God kjemi

Bieoppkast blir til sødme i din te.
Biene samler nektar fra blomster og regurgiterer det i bikuben der vannet fordamper og honningen samles opp.

Enzymene i bienes fordøyelsessystem, deriblant amylase og invertase, gir honningen de egenskapene vi kjenner ved å bryte ned polysakkarider (stivelse) til monosakkarider som fruktose og glukose. Etter denne prosessen er det fortsatt 20% vann igjen, noe som kunne ført til sopp- eller bakterievekst. For å senke vanninnholdet flakser biene med vingene og skaper på den måten nokbevegelse i lufta til å fremskynde fordampingen av vann.
Etter at vanninnholdet er redusert forsegles honningen med bivoks (1).

Honning er kjent for å hindre bakterievekst, delvis på grunn av det lave vanninnholdet, men også på grunn av hydrogenperoksid. Et enzym som biene produserer, glukoseoksidase, produserer hydrogenperoksid fra glukosen i honningen. Sammen med andre komponenter i honningen har dette en bakteriostatisk (veksthemmende) effekt større enn for hydrogenperoksid alene(2).
Foreløpig ser det ut som den kliniske relevansen er begrenset til enkle brannsår og operasjonssår (1).
Men en teskje honning i teen skader neppe når du er forkjøla, med mindre du har et svekket immunforsvar og står i fare for å bli infisert av bakterie- og soppsporer i honningen. I Norge anbefales det at man ikkegir honning til spedbarn på grunn av faren for botulismesporer. De siste 40 årene har det vært knappe 50 utbrudd i Norge, hvor mange som skyldes honning vites ikke(3).

1) https://en.m.wikipedia.org/wiki/Honey
2) http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3201021/
3) http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/infeksjoner/botulisme-1738.html

Selv drapsbier liker søt honning. Foto: Evan Bench, Creative commons