Verk for sopran og klaver.
Tekst: Liv Lundberg
Musikk: Gunnar Germeten jr.
Et bestillingsverk fra Fylkesmusikklederen
i Finnmark 1990
INTRO
Det fløy en engel
i Brutalias land
—
Landet Brutalia
har mange navn
Unge stemmer
med lyse vinger
Synger om frihet
på mange språk
Herskerne taler
sin gamle tale
Kvass og blodig
mõrk og makaber
—
En engel våknet
en skarve engel
i Brutalias land
1.
Engel het hun og lo…
da teppet gikk opp
og livet begynte…
Det fõrste skrittet ble tatt
i munnen et ord
fra kroppens dirrende bue
ei pil som traff
ei hånd som rakk fram
en rygg som bar oppe
da språket lærte
å gå
for livet – til livet
Den første og eneste forestilling
som var noe verdt
for den reneste engel
av skarveætt
2.
Engel het hun og var av familien Skarv
ei slekt så fornem og fin som få i Brutalias land
Lys og skjær mot det mørke folk
Fattigbarna i brakkebyen ville hun lære
å stave ordet rettferdighet
Det er ingen spørsmål om retten til ordet
sang hun med øyne som stjerner
Retten til mat og frihet, leste de høyt i kor
Ordene vokste vilt som blomster i asfalthagen
Ord fikk vinger og flõy langs den lange kyst
Spredte sin lengsel etter ordet rettferdighet
3.
Skarvelig er jeg
skarvelig verden
skarv i Brutalia
Ordet en engel
som flyr mellom alle
En skarv må fortelle
ordet til alle
flyvende skarver
Brutal er Brutalia
Skarve engel
Ordet, min skarv, er meg selv
Skarvelig er jeg
Brutalias engel
født til å fly
med ordet som lyser
med sterke vinger
En skarv må fortelle
ordet til alle
barn av Brutalia
løfter mot lyset
blinkende vinger
Ordet, min engel – er alles
4.
PÜ drift mot det nye
Jeg holder et lõfte
jeg holder et ord
Ordet er huden
om hånda en hanske
vi lõfter mot lyset
Ordet er huden
jeg rõrer ved landet
Huden berõrer
min innerste vilje
Vi banker med pulsen
pÜ byens betong
Ordene banker
i brystet min vinge
Ordet vi elsker
smelter i munnene
smelter ned murene
Lõft meg, bër meg!
Det gamle Brutalia dõr
Lysten til lyset
fortërer oss alle
brenner en engel
til aske og skarv
5.
Brutalia var ikke dõd
Brutalia lõftet sitt panserhode
Brutalia kastet sitt jernnett ut:
De skal forsvinne!
Plukk dem opp fra rennesteinene
Lõsfugler som flagrer rundt i gatene
Som sõppelblomster skal de brenne
De skal forsvinne!
Falske fjër og fakter plukkes av dem
Sannheten, en naken hudlõs stemme..
skal lukke munnen
og forsvinne!
6.
SÜ enkelt
og svart
som natta
sÜ forferdelig
lett
Ü forstÜ
sÜ enkelt og svart
sÜ forferdelig lett
sÜ lett Ü forstÜ
som natta er svart
sÜ enkelt og lett
sÜ forferdelig svart
sÜ enkelt og svart som natta
sÜ forferdelig lett Ü forstÜ
At dagslyset ble
sÜ enkelt og lett
sÜ forferdelig svart
sÜ enkelt og svart
sÜ forferdelig lett
at dagslyset ble
et mareritt
7.
Da kunne de se..
Nei, vi skulle ikke se
Vi kunne ikke se
at det skjedde
Da skjedde det ikke
det var bare et rykte
Dagen var lys og klar som fõr
Det ingen har sett
kan ingen vite
Det ingen vet
kan ikke ha skjedd
Lyset er lett
alt er som fõr
Det er bare rykter at noen dõr
Det beste er..
best Ü holde munn
Det beste er..
best Ü vëre stille
Alt er sÜ stille..
alt er som fõr i gatebildet
Men noe er vekk..
Lyset er lett..
alt er som fõr
Det er bare rykter at noen dõr
8.
I stillheten som flagrer gjennom
vegger, murer, ansikter
er englene fõrt bort i stengte biler
forsvunnet i det stumme dyrets munn
forlatt i fantasien til de etterlatte
i irrganger der tanker, ord og setninger
forferdet virrer rundt pÜ flukt
fra munnen stengt med stÜl og kjetting
slipper ingen lenger ut et navn
av skrekken for Ü rõpe den de elsker
av redsel for Ü hentes
til sin elskers knuste munn
9.
Min vinge
hvor flõy jeg
hvor mistet jeg ordene?
Vingene brast
da de mõtte mitt hjerte
med slagene sine
Jeg brant
fordi ordene snakket sant
Vi bruste
vi lõftet oss
steg som en flukt av stemmer
De kastet sitt jernnett ut
og snõrte oss sammen
De lõftet sitt panserhode
og kysset vÜr hud
med all tenkelig smerte
..bort i stengte biler..
..forsvunnet..
..etterlatt..
..i irrganger..
..forferdet virrer rundt..
..fra munnen stengt..
..et navn..
..av skrekken..
..den du elsker..
..er forsvunnet..
De tenkte
de renset sin jord
ved Ü tappe vÜrt blod
De trodde
de reddet sin sjel
ved Ü hakke vÜr kropp i stykker
De trodde
de vant en krig
men de tapte sitt menneske
10.
Munnen er en ordlõs
brõnn som drikker
mine ord til dõden
og svelger meg tilbake
gjennom kroppens dõr
En mor kan aldri
glemme sine barn
Hun leter etter meg
blant knokler strõdd
utover som et hav
forlatt av bõlgene
vi var som levende
Det tar en evighet
et univers..
et õyeblikk..
Hun finner meg!
et bõlgeslag
som fõder et mirakel
Jeg Üpner munnen
skriker ut
en engel fõdt
av aske, lidenskap og minner
è, Skarvengel!
Jeg flyr tilbake
fra min dõd
Et gjenfõdt sprÜk
pÜ vingene
è, Skarvengel!
Jeg flyr, jeg er
tilbake fra min dõd