Afrika

AFRIKA

 

1.

 

(før mørket forsvinner)

 

En dag som bedøvet i desember

letter ingen røde fugler fra trærne

ikke en gråspurv, ikke en dompap

flyr i fokk over skavlene

ingen blå fisker er hengt ut i mine fargeløse øyne

skyggene som flokker seg i snøen er alt jeg ser

når jeg forlater mitt hus

dagen lukker sitt mørke smil

og jeg faller inn i rytmen

som likner kald knitring

pustens daglige kamp mot opphøret

har begynt

jeg leker ikke lenger men vandrer

mot en åpen forestilling.

 

 

 

Jeg skriver før mørket forsvinner

for mitt afrikanske liv

hver dag i hvite snømåneder

hver natt i svarte erindringer

jeg skriver for ikke å forsvinne

i snøens dybder, det ishvite lyset

jeg skriver vingene og flukten

en stork, en hegre, ibis, slangefalk

jeg skriver videre og blåere

enn tanken går i ring mot sjøen, mørk turkis

jeg skriver i ditt blikk min silhuett

en stripe ferskenlys, en sunket sol

jeg skriver lyden av det skumringsblå

i vinduet jeg sitter lent mot som en tanke

jeg skriver kuldas krystallinske lov

jeg skriver såret i det indre afrika

 

 

 

Jeg skriver en vintersorg med store mengder snø

presset sammen i hardere og hardere lag

om min mørke tvilling

svarte figurer i seremoniell prosesjon mot snøen

i sakte, nesten stillestående gange

bærer enkle trekister fylt av hodeskaller

over bevissthetens hvite flekker

der ingen jungelbelter, flodløp eller tinder er avtegnet

der mange stammer er utryddet

og sorgen er et hvitt rekviem som aldri stilner.

 

 

 

Jeg skriver en solvind fra afrika

mot kuldefronten av storms styrke

som hamrer mot veggen jeg beskytter meg bak

jeg skriver et barn i vinden

et aurora borealis-barn

som stilner stormen med røde buer

grønne stråler og fiolette slør av lys

et jegerbarn som kan fly med vindens øyne

over ørkenen og finne en kilde

skjult under tornekratt

der noen kan våkne en morgen

og fylle sine tomme skall med vann

som gir kraften til å jage videre.

 

Jeg skriver en blomst i en barnehånd

en ring om månen, en frostrose på vindusruta

jeg skriver en samtale som stilner

en munn knepet sammen

et nedbøyd blikk

jeg skriver at alle dager ser til alle kanter

og nettene er en munn som sikler i søvne

øynene våkner men gjenkjenner ikke

sin pupill

det er da det begynner å rase, skriver jeg

men det hjelper ikke, snøen raser

og tar alt med

jeg begynner å skrive for første gang

jeg skriver en navn og det blir levende

en blomst i en barnehånd

en ring om månen, en frosrose på vidusruta

jeg lukker munnen om navnet på afrika

og bevarer det.

 

 

 

Det er mitt navn

jeg skulle sagt det til noen

jeg har glemt det for lenge siden

det er ikke sant, jeg husker alt

jeg velger det ikke, det er et sår

livet som sank var mørkt og forseglet

svart er noe annet gyldig og glødende

sår er ikke svarte men fortærende

de gror ikke under skorper av is

navnet er et mysterium

jeg skulle sagt det til noen

det er vinter her.

 

 

 

Det er flere ord her

de fleste handler om afrika

en kjede av forbryterske navn

jeg kan ikke nevne dem

alle ord har tette forbindelser

jeg bærer summen av alle forståelser

i min samlede skyldstilstand

afrika er en alminnelig følelse

midt i latteren

når den dør

afrika er min venstre hånd

som ikke vil hilse

den sier den gjør ingen forskjell

på svarte og hvite forblindelser.

 

 

 

Andre ord vil komme fram fra sine skyggesider

og slåss for retten til å leve i åpne land

ingen grensevakter kan lenger stanse

deres ramme skrik

deres innbitte utsigelser

som de har dyrket i skyggetilværelsen

bak gamle bistre fjell

jeg er muntu – menneske – mening

og knuger en blodstein

i den lyse innsiden av min mørke hånd

en talisman som vil bringe mine føtter

gjennom meterdype snøvintre

til foten av afrikas siste fjell

der gjenstår bare oppstigningen

før jeg fra kanten av krateret

ser fortellinger velle opp av vinterens sorg

og et usynlig barn fly over himmelen.

 

Et usynlig barn med lette bein, høy puls

og sin kjempende muskel i brystet,

speidet etter en mor som ble borte

i det stigende mørket, en afrikadrøm,

barnet dykket ned og festet sin lodne stilk

under vannets overflate i det mudrete dypet

stilken som forbinder mørket

med de hvite blomsterkronene

flytende stille i det seine lyset

før natthimmelen faller

før barnet våkner som voksen kvinne

og har glemt

at en mor er en drømt forbindelse

til fødselen som begynner igjen

og gjentar seg resten av livet

mens barnet fortapes

i det usynlige barnet

som alle har mistet.

 

Barnet som ikke gir seg

men reiser videre i sin hvite forestilling

gjennom det tykke afrikanske mørket

der de svarte løvene i Kalahari fins

på innsiden av sin vinter

der mektige vinger, usynlige steder

står helt stille i vinternatta

og et nyfødt svart neshorn

i dette hvite øyeblikket

kjenner leopardungens klor i brystet

og lærer seg villkattens muskelspill

og potedans i det høye elefantgresset

på innsiden av min vinter

i pulsen jeg lever i som en celle

med dagens celledannelser

i nattlysets kropp

inngjerdet av skarpe hvite tagger

et stykke kjøtt i krokodillens gap

i det nordlige himmellyset

før fjellveggene smekker sammen.

 

Jeg skriver en statue, svart

i silhuett mot den blå åskammen

der lyse flekker driver som kveg

over netthinna

jeg er en gammel forestilling

under min svarte hud

ingen kvinne

jeg bærer restene av glemt erindring

jeg brukes som maske til mange ritualer

jeg anroper gudene med strupelyder

og tramper den røde jorda

med harde fotsåler

jeg skriver en skulptur av is

i januars overfølsomme solstråler

når kloden krummer sin rygg mot nord

og lysets stigende styrke har smeltet

min pupill

så øyet er åpent, svart og seende

jeg er flere skapninger i en skikkelse

på vandring herfra til de eldste tider

den samme ved begynnelsen

som når alt er tilendebragt.

2.

           

( oseaniske øyer)

 

 

Dubai, luftens sted, bye-bye

svale rom i forsvar mot solenergien

jeg forlater europas nedkjølte orden

tre trinn ned trappa mot oppløsningen

hvit silke viklet om hodet, er du muslim?

stemmen i telefonrøret taler i polarmørket

verden er den samme, jeg er en annen.

 

 

Finn en linje, dans på den i Dubai

som en fugl på greinen

med fugleføtter i lette og faste grep

dans litt, syng litt og finn meg mat

dans en moske, et fyrstepalass

et vindtårn som samler opp luftdragene

i en brennende ørkenby

dans med perledykkerne

over silkestablene og gullmarkedene

den arabiske huden, ynde og aggresjon

i tusen netter eller den ene

som kan avgjøre alt

dans tårnseilerens luftige svev

de lynsnare vingeslagene

i rett linje over himmelen.

 

 

Idet jeg våkner den første morgen

på en granittøy i Seychellene

letter en dyprød liten fugl

fra min venstre stortå og flyr ut av vinduet

det er en kardinal, sier madame Raymonde

barbeint, bred og svart

det er hannen som er rød, hunnen er grå

den røde kardinalen våkner og flyr igjen

den andre morgen fra samme tå

tredje morgen savner jeg allerede

dette røde levende fuglevesen

som har funnet meg.

 

 

Øyenes oseaniske ensomhet

i skyggen bak en lav hvit mur,

morgenlyset summende, svart paradis-

fluesnapper, fjærkre, kaklende,

sløret kreolsk passiar på kjøkkenet,

syklende tilrop fra veien,

besvart av verdens latterbrus,

øyer kastet opp over havoverflata,

spredd ut i ringer, atoller,

lavaskorper med tynt lag jord,

taus går jeg stien som på levende hud

under palmehimmelens avsindige fuglesang,

kjøttfulle orkideer nikker mot tærne: bonjour,

sjøen åpner sine silkefolder mellom stammene,

kom til meg!

jeg trår forsiktig mellom knuste skjell,

fem runde tær kniplet om tåballene,

bølgene slår inn, skyller vekk, slår inn

og skyller vekk mine fotspor,

jeg er på vei mot mørkets frambrudd,

den tunge formen på afrika,

når kvelden surrer kryddersterk, svart

i leirkar med fisk over trekull i halve oljefat,

hører jeg vinden hviske med bølgene

om dengang floden skyllet over Gondwana

og de små ubebodde øyene

søkte sammen i det soleklare hav.

 

 

Hva er dette? spør madame Raymonde

og peker på bildet av ishavsbyen winter by night

på kjedene av lyspunkter, hva er dette? det er lys, sier jeg

åh, sier hun forundret og blir helt stille, jeg forteller henne om vinteren

på 70 nord, om barnelepper mot en frossen vindusrute, varme åndedrag

og en tungespiss som slikker hull i rimbelegget, legger øyet inntil

så noe fremmed og forstyrrende kan trenge inn i øyenhulen,

innkapsles av perlemor fra nordlyshimmelen og vokse til en klode.

 

 

 

Med svømmeføtter og maske over koraller og fisker, kolonier av koralldyr ørsmå polypper med munnskiven kranset av tentakler, når de dør faller vevet av og blotter kalkskjelettet; edelkoraller, orgelkoraller, sjøfjær og dødningehånd

jeg følger undersjøiske skygger av liv; et barn lekte i vannet, en sverdfisk

gled inn på grunn, traff panna med spydet og gjennomboret hodeskallen.

 

Jeg myser mot horisonten og forstørrer hver time til dager av stillhet

himmelen holder sin hånd over meg, steinkoraller, hjernekoraller

øye og stjernekoraller, en brudgom dykket i dypene og ble aldri funnet

den svarte perlen vokser i muslingekjøttet, når skallet brytes åpent, er jeg

både perlen og kjøttet, skjelvende muskel, hjerteformet som afrika.

 

 

 

I Vallee de Mai på Praslin vokser en palmeskog

verdens eneste av sitt slag

med svarte papegøyer og blå duer i greinene

noen tusen palmetrær kan bli åttehundre år

ti nøtter kan hvert tre bære

etter et kvart århundre er palmene kjønnsmodne

i månelyse kvelder med frisk bris

stivner hanpalmens tunge, lange blomsterbelg

som ellers henger slapt ned

og retter seg mot hunpalmens flikete bladlepper

før den spruter ut en sky av blomsterstøv

det langsomme frøemnet bruker et år på å spire

etter sju år er nøtten moden

måler en halv meter i omkrets og veier 15 kilo

men det er ikke en, de er to nøtter

sammenvokst i par

to lodne, brune baller

om en hårbevokst kløft

saften fra dobbeltnøtten coco d’amour

var ettertraktet som afrodisikum

sultanene på Sumatra og Java krevde enerett

til de sjeldne             coco-de-mer som fløt i land på strendene

antatt å vokse på undersjøiske trær

siden ingen kjente øyene i det Indiske hav.

Hva hadde evolusjonen i tankene

tenker jeg, da den oppfant sin formuleringsplan

for de unike palmetrærne, forestillingen om

et framtidig menneske?

 

 

 

3.

 

(nå krysser jeg Niger og Kongo, Zambesi, Limpopo)

 

 

Dette lyset er afrika

dette fraværet av lys er afrika

den uendelige forestillingens lengde

og tyngde, afrika uten vintermørke, vintertanker

ørkenlysets gule sitring, oseanenes bølgeblå kretsing

om klodelyset, det grønne klorofyll-lyset

og lysets formørkelse

langs rituelle ruter

mellom miraklet og offerplassen

dødens store hastighet, en virvelstorm av liv

og pulsen som sprenger øyeblikket

det første mennesket er afrika, en kvinne

            homo habilis – erectus – sapiens

søylenes afrika og slaveskipenes afrika

kamelens tårer, ebolas kilde

flodhestens hjem, de stolte kongerikene

leopardens øye, den svarte magien

hukommelsestapet, forfedrenes urolige ånder

de store drømmernes afrika

og de store drepernes afrika, for eksempel Idi Amin

he was a friend of us, such a nice guy.

 

 

 

Jeg går i gatene i Dar, jambo, sister,

gatens hud er tett og svart og blendende,

gatene i Dar har brune øyne, åpne blikk, de ser meg

komme, ser meg gå i gatene i Dar med slitne portrom, dører

terskler, hus som drømmer om hvorhen, hvor lenge, skitne gatestumper

unge stemmer, kor av klanger, strupehoder, åndedrag, pust i hud og kropp og jambo, jambo sister, svarte menn i gatelivet, ute, utsatt, uten arbeid, uten

ende, tida støtes ut i pulsens slag, svarte dønninger i verdens hav av gater

takt og trinn, hofterykk og rytmeskift, hoders dreininger, øyeblikk som

møter øyeblikk, å se er å bli sett i ansiktet i Dar, i ansiktet til alle

fremmede, hvor skal du hen, hvor kom du fra, hvor har du vært?

latteren i Dar er hvit som elfenben, ingen elefanter dør i slike smil,

don’t cry, sier funksjonæren strengt bak skranken til Kenya Air

andre har grunn til å gråte i afrika, ikke jeg som går fortapt

fortryllet gjennom gatene i Dar til jeg stanser og står og blir stående

som en troende og lytte til aftensangen fra moskeen i muslimkvarteret

i de mørknende gatene i Dar-es-salaam – fredens havn.

 

 

 

Så enkelt og blått, så ut i det afrikablå

en blåmann i vikingens hvitøye, blunk av tid

men afrikalys er mørkere enn tusen år

mens jeg venter på Kenyatta

vender jeg bladene i Ngugi wa Thiongos

Petals of Blood

og leser rapporten fra Kigali i blodets måned

om kunsten å gjøre alle til mordere

kunsten å gjøre alle til medskyldige

vitnemålenes monotoni:

å drepe er ikke lett når man ikke har lært

å slå sin nabo, sin gudmor, sin søster ihjel

å hakke løs med sløve macheter

hvor mange kutt, hvor mange sår…

blomsterblod drypper fra døde og levende øyne

så enkelt og svart, så forferdelig svart å forstå.

 

 

 

 

 

 

 

 

Having once been robbed by a congregation of Christian                                                       marauders, one is not so timorous of the heathen.

(D. Livingstone, 1856)

Jeg krysser min uvitenhets kontinent

for å gjenoppdage min hvite livingstone, I presume

og alle andre oppdagelsesreiser tilbake til urtidsmørke rom

et ubeskrevet hjerte, en stor stillhet, en ugjennomtrengelig skog

jeg reiste trygt i afrika uten å  kunne redegjøre for mine hensikter

jeg opptrådte uberegnelig, upassende, truende

likevel ble jeg tatt vel imot og ledet langs endeløse, kryssende stier

av kjentmenn og hjelpere sendt med meg av lokale høvdinger

forpliktet av gjestfrie tradisjoner, lov og orden

jeg takket aldri, jeg fryktet og foraktet de usalige villmennene

jeg oppdaget floder og fjell, sjøer og daler og satte navn på dem

nedtegnet alle observasjoner med feberdirrende fingre

og sendte hjem til kongelige, geografiske selskaper

men jeg oppdaget aldri afrika, opplyste intet i afrika

jeg forvirret og formørket afrika

før jeg bukket under, ble syk eller døde

ikke drept av innfødte, ikke spist av kannibaler

jeg døde av visjoner

om å frelse afrikas sjel og vinne afrikas rikdommer

noen ganger levde jeg en mannsalder blant hedningene

og bragte slangeskinn og lysbilder hjem til avkroker nord ved iskanten

nå krysser jeg Niger og Kongo, Zambesi, Limpopo

for å oppdage de hvite flekkene i min forestillingsevne.

 

 

 

 

Fremmede historier i slike mengder

at noe veller opp av kroppens stumme dyr, opp i det blinde øyet

tusen stammer med tusen levende og døde tunger: nigerkordofansk, nilosaharisk, afroasiatisk og khoisan, en følelse litt sterkere enn likegyldighet

vil strekke ut forsiktige fingre og gripe en knokkel av virkeligheten

sentraliserte kongedømmer, kvegnomader på vandring

en enkelt fingerknoke av min vesle død, i hånda et uendelig menneske,

grenser skåret opp på kartet slik man tok barndommens land med kniv

kunstige stater pint av kleptokratiet og militærmakten, revet mellom

Shylock og zulukongen Shaka, historiske skyggebilder

illusjonistenes afrika, en ruvende klippe med inskripsjoner

uforståelige tegn, stammekriger, metaller, mineraler, ritualer

dukkemesteren styrer marionettenes håndbevegelser

verdighet tappes ut i usynlige kanaler, svart gull

en barmhjertig hånd fanger opp tiloversblitte barn;

så, så, vesle, svarte prins, vi samler så mange vi kan finne

til framtidas svarte sol som vil skinne blank og svart uten å fortære alt.

 

 

 

Ekvator inn fra kysten, sumpgryte

med oljetung luft, lukt av mugg, råte

fornedrelse, oppløsning

afrikas hjerte er sanseløst, svart

Douala klam av væte, seig som blod

jeg renner over, rommet flyter ut

synet svikter, synet på meg selv

det er ikke mine rystende hender

som søler svarte bokstaver på hvitt papir

hvor er mitt navn, jeg skulle sagt det til noen

det er vinter her, ingen vet hvem jeg er

jeg pirker i navnet som en blind med sin stav

jeg ser det bak lukkede øyenlokk

det er rundt, rødt og revet

åtselfugler kretser med tunge vingeslag

snart hakker de løs i et krater

av avrevne klaffer og innraste kammere.

 

 

 

Nord i Kamerun tusen meter over havet

er jeg helt sikker på at jeg er i sikkerhet

bak den høye muren,

bak husets steintykke vegger,

bak vinduenes smidde sprosser,

bak døra som for sikkerhets skyld

er utstyrt med ekstra hengelås av massivt stål,

så sikker at jeg knapt våger å forlate huset

ved høylys dag, slett ikke etter at mørket faller

som en sekk når Baba kommer klokka seks

for å sove på stråmatte utenfor veggen

med macheten ved sin side,

jeg kan sove helt trygt, forsikrer han meg

og snitter det blinkende bladet gjennom lufta

så jeg skvetter tilbake

for våpenet som har mistet all jungelsjarm

etter vitnemålenes detaljrikdom i African Watch.

ute i natta utenfor dagen,

utenfor den dobbeltlåste døra,

utenfor lysskjæret fra utelyktene,

utenfor porten i muren

vandrer svarte tanker jeg ikke kan tenke

på den røde sandveien som forsvinner i mørket.

 

 

 

Bak husets steintykke vegger,

bak vinduets smidde sprosser og tette moskitonett,

yrer feite, svarte dyr ut av sprekkene i all forsiktighet

og flakser om på veggene ved mørkets frambrudd

jeg jamrer lavt når de treffer ansiktet, håret, halsgropa

hundene gneller og gresshopper gnisser utenfor veggen,

mens jeg samler meg sammen og starter en massakre

når dyrene lander på gulvet mellom hvert luftsprang,

knuser jeg dem under tyngden av Lonely Planets

Afrika-guide sluppet fra en halv meters høyde

de dør så lett, i slike mengder

Moussa koster opp likene hver morgen

han har vært kokk på den norske misjonsstasjonen

det går noen dager før jeg oppdager at han sier hei

når han kommer og hadet når han går.

 

 

 

var du ikke redd før du dro? spør Hadidjatou

jo, sier jeg, hun nikker alvorlig, hun var av de dristige

hun og han giftet seg mot familienes vilje, dro til Paris og utdannet seg

det er 10 år siden, nå har Hadidjatou to barn og mannen bekjentgjorde nylig

sin skilsmisse, da er du heldig, sier jeg og mener jobben for Antrophos

jeg er heldig, nikker Hadidjatou, feberblek under mørkebrun hud

med en spinkel hånd på magen som hvelver seg høyt under den vide kjolen

han ga etter for familiens press, jeg nektet å godta en medhustru

men barna er hans eiendom, sier Hadidjatou

jeg er heldig hvis han lar meg beholde dem

mens de er små

 

 

 

Det svarte rommet

er fylt av magiske gjenstander, arven fra gamle kongedømmer

av mbums stamme

jeg speider etter tegn bak de uttrykksløse maskene

bak øyensprekkene som betrakter meg urørlig

gjennom horn, bein, skinn, tre og matt metall

gjennom fjær, flettverk og tungt svart sølv

gjennom sprekker i tida

og skimter den levende huden, fysisk foredlet:

arret, kuttet, barbert, dekorert

utsmykket, avkledd, innhyllet og gjennomboret

på stedet som ligger dypt i et øye

framtredelsens gåte.

 

 

 

Lamidoen er død,

den lille fete mannen har sovnet inn i palasset ved moskeen

der han levde omgitt av sitt hoff, sine vakter, hustruer, konkubiner

flere titalls barn og barnebarn, farens utallige enker, hundrevis av slaver

pluss en livgarde på flere hundre ryttere

der han hersket over alle stammene i Adamaoua:

fulani, hausa, kanuri, mbum, ghaya og duri

der han ble smisket for og baktalt av hoffmennene

der han som religiøst overhode for rettroende muslimer

ble tvunget til å støtte den kristne presidentens parti

mens ryktene gikk i byen, om feighet og forfall

skjørlevned og pengebegjær

der han ga audiens i sin glinsende boubou og kjempeturban

med kroppen pansret av magiske amuletter

inne i gården etter fredags-bønnen under den mektige trekrona

der han mottok hyllesten fra lovsangerne: ensomme elefant

store løve, verdens søyle, far til medisinen mot gråt!

mens langhorn tutet og trommene tordnet og stilnet

der hans undersåtter kastet seg ned for hans butte gullsandaler

og framførte bønner eller klager

mens vi sto omkring i det pinefulle sollyset

og flyttet nakne fotsåler urolig over glødende sandkorn.

 

 

 

Tyve tusen kveg defilerer forbi teltet

med tilskuertribunene fylt av provinsens mektigste menn

på den største kvegeierens årlige kvegfestival

i det brennende formiddagslyset

vi søker skygge i kvinneteltet hos hustruene og de yngste barna

kvegeierens eldste datter forlot fra sin mann og ble hardt straffet

nå vil hun hindre de verste katastrofene for sine døtre

Gud har gitt kvinnene tålmodighet

mens lovsangeren overøser gjeterne med skryt i høytalerne

for skjøtselen av de velholdte okseflokkene

de som har forøkt sine hjorder med flest dyr mottar premier

før vi forsyner oss i trengselen om den helstekte oksekalven

og blir servert vin siden vi ikke er muslimer

mens nigerianske musikere spiller

og frie kvinner (de som lever i frie hus) ruller hoftene i eggende rytmer

de paternalske mennene skrider fram og drysser pengesedler over artistene

deres selvfølelse sveiper gjennom lufta som sus i de metervide draktene

de rikeste hustruene stikker noen sedler til danserinnene

på hjemveien går skumringen over i mørke

taxisjåføren stanser for å koble ledninger under panseret

vi tisser under akasiens paraplykrone etter den trengte dagen

omsider får han lys i front-lyktene

så vi kan skimte den humpete veien tilbake til Ngaoundere.

 

 

 

Våken og ny, en tom dag i lyset

går jeg langs den røde sandveien

det virvler opp støv for hvert steg,

jeg tar en snarvei over bekkedalen

nå vet jeg hvor jeg går

nå vet jeg hvor trygg jeg er i afrika

den siste dagen i Ngaoundere

kast meg ut i morgen i det fremmede

du kommer tilbake, gjentar de

jeg kommer tilbake denne dagen

med ansiktet fylt av snø

denne dagen jeg har sett afrika

og ikke forstått, men likevel sett afrika

denne dagen snøen er kommet for å bli

en ny istid og strekke jøkularmer

ned fjellsidene ut i alle fjordbunnene

i omklamring av landskapet

her vil jeg bli, her vil jeg ikke være

de store hettemåkene skriker

hakk i den tynneste huden

de har et helt hav med fisk

og den nødvendige brutaliteten

andre fugler trekker mot afrika

du kommer tilbake, gjentar de.

 

 

 

4.

 

røde bilder, blå fisker)

 

 

 

Så lenge vinteren varer kan ikke drømmen dikte fritt omkring i afrika

så lenge vinteren varer evig, så lenge kan ikke drømmen drømme

så lenge snøen fortsetter å stige og falle, dunker afrikas puls

afrikas pust i rytmen som går og går på utallige føtter

gjennom arbeidet, i kjøttøksklangen, i sagsangen

gjennom sleggeslagene mot jernbanesvillene

stampingen i maismelet, dunkingen i vevslagene

afrikas kropp holder stiene åpne, farbare

dagene svaier avsted, hjerteslag på hjerteslag

i hoftenes bølgende gang under cappulanene

i armene som pendler gjennom timene

med dinglende spebarnbylter over korsryggene

og hodene hengende høyt i den disige lufta

når kvinnene bærer afrika hjem, sorghum og sesam

tenner afrika opp, knuser og koker afrika til sine barn

mens vi fyller våre medbragte vinglass på solnedgangsklippen

ved trollmannens runde kube, han legger en hånd mot øret og lytter

til åndenes tale, åndestemmene er like klare som i telefonrøret

tror du på onde ånder? ja, naturligvis! på djevelen i slangeskikkelse

med fire ører og innsektøyne som lever skjult i fjellene og dukker opp langs veiene på særlig mørke kvelder for å bringe ulykke over mennesker

som uheldigvis er ute, det fins onde guder, fargeløse, hvite som skjeletter

og kvinner som føder villkatter, deres heksekraft kan bare bekjempes

med sterk og presis magi, vi kommer fra en åndeløs virkelighet

og drikker hvit vin en mørk kveld mens åndene samler seg

i de susende svarte greinene i fullmåneskinnet.

 

 

 

Der veiene fortaper seg i minelagte områder

kan døden bryte stillheten, eksplodere i en grønn lomme

du lukker øynene og hører fuglesangen overdøve hjertebanken

fuglene løftet seg ut av krypdyrhamen, skapte fjær av skjell

og vinger av forbeina

fuglene, fordi de kan fly, kan de synge med himmel i strupene

du hører sola gå ned, natta falle på og de første stjernene

komme ut for å jage over himmelen

fuglene, fordi de kan fly, kan de danse på tynne greiner

og bygge kunstferdige hus i toppen av høye trær

fuglene, fordi de har stort hjerte og høy puls, kan de overvinne

sin frykt og forsvare sine reir mot mektige slanger

du stiger med sangen mot himmelen

der fuglene fortaper seg i blå luft

til rasling av blader og kvist åpner dine øyne mot morgenlyset

mot den milde mozambikanske forundringen

som kan lede deg på stier gjennom underskogen.

 

 

 

Om ettermiddagen henger blå fisker fra trærne på Chocas Mar

den hvite sanda er gnistrende ren, ingen kan se at i skyggene

bak de runde klippesteinene har hele landsbyen gjort sitt fornødne

de blå fiskene henger side om side med åleslanke grå fisker og

sølvblanke tunfisker

men det er de blå fiskene som fyller mitt blikk med kveldsblank

melankoli, en kyststripe glemsel og Indiahavets gamle sjøhistorie

de blå fiskene er spesielt blå spesielt for meg, jeg har aldri

sett blå fisker før, aldri spist blå fisker i virkeligheten

de blå fiskene ser på meg med døde fiskeblikk

jeg har aldri hatt så salte blå øyne

jeg slår øynene opp, vekket av slepende strupesang

det er fiskerne som drar ut båtene uthult av tykke stammer

de glir over havflata mot soloppgangen som late langstrakte dyr

med svarte statuer reist i stavnen mot den lysende himmelen

mot det lysende vannet som stiger opp i øynene

og fyller hodet med havsbrus

når fiskerne vender tilbake med fangsten fra dypet

vil havets evige dur henge i trærne som blå fisker om ettermiddagen.

 

 

 

Vannet alle venter på, de blanke dråpene

vannet som kan lindre den kvalte jordas ørkenstrupe

den sviende tørsten i ventetida, jorda som ikke klarer svelge

unna når regntida bryter løs i bekmørket på veien fra Chocas Mar

veien med åpne sår etter tretti tapte krigsår, veien gjennom øde land

forlatt av all transport, bare et ensomt lasteplan er surret sammen

til siste ståplass om magre mennesker

når regntida slipper løs flommen fra skyene, fossen fra himmelen

i vaskende slag over frontruta, vindusviskerne stamper i sjøene

øynene blindes bak fartøyets dampende, dunkende hud

på veien forbi barna, nesten usynlige mot skogbrynet

i klissnaken jubel, i regndans til regnmakerens pris

dansesøyler sprunget ut av himmelens fontener

på veien, flytende svart sølv en natt i ørkenen

oversvømmet av nåde

regnmakeren selv er vann, kom fra det ukjente

formet et ord av intet, tente en sol på himmelen

løftet jorda og bredte den ut til tørk med urter og gress

lot tida rulle gjennom sekler av vann, lys og jord

la jorda drikke sin hukommelse tilbake til den første spire

våkne opp av sin dødlike søvn, alle tørster etter røtter og blader

også de som ikke kjenner navnet på sitt land, ikke vet at det eksisterer

tørster etter lindring, liksom mannen med ryggsmertene

gjennomvasket til skinnet på jeepens åpne lasteplan

tiggende om smertestillende på veien til sykehuset i Nampula.

 

 

 

Ikke vinter, ikke årstider

bare tørrhet og væte, avstander, natt og dag

ikke demringer, skumringer, bare flammer over huden

fluktens vingeslag, selve det å forsvinne, gå opp i det hele

udelelige, inn i det indre afrika, watch out, det er kratere overalt

hvite flekker brer seg i aldri kartlagte indre soner av entropiske byer

der livet er nakent, voldelig, nødstilt, til salgs for noen usle meticais, der drømmen er å forsvinne på en annen savanne med bukker som springer

i glinsende mett bevissthet døgnet rundt kloden, en natt og en dag, et år

som forsvinner, mens kloden svirrer magnetisert om sin sol, min afrikavinter

en grenseverdi, mens havet stiger, synker og aldri forsvinner, men ber om

det bløte, skummet og slimets tråder, om alt som er ettergivende

og ikke kan forsvare seg, ber om nåde, om tilgivelse

i monsunenes plaskregn, tordenen mot taket

havet fra himmelen krummet over

afrikas endeløse begynnelse.

 

 

 

De røde bildene til maleren Malangatana taler høyrødt, ubarmhjertig

meter på meter med glødende hud strukket utover Mozambiques langstrakte langmodige legeme, dekket av krigsbarn smeltet i brannen ennå levende

et land fylt av manglende legemsdeler, hender, ører, neser kuttet av

lemmer sprengt bort, de røde bildene dekker veggene i min snøhvite uro.

 

Ingen stjerner hvelvet over blå kystlinjer, ingen ensomhet i verden, bare arten

og graden av gru, menneskeklaser filtret sammen som på Makonde-statuenes søyler, alle klynger seg til alle eller kjemper for å komme løs, åtselfugler hakker

i skadde vev, rovfiskers sagtenner river i sårene, djevlemasker spytter ut slanger, krypdyr, elefanter med flagrende ører skrekkslagne gjennom det hele.

 

De røde bildene ser på meg, talende, stumme, med vulkanske øyne

jeg ser himmelen i havet og havet i himmelen, fargeløst, grått, fjellryggene

er numne legemsdeler i en ufølsom verden, ville Malangatana malt dette

landet ondt og hvitt? Hans nyeste bilder var hemmelige, svarte.

