Av Indianne Waltenberg
Det er i dagens samfunn ingen overraskelse av barn og unge bruker mye tid foran skjerm, det gjelder både mobiltelefon, tv, nettbrett og datamaskin. De er en generasjon preget av hypertransformasjon. Noe som innebærer å være online, det å leve på grensen og oppleve uro ved det dimensjonsløse (Løvlie, 2011, s. 354). Det har de siste årene blitt gjort en rekke undersøkelser hvor barn og unges mediebruk i hverdagen har blitt kartlagt. Medietilsynet (2020) fant i sin kartlegging ut at 97 prosent av 9-18 – åringer har egen mobil. Barn og unge har mobiltelefonen tilgjengelig hvor enn de er, noe som speiler seg dersom du ser de på fritiden. Her går de som regel med nesen ned i telefonen, og det er færre som snakker direkte med hverandre. Løvlie (2011, s. 353) beskriver det som at barns identitet er knyttet til mobilen som en distribuert intelligens i et nettverk hvor de realiserer seg selv i samtale med andre.
Ved at de har telefonen tilgjengelig vil det være naturlig å tro at de tar den med på skolen. For når en som lærer observerer elevenes kommunikasjon i friminuttet, er den ofte minimal. Dette er noe jeg selv har erfart i praksis, og er et spesielt problem på ungdomsskolen hvor elevene får lov å ta telefonen i bruk. For det er slik at 90 prosent av 9-18 – åringer er på et eller flere sosiale medier (medietilsynet, 2020). Her bruker de kanskje sosiale medier for å holde kontakt med venner fra andre skoler, andre byer eller til og med fra andre land. Barn og unge kommuniserer også gjennom sosiale medier selv om de oppholder seg i samme rom. For det er slik at den yngre generasjonen opptrer intenst sammen på internett, noe som også gjelder for blandingssituasjoner hvor mobilen deltar i den løpende samtalen mellom personer som er fysisk sammen (Løvlie, 2011, s. 354). Vil det ikke være bedre om de heller legger fra seg mobilen og snakker sammen?
Problematikken med mobilbruk på elevenes fritid, gjelder også i friminuttet på skolen. Vi som lærere og framtidige lærer har dermed et viktig ansvar for å sikre at barns mobilbruk ikke går ut over deres sosiale relasjoner i skolehverdagen. Jeg vil i dette blogginnlegget se videre på om vi som lærere kan bidra til å redusere elevers mobilbruk i friminuttet.
Skolens ansvar
Skolen har et ansvar for elevenes sosiale læring og utvikling, noe som står skrevet i overordnet del i læreplanverket. «Skolen skal støtte og bidra til elevenes sosiale læring og utvikling gjennom arbeid med fagene og i skolehverdagen for øvrig. Sosial læring skjer både i undervisningen og i alle andre aktiviteter i skolens regi» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Når en problematikk i dagens samfunn er at elever i større grad velger å bruke tiden foran telefonen enn å snakke med hverandre, må vi som lærere gjøre grep! Dette da lærerne har et ansvar for elevenes sosiale utvikling i aktivitetene som er utenfor undervisningen også. For elevene vil det kanskje være naturlig å snakke med hverandre dersom de ikke har telefonen tilgjengelig i friminuttet. Noe som vil bidra positivt til deres sosiale utvikling.
Jeg tenker at det er viktig å belyse tematikken, spesielt for framtidens lærere. Dersom en skal se på samfunnets utvikling, vil det være naturlig å tro at elever om et par år er enda mer opphengt i mobilen, enn de er den dag i dag. Det er dermed viktig at problematikken blir tatt tak i tidlig. Det vil kunne åpne opp for at elever lærer at skolen, spesielt friminuttene, er en plattform for å være sosiale med sine medelever.
Å skjerpe reglene for mobilbruk i skolen
Artikkelen «digitale forstyrrelser i skolen» (Fritze et al, 2017, s. 202) tar for seg erfaringer med begrensninger av elevers mobilbruk. Den tar utgangspunkt i en undersøkelse som er gjort ved to ungdomsskoler. Begge innførte skjerpede regler for bruk av mobil, for å kunne begrense forstyrrelser. I undersøkelsen ble det spurt hva lærere, elever og representanter fra FAU tenker om effektene av regler som ble satt. Dette ble diskutert opp mot begrepene forstyrrelse, undervisning og mobbing.
Fritze et al (2017, s. 205) belyser at lærerne på begge skolene hadde flere positive erfaringer etter de innførte strengere regler på mobilbruk. En av lærerne sa følgende «det er deilig å se at de kan stå og prate i friminuttet i stede for å stå med hodet i telefonen». Lærernes positive erfaringer gir uttrykk for at endringene i elevenes mobilvaner var synlige for de rundt. Lærerne tilføyde at det var blitt en hyggeligere stemning på skolen når elevene i større grad pratet sammen. Deres opplevelse av at tiltakene virket er et positivt aspekt, men det vil likevel være viktig å belyse elevenes erfaringer. Dette da det er elevene som i aller høyest grad blir preget av en innføring av regler på mobilbruk.
Det kom fram at elevene hadde ulike meninger om mobilforbud i friminuttene. Det var likevel flere av elevene som hadde positive erfaring, i likhet med lærerne, og de sa blant annet «det har vært periode man føler seg mer fri kan du si, fra å slippe å tenke på den jævla telefonen hele tida. Da slipper man å stresse hvis man får en melding og lurer på hva man skal gjøre da og sånn …» (Fritze et al, 2017, s. 206). Elevene fortalte videre at de selv var blitt mer sosiale og at de var flinkere til å sette i gang utendørsaktiviteter. Dette viser en felles opplevelse av effekten reglene hadde, og at en så stor endring i mobilbruken trolig vil kunne bidra til mer sosial samhandling elevene mellom.
Endringene i mobilreglene førte også til at elevene så hverandre i større grad. En elev sa «hvis han gjemmer seg bak telefonen så er det ikke lett for oss andre å liksom få kontakt med han da. Når man ser at han står alene så spør vi om han vil være med» (Fritze et al, 2017, s. 207). Noe som kan ses i tråd med lærernes bekymring for at de ensomme eleven blir mer «nakne» og fikk sin ensomhet eksponert. Som undersøkelsen viser, var elevene flinke til å inkludere hverandre, da de elevene som ikke var særlig sosial med sine medelever blir synlige. Dersom en snakker med elevene om viktigheten av inkludering vil kanskje dette være en vei å gå?
En elev sa følgende «om de skal fortsette med mobilfri skole her, så synes jeg de skal bli litt strengere, og at lærerne følger samme regler, at de liksom er enige om at de skal ta telefonene» (Fritze et al, 2017, s. 207). For at elevene skal bli tilfredsstilt med en mobilfri skole, krever det et tett samarbeid fra lærerne sin side. Lærerne må sammen bli enige om rammene, slik at de samme reglene gjelder for alle elever. Hvis ikke vil et problem om urettferdighet kunne oppstå.
Selv om engasjementet i denne undersøkelsen kom fra lærerne, vil neste steg være at elevene selv tar initiativ til mindre mobilbruk i friminuttene. En kan også tro at ved slike positive opplevelser vil det være enklere for elevene å legge mobiltelefonene fra seg, og heller snakke med hverandre i framtiden. Noe som burde gjelde i skolesammenheng, men også når de skal kommunisere på fritiden.
Oppsummerende ord
De fleste barn og unge har mobiltelefonen tilgjengelig, og med seg på skolen. At elevene blir mindre sosiale og velger å gjemme seg bak en skjerm kan ses på som et problem i skolehverdagen. Ved noen skoler har mobilforbud blant elevene blitt testet ut i praksis. både lærerne og elevene opplevde skolehverdagen som mer sosial. Elevene snakket i større grad med hverandre, de gjennomførte aktiviteter i friminuttene og elever som tidligere gjemte seg bak telefonen, ble nå mer synlige og inkludert. Det er jo tydelig at gjennomføring av mobilforbud vil være en måte å skape sosial læring i friminutt, slik det kom fram i undersøkelsen. Det er viktig at vi som lærere tar ansvaret vi har ovenfor elevenes sosiale læring på alvor. Dette må gjøres ved å oppmuntre elevene til mindre mobilbruk, og innføre retningslinjer for hvor mye elevene får brukt mobilen når de er på skolen. Kan det være en løsning å innføre mobilfrie skoler slik at barn og unge prioriteter å snakke med hverandre, framfor å stikke nesa ned i en skjerm? Vi som lærere og fremtidens lærere må ha kunnskap rundt tematikken. Vi må ta med oss det vi vet inn i lærerkollegiet og diskutere tematikken på skolen vi selv jobber på. Dersom det er en tydelig problematikk at elevene bruker med tid på mobilen i friminuttene, enn å snakke med hverandre burde vi som lærere gjøre grep. For i skolen har vi et ansvar for elevenes sosiale læring, både i fag og i skolehverdagen for øvrig.
Referanseliste
Fritze, Y., Haugsbakk, G. & Nordkvelle, Y. T. (2017). Norsk pedagogisk tidsskrift, 101(3), 201-212 https://www-idunn-no.mime.uit.no/doi/epdf/10.18261/issn.1504-2987-2017-03-02
Kunnskapsdepartementet (2017). overordnet del – sosial læring og utvikling. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/sosial-laring-og-utvikling/
Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. I O. Korsgaard, L. Løvlie, R. Slagstad (Red.), Dannelsens forvandlinger (s. 347-371). Pax
Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020. Hentet fra: