Grådig grågås og klimaflyktende reinsdyr

Skrevet av Sigrid Vold Jensen, masterstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Hva jobber en biolog med, sånn egentlig? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv, og jeg har til tider hatt vanskelig med å gi et tilfredsstillende svar når jeg har blitt stilt spurt av venner og familie. For en som meg, som har kjærlighet for friluftsliv og interesse for dyr og vekster vil en praktisk jobb ute i naturen høres veldig fristende ut. Men hvordan er det å jobbe ute i felt? Og hva gjør en biolog på kontoret? Her er noen av mine erfaringer fra praksis i NIBIO

Kan nordnorsk kyst bli matfat for reinen ved mildere klima?

Jeg startet praksisen min I NIBIO med feltarbeid på Ljøssøya. Det er en ganske liten øy som ligger idyllisk til i havgapet cirka 50 kilometer fra Tromsø. På øya bor det fire tamrein; Mats, Emil, Kasper og Jonathan. NIBIO er så heldig å få bruke de i en del av et prosjekt om reindriftens utfordringer. De forsker på kystterreng som mulig vinterbeite for reinsdyr.

Rein i solnedgang på Ljøssøya. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Mildere klima skaper trøbbel for reinen

Reinsdyr er tilpasset lange og kalde vintre i nord og lever på en vegetardiett. Det til tross for karrige kår gjennom vinterhalvåret. Mildvær betyr problemer for reinen. Regn som fryser til is rundt vegetasjonen gjør maten utilgjengelig. Vi forventer oftere milde vintre på grunn av klimaendringene og det kan det bli katastrofe i reindriften. Spesielt i indre deler av Nord-Norge er det økende mildvær. I disse områdene er mange rein er på vinterbeite. Klimaet ytterst på kysten er jevnt mildere og har mindre snøfall enn i innlandet. Da kan maten være mer tilgjengelig langs kysten for reinen på vinteren. Terrenget ute på Ljøssøya er derfor et ypperlig sted for å se om kysten kan være en løsning på fremtidige sultkatastrofer.

Merking av reinsdyr med GPS-sendere

På feltarbeidet på Ljøssøya i januar merket vi de fire reinene med GPS-sendere. Før reinsdyrene kunne merkes, måtte vi hente de inn og gjete dem inn i en innhegning. Selve innhentingen var ingen problem. For Mats, Emil, Kasper og Jonathan er godt vant med folk og kom velvillig springende i retning matmor Ane, matfar Jan og besøket fra NIBIO. Det var en forunderlig erfaring å ha fire reinsdyr hakk i hæl på alle små turer rundt omkring på øya. Her snakker vi om å leve opp til begrepet tamrein, altså.

Innhenting av reinsdyrene. Foto: privat.

Å få reinsdyrene inn i innhegningen var heller vanskelig. Her fikk jeg erfare at reinene ikke lar seg friste av kraftfôr til enhver pris. Jeg har tidligere erfaring med håndtering av reinsdyr fra fjøset på UiT som kom til nytte her. Som for eksempel å unngå øyenkontakt når reinen er stresset. Etter mange forsøk fikk vi dem inn og vi kunne montere på GPS-halsbåndene.

Meg og Mats i innhegningen.
Montering av GPS halsbånd.

Kartlegge hva reinene spiser mest

GPS-senderne logger posisjonen til reinene med nøyaktighet på pluss/minus en meter. Senere denne våren skal jeg delta på kartlegging av vegetasjonen på øya. Og vi kan koble posisjonene til vegetasjonen. Da kan vi se hvilke planter reinen liker best å spise. GPS-senderne gjør at biologiene kan vite hvor reinene er til enhver tid mens de sitter varmt og godt på kontoret sitt.

Hvor lenge holder Grågåsa til på jordet?

I april hadde jeg mitt andre feltarbeid med NIBIO ute på Musvær. Musvær er en skjærgård utenfor Vengsøy i Troms. Der er det et geitebruk med 160 dyr til produksjon av geitemelk. På skjærgården er det også et yrende fugleliv. Bonden har observert 40 ulike hekkende fugl, inkludert grågås. Grågåsa lever også av en vegetarisk diett og liker å benytte seg av matfatet til husdyrene når de har sjansen. Beiteskadene på jordene gir store økonomiske tap for bonden hvis grågåsa får beite fritt fordi da bonden kjøpe gress for å mette dyrene sine. NIBIO forsker på omfanget av grågås-problematikken, blant annet ved beiteovervåking med viltkamera.

Grågås på jordet. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Montering av viltkamera

Jeg var med på å montere viltkameraer på et av de fem jordene på Musvær. Dette jordet skal stå uforstyrret så gåsa kan beite fritt. Vi monterte fire viltkameraer i ulike vinkler for å dekke hele jordet. Viltkameraet tar opp film når noe beveger seg foran kameraet. Senere denne våren skal jeg ut til Musvær å skifte minnekort og se gjennom opptakene for å finne ut hvor lenge gåsa er på jordet ved hvert beiteforsøk.

Meg som monterer opp viltkamera. Foto: privat.

Kvalitetssikring av rapporter, videoanalyser og annet kontorsyssel

I tillegg til feltarbeid har jeg fått en smakebit på kontorarbeidet en ansatt i NIBIO gjør. Jeg har bistått i kvalitetssikring av rapporter med innspill på rettskriving og kompliserte formuleringer. Jeg har analysert videoer av reinsdyr til forskning på søvnrytmer og drøvtygging og fått lekt meg med statistiske metoder med rådataene. Her har erfaringer med kontortilværelsen, digitale ferdigheter og kunnskap om dataanalyser fra studiene kommet godt med.

Kontorpulten min på Holt. Foto: privat.

Hva har jeg erfart?

Etter å ha vært i praksis en stund har jeg erfart at hverdagen til en biolog kan være svært variert og fleksibel. Jeg har lært nye dataprogrammer og børstet støv av gamle kunnskapene mine i statistikk på kontordagene mine på NIBIO. Jeg har lært mye nytt om grågås og reinsdyr og hvordan forskning på disse dyrene kan være i praksis. Feltarbeid i nydelige omgivelser og et hyggelig kontormiljø på NIBIO har gitt mersmak. Jeg gleder meg til resten av praksisen!

Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.

Oppgaver og erfaringer fra praksis hos Norsk Polarinstitutt

Skrevet av André Johansen Marhaug, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Til nå har jeg i praksisen min hos Norsk Polarinstitutt jobbet med flere spennende oppgaver. Jeg har lært mye og hatt bruk for den kunnskapen jeg har fra utdanningen.

Klimarapport

En av de første oppgavene jeg gjorde var å lese gjennom synteserapporten til FNs klimapanel. FNs klimapanel eller ICPP (Intergovernmental Panel on Climate Change) er en internasjonal institusjon innenfor FNs miljøprogram og verdens meteorologiorganisasjon.

IPCC sammenstiller kunnskap om klimaendringer og tiltak til å redusere endringene. Det blir publisert som hovedrapporter som så blir fordelt i delrapporter. Delrapport 2 ble publisert i slutten av februar og fikk en del oppmerksomhet i media, som sikkert flere fikk med seg. Oppsummering fra Miljødirektoratet finner du her. Norsk Polarinstitutt har fått i oppgave å komme med tilbakemelding på to deler av synteserapporten. Synteserapport er en type oppsummeringsrapport fra de andre delrapportene. De skal publiseres senere i 2022.

IPCC delrapport 2

Jeg skulle lese igjennom og markere feil, mangler eller ting som var vanskelig å forstå i rapportene. Dette var lettere sagt enn gjort. Rapportene var ganske tunge og fylt med vanskelig språk og data. Det var likevel interessant å lese gjennom, fordi jeg fikk et innblikk i hva som skjer i verden. Jeg syns også at å være med i prosessene som skjer før en så stor rapport publiseres er veldig spennende.

Deception Island

Et annet spennende prosjekt jeg har jobbet med handler om en aktiv vulkanøy i Sørishavet som heter Deception Island. Norsk Polarinstitutt hadde fått en søknad om en prøvestudie som ønskes å gjøre på øya. Studiet går ut på å bruke droner til å kartlegge vulkansk aktivitet på øya. Det jeg måtte gjøre da var å skrive et notat på miljøforstyrrelsene dette kunne føre til. Spesielt hvordan dyre- og fugleliv kunne forstyrres hvordan det kan unngås.

Flyfoto av Deception Island. Foto: http://www.deceptionisland.aq/introduction.php

På øya er det mange sjøfugler, flere selarter og verdens største koloni av ringpingvin. Så jeg måtte finne artikler om hvordan droner påvirker disse artene. Det var litt vanskelig å finne det, men litteratursøk er noe jeg har gjort gjennom hele studiet og jeg fant til slutt noen gode artikler. Jeg syns det var veldig spennende og jeg har lært mye nytt. Ikke bare det faglige jeg har hentet ut av artiklene, men også det å hente kunnskap fra litteratur og bruke det i en rådgivende sammenheng.

Bouvetøya

Jeg har også jobbet med Bouvetøya. Bouvetøya er en norsk vulkanøy i Sørishavet og regnes som den mest isolerte øya i verden.  Hele 89% av øya er dekt av is. Siden øya er så isolert h[JN1] ar den et sårbart dyreliv. I 1971 ble øya et naturreservat på grunn av sårbarheten. Jeg skulle lage en oversikt over hvilke arter som er på øya og finne ut hvordan de reagerer på menneskelige forstyrrelser som f.eks helikopterstøy, droneflyvning og nær ferdsel til fots. Da var det igjen å finne forskning om dette. Det gikk litt lettere siden jeg allerede hadde gjort det med Deception Island. Jeg laget en oversikt om forstyrrelser på miljøet som kan skje med aktivitet på øya. Det kan brukes når det kommer forespørsler om aktivitet på øya fremover. Jeg syns det var både stas og litt skummelt kan ha påvirket hva som kan gjøres på øya i fremtiden. 