 

 

 

 

De driftige gateguttene i Maputo

fallbyr sine sinnrike ståltrådkreasjoner

et stort utvalg avanserte sykkelmodeller

jeg velger en slumpmessig etter farge-

sammensetning, da oppstår en opphisset

diskusjon, selv den heldige sykkelselgeren

argumenterer hissig for en annen modell

jeg rister bestemt på hodet, jeg vil ikke

ha flere sykler og flykter inn på kafeen

først seinere ser jeg at min utvalgte sykkel

mangler det vesentligste: den brune gummistrikken

selve sykkelkjeden som driver hjulene framover

når jeg tråkker på pedalene.

 

 

 

 

 

 

 

5.

 

 

(jeg er ikke en svart mann

og jeg er ikke en hvit mann

jeg må være en buskmann)

(jordarbeider, North-East Cape 1994)

 

 

 

Jeg flyr i blå luft mot blå pol

åsdragene flyr med afrikablå fjær

horisontene reiser rundt i uendeligheten

jeg er en flåte på et endeløst hav av luft

blålys blinker i bevisstheten, kritisk til

denne flukt, som om ikke jeg kan være fugl

om jeg vil og himmelen dueblå og mild

bevegelsen i seg selv er en kunst

den ene natta mellom to dager

dagene som følger etter dagene

en enkelt overlevelse

en langsom mandela

kan ta syvogtyve år.

 

 

 

En afrikavinter, farvel jeg forlater

Lourenco Marques, byen som landet på afrikakysten

et sted i bevissthetens blåsende varme, et villnis, et vanvidd

de hvite sørafrikanernes portugisiske middelhavsland

den gang verden var i orden, de svarte på kjøkkenet eller i hagen

nå er det julaften og nye massakrer i zululand

nå overskygger angsten for de svarte kveldene morgendagen

til de hvite langs The Garden Route, selv Budgets leiebiler er hvite:

hva som enn skjer, ikke stopp, for Guds skyld, ikke stopp!

landskapet har en uvirkelig skjønnhet, blåner og fjell

nåletrær streket opp med pinefull detaljrikdom

plumpe piker i hvite shorts serverer maten

de ligner ikke lubne, nordiske ungjenter, men er stappet over det hele

liksom kjøttruller og må være overforet fra barnsben

med koteletter, kjøttpudding og rosinkake på boerfarmene

hvem gir frivillig slipp på sine privilegier?

spør de fulle forretningskvinnene med doble statsborgerskap

rede til å stikke, hva med morgendagen til deres krigstraumatiserte

og allerede diskriminerte unge sønner i en flodbølge av svart vold?

hvite hus er væpnet til tennene, securitas skyter med skarpt

jeg er smittet av hvit hud og angsten for de svarte kveldene

vet ingenting om morgendagen

og møter ikke lenger svarte blikk i gatene.

 

 

 

Vi ba til Gud om miraklet, sier de kvinnelige rugbysupporterne

som ikke tror Gud ville at raser skulle blandes

strendene ved Durban er oversvømmet av svarte, og de er nakne

småjentene deres er ikke vant til slikt

vi ba til Gud, sier de ved julemiddagen i Mousselbaai

der Vasco da Gama steg i land og opprettet postkasse for Ostindiafarere

det var ingen innfødte her da europeerne kom, hevder Pieter

pensjonert historielærer med hyllene fulle av gammeltestamentlige skrifter

de svarte stammene kom fra nordøst

san-nomadene flyttet over hele Kapplandet, sier jeg taktløst

du mener buskmennene… eller hottentottene, han skifter tema

har dere mange svarte i Norge? åja, sier jeg bestemt

hvor er de svarte her? spør jeg og kjenner svaret

jeg har sett townshipene på nakne sletter med blåsende avfall

jeg har sett det svarte tjenerskapet på busstasjonen etter arbeidstid

på vei ut av den hvite byen

jeg har aldri sett mer miserable ansikter enn hos de svarte fyllikene i Hermanius

skinnmagre, ravende

de må ha vært i noe verre enn krig

jeg beundrer de drektige hvalene som boltrer seg ute i bukta

for hundre millioner år siden valgte de havet

den norske hvalfangsten er et problem for oss, sier bestyreren på hvalmuseet

vi dreper hvalene, sier jeg, og eter dem.

 

 

En blåsende pust av hvaler

når kontinentet stuper ut i sine hav

der det indiske grønne og blå atlantiske

vannet støter sammen om det gode håpet

slått til skamme mot klippeveggenes

tusenårige billedliv

elander, antiloper, gaseller i viltre kliv

over steinflatene

blodrøde håndavtrykk festet til fjellsidene

strutser, neshorn, hyener, slanger

honninggrevling og hare

hva betyr det hele?

hvor mistet jegeren sitt håndavtrykk

sine byttedyr, sine hallusinerte fabeldyr

sine magiske kvinner og løvesjamaner

i trancedans

la de jegerens hjerte på sprit

da hodet hans ble skåret av og tørket til trofe

for den hvite uhyggen jeg kjenner.

 

 

 

Klippemalerienes mestere

kapplandets minste og muntreste mennesker

de er nakne, de ler, de løper foran vinden

og lever av det ville som vokser fritt

samler nøtter, røtter, strutsegg

jakter på mektige elander med ærefrykt

og spede springbukker med øm respekt

å holde seg i live er en uanstrengt kunst

krever bare tre av ukas dager

resten er tid til lek og spill, pynt og fortellinger

om drømmen som var begynnelsen

den første drømmeren; Praying Mantis

(også kalt Kaggen)

om de store jegerne på stjernehimmelen

den største av alle Sirius

og deres Tssik! og Tsa!

de sitter på tunga mi som klikkelyder

røyker og drikker av strutseggeskall

får latteranfall og ruller omkring

så rumpeballene blir fulle av sand.

 

 

 

 

 

 

/Xam-fortelling, nedtegnet 1870-årene av lingvisten W.H. Bleek

og Lucy Lloyd, gjendiktet til engelsk av Stephen Watson.

 

/KAGGENS NATUR.      Av //Kabbo.

 

/Kaggen, gamle trikser, tryllekunstner, også kalt Kneler

månemaker, elandskaper og i tillegg bråkmaker

selv om du ligger i ilden, nå, med kroppen i flammer

selv om du ligger der og vrir deg på glødende kull

med blemmete hud, i laser, og knokler snart kullsvarte

(så ganske velfortjent, din banditt, som alltid ypper til krangel!) –

 

kan du likevel endre verden ved å drømme verden

har du likevel dine knep, du ukorrigerbare, ukontrollerbare

kunne du likevel lage en eland av noe gammelt skotøy,

kunne du likevel skape månen av en gammel og bøyd sko

gamle uforbederlige, trollmann, gamle /Kaggen, din luring

hartebeest-barna, koggere for dine piler, kunne likevel

komme flyvende til deg, av seg selv, om du bare ytret ett ord.

 

Selv da, gamle smarting, unge smarting, selv der i ilden

vokste fjær ut på armene dine, du fløy ut av flammene

selv da, i slik varme, tryllet du fjær ut av ildens sentrum

du fløy ut av ildmørja for å fukte ditt brente kjøtt

du, som slipper levende fra ild og glødende kull, gamle kjeltring

selv da fant du tilbake til vannhullet for å skylle av dine fjær

fritt fløy du – ulik oss – på ny var du situasjonens herre

fritt fløy du med fjærkledde lemmer, som en fugl – ulik oss

vekk fløy du  – fra oss – armene arbeidet som vinger!

 

 

There is no escape from the politics of our knowledge, but that                                                          politics is not in the past. That politics is in the present

                                                                                                (Greg Dening)

Bildet forfølger meg

bildet av det jeg ikke får se

når jeg har sett alt det andre

de tørkede hodene og instrumentskrinene

når jeg har lest listene de skrev

med bestillinger og råd hva angikk målinger

og framgangsmåter ved innsamling av data

bildet blir holdt tilbake

av Pippa, kunstneren og konservatoren

som hentet fram fra museenes magasiner

dokumentasjonene av det ingen ønsket å se

men mange har kjent som en fremmed ånd

en trussel i landskapet, anelsen av noe utilgivelig

bildet jeg ikke får se

det eneste hun valgte å utelate fra utstillingen

av The Miscast

buskmannkvinnens kjønnsdeler

hvordan var de preparert, var de skåret ut

og tørket, formet til eller strukket stramt

og montert, på hvilken måte?

 

 

 

 

 

 

 

De satte høy pris på buskmannens kvinne

de satte henne øverst på prislisten

over det zoologiske utvalget innsamlet i Sør-afrika

på hudauksjon i Hamburg juli 1840

under Saugethiere, Buschmann Frau, 400 M

mot bare 100 M for en løve av hankjønn uten kranium

mens den største sekretærfuglen kostet 50 M

var det hennes steatopygia og fingerlange labia minora

som ga henne slik markedsverdi

(eller den spinkle ynden, det umiddelbare smilet

de grasiøse bevegelsene til Saartje Baartman

utstilt i europa til sin død 1815)

eller fordi hun representerte en grenseverdi

for den hvite mannens naturinteresse:

                        Homo Monstrosus Monorchides

hoppende og stampende i rituelle danser under månen

med uskjønne grimaser, frekke geberder og gutturale lyder

mer lik kakling av høns eller snadring av gjess enn menneskelig tale

formulert konsist 1649 av Jean-Baptiste Tavernier:

“buskmenn som snakker fjerter med tunga i munnen”

når kvinnene løftet på skjørtene og viste fram sine edlere deler

i bytte mot litt tobakk, trillet latteren fra strupen

å blotte sitt kjønn var den groveste fornærmelse mot de fremmede

Saartje Baartman endte på George Cuviers disseksjonsbord

i datidens anatomiske teater

der genitaliene ble skåret ut så alle kunne se dem

flytende i sjøgrønn veske lik maritime, blodløse polypper

oppbevart med knokler og kranium på Musee de l’Homme i Paris.

 

 

 

Han sitter i kroken ved muren som omgir hotellet

på en stabel aviser og litt papp

skitten, fillete, frakkeløs, sammenkrøpet

et gammelmannsfoster med hodet på knærne

i vinterlige Cape Town

han løfter ansiktet idet jeg passerer

som om han nylig våknet av en lysende drøm

og smiler

så inntagende, muntert at jeg nesten stanser.

 

 

 

Blaas hoog die vlam vir God, volk en vaderland

brodert på pyntekraven til bavianen

som sitter ved føttene til en boy iført husuniform

med kortbukser og hodet dekket av et svart tøystykke

kunsten har installert seg i alle rom på The Castle

maktens steinbastion er undergravd av forkastningssprekkene

som oppstår under kraftige jordskorpebevegelser

slik at lagene av historie, erindringen om den

og framstillingen av den forrykkes

Mayibuyi-arkivet er åpnet, portretter av forbrytere mot

apartheid-staten henger på snorer i sirlige rader

disseksjonsfotoene av Steve Biko side om side

med små nitidige akvareller av den tomme cellen hans

i blikkskålene er plantet maisfrø som såvidt har begynt å spire

Thank you Mr F.W. de Klerk for handing over South Africa

            to Nelson Mandela. Your kindness is so handy.

vi stiger ned i kjellerrom stablet med søppel og topografiske kart

klistret på svarte plastsekker med avrevne tapebiter

i et fotoalbum er limt inn sugerør, brukne fyrstikker og tynne gummistrikk

store klaser av glinsende, brunlige strimler henger fra kroker i taket

det drypper ned i dammer på gulvet

på en skrå gressvoll i det innerste rommet

er et svart og et hvitt mannshode vendt mot hverandre

på en symbolsk grav avmerket med runde hvite steiner,

det lukter naturlig gress, naturlig død etter de desinfiserende

odørene som skjærer lufta i de dype kjellergangene

i dørkarmen leser jeg minneplata over den svarte og den hvite mannen

som fikk gå planken lenket sammen fra et skip utenfor Kapplandets kyst

fordi de made love under apartheid

måtte det bli enklere å elske! står det på minneplata

fra øyenhulene på nakne utstillingsdukker spruter vann som fontener

i et knust dagligrom kan vi utskille menneskerester, soldathjelmer

patronhylser og kjøkkenutstyr: Mostly women and children…

på en serie videoskjermer vender bandasjerte hender bladene

i en bok med blanke sider

utenfor i det kjølige lyset er Hector Peterson for alltid løftet opp i armene

til en bror på frontmurens Pieta, forstørret, kornet avismosaikk, Soweto 19

 

 

and a sunset so glorious we believe paradise

is some sailor’s legend invented for a northern prince

 who had not passed this coast one summer evening

(Karen Press)

Den stille uka i Sea Point

ved det skummende blåsende kjølige blå Atlanterhavet

går jeg i skjønnhet og tomhet mellom bølgespruten og solnedgangen

og venter på avreisens dag

trett av afrika, mett av historiens gjestende barbarer

den fremmede – jeg – en betegnelse i mørket, møtested for skygger

Virginia, det daglige mennesket, gjør rent

har du ingen fridager? spør jeg, hun rister på hodet:

Mandela har sagt at vi har rett til overtidsbetaling, men madammene…

vil ikke betale, fullfører jeg, og heller ikke gjøre arbeidet selv

hun ler og blotter hull etter manglende fortenner

jeg leser Long Walk to Freedom ved frokostbordet

Virginia er også xhosa fra Transkei

du må være stolt, sier jeg

Madiba er en slags Jesus, sier hun

hva tror du boka koster? spør hun forsiktig på avreisens dag

jeg gir henne alle bøkene jeg har lest den stille uka i Sea Point

ved det skummende blåsende kjølige blå Atlanterhavet

i tomheten mellom bølgespruten og solnedgangen

under Løvens Hode.

Virginia kysser farvel: bye-bye, baby!

kalde havstrømmer fra Antarktis følger kysten nordover

forestillingsevnen er sladdet, øynene faller ned i det blanke, grå havet.

 

 

 

6.

 

 

( verden er en sirkel)

 

Verden er en sirkel, det er noen der inne, jeg forteller hvor glad jeg er for at noen er i live og ler, disse dagene som knuger og løfter meg mellom hvite og grå fjell i en gryte av salt og sno, overalt uro i oppløsning på de saltstrødde veiene, alle er ute etter noe på vei til nødvendige liv, hver dag ser jeg nye svarte ansikter, de blir flere og flere eller jeg ser dem bedre etter som vinteren blir hvitere, snøhauger og brøytekanter stadig høyere, jeg forteller hvor glad jeg er selv om ingen lytter; gleden er tett forbundet med et sår kroppen har lukket, det som var der inne verker, men vises ikke, og utenfra er sirkelen sluttet.

 

 

 

 

Det er noen der inne i grålyset på himmelen over de flekkete fjellsidene og under bevisstheten på vandring over en isdekt sjø, jeg aner at nede under isen, dypest, nær sjøens bunn, lever restene av det glemte; hudflak skavet av et år, en flassende fornemmelse på tunga, prikking i fingrene; hvem arver fortidas knokler? den svarte huden så holdbar, viskes ikke ut som mine ansiktsdrag denne bleke dagen som går så uforvarende over den speilblanke flata, i det samme jeg glir og smeller tinningen mot isen, ser jeg de svarte stjernene bli hvitglødende og under isen et ansikt uhelbredelig likt mitt eget, en nesten uhørlig stemme hvisker: på denne måten kommer du ingen steder.

 

 

 

La det være slik, la det være en av de tidlige, uventete morgener med prikkende snøkorn mot vindusglasset belyst av en hel by som speiles i havoverflata i det mørke snølyset som i sin tunge hvithet framhever de svarte hodenes konturer denne morgenen så langt borte fra andre morgener i denne verden så langt borte fra andre verdener lar jeg meg gjerne holde i din svarte hånd for jeg er isnende hvit, så langt, helt hit, lenger er det ikke mulig å komme når denne morgenen først har revet meg ut av bedøvelsen, ut av drømmens forgjeves forsøk på forklaringer.

 

 

 

Vi er alle så fordømt unge, sier du, jeg er bare ti tusen hvite år og tar noen skritt mot deg, fremmed som du er og eldgammel, svart, i dette blåsende landet under gamle blå fjell, du ordner tilværelsen, hjelper meg å huske at verdens ytterpoler og alle graderinger fins mellom svart og hvitt, med bister fryd deler vi et øyeblikks tilgivelse i tiden, yr og hastig sviende under fotsålene, så må du gå og jeg må gå til hver vår verdens ende.

 

 

 

Den svarte brannen på huden smelter meg ned mot ovnens bunn, fortæring er en virkelig erfaring, jeg er en streng bundet til verden, i brudd av forbløffelse sprekker min forsvarshud, da åpnes kanaler mot bunnen der jeg kan skimte restene av det brente, de døde lever der i smeltingen under den svarte huden, er du knitrende, stum, jeg tror du hører brannen synge uten ord, de handler om deg.

 

 

 

Burn baby burn, i det svarte rommet, noen stenger en bestemor inne i afrika og brenner henne, hatet bryter opp av jorda og slikker som flammer under føttene, jeg snubler, jeg stammer, tiden står stille, spinkle skikkelser flykter inn i skyggene, det er natt, de er barn, de er bødler, nettene blir stadig lengre, hjertet mitt er svartbrent, inni er det blodig, aldri rent eller hvitt, det svarte rommet er fylt av trommer, du er en krigsdans, en strupesang, brenn meg med hatet ditt, elsk meg med romsligheten til et kontinent som så generøst fortærer sine barn, så jeg aldri mer kan bli så fordømt ung.

 

 

 

Det er hva jeg husker, mens jeg går til utgang etter utgang og sluses inn i flykroppenes langstrakte tunnelmager for å bevares i flukten lenger og lenger bort fra erindringen som alltid kommer halsende etter og vifter med bunker av minnesark den hevder å ha funnet på hukommelsens skraphauger, letthet og tyngde, det er hva jeg husker; lettheten i kroppen da du skyndte deg bort, tyngden i mørket som slikket i seg lys slik en tilbakelent gjest slurper margen ut  av knuste dyreknokler, det er hva jeg husker; den gnagende fornemmelsen av pilende rotter og stanken fra avfallsdyngene langs den hullete veien gjennom Le Petit Marche i Ngaoundere.

 

 

 

 

 

Jeg gikk i tyngden gjennom luftmengder; sammenflytende, ugjennomsiktlige, inntrykksvar og flimrende, jeg slepte på noe: en betennelse, mitt liv, jeg famlet meg fram, hvor var det jeg skulle, hvorfor på død og liv? jeg gikk i tyngden gjennom folkemasser, landmasser, lufthav, rundt kloden for å nå fram til en kyst som fylte meg med nesten uutholdelig likegyldighet, som en lidelse: hva afrika vil fortelle som jeg ikke vil vite.

 

 

 

 

 

Desemberdagens klare øye ser ikke bort, men ned i forkullede kratere, afrika gnager fra innsiden av sin brede hukommelse, elefantene studerer blankpillede kranier: slektninger, venner, døde, alle døde? taggete stjerner bærer oppe den forseglede himmelen, jeg er en tynn, hvit hinne over en bankende pulsåre på innsiden av håndleddet.

 

 

 

Elefantene er blitt små og svarte, afrika kryper sammen og blir borte, bak snøen som fortsetter å falle, bak sola som i det skjulte feites og forgylles, bak det hvite lerretet som dekker bevissthetens flimrende billedrester, etter at reisen tok slutt og alle har forlatt salen, fortsetter afrika å vokse ut over alle kjente kyster.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *