Arctic seasonal timekeeping initiative awarded 23 million

Posted on 22/03/2021 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Shona Wood, Forsker ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Members of the Arctic chronobiology and physiology research group (ACP) received a huge boost to their research with 23 million kroner being awarded by UiT. This award is from the UiT Aurora centre fund which aims to support research groups who have demonstrated excellence in their research and have the potential to build capacity to sucessfully bid for a national centre of excellence. ACP’s work in the field of chronobiology and the unique selling point of the UiT’s arctic position have been recongnised to have this potential.

ACP PhD student Daniel Appenroth has designed a logo for ASTI which will be used on the ASTI website and twitter account (@ArcticSeasonal).

The Arctic Seasonal Timekeeping Initiative (ASTI) aims to establish UiT as a centre of excellence for research into seasonal timekeeping mechanisms. ASTI will cover three overlapping themes spanning both basic and applied / societally important aspects: ‘Core seasonal timer mechanisms’, ‘Comparative seasonal chronobiology’ and ‘One seasonal health’.

The centre project period is 1st April 2021 to 31st March 2025. The centre director is Professor David Hazlerigg and deputy director is Dr. Shona Wood. Two new tenure track positions, two post doctoral positions and one PhD position will all be available under the banner of ASTI. We will be recruiting over the next few months via jobbnorge for more information contact David Hazlerigg.

Kjerringa mot strømmen; historien om mRNA baserte Covid-19 vaksiner og hvordan en ungarsk kvinnelig biokjemiker nektet å gi opp

Posted on 18/03/2021 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av professor Jorunn Jørgensen, Norges fiskerihøgskole.

Karikó sitt pionerarbeid har lagt grunnlaget for to av de ledende Covid-19 vaksinene verden har tatt i bruk. Foto: BOHEMAMA/mostphotos.com

Før korona var det få som visste hvem Katalin Karikó var. Nå er hun en het kandidat til årets nobelpris i kjemi for sin forskning på mRNA. Karikó sitt pionerarbeid har lagt grunnlaget for to av de ledende Covid-19 vaksinene verden har tatt i bruk. Arbeidet startet ved Universitet Szegved i Ungarn tidlig på 80- tallet. Her lot den unge Karikó seg fascinere av mRNA, budbringeren, som instruerer cellene om hvilke proteiner de skal lage. Hun så muligheter i mRNA; kunne dette være oppskriften på hvordan kroppen vår kunne bli sin egen medisin-fabrikk, for eksempel mot virus? Dr. Katlin Karikó, som nå er 66 år, har opplevd mange skuffelser, avslag og steile motbakker. Men i dag kan hun rangeres som en av verdens mest betydningsfulle forskere.

I Norge er Covid-19 vaksineringen i full gang. De første vaksinene som kom til landet i januar var fra selskapene Pfizer/BioNtech og Moderna. Begge disse er syntetiske mRNA-vaksiner, en helt ny vaksineteknologi, som ikke har vært i bruk før. Mange har latt seg imponere over hvordan man på rekordtid har klart å utvikle helt nye vaksinekonsepter og produsere millionvis av doser. Det å få dette til så raskt har ikke vært mulig uten mange, mange tiår med grunnforskning. En av pionerne var Katlin Karikó.

Karikó, datter av en slakter, utdannet seg til biokjemiker på 80-tallet ved Universitetet Szeged i Ungarn. Det var også her hun startet sin forskning på mRNA. Hun ble tidlig overbevist om at mRNA (mRNA forteller cellene i kroppen hvordan de skal lage proteiner) også kunne brukes til å kurere sykdom. Det biologiske forskningssenteret i Szeged hadde knappe ressurser og manglet teknologien Karikó trengte for å få framgang i forskningen sin. Hun bestemte seg derfor for å forlate heimlandet sitt og fikk i 1985 jobb ved Temple University i Philadelphia. Historien forteller at hun solgte sin brukte Lada, vekslet pengene inn i 1200 dollar på svartebørsen og sydde de inn i teddybjørnen til sin 2-årige datter. Slik fikk hun pengene med seg på flyet til USA.

Katlin Karikó. Foto: Krdobyns/wikipedia.org

Den amerikanske drømmen ble ikke lett for Karikó

I den tidlige fasen av RNA-forskningen fantes metoder for å isolere mRNA fra celler, men man kunne ikke lage store mengder i laboratoriet. På 90-tallet kom metoden for å få dette til; enzymet RNA-polymerase gjorde det mulig å lage mRNA fra DNA ved PCR-metoden. Karikó fikk ta del i denne RNA-boomen, men hennes ide om å bruke mRNA som medisin fikk tilbakeslag. Når forskerne injiserte mRNA i mus fikk musene så sterke immunreaksjoner at de døde. Karikó var da ansatt ved University of Pennsylvania (Upenn) og hadde en opprykkstilling for et professorat der. Hun mente at det burde finnes løsninger på problemet med immunreaksjonene til musene. Men hennes søknader om penger til RNA-forskning fikk avslag på avslag og feltet var lagt dødt. I 1995 fikk hun en klar beskjed fra Upenn; uten finansiering måtte forskningen hennes legges ned og hun ble degradert. Ikke nok med det, på samme tid ble hun diagnostisert med kreft.

Et tilfeldig møte ved en kopimaskin skulle forandre alt

Drew Weissmann, en anerkjent professor i immunologi, var nyansatt ved Upenn og traff Karikó ved kopimaskinen. De kom i prat og Karikó fortalte om forskningen sin og om musene som døde av betennelser, slik at finansieringen til hennes forskning var stanset. Drew selv jobbet med en vaksine mot HIV og inviterte Karikó inn i laben sin. Partnerskapet mellom disse forskerne gjorde at de stilte spørsmålet, hva er det i mRNAet som utløser den sterke immunresponsen? Løsningen fant de; De kunne erstatte en av byggesteinene i mRNAet med en endret utgave slik at musene kunne overleve. Studiet ble publisert i 2005 og oppfinnelsen ble patentert av Upenn. Veien lå nå åpen for en RNA-vaksine, men ingen var interesserte. Eller nesten ingen. Derrick Rosso, en post doc ved Stanford, leste artikkelen til Karikó og Weissmann og ble interessert. I 2010 grunnla han, sammen med en gruppe professorer fra Harvard, bioteknologifirmaet Moderna. Målet var å bruke modifisert RNA til å utvikle vaksiner og legemidler. I dag leverer Moderna Covid-19 vaksiner til hele verden og selskapets er verdsatt til 72 milliarder dollar. Et par år tidligere, i Mains i Tyskland, ble et annet selskap, BioNTech, stiftet. Grunnleggerne, tyrkiskfødte Ugur Sachin og hans kone Ozlem Tureci, hadde som mål å bruke mRNA innen kreftbehandling. Etter hvert så de at det også kunne brukes for å lage vaksiner mot pandemier. Så kom Covid-19 og ideen ble virkelig. I dag har Phizer/BioNtech 1800 ansatte og selskapet er verdsatt til 28 milliarder dollar.

Karikó, sto ved sin overbevisning

Karikó og Weissman utviklet en teknologi som gjorde vaksinene til Moderna og Pfizer/BioNtech unike: mRNAet ble pakket inn i en fettkapsel som gjorde at det ikke blir ødelagt ved injisering i kroppen. Upenn solgte patentet til Karikó og Weismann på et tidlig stadium. Karikó tjente bare et par millioner dollar for sitt patent, mens selskapene som produserer vaksinen tjener milliarder av dollar. Karikó søkte på nytt om opprykk til et professorat ved Upenn i 2013, men heller ikke denne gangen ble hun vurdert til å være kvalifisert. En som derimot så Karikó ´s kvaliteter var Ugur Sachin som ansatte henne som senior vice president i BioNTech i Tyskland. I intervjuer har Karikó uttalt at ordentlige vitenskapsfolk gir seg aldri. Vi er som rockemusikere, så lenge de kan spille er de lykkelige. Nobelpris komiteen har i alle fall en glimrende kvinnelig kandidat i år.

Foto: OLEKSANDR TODOROV/mostphotos.com

Vil du lese mer?:

How mRNA went from a scientific backwater to a pandemic crusher

Suppression of RNA Recognition by Toll-like Receptors: The Impact of Nucleoside Modification and the Evolutionary Origin of RNA

Dette inneholder covid-19 vaksinen

Genbaserte vaksiner mot covid-19

Når den praktiske undervisningen blir gjort digitalt

Posted on 18/09/2020 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet at Tore Seternes

Kobling av praksis og teori gir gjerne bedre læring. Når kunnskapen får en praktisk setting blir den til kompetanse. Ved et universitet kan det være utfordrende å få til når det meste av undervisning foregår i klasserom og auditorier. For akvamedisinstudentene er det litt annerledes. I alle fall på kurset i klinikk og HMT-evaluering som alle studentene gjennomfører som del av sitt studie. Kurset har et intensivt undervisningsopplegg der det meste foregår ute, så og si på merdkanten. I dette spesielle året måtte vi løse kurset digitalt. Vi fikk jobbet frem gode løsninger, men noe mistet nok årets studenter.

