Bruk av smarttelefon i ungdomsskolen – ressurs eller risiko?

Av Sondre Ingerøyen

Bruk av smarttelefoner er et mye debattert tema i skolen, og jeg vil i denne teksten komme med egne tanker og erfaringer knyttet til den praksisen som finnes i dag, utfordringer knyttet til smarttelefoner, og hva jeg mener bør være veien videre.

Jeg mener at hovedutfordringen ved at elever skal kunne bruke smarttelefoner på skolen er at skolen også skal sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring (Opplæringslov §9-A). Dette innebærer, blant annet, at elever ikke skal føle seg trakassert eller mobbet på noen måte; dette være seg muntlig, fysisk, psykisk, skriftlig eller digitalt. Så hvordan sikrer skolene dette i forhold til smarttelefoner? Per i dag har skoleeier ansvar for å regulere mobilbruk på sine skoler, innenfor ytterpunktene der telefonen er avslått i sekken gjennom hele dagen, til at de kan brukes fritt så lenge de ikke forstyrrer undervisning eller bryter andre regler (Utdanningsdirektoratet, 2014). Dette ansvaret kan delegeres til hver enkelt skole, der skolen eller rektor fastsetter regler om mobilbruk i ordensreglement.

Når skolen selv står fritt til å sette egne regler om bruk av mobiltelefon vil man naturligvis få ulike regler ved ulike skoler. I løpet av studiet har jeg vært i praksis ved flere ulike ungdomsskoler. Ved de fleste av disse ungdomsskolene ble elevenes mobiltelefoner låst inn i skap i timene, men levert ut i friminuttene. Jeg opplevde det slik at lærerne vegret seg for å la elevene bruke mobiltelefonene i undervisningen; trengte man et digitalt hjelpemiddel ble elevene bedt om å heller bruke skole-PCer. Denne skepsisen mot å la elevene bruke smarttelefoner i undervisningen vil jeg tro finnes på mange skoler rundt om i landet . Frykten for at ett uheldig bilde blir delt fra klasserommet, eller at en elev blir hetset på sosiale medier i timene vil for mange være grunn nok til å ha nulltoleranse for mobilbruk i undervisningen. Men som tidligere nevnt kunne elevene ved disse skolene fritt bruke mobilene sine i friminuttene.

Ved å la elever bruke smarttelefoner i pauser, der de beveger seg fritt på skolens område med begrenset oppsyn, sier man indirekte at det er mobilbruk som forstyrrelsesmoment i undervisningen som er grunnen til at man ikke tillater mobilbruk i timene. Hadde det vært nettmobbing eller bildedeling som var grunnen til at smarttelefoner ikke kunne brukes i undervisningen, ville man ikke kunne forsvart at elevene skulle få kunne bruke mobilene sine i pauser hvor det er større anledning for slik misbruk enn i klasserommet. Ved å følge dette resonnementet er det ingen grunn til at smarttelefoner ikke skal kunne brukes i undervisning ved disse skolene, såfremt det ikke forstyrrer undervisningen.

Jeg begrunner min kritiske tone til telefonpolicyer som jeg har beskrevet ved disse skolene, ikke ved at mobilbruk i undervisning er overveldende positivt, men at jeg ser på disse policyene som en ansvarsfraskrivelse fra lærere og skolen sin side. Hvis misbruk av mobiltelefon skjer utenfor klasserommet i friminutt vil det være vanskeligere og oppdage det, og ikke minst vil ikke en lærer få skylden for at dette skjedde i deres klasserom. Så tenker du som leser kanskje; «men vil ikke elevene selv si ifra hvis mobilmisbruk skjer i friminuttene?». Sladreproblematikk har blitt enda mer komplisert med SoMe, da utestenging på nett er mindre synlig for utenforstående, og jeg har selv vært i klasser der det dannes klassegrupper i hopetall på ulike plattformer. I disse gruppene vil det å ta skjermbilde av chatten og vise til en voksen føre til at det simpelthen dannes en ny gruppe, der den som sladret ikke er invitert. En slik form for utestengelse vil kunne oppfattes som svært alvorlig fra eleven sin side og er, i motsetning til «gammeldags» utestengning, vanskelig for lærere og oppdage.

Med bakgrunn i dette mener jeg at ordninger der smarttelefoner blir bannlyst fra klasserommet og utdelt i friminutter gir det verste fra begge verdener; man får ikke brukt mobilene som en ressurs i klasserommet, og man har ingen kontroll på hvordan elevene bruker mobilene når de brukes. Ved slike ordninger kommuniserer man til elevene at smarttelefonen kun er et forstyrrelsesmoment, som et leketøy, som er forbeholdt friminuttene. Kan man da være overrasket når elever unnskylder baksnakking, bildedeling og mobbing på sosiale medier med at «det var bare på lek»? Hvis målet skal være at skolen bidrar til elevens digitale dannelse må bruk av smarttelefoner og sosiale medier være et fokusområde på samme måte som kildekritikk og tradisjonell bruk av PC og internett. I så tilfelle, ville det ikke vært mere hensiktsmessig å tillate mobilbruk i timene, for så å samle de inn til hvert friminutt? Muligens, men dette medfører økt tidsbruk til å samle inn mobilene flere ganger om dagen, samt at det ikke er alle timer der bruk av mobiltelefon vil kunne brukes som en ressurs, samtidig som mulighet for misbruk er stor – garderobe i kroppsøving kan være et slikt eksempel.

Hvordan kan man da som skole gardere seg mot misbruk, samtidig som man bruker mobiltelefonen som en ressurs i undervisningen? Av de tre ungdomsskolene jeg har besøkt i praksis i løpet av utdanningen var det kun én som ikke tillot mobilbruk i friminuttene, og på denne måten helgarderte seg mot misbruk av mobiltelefon. Dette var en såkalt «mobilfri» skole; alle mobiler ble låst inn i skap før første time, og ble utlevert ved dags ende. I friminuttene måtte alle elever ut i skolegården, og inntrykket mitt var at dette var helt uproblematisk; elevene hadde tross alt mindre grunn til å være inne når de ikke hadde mobiltelefoner. Resultatet var et stort engasjement for ballspill og andre uteaktiviteter i friminuttene, og samtaler elever seg imellom når de spiste, i rak motsetning av de skolene jeg har vært på der elevene har muligheten til å sitte inne og/eller bruke mobiltelefoner i friminutt. Denne skolens implementasjon av «mobilfri» skole la dog ingen begrensninger på lærers mulighet til å la elevene bruke mobiltelefonene i undervisningssammenheng. Skulle man på ekskursjon i naturfag, og trengte smarttelefon for artsbestemmelse, åpnet man for bruk av mobil. Skulle man lage en reklamefilm som del av et gruppearbeid var ikke dette noe problem – man låste opp skapet og lot en elev fra hver gruppe hente sin telefon, og samlet de inn når timen var omme. «Mobilfri» for denne skolen betydde simpelthen at det var opp til lærer når og hvordan elevene kunne bruke mobiltelefoner i skoletiden.

Selv om mobiltelefoner kan være en enorm ressurs i undervisningen, ligger det også noen fundamentale utfordringer til grunne for å bruke de aktivt i skolen, i tillegg til muligheten for misbruk som tidligere nevnt. Gratisprinsippet, slik det kommer fram av §2-15 av opplæringsloven sier at alle barn har rett til gratis offentlig grunnskoleopplæring. Dette betyr at det er skolen som skal stå for nødvendig utstyr og materiell som er nødvendig for undervisningen. Ved å bruke mobiltelefon i undervisning blir dette ett eksplisitt krav, og kan være med på dra oppmerksomhet i retning de som ikke har den nyeste mobilen, eller ikke har mobil i det hele tatt. Det øyeblikket foreldre føler seg presset til å kjøpe en nyere og bedre telefon til barnet sitt, fordi de skal bruke den på skolen, har man som skole brutt opplæringsloven. Avhengighet av smarttelefon, og de tjenestene de gir tilgang til, er et annet aspekt som man må ta hensyn til. Norsk Helseinformatikk (2021) foreslår å slå av telefonen deler av dagen som en måte å motvirke avhengighet at smarttelefon og internett. Vil det kanskje heller være til elevenes beste å rette fokus mot å ha sosiale interaksjoner i skoletida, og la smarttelefonen hvile de timene elevene er på skolen?

Jeg mener at det må finnes plass i skolen for å lære om -og med smarttelefoner, da andre digitale hjelpemiddel simpelthen ikke kan emulere alle de funksjoner og muligheter smarttelefoner gir oss. Å si blankt nei til bruk av smarttelefoner i undervisning, eller begrense bruk til friminutt, er i mine øyne en skoles måte å stikke hodet i sanda på. Smarttelefoner er en så stor del av livene våre, at jeg ser det som helt naturlig å lære elever hvordan de kan brukes på skolen, og ikke minst hvordan man bruker de på en forsvarlig måte.  Å bruke smarttelefoner som en naturlig del av undervisningen i hensiktsmessige situasjoner mener jeg er den mest naturlige måten dette kan gjøres på. Ved å gi elever gode opplevelser der man bruker smarttelefon som en ressurs, motarbeider man holdninger om smarttelefon som et leketøy, og bidrar til at elever ser smarttelefonen sin som et reelt verktøy. Så lenge bruk av smarttelefon på skolen inngår i undervisning, ikke friminutt, der elever har klare rammer for bruk samtidig som de er under oppsyn, mener jeg at mulig utbytte i stor grad veier opp for utfordringene som hører med. For å sikre hensiktsmessig bruk av smarttelefoner mener jeg man må jobbe mot klare nasjonale retningslinjer, og ta valget bort fra den enkelte skoleeier. Jeg mener at med klare retningslinjer, lovverk og ressurser vil man kunne bidra til at elever går ut av grunnskolen med sunne og gode holdninger knyttet til bruk av smarttelefon, og muligens et syn på smarttelefonen som et verktøy; ikke bare et avhengighetsskapende leketøy.

Kilder:

Opplæringsloven. (1998) Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998- 

07-17-61). Lovdata. https://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Norsk Helseinformatikk (2021, 18.mars). Avhengighet av smarttelefon og internett.

https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/avhengighet-av-smarttelefon-og-internett/

Utdanningsdirektoratet (2014, 12.desember). Mobilbruk og ordensreglement.

https://www.udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/Laringsmiljo/Mobilbruk-pa-skolen
Dette innlegget ble publisert i Digital danning, Digital mobbing, Digital teknologi i skolen, Digitale ferdigheter, Mobilbruk i skolen. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *