Harlekins hud

H a r l e k i n s   h u d

Et dikt
av Liv Lundberg

 

n u l l

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Folk song

Every true poet is a monster.

He destroys people and their speech.

His singing elevates a technique that wipes out

the earth so we are not eaten by worms…

                                                                                                                        Tomaz Salamun

 

 

 

 

 

 

 

 

 

N u l l   n u l l

 

 

 

En ung skikkelse i vindjakke med hette

puster frost i vinden over rådhusplassen.

 

På vei til nye møter eller dypere ensomhet,

kledd i hverdagen og i det enkeltstående tilfellet.

 

Hvem er det som kommer, hvem er det som går?

Selv i drømme møter man sine forkledninger.

 

En blind banker sin hvite stokk over sorgens

ansikt, grått med høstroser i kinnene.

 

Stille med kalde føtter står en engel ved undergangen;

det er min ungdom, det er min alder

 

som tikker over urskiven på rådhustårnet.

Tiden går ikke men kommer mot meg nå, et barn

 

med bud om nye virkeligheter,

året null null.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

e n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

T å r e n e   m e d   m a n g e   e g e n s k a p e r.

 

 

 

Etter å ha krysset rådhusplassen

stanset jeg foran fasaden til fortidens mekaniske

verksted og begynte å gråte – som en troshandling:

gi meg til gudenes forgodtbefinnende,

lær meg sorgens pris.

 

Hvor mange sølvpenger

koster en verkstedserfaring:

å gå frivillig inn mellom tannhjulene

for å komme ut entropisk

eller med ny informasjon

om varme og bevegelse.

 

 

*

 

 

 

 

 

 

Jeg løfter ansiktet, stikker tunga ut og slikker salt.

Tårene er tunge, mørke skyer,

regn mot rutene, sjøsprøyt langs båtsidene.

Det er tid for å bo over vannet, en årstid for bølger og vind.

Høstmørke pulsslag dunker over fjorden

under festningsverkets brystvern og beskyttelse.

 

 

*

 

 

Tårene er flytende krystall, ordensrekker av molekyler

som kan simulere historiske syner. Nord for intensjonen

vokste intuisjonen, soppartet, synsk

på avstandens grensesnitt.

 

 

*

 

 

Jeg pirker en tåre ut av hver øyenkrok.

De er linser; runde, små dråpeformede vinduer

som kan pusses på begge sider, til innsikter blanke

som utsikter, skåret til tåreglass og slipt i fasetter.

Jeg løfter en tåre mot lyset: Jeg ser,

sier jeg prøvende…

*

 

 

Linsene zoomer inn og forstørrer et øye

som vokser seg større og klarere

og klarere til det splintres.

 

 

*

 

 

Jeg ser barnet; tynnkledd, ustelt, utydelig,

et nedfallsbarn ut av det blå, drar på ene foten,

fikk seg en smell under nedfarten; et restbarn

uten øyenlokk, uten øyenvipper…

 

Øynene roterer; runde, skinnende skiver.

 

 

*

 

 

 

 

 

 

Bare et barn, en blank morgen i det tidlige lyset,

vimser omkring, snuser på linjene over byens terreng;

et villdyrmønster — etter pardansens tråkk,

etter nærkampens hete ånde…

 

Ustoppelig samfunnsånd, grynter barnet,

ikke som i ørkenen, det geologiske området

som er minst forstått, der alle spor slettes

og sand glitrer som vann i varmedisen.

 

Naturen gjentar seg selv, synger sanden,

blåsende over homosapiensparken,

gjennom mediestøy og skandalebrus,

voldstumulter og trafikksammenbrudd.

 

En ung sfinx løfter sitt hode og ser på meg.

Kongene bygger pyramider og river dem ned,

som barn med spann og spader

og sand i øynene.

Barnet ler.

 

 

*

 

 

 

Jeg legger hendene for øynene.

Det ser mørkt ut, sier jeg.

 

 

*

 

 

Neida, sier barnet og klimprer på en trestrengers lyre:

Det er morgengry, det er skinnende — sølv; havsbrus og

skybrudd, en stærflokk over liquid crystal display…

such stuff as dreams are made on… rounded with a sleep.

 

Der har du tårene dine, barnet slår ut med armene,

tårene med mange egenskaper.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

S l i k

 

 

 

Det er enkelt nok å skape… en sje-e-el,

barnet plukker smektende på strengene,

som å fange en ånd i et speil, i en gåte,

i en eske av blakket sølv, gravd ned

et hemmelig sted og glemt.

 

Det er enkelt, men krevende

å skape… en skje-e-ebne, synger barnet,

legger lyren fra seg og drar en håndholdt PC

opp av lomma; vi har arbeid å gjøre,

ting å transportere. Hvilke ting? spør jeg.

 

Mikro og makro, meta og morfo-ting, ler barnet

og trykker på: Åpne, Hent og flytt,

deretter: Enter!

 

 

*

 

 

 

 

 

Ut av verktøylinjene myldrer figurer

med kikkerter, sveisebriller, hjelmer eller øreklokker,

noen bærer våpen andre verktøykasser. De er hjelpefigurer,

sier barnet, og kan brukes til alt bare du behersker dem.

Barnet plystrer skarpt, figurene fryser fast.

 

Før var alt enklere, sier barnet, hver figur hadde klare former

og funksjoner i meningsdannelsen. Nå er alle flyktige kombinasjoner

av en og null. Barnet knipser med fingrene, figurene flyter sammen

og skiller seg ut i nye formasjoner.

 

De enkleste computere spytter ut metaforiske mutanter

uten historisk samvittighet, sier barnet, levningene av mennesket

syder i kjelene, smelter til nye frihetsgrader og inngår i teknorganiske

forbindelser, i nye serier av kjærlighet og savn,

skjebne og skjønnheten i små ting.

 

Vi er gått inn i kyborgens æra, brave new world bruser omkring oss:

O, wonder! How many goodly creatures are there here?

Barnet slikker leppene med sølvblank tungespiss.

Her finnes plenty av muligheter!

Knus tårene!

 

*

 

 

Det er bare splinter, sier barnet og rekker meg

en blank pinsett, et øyeglass, en liten flaske og en pipette,

synsrester etter en tåreprosess, la dette rense

og skylle slam og grus ut av tårekanalene.

 

Jeg løfter øynene mot himmelen, stor og dråpeformet,

krummet over skybanker og stjernetåker

bøyd mot jorden… foran barnets fot.

 

Er det livsånder eller informasjon?

 

 

*

 

 

Barnet klapper i hendene: Det er nå – straks!

Slik: tommel og pekefinger danner en sirkel;

to fingres bøyde hoder gråter mot hverandres skulder.

 

Alt som var helt skal bli delt, sirkler må brytes,

avstander krysses, barnet legger fingrene for øyet

som en skipskikkert: Ta et enkelt skritt, kast loss!

 

Kast vrakgods på havet, gå om bord i en transatlantisk transport!

En sirkel er til for å brytes, to dirigentfingre stikkes opp i lufta.

Barnet løfter armene, svinger sin stav, letter – og flyr.

 

 

Jeg stemmer tungespissen mot tannryggen,

lukker øynene og hører vindrosser, vingebrus.

Havet synger sin klodesang.

 

Det bruser i bevisstheten: S–s-s-slik!

 

 

*

 

Barnet flyr i vifte over lysende platinaskimmer.

Vingeføtter sveiper gjennom luftrommet.

Jeg følger i kybernetisk skute,

gyngende i havsbruset,

sjøsyk,

bundet til masten

for ikke å briste — i sirenesang.

 

 

*

 

 

Barnet flyr, en havmåke inn over hogstfelt og bålplasser,

steinarbeid og jordslit, hamring, spadetak og sleggeslag,

steinknusing, smelting og støping av liv på liv.

 

 

Jeg var et slikt hus bygget opp av barndommen,

stående, seende, det fjerne blikket i en brønn.

Det er stygt og det gjør vondt;

 

grovkornet jordsmonn gnager under fotsålene.

Trangt og forarmet… forbarme seg…

sørgende Mnemosyne flagrer omkring.

 

 

*

 

 

Barnet flyr mot nordvestpassasjen,

og glir inn for landing på en gressvoll ved havet.

Båten skurer mot landingsplassens glatte steiner.

 

Bak et steingjerde står en liten hvit kirke alene.

Jeg setter foten i land og hilser formelt

ved samuraiens sverd til min fars fars far

 

i en gammel, gammel verden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

e n   n u l l

 

 

 

 

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 

 

 

 

G o b e l i n

 

 

 

I bakværelsene samler de seg, ved fødestedene.

Bak forhengene kommer de på besøk: krønikeskriverne,

observatørene og søvngjengerne. De kommer for å låne deg øre,

sier barnet syrlig — og et øye, kanskje en penn.

 

Når du ser tilbake på dem, ser hele slekta tilbake på deg.

Siden de er døde kan de legge en hånd på din skulder,

trøstende: Du trenger ikke løfte en finger for å dø.

 

En enkelt død er helt naturlig; et stikk i hjertet,

kortslutning av et hjerneprogram, en lunge punktert,

luftveiene blokkert… enkelt og fatalt, sier jeg litt nervøst.

 

Yeah, so what? sier barnet og viser meg fingeren.

Fortell oss heller din livshistorie; parodisk, patetisk,

blott dine ironiske grep, la oss lese dine arr figurlig.

 

Lytte til larmen og vreden i den voldsomme fødende

kroppen, smerten er en sann overdrivelse:

ensomhetens hyperbo-o-ol.

 

 

 

Før var en kropp et sosialt anliggende,

et kollektivt bånd mellom unnfangelse

og utslettelse. Nå danner drømmene

 

en episk gobelin, fremadskridende

lik frisene på etruskiske sarkofager…

hver stoffbit; en datter, mor, elsker eller fiende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

H u s

 

 

 

I verdens luftstrømmer ble alt så stille.

Den tids sorg drysser i vinden, sansenes stoff

svever ut av tingene og kleber ved membraner og hinner.

 

Jeg vokste ut av en hinne og ble et hus, sanselig, syndig.

Du er hjemløs, hvisker barnet i øret mitt, du lever i drømme.

Et hus er et bilde som kan ramme meg inn, sier jeg.

 

 

*

 

 

Bak hvilken dør kan jeg finne de flokete garnnøstene

jeg pirket i som barn, med forsiktige fingernegler,

for ordens skyld –

 

og for ordenes skyld, framtidens stavelser,

en syntaktisk tråd gjennom exodus

etter den levende forvirringen.

 

En tråd for opprekking og gjenbruk

av meningens strikketøyer;

et gammelmodig håndarbeid

– som kjærligheten.

 

Kjærlighet, my ass! sier barnet.

 

*

 

 

Det er ikke sorg jeg kjenner

foran døra, lita og lav og stengt.

Latteren i det fjerne er ikke min,

men jeg kjenner meg igjen i uroen,

i begjæret etter et selvbilde.

Alt som er lagret der inne

presser mot innsiden,

og døra vender innover.

 

 

*

 

 

Jeg hører noen romstere der inne, noen rydder

eller roter, skyver kister og kommoder over gulvet.

Det er sjelens inventar jeg arbeider med å gjenvinne.

 

Noen har tatt hånd om det som var der inne,

gjort det til sitt, noen vil kanskje åpne butikk…

i en ikke altfor fjern framtid kan sikkert

fortidens trofeer selges med profitt.

 

Jepp! fnyser barnet, jeg vedder en blank mynt.

Hun knipser en sølvpenge opp i lufta,

slår den mot håndbaken:

Blank! sier barnet.

*

 

 

Jeg påstår ikke at jeg har noen odelsrett

eller at noen rettferdighet finnes, uten den orden

vi bygger i forbifarten og river ned

straks vi vender ryggen til.

 

Ouuh, puster barnet, her skal la-a-ange ta-a-aler til.

 

Det finnes bevis: de første bokstavene i et liv,

et navn sirklet inn på et ark revet ut av en linjert kladdebok.

Du er navnløs, hvisker barnet i øret mitt, kun en kropp.

 

 

*

 

 

Jeg hører ikke, vil ikke høre, dette er mitt hus.