Kurset før korona

Klinikkkurset (BIO-3603) har i flere år blitt gjennomført i samarbeid med næringsaktører og ÅkerBlå til samme tid og på samme sted. Kurset er lagt til Frøya. Frøya er et kjent miljø i norsk lakseoppdrettsnæring med alle ledd i produksjonen, fra settefisk til slakteri. Altså, relativt kort mellom leddene i produksjonskjeden. Her har studentene fått opplæring i veterinærmedisinske feltrutiner og prosedyrer ved inspeksjon, prøvetaking og disseksjon. De har også gjennomført evaluering av helse, miljø og teknologi (HMT) til et oppdrettsanlegg ute på anlegg. Et av kursets mål er å motivere studenter til en karriere som aktive aktører og bidragsytere til utvikling av oppdrettsnæringen. Studentene samles og reiser til Frøya for å lære mer om den praktiske hverdagen ferdigutdannede fiskehelsebiologer møter. De lærer hvordan arbeid i førstelinjen foregår, på merdkanten ute på oppdrettsanlegg. At studentene er på tur sammen i en uke har også en sosial nytte som ikke skal undervurderes.

Deler av arbeidet er på merdkanten, her lines det på nota (venstre). Det gir studentene et god inntrykk av dimensjonene og hva arbeide med uttak av fisk fra nota egentlig innebærer. Studenter observerer notfisk og folk fra dekket av en servicebåt (høyre), med tid til å diskutere hva de er med på.

På kurset deltar studentene i det praktiske arbeidet som fiskehelsebiologer gjennomfører ute på anleggene. De håndterer fisk og utstyr, og kan få svar på spørsmål direkte fra personell som har dette som sin faste jobb. Tilgang på førstehåndskunnskap om arbeidet de senere selv skal gjennomføre er uvurderlig. Det er ikke noe vi får til med pensumlitteratur og klasserom. Ved å delta i praktisk gjennomføring får studentene en annen innsikt i hva oppdrettsproduksjonen innebærer, og hvilke utfordringer og begrensinger den setter for fiskehelsebiologer.

Hvordan teller man lus? Hvilke stadier telles? Hvordan får man tak i fisken? Har det betydning for vurderingen? Hvordan kan man sikre seg at fisken man teller lusa på er representativ for merden?

Helsekontroll. Her er det tatt ut fisk fra merden i bildet til høyre. Metoden som benyttes for å få tak i fisken har betydning for resultatet; hvordan kan en sikre at fisken en får opp er representativ for hva en ønsker å undersøke?

Hvordan er miljøtilstanden ved anlegget? Studentene er med og undersøker status. Her studeres innholdet fra en bunngrabb. Omgivelsene er viktig for fiskens velferd og helse, og for fiskehelsebiologene er det nødvendig med en forståelse av miljø også ut over tilstanden inne i merden.

Digital løsning på kurset

Bilde viser dataskjerm fra besøk på settefiskanlegg med obduksjon og vaksinekontroll av settefisk. Det et litt bedre enn å lese om det i en bok, men langt i fra den praktiske nytteverdien studentene får ved å delta selv.

Bildene over er fra i fjor. Årets kurs var ferdig planlagt, men en uke før oppstart kom beskjeden fra næringsaktørene; på grunn av endringer i smitterisiko kan vi ikke lengre ta imot besøk på anleggene våre. Siden kurset er obligatorisk i et studieprogram som gir reseptrett, kunne det ikke avlyses. Men hvordan gjennomfører man et praktisk kurs ute i næringen, når næringen ikke kan ta imot studentene? En sentral aktør i kurset, Åkerblå, fikk heller ikke tilgang til oppdrettsanleggene for kontroll. De måtte finne andre løsninger for hvordan de kunne observere fisken og anlegget og ta ut prøver for senere analyse. De har tatt i bruk direkteoverført video. Ansatte ved anleggene ble utstyrt med kamera på hjelmen og bildene ble sendt live tilbake til Åkerblå. Med direkte kommunikasjon kunne de beskrive arbeidsoppgavene de ville ha utført til personellet som bar hjelmkamera. Personellet ble fjernstyrte stedfortredere for fiskehelsepersonell. Kunne de hjelpe til med gjennomføring av klinikk kurset også? Årets kurs ble dermed gjennomført hjemmefra hvor studentene var pålogget sin egen PC.

Gode digitale løsninger gir ikke fullverdig erstatning for praktisk øvelse

Den digitale versjonen av kurset gikk etter planen og med svært stor innsats fra Åkerblå fikk man gjennomført kurs og program etter beste evne. Både studenter, forelesere og arrangører skal ha honnør for gjennomføring, deltakelse og generell positiv innstilling til den nye digitale hverdagen vi har fått tildelt i disse koronatider. Men kurset slik det har vært tidligere er et praktisk kurs med sosialt samvær med praktisk arbeid på land og hav. Det er håndtering av fisk og bunnprøver, båt og bilkjøring i tillegg til klatring på båter og merder. Lukt og andre sanseinntrykk overføres ikke gjennom en dataskjerm. For å få god tid til spørsmål og diskusjon jobber vi sammen med profesjonelt fiskehelsepersonell på merdekanten i små grupper. Vi må være ærlige å si at for studentene i år er nok læringsutbyttet av den digitale versjonen av kurset mindre enn tidligere år, mest på grunn av at den praktiske og sosiale dimensjonen ikke har vært tilstede i lik grad.