Bouvetøya, foto: Norsk Polarinstitutt

Bærekraftig turisme på Svalbard

Jeg har også gjort en jobb om ferdsel på Svalbard. Miljøavdelingen hos sysselmesteren på Svalbard ønsket en oversikt over hvor, når og hvorfor det er sårbart med ferdsel på Svalbard. De ville vite når vi må være ekstra obs på sårbar vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Oversikten skal brukes i guideopplæring og som vil forhåpentligvis føre til en turistnæring som er tryggere for miljøet på Svalbard. Det er allerede skrevet en del om dette, så da var det bare å trekke ut det viktigste og lage en oversikt. Jeg lærte mye nytt om hvor sårbart dyrelivet på Svalbard er for menneskelig aktivitet og konsekvensene hvis vi ikke tar hensyn til det. Her syns jeg også det var litt skummelt siden oversikten skulle brukes aktivt i opplæringen av guider og kan ha gode konsekvenser for dyrelivet på Svalbard.

I praksisen min hos Norsk Polarinstitutt har jeg hatt mange forskjellige oppgaver. De jeg har nevnt er de jeg syns er viktigst og mest spennende og forteller om. Jeg har fått god bruk for den kunnskapen jeg har fått gjennom studiet så langt, som f.eks litteratursøk og kildebruk. Jeg sitter også igjen med mye kunnskap. Ikke bare faglig, men også om prosessene bak arbeidet som blir gjort her hos Norsk Polarinstitutt.


Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.

First impressions from being an intern at NORCE

Written by Eirill Spadoni, bachelor student at department of arctic and marine biology.

Like most students attending the last semester of their bachelor, I soon have to make a choice about my further education. Despite all of the research group presentations held by the university these past years, I feel unsure about which direction would suit me best. For this reason, when last semester the university gave us the opportunity to get first-hand experience in a professional setting by taking the course BIO-2014 praksis in næringslivet for biologistudenter, I jumped at the chance.

This is me, Eirill, on day 2 of the internship at Norce. Photo: private.

What I hope to gain from this experience is a new perspective on how the life of a biologist can look like, and maybe better ideas for a future career. I expect I will learn new practical skills, on procedures and machinery/equipment, as well as new knowledge. Not least, I hope it will be a first step to start build a network of contacts around me.

After learning skills on how to write good CVs and presentation letters I applied to an internship at Genøk (now part of NORCE). The organization does research with the objective of a responsible and sustainable use of gene technologies and the understanding of their impact on the human health, the environment and society. The first thing that struck me was how their work has a direct impact on the sustainable use of these technologies in the industry. Then, the projects description of their website immediately interested me. They all resonated with my particular interests in the field and with previous experiences I had had during my education, such as lab experiments involving gene modified plants and a student project about the search for new antibiotics in the sea.  I was lucky enough to be assigned to a project dealing with anti-microbial resistance, a subject I am particularly interested in, along with a fellow student. “MicroPlastResist” is a research project that analyses the effect of different types of microplastic, released through wastewater in Norway and South Africa, on the transmission of antibiotic resistance genes.

The first days at work have already met some of my expectations. We were immediately introduced to interesting people from different backgrounds working at the organization and was pleasantly reminded of how research is a team effort. I found out then that I was a little worried I would be left to my own devices, but everyone turned out to be very helpful and available whenever I have questions.

The first day we were given a tour of the labs and storage rooms. Most importantly, we were given a lot of information about lab safety. From day 2, we already had our own stations, which was very exciting. We started from small, but essential tasks that were new to me, such as the preparation of LB medium and Agar plates, and went to more complex procedures, such as DNA extraction and setup for bacterial transformation.

Set-up for plating of transformed bacteria. Photo: private.

From now on, the plan is to work on each our assigned type of plastic particles and compare our findings among ourselves and with previous research. I expect that the next weeks will teach me new things and help me build confidence in what I have learn so far, so to become more independent in the lab.

Første inntrykk fra praksis i SALT, Svolvær

Skrevet av Victoria Eggen, masterstudent ved institutt for arktisk og marin biologi.

Tenk å få lov til å redde havet og i tillegg få studiepoeng da!

Så lenge jeg kan huske har mitt kall i livet vært livet i havet. Fra jeg var 15 år var jeg oppslukt av dykking og alt som levde på bunnen. Det har ført til at jeg valgte å studere marin biologi. Ofte får jeg en liten bakoversveis over hvor lite den norske befolkningen vet om havet, kysten og alt som vi er så avhengig av. Har derfor vært veldig engasjert i kunnskapsformidling og det å hjelpe folk å skape en relasjon til havet.

Jeg visste at SALT var nettopp en sånn bedrift. Nytenkende, engasjert og utrolig god på å koble den akademiske verden til samfunnet. Det hjelper jo ikke om det sitter tusen forskere som vet at marin forsøpling øker, oksygennivået minker og arter er truet, hvis ingen andre vet det. Jeg var veldig interessert i hvordan jeg kunne bruke den kunnskapen jeg allerede sitter med til noe vettug og bidra til den forvaltningen vi sårt trenger.

En firbent kollega med lodden pels. Foto: privat.

Mine første dager ble jeg tatt imot med åpne armer. Med eget kontor, felles morgenkaffe og lunsj og utrolig mange fine mennesker med ulik bakgrunn og høy kompetanse. Og det aller beste: en firbent kollega med lodden pels. Jeg fikk vite mer om de ulike prosjektene som var i gang som jeg skulle få være med på. Jeg skulle jobbe med to ulike områder; marin forvaltning og marin forsøpling.

Det første prosjektet jeg satt meg inn i var havplastmodellen, interaksjon av søppel mellom strand og sjø. Her skal vi lage en måte å få bedre tiltak mot marin forsøpling. Det skal vi gjøre ved bruk av havstrømsmodeller, overvåke værets påvirkning av tilsig og identifisere lokale søppelkilder sånn at man kan forbygge dette i fremtiden.

Vi hadde feltarbeid 2 ganger annen hver uke. SALT har merket like typer marin forsøpling med GPS tagger sånn at vi kan spore om søppelet forflytter seg på stranden eller om det igjen blir slukt av havet.

Samling og merking av søppel. Foto: privat

Her registrer vi hva vi har funnet og samler opp søppelet, samtidig som vi merker allerede markerte gjenstander med GPS. Dette er en mark-recapture datainnsamlings metode som er ellers brukt mye i økologi. Jeg synes det var veldig interessant å kunne relatere min økologi bakgrunn til marin forsøpling på den måten. Uavhengig om det forskes på planter, fugler eller plastikk-biter er den vitenskapelige metoden lik.

Når jeg ikke plasket rundt i gummistøvler med hendene fulle av søppel, satt jeg her.

Kontorplassen min. Foto: privat.

Mitt andre prosjekt var kunnskapsplanlegging rundt sjøareal. Her fikk jeg undersøke hvordan ulike arter må ha det rundt seg for å kunne leve og hvordan man skal skape bærekraftig havbruksproduksjon uten å skade økosystemet. Med andre ord = superhelt i forkledning. Her fikk jeg brukt min kompetanse i marin økologi, litteraturstudier og kildekritikk. Samtidig er det gull verdt å få erfaring innen en bransje så stor som havbruksnæring og hva slags påvirkning det har på økosystemet.

Innimellom fikk jeg være flue på veggen på mange spennende møter og  presentasjoner, utspurt alle ansatte om masse rart og blitt kjent med mulighetene som finnes i en slik konsulentvirksomhet. Jeg fikk i tillegg gleden av å spise middag med både havnesjefer, ordførere og fiskeridirektøren. Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte å «small-talk’e» om røyefiske på Ringvassøy med en tidligere stortingspolitiker.

Denne praksiserfaringen har gitt meg innsikt i arbeidslivet på godt og vondt. Jeg har funnet ut at det handler mye om hvordan du er som person og hvilke jobber som gir det det du trenger i hverdagen. Selv om kontorlivet kan virke litt stillesittende, gjør spennende arbeidsoppgaver og engasjerte kollegaer dagene veldig morsom. Det å jobbe med prosjektarbeid er varierende og givende i den grad du faktisk er ute i verden og gjør noe med problemene. Forskningen kan jo være så mangt, men det er nytteløst om det ikke tas med videre. Ut av laben og inn i samfunnet. Det er dette jeg liker med SALT og det er dette som gir meg veldig lyst til å muligens jobbe her en dag (når jeg blir voksen).

Første inntrykk fra praksis hos Norsk Polarinstitutt

Skrevet av André Johansen Marhaug, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Jeg går siste året bachelor i biologi hos UiT. Nå har jeg valgemnet BIO-2014 praksis i næringslivet for biologistudenter og er så heldig at jeg har fått praksisplass hos Norsk Polarinstitutt.

Norsk Polarinstitutt er under klima- og miljødepartementet og driver med forskning, miljøovervåkning og kartlegging av Arktis og Antarktis. Min praksis er i miljø- og kartavdelingen i seksjonen for miljørådgivning. Her gir de råd om klima og miljø og forvaltning av polare områder. 

Jeg søkte plass hos Norsk Polarinstitutt fordi jeg syns arbeidet deres i de polare områdene er viktig og interessant. De polare områdene har alltid interessert meg og jeg har lyst til å jobbe med det i framtiden. Det er derfor kjempekult å få muligheten til å få et dypere innblikk i hvordan og hvorfor de jobber med det. 

Jeg hadde ingen store forventninger til praksisen siden jeg aldri har jobbet i en slik institusjon før. Det jeg forventer er å sitte igjen med kunnskap som kan hjelpe meg videre i livet, både faglig og hvordan det er å jobbe med biologi. Jeg forventer også å få vite mer om hvordan institusjonen er bygget opp og hvordan de jobber. Det har vært en bratt læringskurve allerede siden Norsk Polarinstitutt er en stor institusjon med mange avdelinger og seksjoner med mange forskjellige arbeidsoppgaver i Arktis og Antarktis.

Jeg startet min praksis i februar. Jeg fikk en kort omvisning og innføring i praktiske ting. Og jeg adgangskort til bygget og nøkkel til mitt eget store kontor, noe jeg syns er veldig stas.

Kontoret mitt.

Jeg fikk også hilst på noen av de hyggelige kollegaene på seksjonen og lært litt om hva de jobber med. Etter dette har jeg skjønt at selv om de ansatte er i samme seksjon så jobber de med ulike ting og har kunnskap på ulike områder. I mitt praksisopphold skal jeg bidra på det kollegaene mine trenger hjelp til. Allerede første dag ble jeg satt i gang med å finne litteratur om klima, miljø og forvaltning av havområdene rundt Svalbard. Det var veldig spennende. Det var mye nye inntrykk etter første dag, men skjønte fort at dette var en plass hvor jeg kom til å trives og lære mye. Jeg ser fram til flere uker her på Norsk Polarinstitutt, og håper jeg sitter igjen med mye ny kunnskap som kan brukes videre i utdanningen.   

Første inntrykk fra praksis hos ferskvannsavdelingen ved NINA

Skrevet av Tristan Kalvenes Natvig, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Foto: Sandnes1970/ mostphotos.com

Under hele oppveksten min på Lillehammer har jeg hatt  et nært forhold til ferskvann og vassdrag. Fra ekspedisjoner i elven som rant gjennom hagen, til storørretjakt i Mjøsa og på høyfjellet. I fiskermiljøet ble ørret og forvaltning ofte temaer rundt kaffekjelen. Det var alltid like mange meninger som det var personer rundt bålet. Som regel ble det konkludert med at man måtte lytte til ekspertene, altså forskerne. Som en liten, og i overkant ivrig guttunge, var det en stor glede å høre at det fantes mennesker som jobbet som fiskeforskere. Tanken på at jeg som voksen kunne jobbe med ørret og andre ferskvannsarter appellerte til meg. Når jeg ble eldre fikk jeg med meg mer av forskningen i mitt nærområde. Da ble jeg kjent med institusjonen NINA, som på Lillehammer jobbet mye med den storvokste mjøsørreten. Jeg syntes mye av NINA sin forskning hørtes spennende ut og jeg så for meg at jeg kunne trives med en slik jobb. Da jeg startet med praksisemnet BIO-2014 var valget om hvor jeg skulle søke praksis enkelt. Ved hjelp av en bekjent som jobber på NINA fikk jeg forhørt meg om dette var noe som lot seg gjøre. Etter positiv tilbakemelding sendte jeg straks av gårde en søknad til de ansvarlige på ferskvannsavdelingen.

NINA står for norsk institutt for naturforskning, noe som godt beskriver dem som institusjon. NINA har siden 1988 drevet med uavhengig forskning på natur, samfunn og samspillet mellom dem. Det inkluderer overvåkning av natur og miljø, ny forskning, ny utredning , rådgivning og evaluering. NINA’s kompetanse strekker seg over de fleste fagfelt når det kommer til naturen og oss menneskers bruk og påvirkning på den. De har fem kontorer spredt rundt i landet, med hovedkontor i Trondheim og avdelingskontorer i Tromsø, Bergen, Oslo og Lillehammer. Under praksisen jobber jeg i Tromsø.

Jeg var svært usikker på hvilke arbeidsoppgaver jeg ville få som praksisstudent. Jeg er på siste året i min bachelorgrad og har fått en del biologikunnskap. Samtidig var jeg spent på hva jeg har kompetanse til å håndtere. Målet mitt var å kunne jobbe med litt forskjellig for å få et fint innblikk i forskningen. Og kanskje til og med delta på feltarbeid.

Under mitt første møte med forskerne på NINA ble jeg positivt overrasket over de ulike prosjektene jeg kunne delta på. Det var ikke mangel på oppgaver og jeg skjønte raskt at det ville bli enkelt å fylle de 120 arbeidstimene som kreves i praksisfaget. Etter litt planlegging kom vi frem til at hovedoppgavene mine ville være i et prosjekt i Tanavassdraget og på et feltarbeid i Skjomen.

For prosjektet i Tana skal jeg bestemme alderen til ørret med å se på otolitter. Otolitter er øresteinene til fisk og vi kan lese av årringene i de for å finne ut hvor gammel fisken er, hvor mye mat den har spist i de ulike årene osv. Jeg skal også digitalisere data om disse fiskene og artsbestemme fisker som passerer  i Tanaelva. Det skal jeg gjøre med å bruke undervannskameraer. Under feltturen til Skjomen skal vi overvåke fiskebestander i elven ved å undersøke gytegroper. Gytegroper er gropene i elvebunnen hvor fiskene legger eggene sine. Begge prosjektene er veldig interessante. De har problemstillinger som har vært relevante for storørretvassdraget jeg har vokst opp ved. I neste blogginnlegg fortelle mer om prosjektene jeg får jobbe med.

Min første dag startet med kaffe sammen med de ansatte og jeg fikk bli bedre kjent noen av forskerne. Ved NINA i Tromsø er det fire forskere og to ingeniører som jobber med ferskvannsfisk og bunndyr. De forsker også på sjøvandringene til arter som laks, ørret og røye. Det var spennende å høre om de forskjellige prosjektene og det ble raskt tydelig at unge studenter med engasjement og nysgjerrighet var velkomne. Jeg fikk et kontor med flott utsikt og kort vei til kaffemaskinen. På pulten sto en lupe, en pc og en svær kasse otolitter, klare for første prosjekt. Etter en kort innføring startet jeg på egenhånd og sakte men sikkert fant jeg alderen til de første ørretene.

Første inntrykk fra praksis hos NORCE i forskningsgruppen GEMS

Skrevet av Thea Ramona Olsen, bachelorstudent ved arktisk og marin biologi.

Jeg er på mitt siste år på bachelor i biologi ved UiT Norges arktiske universitet. Et av kursene jeg tar er BIO-2014 Praksis i næringsliv for biologistudenter. Som en del av kurset er jeg i praksis hos NORCE i forskningsgruppen genteknologi, miljø og samfunn (GEMS).

Meg nede på GEMS. Foto: Eirill Spadoni.

GEMS bryr seg om trygg bruk av bioteknologi og de driver med rådgivning og forskning. De bidrar med risikovurdering og rådgivning innen deres forsknings- og kompetanseområde. GEMS forsker på konsekvenser ved bruk av genteknologi og genmodifisering innen samfunn, helse og miljø.

Jeg valgte å ha min praksis hos GEMS fordi jeg alltid har hatt en stor interesse innen molekylær- og mikrobiologi. Interessen startet på ungdomskolen og har økt mens jeg har gått på videregående og universitetet. Jeg visste ikke mye om GEMS og gikk inn på hjemmesiden deres for å se hva de forsket på. Jeg ble nysgjerrig og interessert i arbeidet deres og tenkte at alle prosjektene ville være bli spennende og interessant å være med på. Heldigvis fikk jeg det prosjektet jeg syntes var mest interessant og mest spennende av alle.

Det jeg skal jobbe i praksisen er mikroorganismer som blir motstandsdyktige mot antibiotika i miljøet i prosjektet MicroPlastResist. I prosjektet forsker de på hvordan antimikrobiell resistens kan spre seg med hjelp av mikroplast, veldig små plast biter. Jeg skal jobbe med en eller flere typer plast og antibiotika typen kanamycin.

Mine forventinger til praksisen er å få et større bilde på hvordan en del av arbeidslivet til en biolog kan se ut. Jeg ønsker også å se om dette er noe jeg vil jobbe videre med når jeg er ferdigutdannet. Under studiet har jeg har vært mye på lab men jeg vil også se hvordan det er å jobbe på et laboratorium og utvikle meg videre.

Felles område, brukt til lunsj og sosialt samvær. Foto:privat.

De første dagene var akkurat som å starte på skolen igjen. En helt ny verden med erfarne og nye mennesker. Jeg er spent på hvordan oppholdet kommer til å bli, de nye menneskene jeg skal bli kjent med og erfaringene jeg kommer til å sitte igjen med.

Den første dagen fikk vi rask og detaljert informasjon om sikkerhet på labene. Hvis man ikke klarer å huske all den informasjonen så er de som jobber der alltid behjelpelig. Alle de ansatte som jeg har snakket med er hyggelige som gjør at man alltid føler seg velkommen. De er veldig hjelpsomme hvis du trenger hjelp på lab eller bare noe så enkelt som å lage kaffe.

Allerede dag 2 begynte vi på å jobbe på lab. Vi lærte mye nytt. Alt fra hvor utstyret er plassert, hva som trengs på lab og hvordan maskinen vi brukte fungerer. Denne maskinen har vi hørt om på universitetet, men aldri sett eller prøvd. Derfor ekstra gøy å få testet den selv.

Vi lager næringsmedium som bakterier kan vokse i (LB medium). Foto:privat.
Bilde 4 LB medium blir sterilisert med at vi varmer det opp til 121˚C i en autoklav. Foto:privat.

Første inntrykk fra praksis hos NIBIO

Skrevet av Sigrid Vold Jensen, masterstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Jeg er masterstudent innen arktiske dyrs fysiologi ved UiT Norges arktiske universitet. Denne våren er jeg så heldig å være praksisstudent ved NIBIO. NIBIO er et av Norges største forskningsinstitutt og jeg skal få en smakebit på arbeidshverdagen til en biolog ute i næringslivet. Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.

Mitt inntrykk er at biologisk arbeid favner bredt og gir mange ulike muligheter i arbeidslivet. Det er både «a blessing and a curse» for en ubesluttsom person som meg. Da jeg hørte om muligheten for utplassering i praksis, så måtte jeg bare gripe sjansen. Jeg gleder meg til å utvide horisonten utover det jeg har erfart ved universitetet. Som jo spesielt de to siste årene har gitt meg plenty av teoretiske akademiske ferdigheter med alle de digitale undervisningene vi har hatt på grunn av korona. Nå er jeg klar for å gjøre!


Bilde fra felt på Ljøssøya i januar, med meg og turfølget Mats, Emil og Jonathan. Foto: privat.

Så hvorfor NIBIO? På en karrieredag for biologistudenter bet jeg meg merke i NIBIO.  De bidrar til bærekraftig ressursforvaltning og mattrygghet med forskning og kunnskapsproduksjon. NIBIO har mange prosjekter om dyr som holder til i nordområdene. Det er det som er mitt i fokus i min utdanning og derfor jeg kontaktet nettopp NIBIO for praksisopphold.

Jeg fikk napp, og jeg har nå startet praksisoppholdet mitt ved NIBIO ved avdeling Tromsø. Mine oppgaver blir varierte. Jeg har mest praktiske oppgaver knyttet til felt og noe kontorarbeid med databehandling og kvalitetssikring. Jeg være med på prosjekter innen reindrift, grågås-problematikken i landbruket og sjørøye. Hvis jeg får muligheten, trår jeg nok også til på andre prosjekter.

Til nå har jeg deltatt på merking av reinsdyr med satellittsendere ute i felt, gjort videoanalyse for identifisering av søvnmønster hos reinsdyr og gjort retting og kvalitetssikring av rapporter. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Students go on an unsual expedition in the Arctic: What did they discover?

Written by Sona Hakhverdyan, master student at Department of Arctic and Marine Biology.

Well… Where to begin. I mean to even even be granted the opportunity to go to the Greenland Sea and study seals, possibly see whales, cool birds, and polar bears?! If you would have asked me 10 months ago if this was even possible I would not even have this in my mind.

First of all, let me point out that our trip to the ice was indeed wavy for the first three days, but once we got there it all settled down. When we arrived, many of us simply stood on the bridge and watched the beautiful ice. There was so much variety in its shapes.

Photos by Sona Hakhverdyan.

I will not say it was this expedition was a vacation, because it was not. The days started off with breakfast at 07.30, followed by a meeting at 09.00, then everyone got to work. While some did practicals and studied anatomy and physiology of seals, others worked on their report, while others helped out with other projects, so no time was wasted. The days were long and everyone worked until very late, but it was worth it.

Moving on to one of the highlights on this trip and only the second day in the ice. Our group was studying the anatomy of a seal out on the deck. I decided to walk over to the back of the boat, enjoy the view and look at the seals when suddenly, I turn back to my group literally two minutes after I walked away, and they were gone. I looked up to the upper deck and saw a person with a camera and realized… POLAR BEAR. I grabbed my camera and, walked up, and there they were, two magnificient polar bears.

Everybody took a break from their tasks and enjoyed watching them walking, and jumping around on the ice floats, occasionally biting and eating a seal pup. The polar bears also have to eat and that day there were cute Harp seal pups on the menu. The interesting thing was that they ate some, but some they just walked by or just nagged a little bit on their hind flippers and then walked away. I guess they were not that hungry or just bored

Polar bears on the ice. Photos by Sona Hakhverdyan.

One of the polar bears suddenly stood up on his hind legs and started smelling for something. Well… it was us he smelled. He started moving closer to the boat and at the same time following our scent. That was cool. The pictures below show how he was heading towards the boat.

Polar bear heading towards our boat. Photos by Sona Hakhverdyan.

What we saw in the West Ice was the two species of seal, Harp and Hooded seal. The Harp seal pups are those with the white fluffy lanugo fur and Hooded seal pups are called bluebacks because they have this blue/greyish color to their fur. Anyway, the Harp pups were definitely A LOT noisier and sounded very cute but I guess most of us got tired of hearing them all day long.

Harp and hodded seal pups. Photos by Sona Hakhverdyan.

We witnessed how the mothers recognize their pups by smell and sound. When they touch each other noses they learn how their pup smell. So, there was a large ice float with three pups and two mothers. The third mother resurfaces from the water and gets up on the float and starts searching for her pup. She approaches another mother and they start “fighting”. After a short while, the mother with the pup lets the other mother smell her pup and she realizes that it is not her pup and moves on until the heard the scream from her pup.

Mothers recognize their pups by smell and sound. Photos by Sona Hakhverdyan.

On the last day of work out on the ice we had the best weather! Stunning sunrise, sunshine all day and everybody had the chance to stand on an actual ice float! Imagine, you are standing on the ice in the Greenland Sea at maybe 2000 m depth of water, how crazy is that!? Here are pictures of all the amazing people that joined this cruise, our course leader, and the best teachers!

Students, crew and teachers on the ice. Photos by Sona Hakhverdyan.

Throughout this expedition we have done a lot of practicals that have provided us with a lot of knowledge, but it is so much more! Even as we enjoyed watching and photographing seals, polar bears, and birds, we observed their behavior. It was fascinating to see how Arctic animals behave in the wild. What we had learned in lectures and seminars preceding the expedition, we were able to apply in the field. There were a number of interesting aspects we saw during our trip, such as how the seal pups are adapted to the harsh environment, how a male Hooded seal displayed his “affection” for a female, how polar bears hunted, and how Arctic birds spend their entire lives out at sea. Having the opportunity to experience all of that was truly amazing, and those are things you usually only see on nature documentaries.

Photos by Sona Hakhverdyan.

This expedition cruise is part of the course BIO-2310 Arctic biology.

Opplevelsesdesign: Samskaping mellom masterstudenter ved Handelshøgskolen og Clarion Hotel The Edge

Skrevet av førsteamanuensis May Kristin Vespestad, Experiential Marketing, Management and Innovation (EMMI).

Masterstudentene i emnet Service- og Opplevelsesdesign ved Handelshøgskolen jobbet tett opp mot Clarion Hotel The Edge i Tromsø. Illustrasjonsfoto: Marius Fiskum / UiT

Vårhalvåret 2021 har masterstudentene i emnet Service- og Opplevelsesdesign ved Handelshøgskolen jobbet tett opp mot Clarion Hotel The Edge i Tromsø. De har jobbet med problemstillinger knyttet til hotellets arbeid med opplevelsesdesign. Hotellsjef Ida Kristine Jakobsen er også næringslivsmentor ved Handelshøgskolen og har vært sterkt involvert i studentenes arbeid. Studentene har jobbet frem innovative og spennende forslag som kan tydeliggjøre The Edge som en sterk aktør i opplevelsesøkonomien.

I starten av semesteret laget jeg som fagansvarlig i samarbeid med hotelldirektøren på The Edge en semesteroppgave der studentene skulle evaluere eksisterende pakker som hotellet tilbyr i dag. Disse pakkene har i stor grad oppstått som en respons på Covid-19 og behovet for endring med tanke på kundegruppene. Studentene skulle også jobbe frem nye og teoretisk funderte forbedringsforslag til hvordan hotellet kunne implementere service- og opplevelsesdesign i praksis. Det var mange gode forslag til hvordan fokus på hvordan læring og underholdning kan bidra til gode opplevelser. Det å involvere kunden gjennom hele opplevelsen og legge til rette for samskaping ble også vektlagt for å skape økt verdi for både kunde og bedrift. Arbeidet munnet ut i både en muntlig presentasjon og en skriftlig innlevering.

Hotellsjef ved the Edge, Ida Kristine Jakobsen, er også næringslivsmentor ved Handelshøgskolen og har vært sterkt involvert i studentenes arbeid. Foto: Sander Torneus/ Clarion Hotel The Edge.

Jeg (Vespestad) er veldig fornøyd med jobben studentene har gjort. Å koble teori og praksis på denne måten har blitt svært godt mottatt. En slik samskaping mellom Handelshøgskolens studenter, fagfolk og næringsliv gir verdi både for studenter og bedriften. Jeg berømmer studentene og Ida Kristine Jakobsen for deres engasjement. Som leder av Forskningsgruppen Experiential Marketing, Management and Innovation (EMMI) syns jeg også dette er en flott måte å knytte sammen forskning og undervisning på, som samtidig viser næringslivsrelevans.

En slik samskaping mellom Handelshøgskolens studenter, fagfolk og næringsliv gir verdi både for studenter og bedriften.