Av Ishak Moe Haoual
Den digitale ressursen har hatt en vanvittig utvikling de senere årene, og mobilbruken hos barn og ungdom er ikke sammenlignbart med kull for 10+ år siden. Dette er en ny æra hvor vi har vært forsøkskaniner, og hvor vi har vært en konsekvens av konsekvensene. Hva er konsekvensene? Det er nemlig et spørsmål som har ført til mange uenigheter og store debatter. Sosiale medier har på mange måter tatt over hverdagen til mange, og apper som Snapchat, Instagram og TikTok er blitt uhyre populær. All fokuset mitt på ungdomsskolen var knyttet til idiotiske apper som i all hovedsak bare var et tidsfordriv, men vil en passe inn i det sosiale miljøet er en nødt til å omstille seg etter samfunnet, i hvert fall virker det slik. Videre vil jeg ta for meg ringvirkningene av dette og hvem det er sitt ansvar å sørge for en tydelig ramme knyttet til mobilbruk.
Ifølge (Fritze, Haugsbakk & Nordkvelle., 2017, s. 1) påpekes det av Elisabeth Staksrud (2017, s. 252) at ny medieteknologi som video, musikk og radio alltid har ført til debatter preget av moralsk panikk. Konsekvensene av dette har vært sensur og aldersgrenser, men har det stoppet barn og ungdom? For mange vil det nok ha hjulpet, men langt fra alle. Leif G. Wikene (2019) er en tidligere rektor, og han argumenterer for at mobilforbud forhindrer en viktig, læreplanfestet og sosial læringssituasjon. Videre påpeker han at mobilbruken må vær en del av den sosiale læringen som foregår i dagens skole. En kan godt argumentere for at Wiken har et poeng, men er det virkelig så lett å praktisere påstanden hans i dagens skole? Det trur ikke jeg, ettersom sosiale medier har ført til et utenomjordisk press på barn og ungdom hvor målet er å rakke ned på andre, passe inn og det å være kul. Videre påpeker, Fritze et al, at digitale forstyrrelser omfatter et vidt spekter fra uskyldige distraksjoner til mobbing, og at skillet mellom disse er utydelige. Dette er en av hovedargumentene slik jeg ser det for å innføre mobilforbud i grunnskolen, og da spesielt på ungdomsskolen. Grunnen til akkurat ungdomsskolen er at under min erfaring fra begge skoler, er det lettere å opprettholde kontroll over elevene og deres mobilbruk på barneskolen. Ved ungdomsskoler har jeg opplevd at elevene er langt mer utspekulert og avhengig av mobiltelefonen deres.
Forskning knyttet til erfaring rundt skolers forsøk med mobilforbud er lite undersøkt, men en skole i England har erfart at atferd bedres og at mobbing blir redusert ved å innføre mobilforbud (Fritze et al., 2017, s. 3). Videre viser de til i forskningen deres at elevene har fått en markant positiv utvikling på prøver som konsekvens av dette. I tillegg påpeker de at elever lar seg ikke forstyrre i like stor grad, og at konsentrasjon hos elevene er langt bedret sammenlignet med tilgang til mobiltelefonene. Under mine praksisperioder har jeg vært innom skoler hvor elevene får lovt å ha mobilen lett tilgjengelig, og skoler hvor det praktiseres mobilforbud. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at mobilforbud fungerer godt, så fremst det er lagt til grunn en konsekvent linje blant lærerne. Den ene skolen hadde et skap hvor bare lærere hadde tilgang til nøkkel for å låse det opp, og elevene var pliktige å legge mobilene sine i dette skapet ved begynnelsen av dagen. Under slike forhold er det ekstremt viktig at lærerne er samstemt og konsekvent passer på at alle elevene har lagt mobilene sine i skapet. Jeg opplevde at enkelte av lærerne ikke passet godt nok på dette, og som en konsekvens av dette fikk enkelte elever tilgang til mobilen, og blant disse elevene var det en rød tråd. Det var nemlig de elevene som hadde minst fokus og skapte mest uro, og ved å ha tilgang til telefon var det en sentral faktor for å skape enda mer uro.
Emma Sivertsen (13) publiserte i 2018 et leserinnlegg i Aftenposten med tittelen «Jeg går på mobilfri skole. Det er fantastisk!» (Sivertsen, 2018). Innlegget tar utgangspunkt i at hun har begynt på en ungdomsskole hvor det er mobilforbud, og at dette var svært uvant for henne. Hun hadde lagt seg en vane å sjekke telefon hyppig, og overgangen var vanskelig, men hun kunne ikke vært mer fornøyd med resultatet. Videre påpeker hun at og ikke kunne sjekke telefon promoterte sosiale situasjoner. Istedenfor å sitte i et hjørne med hver sin telefon, begynte elevene å snakke med hverandre og å leke ute i friminuttene. Emma ble mer oppmerksom på hvor avhengighetsskapende mobilen er, og innså etterhvert at hun trenger ikke å snappe, eller poste noe på insta hele tiden. Som et resultat av mobilforbudet, mener hun at klassemiljøet har blitt styrket. Et vesentlig poeng Emma kommer med er at dette har ført til mindre bildedeling og nettmobbing, som har vært et vedvarende problem i skolen de siste årene. Til slutt kommer hun med en oppfordring om at det er viktig for andre å kunne legge fra seg mobilen, og dette er noe skolen kan bidra til! Sammenlignet med innholdets aktualitet vedtok den franske nasjonalforsamling i 2018 at det er forbudt med mobilbruk i grunnskolen. Resultatet av dette er noe usikkert, men poenget her er at det illustrerer viktigheten av problemet, og at noen er modig nok å tørr å ta et standpunkt i mot mobilbruk i skolen (Sivertsen, 2018).
Bård Amundsen (2018) er journalist for nettsiden Forskning.no, og han har undersøkt hva forskning sier om mobilbruk i skolen. Resultatet viser til en svensk studie som viser at ulikt regelverk i skolen bidrar til en mer ustrukturert skolehverdag. Dette kan sees i sammenheng med Emma Sivertsen sitt leserinnlegg hvor elever blir styrt av mobilen, og ikke omgås med hverandre i like stor grad. Mobilen skaper et press som svekker fokuset i det faglige arbeidet. På bakgrunn av dette mener jeg det vil være hensiktsmessig og nødvendig med et reglement som er klokkeklart, og som kommer fra øverste hold, nemlig skoleledelsen. Det bør forventes at samtlige lærere og elever følger reglementet konsekvent, og at det samarbeides i fellesskap omkring dette.
I motsetning til dette har Even Jacobsen (2019) skrevet et leserinnlegg i Aftenposten med budskap om å fjerne mobilforbud i skolen. Han legger vekt på en undersøkelse gjort av NRK som viser at 4 av 5 rektorer har mobilforbud i skolen, og at de har utelukkende feil. Videre påpeker han at elevene blir tvunget å levere fra seg mobilene sine, og blir truet med anmerkning dersom de ikke følger ordre. Dette argumenteres med at lærerne griper inn i elevene sitt privatliv, og at de ikke har noen rett til å gjøre dette. Ifølge Jacobsen har juseksperter sagt at skolene som har mobilforbud bryter loven, og at det bare er å skru mobilen på lydløs så er problemet løst. Når Jacobsen blir bedt om å komme med eksempel på hvordan man kan bruke mobilen til noe produktivt, kommer han med eksemplet «Du kan for eksempel bruke den for å finne fakta. Sånn lærer du nye ting, og hva er skolen til for? Å lære!». Jeg finner Jacobsen sine argumenter svært vag, og syns det viser til en liten forståelse av skolen som helhet. Av argumentene som presenteres, kan en tenke seg til at denne eleven ikke helt skjønner hva det innebærer å bli mobbet, ha konsentrasjonsvansker, et svekket klassemiljø- og miljø generelt i skolen. Det er svært mange faktorer å ta hensyn til her. For alt jeg vet, kan Jacobsen mestre mobilbruk i skolen, samt ha en problemfri skolehverdag, men det gjelder langt fra alle. Hvordan får vi det mest likt for alle? Ved å innføre mobilforbud spør du meg. Er det sånn at Jacobsen har et poeng ved at skolen bryter loven, så regner jeg med at dette ville blitt ordnet opp i for lenge siden, men det har det altså ikke blitt. I tillegg har de fleste skoler læringsbrett eller pc som elevene bruker i sin læring.
For meg er det helt åpenbart at mobilbruk i skolen har en negativ effekt i skolen. Det er helt nødvendig at en slik beslutning blir tatt fra øverste hold, og at elevene er godt kjent med reglementet for deres skole. Det er mange som har en tøff skolehverdag på grunn av blant annet mobilbruk, og ut fra egne erfaringer har disse elevene en tendens til å bli stilnet av andre høylytte elever. Det er på tide vi tenker på fellesskapet, og hva som er best for helheten, og ikke bare de som evner å snakke høyest eller ha høy sosial status. Gir en elevene ansvar til å velge lunsj selv, er det ikke usannsynlig at de vil foreslå godteri. På bakgrunnen av dette mener jeg at å åpne for mobilbruk i skolen er like «smart» som å la ungene spise godteri til lunsj. Det er verken bærekraftig, sunt eller smart. Elevene har mulighet til å bruke mobilen så mye de vil etter skoletid, men på skolen er vi for å lære, og ikke for å ta tidenes snap på naturfagrommet med Kari som twerker foran klassen.
Kilder
Fritze, Y., Haugsbakk, G. & Nordkvelle, T. Y.. (2017). Digitale forstyrrelser i skolen. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2987-2017-03-02
Jacobsen, E. (2019, 17. Januar). Mobilforbudet på skolen må vekk. Nå! Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/WLPdor/mobilforbudet-paa-skolen-maa-vekk-naa-even-jacobsen
Sivertsen, S. E. (2018, 17. November). Jeg går på mobilfri skole. Det er fantastisk! Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/xR0mmp/jeg-gaar-paa-mobilfri-skole-det-er-fantastisk-emma-skaare-sivertsen
Staksrud, E. (2017) Et gagns digitalt menneske? I L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk
Wikene, L. G. (2019, 02. Januar). La elevene bruke mobilen! NRK. https://www.nrk.no/ytring/la-elevene-bruke-mobilen_-1.14362836