Smågnageren er viktigere enn du tror

Skrevet av Eeva Marjatta Soininen, forskningsgruppen Northern Populations and Ecosystems

Smågnagerne er kanskje ikke de mest synlige dyrene når man går på tundraen i Nord-Norge. Men de sykliske svingningene i smågnagernes bestandstetthet utgjør pulsen i hele næringsnettet på tundraen. Smågnagerne er nemlig både viktige byttedyr og spiser mye planter. Så selv om vi ikke ser dem så ofte, så former de mye av plante- og dyrelivet rundt oss.

Norsk lemen er et spesielt viktig byttedyr for fjellrev og snøugle. Yngling av disse rovdyrartene på Varangerhalvøya er avhengig av at de har tilgang på lemen som mat (foto: Rolf. A Ims)

Alle rovdyrene på tundraen spiser smågnagere. Enkelte rovdyr, slik som fjellrev og snøugle, er spesielt avhengige av lemen. De yngler bare når det er toppår for gnagere. Andre rovdyr med mer generalisert diett, slik som rødrev og kråkefugler, yngler også mer i toppår med smågnagere. Dette systemet gjør at toppår for gnagere gir økning i bestandstettheten hos rovdyr. Det igjen gir negative ringvirkninger for andre byttedyrarter, som for eksempel rypa.

Smågnagerne har også betydning for plantelivet. I toppårene spiser smågnagerne til sammen store mengder planter. Det påvirker både plantesamfunnets biomasse og artssammensetning. Vi kan godt si at smågnagere vedlikeholder sine habitat. Både mose og dvergbusker på heiene hadde sett nokså annerledes ut uten gnagertopper.

Hva gjør klimaendringene med dette systemet?

Vi forventer varmere og våtere vintre som følge av klimaendringene. Mildværsperioder med regn om vinteren fører til at snøen smelter og fryser flere ganger. Dermed dannes islag i snødekket. Islag begrenser spesielt gnagernes tilgang til mat under snøen. Dette vil igjen kunne resultere i færre og sjeldnere gangertoppår. Så hva skjer med gnagerne når klimaet forandrer seg? Og hvordan påvirker forandringer i gnagersykluser resten av økosystemet?

Kameraene er plassert i metallkasser som har hull i begge ender. På denne måten er kameraboksen integrert som en del av gnagernes naturlige habitat. Kameraet sitter i taket og ser nedover, og tar bilde av alle dyr som passerer under (foto: Mike Murphy)

For å svare på disse spørsmålene, har vi utviklet et system for kameraovervåking av smågnagere. Arbeidet gjøres i regi av prosjektet Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT). I prosjektet har vi en egen forskningsmodul med fokus på gnagere.

Vi antar at klimaforandringene hovedsakelig påvirker gnagere via endringer i vinterklimaet. Det gjør det spesielt viktig å forstå hva som skjer under snøen. Nye typer viltkamera gjør det mulig å overvåke både røyskatt og snømus året rundt – også under snøen. Kameraene tar bilder av gnagere og rovdyr som er spesialisert på å spise dem.

Røyskatt med lemenbytte

Bildene gir oss mulighet til å observere dynamikken mellom rovdyr og gnagere, for eksempel å skille nedgang i gnagerbestand som skyldes predasjon fra nedgang som skyldes vanskelige snøforhold. I tillegg registrerer kameraene temperatur, som brukes til å beregne når gnagerne har vært under snøen.

Informasjon om snøforholdene brukes for å modellere effekten av snø på populasjonsdynamikk av gnagere.

Informasjon om smågnagernes bestandstetthet er viktig for en optimal forvaltning av utrydningstruede dyr, som for eksempel fjellreven. Smågnager-syklusene har en indirekte effekt på småvilt, som rypa. Informasjon om smågnagere kan hjelpe å forutsi småviltbestandens utvikling og dermed forvaltningen av småvilt.

Parallelt med utsetting av kamera og innsamling av bilder, har vi også jobbet med automatisering, optimalisering og modellering av bildene. Noen av bildene kan du se her.

I noen lokaliteter er det flere dyr som ofte kommer innom kamera. Her en røyskattfamilie, der tre ungdyr gjentatte ganger var på bildene.

 

Kan vi sette en pris på føling i fjæra?

Tekst av Margrethe Aanesen, Norges fiskerihøgskole, MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway

Mange land, deriblant Norge, har sluttet seg til ideen om “blå vekst”. Det betyr at mye av den økonomiske veksten i årene framover skal komme i marine og maritime næringer. I utgangspunktet er dette godt nytt for et institutt som er dedikert til marine næringer. Forskere ved Norges fiskerihøgskole jobber ikke bare med marin næringsutvikling, men også potensielle konsekvenser av vekst i de blå næringene. Det har vi gjort lenge før “blå vekst” strategien ble unnfanget.

I Nord-Norge har det kommet mange planer for økt næringsaktivitet i kystsonen. Kommunene Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø har vedtatt en felles kystplan for Tromsøregionen.

Oppdrettsanlegg (foto: Andrey Armyagov)

Noen kaller planen en «oppdrettsplan» fordi den foreslår en betydelig økning i areal avsatt til oppdrett av laks i området. I tillegg til vekstplaner for oppdrett i kystsonen, så har det, i alle fall før korona, blitt etablert nye fisketurismeanlegg langs kysten i nord. Det skjer til tross for at mange norske fritidsfiskere stiller spørsmålstegn ved det de mener er sløsing med fisk i turistfiske. Og så har vi fjordene våre, hvor det i noen tilfeller åpnes opp for sjødeponi. Hva betyr så alt dette?

Næringsutvikling basert på bruk av naturressurser må ikke bare være økologisk bærekraftig, den må også være sosialt bærekraftig. Med sosial bærekraft mener vi at befolkningen som bor i områdene aksepterer utviklingen. Det betyr også at det er mer lønnsomt for samfunnet at næringsaktører får en eksklusiv tilgang til våre felles marine ressurser, enn at de er allment tilgjengelig.

(foto: Julide Ceren Ahi)

For det er ikke slik at dersom oppdrettsselskap, fisketuristanlegg eller gruveselskap ikke får bruke ressursene og tjenestene som havet gir, så er det ingen som bruker dem. De ressursene som «blå vekst» strategien gir næringsaktører tilgang til, har alle en såkalt alternativ-averdi. Det betyr den velferden eller nytten ressursene gir hvis de er allment tilgjengelige og ikke brukes til næringsvirksomhet. Problemet er at mens næringsaktører kan operere med priser på det de bruker ressursene til, så kan den allmenne bruken av de marine ressursene oftest ikke måles i penger. For hva er markedsprisen på grilling i fjæra, å hente seg koksei til et sommerkveldsmåltid, å kunne bade i sjøen, eller bare sitte og høre på den særegne stillheten i fjæra? Det er vanskelig for politikerne å ta gode beslutninger om hvordan samfunnet skal bruke våre felles marine ressurser, når noen ressurser kan måles i priser mens andre ikke kan det. Da er det lett for at de som kan måles i priser vinner. Er det i det hele tatt mulig å sette priser på «føling i fjæra»?

(foto: Katja Kircher, Mostphotos)

I MarES-prosjektet har vi undersøkt dette. Vi har utført valgeksperiment ut fra kystplanen for Tromsøregionen, planene for gjenåpning av gruvevirksomhet i Repparfjorden, og planer for vekst i turistfiske i kystsamfunn i Nord-Norge. Dagens planer for utvikling i disse næringene presenteres som ett alternativ. Og så lager vi andre alternativ der den planlagte næringsaktiviteten enten ikke finner sted, eller er redusert. – Om man velger alternativ med lav eller ingen næringsaktivitet, så må man være villig til å betale mer i skatt som kompensasjon for bortfall av inntektene og jobbene næringsaktiviteten ville gitt. I valgeksperimentet beskrives både fordelene med den planlagte næringsvirksomheten, som skatteinntekter og jobber, og ulempene, som fare for forurensing og ødeleggelse av marine økosystem. Den økte skatten som følger med de alternative planene, gjør at vi kan beregne priser på tjenester som kysten og de marine ressursene gir oss allmennbrukere.

Så hva er prisene folk setter på de «gratis» tjenestene vi nyter godt av langs kysten? Når det gjelder oppdrettsplanen, så beregnet vi hva det var verdt for folk som bor i de fem kommunene i og rundt Tromsø å få redusert antall nye lokaliteter. Det viktigste for dem var å få redusert potensiell forurensing av havbunnen. For det var hver person villig til å betale rundt 600 kroner mer i skatt per år. De var også villige til å betale for å redusere faren for at oppdrett påvirker kysttorsken negativt. Her var betalingsvilligheten 260 kroner per person per år. Noe overraskende var det at de som deltok i undersøkelsen bare var villige til å betale rundt 170 kroner per person per år for å redusere negative effekter på villaksen. På den andre siden var folk ikke villige til å betale noe for å redusere sjenerende utsikt eller støy fra oppdrettsanlegg. Det kan skyldes at de ikke synes det å se og høre oppdrettsanlegg er sjenerende.

(foto: Julide Ceren Ahi)

Når det gjelder fisketurisme, undersøkte vi først om folk var villige til å betale mer skatt for at myndighetene skulle jobbe mer for å øke kysttorskbestandene – noe de var. Hver person var i snitt villig til å betale over 900 kroner mer i skatt per år for det. Videre ba vifolk om å angi hvordan de ønsket å fordele ressursen kysttorsk mellom kystfiskere, fisketurister og private fritidsfiskere som dem selv. Her var det en helt entydig tilbakemelding om at folk ikke ønsket å regulere kystfiskerne strengere, mens de aksepterte at de selv som private fritidsfiskere ble strengere regulert, dersom også turistfiskere ble det. I de to nevnte undersøkelsene var resultatene relativt klare og entydige.

Det var de ikke i gruveundersøkelsen. Der spurte vi om folk var villige til å betale mer i skatt for å få redusert planene for ny gruvevirksomhet i Repparfjorden. Vi tok ikke opp diskusjonen for eller imot gruvevirksomheten. Også her var det forurensingen av havbunnen som var det viktigste for folk. Hver person var i snitt villig til å betale over 1000 kroner i skatt for at gruveselskapet skulle gjøre tiltak slik at havbunnen fortest mulig skulle bli rehabilitert. Folk var også villige til å betale 550 kr per person for å unngå negative effekter av gruvevirksomheten på villaksen i Repparfjordelva. De var derimot ikke villige til å betale noe for å få lokale arbeidsplasser i gruvevirksomheten.

Så hva sier disse resultatene oss? Resultatene er et første forsøk på å finne priser på goder som ikke omsettes i marked, og som derfor ikke har en markedspris. Likevel er de viktige for vår velferd. Problemet er at de ofte blir oversett av beslutningstakere fordi de ikke har priser. Da kan de ta beslutninger som er langt fra optimale for samfunnet, det vil si oss.

Forskningsprosjektet MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway har fått støtte fra Norges Forskningsråd i perioden 2017-2020 og avsluttes 31.12.2020. Prosjektet har vært ledet av professor Margrethe Aanesen ved Norges fiskerihøgskole, og i tillegg har professor Claire Armstrong, professor Vera Hausner og stipendiat Julide Ceren Ahi deltatt fra UiT. Nasjonale samarbeidspartnere er Akvaplan-niva, NMBU, Universitetet i Stavanger, og Menon. Prosjektet har hatt en internasjonal ekspertgruppe bestående av økonomer som jobber med naturressurser fra UK, Danmark og Canada, og en styringsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Fylkesmannen i Troms sin miljøvernavdeling.

Species on the move make way for new feeding interactions

Marine species are on the move due to global change, but can they start feeding on local species that they have never encountered before?

Photo: Audun Rikardsen

Written by Laurene Pecuchet and Marie-Anne Blanchet

Temperature changes in the world’s ocean are causing marine species to move. As these species settle in new areas, they might come across species they never encountered before. In order to establish themselves in a new area they need to feed on the unfamiliar species. Can the newcomers feed on these, and what could be the consequences for the local ecosystems? In a new study published in Global Change Biology, researchers from the BRIDGE research group at Norges fiskerihøgskole (NFH) predicted feeding interactions between range-shifting species and Arctic species and investigated the potential impacts of these new interactions on the Barents Sea Arctic ecosystem.

Many boreal species (orange) are expanding their distribution range polewards, entering the historically Arctic ecosystem (blue)

The Barents Sea is a productive ecosystem located off the northern coast of Norway and Russia. This ecosystem has experienced large species redistribution during the last decades with poleward shifts of boreal species.In recent years (2014-2017) about 10 boreal species were found inside the nets of scientific surveys in the Arctic region of the Barents Sea. These boreal species have the common characteristic of being generalist species, meaning that they eat a large array of preys. Then, could these incoming boreal species start feeding on Arctic residents, and by doing so deepen their impact on the Arctic ecosystem?

To predict feeding interactions between the incoming boreal species and the Arctic residents, the BRIDGE researchers used previous knowledge on who eats whom between the species in the Barents Sea.

–We found that all incoming boreal species have the same potential to feed on Arctic preys, as well as being eaten by Arctic predators, says the researchers. – Cod, for example, is predicted to start feeding on Arctic species such as polar cod or the northern krill, but they could also become the prey of Arctic mammals such as the narwhal or the beluga.

Range-shifting boreal species (orange) such a cod might start to eat and be eaten by Arctic species (blue)

These new feeding interactions might intensify the impacts of invasive boreal species on the Arctic ecosystem by reshaping the network of who eats whom. Because the incoming species are generalists, they have the potential to connect some food chains more tightly together. This could make the system less resilient to perturbations because they could propagate through the network more easily.

In a rapidly changing world, it is becoming harder and harder to keep up with the pace of new ecological interactions. To document these changes analysis such as stomach content and isotope analysis can be too time and effort consuming. In this study, the authors circumvent these problems by using machine learning and prior knowledge on who eats whom to infer ecological interactions and help predict the impacts of range‐shifting species on ecosystems.

The article “Novel feeding interactions amplify the impact of species redistribution on an Arctic food web”

The research group BRIDGE