I disse minnene hersker min fattige vilje

som avsetter fingeravtrykk, blekk og blodflekker, urin.

 

Vekker dufter som kan gjenforenes med de døde

i pust mot pust gjennom nøkkelhull.

Jeg setter min vilje som en nøkkel til det åpne øyet,

men skimter ingen lyspunkter på mørkets stabile vegg.

Historien har forseglet seg selv.

 

 

*

 

Ingen åpenhjertige annaler stablet i krokene

vil avsløre trivialiteter eller dødssynder.

Barnet slenger en sundrevet protokoll foran føttene mine,

løsblad fyker utover; kolonner med navn og årstall.

 

Bare nølende erindring, mumler jeg: Hvem var vi,

hvor dro vi og hva slapp vi unna i de siste strimene av lys?

Barnet tramper og kliner arkene til med kirkegårdsjord:

Det spiller ingen rolle. Hvilken rolle spiller du?

 

 

*

 

 

Solnedgangen som lå bak oss, ligger foran oss nå.

Jeg registrerer min undring, en ensom passasjer

som har reist for lenge, for langt eller i ring

og er kommet til sirkelens slutning.

 

Hvordan kan den være feil eller fullkommen?

 

Dette er ingen karusell, knurrer barnet,

ingen evig syklisk sjelevandring.

Kom, la oss stikke!

 

 

 

 

U t g r a v i n g

 

 

 

Himmelen hvelvet over det hele.

Fortell oss din livshistorie! ligger begravet her;

a tale of sound and fury, told by an idiot, signifying nothing,

resiterer barnet som kan sin Macbeth.

 

Barnet åpner kirkegårdsporten. Vi går inn.

I gravlundens kvadratiske tankemønster vil jeg grave ut

et manuelt liv med daglige spadetak. Ryggradens bue

holder himmelen oppe og jorden på plass.

 

Barnet gjesper og strekker seg, gnir seg i øynene.

 

 

*

 

I mitt ansikts sved skal jeg grave ut mine dager og netter;

råte, fukt, salter og mineraler; skille død masse

i himmelrommet fra gravenes gang gjennom jordsmonnet

 

og fra den som sover i jordskinnet

og aldri skal våkne mer under måneskalken

som mødrene gnager sitt morgengry av.

 

Barnet lent mot en gravstein med hodet på skakke

hvisler mellom tennene og kjeder seg åpenbart.

Jeg spar fortere.

*

 

 

Jeg er fremmed nok og velkjent nok

til å streife fritt omkring blant døde navn

inngravert i steinstøttene: fødsels- og

dødsdato står der som påstander –

eller påkallelser fra de navngitte,

sunket ned i rå, råtnende glemsel.

 

Jeg har nok å gjøre.

Jeg har ennå tårer til overs,

informasjonsmengder å behandle,

uhyrligheter jeg nekter å tro på

slik jeg nekter å tro på Gud.

 

Barnet himler med øynene

og hinker på et bein mellom gravene.

I en sløyfe av grusganger går døden mot uendelig;

et møbiusbånd mellom alle døde og min uferdige historie.

 

 

*

 

 

Nå kommer barnet hoppende mot meg med viftende vinger.

Jeg stanser og står stille som en stork stivnet i steget,

en sørgesang brått forstummet i tvil om sin sorg…

 

 

Det finnes nok av nidkjære som holder orden på døden,

rykker inn dødsannonser og skriver nekrologer,

undertegner dødsattester og planlegger livshistorier.

 

Jeg vender nesen mot smijernsporten og snuser

i vinden, innhalerer liklukta, stanken av råtten jord.

Dødsarbeid skulle ikke være så tungt.

 

Jeg vil ikke være alene — en gravende hund.

Jeg skulle ule med flokken om jeg kunne.

Jeg ser meg om etter de andre,

men det er ingen andre å se,

bare barnet som danser

rundt en veltet engel av stein.

 

Da hører jeg gravrøstene

samstemme i en underjordisk klage.

 

 

*

 

 

Det er ikke til å gripe med tanken,

ikke til å grave ut i hendene; potteskår, fiskebein.

Jeg piner beinsplinter og pilespisser ut av jordlagene,

med arkeologisk følsomhet skraper jeg brøkdeler av evigheten

opp i fine skjeblad. Jeg er rød i kinnene, rørt eller rystet.

Knokene hvitner, neglene har sørgerender.

 

 

*

 

 

Barnet ramser opp en serie med boplasser,

barndommer, overbefolkete hus –

i slektsledd på slektsledd.

 

En strøm av menneskelige tilstander

samlet opp i historiens endemorene;

fødselsriter og dødsseremonier, fadervår på fadervår.

 

Alt som kan graves ut av tidenes forfall —

eller leses ut av bibelske lignelsers bladverk:

ben av mine ben, kjøtt av mitt kjøtt, øye for øye,

 

sender ekko gjennom min sendrektige tankegang:

Drektig, drektig! piper barnet, som ei ku.

 

Barnet plukker et ribbein opp og streker et paradis,

kaster beinet fra seg: En fucking så trist avfallsplass!

Hun hopper ut av nekropolis,

 

vil ha en død mer online — barn av sin tid.

 

 

*

 

 

 

 

 

Blant splinter av bein, rester av tid

søker jeg levningenes nullsum;

navnenes navn,

 

sluttordet i min gravtale over meg selv.

Jeg ber alle velsignede døde

om å velsigne meg.

 

Jordsmonnet overlater jeg til smågraverne,

de som pusser skalleplatene rene

og takker for ernæringen.

 

Maurflittige små, krypende omkring

i knokkelskapet, mesker seg

med jordnæringen,

 

setter alt stoff i omløp

i nye jordforbindelser.

 

 

*

 

 

 

 

 

Jeg graver ikke lenger, rastløs som barnet

besverger jeg de gamle navnene,

min arv og eiendom.

 

Men snubler i familietrærnes forgreininger,

ramler i en krongleskog av kronologier:

sønn, far, farfars far.

 

Og mødrenes jord, smurt inn i den jeg er,

var, blir — bare et barn.

Jeg tørker jord ut av munnen.

 

Det er i orden, i den skjønneste orden!

Arvestoffet bindes i DNA-spiraler.

Jeg trenger ikke navnerekker i generasjoner.

 

Jeg trenger for så vidt heller ingen fortellinger.

Jeg trenger bare for en gangs skyld

å ta disse jordfestede navn i min munn

 

og svelge dem til bunns — i sjelelig forstand.

Ete dem? spør barnet interessert,

i hvilken forstand?

 

 

 

Er det kjøtt tilbake på de gamle bokstavene?

Kan du tygge en stavelse om gangen?

Vil du virkelig svelge disse gjengangerne?

 

Jeg snur ryggen til barnet

og stirrer ut i lufta – mot skogbrynet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

E n   m o r   e r   e n   m o r.

 

 

 

Ut av skogen kommer arbeidere

med utstyr til å snauhogge min fortid.

Motorsagene durer; det er en kur,

varighet og forbindelser kuttes.

Ryddingen er helhjertet ønsket

av entreprenørene, men jeg vil ikke

slippe dem inn i mitt organiske arbeid.

Ingen får sage ned min stamme, min korpus,

min jordledning — min bitre mor, hun dør snart –

igjen. Jeg venter på dødsbudskapet: en ringetone

på den utenlandske telefonen. Jeg løfter av røret.

Barnets stemme roper: Da capo!

 

 

*

 

 

Det vil ta syv år nesten på dagen

før hennes døde legeme er smuldret i min kropp,

syv år før cellene har erstattet seg selv med seg selv,

syv år i asyl under arkipelagets islokk,

syv år i landflyktighetens blanke speil,

syv år nord for ufølsomheten,

dit kompassnålen ikke peker,

men paralyseres i magnetismens utladning

— nord for hjertets bergskrenter.

 

 

*

 

 

En mor er en mor er en mor, messer barnet bak ryggen min,

det samlede moderskap frådende i naturens skjød.

En mor er en hudfold hver morgen, som løfter en måneskalk opp

av sitt fang og gir den fra seg – til månekalven som lepjer melk.

 

 

*

 

 

Det er læretid, sier jeg, historien skal gjenta seg selv.

Historien lærer aldri noe, grynter barnet. Smeden skal smi sverd

og krumme sabler, halvvoksne sønner skal slå sine naboer i hjel,

voldta kvinner og brenne landsbyer. Say something new, hisser barnet.

 

 

*

 

 

Oppfinne genetiske våpen og supersonisk hyperbevissthet, prøver jeg.

Barnet klapper i hendene: Det er bedre! Det er ny-y-ydelig!

Kan bevisstheten fly helt til Gud?

Hun peker på den røde detoneringsknappen:

fare, fare krigsmann, døden skal du lyde! skråler hun.

 

*

 

 

En mor er en mor og vil dyrke sin åker,

bygge og bo, føde og dø, fylle magen med barn

og barnas mager med mat, lede flokken; barn ved brystet,

barn på ryggen, barn i hendene, barn ustyrlig løpende foran og bak…

 

Et barnekorstog, kniser barnet ondskapsfullt,

det er livsfarlig moro! Forlat ikke en mor er en mor;

hun vet ikke hva hun vet, hun bare gjør det, hun er

kontinentenes drektige klippe som føder og føder og føder

ut i alle hav: et verdensomspennende fødselsimperium!

 

 

*

 

 

 

På havdypet lever onde ånder i onde øyne,

sier barnet alvorligere nå, mitt blinde øye svømte

opp til overflaten og skuet en guddommelig skapning

i katastrofenes orden, med en viss fornøyelse

må jeg tilstå, barnet skraper i bakken

med skotuppen, nå dør jeg ikke lenger, sier det,

som om jeg ikke har skjønt såpass for lenge siden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

F o r b r e n n i n g

 

 

 

Midt i dødsscenografien åpnes det tredje øyet;

en sprekk… i sjelen: ordet Gud hadde på tunga

harker i strupen: Jeg er den jeg er!

 

Navnenes navn – ordet som stadfester, gnager

i kjevebeinet, spastisk, voldsomt; jeg vil rive det

fra hverandre, rive meg fra meg selv,

 

rive muskelen ut, det gamle pumpesystem,

med kvasse hjørnetenner og tygge sammen

en ny syntese, smakløs, uten duft.

 

Dette sies med kald og fremmed stemme,

barnet vokser i sansene mine,

stjeler meg mer og mer, sluker meg snart

eller brenner meg med sin sviende tunge.

 

Jeg står dørgende stille på kanten av en grav,

en uhyre langsomt gravd grav –

tømt for relikvier.

 

 

*

 

 

Familiemedlemmene sover ikke lenger

rolig i et hjørne av gravlunden,

de foretrekker forbrenningsovnen:

Forråtnelse, sier de, er ufyselig,

smittebærende, ensomt, langtekkelig.

 

De vil heller oppbevares rent og brent

i en urne — eller ikke bevares…

Jordpåkastelse er out, nikker barnet fornøyd.

La åtslene brenne og asken strøs over arktiske hav!

 

Når uhyret løfter sitt hode av havet, forlater vi deg,

sier søstre og brødre og spytter svart

fra sine brente munnviker.

 

*

 

 

 

 

 

 

Jeg skuer ned min tynne, hvite kropp,

den likner Harlekins drakt;

flekkete, lappete, flikket sammen.

 

Harlekins drakt er Harlekins hud;

lapp på lapp i lag på lag, et mønster

for det omfattende og det sammensatte.

Emblem for det hele og det som er delt.

 

Jeg har felt lag på lag av fellesskapet.

Under den siste huden er jeg rått kjøtt,

klar til å parteres.

 

Jeg lengter etter blankheten i en knokkel,

den rene aske.

 

Brent, sier jeg bevende til barnet,

borte og brent!

 

Har du endelig fatta poenget?

sier barnet litt blidere.

 

 

*

 

 

Forstår du nå ildens ånd – dens glødende egenskaper?

Skjønner du at forbrenningen er en rensende dåp?

Den soter alt til, sier jeg ulykkelig.

 

I ildens innerste er du nærmere enn noensinne

det forskjellsløse morgenlyset der alt har samme verdi

på nær størrelsen og graden av fullkommenhet.

 

Kanskje jeg ikke vil forstå, sier jeg avvisende.

 

La ditt brennoffer fare som holocaust

gjennom fiende og familie — og svi av det hele.

Hva er vitsen med å utslette alt? spør jeg.

 

 

*

 

 

Do it…for the hell of it, mumler barnet grettent

og slår ild med sin stav.

Det flammer opp, ilden spruter gjennom lufta;

 

et rapsodisk brus øker til havets blanke, rullende støy,

stigende til hylende inferno. Jeg holder for ørene,

åpner øynene og ser – ettertiden:

 

Avsvidde marker, forkullete treskjeletter,

jeg kaster opp; Hiroshima, min elskede –

ettersmaken svir på tunga, brenner

i håndflatene, etser i øynene.

 

Jeg hoster og kveles i nedfallsskyer,

noe river i strupen, noe større enn et ord:

en klump, en kule eller en kniv.

 

Jeg åpner munnen. Ildtunger slår ut:

glossolali, glossolali!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

e n   e n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ø y e t   o v e r   a l t e r e t.

 

 

 

Øyet over alteret i gamle kirker er Guds øye;

det allmektige øyet som fotograferer

menneskelige grunnforhold

 

forfra og bakfra, i helfigur og som nærbilde;

tårene flyter i langsom film,

graver seg inn i kroppens åpninger.

 

Jeg går fra asken inn i kirkens skip,

legger huden, helheten av meg:

rent kjøtt, klar til å dissekeres.

 

Her er ingen nåde å finne, ingen ynde

som vil mildne dødens intime undersøkelser

og livets kalde pust gjennom linsen.

 

 

*

 

 

Jeg hører stokken kakke over steinflisene.

Den blinde stemmer i en obscøn sang,

lik ouverturen til en satanisk sjelemesse.

 

*

 

I dommens kirke, i prøvelsens hus

er livet på flukt, hjemløse søker ly.

Ingen opponerer mot verketidens bud,

 

lest høyt fra en liten svart bok

av barnet iført falmete messehakel

foran kirkens kor:

 

Du skal ikke flykte fra fortapelsen!

Det er ingen du kan be til, ikke om noe!

Du har ingen mennesketid å gjemme deg i!

 

Bare det grove nærværet, på jorden, på kne

i kroppens kirkerom, foran alterringen

i inkvisisjonens time, messer barnet.

 

Da smerten skal skje og det fort.

Du må selv velge tengene, bøylene og jernene,

det er en test på ditt alvor – din rene vilje.

 

Jeg lukker øynene, legger ansiktet i hendene.

 

 

 

 

 

H e n d e n e.

 

 

 

Ta dine hender, smertens håndhevere…

løft dem over terskelen til sakristiet

bak alteret i troens gamle håndverkerlaug

der lovene er strenge og uskrevne,

 

barnets stemme lyder fremmed og formell,

der henger ingen vær-varsom-plakat,

men medlemmene er stolte over sitt fag

med profesjonell holdning til sin virksomhet.

 

Nedbrytelsens kunst krever ekspertise

og innsikt i lidelsens doble vesen;

en øvet venstrehånd kan lindre pinen

påført av den høyres instrumenter.

 

 

*

 

 

 

 

 

Hendene er herskere. De kjærtegner døden,

stimulerer den til å innfri sitt løfte

som en utsatt nytelse.

 

De er ikke dyriske, ikke menneskelige,

men sinnrike perfeksjonister

på forskningsfronten

 

for finere operasjoner og færre uskjønne sår.

Disse hendene er mine, tenker jeg ulykkelig,

og studerer livslinjer, hjertelinjer.

 

 

*

 

 

De har en naturlig innstilling, doserer barnet,

håndlag er nødvendig og en viss trening

i å treffe smertens presise punkt

så det uutholdelige får bre seg

nesten nytende

 

over verdens uberørte sinnstilstand.

i overflodens lykkelige dager

i fredens blinde øye.

 

Den hvite stokken banker på dødstrafikken.

Du går selvskapt, alene

over terskelen til din egen smerteutøvelse!

sier barnet med svart lapp over ene øyet,

det andre er lysende, rav.

 

 

*

 

 

Jeg klemmer håndflatene om instrumentene:

sølvhvite, smidde av fine metallegeringer.

De kan dissekere vevet i tynne skiver,

skille det levende fra det døende,

liv fra liv, død fra død.

 

Analytisk, til opplysning! sier barnet

og rekker meg en kniv, en hake, en klype, en saks:

Stikk kniven inn og lag et snitt!

 

Legg sorgens kjertler bare,

belys din indre formørkelse,

kjenn hvordan nervetrådene kiler…

 

La leverens galle bruse,

mediter som en munk over nyrenes bønneform

og pyramidenes filternøster, de er oppriktige organer.

Barnets stemme er anstrengt: alt arbeider sammen;

bukspytt, skjoldbrusk, blodplasma, beinmarg.

Jeg kjenner frysninger langs ryggraden.

 

 

*

 

 

Jeg manipulerer og modifiserer mitt biologiske felt;

fører instrumentene gjennom gestenes pardans

og inn i materien: mitt varme, ømtålige legeme.

 

Det er så bløtt og bestandig, buntet sammen

av sener, hinner, muskelbånd og ledd.

Software, sier barnet, stabler av silketøyer!

 

Jeg noterer snittenes vinkler,

renskriver mønsterdannelsen og beregner

sannsynlighetsgraden for døden ikke heller…

 

Jeg lister opp stikk, sting, utskrapninger og tarmskyllinger.

Arbeid produserer varme, svetten drypper

i øynene, jeg slikker salt.

 

 

*

Det koster å bli kildesortert og resirkulert,

sier jeg nøkternt, det er en døden nær opplevelse,

en fucking så sann tragedie, barnet smiler svalt.

 

Det er pinsler i alle passasjer

gjennom det anatomiske teatret, insisterer jeg,

det gis ingen gratisturer til erkjennelsens organer.

 

Barnet overhører meg: Alt er gratis;

død masse, mystisk eksistens.

Kanskje fins du kun i en partikkelsverm

fra en supernova i utkanten av universet

 

og viskes ut som nøytronstjerne

i en kosmisk B-film, hvinende fast forward

til siste rest av kjernebrennstoff er brukt opp.

Pang! Barnet klapper i hendene: Bang!

 

 

*

 

 

 

 

 

 

Kommer du langt nok ut, min venn,

kan du ane et snev av ånd,

kommer du langt nok inn,

er du bare ved begynnelsen

av din sjel, sier barnet uhyggelig mildt.

 

Alle inngrep kan gå for langt inn, mumler jeg.

Ingen inngrep kan gå for langt inn,

sier barnet bestemt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

T r o f e j e g e r e

 

 

 

Dette er et paradoks, en dobbeltøks,

sier barnet og svinger sverdet over hodet.

Gi meg din hånd som vil holde, din hånd som vil ha!

Begge er skyldige, den ene går fri,

den andre må straffes!

 

Skade gitt og skade fått må balanseres.

Det er vanlig forretningsskikk, barnet gjesper litt,

selv i en familiebedrift: Skade er hjelpens søster,

lidelse er nytelsens bror. Du kan velge fritt;

legg en hånd på alteret! Det er ikke personlig,

retten er upersonlig – som kunsten.

 

Upersonlig som pesten, sier jeg.

 

 

*

 

 

Du skal ikke klage over pest og plage, sier barnet.

Jeg holder munn. Jeg holder tunga bent i munnen.

Jeg holder den dødes taushet i min munn.

Jeg holder min døende hånd i min levende hånd.

Jeg veier mitt hjerte mot en fjær, jeg puster på fjæren.

Jeg kommer tidsnok til dødens dag.

 

 

*

 

 

Jeg er tunge, jeg smaker på urlyden, strupelyden;

menneskets skrekk og fryd: æ-æ-æ…å-å-å…

den første lyden i det siste ordet: a-a-a…

Amen! sier barnet,

 

eller Amon som svir av alt og gir nytt liv,

eller Amok – berserken med hukommelsestap,

eller ekstase, spolet som en tusenmeter lang tråd

 

fra silkeormens kokong,

tråden som spinner arbeid sammen

med begjær i kroppens vev.

 

Men ekstase kan ikke holdes ut, ettertanken

er dens tekkelige søster – slikk i lufta, smaken av

ingenting glir gjennom svelget: varmt, rødt.

 

 

*

 

 

 

Tunga dekkes av rim

hvis jeg holder den lenge nok ute

i den virkelige frosten, men frost er ikke lenger

hva jeg søker, ikke noe avklaret, beundringsverdig.

Ikke permafrosten bak drømmenes blå nordgrense

der fortids- og framtidsfostre oppbevares bakteriefritt

og aldri går inn i forråtnelsens alvor,

aldri blir helt fortært, aldri

— eller glemt.

 

 

*

 

 

Sørgende Mnemosyne flagrer

i ordløst nirvana over glemselens hav,

mens drømmeren Morfevs leder sine brødre –

søvnens tusen sønner – i parade

over frostens filigrammer…

 

Hvem ønsket å vandre langs søvngjengerruten

som et eiendommelig tusenbein

gjennom glemselens vinter

ved tusenårsskiftet,

 

akkompagnert av knokkelmusikkens

leggpiper, trommehinner

og hornbasuner?

 

Ikke jeg! Jeg velger en annen vei.

*

 

 

Ved steinalteret kneler jeg ute under grålysningen;

blyfarget som en naken øygruppe i det atlantiske hav,

herjet og såret til det usårlige…

 

men sår kan transformeres av den befridde tunga —

ikke til ord, men til noe annet, mer i slekt med

hodejegere, sier barnet, de flittige trofesamlerne

 

som av genetisk drift vil erobre og eie

magiske realiteter; dyrke og bevare dem,

danse og krige med dem til ære for Bestias vesen.

 

*

 

 

Ikke ord altså, nynner barnet og fingrer fram sprø toner

langs lyrens hals, ikke syn, men bøyelig klang,

kanskje sang fra skilpadder og skorpioner —

 

 

 

 

 

eller innviklet dans,

små steppende paradisskritt,

koreografert med lavmælt jubel i forskerlynnet

av grusomhet, ren og ublandet — lyst

til å oppfinne mennesket på nytt

som en multimenneskelig fuge.

 

 

*

 

 

Barnet slenger lyren på ryggen,

vipper et hode opp på foten og sparker det

i bue over gresset, griper et annet etter håret

og fester det til hofteremmen, det er tørket,

rynket, ikke større enn en kokosnøtt.

 

La oss velge de hodeløses suverene vei,

sier barnet, slik trofejegere alltid har gjort,

villig til alt, skyldig i alt, trukket mot

alt deformert, pervertert og makabert,

tro mot det teratologiske forskningsprinsipp:

In any field, find the strangest thing and then explore it.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

e n   n u l l   n u l l

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

My intention is to tell

of bodies changed

to different forms

 

The heavens and all below them,

earth and her creatures,

all change,

and we, part of creation,

also must suffer change.

                        Ovid

 

L i m b o

 

 

 

Vi er i limbo, i de utstøttes enkle orden.

Nåden bor ikke her, la oss ofre en geit eller et lam!

Det blir aldri nok åndemat, la oss ofre ti lam, sier barnet.

 

Barnet har fulgt meg lenger enn nåden,

gjennom sorgens øvelser, øye har speilet seg i øye

og utvidet mitt perspektiv på skjenselens mekanismer.

 

Nåden bor ikke her, la oss ofre ti geiter mens vi kan, sier barnet.

Blod drypper fra tannhjulene og renner mot porten,

krysser sitt spor: dette er ikke uskyldens verksted.

 

Blodet er varmt, det smaker søtt, smatter barnet.

Her er ingen hus uten skyld, her bor bare normale mennesker,

på hagemurene vokser alarmsystemer: Stopp her!

 

Trykk på denne knappen! Tre over terskelen

til den priviligerte natten, tilfluktsted for ikke-personer

og utsatthet. Kjærlighetens programmer er slettet.

 

Ingen åker har lenger dyrkbar jord.

Ingen fjøsdør står åpen, ingen er åpne her.

Misfostre skrapes ut av kanalene uten barmhjertighet.

 

 

 

Nåden bor ikke her, la oss ofre vårt ord på kunstens alter

uten flere dikkedarer. La oss ofre ti barn! sier barnet generøst.

Jeg grøsser.

 

 

*

 

 

Her i de usunne sansenes orden

er luften luft, lys er lys.

Den ikke helt gode vilje har bestemt det slik.

 

Makten er ulv, fornuftig nok, sier barnet,

den splitter og hersker i flokken.

Flertallet gir ham rett i de fleste tilfellene.

 

De flater ut fjellsidene til livet på slettelandet.

De snorrette stiene mellom åker og hage

skaper ro og demper sorg, sier jeg forsiktig.

 

Barnet ser rett gjennom meg

som var jeg immateriell.

Jeg innser at barnet lider av noe verre enn sorg.

 

Er det kanskje ondskap eller godhet?

 

 

*

 

Når ulvene angriper og sauene breker for livet,

sitter barnet som den store betrakteren

hevet over det hele og geiper, mens blodet flyter…

 

eller tenker barnet på ulven

som elsker lammet han ikke vil ete,

men likevel må sønderlemme?

 

 

*

 

 

Ulvene besøker sauefjøset hver natt,

voldtar og massakrerer. Det er dyrisk naturlig

og lyrisk nødvendig, er barnets kommentar.

 

De fastboende kjøper våpen og øver seg i skarpskyting,

som husdyrholdere skyter de seg inn under eiendomsretten.

 

De tror det skal være slik, og de har rett, sier barnet.

I all vold knyttes bånd mellom dreperen og det drepte.

I alle ofringer feires det og fråtses.

 

Ulv avler ulv og ulv eter sau – slik er naturretten.

Det er godt nok… og bedre kan det bli, barnet ser på meg

med noe som ligner bedrøvelse — eller er det munterhet?

 

Jeg åpner munnen og lukker den om: Hvordan bedre?

Et svar kan ikke temme, ikke forklare villdyrets vesen.

M u t a s j o n e n.

 

 

 

Det virkelige er det som kan tenkes,

tenker jeg — og dyrkes, berøres, drepes.

Det virkelige er villdyrets vesen. Jeg tenker

 

at ulven vil elske lammet levende etter lemlestelsen

som i en legende om udødelig kjærlighet.

Hvis jeg er ulv, har jeg ordet i min makt.

 

Med kraftige hjørnetenner og presise klør

flerrer jeg enfoldige forestillinger

i et satyrskuespill

 

på en mytisk møteplass

der fabeldyr får parre seg med vår lyst

til å smelte sammen, leve oss inn i og forandre alt.

 

 

*

 

 

Barnet er den hvite enhjørningen

i min tanke — som kretser

om monsterverdier.

*

 

 

Monstre og vidundere er i samme familie,

sier jeg til barnet som nikker distre.

Utysker kan ha beundringsverdige sider

 

og underverk skjule sine vanskapninger,

fortsetter jeg. Barnet nikker igjen,

nikker og nikker som en mekanisk dukke.

 

Når virkelighetens deler faller fra hverandre,

settes mennesket i skred, avgrunner siver

gjennom hudens sømmer og inn i mentale rom.

 

Da kan kunsten komme til nytte, sier jeg,

tråkle løsrevne elementer sammen

på uvante steder med fine sting:

 

et hode i korsryggen, en tunge under armen,

en hånd som vinker bak øret, en fot snudd bak fram.

Det er ingen grense for kunstferdigheten.

 

 

*

 

I møte med slik fabelaktig forstyrrelse,

ivrer jeg, kan rene misforståelser

føre til store oppdagelser.

 

Selv små forskyvninger

kan drive skjønnheten

ut av estetikkens salonger

 

og inn i en etisk klosterhage

med bud om å plante nye urter

i gammel jord, sier jeg.

 

Livet kan gjenfortrylles med ømhet

av høyere karat, tror du ikke

medfølelse kan bli født på ny

 

når lidelsen blir misunnelsesverdig?

sier jeg og kysser fantomhånden

som klemmer om halsen min.

 

Vanskapte kan elskes til vanvidd

og misfostre leges av Din miskunn,

avslutter jeg litt forbløffet over egne ord.

 

Ingen skal leges her, sier barnet kaldt.

 

*

Ingen skal leges her… hermer jeg.

Hvis ingen skal leges, må noe lages,

sier jeg snurt, noe må finne sted …

 

et uhørt, ufattelig sted,

noe nytt og nifst.

Jeg frykter ikke skaperverket!

 

Jeg har vært blind og har lært å se.

Jeg har vært stum og er blitt talende.

Jeg er blitt såret og transformert.

 

Jeg har en levende hånd og en fantomhånd.

Jeg ler høyt og skremmes av lyden.

Jeg kjenner villdyrets vesen

 

omslutte meg som en velsittende drakt.

Jeg strekker ut klørne, flekker tenner

og ser meg om. Jeg ser straks stedet.

 

 

*

 

 

 

 

Jeg ser det tydelig: et hus risset i luft;

et uthus, på randen av utslettelse,

lutende over kanten av min verden.

 

Jeg fikserer tegningen av huset.

Jeg bygger det i tanken.

Jeg bygger det med uventet kjærlighet.

 

Det prikker av forventning

i fantomfingertuppene.

 

*

 

 

Er dette monstrenes hus? piper en stemme.

Jeg skvetter, snur meg og ser

noe ubeskrivelig.

 

Terrenget selv kommer krypende mot meg;

haltende, hoppende over lyngtuer

gjennom stivt gress og kratt.

 

Jeg fanger brokker av ord i vinden: …et hus

…er dette huset…? andpustent, innstendig:

Er dette monstrenes hus?

*

 

 

De nærmer seg; storøyde,

huløyde, fryktsomme krek. De glor

som om jeg var den sensasjonelle

hovedattraksjonen i et omreisende

freak-show. Men de tror på meg.

 

 

*

 

 

Det er et kunstverk jeg har skapt.

Jeg har tenkt huset… det er virkelig.

Det har spredt seg i vinden som rykte

og øker i sannhet ved troens styrke.

 

Det er virkelig… huset!

 

 

*

 

 

 

 

Jeg har innrettet huset, det synes å være vellykket.

Trafikken er stor og økende omkring meg.

Selv de skyeste kryper nærmere

når jeg smekker med tunga,

selv de mest mistenksomme

lister seg fram til terskelen

når mørket faller på.

 

 

*

 

 

I den lave kveldssolen arbeider jeg med mutasjonen;

kler av og på reptilhuden til de minste og mest vanartede,

stusser utvekster, beskjærer lemmer, vasker og steller dem

som bleiebarn. De kulser, men frykter ikke lenger kulda

eller mørket, de undrer seg ikke, ber ikke om svar,

de vokser til alle kanter, tar til takke,

og gurgler tannløst, de er modige.

 

 

*

 

 

 

 

Om morgenen vekker jeg tidligmutantene.

De gjesper, strekker seg og folder seg ut

av den uformelige morshuden.

 

Blir stående en stund i sansene som grenser,

måler det forskjellsløse morgenlyset

før de fortaper seg over klodens bue.

 

De er så unge, de vet så lite.

Kjenner ingen hvite lyder eller svingningstall,

ingen mørke toner eller himmelretninger.

 

Forstår ikke de enkleste stjerner eller grimaser,

vet ikke at skjebner formes i hvert veikryss.

Vet ikke hva et veikryss er,

 

at de selv er skjebnesvangre.

Kjenner ikke det hasardiøse spillet om livet.

Vet ikke at livet er en hjemløs skygge,

 

slik de selv er uklare utkast til liv

drevet ut av moderhudens teltflak

villig til å risikere alt.

 

 

*

Jeg holder hus.

Jeg holder meg ved huset

Jeg holder huset åpent og bevegelig;

 

Jeg holder huset hellig.

Jeg kaller det nådens utpost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

F r a n k e n s t e i n

 

 

 

Som frankenstein elsket jeg monstrene fram.

Jeg tok de beste delene av hver skapning,

sydde og smidde og sveiset etter kunstens alle regler,

hjulpet av mine dypeste instinkter og livlige hjelpefigurer;

enkelte sutret: if you prick us, do we not bleed?

 

Som frankenstein lokket jeg monstrene hjem

nord for intensjonen og sør for årsakene.

Jeg delte deres kropper med gylne snitt

i skjønnhetsverdier etter det etiske grunnprinsipp;

if you tickle us, do we not laugh? fniste noen forsiktig.

 

Ulik frankenstein elsket jeg hvert monster oppriktig

i deres minste bestanddeler og i det store og hele,

for det handler om å dele og om å hele, sa jeg forklarende.

Et kvikt hode parerte: if you part us, do we not depart?

Da lo vi alle sammen. Og som vi lo!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

e n   n u l l   e n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

R e – m e m b e r

 

 

 

Barnet nærmer seg slutten av mitt verk;

svevende i møte med andre villbarn på stien,

fortryllet i drømmen om å forville seg i skogens sus,

ule med nordvesten gjennom småbuskers krattsang,

for første og siste gang jage og bli jaget som blindebukk

gjennom buskene, smette som røyskatt mellom stein,

kjenne bregnene kile leggene søtt, la mosen kjærtegne

lette, uforsonlige skritt og verden trykke sine former

mot følsomheten, gjemme seg og bli funnet

i stjålne kyss bak tykkstammete trær

med menneskelignende bark.

 

Være mer eller mindre et menneskebarn;

lekende, lovløst, seg selv nok.

 

 

*

 

 

 

 

 

Jeg prøver å juble, det klinger hult.

Barnet svarer ikke, det er jeg som er borte

blant uroens røtter og råtnende løv, borte i luftas

umerkelige sporstoff, forsvunnet i ekko av glemt kjærlighet,

blindt gjennom meditasjonens syv trinn, i høye og lave tanker

som forgreiner seg lik mutanter gjennom hjernens billedbark.

 

 

*

 

 

Barnet som forlater meg gir meg sin lyre.

Jeg griper den begjærlig, jeg bærer barnets bilde

på brystet i en snor av flettet hår.

 

Jeg forlater aldri barnet. Det vet hva det ser;

at det er sant, at jeg er…

Jeg kjenner smaken av himmel,

 

søt og skarp som kjærlighetsfrukten.

Fuglene vet ikke at de flyr i formasjon

over barnet de tror på som en skjebne.

 

 

*

 

 

Ingens skapning, suser det i vinden.

Ingen livs historie, ingen hus

med navnestøtter eller gravlunder.

 

Ingen fortellings første avsnitt.

Ingen avslutning, lykkelig eller trist,

bare et kor av levende og døde stemmer

 

befridd fra sin jordiske knokkeltilværelse

i de endelige forsvinningsnumres tid

på en skala fra hvite til svarte dverger.

 

 

*

 

Det bruser i lufta, en storm.

Tordenguden synger

apokalyptisk fulltonende

 

som en jublende kval…

Det er en oxymoron —

monstrenes egen figur, roper jeg

 

i blåsten som blåser høyere og høyere

og høyere til alt blir så stille

at stillheten drukner min stemme…

*

 

 

Hvem var jeg?

hvisker jeg til barnet

som suser i vinden: Je-e-eg…


 

 

Sitater i teksten:

Side   9: Shakespeare: The Tempest.

”    23:           ”         :  Macbeth.

”    45: Inger Bråtveit: Dikt (upubl.)

”    52: John Archibald Wheeler, i V.S. Ramachandran: Phantoms in the Brain.

”    67: Shakespeare: The Merchant of Venice.

5 Responses to Harlekins hud

  1. I was looking at some of your articles on this site and I think this website is rattling instructive! Continue posting.

  2. Dwain Lamorella says:

    Very efficiently written story. It will be valuable to everyone who usess it, including me. Keep up the good work – looking forward to more posts.

  3. Lauren Scarbrough says:

    F*ckin’ tremendous things here. I am very happy to see your article. Thank you so much and i’m looking forward to contact you. Will you please drop me a mail?

  4. Andy Centanni says:

    I conceive you have mentioned some very interesting points , thankyou for the post.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *