Skismørning

Fluor, eller rettere sagt perfluoralkansyrer (PFAS) har fått en del oppmerksomhet i høst. Det var meningen det skulle bli innført et forbud mot bruk av PFAS i skismørning denne sesongen, men på grunn av utfordringer med implementeringen av forbundet er det blitt utsatt.

Jeg ble intervjuet på NRK Helgemorgen 26. september om saken, og konklusjonen min var ganske klar (syns jeg selv): Selv om risikoen for utøvernes helse er liten, så er det ikke nok nytte forbundet med risikoen, og det bør forbys. Om vi forbyr PFAS konkurrerer alle på like vilkår, og ingen trenger å utsette seg for risikoen.

Kjemien er interessant alikevel. Skismørning har to roller: 1) Når vi sparker fra skal smørningen forme seg etter snøen for å gi et fraspark (tenk friksjon,feste,klister) og 2) smørningen skal så danne et lett glidende lag over skien slik at du sklir lengst mulig (glider). Wikipedia har en fin oversikt over historiske materialer som er blitt brukt som skismørning. Men den store nyvinningen de siste årene har altså vært perfloralkansyrer som en komponent i voksen. Fluor tar i perflouoralkansyrer plassen til hydrogen i det som ellers ville vært en hydrokarbonkjede og gjør det til en fluorkarbonkjede. Fluorkarbonkjeder er mer hydrofobe, vannavstøtende, enn hydrokarbonkjeder. Det er en utrolig viktig egenskap når du er opptatt av at skien ikke skal sitte fast i snøen som også inneholder rikelig med flytende vann i overflaten!  Studier viser [1] at det er fordi fluor-atomet tar opp mer plass enn hydrogener, slik at molekylene tar opp mer plass i løsning. Det igjen gjør at vann-molekylene må danne mer stabile nettverk (entropisk ugunstig), og derfor løser fluorkarbonkjeder seg dårlig i vann. I PFAS er det satt inn en syregruppe, og det gjør at stoffet alikevel har noe løselighet i vann. Det gjør også at PFAS ligner på fettsyrer, og det kan være noe av forklaringen på hvorfor det er assosiert med toksisitet (giftighet). Personer som er utsatt for store mengder PFAS (ikke typisk barneskirenn-foreldre) har i flere tilfeller hatt leverproblemer, og høyt kolesterol.

NILU gjorde et spennende studie på mark og høyere organismer og fant ut at i områder med mye langrenn så var det faktisk merkbart høyere konsentrasjoner av PFAS [2]. Dette er problematisk siden karbon-fluor bindingen er veldig stabil, og det trolig vil ta lang tid før PFAS-forbindelser brytes ned i naturen. Siden de er hydrofobiske er det også grunn til å tro at de vil akkumulere i høyere organismer (de som spiser andre dyr). Men, verdt å merke seg at du trenger flere hundre badekar fulle av snø for å få et eneste gram av PFAS (og da teller vi ved startstreken). [3] Professjonelle smørere har ca et halvt milligram PFAS i blodet sitt, vi andre har ~ mikrogram. [4]

TU meldte i 2019 at Swix nå har tatt patent på skismørning med grafen istedetfor fluor. Så får vi se om det er bedre for natur og helse?

Publikasjoner

[1] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2922239/

[2]https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/M354/M354.pdf

[3] https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0045653520322736

[4] https://pubs.acs.org/doi/full/10.1021/es9034733

Comments are disabled for this post