Når jeg ikke hører hjemme
dikt av Liv Lundberg
Thermopylae
Honor to those who in the life they lead
define and guard a Thermopylae.
Never betraying what is right,
consistent and just in all they do
but showing pity also, and compassion;
generous when they´re rich, and when they´re poor,
still generous in small ways,
still helping as much as they can;
always speaking the truth,
yet without hating those who lie.
And even more honor is due to them
when they foresee (as many do foresee)
that Ephialtis will turn up in the end,
that the Medes will break through after all.
C. P. Cavafy
Til mine søstre og brødre
I
Akropolis
Jeg skvetter opp
i senga i gjestehuset
til det norske instituttet
i Aten og spør meg selv:
hva er jeg god for?
Jeg spør så nakent jeg kan
i det attiske sollyset:
er jeg god for noe?
Og hva er du god for? spør jeg
min neste og den neste og den
neste spør jeg: er du god for meg?
Om ettermiddagen ute på agoraen
mellom den bysantinske kirkens ni kupler
og Hefaistostemplets søylegang spør jeg:
er jeg ikke god for noen?
Jeg følger greske familier
og grupper av unge kinesere
opp de lange marmortrappene
til monumentet over Atens storhetstid
reist den gang grekerne sloss som djevler
mot perserne
Sola skinner på Egeehavet
sølvlysende i desemberdisen
to skip glir ut fra Pireus´ havn
Hvite bomullsskyer pudrer himmelen
det er fri adgang til Akropolis på søndager
det er fritt leide mellom livet som faller
og verket som blir stående
Jeg har gått en uke
og kikket opp på Parthenon
som på Manhattans skyskrapere
i ærefrykt for kolossenes historiske vekt
skyldig i letthet og mangel på empati
Gått som i et sug på kanten av begjæret
etter å kastes ut
smadres og fortapes med de andre
i fritt fall fra tvillingtårnene
I suget etter å stå skamløst naken
foran et menneske blant mennesker
blant forsteinede statuer
blant former for flukt
For å slippe å være meg selv nok
selvoppslukt selvfortærende
jeg sloss med meg selv
sloss mot alt som begynner på selv
Man må minst være to
for å kommunisere
og jeg er alene
i julegatene under Akropolis
alene med hvite flekker i erindringen
alene med ordene som ikke vil angripe
eller forsvare seg de går forbi meg i gatene
i setninger på fremmede språk
de ser og hører meg ikke
Mine ord begravd i taushet
vil jeg grave fram med fars hender:
grove fingerknoker tverre fingertupper
og kantete negler jeg vil spre dem
ut over jordene med møkkagreip
etter snøsmeltingen
Jeg vet poesi er ikke fiksjon
diktets ånd er biokjemisk
av natur
En klippe
i det østlige Middelhav
knyttet verden sammen
Jeg kom til verdens kant
en fem kilos kjøttunge
i skyggen av krigen
Jeg kom til meg selv
på min første dag
nummen av fødselssjokket
Min mor hadde nok forsto jeg
straks jeg slo øynene opp
og møtte hennes blikk
Jeg fikk klare meg selv
og tok mine første skritt
om sommeren da Norge var fritt
Jeg skyndte meg å lese
og skrev navnet mitt
med skjønnskrift
På den grønnmalte
kjøkkenbenken:
Liv
Før jeg reiste til Aten
før jeg reiste til Amerika Asia Afrika
for å søge mig Nysyn i en fremmed Egn
Før jeg første gang tok bussen til Fauske
og reiste med toget til Oslo
hadde jeg ikke reist lenger enn til Moen
i Målselv til Finnsnes og kanskje Sørreisa
og til far på sykehuset i Narvik
Før dét var jeg bare øyne ører armer og bein
i skogen på fjellet i elva på vatn og myrer
Nå reiser jeg for å finne nye ord på gamle
steder og nye steder til gamle ord
jeg reiser for å skrive skrekken
ut av store byer øde fjell og
ensomme skoger jeg skriver
fordi jeg er livredd
Jeg er redd for å ta ordene på alvor
redd for å skremmes til taushet
redd for å finne en stemme
som kan avsløre meg
Jeg er redd for å fjase med ikonene
i gamle Metropolis kirke
redd for å nedkalle patriarkenes
harme over mine ugudelige skrifter
Jeg er redd for å bli lyst i bann
av kanon eller kirke
og jeg er redd for å være redd
Virkeligheten er det som kan diktes
Jeg dikter fars lute skikkelse
sølvgrå manke og isblå øyne
leppene knepet sammen om viljen
til å holde livet ut
Jeg hjalp far da han brakk ryggen
jeg var stor og sterk sikkert mer enn seks
skubbet kjelken med forsekker opp bakken
i snødrevet og ned hver morgen
med fylte meierispann dro slipesteinen
hundre tusen omdreininger
Far som ikke ville være bonde men proletar
ble gående på jordene resten av livet
for mild for dalen for mild for min mor
Jeg ser ham gå der hele mitt liv
mens jeg forlater ham
for å komplisere det enkle
i villrede i verden
Jeg stanget hodet opp av jordskorpa
under en stålblank himmel
så meg om på de fattige fjellene
som kranset vinteren hvit og usårlig
To hvite tinder i kjøkkenvinduet
dalens inngang og utgang:
forlater du meg kommer du
aldri tilbake til deg selv
Omskapt fra orm til ørn
fløy jeg over verdens hav
for å utforske avstandens vesen
Varm i kinnene i ettermiddagssola
går jeg langs marmorbenkene
i Dionysosteatret
der skuespillerne mimet til musikk
med ansiktet skjult bak masker
fordi mennesket er fremmed
for seg selv
Jeg er fri til å dikte et liv
fri til å være så liten jeg vil og
så stor jeg kan bare en jentunge
Dømt til å lete etter slik nåde jeg knapt
kan be om men kanskje finne
i marmorlyset mytene og metrikken
i levende steinskulpturer
i diktskyer og krystaller
Bare en jentunge søk meg finn meg
et sted mellom ordene og bredden av Styx
Jeg sitter i amfiteatret av stein
og myser i ettermiddagsdisen
Bare en jentunge i en haug med stein
kastet vekk fra jordet for å unngå skader
på ljåbladene en rikdom av stein tyngde
og konsentrasjon jeg bygde templer
og pyramider av stein
stablet stein til varder
og festningsmurer
Kunne jeg blitt en annen
kunne jeg med lettere sinn
hengitt meg til steinens tyngde
lent mitt hode mot dens harde vesen:
sei noko munn!
Kunne jeg hogd statuer i stein?
Jeg går fram og tilbake
på de fine lysegrå steinflisene
den steinbelagte veien leder rett fram
Da Evrynome steg naken opp av kaos
fant hun ikke hvile for sine trette føtter
jeg følger pilene som peker
mot minnesmerkene
Stordåder seiersviljer krigsherrer
skjønnheten er isnende stein
hender lepper blanke øyenepler
tempelsøyler marmorbrudd
Poseidons torso kraftfull dirrende
ber meg legge en hånd
på bankende marmorbryst
Men jeg kjenner ikke Poseidon
jordrysteren
herre over urkreftene
Jeg kjenner ingen guder
jeg tilhører jorden
Jeg lytter til greske stemmer på en klassisk radiokanal
de snakker om musikken med ømheten til elskende
jeg skjønner ikke hva de sier men forstår dem
bedre enn mine egne hjelpeløse ord:
Satt ut som nyfødte på fjellet til ville dyr
med hender og føtter sammenbundet
uten garanti for at en gjeter
vil komme forbi og redde dem
som Kong Oedipus
for å oppfylle en grusom profeti
En kvinne ingen kunne temme
mor bak kjøkkenvinduet
midt i matstellet
Med varme i ovnen
kokte poteter til middag hver dag
nok til å leve av men ikke for
Jeg snuser inn svettelukta
mens hun arbeider
jeg fikk aldri stikke nesen i mors armhule
Jeg husker ikke at jeg pattet hennes bryster
selv om jeg sikkert var grådig
Mor med glitrende grønne øyne
og en perlerad kunstige tenner
Sang tindrende rent og skrev brev
med flytende feilfri skjønnskrift
Så vakker din mor må ha vært sa de
så begavet hun kunne diktet myter
hun kunne vandret blant gudene
Kalliopes sønn
fikk en lyre av Apollon
og fortryllet villdyr med sin sang
Mor åpnet døra og tente lyset:
hva gjør du her alene i mørket?
jeg svarte sant at jeg satt og tenkte
Hennes morske mine var et varsel
om hva jeg hadde i vente
hvis jeg tok arven opp
etter tause tungsindige gubber
Du fantaserer! ville hun sagt
hadde hun visst hva jeg diktet opp
i mørket under dyna
Fantasering var i slekt med utflukter
oppspinn overdrivelser vekkelsesbølger
tungetale åndemanere og mørkemenn
Uforenlig med en jordnær gudsfornuft
hvis trosbekjennelse var ærlig arbeid
Orfeus ble sønderlemmet av menadene
de kastet hodet hans i floden Hebros
det fløt over havet til Lesbos
ennå syngende
Det greske ordet for tempel er hus:
naos
huset på Høyden med himmelstige til torvtaket
dit humla klatret i solveggen er borte nå
fraktet vekk tømmerstokk for tømmerstokk
og delvis gjenreist jeg vet ikke hvor
Jeg klatret opp til mørkeloftet i lyset
fra sprekkene i mønet til fuglekvitter
kråkeskrik knirking i treverk
og knitring av gamle papirer
der fantaserte jeg i fred:
I am
an in
divide
you all
jeg ten-
ner et
smalt
hvitt lys
i Gamle Metropolis kirke
og gjør korsets tegn men ber ingen bønn
Jeg vet ikke hva som er sant i Aten i desember
fingrene hjertet vinden og lyset er stivt
i lav sol og kjølige kveldsgater
det som er sant er et dikt
Det som er sant er sterkt som begjær
og mildt som min far og glitrende grelt
som glorøde irrgrønne lyspunkter
strødd over speil og vindusflater
Mellom hvitsprayede stjerner
på Time Out Caffé
der en halvliter Mythos koster 24
og tjue Karelia Light 16 kroner
Det er sant men uten betydning
jeg går omkring
og snakker med meg selv
men hører ikke hva jeg sier
Jeg sitter på Musenes høyde
og ser på Akropolis
slik jeg satt i går
på Akropolis og så hit
Jeg ser på himmelen blå som en appelsin
hører historiens larm og tenker på tiden
det tar å bygge et menneske
et samfunn et diktverk
Fra elementærpartiklene
til poetisk politisk bevissthet
tiden det tar å bryte alt ned
i tretti års Peloponneskrig
Tiden kommer mot meg på veien
hilser meg som en gammel venn
som har glemt hva jeg heter
Tidens problem kan ikke løses
tiden venter på meg i stillheten
i desember ved Hades´ port
På Ares´ høyde stedet for domsavsigelser
tilstår jeg mine mangler jeg har skrevet i falsk tro
jeg mistet motet mistet stemmen jeg glemte å lytte
glemte å avsløre dyre sannheter glemte å rystes og
skremmes glemte å le høyt og svart glemte å binde
diktene til masten og redde dem forbi sirenenes velklang
hjem til Attika for å vibrere kjødelig i en nedkjølt tekst
Ordene biter tennene sammen
som den sta jentungen jeg var
aldri søt snill lystig eller lydig
Kunne jeg ramme med Artemis´ piler
på lang avstand i blendende lys
og aldri vise nåde eller tvil?
Ordene ber meg om nåde
ber meg ikke være så kravstor
som min egen ukjærlige mor
Ber meg være god og glad i språket
du kan til og med være sårbar
skriver min datter til sin mor:
Noen ganger er det best å lukke
øynene legge seg flatt på jorda
og lytte til himmelens skyer
Slik markblomster lytter i vinden
når krattskog fjellbekker vidder
og barskog formulerer seg fritt
I glassklart gjennomsiktig gresk lys
går jeg aristotelisk stringent og presis
gjennom museet for kunst og krig
I skinnet av det gode liv
med sola midtveis på himmelen
uten feige løgner eller absolutt ærlighet
På den gylne veien mellom selvpinere
og det selvrettferdige mennesket
mellom kalkylen og kontemplasjonen
Ingen ser meg her mellom statuene
på vei mot Hadrians bibliotek av stein
jeg prøver å smile men kjenner ingen fryd
statuene er ikke ruiner det er vi som er ruiner
Liljene vokser ut av klippesprekkene
i den størknede lavaen på Akrotiri
Jeg forlater meg selv mens flyvefiskene
flyr og et fuglepar kysser i lufta
Hveteaks bøyer seg modne mot jorden
Mykene er en begravelsesmaske av gull
Jeg er i liljene i sprekkene jeg graver
ut ord til å synke ned i og lyse fred
over mitt minne
II
Mellom sølv og bly
Jeg reiser nordover
mot hyperboréernes land
Munn og kropp er åpne porter
men ingen kommer inn
Lethe strømmer ut i Nordishavet
du og jeg er ett menneske én splittelse
Vi må minst være to
for å bli en sum eller et snitt
Vi må minst være to for å bli flere
vi må minst være to for å bli enestående
Jeg står ung og alene foran staffeliet
med stiftet maskinpapir på tegnesalen
løfter kullstiften mot aktmodellen
For å måle det nakne mennesket
se hvordan det former og folder seg ut
i huden strammet over musklene og knokene
Jeg skisser grove streker og svarte skygger
en hårete brystkasse lårene levende søyler
en muskuløs arm løftet en fot stikker fram
Øverst et ansikt som smiler arkaisk
mot historien som skal komme
og beseire perserne til sist
Etter nederlaget ved Termopylene
jeg måler mine nederlag
i avstanden dit du ikke er
Jeg sitter med skyer i blikket
i panoramasalongen på Hurtigruta
måsene skriker og stuper i lufta
Det grå havet krummer ryggen nordover
lyset er skravert i regnskurer og vindrosser
sjøen velter seg glinsende om odden
To menn med oransje redningsvester
i en liten hvit båt med påhengsmotor
glir forbi oppdrettsfiskplantasjene
Den lange utstikkerens mosegrodde steinsider
svinger opp i brospennet skipet siger
under broens høyeste punkt
Gulgrønne holmer er strødd som buskete
polypper over den krusete vannflata
foran Vesterålens grønne fjellkammer
Bak ruver distinkte mørkeblå
ennå fjerne Lofotfjell bak dem
ligger grensen jeg kaller sjel
Vi var elskere krigere
kroppene våre trente sammen
i store svinger og brå kast
Vi ledet kraften opp av jorden
fra fotsåler underliv lemmer
til fingertupper håndkant
Gjennom åndedrag og strupe
opp av issen mot himmelen
som en henvendelse
Livet var svaret
hver dag en bekreftelse
til vi slapp alt vi hadde i hendene
En håndkant mot nakken: du er død
en sirkel mellom tommel og pekefinger:
ikke annet bare slik
Et penselstrøk og alt er borte
jeg kjenner fantomkjærlighet
der du ikke er
Jeg stryker fingertuppene
over et hjerte krittet
på en stålblank benkplate
En liten myk muskelklump
rund med litt ujevn overflate
pulsåra er kuttet og stikker ut
som en tappekran
Et hjerte tømt for innhold
uten brysthule å skjule seg i
uten ribbein å beskytte seg bak
Jeg kan ta hjertet i hånda
og gi det til hvem som helst
Et annet hjerte er dissekert
med fine snitt av patologen
på anatomisk institutt
Klaffer og kamre er blottlagt
så alle kan se hjertets stilleben
et stykke nakent kjøtt
Jeg sitter og blar i en bok med tegninger
bildene folder seg ut i øyne og kropp
i skygge og lys ramme og rom
En mørk klode penslet med tusj
taggete horisonter firkantbuer
spiralsneglehus runde steiner i ring
Studier av en kentaur i mange stadier
bakkanaler med nakne fauner og frukt
satyrer og kvinner kranset av rovfugler
Blomsterhoder gråter blekk
stilker og blader er slynget sammen
mot en massiv fjellkam under blåsvart himmel
En hannløve kommer mot meg
langs en buet strandlinje
med et blødende menneskehode i munnen
Jeg er i løvemanken i øynene til dyret
jeg er hodet i løvekjeften
Det verker i tinningene
svarte og røde streker skjærer inn
mot bildets sentrum
et blankpillet kranium
tømt for alt som var en gang
i brain time
i hjelmformet gråhvit svampmasse
fast nok til ikke å flyte ut i hjernekassa
myk nok til å skrapes ut med skje
Hjernen må ikke sløves men skjerpes
av frykt fryd raseri og skam
for å holde livet gående
på leggpiper kneskåler beinsplinter
Et fint tegnet skulderblad
fingerknoker krummet
om et kragebein
Og nesten mirakuløst:
en hel hånd og alt den kan utrette
Hånda løfter tegneblyanten
som et våpen mot utslettelsen
jeg gnir blyet bløtt over hav og himmel
svartberg og hvitsprutende bekker
En fjellkant speiler sin profil
kinnbein og neserygg i havoverflata
sølvfeite sildesteng svart hav og skipsforlis
seksogtyve kilometer gjennom Raftsundet
Blyanten tegner meg i landskapet
streker opp en lysende kyststripe
skyggelegger dalen på innlandet
Jeg er liv på en skala av gråtoner
mellom sølv og bly
Jeg ser meg selv
kjenner mitt arvestoff
den lange ensomheten i skogen
Dølene fulgte kystfarten nordover
og samenes flyttruter
fra sommerbeite til vinterfjell
Dalen lå uberørt og ventet
med en bred elv i skjødet
kranset av fyrrige fjell
En hvilende mammutflokk
med hodet mellom forbeina
og lukkede øyne i millioner av år
Dølene tok dalen i besittelse
som en koloni eller kvinne
øksehogg klang så villdyr skvatt
De reiste vegger og tak mot villmarka
i mørke vintre og skinnende sommernetter
som modnet byggen før frostnettene
Alene i den store Barduskogen
alene med tausheten og ordene
Jeg følger kystfarten videre og forbi
seiler gjennom mørketidsdager
og netter med sol
Jeg svaler blikket mot snøflekkene
i fjellsidene kjølige gamle hvite ark
ubeskrevet herjet terreng
Jeg seiler nordover kloden
i et verdensrom så krummet
at ingen når fram til noen kant
Blikket skjærer landskapet
snitter i levende vev for å se
mønstret som forbinder
ånd og natur
Jeg tegner Trollfjorden to kilometer lang
med hundre meter bred munn
som åpner seg og synger
Slik onklene og deres søskenbarn
sang i Freidig mannskor
med høye panner over lyseblå øyne
Under hvite sangerluer med svartblanke
skygger sang mot mørkemenn
svovelpredikanter og katolske paver
På høytidsdager og sangerstevner
over hele landsdelen
med hevet bryst av hjertens lyst
Sang et liv de ikke kunne skrive
sang et samfunn av gråtoner
en statue av mannsstemmer
Lyset synger blåere jo lenger nord
om nettene i blanke vindusflater
løfter jeg teppet av unge trær
Fra onkel Reidars engslette
og blotter en stålblank isflate
skinnende svart i lyset fra fjøslykta
Oversvømmelse og spikfrost
frambragte et underverk
av breugelsk skøyteliv
Skjerf og luer seiler i ring om skøyteskjær
risser og gnisser sirkler og spiraler
strekker åttetall mot uendelig
Jeg reimer fast blanke skøytejern
på beksømstøvlene glir over isen
i ustødige svinger og forsvinner i flokken
Vi levde i flokk
året rundt mennesker og dyr
søstre brødre nabounger søskenbarn
Som yre kalver løp vi
som små trær sto vi
lot bryllup og begravelser fare forbi
Sugde til oss lærdommen vi trengte
og spydde opp det overflødige
når vi var for grådige
Vi ramlet over kløfter og bekkedaler
smatt som røyskatter rundt trerøtter
heiste oss med skitne never
Om kronglegreinene
til den mosekledde hylla
under Svartberget med utsikt
Til bilveien og tråkket mellom gårdene
før jeg raste utfor og haltet hjem
som en såret geriljasoldat
I ett med landskapet
over multemyrer blussende
som greske appelsinlunder
i Arkadia
Fri i flokken sprang jeg ut
av slektas fødselsgrop
som et instinktivt dyr
I fri flukt mellom gårdene
i fossebruset fra svartberget
om kapp med fuglesangen om våren
I takt med årstidenes gang gjennom kroppen
noen ganger ensom ulv mot månen
på frysende hvite vidder
Når nordlyset danset på skaresnøen
i luskende skygger under trærne
I bleke månestråler over himmelen
minoisk gudinne med slanger
slynget om løftede armer
Hun håpet ingenting
fryktet ingenting
hun var fri
Da jeg fylte elleve
begynte jeg å blø
jeg trodde jeg skulle dø
Det var tidlig men ikke farlig
sa mor og la blodklutene
i en kaldvassbøtte
Det var voldsomt
som jeg blødde det var
voldsomt som jeg vokste
Jeg veide femti kilo
i sjette og seksogfemti
i syvende klasse
Jeg måtte bli tynnere
og ble tynn som luft
før jeg fylte tyve
Så tynn at jeg nesten forsvant
i en annen historie
enn denne
Jeg blar i svarte og brune strektegninger
afrikanske masker kvinne og mann
svulmende munner overdrevne
Kjønnslepper og penishoder
noen syltynne med øyne på stilker
munner struttende som sugekopper
En svart gorilla står og skuler
mot en urtidlig fargeløs morgen
den hårete huden min søster og bror
*
Vi levde med driftene gikk med kua til oksen
kledde inn nettingveggene i de tomme
reveburene og kledde oss nakne
Vi kjente ikke ord som skamlepper
vi kjente heller ingen skam
det var som å lære å lese
Det kom helt av seg selv
slik ansiktet formes innenfra
slik trestammer vokser ut i ringer
Slik huden gror og dekker sår og minner
Jeg savner den naturlige flokken
å løpe med og lene meg mot
å tisse sammen på huk
I underskogen eller side om side
på den gamle utedoen med
morkne tinngrå planker
Marmorert av grønske
og vide sprekker
som luftet ut mannskitlukta
Til siste dyriske menneske
jegm står her selvskapt
ute av meg i kafeteriaen
Og stirrer inn i en glattbarbert nakke
foran leskedrikkmaskinen
i hånda en trist kopp kaffe
Jeg ser meg om
men det er ingen andre å se
De var alltid to
de var alltid i flertall
de hadde alltid et overtak
De tullet tøyset og skrattlo
kalte meg professoren
et ukjent dyr i dalen
Sang trestemt i jentetrio
jeg fikk aldri være den tredje søsteren
lærte aldri å synge og spille gitar
Til gjengjeld slapp jeg ansvar
for melking og middagstell
jeg måtte kommanderes
som en gutt
De ler ennå i flokk
jeg går alene blant ruinene
eller løper med lystige legger
Gjennom søsterlatteren
som gjennom strålene
i et overrislingsanlegg
Nordishavet bruser gjennom meg
jeg kunne ikke leve i skogen
trærne sto og stengte
De bregnebevokste bekkedalene
dro meg ned i fuktige skygger
jeg er ingen naturelsker
Insektforsker eller viltforvalter
jeg forsker på å forsvinne
bak mørkets kant på en arktisk kyst
Jeg forvalter min steinnatur
hvis skogen prøver å fange meg
gir jeg mitt liv for å slippe fri
Jeg vil dikte om vingeføtter
om fyrtårn på en klippe i havet
der isbreer kalver og driver fritt
Jeg vil dikte at krystaller og skyer
smelter sammen på reise
uten hensikt og uten ende
En reise har ingen slutt
når jeg ikke har noe hjem
når jeg ikke hører hjemme
Jeg er våken
jeg står på spill
i rimfrost på øverste dekk
Morgenlyset skyller meg
i snøkorn snøflimmer
Siste dag i februar
det er skuddår
Under meg ruller Nordishavet
vrælende oppskaket videre
Jeg lytter med lukkede øyne
støvlene knirker i snøen
Jeg tar på de tjukke svarte solbrillene
Jeg har gått ombord
kvittet meg med løsøre
lagt faste forhold bak meg
Eier ingenting tilhører ingen
livet er lett å bære lett som lufta i lyset
jeg har forlatt boplasser selvforståelser
Kastet av meg samleier og samliv
trått ut av intimsfæren
latt navnet falle som et skjørt
Et liv er ingen definisjon
skiller ikke hav fra himmel
eller hud fra tid
Uten fast bopel og vanedannende familie
reiser jeg lett med plastkort og pass
mot de ytterste strøk
Det nærmeste jeg kan komme
at jeg intet er uten en stemme
og at den ikke er min
Jeg reiser mot grensen jeg kaller sjel
der kulden er sterkere enn noe menneske
virkeligheten tynnere enn det som kan diktes
Der meridianer møtes og blå blekkhjerter blir skviset
til siste dråpe som skitne oljetårer en vinter ved Kvitsjøen
der lyset smelter mørket og mørket fortærer lyset
når himmelen faller i havet og slår seg til blods
mot synsranda
ved himmellysets grense
i blått flakkende himmelnord
med hvite hettemåker over kaikanten
og vindjakkens hettekant om ansiktet mitt
Jeg reiser mot grensen jeg kaller sjel
grensen jeg kaller utslettelse
på min ultimate Thule-ekspedisjon
Der naturen er hensynsløst levende
det skummer og freser i diktets rottråder
Fuglene følger skipet fordi de kan fly
spekkhoggere velter seg i bølgene
siler sjøen gjennom flimmerhår
Lufta er ren uten løfter
poesien har ingen pris
jeg betaler hva det koster
Når jeg har reist lenge og langt nok
mot nord kan det siste diktet ende
med et slag i hjertet eller hjernen
Sitater av:
Del I, s 15 Knud Rasmussen
s 20 Tarjei Vesaas
s 26 Ronald D Laing
s 31 Georges Seferis
Del II, s 59 Gustaf Munch-Petersen