– og hvem har egentlig ansvaret for å utvikle den gode, trygge medborger på nett og i kommentarfeltet?
Av Kathrine Håkonsen Jensen
Når jeg er ute i praksis opplever jeg ofte at elever i barneskolen har ulik kompetanse i bruk av digitale medier. Hjemme opplever elevene en variert bruk dominert av skjermtid og ulik praktisering og tilgang. Foreldre har også ulik mening om viktigheten av digitale medier, og praktiserer foreldrekontroll ulikt. Også kompetansen til bruken er forskjellig fra forelder til forelder og på bakgrunn av dette kan man da også forstå at elevene vil ha ulik kompetanse. Og kanskje noen elever ikke får tilgang til mobil eller nettbrett på bakgrunn av økonomiske forskjeller. Men hvem er det da som skal sørge for at elevene får den utviklingen og den digitale dømmekraften som må til for å være i takt med samfunnets utvikling og for å være den gode medborger på nett?
Opplæringsloven sier helt klart at det er foreldrenes hovedansvar å oppdra barna sine, mens skolen har ansvar for opplæring, det vil si faglig innhold, arbeidsmåter og organisering av opplæring på en måte der eleven får et tilfredsstillende utbytte av opplæringa (Utdanningsdirektoratet , 2011). Men hva med de digitale ferdighetene, er dette noe som skal læres under oppdragelse eller utdanning? Jeg personlig mener at dette er noe foreldre og skolen har et felles ansvar for. Som en ung voksen i 20 årene har man hørt, og hører til stadighet kommentarer om at barn ikke lengre leker ute som før. Man hører en irritasjon hos foreldre som kvier seg til å ta fra barna «den jævla Ipad» som til tider kan virke mer viktig enn både mat og venner i barnas øyne. Og det kan nok også hende i mange tilfeller. Men om man ser på utviklingen av det digitale, så øker bruken kraftig, og jeg tenker at det skyldes i alle fordelene vi har av det. Tilgjengeligheten, det konstante sosiale og det positive med å kunne nå kulturer, mennesker og info som man før kunne drømme om gjør at vi nå er avhengige i å ha det med oss og rundt oss. I lys av dette kan man også se på statistikk gjort rundt barns atferd rundt mobilbruk. I en undersøkelse gjort av Medietilsynet (2020) kunne man se at de aller fleste barn har sin egen mobil. Ut av barn rundt 9-10 års alderen kunne man se at hele 87% har en egen mobil, og hos barn rundt 13-14 årsalderen hadde omtrent alle mobiler. I tillegg til dette viser også statistikken at over 60% av barn i alderen 9-14 hadde et eget nettbrett.
Trender og vaner er jo trender og vaner fordi menneskene i samfunnet liker det, og vil være en del av det. Og når omtrent alle i alderen 13-14 har egen mobil, så er det retningen vi er på vei. Samtidig vil vi kunne se forskjeller på bakgrunn av klasseskille og økonomiske forskjeller. Noen barn vil kanskje også oppleve å ha mindre av det som kalles sosial kapital på bakgrunn av at elevene ikke kan delta i det sosiale samspillet forklart i økonomiske forskjeller hjemme. Dette kan man se eksempelvis ved at de ikke har telefon eller nettbrett. Bourdieu (Wilken, 2008) viser til at hvilke klasser man tilhører, er basert på økonomisk, sosial og kulturell kapital. Disse kapitalene er symbolske, og brukes til å anvende og kjempe om makt og innflytelse. Har man som menneske mindre av en kapital, må man også anstrenge seg i større grad i kampen om de samme godene enn andre. (Wilken, 2008)
I en artikkel av NRK (Salimi, 2022) snakker kunnskapsminister Tonje Brenna og professor Øystein Gilje om bekymringer rundt de negative og utfordrende sidene med digitale medier i skolen. Pandemi og hjemmeskole ga fart på digital undervisning og bruk av digitale verktøy og læremidler. For dette var mange et sjokk. Og som Gilje forteller i artikkelen kan dette skyldes hvorvidt lærere og elever opplevde mestring av det teknologiske. For hvor mye kunnskap har egentlig lærerne? Og hvor mye kunnskap har foreldrene som var hjemme og hjalp barna, og hvor mye kunnskap har elevene selv med det digitale? Både lærere, elever og foreldre uttrykte ulike tanker rundt den digitale undervisningen kommer det fram i artikkelen til NRK (Salimi, 2022). Jeg tenker at det var en erfaring vi burde være glad for å ha med oss videre. Det er en klar tale for at den digitale kompetansen må opp, på alle fronter. Både hjemme og i skolen. Det kan vi også lese i en artikkel i aftenposten (Seland & Hyggen, 2022) der de viser til at vi ikke må la oss skremme til moralsk panikk av teknologien, men at vi heller må sette oss inn i hvor stor del medier er i hverdagen til barn og unge. De mener foreldrene får et større ansvar, men at det er viktig at vi lærer unge å selv bli i stand til å filtrere og velge ut det vi ser i media. (Seland & Hyggen, 2022)
Jeg er nå lærerstudent på fjerde året og etter min oppfattelse er det digitale ikke vektlagt i noe større grad for oss studenter heller. Vi har en kjempeinspirerende og godt utviklet fremtidssmie med digitale verktøy som alle skoler drømmer om. Roboter, VR-briller, en digital sandkasse, 3D-printer og mye mer innenfor både billedtaking og programmering. Likevel har det på fire år vært et eneste opplegg knyttet til bruk av denne fremtidssmia, og her mener jeg universitetet også har en vei å gå for å få brukt denne skatten til det fulle.
En sentral del av læreplanverket for kunnskapsløftet 2020 er de grunnleggende ferdigheter som skal arbeides med i alle fag, og innenfor disse finner vi den grunnleggende ferdigheten «digitale ferdigheter». I faget norsk vil det bety «å finne, vurdere og bruke digitale kilder i arbeid med tekst», «utvikle kritisk og etisk bevissthet om det å fremstille seg selv og andre digitalt» eller å «vise stadig større grad av selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale kilder». (Kunnskapsdepartementet, 2020) det betyr av vi som lærere har en del ansvar når det kommer til elevens digitale dømmekraft. Vi skal lære dem å være kildekritiske, vi skal lære dem å bruke det som et verktøy for læring og vi skal hjelpe dem utvikle kritisk og etisk bevissthet i den digitale verden. Men dette er fortsatt ikke nok. Vi som lærere har ikke ansvar for å følge med hvilke apper elevene bruker, det sosiale livet elevene lager seg eller hvordan de opptrår på det digitale utenfor skoletid. Her har også foreldrene en stor andel av ansvaret.
Øystein Gilje viser i artikkelen til NRK (Salimi, 2022) en økt bekymring hos foreldre på bakgrunn av hva de opplever barna bruker digitale læremidler til. Her vil det være nødvendig å ha et godt samarbeid mellom skole og hjem for å skape en forståelse av bruken og for at foreldre kan følge opp elevene hjemme. Beck (2019) viser til en typologi av ulike former for foreldreinvolvering i skolen. En involvering som fremmer samarbeid mellom familie og skole. En av formene beskrevet er Beslutninger. Denne formen for foreldreinvolvering innebærer strategier som sikrer at foreldre får være med på å fatte beslutninger og skolens politikk og aktiviteter. Eksempelvis digitale ressurser. Det kan være å komme med innspill, prøve ut og gi tilbakemelding på mangler eller ønsker av materiale til elevene. På denne måten kan man sikre seg at foreldrene har en forståelse, men også kan følge opp i større grad enn om de ikke mestret ressursen. I en fagartikkel skrevet av Simen Spurkland og Marte Blikkstad-Balas (2016) skriver de om de økende utfordringene av digitalisering av skolen, men peker på at tilgangen på teknologi ikke er et problem. Det er kompetansen hos læreren for å sørge for at teknologien gir en merverdi som er utfordringen. Spurkland og Blikkstad-Balas mener at man ikke kan ta fra eller redusere det digitale hos elevene på grunn av utenom faglig bruk, men at man heller må øke den faglige bruken og interessen for det. Og det tenker jeg også er veien å gå for å kunne holde på elevenes oppmerksomhet. Skolen vil også kunne være en fin arena å viske ut de økonomiske og klasseforskjellene i kompetanse og tilgang på det digitale, da alle får et likt utgangspunkt ved eksempelvis et lærebrett med like apper og programmer.
Jeg tenker det er helt klart at vi som lærere, elever og foreldre må henge med på den digitale utviklingen. Også regjeringens nye plan som Brenna (2022) viser til, om digitalisering i skolen som kommer i løpet av vinteren vil påvirke den videre bruken i skolen. Vi må lære barna hva det innebærer å ha digital dømmekraft og vi må lære dem hvordan vi kan bruke det digitale i arbeidsmetoder og som ressurser på en langsiktig måte. Vi må også se barnas behov i den digitale verden, og skape mediene til et trygt sted, både for barn, foreldre og lærere: trygt å være, og trygg på å håndtere. Og til slutt så må vi som lærere selv ha den kompetansen for å kunne lære bort og bruke digitale arbeidsmetoder og læringsressurser i skolen. For at vi skal kunne utvikle den gode og trygge medborger på internett og i kommentarfelt er vi avhengige av et samarbeid, og jeg tenker at vi som lærere kommer langt med å invitere foreldre inn i felleskapet mot en mer digitalisert skole gjennom et tydelig og godt skole-hjem-samarbeid.
Bibliografi
Bæck, U.-D. K. (2019). Hjem-skole-samarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2020, August 1). Læreplan i norsk. Hentet fra Utdannningsdirektoratet: https://www.udir.no/lk20/nor01-06/om-faget/grunnleggende-ferdigheter?lang=nob
Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020 – Om sosiale medier og skadelig innhold på nett Delrapport 1. Oslo: Medietilsynet. Hentet fra https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2020/200211-barn-og-medier-2020-delrapport-1_-februar.pdf
Salimi, N. (2022, September 1). NRK nyheter. Hentet fra NRK: https://www.nrk.no/norge/bekymret-for-digitaliseringen-av-skolen_-_-erna-manglet-en-plan-1.16077551
Seland, I., & Hyggen, C. (2022, Februar 2). Aftenposten. Hentet fra Mediene oppmuntrer til digital generasjonskonflikt: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/jaxxXw/mediene-oppmuntrer-til-digital-generasjonskonflikt
Spurkland, S., & Blikstad-Balas, M. (2016, Mai 20). Digitalisering av skolen: De største utfordrinene. Bedre skole .
Utdanningsdirektoratet . (2011, Juni 7). Regelverkstolkninger fra UDIR. Hentet fra UDIR: https://www.udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/Laringsmiljo/Udir-7-2010-Foreldresamarbeid-i-grunnskolen-og-videregaende-opplaring/
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. Bergen: Fagbokforlaget.