på skolen, kommer §9A på banen. Barn skal ha det bra på skolen, og dette skal lærerne sørge for. Kanskje hjelper det å gjøre noe med miljøet i klassen hvis ingen vet hvem mobbeofrene er. Utdanningsdirektoratet (2017, s. 1-2) presenterer en rekke tiltak til hva skoler bør gjøre for å forhindre digital mobbing. Å lære om nettvett, digital dømmekraft, ha felles spilleregler og oppmerksomhet mot digital mobbing er noen eksempler. Dette bør lærerne ha med seg i kunnskapsbanken slik at mobbesituasjoner kan forebygges. Likevel er det viktig å merke seg at digitale mobbesaker skal tas tak i på samme måte som andre mobbesaker.

I den nye læreplanen LK20 i overordnet del, påpekes viktigheten av at foresatte, elever og lærere sammen skal skape et inkluderende læringsmiljø for å forebygge blant annet mobbing og krenkelser (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 14). I tillegg er kritisk tenkning og etisk bevissthet et punkt i overordnet del. Dette sier noe om at lærerne må gi rom i undervisningen for at elever skal gjøre gode etiske digitale valg i sin hverdag, hvert fall med tanke på den økende trenden med digital mobbing. Lærere kan altså ikke fraskrive seg ansvaret for digital mobbing. Selvfølgelig er foreldre ansvarlig for sine barns oppdragelse, men lærerne kan ikke fraskrive seg ansvaret når det gjelder digital mobbing da det er nedfelt i både læreplanen og lovverket.

Referanseliste

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Thorvaldsen, S., Westgren, B. B., Egeberg, G. & Rønning, J. A. (2018). Mobbing, digital mobbing og psykisk helse hos barn og unge i Tromsø. Tidsskriftet Norges Barnevern, 95(2-3), 128-142. DOI: https://doi-org.mime.uit.no/10.18261/ISSN.1891-1838-2018-02-03-05

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? Fra holdning til handling. I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal akademisk

Utdanningsdirektoratet. (2017). Hva skal skolen gjøre med digital mobbing? Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/skolemiljo/digital-mobbing/

Wendelborg, C. (2021). Elevundersøkelsen 2020 – nasjonale tall for mobbing og arbeidsro. Hentet fra: https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/elevundersokelsen-2020– nasjonale-tall-for-mobbing-og-arbeidsro/

Skrevet i Digital mobbing, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

I hvilken grad angår digital mobbing den enkelte læreren?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Marit Fredeng

Medietilsynets (2020, s. 7) rapport om 9-18-åringers digitale medievaner i Norge understreker at digital mobbing er et faktum; ett av hovedfunnene i rapporten viser at hele 26 prosent av respondentene har opplevd å bli mobba eller behandla dårlig på nett, mobil eller spill. Disse 26 prosentene utgjør faktiske elever i norske klasserom, og det er informasjon som angår oss alle. Hva er så lærerens ansvar i forbindelse med den digitale mobbinga vi vet finner sted? Hva er forskjellen på tradisjonell mobbing i det fysiske rom og digital mobbing som foregår på nett, mobil eller spill? Hva med mobbinga som skjer på digitale plattformer utenfor skoletida?

Hva sier lovverket, og hva er lærerens ansvar i forbindelse med digital mobbing?

I Opplæringslovens (1998) § 9A som omhandler elevenes skolemiljø, fremkommer det at elevene har rett til et trygt og godt skolemiljø. Videre står det at skolen skal ha nulltoleranse for mobbing og drive systematisk arbeid for å forebygge mobbing. I 2017 ble det gjort endringer i Opplæringslovens § 9A, deriblant innføring av aktivitetsplikten, etter forslag fra Djupedalutvalget (NOU 2015: 2, s. 193-196). Disse endringene hadde som formål å ivareta elevenes rettigheter på en bedre måte ved å tydeliggjøre skolens og skoleeiers ansvarsområder. Ifølge Opplæringsloven § 9A-4 skal skolens ansatte i henhold til aktivitetsplikten følge med, gripe inn, varsle, undersøke og iverksette tiltak. Sistnevnte skal formuleres i en skriftlig plan der det blant annet fremkommer hvem som er ansvarlig for gjennomføringa av disse tiltakene. Læreren har på lik linje med alle ansatte på skolen, ansvar for å overholde denne aktivitetsplikten. Kontaktlæreren derimot, vil i kraft av sin posisjon ofte få et større ansvar i saker som angår egne elever, for eksempel i form av å undersøke saken nærmere eller formulere tiltak.

Hva er forskjellen på tradisjonell mobbing i det fysiske rom og digital mobbing som foregår på nett, mobil eller spill?

Følgende definisjon for mobbing er å finne i Store norske leksikon: «Mobbing vert definert som aggressiv åtferd som vert gjentatt over tid og er karakterisert ved eit ujamt styrkeforhold» (Ertesvåg, 2021). Aggressiv atferd, gjentakelse over tid og ujevnt styrkeforhold er nøkkelord i denne definisjonen, som i mange andre rådende definisjoner av mobbing, for eksempel i Olweusprogrammet mot mobbing og antisosial atferd. Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik (2017, s. 164) peker på utfordringer knyttet til begrepsforståelsen rundt mobbing. De påstår at for å forstå digital mobbing, bør en «se utover definisjoner av tradisjonell mobbing […]» da disse ikke inkluderer særtrekk ved digital mobbing.

I motsetning til tradisjonell mobbing, begrenser ikke digital mobbing seg til tid og sted (Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017, s. 152). Ved digital mobbing, vil ikke en elev få «fri» fra mobbesituasjonen idet hen drar fra skolen eller skoleveien. Mobberen/mobberne har kanskje ikke vært på skolen en gang, men er å finne på elevens digitale plattformer. Det være seg på nett, mobil eller spill. Her skiller digital mobbing seg fra tradisjonell mobbing ved at den mobbeutsatte har vanskeligheter for å slippe unna (Tømte, Gudmundsdottir & Hatlevik, 2017, s. 151). I tillegg kan mobberen/mobberne opptre anonymt og graden av mobbinga være ukjent. Et annet særtrekk ved digital mobbing er eksisterende bevismateriale eller dokumentasjon. Ved håndtering av en mobbesak kan dette bevismaterialet være til hjelp og dermed virke positivt. Definisjonen for digital mobbing i Store norske leksikon er «Digital mobbing er definert som ei aggressiv handling eller åtferd utøvd ved bruk av elektroniske hjelpemiddel av ei gruppe eller ein person – gjentatt over tid – mot eit offer som ikkje kan forsvare seg.» (Lonje, Smith, & Frisén, 2013, gjengitt i Ertesvåg, 2018). I denne definisjonen er ikke bare aggressiv atferd, men også aggressiv handling inkludert, samt bruk av elektroniske hjelpemidler. Definisjonen viser også til at mobbinga kan skje av ei gruppe eller én person.

Av de 26 prosentene jeg nevnte innledningsvis som har opplevd å bli mobba eller behandla dårlig på digitale plattformer, oppgir hele 24 prosent av disse at de «har blitt utestengt fra en gruppe på nett eller ikke fått lov å delta» (Medietilsynet, 2020, s. 119). 15 prosent oppgir at de har blitt trua digitalt, og 14 prosent oppgir at det er publisert bilder av dem som førte til at de ble lei seg eller sint. Rapporten viser at ufrivillig bildedeling, trusler og utestengning på nett inngår i den digitale mobbinga. Disse utgjør konkrete eksempler på særtrekka ved digital mobbing som beskrevet ovenfor, som ikke nødvendigvis kommer til syne som mobbing dersom vi legger definisjonen av tradisjonell mobbing til grunn.

Hva med mobbinga som skjer på digitale plattformer utenfor skoletida?

Ufrivillig bildedeling, trusler og utstenging på nett kan skje både i og utenfor skoletida. Har læreren ansvar for å gripe inn i det som skjer utenfor skoletida? Virkeområdet for Opplæringslovens (1998) § 9A-2 «Retten til et trygt og godt skolemiljø» er at «[…] skolens aktivitetsplikt gjelder på skoleområdet eller der undervisning eller aktiviteter knyttet til skolen, skolefritidsordningen eller leksehjelpen foregår.» (NOU 2019: 23, s. 450). Skolen har altså ikke plikt til å følge med på at elevene har det trygt og godt utenfor skolens område. Videre fremkommer det likevel at «Plikten til å sette inn tiltak når elever ikke har det trygt og godt på skolen, gjelder derimot uavhengig av hva årsaken er». Det betyr at aktivitetsplikten på et vis inntreffer likevel, nettopp fordi den digitale mobbinga har påvirkning for elevens skolemiljø, uavhengig om mobbinga skjer utenfor skoletida og/eller skolens område.

Digital mobbing angår den enkelte læreren i aller høyeste grad

Det som skjer i og utenfor skoletida vil påvirke elevenes liv, og dermed elevenes skolehverdag og læringsutbytte. Uavhengig av hva lovverket forplikter læreren til og ikke, tør jeg påstå at den enkelte lærer har et moralsk ansvar for hvordan elevene har det også utenfor skoletida. Dette moralske ansvaret kan komme til syne i lærerens daglige praksis i klasserommet, gjennom forebyggende arbeid mot mobbing.

For det første kan læreren på et generelt nivå drive holdningsarbeid i klasserommet. Det kan dreie seg om å ta situasjoner ettersom de dukker opp, for eksempel å slå ned på kommentarer som blir slengt ut. Kanskje skjer det uten overlegg, men det vet en strengt tatt aldri. Det kan også dreie seg om ansvarliggjøring av enkeltelever på et generelt grunnlag, for eksempel ved å arbeide med inkludering og respekt.

For det andre kan læreren på et mer spesifikt nivå, arbeide med å utvikle elevenes digitale ferdigheter. Sistnevnte med særlig fokus på utøving av digital dømmekraft som én av fem ferdighetsområder (Utdanningsdirektoratet, 2017). Utvikling av elevenes digitale ferdigheter, med særlig fokus på digital dømmekraft vil bidra til økt teknologisk kompetanse, samt etisk bevissthet.

Mange lærere gjør allerede begge former for forebyggende arbeid mot mobbing, men vi vet at den enkelte lærers arbeid alene ikke er nok. De høyst aktuelle tallene fra rapporten til Medietilsynet bekrefter at det er tilfellet. Mobbing må arbeides med på flere nivåer; fra individnivå til systemnivå og av de mange aktørene som inngår i disse. På lik linje med tradisjonell mobbing, angår også digital mobbing oss alle!

Referanseliste

Ertesvåg, S. K. (2018, 8. okt). digital mobbing i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. november 2021 fra https://snl.no/digital_mobbing

Ertesvåg, S. K. (2021, 11. aug). mobbing i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. november 2021 fra https://snl.no/mobbing

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020: En kartlegging av 9-18-åringers digitale medievaner. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier- undersokelser/2020/201015-barn-og-medier-2020-hovedrapport-med-engelsk- summary.pdf

NOU 2015: 2. (2015). Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-2/id2400765/

NOU 2019: 23. (2019). Ny opplæringslov. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-23/id2682434/

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge. (2019, 8. nov). Fakta om mobbing. Norce. https://www.norceresearch.no/rkbu-vest-regionalt-kunnskapssenter-for-barn-og- unge/fakta-om-mobbing

Tømte, K., Gudmundsdottir G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing? I B. K. Engen, T. H. Giæver & L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 146-167). Gyldendal akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017, 15. november). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. Hentet 8. november 2021 fra https://www.udir.no/laring-og- trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/

Skrevet i Digital mobbing, Nettmobbing | Legg igjen en kommentar

Digital mobbing. En digital verden, problemfri?

Skrevet 07/01/2022 av Lisbet Rønningsbakk

Av Malin Stormo

Sosiale medier har en stor plass i unges hverdag. De unge bruker sosiale medier til å chatte, bli underholdt eller for å underholde selv, men med sosiale medier kommer også noe som er blitt en større og større utfordring, digital mobbing. Ifølge elevundersøkelsen 2020 sier 2,2 % av alle elevene i Norge at de blir mobbet digitalt (Wendelborg, 2020, s. 14). Dette er en økning fra 2019, og man ser at økningen i hovedsak kan tilskrives de yngre aldersgruppene. Dette er altså et økende problem i samfunnet, som bare blir mer og mer teknologisk. Man kan også si at begrepet mobbing er i endring, da flere skoler som ble undersøkt melder om at utfordringene knyttet til mobbing i stor grad dreier seg om skjult mobbing, utfrysning og digital mobbing. Hva er spesielt med digital mobbing, og hvordan kan vi som lærere jobbe for å forebygge dette?

Digital mobbing defineres som mobbing som gjennomføres ved bruk av elektroniske hjelpemidler. Handlingen må skje gjentatte ganger for å kunne klassifiseres som mobbing. Den som blir utsatt for mobbing, skal også defineres som en som vanskelig kan forsvare seg selv. På den andre siden kan man argumentere for om denne definisjonen holder i møte med digital mobbing. Det at det er vanskelig å fjerne innlegget eller bilder fra internett, slik at en enkeltstående hendelse kan komme opp på nytt og på nytt, den vil altså alltid ligge der slik at den som ble utsatt for et krenkende innlegg eller lignende kan gå inn og få den rett i fleisen igjen. Man har heller ikke mulighet til å få med seg hvem innholdet er blitt distribuert til. Da vil hendelsen som i utgangspunktet var en enkeltstående hendelse kunne klassifiseres som en gjentatt handling.

Digital mobbing kan i mange tilfeller oppleves verre enn fysisk mobbing. Når en elev blir mobbet digitalt får hen aldri fri fra mobberne, siden man i dagens samfunn alltid er tilgengelig på mobiltelefon eller via endre elektroniske hjelpemidler. I mange tilfeller vil det mobberen har skrevet være tilgengelig for alle, slik at hvem som helst kan se hva som er blitt skrevet. Mobberne kan også opptre anonymt på nett, slik at elevene ikke vet hvem som har skrevet stygge ting til dem. Når man kan opptre anonymt kan det også være lettere å være mobber. Man ser nemlig ikke hvordan det man har skrevet, eller at man har utelatt noen fra en gruppe, kan påvirke den man mobber. Man er gjemt bak en skjerm, usynlig for omverdenen.

Digital mobbing åpner også opp for mulighet til å ta i bruk multimodale ressurser som bilder og video. Slike ting kan være svært vanskelig å slette i ettertid. Dette kan føre til at elever har bilder eller videoer liggende ute på nett som de ikke ønsker skal være der. Det er også vanskelig å få oversikt over hvem som har delt videoen eller bildene videre. Alle disse tingene nevnt ovenfor kan føre til at grensen mellom offentlig og privatliv forsvinner. Derfor mener jeg at det er viktig å utvikle en god digital dømmekraft hos elever og lærere, og ikke minst hos foreldre.

Det er også sett en signifikant sammenheng mellom ungdom som blir mobbet på nett og de som ikke blir det når det kommer til psykiske vansker. I artikkelen «Mobbing, digital mobbing og psykisk helse til barn og unge i Tromsø» kommer det fram at ofre for digital mobbing rapporterte om en stor økning i depresjon og angst, i sammenligning med de som ble utsatt for klassisk mobbing. Dette burde være en stor tankevekker, fordi vi allerede har økende antall elever med depresjon og angst. Kan vi som lærere forebygge digital mobbing, vil vi altså også kunne forebygge angst og depresjon blant barn og ungdom.

Digital mobbing kan være vanskelig å oppdage for lærere og foreldre, da dette ikke er veldig synlig for oss. Her er det viktig å poengtere at digital mobbing ikke alltid er begrenset til det digitale, men kan gjenspeiles i klasserommet. Det betyr at man kan være oppmerksom på om noen blir satt utenfor det sosiale i klassen, da er det stor grunn til å følge med om det skjer digital mobbing i det skjulte. Dette er et vanskelig tema og mange lærere føler nok at de ikke har kompetanse nok til å oppdage digital mobbing. Derfor mener jeg det er enda viktigere å ta tak i dette og få frem i media. Mange foreldre er kanskje ikke klar over dette problemet og det kan bidra til at man får øynene opp og kan være til hjelp for flere unge.

Hva kan vi gjøre?

Det finnes mange måter man kan gripe an dette problemet. Som de fleste skjønner er det vanskelig for oss som lærere eller foreldre å finne ut akkurat hva som har skjedd på nett og om noen blir mobbet. Når det kommer til vanlig mobbing, kan man som lærer i større grad bryte inn og avverge en situasjon som har oppstått. Dette er utfordrende når det kommer til digital mobbing, siden man ikke har en oversikt over hvem som står bak eller hvor mobbingen har spredd seg. Det er også umulig å være til stede på alle medier der elevene er.

Derfor synes jeg det er viktig å fokusere på å lære elever nettvett og hvordan man oppfører seg på nett. Man kan også lære elever at hvis de opplever å bli mobbet på nett at de må ta vare på meldinger eller lignende innlegg slik at de kan brukes til å få tak i mobberne. Hvis man har gode nok digitale ferdigheter kan dette dokumentere krenkelser slik at man kan opprette en sak. Gode digitale ferdigheter utvikler seg ved å bruke teknologi, det betyr at skolen i stor grad er en arena for elever som ikke har tilgang på teknologi når de er hjemme. Hvis de lærer digitale ferdigheter på skolen, kan de ta i bruk dette når de opplever hendelser utenfor skoletid.

Det kan også fungere og lage felles spilleregler for nettvett, mobilbruk og forebygging mot digital mobbing. Disse kan deles med både elever og foreldre. Et godt skole-hjem samarbeid er et viktig steg i retningen for å kunne gjennomføre dette. Her kan man legge vekt på mobbeparagrafen 9a om at alle elever har rett til en trygg og god skolegang, og å bli inkludert. Denne paragrafen begrense seg ikke til bare fysisk på skolen, men også digitalt. Selv husker jeg at på ungdomsskolen hadde vi besøk at en bedrift som kan ligne på slettmeg.no, og politiet som snakket om digital mobbing. Dette var et fint tiltak der de klargjorde for oss elever hva som er digital mobbing, og hvor alvorlig dette er. Politiet fortalte også at de har personell som kan finne avsender til anonyme meldinger, hvis det opprettes sak. Dette kan virke skummelt på elevene, men det viser dem hvilken alvorlig sak dette er og at man ikke er så anonym som man tror på nettet. Slike møter kan også sette søkelys på hva som er mobbing, og at det en person tenker bare er morsomt, kan virke krenkende på en annen.

Mobilforbud er et tiltak flere skoler har tatt i bruk for å forhindre at digital mobbing i skoletiden. Dette kan være et effektivt tiltak, men det kan også gjøre det vanskelig for skolen å avdekke digital mobbing, når denne starter etter skoletid.

Oppsummering

For å oppsummere, digital mobbing kan være en mobbeform som oppleves vanskelig for mange elever. Dette er fordi man kan opptre anonymt, den som blir utsatt for slike hendelser har ikke oversikt over hvem som ser innlegget eller lignende og det som er skrevet eller lagt ut kan bli liggende på internett til evig tid. Dette betyr at digital mobbing kan defineres som mobbing allerede etter en engangs hendelse. Men dette betyr ikke at det er umulig å forebygge. Skolen kan løfte elevers teknologiske evner og dømmekraft, slik at de i større grad kan opptre trygt på nettet. Felles regler som er delt med både foreldre og elever kan bidra til at foreldre er mer oppmerksomme når barnene er på nett. Man kan også oppmerksom gjøre elevene til alvorlighetsgraden av å mobbe på nett, slik at de kanskje tenker seg om en gang ekstra før de trykker på send.

Tenk over, ville du sagt dette til personen hvis dere sto ansikt til ansikt? Ville du sendt denne videoen eller bildet hvis personen i innlegget sto og så på? Hvis nei, da lar du være!

Kilder

Tømte, K., Gudmundsdottir, G. B. & Hatlevik, O. E. (2017). Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?

Esperås, Å. N. (Mai 2014). Den treffer så brutalt…: En kvalitativ studie om digital mobbing på ungdomstrinnet. [bacheloroppgave]. Høgskolen i Sogn og Fjordane. https://hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/216907

Thorvaldsen, S., Westgren, B. B., Egeberg, G., & Rønning, J. A. (2018). Mobbing, digital mobbing og psykisk helse hos barn og unge i Tromsø Tidsskriftet Norges Barnevern, 95(2-03), 128–142. https://doi.org/10.18261/ISSN.1891-1838-2018-02-03-05

Wendelborg, C. (2020). Mobbing og arbeidsro i skolen.

Opplæringslova (2021). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa. ( LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

Skrevet i Digital dannelse, Digital mobbing, Nettmobbing, Nettvett | Legg igjen en kommentar