En skarve engel i Brutalias land

Verk for sopran og klaver.

Tekst: Liv Lundberg

Musikk: Gunnar Germeten jr.

 

Et bestillingsverk fra Fylkesmusikklederen

i Finnmark 1990

 

INTRO

 

Det fløy  en engel

i Brutalias land

 

 

Landet Brutalia

har mange navn

 

Unge stemmer

med lyse vinger

 

Synger om frihet

på mange språk

 

Herskerne  taler

sin  gamle tale

 

Kvass og blodig

mõrk og makaber

 

 

En engel våknet

en skarve  engel

i Brutalias land

 

 

 

1.

 

Engel het hun og lo…

 

da teppet gikk opp

og livet begynte…

 

Det fõrste skrittet ble tatt

i munnen et ord

 

fra  kroppens dirrende  bue

ei pil som traff

 

ei hånd som rakk fram

en rygg som bar oppe

 

da språket lærte

å gå

for livet – til  livet

 

Den første og eneste forestilling

som var noe verdt

for den reneste engel

 

av skarveætt

 

 

 

 

2.

 

Engel het hun og var av familien Skarv

ei slekt så fornem  og fin  som få i Brutalias land

 

Lys og skjær  mot det mørke folk

 

Fattigbarna i brakkebyen  ville hun lære

å stave  ordet rettferdighet

 

Det er ingen spørsmål om retten til ordet

sang hun med øyne som stjerner

 

Retten til mat og frihet, leste de høyt i kor

 

Ordene vokste vilt som blomster i asfalthagen

Ord fikk vinger og flõy langs den lange kyst

 

Spredte sin lengsel etter ordet rettferdighet

 

 

 

3.

 

Skarvelig er jeg

skarvelig verden

skarv i Brutalia

Ordet en engel

som flyr mellom alle

 

En skarv må fortelle

ordet til alle

flyvende skarver

Brutal er Brutalia

Skarve engel

 

Ordet, min skarv, er meg selv

 

Skarvelig er jeg

Brutalias engel

født til å fly

med ordet som lyser

med sterke vinger

 

En skarv må fortelle

ordet til alle

barn av Brutalia

løfter mot lyset

blinkende vinger

 

Ordet, min engel – er alles

 

 

 

 

4.

 

PÜ drift mot det nye

 

Jeg holder et lõfte

jeg holder et ord

 

Ordet er huden

om hånda en hanske

vi lõfter mot lyset

 

Ordet er huden

jeg rõrer ved landet

 

Huden berõrer 

min innerste vilje

 

Vi banker med pulsen

pÜ byens betong

 

Ordene banker

i brystet min vinge

 

Ordet vi elsker

smelter i munnene

smelter ned murene

 

Lõft meg, bër meg!

 

Det gamle Brutalia dõr

Lysten til lyset

fortërer oss alle

 

brenner en engel

til aske og skarv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5.

 

Brutalia var ikke dõd

Brutalia lõftet sitt panserhode

Brutalia kastet sitt jernnett ut:

 

De skal forsvinne!

 

Plukk dem opp fra rennesteinene

Lõsfugler som flagrer rundt i gatene

Som sõppelblomster skal de brenne

 

De skal forsvinne!

 

Falske fjër og fakter plukkes av dem

 

Sannheten, en naken hudlõs stemme..

 

skal lukke munnen

og forsvinne!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6.

 

SÜ enkelt

og svart

som natta

 

sÜ forferdelig

lett

Ü forstÜ

 

sÜ enkelt og svart

sÜ forferdelig lett

 

sÜ lett Ü forstÜ

som natta er svart

 

sÜ enkelt og lett

sÜ forferdelig svart

 

sÜ enkelt og svart som natta

sÜ forferdelig lett Ü forstÜ

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At dagslyset ble

sÜ enkelt og lett

sÜ forferdelig svart

 

sÜ enkelt og svart

sÜ forferdelig lett

 

at dagslyset ble

et mareritt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7.

 

Da kunne de se..

 

 

Nei, vi skulle ikke se

 

Vi kunne ikke se

at det skjedde

 

Da skjedde det ikke

det var bare et rykte

 

 

Dagen var lys og klar som fõr

 

 

Det ingen har sett

kan ingen vite

 

Det ingen vet

kan ikke ha skjedd

 

Lyset er lett

alt er som fõr

 

 

Det er bare rykter at noen dõr

 

 

Det beste er..

best Ü holde munn

 

Det beste er..

best Ü vëre stille

 

Alt er sÜ stille..

alt er som fõr i gatebildet

 

Men noe er vekk..

 

Lyset er lett..

alt er som fõr

 

 

Det er bare rykter at noen dõr

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8.

 

I stillheten som flagrer gjennom

vegger, murer, ansikter

 

er englene fõrt bort i stengte biler

forsvunnet i det stumme dyrets munn

 

forlatt i fantasien til de etterlatte

i irrganger der tanker, ord og setninger

 

forferdet virrer rundt pÜ flukt

fra munnen stengt med stÜl og kjetting

 

slipper ingen lenger ut et navn

av skrekken for Ü rõpe den de elsker

 

av redsel for Ü hentes

til sin elskers knuste munn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

9.

 

Min vinge

hvor flõy jeg

hvor mistet jeg ordene?

 

Vingene brast

da de mõtte mitt hjerte

med slagene sine

 

Jeg brant

fordi ordene snakket sant

 

 

 

Vi bruste

vi lõftet oss

steg som en flukt av stemmer

 

De kastet sitt jernnett ut

og snõrte oss sammen

 

De lõftet sitt panserhode

og kysset vÜr hud

med all tenkelig smerte

 

 

 

 

 

..bort i stengte biler..

..forsvunnet..

..etterlatt..

..i irrganger..

 

..forferdet virrer rundt..

..fra munnen stengt..

..et navn..

..av skrekken..

 

..den du elsker..

..er forsvunnet..

 

 

 

De tenkte

de renset sin jord

ved Ü tappe vÜrt blod

 

De trodde

de reddet sin sjel

ved Ü hakke vÜr kropp i stykker

 

De trodde

de vant en krig

men de tapte sitt menneske

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10.

 

Munnen er en ordlõs

brõnn som drikker

mine ord til dõden

 

og svelger meg tilbake

gjennom kroppens dõr

 

 

 

En mor kan aldri

glemme sine barn

Hun leter etter meg

 

blant knokler strõdd

utover som et hav

forlatt av bõlgene

vi var som levende

 

Det tar en evighet

et univers..

et õyeblikk..

 

 

 

Hun finner meg!

 

et bõlgeslag

som fõder et mirakel

Jeg Üpner munnen

skriker ut

en engel fõdt

av aske, lidenskap og minner

 

 

 

è, Skarvengel!

 

 

 

Jeg flyr tilbake

fra min dõd

 

Et gjenfõdt sprÜk

pÜ vingene

 

 

 

è, Skarvengel!

 

 

 

Jeg flyr, jeg er

tilbake fra min dõd

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *