Når jeg ikke hører hjemme.

Når jeg ikke hører hjemme

dikt av Liv Lundberg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Thermopylae

 

Honor to those who in the life they lead

         define and guard a Thermopylae.

Never betraying what is right,

consistent and just in all they do

but showing pity also, and compassion;

generous when they´re rich, and when they´re poor,

still generous in small ways,

still helping as much as they can;

always speaking the truth,

yet without hating those who lie.

 

And even more honor is due to them

when they foresee (as many do foresee)

that Ephialtis will turn up in the end,

that the Medes will break through after all.

C. P. Cavafy

 

 

 

 

Til mine søstre og brødre

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I

Akropolis

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                       

 

 

 

Jeg skvetter opp

i senga i gjestehuset

til det norske instituttet

i Aten og spør meg selv:

hva er jeg god for?

 

Jeg spør så nakent jeg kan

i det attiske sollyset:

er jeg god for noe?

 

Og hva er du god for? spør jeg

min neste og den neste og den

neste spør jeg: er du god for meg?

 

Om ettermiddagen ute på agoraen

mellom den bysantinske kirkens ni kupler

og Hefaistostemplets søylegang spør jeg:

er jeg ikke god for noen?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg følger greske familier

og grupper av unge kinesere

opp de lange marmortrappene

til monumentet over Atens storhetstid

reist den gang grekerne sloss som djevler

mot perserne

 

Sola skinner på Egeehavet

sølvlysende i desemberdisen

to skip glir ut fra Pireus´ havn

 

Hvite bomullsskyer pudrer himmelen

det er fri adgang til Akropolis på søndager

det er fritt leide mellom livet som faller

og verket som blir stående

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har gått en uke

og kikket opp på Parthenon

som på Manhattans skyskrapere

i ærefrykt for kolossenes historiske vekt

skyldig i letthet og mangel på empati

 

Gått som i et sug på kanten av begjæret

etter å kastes ut

smadres og fortapes med de andre

i fritt fall fra tvillingtårnene

 

I suget etter å stå skamløst naken

foran et menneske     blant mennesker

blant forsteinede statuer

blant former for flukt

 

For å slippe å være meg selv nok

selvoppslukt     selvfortærende

jeg sloss med meg selv

sloss mot alt som begynner på selv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Man må minst være to

for å kommunisere

og jeg er alene

i julegatene under Akropolis

alene med hvite flekker i erindringen

alene med ordene som ikke vil angripe

eller forsvare seg     de går forbi meg i gatene

i setninger på fremmede språk

de ser og hører meg ikke

 

Mine ord begravd i taushet

vil jeg grave fram med fars hender:

grove fingerknoker tverre fingertupper

og kantete negler     jeg vil spre dem

ut over jordene med møkkagreip

etter snøsmeltingen

 

Jeg vet poesi er ikke fiksjon

diktets ånd er biokjemisk

av natur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En klippe

i det østlige Middelhav

knyttet verden sammen

 

Jeg kom til verdens kant

en fem kilos kjøttunge

i skyggen av krigen

 

Jeg kom til meg selv

på min første dag

nummen av fødselssjokket

 

Min mor hadde nok forsto jeg

straks jeg slo øynene opp

og møtte hennes blikk

Jeg fikk klare meg selv

og tok mine første skritt

om sommeren da Norge var fritt

 

Jeg skyndte meg å lese

og skrev navnet mitt

med skjønnskrift

 

På den grønnmalte

kjøkkenbenken:

Liv

 

 

 

 

Før jeg reiste til Aten

før jeg reiste til Amerika Asia Afrika

for å søge mig Nysyn i en fremmed Egn

 

Før jeg første gang tok bussen til Fauske

og reiste med toget til Oslo

hadde jeg ikke reist lenger enn til Moen

i Målselv til Finnsnes og kanskje Sørreisa

og til far på sykehuset i Narvik

 

Før dét var jeg bare øyne ører armer og bein

i skogen på fjellet i elva på vatn og myrer

 

Nå reiser jeg for å finne nye ord på gamle

steder og nye steder til gamle ord

jeg reiser for å skrive skrekken

ut av store byer øde fjell og

ensomme skoger     jeg skriver

fordi jeg er livredd

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er redd for å ta ordene på alvor

redd for å skremmes til taushet

redd for å finne en stemme

som kan avsløre meg

 

Jeg er redd for å fjase med ikonene

i gamle Metropolis kirke

redd for å nedkalle patriarkenes

harme over mine ugudelige skrifter

Jeg er redd for å bli lyst i bann

av kanon eller kirke

og jeg er redd for å være redd

 

Virkeligheten er det som kan diktes

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg dikter fars lute skikkelse

sølvgrå manke og isblå øyne

leppene knepet sammen om viljen

til å holde livet ut

 

Jeg hjalp far da han brakk ryggen

jeg var stor og sterk sikkert mer enn seks

skubbet kjelken med forsekker opp bakken

i snødrevet og ned hver morgen

med fylte meierispann     dro slipesteinen

hundre tusen omdreininger

 

Far som ikke ville være bonde men proletar

ble gående på jordene resten av livet

for mild for dalen     for mild for min mor

 

Jeg ser ham gå der hele mitt liv

mens jeg forlater ham

for å komplisere det enkle

i villrede i verden

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg stanget hodet opp av jordskorpa

under en stålblank himmel

så meg om på de fattige fjellene

som kranset vinteren hvit og usårlig

 

To hvite tinder i kjøkkenvinduet

dalens inngang og utgang:

forlater du meg kommer du

aldri tilbake til deg selv

 

Omskapt fra orm til ørn

fløy jeg over verdens hav

for å utforske avstandens vesen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Varm i kinnene i ettermiddagssola

går jeg langs marmorbenkene

i Dionysosteatret

der skuespillerne mimet til musikk

med ansiktet skjult bak masker

fordi mennesket er fremmed

for seg selv

 

Jeg er fri til å dikte et liv

fri til å være så liten jeg vil og

så stor jeg kan     bare en jentunge

 

Dømt til å lete etter slik nåde jeg knapt

kan be om men kanskje finne

i marmorlyset mytene og metrikken

i levende steinskulpturer

i diktskyer og krystaller

 

Bare en jentunge     søk meg finn meg

et sted mellom ordene og bredden av Styx

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter i amfiteatret av stein

og myser i ettermiddagsdisen

 

Bare en jentunge i en haug med stein

kastet vekk fra jordet for å unngå skader

på ljåbladene     en rikdom av stein     tyngde

og konsentrasjon     jeg bygde templer

og pyramider av stein

stablet stein til varder

og festningsmurer

 

Kunne jeg blitt en annen

kunne jeg med lettere sinn

hengitt meg til steinens tyngde

lent mitt hode mot dens harde vesen:

sei noko munn!

Kunne jeg hogd statuer i stein?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg går fram og tilbake

på de fine lysegrå steinflisene

den steinbelagte veien leder rett fram

 

Da Evrynome steg naken opp av kaos

fant hun ikke hvile for sine trette føtter

jeg følger pilene som peker

mot minnesmerkene

Stordåder seiersviljer krigsherrer

skjønnheten er isnende stein

hender lepper     blanke øyenepler

tempelsøyler marmorbrudd

 

Poseidons torso kraftfull dirrende

ber meg legge en hånd

på bankende marmorbryst

 

Men jeg kjenner ikke Poseidon

jordrysteren

herre over urkreftene

 

Jeg kjenner ingen guder

jeg tilhører jorden

 

 

 

 

 

 

Jeg lytter til greske stemmer på en klassisk radiokanal

de snakker om musikken med ømheten til elskende

jeg skjønner ikke hva de sier men forstår dem

bedre enn mine egne hjelpeløse ord:

 

Satt ut som nyfødte på fjellet til ville dyr

med hender og føtter sammenbundet

uten garanti for at en gjeter

vil komme forbi og redde dem

som Kong Oedipus

for å oppfylle en grusom profeti

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En kvinne ingen kunne temme

mor bak kjøkkenvinduet

midt i matstellet

 

Med varme i ovnen

kokte poteter til middag hver dag

nok til å leve av     men ikke for

 

Jeg snuser inn svettelukta

mens hun arbeider

jeg fikk aldri stikke nesen i mors armhule

 

Jeg husker ikke at jeg pattet hennes bryster

selv om jeg sikkert var grådig

 

Mor med glitrende grønne øyne

og en perlerad kunstige tenner

 

Sang tindrende rent og skrev brev

med flytende feilfri skjønnskrift

 

Så vakker din mor må ha vært     sa de

så begavet     hun kunne diktet myter

hun kunne vandret blant gudene

 

 

 

 

 

 

 

Kalliopes sønn

fikk en lyre av Apollon

og fortryllet villdyr med sin sang

 

Mor åpnet døra og tente lyset:

hva gjør du her alene i mørket?

jeg svarte sant     at jeg satt og tenkte

 

Hennes morske mine var et varsel

om hva jeg hadde i vente

hvis jeg tok arven opp

etter tause tungsindige gubber

 

Du fantaserer! ville hun sagt

hadde hun visst hva jeg diktet opp

i mørket under dyna

 

Fantasering var i slekt med utflukter

oppspinn overdrivelser vekkelsesbølger

tungetale åndemanere og mørkemenn

 

Uforenlig med en jordnær gudsfornuft

hvis trosbekjennelse var ærlig arbeid

 

Orfeus ble sønderlemmet av menadene

de kastet hodet hans i floden Hebros

det fløt over havet til Lesbos

ennå syngende

 

 

 

Det greske ordet for tempel er hus:

naos

huset på Høyden med himmelstige til torvtaket

dit humla klatret i solveggen     er borte nå

fraktet vekk tømmerstokk for tømmerstokk

og delvis gjenreist     jeg vet ikke hvor

 

Jeg klatret opp til mørkeloftet     i lyset

fra sprekkene i mønet     til fuglekvitter

kråkeskrik     knirking i treverk

og knitring av gamle papirer

der fantaserte jeg i fred:

I am

an in

divide

you all

jeg ten-

ner et

smalt

hvitt lys

i Gamle Metropolis kirke

og gjør korsets tegn     men ber ingen bønn

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke hva som er sant i Aten i desember

fingrene hjertet vinden og lyset er stivt

i lav sol og kjølige kveldsgater

det som er sant er et dikt

 

Det som er sant er sterkt som begjær

og mildt som min far     og glitrende grelt

som glorøde irrgrønne lyspunkter

strødd over speil og vindusflater

 

Mellom hvitsprayede stjerner

på Time Out Caffé

der en halvliter Mythos koster 24

og tjue Karelia Light 16 kroner

 

Det er sant men uten betydning

jeg går omkring

og snakker med meg selv

men hører ikke hva jeg sier

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter på Musenes høyde

og ser på Akropolis

slik jeg satt i går

på Akropolis og så hit

 

Jeg ser på himmelen blå som en appelsin

hører historiens larm og tenker på tiden

det tar å bygge et menneske

et samfunn et diktverk

 

Fra elementærpartiklene

til poetisk politisk bevissthet

tiden det tar å bryte alt ned

i tretti års Peloponneskrig

 

Tiden kommer mot meg på veien

hilser meg som en gammel venn

som har glemt hva jeg heter

 

Tidens problem kan ikke løses

tiden venter på meg i stillheten

i desember ved Hades´ port

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På Ares´ høyde     stedet for domsavsigelser

tilstår jeg mine mangler     jeg har skrevet i falsk tro

jeg mistet motet     mistet stemmen     jeg glemte å lytte

glemte å avsløre dyre sannheter     glemte å rystes og

skremmes     glemte å le høyt og svart     glemte å binde

diktene til masten og redde dem forbi sirenenes velklang

hjem til Attika for å vibrere kjødelig i en nedkjølt tekst

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ordene biter tennene sammen

som den sta jentungen jeg var

aldri søt snill lystig eller lydig

 

Kunne jeg ramme med Artemis´ piler

på lang avstand i blendende lys

og aldri vise nåde eller tvil?

 

Ordene ber meg om nåde

ber meg ikke være så kravstor

som min egen ukjærlige mor

 

Ber meg være god og glad i språket

du kan til og med være sårbar

skriver min datter til sin mor:

 

Noen ganger er det best å lukke

øynene     legge seg flatt på jorda

og lytte til himmelens skyer

 

Slik markblomster lytter i vinden

når krattskog fjellbekker vidder

og barskog formulerer seg fritt

 

 

 

 

 

 

 

I glassklart gjennomsiktig gresk lys

går jeg aristotelisk stringent og presis

gjennom museet for kunst og krig

 

I skinnet av det gode liv

med sola midtveis på himmelen

uten feige løgner eller absolutt ærlighet

 

På den gylne veien mellom selvpinere

og det selvrettferdige mennesket

mellom kalkylen og kontemplasjonen

 

Ingen ser meg her mellom statuene

på vei mot Hadrians bibliotek av stein

 

jeg prøver å smile men kjenner ingen fryd

statuene er ikke ruiner det er vi som er ruiner

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Liljene vokser ut av klippesprekkene

i den størknede lavaen på Akrotiri

 

Jeg forlater meg selv mens flyvefiskene

flyr og et fuglepar kysser i lufta

 

Hveteaks bøyer seg modne mot jorden

Mykene er en begravelsesmaske av gull

 

Jeg er i liljene i sprekkene     jeg graver

ut ord til å synke ned i og lyse fred

over mitt minne

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                 

 

 

 

 

 

 

 

II

Mellom sølv og bly                                                                      

 

 

 

 

 

 

                                                                                                         

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg reiser nordover

mot hyperboréernes land

 

Munn og kropp er åpne porter

men ingen kommer inn

 

Lethe strømmer ut i Nordishavet

du og jeg er ett menneske     én splittelse

 

Vi må minst være to

for å bli en sum eller et snitt

 

Vi må minst være to for å bli flere

vi må minst være to for å bli enestående

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg står ung og alene foran staffeliet

med stiftet maskinpapir på tegnesalen

løfter kullstiften mot aktmodellen

 

For å måle det nakne mennesket

se hvordan det former og folder seg ut

i huden strammet over musklene og knokene

 

Jeg skisser grove streker og svarte skygger

en hårete brystkasse     lårene levende søyler

en muskuløs arm løftet    en fot stikker fram

 

Øverst et ansikt som smiler arkaisk

mot historien som skal komme

og beseire perserne til sist

 

Etter nederlaget ved Termopylene

jeg måler mine nederlag

i avstanden dit du ikke er

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter med skyer i blikket

i panoramasalongen på Hurtigruta

måsene skriker og stuper i lufta

 

Det grå havet krummer ryggen nordover

lyset er skravert i regnskurer og vindrosser

sjøen velter seg glinsende om odden

To menn med oransje redningsvester

i en liten hvit båt med påhengsmotor

glir forbi oppdrettsfiskplantasjene

 

Den lange utstikkerens mosegrodde steinsider

svinger opp i brospennet     skipet siger

under broens høyeste punkt

 

Gulgrønne holmer er strødd som buskete

polypper over den krusete vannflata

foran Vesterålens grønne fjellkammer

 

Bak ruver distinkte mørkeblå

ennå fjerne Lofotfjell     bak dem

ligger grensen jeg kaller sjel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi var elskere krigere

kroppene våre trente sammen

i store svinger og brå kast

 

Vi ledet kraften opp av jorden

fra fotsåler underliv lemmer

til fingertupper håndkant

 

Gjennom åndedrag og strupe

opp av issen mot himmelen

som en henvendelse

 

Livet var svaret

hver dag en bekreftelse

til vi slapp alt vi hadde i hendene

 

En håndkant mot nakken: du er død

en sirkel mellom tommel og pekefinger:

ikke annet     bare slik

 

Et penselstrøk og alt er borte

jeg kjenner fantomkjærlighet

der du ikke er

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg stryker fingertuppene

over et hjerte krittet

på en stålblank benkplate

 

En liten myk muskelklump

rund med litt ujevn overflate

pulsåra er kuttet og stikker ut

som en tappekran

 

Et hjerte tømt for innhold

uten brysthule å skjule seg i

uten ribbein å beskytte seg bak

 

Jeg kan ta hjertet i hånda

og gi det til hvem som helst

 

Et annet hjerte er dissekert

med fine snitt av patologen

på anatomisk institutt

 

Klaffer og kamre er blottlagt

så alle kan se hjertets stilleben

et stykke nakent kjøtt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter og blar i en bok med tegninger

bildene folder seg ut i øyne og kropp

i skygge og lys     ramme og rom

 

En mørk klode penslet med tusj

taggete horisonter     firkantbuer

spiralsneglehus     runde steiner i ring

 

Studier av en kentaur i mange stadier

bakkanaler med nakne fauner og frukt

satyrer og kvinner kranset av rovfugler

 

Blomsterhoder gråter blekk

stilker og blader er slynget sammen

mot en massiv fjellkam under blåsvart himmel

En hannløve kommer mot meg

langs en buet strandlinje

med et blødende menneskehode i munnen

 

Jeg er i løvemanken     i øynene til dyret

jeg er hodet i løvekjeften

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det verker i tinningene

svarte og røde streker skjærer inn

mot bildets sentrum

et blankpillet kranium

tømt for alt som var en gang

i brain time

i hjelmformet gråhvit svampmasse

fast nok til ikke å flyte ut i hjernekassa

myk nok til å skrapes ut med skje

 

Hjernen må ikke sløves men skjerpes

av frykt fryd     raseri og skam

for å holde livet gående

på leggpiper kneskåler beinsplinter

 

Et fint tegnet skulderblad

fingerknoker krummet

om et kragebein

 

Og nesten mirakuløst:

en hel hånd og alt den kan utrette

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hånda løfter tegneblyanten

som et våpen mot utslettelsen

jeg gnir blyet bløtt over hav og himmel

svartberg og hvitsprutende bekker

 

En fjellkant speiler sin profil

kinnbein og neserygg i havoverflata

sølvfeite sildesteng svart hav og skipsforlis

seksogtyve kilometer gjennom Raftsundet

 

Blyanten tegner meg i landskapet

streker opp en lysende kyststripe

skyggelegger dalen på innlandet

 

Jeg er liv på en skala av gråtoner

mellom sølv og bly

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ser meg selv

kjenner mitt arvestoff

den lange ensomheten i skogen

 

Dølene fulgte kystfarten nordover

og samenes flyttruter

fra sommerbeite til vinterfjell

 

Dalen lå uberørt og ventet

med en bred elv i skjødet

kranset av fyrrige fjell

 

En hvilende mammutflokk

med hodet mellom forbeina

og lukkede øyne i millioner av år

 

Dølene tok dalen i besittelse

som en koloni eller kvinne

øksehogg klang så villdyr skvatt

 

De reiste vegger og tak mot villmarka

i mørke vintre og skinnende sommernetter

som modnet byggen før frostnettene

 

Alene i den store Barduskogen

alene med tausheten og ordene

 

 

 

 

 

 

 

Jeg følger kystfarten videre og forbi

seiler gjennom mørketidsdager

og netter med sol

 

Jeg svaler blikket mot snøflekkene

i fjellsidene     kjølige gamle hvite ark

ubeskrevet     herjet terreng

 

Jeg seiler nordover kloden

i et verdensrom så krummet

at ingen når fram til noen kant

 

Blikket skjærer landskapet

snitter i levende vev for å se

mønstret som forbinder

ånd og natur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tegner Trollfjorden to kilometer lang

med hundre meter bred munn

som åpner seg og synger

 

Slik onklene og deres søskenbarn

sang i Freidig mannskor

med høye panner over lyseblå øyne

 

Under hvite sangerluer med svartblanke

skygger     sang mot mørkemenn

svovelpredikanter og katolske paver

 

På høytidsdager og sangerstevner

over hele landsdelen

med hevet bryst av hjertens lyst

 

Sang et liv de ikke kunne skrive

sang et samfunn av gråtoner

en statue av mannsstemmer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lyset synger blåere jo lenger nord

om nettene i blanke vindusflater

løfter jeg teppet av unge trær

 

Fra onkel Reidars engslette

og blotter en stålblank isflate

skinnende svart i lyset fra fjøslykta

 

Oversvømmelse og spikfrost

frambragte et underverk

av breugelsk skøyteliv

 

Skjerf og luer seiler i ring om skøyteskjær

risser og gnisser sirkler og spiraler

strekker åttetall mot uendelig

 

Jeg reimer fast blanke skøytejern

på beksømstøvlene     glir over isen

i ustødige svinger og forsvinner i flokken

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi levde i flokk

året rundt mennesker og dyr

søstre brødre nabounger søskenbarn

 

Som yre kalver løp vi

som små trær sto vi

lot bryllup og begravelser fare forbi

 

Sugde til oss lærdommen vi trengte

og spydde opp det overflødige

når vi var for grådige

 

Vi ramlet over kløfter og bekkedaler

smatt som røyskatter rundt trerøtter

heiste oss med skitne never

 

Om kronglegreinene

til den mosekledde hylla

under Svartberget     med utsikt

 

Til bilveien og tråkket mellom gårdene

før jeg raste utfor og haltet hjem

som en såret geriljasoldat

 

I ett med landskapet

over multemyrer blussende

som greske appelsinlunder

i Arkadia

 

 

 

 

 

Fri i flokken sprang jeg ut

av slektas fødselsgrop

som et instinktivt dyr

 

I fri flukt mellom gårdene

i fossebruset fra svartberget

om kapp med fuglesangen om våren

 

I takt med årstidenes gang gjennom kroppen

noen ganger ensom ulv mot månen

på frysende hvite vidder

 

Når nordlyset danset på skaresnøen

i luskende skygger under trærne

 

I bleke månestråler over himmelen

minoisk gudinne med slanger

slynget om løftede armer

 

Hun håpet ingenting

fryktet ingenting

hun var fri

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg fylte elleve

begynte jeg å blø

jeg trodde jeg skulle dø

 

Det var tidlig men ikke farlig

sa mor og la blodklutene

i en kaldvassbøtte

 

Det var voldsomt

som jeg blødde     det var

voldsomt som jeg vokste

 

Jeg veide femti kilo

i sjette og seksogfemti

i syvende klasse

 

Jeg måtte bli tynnere

og ble tynn som luft

før jeg fylte tyve

 

Så tynn at jeg nesten forsvant

i en annen historie

enn denne

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg blar i svarte og brune strektegninger

afrikanske masker     kvinne og mann

svulmende munner     overdrevne

 

Kjønnslepper og penishoder

noen syltynne med øyne på stilker

munner struttende som sugekopper

 

En svart gorilla står og skuler

mot en urtidlig fargeløs morgen

den hårete huden     min søster og bror

 

*

 

Vi levde med driftene     gikk med kua til oksen

kledde inn nettingveggene i de tomme

reveburene og kledde oss nakne

 

Vi kjente ikke ord som skamlepper

vi kjente heller ingen skam

det var som å lære å lese

 

Det kom helt av seg selv

slik ansiktet formes innenfra

slik trestammer vokser ut i ringer

 

Slik huden gror og dekker sår og minner

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner den naturlige flokken

å løpe med og lene meg mot

å tisse sammen på huk

 

I underskogen eller side om side

på den gamle utedoen med

morkne tinngrå planker

 

Marmorert av grønske

og vide sprekker

som luftet ut mannskitlukta

 

Til siste dyriske menneske

jegm står her     selvskapt

ute av meg     i kafeteriaen

 

Og stirrer inn i en glattbarbert nakke

foran leskedrikkmaskinen

i hånda en trist kopp kaffe

 

Jeg ser meg om

men det er ingen andre å se

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De var alltid to

de var alltid i flertall

de hadde alltid et overtak

 

De tullet tøyset og skrattlo

kalte meg professoren

et ukjent dyr i dalen

 

Sang trestemt i jentetrio

jeg fikk aldri være den tredje søsteren

lærte aldri å synge og spille gitar

 

Til gjengjeld slapp jeg ansvar

for melking og middagstell

jeg måtte kommanderes

som en gutt

 

De ler ennå i flokk

jeg går alene blant ruinene

eller løper med lystige legger

 

Gjennom søsterlatteren

som gjennom strålene

i et overrislingsanlegg

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordishavet bruser gjennom meg

jeg kunne ikke leve i skogen

trærne sto og stengte

 

De bregnebevokste bekkedalene

dro meg ned i fuktige skygger

jeg er ingen naturelsker

 

Insektforsker eller viltforvalter

jeg forsker på å forsvinne

bak mørkets kant på en arktisk kyst

 

Jeg forvalter min steinnatur

hvis skogen prøver å fange meg

gir jeg mitt liv     for å slippe fri

 

Jeg vil dikte om vingeføtter

om fyrtårn på en klippe i havet

der isbreer kalver og driver fritt

 

Jeg vil dikte at krystaller og skyer

smelter sammen på reise

uten hensikt og uten ende

 

En reise har ingen slutt

når jeg ikke har noe hjem

når jeg ikke hører hjemme

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er våken

jeg står på spill

i rimfrost på øverste dekk

 

Morgenlyset skyller meg

i snøkorn snøflimmer

 

Siste dag i februar

det er skuddår

 

Under meg ruller Nordishavet

vrælende oppskaket videre

 

Jeg lytter med lukkede øyne

støvlene knirker i snøen

 

Jeg tar på de tjukke svarte solbrillene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har gått ombord

kvittet meg med løsøre

lagt faste forhold bak meg

 

Eier ingenting     tilhører ingen

livet er lett å bære lett som lufta i lyset

jeg har forlatt boplasser selvforståelser

 

Kastet av meg samleier og samliv

trått ut av intimsfæren

latt navnet falle som et skjørt

 

Et liv er ingen definisjon

skiller ikke hav fra himmel

eller hud fra tid

 

Uten fast bopel og vanedannende familie

reiser jeg lett med plastkort og pass

mot de ytterste strøk

 

Det nærmeste jeg kan komme

at jeg intet er uten en stemme

og at den ikke er min

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg reiser mot grensen jeg kaller sjel

der kulden er sterkere enn noe menneske

virkeligheten tynnere enn det som kan diktes

 

Der meridianer møtes og blå blekkhjerter blir skviset

til siste dråpe som skitne oljetårer en vinter ved Kvitsjøen

der lyset smelter mørket     og mørket fortærer lyset

når himmelen faller i havet og slår seg til blods

mot synsranda

ved himmellysets grense

i blått flakkende himmelnord

med hvite hettemåker over kaikanten

og vindjakkens hettekant om ansiktet mitt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg reiser mot grensen jeg kaller sjel

grensen jeg kaller utslettelse

på min ultimate Thule-ekspedisjon

 

Der naturen er hensynsløst levende

det skummer og freser i diktets rottråder

 

Fuglene følger skipet     fordi de kan fly

spekkhoggere velter seg i bølgene

siler sjøen gjennom flimmerhår

 

Lufta er ren     uten løfter

poesien har ingen pris

jeg betaler hva det koster

Når jeg har reist lenge og langt nok

mot nord     kan det siste diktet ende

med et slag i hjertet eller hjernen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sitater av:

Del I,  s  15    Knud Rasmussen

s 20    Tarjei Vesaas

s 26    Ronald D Laing

s 31    Georges Seferis

Del II, s 59     Gustaf Munch-Petersen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *