Biografi (no)

Biografi

Født 23. oktober 1944 i Bardu, direkte etterkommer etter østerdølene som kolonialiserte Indre Troms fra 1790-tallet ved å dyrke opp landområdene som tidligere var flyttruter for reinflokkene fra Sverige. Dølene beholdt sine skikker og sin dialekt – ennå i dag har de østnorsk tonefall, de giftet seg bl.a. med andre døler. Min mor og far var doble tremenninger. Jeg har fire søsken, minst tyve søskenbarn og talløse tre- og firemenninger, røft anslått er jeg i slekt med halve Bardu. Selv om eller nettopp fordi dølene var en minoritet i landsdelen, oppfattet de seg selv som ”norskere” enn alle. Foruten å drive gårdsbruk var de lærere, emmisærer, indremisjonærer, ordførere eller stortingsmenn. Min mor var yngste søster i en brødreflokk og hadde ingen sjanse til å bli annet enn gift, uansett hvor talentfull hun var. Så jeg hadde vel noe å hevne, samtidig arvet jeg muligens – fra selvsamme menn – den selvtilliten jeg trengte for å tro jeg kunne gjøre hva jeg ville og bli noe annet.

Det radikale frigjøringsprosjektet på 60-tallet er min viktigste referanse som ung voksen etter en oppvekst med etterkrigstidas likhetsideologi – som rommet stort frigjøringspotensiale for fattigjenter som meg: Det kom an på evnene – ikke kjønn eller klasse. Det trodde vi på. Jeg var skoleflink med talent for å tegne – mennesker. Jeg diktet om dem mens jeg tegnet, men at det var dikte jeg gjorde, forsto jeg først seinere. Jeg var definitivt et lesende, men aldri et skrivende barn.

Fra jeg var 17 til 20 år gikk jeg på Kunst- og Håndverkskolen i Oslo på linja for Klær og Kostyme. Deretter jobbet jeg et år i København som bl.a. kostyme-rekvisitør i Danmarks Radio. Dette var midt på 60-tallet da alt begynte å skje. Jeg var ung nok til først å bli forført, deretter frelst, først av Kunsten, deretter av Politikken. Jeg ga avkall på kunsten for å studere “samfunnet”, først gikk jeg to år på Oslo Kommunale Kveldsgymnas, mens jeg smidde tremodeller av Oslos gamle gårder på Byplankontoret.

Etter påvirkning fra latinamerikanske kommunister i spansk eksil, ispedd generell anarkisme, black power-aktivisme pluss solidaritet med frigjøringsbevegelser i alle land, en dose “grav-der-du-står” og Sara Lidmans rapport fra gruvestreiken i Kiruna, landet jeg i Tromsø med en kleskolleksjon som jeg hadde tegnet og sydd til en nyåpnet boutique som straks gikk konkurs, men jeg rakk å forelske meg i en kven fra Ø-Finnmark med lærerjobb på Magerøya. Jeg tyvreiste med Hurtigruta til denne ytterste utkant som åpenbarte sitt voldsomme, nakne steinvesen – forsøksvis mildnet av enslige rognetrær i hagene, pakket inn i presenning mot vinterværet. Her fikk jeg jobbe – som formingslærer.

I Honningsvåg fantes noe så aparte som et avangardistisk kunstnermiljø av kraftpatriotiske unge menn(esker) som riktignok reiste ut i verden for å utdanne seg, men innimellom vendte hjem for å tjene penger. Dette miljøet drev den senere så vidgjetne sommer-restauranten Aquarius 1970 og 1971. Der serverte jeg tangsuppe, haneskjell, hval-roastbiff, steinbit, reintunge o.a. lekkerbiskener som fine restauranter kappes om å servere i dag, sammen med bl.a. etnografistudenten Laila Stien som droppet innom Magerøya med reinflokken som hun fulgte fra indre Finnmark.

Laila og jeg debuterte begge som forfattere 1979. Da var 70-tallet gått med i et sosialt og politisk dragsug, selv om Finnmarkingene frelste meg ml-ismen. Humor er det skarpeste våpen mot gravalvoret. Jeg kjente meg fri og poetisk i skissene jeg skapte i tusj og akvarell, men det ble først sving på bildene da de ble språklagt. Maleren Bjarne Holst åpnet øynene mine for det surreelle og erotiske ved det nakne landskapet, og Knut Erik Jensen kom hjem etter russiskstudier i St.Petersburg og deklamerte Majakovskij før han begynte på filmskole i London. Kunsten var definitivt integrert i det ekstreme landskapet og radikale sinnelaget. Jeg fikk mine første dikt på trykk i antologien Nordfra75.

1974 gikk jeg høygravid i 1.mai-toget under parolen For selvbestemt abort og fødte et jentebarn på sykestua, assistert av gammeljordmora som hadde forløst mange barn i gruvegangene etter at tyskerne brente Kirkenes. Det forundret meg ikke et øyeblikk at barnet ble født med et finnmarksk fortellertalent, noe som først kom til uttrykk seinere; der og da satt jeg med ansvaret for et nyfødt liv. Noe måtte gjøres. Jeg begynte å lese pensum mens babyen sov og tok Idehistorie ved UiO før vi flyttet til Vaggetem i Øvre Pasvik med todelte barneskole, der jeg fortsatte fjernstudiene. To år senere flyttet jeg til Tromsø med barnet og tok flere eksamener som heltidsstudent ved Universitetet i Tromsø, mens jeg publiserte mine tre første diktsamlinger.

Ved inngangen til 80-tallet kjentes det helt nødvendig å undersøke språkets gyldighet, dets meningsbetingelser. Det var utenkelig å vende tilbake til en pre-politisk estetisk salighet. Jeg trengte et filosofisk-teoretisk fundament å dikte på. Det var nok ikke tilfeldig at jeg valgte filosofiske foran litterære verk på Idehistorie-pensumet, eller at jeg etter M-fag i Nordistikk begeistret fant meg til rette i samfunnsvitenskapene som dengang i Tromsø var tverrfaglig organisert i ulike forskningsgrupper. Der ble jeg kjent med tankene til Gregory Bateson, antropologen som beveget seg: “i et sprængladet spændingsfelt mellom fysik, biologi og filosofi… bokens argumentation for at vi skal acceptere at leve med både forskel og enhed er lysende klar” (sit.: Poul Borum om Batesons bok Ånd og natur). Hans essays i Steps to an Ecology of Mind beskjeftiger seg med emner som kommunikasjon mellom delfiner, lek og fantasi hos dyr, læring og koder, schizofreni og kybernetikk, informassjonsteori, kunst og økologi.

Tilknyttet forskningsgruppa Etniske relasjoner, lærte jeg mye om etnisitet og kommunikasjon ved hjelp av ulike koder på ulike kommunikative nivåer. Gjennom iherdig lesing og oppgaveskriving som (ikke alene) forholdt seg til Batesons språk- og kommunikasjonsteori, gjenvant jeg tilliten til kunsten og poesien som midler til erkjennelse. Poesien er et ytterliggående språk, men ikke vesensforskellig fra hverdagsspråket. Både instrumentelle og emosjonelle uttrykk (også de non-verbale) er ulike aspekter ved all menneskelig kommunikasjon. Det figurlige språket som taler i bilder, ligger nærmere det førspråklige evolusjonsbiologiske livet. Det er mer fundamentalt, men mindre differensiert enn formalistiske og instrumentelle språk med matematikken som ytterpunkt, basert som det er på, og i stadig berøring med den fysiske verdens kropper og stoffer. Poesien ble en erkjennelsesreise henimot syntese og overskridelse av den klassiske dikotomien mellom ånd og natur, sjel og kropp, fornuft og følelse, teori og praksis.

* * *

1.

For oversiktens skyld kan jeg inndele mitt forfatterskap i tre faser. Første fase er tiåret etter debuten (1979-1988) da jeg ga ut fem egne diktsamlinger og et utvalg av Sylvia Plaths dikt. Mitt diktspråk gjennomgikk en utvikling fra naiv poetisk umiddelbarhet i de første par bøkene, til direkte tematisering av og kritikk av språket som system i Språkets hus har åpninger (1982). Deretter prøvde jeg i Steindrømt (1985) å trenge inn i åpningene i språksystemet (ikke bare snakk om språket), ved å synliggjøre det førspråklige i språket, som troper og figurer, som pauser og klangforløp. Tausheten kan tale, figurlig talt. Man kan nærme seg utsigelsens grenser (også) gjennom språket. Jeg lot meg inspirere av Sylvia Plaths dristighet, til å gå så langt jeg lystet, så langt jeg klarte. Jeg formulerte det (i enquete i ”Vinduet”)som et arbeid ved forskningsfronten til forskjell fra i normalvitenskapen.

Forholdet mellom det tause og det talende eller mellom det lukkede (harde, avvisende) og det åpne (myke, tilgjengelige) angikk for meg ikke bare forholdet mellom det instrumentelle og det emosjonelle, ikke kun de store sprørsmål om kultur versus natur, men noe høyst personlig, som en egen konstitusjonell spenning. Derfor har jeg alltid tenkt på Steindrømt som et selvportrett. Du møter et ansikt i speilet, som du ser på som en fremmed, med et blikk som kjennes fremmed, selv om det er ditt eget… I dette møtet mellom ditt indre og ditt ytre forstummer du og lytter på tausheten i rommet, fylt av åndedrag og åndelig substans. Et nærvær av levende materie – som har avfødt evnen til å tale, men aldri kan si det hele.

Hva ble mer naturlig enn at språket i Tveegget engel (1988) beveget seg til den motsatte ytterkant? Etter å ha stirret seg til stumhet i steinøyet, kaster poeten seg ut i “Tekstens spetakkel” – en strålende, skrålende markskrikersk billedverden av jubel og klage, for deretter å lytte til “Kontekstens tause musikk” (en oxymoron) som omgir verdens skrål.

2.

I Tveegget engel står et dikt som heter ”Far”, skrevet ved min fars død, det innleder andre fase i mitt forfatterskap, som består av de to romanene Vinterens hjerte (1990) og Nybegynnerens forutsetningsløshet (1996). Når jeg leste diktet høyt, ble tilhørerne dørgende stille. Vi har jo alle hatt en far, sa noen. Faderdrapet er et klassisk symbol, sa de mer sofistikerte. Min konklusjon ble at jeg skulle skrive noe enkelt på prosa, en liten fortelling med et tema som angikk meg personlig, også påvirket av en sentens av Eric Beckman: “altfor mange poeter selger sin personlige sannhet for en god formulering å investere i”.

Vinterens hjerte ble en kort og enkel bok. Og drastisk. Med en jegforteller som går tett på leseren. Men definitivt en roman på hundre sider – med store sprang i tid og rom. Nybegynnerens forutsetningsløshet er mer vanlig romanaktig med synsvinkel i 3.person, kronologisk tid, lengre setninger, flere ord, i det hele tatt mer distanseskapende språk. Ingen av romanene er med vilje “poetiske”, noe de (etter min syn uberettiget) er blitt beskyldt for å være, antakelig på grunn av billedbruken og en viss språklig spenst (som om ikke prosaen driver med sånt). Begge romanene er nokså prosaisk realistiske på utsiden, men med en viss stilisering som rokker ved realismen i Vinterens hjerte, og en klart reflekterende innstilling i Nybegynnerens forutsetningsløshet. Der Vinterens hjerte overdriver, konsentrerer og stiliserer, holder Nybegynnerens forutsetningsløshet en ubestemt, kanskje ubehagelig ironisk distanse. De to romanene er ulike i form, stil og komposisjon, men behandler samme tema, som kan betegnes den kvinnelige livskampen, med nedslag på ulike stadier av livets kamp, det kroppslige blir uttrykkelig tematisert – noen ganger som voldelighet. Jeg brukte lang tid på Nybegynnerens forutsetning. Jeg skrev andre ting. Livet tok tid. Jeg var raus på tid og krefter. 1993-94 planla jeg og ledet gjennomføringen av et Forfatterstudium som prøveår ved UIT.

Jeg tror jeg ville skrevet andre bøker hadde jeg ikke trent kampsporten aikido siden 1982. I aikido må man nedkjempe sitt ego, overvinne selvbevissthet (og selvopptatthet) for å bli virkelig god. Man kan ikke konkurrere i splended isolation som en skarpskytter eller maratonløper, først i kontakt med (angrep fra) en annen, blir man i stand til å utøve sin kampkunst. I nærkontaken på gymmattene blir kroppen en helt naturlig og høyst virkelig fysisk størrelse, ikke et mystifiserbart, erotiserbart objekt, verken tabuisert helligdom eller vampyr, men i kontinuerlig jordisk utveksling med annet jordisk stoff, andre jordiske skapninger, som leverer samme type sansedata til hjernen, som så kan bearbeides til innsikt og bevissthet. For meg er begreper som kropp, kontakt, bevissthet alt annet enn “følsomme”, de er høyst operative. Kroppen er fast og fysisk, men også flytende, fleksibel i et større rom som består av flere og ulike kropper. Dette synet på kroppen får følger for oppfatningen av identitet – hvor avgrensbar den er. Det stiller seg antitetisk til all essensialisme som søker å fastholde subjektet som helhetlig utstyrt med bestemte personlige og kulturelle atributter. Et syn som gir lite handlingsrom for jeget – til å forhandle om virkelighetens mulighetsbetingelser for best å nå fram til et modus vivendi – som i siste instans er et modus operandi.

3.

Forfatterskapets tredje fase ble innledet med erkjennelsen av et tap. Jeg var sliten og led av hjemlengsel til bildene og poesien. Jeg tror følelsen ble utløst, nesten som et lettelsens sukk, da jeg gjendiktet con amore Inger Christensens Alfabet (1997). For å komme meg hjem til det poetisk umiddelbare, måtte jeg reise langt vekk og bli lenge borte – fra den kjente verden, fra alle bekvemmeligheter, fra meg selv, for å klare og se noe nytt med nye øyne. De tre diktsamlingene som må kalles mitt comeback som poet: afrika (-98), Iverksatt (-99) og Harlekins hud (-01) er like ulike som alle mine bøker. Men begge de to første forsøker å se verden: i afrika den ubegripelige verden man kan møte på helt virkelige reiser, i situasjoner man må lete etter språk til, for å finne betydningen av.

I Iverksatt er det ulike kunstverk som leder blikket over assossisjonsbroer til refleksjoner rundt menneskets møte med seg selv i kunsten, som del av det store møte med verden og virkeligheten. Kunst og menneske installert i ulike rom som verk med praktisk og symbolsk betydning – i virkeligheten. Kunsten og virkeligheten iverksetter hverandres mening. Mennesket er en som former materien (materialene), som samtidig selv er en skapning, skapt av naturen. Slik kan selve det å forstå formes som spørsmål om identitet – om forholdet mellom den som ser og det som blir sett.

Harlekins hud, et dikt har episk struktur. Diktet starter med å se, men går over til å beskrive symbolske handlinger. Ved milleniumskiftet starter diktjeget en reise gjennom ulike stadier, representert ved naturelementene jord, ild, vann, luft. Jeget er ledsaget av, i dialog med, et barn som kan være en aksjonist på parti med framtiden, en ledestjerne, en hjelper. Verken jeget eller barnet er klart tegnede karakterer; de er teatralske og spiller ut ulike muligheter som deler av samme stoff (eller vesen), som lappene i Harlekins drakt, som aspekter ved den omflakkende Harlekinfiguren som ikke har hud under drakten, som avgrenser det indre fra det ytre. Harlekin er ingen helhet, slik mennesket heller ikke er en fast størrelse, men består av lag på lag, et patchwork av menneskelige egenskaper i ubestandige sammensetninger. Av bestanddelene kan man lage nye skapninger, så uvanlige at de oppfattes som vanskapninger. “monstre og vidundere er i samme familie” erklærer diktjeget. Øystein Rottem skrev om Harlekins hud : “boken oppstiller indirekte en poetikk, en plattform for en diktning som har tatt opp i seg den antitetiske livsforståelse hvis retoriske motsvarighet er oksymoronens selvmotsigende billeddannelse”.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *