Av Nadia Sigvaldsen

Tiktok og Instagram er sosiale medier som brukes daglig av elever i ungdomsskolen. Her florerer det av bilder og videoer av halvnakne mennesker som danser og poserer, gjerne for å vise seg fra sine mest flatterende vinkler. Dette har en påvirkningskraft. En undersøkelse gjort ved en ungdomsskole i Sør- Norge konkluderer med at jenter rapporterer en større følelsesmessig belastning enn gutter, og at press knyttet til blant annet kroppsidealer er med på å trekke depresjonsraten opp. Jentene understreket at de hadde kunnskap om at målet med reklamene og bildene som deles er å nå ut til deres aldersgruppe, men at de lot seg påvirke likevel (Øgård-Repål, Strand & Karlsen, 2017, s. 114). Vi vet dermed at denne eksponeringen har en negativ påvirkning på elevene, men hvem skal vi stille ansvarlig for å forhindre disse psykiske helseplagene? Skal vi gjøre det ulovlig for offentlige personer å dele bikinibilder og bilder av lunsjen sin, og dermed la barn og unge vokse opp i et samfunn som på alle fronter er tilpasset dem? Eller skal vi gi digital dømmekraft en større plass i skolen og lære elevene å være kildekritisk til mer enn bare Wikipedia?

Høsten 2018 var deler av nyhetsbildet preget av en svært opphetet debatt mellom flere offentlige personer. Profiler som Kristin Gjeldsvik, Kristine Ullebø og Ulrikke Falck møtte opp på NRK i beste sendetid, for å diskutere nettopp dette temaet (NRK, 2018). På den ene siden sto Gjeldsvik og Falck, begge bestemt på at det er influensere, annonsører, reklamebyråer og bloggnettverkene som er ansvarlige for at ungdom nå anser seg selv som et prosjekt som kan forbedres. Ullebø, på den andre siden, argumenterte for å lære folk at Instagram ikke er livet, men bare et media der man deler bilder. Barn- og likestillingsministeren var også til stede, og kunne konstatere at foreldre ofte har liten innsikt og mangel på digital kompetanse, og at det dermed blir utfordrende å legge ansvaret på dem. De som likevel ikke var representert i denne debatten var de menneskene som ser ungdommene mest i løpet av en uke, nemlig lærerne. Det som virket å bli glemt i denne debatten er at skolen har et ansvar, da det finnes et formål med opplæringen. Opplæringen skal, ifølge opplæringsloven (1998, § 1-1), utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger hos elevene for å kunne mestre livene sine, i tillegg til at elevene skal lære å tenke kritisk og handle etisk. For hva risikerer vi som samfunn dersom vi ikke danner elever som er i stand til å tenke kritisk, men heller velger å skåne barna for alt som kan påvirke dem negativt? Som fremtidig lærer vil mitt største profesjonelle nederlag være om elevene mine ikke er klar for å møte de utfordringene som vil komme i livet etter grunnskolen. Når elevene møter et samfunn som ikke er tilpasset han eller henne. I en slik situasjon er vi avhengig av å ha formet selvstendige og kritiske mennesker, som i en digitalisert verden har en god og forsvarlig digital dømmekraft.

En god digital dømmekraft er, ifølge utdanningsforbundet (u.å.), evnen til å vurdere digitale situasjoner på en måte som beskytter en selv og andre. Dette handler blant annet om nettvett, ytringsfrihet og kildekritikk (Aamli, 2017), og vi kan se i overordnet del i fagfornyelsen (Kunnskapsdepartementet, 2017) at disse områdene er vektlagt. Som del av den sosiale læringen og utviklingen til elevene skal ulike kommunikasjonsformer og bruk av teknologi både berike og utfordre det sosiale miljøet. Videre påpekes det at elevene må lære seg å opptre ansvarlig i alle sammenhenger i og utenfor skolen. Dette burde også gjelde digitalt, men digital dømmekraft har virket å ha en liten plass i undervisningen per nå. En kan spørre seg selv om vi er i denne situasjonen på grunn av den kjappe utviklingen i teknologien og posisjonen til sosiale medier i barn og unges liv, og at vi som samfunn ikke har klart å holde følge. Fagfornyelsen og integreringen av kritisk tenking, samt at digitale ferdigheter en én av fem grunnleggende ferdigheter, virker å være et steg i riktig retning.

Kritisk tenkning og etisk bevissthet er også en del av opplæringens verdigrunnlag (Kunnskapsdepartementet, 2017), hvor etisk bevissthet beskrives som evnen til å veie ulike hensyn mot hverandre. Dette vektlegges videre som nødvendig for å være et reflektert og ansvarlig menneske, og det er opplæringen i skolen som skal utvikle elevenes evne til å foreta etiske vurderinger. Sett i lys av dette er det dermed vårt ansvar som lærere å utvikle en god dømmekraft hos elevene, både når de skal vurdere innlegg de selv blir eksponert for og når de selv publiserer noe. Skolen er nemlig lovpålagt å lære elevene å reflektere kritisk i ulike sammenhenger. Om vi skal lære barna at deres oppfatninger, holdninger og overbevisninger kan være feilaktig, må vi vel også lære dem at tilfeldige mennesker på internett kan ha feilaktige overbevisninger?

Dersom vi nå har etablert at hovedansvaret for å danne barn og unges digitale dømmekraft ligger hos skolen, må den videre debatten handle om hvordan vi skal arbeide for å nå målet. Dette er ingen enkel oppgave, og burde sannsynligvis jobbes med kontinuerlig tidlig i skoleløpet da alderen der barn får mobiltelefon og sosiale medier blir stadig yngre. Gjennom å utforske og å ta bilder sammen med elevene kan det reflekteres rundt hva som kan være urealistisk med disse bildene, og elevene kan se hvordan retusjering og ulike vinkler påvirker inntrykket vi får av bildet. Dersom vi også antar at barn og unge blir påvirket av å se bilder av en middagstallerken, er det også mulig å analysere næringsinnholdet i maten. På denne måten kan vi vise elevene at det i enkelte tilfeller ikke vil være hensiktsmessig å spise et lite måltid, da du ikke vil få i deg den næringen kroppen trenger. Å arbeide på en slik måte kan føre til at elevene blar gjennom feeden sin på Instagram og Tiktok med et mer kritisk blikk. Vi vet likevel at det er tilnærmet umulig å ikke bli noe påvirket i det hele tatt, men det vil i alle fall gi elevene bedre forutsetninger for å selv kunne vurdere og avgjøre hva de ønsker å bli eksponert for. De vil kanskje merke at enkelte bilder og videoer påvirker dem negativt, og være bevisst og opplyst nok til å selv slutte å følge de offentlige personene som har publisert disse innleggene. På denne måten vil de til en viss grad være sjef over det de selv blir påvirket av.

Barn og unge blir likevel ikke bare påvirket av bilder og videoer hvor mat og kropp er i fokus. Det legges også ut annonser og reklamer for produkter som skal gjøre alt fra å gi deg sprettrumpe på to uker, til bedrifter som kan gi deg tannproteser. For å danne en god digital dømmekraft hos elevene burde også dette tematiseres i skolen. Hvem er det som reklamerer for dette, og hvorfor har de kompetanse i feltet? Er det en ernæringsfysiolog som har kommet med kostholdsråd og reklame for kosttilskudd? Og har mennesket som uttaler at tannproteser gir deg et pent og sunt smil, og at det er helt ufarlig, noen dokumentert kompetanse innen tannhelse? Vi må lære den kommende generasjonen å være kildekritisk nok til at de vurderer integriteten til offentlige personer, slik at de kan ta forsvarlige og selvstendige valg på digitale plattformer. 

Avslutningsvis kan vi gå tilbake til overskriften på denne artikkelen. Så har vi faktisk glemt å lære elevene å være kildekritisk til mer enn bare Wikipedia? Forskningen og samfunnsproblemene taler for seg selv, konsekvensene er alvorlige, og med en høy depresjonsrate blant unge jenter er det på tide å ta grep. Med en formålsparagraf som gir skolen ansvar for elevenes danning og en læreplan som fokuserer på kritisk tenking og etisk bevissthet er det på tide å gi digital dømmekraft en betraktelig større del i skolen. Influensere og offentlige profiler skal så klart ikke fraskrives alt ansvar, og har retningslinjer de må forholde seg til. Vi kan likevel tenke at dersom vi utvikler en god digital dømmekraft hos elevene vil de ikke bare ha kompetansen til å vurdere om ulike profiler har opptrådt etisk, men vi vil også sikre at den kommende generasjonen tar gjennomtenkte og forsvarlige valg når de selv publiserer på digitale plattformer.

Referanser

Øgård-Repål, Strand, S. A., & Karlsen, T.-I. (2017). Karakterpress, kroppspress og gjengpress – Fokusgruppeintervju av jenter i 9. klassetrinn etter funn fra Ungdata‑undersøkelsen. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 14(2), 109–120. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2017-02-03

Opplæringsloven. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – kritisk tenking og etisk bevissthet. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.  https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/opplaringens-verdigrunnlag/1.3-kritisk-tenkning-og-etisk-bevissthet/

Ertesvåg, O.R. (2018, 9. mars). Ulrikke Falch i Debatten: – Kropp er ikke kropp. NRK. https://www.nrk.no/kultur/debatten_-er-bloggere-og-influensere-bevisst-sitt-ansvar-nar-det-gjelder-kroppspress_-1.13952245

Utdanningsdirektoratet. (u.å). Etikk og digital dømmekraft. https://www.utdanningsforbundet.no/larerhverdagen/hva-er-god-utdanning/profesjonskompetanse/etikk-og-digital-dommekraft/