Searching the Arctic ocean for novel antimicrobials – our first research cruise experience

Posted on 14/09/2020 by Sunniva Katharina Thode

Written by Andrea Iselin Elvheim and Ataur Rahman.

Sea ice.

In august we attended a research cruise on the research vessel “Kronprins Haakon”, the Biodiscovery Cruise 2020. We were three scientists from our group: The Marine Bioprospecting Group, together with 14 other scientists mainly from UiT. The aim of our group was collecting marine invertebrates, marine sediments, and marine bacteria for discovering bioactive compounds. The discovery of novel bioactive compounds is important in combating the increasing amount of antimicrobial resistance in bacteria and finding new medicines. New compounds can also be useful in research and other industries.

The participants from the Marine Bioprospecting Group: Ataur Rahman, Klara Stensvåg and Andrea Iselin Elvheim, on Bear Island.

We started in Longyearbyen 4^th of August and travelled north towards the ice edge. Our first sample was from the northernmost part of the cruise. Then, we sampled while moving south along the Atlantic Ridge. A major highlight was sampling from the Molloy Hole, the deepest part of the Arctic Ocean, with approximately 5550 m below the surface. With the help of the experienced crew, we finally succeeded in collecting sediments after three unsuccessful tries. We also sampled around and on Bear Island, before we travelled back home to Tromsø on 22^nd of August.”

The stations where we collected samples.

In the northernmost parts of our journey, we got to experience large amounts of drift ice, a truly fascinating sight. After a week of nice weather and almost completely calm waters, we encountered the rough, undulating sea and experienced seasickness for the first time. That cost us one day of working! We went ashore on Bear Island, on a beautiful beach below a bird cliff with unfathomable amounts of birds. There were several species of birds including fulmars, seagulls and puffins. After the final sampling near Bjørnøya, we had the chance to catch some fish. We enjoyed sorting the fish, learning how to cut filets, and got to taste some fresh shrimps on board.

Puffins on Bear Island. Foto: Aleksander Eeg.

Life on board followed specific routines. It revolved around meals and collecting samples, in that order. We were sampling continuously through the day and night, and therefore had to work in shifts. Between the meals, our shifts, and when waiting for samples we had some spare time. This was mainly spent socialising, sleeping, reading, watching movies, exercising, knitting, or watching whales and birds. Parts of the journey, a young falcon accompanied us, after he lost his course and got stranded on the ship. He soon won everyone’s hearts and became the mascot of the cruise.

The falcon visiting RV Kronprins Haakon during the cruise. Foto: Aleksander Eeg.

For our group the sampling mainly consisted of isolating bacteria from marine invertebrates and marine sediment. We collected marine invertebrates, such as sponges, sea stars, sea anemones, and bryozoans from the bottom of the sea using a beam trawl, a small trawl that moves along the bottom. First, we rinsed the contents of the beam trawl were of sediments. Then, we sorted the animals. We crushed interesting invertebrates with sterile salt water, and plated this on agar plates. To collect sediments we used a box corer, a box with a lid for the bottom that closes after the box has been pressed into the sediments. The sediments are trapped in the box exactly as they were on the seabed. After collecting sediments we mixed it with sterile salt water and plated it on agar plates. In addition to growing bacteria, we also froze down big quantities of animals for chemical extraction of compounds.

The marine invertebrates we collected from the Molloy Hole.

Taking sediment sample from the box corer.

Now that we are back in Tromsø, we will continue with isolation, identification and characterization of interesting marine bacteria that could be a potential source of bioactive compounds. We are excited about getting some new equipment that will help with identifying bacteria, and we are optimistic that we will get some good results. For the two of us, this was our first research cruise. We had many new and amazing experiences, got to know some new people, and hopefully we will get some interesting results, helping us towards finishing our PhDs.

Bacteria from one of the marine invertebrates.

Et liv i isolasjon

Posted on 01/09/2020 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Professor Jørgen Berge.

De fleste av oss har de siste månedene opplevd at livet har endret seg, for noen med isolasjon og karantene, som kan føles traumatisk. Da kan det være en trøst å vite at andre har det like vanskelig, kanskje til og med verre …

En gule flyteenhet med begroing der organismer har levd i isolasjon, sannsynligvis hele sitt liv. Jørgen Berge i bakgrunnen. Foto: Malin Daase.

Som en del av et forskningsprosjekt rettet mot døgnmigrasjon og biologiske klokker hos den lille raudåta (en hoppekreps med det latinske navnet Calanus finmarchicus), har en gruppe forskere fra UiT jobbet i Ramfjorden utenfor Tromsø siden tidlig i 2019. Ved hjelp av jevnlige og regelmessige innsamlinger av levende dyr har vi kunnet ta disse tilbake til laboratoriet på universitetet og gjort målinger i et kontrollert miljø for å karakterisere deres døgnrytme. Men for å kunne relatere denne til vandringer i fjorden og ikke minst til de miljøvariablene (lys, temperatur, saltholdighet m.m.) som er med på å styre døgnrytmen til disse dyrene i naturen, har vi også hatt et havobservatorium stående ute i fjorden. Det har stått forankret på 125 meters dyp, med en vaier opp til en flyteenhet cirka 15 meter under havoverflaten. Langs vaieren hadde vi plassert ut en rekke sensorer og instrumenter som har gjort kontinuerlige målinger fra vi satte ut observatoriet i mars 2019 og frem til det ble hentet opp i juni i år.

Da vi nylig var ute med forskningsskipet «Helmer Hanssen» for å hente inn observatoriet, gikk mine tanker i retning av covid-19 og den situasjonen vi alle har befunnet oss i den siste tida. For midt ute i fjorden, på cirka 15 meters dyp, levde det to små sjøstjerner sammen med mange andre fastsittende organismer. Nå er ikke det at det gror på installasjoner under vann noe spesielt – alle båteiere fører en årlig kamp mot organismer som fester seg og vokser på undersiden av båten over tid. Også på havobservatorier kan sensorene ofte bli dekket av alger, rur, anemoner, sekkedyr og andre organismer. Men synet av de to små sjøstjernene fikk meg til å tenke på covid-19 og på en gammel biologisk «lov» som også kalles for Thorson’s rule. Disse to sjøstjernene har med all sannsynlighet kommet dit som larver og har deretter levd hele sitt liv i fullstendig isolasjon. De aller fleste sjøstjernene har frittlevende larver som lever de første ukene av sitt liv i vannmassene, før de som små voksne slår seg ned på havbunnen. Den havbunnen disse sjøstjernene fant var en gul metallkule midt i havet. Her fant de et hjem og mat og utviklet seg, fra de som larver slo seg ned en gang i fjor sommer.

Dette med frittlevende larver i polare strøk er noe som har opptatt biologer i svært lang tid, helt tilbake til den britiske oppdageren Sir James Clark Ross (1800-1862). Ross er i dag kjent for sine ekspedisjoner i både Arktis og Antarktis, og gjorde tidlige undersøkelser av dyrelivet på havbunnen både i dyphavet og i de polar strøk. Han registrerte mange likshetstrekk mellom organismene som lever her, og mente at det derfor på en eller annen måte måtte være en sammenheng mellom dyphavet og de polare hav. Dette ble senere fulgt opp av den danske biologen Gunnar Thorson som gjorde studier av reproduksjon hos bunnlevende organismer i forskjellige verdenshav. Thorson mente han kunne gjenkjenne et bestemt og universelt mønster: bunnlevende organismer i tropiske og tempererte strøk produserer mange små frittlevende egg/larver, mens bunnlevende organismer på høyere breddegrader og i dyphavet oftest produserer få, store avkom uten et frittlevende stadium. Dette refereres i litteraturen til Thorson’s rule, og ble av enkelte så sent som på 1980-tallet ansett som en av de eneste universelt korrekte «reglene» vedrørende utvikling og økologi hos marine virvelløse dyr. Etter hvert som vi har fått bedre innsikt i og kunnskap om faunaen i Arktis, Antarktis og i dyphavet, viser det seg at en slik generell regel ikke stemmer, og Thorson’s rule er i dag et mer eller mindre lukket kapitel. De to sjøstjernene på den gule metallkula midt i havet er et godt bilde på dette. Som de aller fleste bunnlevende organismer i tropiske og tempererte strøk, er frittlevende egg og larver en viktig og svært utbredt strategi for reproduksjon og spredning, også på høyere breddegrader. Funn av blåskjell på Svalbard er et annet godt eksempel på det samme; det er i dag godt dokumentert at blåskjell har vært vanlig på Svalbard i varme perioder de siste 10 000 årene og så sent som i vikingtiden for 1000 år siden. I morderne tid, og som en direkte følge av en generell oppvarming i Arktis, har blåskjell igjen etablert seg på Svalbard. Spredningsmekanismen for denne reetableringen antas å være nettopp frittlevende larver som transporteres med havstrømmer nordover fra kysten av Nord-Norge.

En av de to sjøstjernene som har levd sitt liv på den lille gule planeten. Foto: Malin Daase.

Som midt i et stort kosmos, uten kontakt med andre artsfrender, og som et resultat av at sjøstjerner også i Arktis har frittlevende larver, har de to sjøstjernene levd sitt liv i isolasjon på sin gule, lille, runde planet av stål. Kanskje var det flere enn disse to som opprinnelig slo seg ned her. Kanskje var det noen uheldige, eller kanskje eventyrlystne, individer som kom for langt ut mot kanten og falt ned fra den lille kloden. De to som levde der da vi hentet opp observatoriet har derimot med all sannsynlighet levd der hele sitt liv. Vi får håpe de var gode venner.

Dette innlegget ble først publisert som en kronikk i Nordlys 16.juni 2020.

Hva skal vi med utdanning i framtidens arbeidsliv?

Posted on 28/08/2020 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av dekan Kathrine Tveiterås.

Vil det være behov for våre studenter i fremtiden? Foto: Krisana Antharith/mostphotos.com

Semesterstart er like vakkert hver år. Gangene fylles av spente og nysgjerrige studenter som har satt av år av livet sitt for å tilegne seg formell kompetanse. De har kommet for å lære. Og selv om årets semesterstart er ulik alle andre grunnet behovet for smittevern, er også høstens oppstart preget av forventninger, faddergrupper og forelesninger i skjønn forening. Spørsmålet er likevel, vil det være behov for dem? Vil vi i framtiden trenge arbeidstakere med formell kompetanse innen fagområder som biologi, fiskeri og økonomi?

Spørsmålet er betimelig fordi man mener ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og kreativitet er det som vil etterspørres i framtiden. Dette henger sammen med at digitaliseringen av samfunnet reduserer verdien av både informasjon og fysisk arbeidskraft, fordi digitale løsninger både er billigere og mer effektive. Samtidig er de store utfordringene verdenssamfunnet står ovenfor, som klimaendringer, mat og energi til en voksende befolkning, avhengig av tverrfaglige løsninger og samarbeid på tvers av sektorer. Det å kunne jobbe og skape løsninger i team vil derfor veie tyngre og tyngre på CV-en. Det samme vil evnen til å omstille seg raskt, som også Covid-19 pandemien er et eksempel på.

De etterspurte ferdighetene utfordrer akademia. Arbeidserfaring og organisasjonsarbeid vil trolig gi vel så bra trening i evnen til å samarbeide og kommunisere. Universitetene er etablert for å utvikle vitenskap, tenke store tanker og å drive kunnskapsbasen framover. Dette er langsiktig arbeid og universitetene er ikke kjent for å være spesielt kjapp i vendingene. Ettersom universitetene oftest er organisert etter fagområder har det også utviklet seg en kultur preget av silotenkning, med egne tradisjoner og metoder for hvert fagområde. Dette gjør det utfordrende med reelt samarbeid på tvers. Hadde vi primært utdannet framtidige forskere er det ikke sikkert utfordringene hadde vært så store. Men nå er utdanning tilgjengelig for alle og de aller fleste ender opp i et arbeidsliv utenfor akademia.

Ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og kreativitet vil etterspørres i framtiden. Foto: Edvard Kristiansen-Edvardk.com

På den andre siden er kritisk tenkning og kreativitet selve nerven i forskning. De største endringer, utvikling og innovasjon har sitt opphav i forskningsmiljøene. Studier av innovative bedrifter viser at det er de som evner å kombinere praktisk erfaring med vitenskapelig kunnskap er de som skaper innovasjoner med størst verdi. Dersom vi slutter å satse på grunnforskning fordi vi ikke har tid til vente på svarene vil det med andre ord kunne koste oss dyrt på sikt. Går det an å tenke på samme måte med utdanning? At også den faglige kompetansen har en verdi i seg selv?

Framtidsferdigheter setter fokus på at verdien av de humane ferdighetene kommer til å bli større når verden blir mer kompleks og automatisert. Det understreker at det fins en type generell kompetanse som alle arbeidstakere burde utvikle. Men en slik breddekompetanse uten faglig dybde vil være for generell, og heller ikke egnet til å løse de utfordringene vi står ovenfor. Nøkkelen må være kombinasjonen av den faglige dybdekunnskapen og de generelle breddeferdighetene.

I framtiden vil vi altså fortsatt trenge arbeidstakere med formell kompetanse innen fagområder som biologi, fiskeri og økonomi. Disse arbeidstakerne skal også stille kritiske spørsmål og delta i utviklingen av kreative løsninger gjennom å kunne kommunisere og samarbeide godt. På BFE jobber vi hele tiden med å utvikle våre programmer for å få til disse kombinasjonene. Vi har kommet godt i gang med praksis, problembasert læring og andre studentaktive læringsformer. Covid-19-pandemien setter ikke dette arbeidet på vent, men tvinger oss til å finne andre løsninger enn de først hadde tenkt. Også universitetsansatte har godt av å utvikle slike ferdigheter.

Species on the move make way for new feeding interactions

Posted on 24/08/2020 by Sunniva Katharina Thode

Marine species are on the move due to global change, but can they start feeding on local species that they have never encountered before?

Photo: Audun Rikardsen

Written by Laurene Pecuchet and Marie-Anne Blanchet

Temperature changes in the world’s ocean are causing marine species to move. As these species settle in new areas, they might come across species they never encountered before. In order to establish themselves in a new area they need to feed on the unfamiliar species. Can the newcomers feed on these, and what could be the consequences for the local ecosystems? In a new study published in Global Change Biology, researchers from the BRIDGE research group at Norges fiskerihøgskole (NFH) predicted feeding interactions between range-shifting species and Arctic species and investigated the potential impacts of these new interactions on the Barents Sea Arctic ecosystem.

Many boreal species (orange) are expanding their distribution range polewards, entering the historically Arctic ecosystem (blue)

The Barents Sea is a productive ecosystem located off the northern coast of Norway and Russia. This ecosystem has experienced large species redistribution during the last decades with poleward shifts of boreal species.In recent years (2014-2017) about 10 boreal species were found inside the nets of scientific surveys in the Arctic region of the Barents Sea. These boreal species have the common characteristic of being generalist species, meaning that they eat a large array of preys. Then, could these incoming boreal species start feeding on Arctic residents, and by doing so deepen their impact on the Arctic ecosystem?

To predict feeding interactions between the incoming boreal species and the Arctic residents, the BRIDGE researchers used previous knowledge on who eats whom between the species in the Barents Sea.

–We found that all incoming boreal species have the same potential to feed on Arctic preys, as well as being eaten by Arctic predators, says the researchers. – Cod, for example, is predicted to start feeding on Arctic species such as polar cod or the northern krill, but they could also become the prey of Arctic mammals such as the narwhal or the beluga.

Range-shifting boreal species (orange) such a cod might start to eat and be eaten by Arctic species (blue)

These new feeding interactions might intensify the impacts of invasive boreal species on the Arctic ecosystem by reshaping the network of who eats whom. Because the incoming species are generalists, they have the potential to connect some food chains more tightly together. This could make the system less resilient to perturbations because they could propagate through the network more easily.

In a rapidly changing world, it is becoming harder and harder to keep up with the pace of new ecological interactions. To document these changes analysis such as stomach content and isotope analysis can be too time and effort consuming. In this study, the authors circumvent these problems by using machine learning and prior knowledge on who eats whom to infer ecological interactions and help predict the impacts of range‐shifting species on ecosystems.

The article “Novel feeding interactions amplify the impact of species redistribution on an Arctic food web”

The research group BRIDGE

Kan teknologi fortelle hvorfor vi liker natur?

Posted on 10/08/2020 by Sunniva Katharina Thode

Hvordan kan teknologi fortelle hva vi setter pris på i naturen?Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Skrevet av Sunniva Katharina Thode.

Lorena Muñoz har forsket på hvilke steder i naturen vi liker best og hvorfor. Det har hun gjort ved å bruke en app, se på hva vi poster i sosiale medier og med spørreundersøkelser som kartla hvilke steder deltakerne likte best. Hun sier at teknologi gjør det enkelt å hente mye informasjon. Informasjonen kan vi bruke til å forvalte norsk natur som besøkes av flere og flere for hvert år.

– Vi ser på hva vi mennesker setter pris på i naturen og hvilke steder vi liker best. Det forteller oss hvorfor noen steder er viktige for oss og hvor naturen får mest slitasje, sier Munoz.

Teknologi kan hjelpe oss å ta vare på naturen

Munoz har brukt spørreundersøkelser basert på kart, lastet ned data fra sosiale medier (Flickr) og en egenutviklet app for å samle inn data. Appen har stort potensiale for de som skal passe på områdene. I appen svarer man på spørsmål om hvordan man liker stedene man er mens man er der. For de som forvalter områdene kan appen være nyttig, ifølge Muñoz. Å vite hvor folk ferdes forteller hvor det er størst slitasje på naturen. For å spre slitasjen kan forvaltere markedsføre andre steder. De kan også planlegge tiltak for å unngå skade på naturen.

Flere hensyn må tas i forvaltning av naturen

Muñoz har forsket på hva vi setter pris på i beskyttede områder i Jotunheimen, Utladalen og Breheimen. Lokalbefolkningen har brukt områdene i århundrer og er sterkt knyttet til dem. Flere turister har oppdaget det spektakulære landskapet og besøkene øker for hvert år. For å fortsatt ta vare på områdene må vi vite mer, ifølge Muñoz.

– Vi må vite hva som er som er viktig for oss i naturen for å kunne ta vare på den riktig. De som forvalter områdene må ta hensyn til hva både de lokale og de besøkende setter pris på, sier hun.

Regjeringen vil ha mer turisme i distriktene for å øke inntekter. Da er det også viktig at vi balanserer hensynet til både de lokale og de besøkende for å unngå konflikter, ifølge Muñoz.

Skilt til turstier i Jotunheimen. Foto: Lorena Muñoz

Turister og lokale setter pris på ulike ting

Muñoz og hennes kolleger har sett på om det er forskjell på hva turister og lokale setter pris på ved naturen. Besøkende i området setter pris på litt andre ting enn lokalbefolkningen.

– Internasjonale besøkende setter gjerne pris på områder som oppleves som ren og urørt natur og at de er lett tilgjengelige. Lokalbefolkningen setter pris på å kunne høste fra naturen i tillegg til å nyte vakker natur, sier Muñoz.

Hun trekker også frem at kultur og tilknytting til området er viktig for de lokale. Hva vi setter pris på med naturen avhenger av tilknytning til stedet, kultur og utdanning, ifølge Muñoz’ forskning.

– Det viktigste jeg har funnet ut er at vi virkelig bryr oss om naturen, avslutter hun.

En turist på tur i Jotunheimen. Foto: Francisco-Javier Ancin

Lorena Muñoz disputerte 16. juni 2020 for graden PhD i naturvitenskap med avhandlingen “Mapping nature’s contribution to people: Opportunities and limitations of crowdsourced data to identify place-based values and conservation concerns”. Veiledere for avhandlingen var professor Vera Helene Hausner (UiT), seniorforsker Per Fauchald (NINA) og professor Christopher Monz (Utah State University). Bedømmelseskomitéen bestod av professor Yu-Fai Leung (North Carolina State University) som førsteopponent, Dr. Nora Fagerholm (University of Turku) som andreopponent og førsteamanuensis Keshav Prasad Paudel (UiT) som internt medlem og leder av komitéen. Disputasen ble ledet av prodekan Jørgen Berge (UiT).

Priser til forskningsfilmen «Into the dark»

Posted on 20/07/2020 by Sunniva Katharina Thode

“Into the dark” vant to priser ved Columbia film festival. Foto: Michael O. Snyder

I januar 2018 ble fotograf og filmskaper Michael O. Snyder med Jørgen Berge og hans team på tokt i Arktis. Resultatet ble filmen «Into the dark». Nå har filmen vunnet to nye priser. Ved Columbia film festival vant «Into the dark» prisene for beste klipp og beste foto.

I “Into the dark” blir vi kjent med hvordan teamet forsker på om kunstig lys påvirker livet i havet under polarnatten. Polarnatten er den delen av året der det er natt hele døgnet, altså mørketid. Organismer som lever i Arktis har tilpasset seg de store sesongendringene i lysforhold, men det har vært uklart hvordan kunstig lys kan påvirke livene deres. Polarnattforskningen viser at arbeidslyset på forskningsskipet påvirker organismene i havet helt ned til 200 meters dyp. Det betyr at all tidligere forskning som ikke har tatt hensyn til dette kan ha feil data.

Into the dark hadde verdenspremiere på TIFF (Tromsø internasjonale filmfestival) i januar 2020 og har blitt vist på filmfestivaler rundt i verden. Tidligere pris filmen har vunnet er publikumsprisen på Around Film Festival Paris. Den var også semifinalist på Dumbo Film Festival. I tillegg har filmen ført til artikler i National Geographic, Oceanograpic, Scientific American og BBC.

Into the dark trailer

Bilder fra filmen

Michael O. Snyder sin webside

Forskningsartikkel om hvordan kunstig lys påvirker livet dypt ned i havet

Sak om polarnattforskningen på forskning.no

Sak om filmen på itromso.no

Om filmen på TIFF sine nettsider

Sak om filmen på UiT sine nettsider

Ni nye næringslivsmentorer ved BFE

Posted on 25/06/2020 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Lena Korsnes.

BFE satser på ordningen med næringslivsmentorer. Slik vil vi fortsatt være en relevant og dyktig leverandør av fremtidens arbeidstakere. Bli kjent med våre nye mentorer for 2020!

Næringslivsmentorene skal styrke samarbeidet mellom næringsliv, akademia og studenter. Foto: David Jensen/ UiT

Møteplasser der studenter, fagmiljø og arbeidslivet kommer i direkte kontakt med hverandre har stor betydning for fremtidig arbeidsliv i nord. Målet med mentorordningen er å styrke nettverkssamarbeidet mellom næringsliv og akademia og bidra til gjensidig kunnskapsutveksling.

Mentorene får en sentral rolle i å formidle kontakt og skape tettere dialog mellom studenter og arbeidsliv, i samarbeid med fagmiljøene. Kontakt med næringslivet gir studenter praktisk påfyll til den teoretiske verktøykassen. Ved å bli kjent med ekte problemstillinger i næringslivet får studenter kjenne på pulsen i arbeidslivet og koble kompetanse og ideer til reelle prosjekter. En vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Av de totalt 18 engasjerte næringslivsmentorene ved UiT for 2020, er ni tilknyttet BFE-miljøer.

Bli kjent med våre nye mentorer og hva som motiverer dem for arbeidet: