Knivranet

Tatamkhulu Afrika:

KNIVRANET

 

Stemmen er tett opp på siden av meg

så nær at jeg skvetter.

Har jeg en fyrstikk, spør den.

Han er ung,

tynn,

litt dukknakket

med en tiggers underdanighet.

Mørk, med det svarte

stri håret til en halv-

blods indisk tenåring, kikker han

litt til siden,

for omhyggelig å unngå mitt blikk.

Jeg gir ham eska,

sier han kan få den,

lettet

over et så beskjedent ønske.

Han takker meg, sakker bakut:

Jeg går videre.

 

Det er seint og jeg er på vei hjem

over brakklandet der jeg engang bodde.

Himmelen,

hvit av stjerner,

omslutter meg;

og kaster gyllent skjær

over huden på myriader av småstein

som ruller under skoene,

sølvgrå, tørre

vinterlige gresstrå rasler høyt

om hoftene mine.

Han er over meg bakfra,

velter meg i bakken;

pusten blåses ut av meg som luften

fra en sprukken ballong:

Jeg kjenner huden

skrapes av knærne.

Nå bykser flere opp

som leoparder mellom steinene,

og låser meg nede med varme

rovgriske hender.

Kniven hans blinker, klart

som de vakre stjernene

bortenfor byen,

like latterlige som min langflate kropp her.

Knivbladet risper i strupen,

og slår seg til i en liten,

stille dam av smerte.

De andre river av

meg klærne, skoene;

hendene farer over meg

som hendene til djeveldyrkere,

og vekker sjokk av følsomhet

i min kyske hud uvant med berøring,

klasker selv kjønnsdelene tilside

lidenskapsløst og kontant.

Vantro hører jeg

knivmannen unnskylde seg:

sorry, bestefar, sorry,

men det er jul

og vi må kjøpe vin.

De finner hva de trenger

i hælen på min venstre sokk:

en liten plastpose

surret med gummistrikk –

restene av ukelønna.

Da løftes kniven og de reiser seg

fra mine knoklete levninger,

forsvinner i natta

lette som skyer,

etterlater bare en svak duft

av svette og ung hud.

 

Er jeg fremdeles her

med stein gnagende mot ryggraden,

gresstrå stikkende i øynene,

eller løper den nakne, ensomme kroppen min

sammen med dem over dette landets

harde, desperate lava?

 

 

(gjendiktet av Liv Lundberg)