AFRIKA
1.
(før mørket forsvinner)
En dag som bedøvet i desember
letter ingen røde fugler fra trærne
ikke en gråspurv, ikke en dompap
flyr i fokk over skavlene
ingen blå fisker er hengt ut i mine fargeløse øyne
skyggene som flokker seg i snøen er alt jeg ser
når jeg forlater mitt hus
dagen lukker sitt mørke smil
og jeg faller inn i rytmen
som likner kald knitring
pustens daglige kamp mot opphøret
har begynt
jeg leker ikke lenger men vandrer
mot en åpen forestilling.
Jeg skriver før mørket forsvinner
for mitt afrikanske liv
hver dag i hvite snømåneder
hver natt i svarte erindringer
jeg skriver for ikke å forsvinne
i snøens dybder, det ishvite lyset
jeg skriver vingene og flukten
en stork, en hegre, ibis, slangefalk
jeg skriver videre og blåere
enn tanken går i ring mot sjøen, mørk turkis
jeg skriver i ditt blikk min silhuett
en stripe ferskenlys, en sunket sol
jeg skriver lyden av det skumringsblå
i vinduet jeg sitter lent mot som en tanke
jeg skriver kuldas krystallinske lov
jeg skriver såret i det indre afrika
Jeg skriver en vintersorg med store mengder snø
presset sammen i hardere og hardere lag
om min mørke tvilling
svarte figurer i seremoniell prosesjon mot snøen
i sakte, nesten stillestående gange
bærer enkle trekister fylt av hodeskaller
over bevissthetens hvite flekker
der ingen jungelbelter, flodløp eller tinder er avtegnet
der mange stammer er utryddet
og sorgen er et hvitt rekviem som aldri stilner.
Jeg skriver en solvind fra afrika
mot kuldefronten av storms styrke
som hamrer mot veggen jeg beskytter meg bak
jeg skriver et barn i vinden
et aurora borealis-barn
som stilner stormen med røde buer
grønne stråler og fiolette slør av lys
et jegerbarn som kan fly med vindens øyne
over ørkenen og finne en kilde
skjult under tornekratt
der noen kan våkne en morgen
og fylle sine tomme skall med vann
som gir kraften til å jage videre.
Jeg skriver en blomst i en barnehånd
en ring om månen, en frostrose på vindusruta
jeg skriver en samtale som stilner
en munn knepet sammen
et nedbøyd blikk
jeg skriver at alle dager ser til alle kanter
og nettene er en munn som sikler i søvne
øynene våkner men gjenkjenner ikke
sin pupill
det er da det begynner å rase, skriver jeg
men det hjelper ikke, snøen raser
og tar alt med
jeg begynner å skrive for første gang
jeg skriver en navn og det blir levende
en blomst i en barnehånd
en ring om månen, en frosrose på vidusruta
jeg lukker munnen om navnet på afrika
og bevarer det.
Det er mitt navn
jeg skulle sagt det til noen
jeg har glemt det for lenge siden
det er ikke sant, jeg husker alt
jeg velger det ikke, det er et sår
livet som sank var mørkt og forseglet
svart er noe annet gyldig og glødende
sår er ikke svarte men fortærende
de gror ikke under skorper av is
navnet er et mysterium
jeg skulle sagt det til noen
det er vinter her.
Det er flere ord her
de fleste handler om afrika
en kjede av forbryterske navn
jeg kan ikke nevne dem
alle ord har tette forbindelser
jeg bærer summen av alle forståelser
i min samlede skyldstilstand
afrika er en alminnelig følelse
midt i latteren
når den dør
afrika er min venstre hånd
som ikke vil hilse
den sier den gjør ingen forskjell
på svarte og hvite forblindelser.
Andre ord vil komme fram fra sine skyggesider
og slåss for retten til å leve i åpne land
ingen grensevakter kan lenger stanse
deres ramme skrik
deres innbitte utsigelser
som de har dyrket i skyggetilværelsen
bak gamle bistre fjell
jeg er muntu – menneske – mening
og knuger en blodstein
i den lyse innsiden av min mørke hånd
en talisman som vil bringe mine føtter
gjennom meterdype snøvintre
til foten av afrikas siste fjell
der gjenstår bare oppstigningen
før jeg fra kanten av krateret
ser fortellinger velle opp av vinterens sorg
og et usynlig barn fly over himmelen.
Et usynlig barn med lette bein, høy puls
og sin kjempende muskel i brystet,
speidet etter en mor som ble borte
i det stigende mørket, en afrikadrøm,
barnet dykket ned og festet sin lodne stilk
under vannets overflate i det mudrete dypet
stilken som forbinder mørket
med de hvite blomsterkronene
flytende stille i det seine lyset
før natthimmelen faller
før barnet våkner som voksen kvinne
og har glemt
at en mor er en drømt forbindelse
til fødselen som begynner igjen
og gjentar seg resten av livet
mens barnet fortapes
i det usynlige barnet
som alle har mistet.
Barnet som ikke gir seg
men reiser videre i sin hvite forestilling
gjennom det tykke afrikanske mørket
der de svarte løvene i Kalahari fins
på innsiden av sin vinter
der mektige vinger, usynlige steder
står helt stille i vinternatta
og et nyfødt svart neshorn
i dette hvite øyeblikket
kjenner leopardungens klor i brystet
og lærer seg villkattens muskelspill
og potedans i det høye elefantgresset
på innsiden av min vinter
i pulsen jeg lever i som en celle
med dagens celledannelser
i nattlysets kropp
inngjerdet av skarpe hvite tagger
et stykke kjøtt i krokodillens gap
i det nordlige himmellyset
før fjellveggene smekker sammen.
Jeg skriver en statue, svart
i silhuett mot den blå åskammen
der lyse flekker driver som kveg
over netthinna
jeg er en gammel forestilling
under min svarte hud
ingen kvinne
jeg bærer restene av glemt erindring
jeg brukes som maske til mange ritualer
jeg anroper gudene med strupelyder
og tramper den røde jorda
med harde fotsåler
jeg skriver en skulptur av is
i januars overfølsomme solstråler
når kloden krummer sin rygg mot nord
og lysets stigende styrke har smeltet
min pupill
så øyet er åpent, svart og seende
jeg er flere skapninger i en skikkelse
på vandring herfra til de eldste tider
den samme ved begynnelsen
som når alt er tilendebragt.
2.
( oseaniske øyer)
Dubai, luftens sted, bye-bye
svale rom i forsvar mot solenergien
jeg forlater europas nedkjølte orden
tre trinn ned trappa mot oppløsningen
hvit silke viklet om hodet, er du muslim?
stemmen i telefonrøret taler i polarmørket
verden er den samme, jeg er en annen.
Finn en linje, dans på den i Dubai
som en fugl på greinen
med fugleføtter i lette og faste grep
dans litt, syng litt og finn meg mat
dans en moske, et fyrstepalass
et vindtårn som samler opp luftdragene
i en brennende ørkenby
dans med perledykkerne
over silkestablene og gullmarkedene
den arabiske huden, ynde og aggresjon
i tusen netter eller den ene
som kan avgjøre alt
dans tårnseilerens luftige svev
de lynsnare vingeslagene
i rett linje over himmelen.
Idet jeg våkner den første morgen
på en granittøy i Seychellene
letter en dyprød liten fugl
fra min venstre stortå og flyr ut av vinduet
det er en kardinal, sier madame Raymonde
barbeint, bred og svart
det er hannen som er rød, hunnen er grå
den røde kardinalen våkner og flyr igjen
den andre morgen fra samme tå
tredje morgen savner jeg allerede
dette røde levende fuglevesen
som har funnet meg.
Øyenes oseaniske ensomhet
i skyggen bak en lav hvit mur,
morgenlyset summende, svart paradis-
fluesnapper, fjærkre, kaklende,
sløret kreolsk passiar på kjøkkenet,
syklende tilrop fra veien,
besvart av verdens latterbrus,
øyer kastet opp over havoverflata,
spredd ut i ringer, atoller,
lavaskorper med tynt lag jord,
taus går jeg stien som på levende hud
under palmehimmelens avsindige fuglesang,
kjøttfulle orkideer nikker mot tærne: bonjour,
sjøen åpner sine silkefolder mellom stammene,
kom til meg!
jeg trår forsiktig mellom knuste skjell,
fem runde tær kniplet om tåballene,
bølgene slår inn, skyller vekk, slår inn
og skyller vekk mine fotspor,
jeg er på vei mot mørkets frambrudd,
den tunge formen på afrika,
når kvelden surrer kryddersterk, svart
i leirkar med fisk over trekull i halve oljefat,
hører jeg vinden hviske med bølgene
om dengang floden skyllet over Gondwana
og de små ubebodde øyene
søkte sammen i det soleklare hav.
Hva er dette? spør madame Raymonde
og peker på bildet av ishavsbyen winter by night
på kjedene av lyspunkter, hva er dette? det er lys, sier jeg
åh, sier hun forundret og blir helt stille, jeg forteller henne om vinteren
på 70 nord, om barnelepper mot en frossen vindusrute, varme åndedrag
og en tungespiss som slikker hull i rimbelegget, legger øyet inntil
så noe fremmed og forstyrrende kan trenge inn i øyenhulen,
innkapsles av perlemor fra nordlyshimmelen og vokse til en klode.
Med svømmeføtter og maske over koraller og fisker, kolonier av koralldyr ørsmå polypper med munnskiven kranset av tentakler, når de dør faller vevet av og blotter kalkskjelettet; edelkoraller, orgelkoraller, sjøfjær og dødningehånd
jeg følger undersjøiske skygger av liv; et barn lekte i vannet, en sverdfisk
gled inn på grunn, traff panna med spydet og gjennomboret hodeskallen.
Jeg myser mot horisonten og forstørrer hver time til dager av stillhet
himmelen holder sin hånd over meg, steinkoraller, hjernekoraller
øye og stjernekoraller, en brudgom dykket i dypene og ble aldri funnet
den svarte perlen vokser i muslingekjøttet, når skallet brytes åpent, er jeg
både perlen og kjøttet, skjelvende muskel, hjerteformet som afrika.
I Vallee de Mai på Praslin vokser en palmeskog
verdens eneste av sitt slag
med svarte papegøyer og blå duer i greinene
noen tusen palmetrær kan bli åttehundre år
ti nøtter kan hvert tre bære
etter et kvart århundre er palmene kjønnsmodne
i månelyse kvelder med frisk bris
stivner hanpalmens tunge, lange blomsterbelg
som ellers henger slapt ned
og retter seg mot hunpalmens flikete bladlepper
før den spruter ut en sky av blomsterstøv
det langsomme frøemnet bruker et år på å spire
etter sju år er nøtten moden
måler en halv meter i omkrets og veier 15 kilo
men det er ikke en, de er to nøtter
sammenvokst i par
to lodne, brune baller
om en hårbevokst kløft
saften fra dobbeltnøtten coco d’amour
var ettertraktet som afrodisikum
sultanene på Sumatra og Java krevde enerett
til de sjeldne coco-de-mer som fløt i land på strendene
antatt å vokse på undersjøiske trær
siden ingen kjente øyene i det Indiske hav.
Hva hadde evolusjonen i tankene
tenker jeg, da den oppfant sin formuleringsplan
for de unike palmetrærne, forestillingen om
et framtidig menneske?
3.
(nå krysser jeg Niger og Kongo, Zambesi, Limpopo)
Dette lyset er afrika
dette fraværet av lys er afrika
den uendelige forestillingens lengde
og tyngde, afrika uten vintermørke, vintertanker
ørkenlysets gule sitring, oseanenes bølgeblå kretsing
om klodelyset, det grønne klorofyll-lyset
og lysets formørkelse
langs rituelle ruter
mellom miraklet og offerplassen
dødens store hastighet, en virvelstorm av liv
og pulsen som sprenger øyeblikket
det første mennesket er afrika, en kvinne
homo habilis – erectus – sapiens
søylenes afrika og slaveskipenes afrika
kamelens tårer, ebolas kilde
flodhestens hjem, de stolte kongerikene
leopardens øye, den svarte magien
hukommelsestapet, forfedrenes urolige ånder
de store drømmernes afrika
og de store drepernes afrika, for eksempel Idi Amin
he was a friend of us, such a nice guy.
Jeg går i gatene i Dar, jambo, sister,
gatens hud er tett og svart og blendende,
gatene i Dar har brune øyne, åpne blikk, de ser meg
komme, ser meg gå i gatene i Dar med slitne portrom, dører
terskler, hus som drømmer om hvorhen, hvor lenge, skitne gatestumper
unge stemmer, kor av klanger, strupehoder, åndedrag, pust i hud og kropp og jambo, jambo sister, svarte menn i gatelivet, ute, utsatt, uten arbeid, uten
ende, tida støtes ut i pulsens slag, svarte dønninger i verdens hav av gater
takt og trinn, hofterykk og rytmeskift, hoders dreininger, øyeblikk som
møter øyeblikk, å se er å bli sett i ansiktet i Dar, i ansiktet til alle
fremmede, hvor skal du hen, hvor kom du fra, hvor har du vært?
latteren i Dar er hvit som elfenben, ingen elefanter dør i slike smil,
don’t cry, sier funksjonæren strengt bak skranken til Kenya Air
andre har grunn til å gråte i afrika, ikke jeg som går fortapt
fortryllet gjennom gatene i Dar til jeg stanser og står og blir stående
som en troende og lytte til aftensangen fra moskeen i muslimkvarteret
i de mørknende gatene i Dar-es-salaam – fredens havn.
Så enkelt og blått, så ut i det afrikablå
en blåmann i vikingens hvitøye, blunk av tid
men afrikalys er mørkere enn tusen år
mens jeg venter på Kenyatta
vender jeg bladene i Ngugi wa Thiongos
Petals of Blood
og leser rapporten fra Kigali i blodets måned
om kunsten å gjøre alle til mordere
kunsten å gjøre alle til medskyldige
vitnemålenes monotoni:
å drepe er ikke lett når man ikke har lært
å slå sin nabo, sin gudmor, sin søster ihjel
å hakke løs med sløve macheter
hvor mange kutt, hvor mange sår…
blomsterblod drypper fra døde og levende øyne
så enkelt og svart, så forferdelig svart å forstå.
Having once been robbed by a congregation of Christian marauders, one is not so timorous of the heathen.
(D. Livingstone, 1856)
Jeg krysser min uvitenhets kontinent
for å gjenoppdage min hvite livingstone, I presume
og alle andre oppdagelsesreiser tilbake til urtidsmørke rom
et ubeskrevet hjerte, en stor stillhet, en ugjennomtrengelig skog
jeg reiste trygt i afrika uten å kunne redegjøre for mine hensikter
jeg opptrådte uberegnelig, upassende, truende
likevel ble jeg tatt vel imot og ledet langs endeløse, kryssende stier
av kjentmenn og hjelpere sendt med meg av lokale høvdinger
forpliktet av gjestfrie tradisjoner, lov og orden
jeg takket aldri, jeg fryktet og foraktet de usalige villmennene
jeg oppdaget floder og fjell, sjøer og daler og satte navn på dem
nedtegnet alle observasjoner med feberdirrende fingre
og sendte hjem til kongelige, geografiske selskaper
men jeg oppdaget aldri afrika, opplyste intet i afrika
jeg forvirret og formørket afrika
før jeg bukket under, ble syk eller døde
ikke drept av innfødte, ikke spist av kannibaler
jeg døde av visjoner
om å frelse afrikas sjel og vinne afrikas rikdommer
noen ganger levde jeg en mannsalder blant hedningene
og bragte slangeskinn og lysbilder hjem til avkroker nord ved iskanten
nå krysser jeg Niger og Kongo, Zambesi, Limpopo
for å oppdage de hvite flekkene i min forestillingsevne.
Fremmede historier i slike mengder
at noe veller opp av kroppens stumme dyr, opp i det blinde øyet
tusen stammer med tusen levende og døde tunger: nigerkordofansk, nilosaharisk, afroasiatisk og khoisan, en følelse litt sterkere enn likegyldighet
vil strekke ut forsiktige fingre og gripe en knokkel av virkeligheten
sentraliserte kongedømmer, kvegnomader på vandring
en enkelt fingerknoke av min vesle død, i hånda et uendelig menneske,
grenser skåret opp på kartet slik man tok barndommens land med kniv
kunstige stater pint av kleptokratiet og militærmakten, revet mellom
Shylock og zulukongen Shaka, historiske skyggebilder
illusjonistenes afrika, en ruvende klippe med inskripsjoner
uforståelige tegn, stammekriger, metaller, mineraler, ritualer
dukkemesteren styrer marionettenes håndbevegelser
verdighet tappes ut i usynlige kanaler, svart gull
en barmhjertig hånd fanger opp tiloversblitte barn;
så, så, vesle, svarte prins, vi samler så mange vi kan finne
til framtidas svarte sol som vil skinne blank og svart uten å fortære alt.
Ekvator inn fra kysten, sumpgryte
med oljetung luft, lukt av mugg, råte
fornedrelse, oppløsning
afrikas hjerte er sanseløst, svart
Douala klam av væte, seig som blod
jeg renner over, rommet flyter ut
synet svikter, synet på meg selv
det er ikke mine rystende hender
som søler svarte bokstaver på hvitt papir
hvor er mitt navn, jeg skulle sagt det til noen
det er vinter her, ingen vet hvem jeg er
jeg pirker i navnet som en blind med sin stav
jeg ser det bak lukkede øyenlokk
det er rundt, rødt og revet
åtselfugler kretser med tunge vingeslag
snart hakker de løs i et krater
av avrevne klaffer og innraste kammere.
Nord i Kamerun tusen meter over havet
er jeg helt sikker på at jeg er i sikkerhet
bak den høye muren,
bak husets steintykke vegger,
bak vinduenes smidde sprosser,
bak døra som for sikkerhets skyld
er utstyrt med ekstra hengelås av massivt stål,
så sikker at jeg knapt våger å forlate huset
ved høylys dag, slett ikke etter at mørket faller
som en sekk når Baba kommer klokka seks
for å sove på stråmatte utenfor veggen
med macheten ved sin side,
jeg kan sove helt trygt, forsikrer han meg
og snitter det blinkende bladet gjennom lufta
så jeg skvetter tilbake
for våpenet som har mistet all jungelsjarm
etter vitnemålenes detaljrikdom i African Watch.
ute i natta utenfor dagen,
utenfor den dobbeltlåste døra,
utenfor lysskjæret fra utelyktene,
utenfor porten i muren
vandrer svarte tanker jeg ikke kan tenke
på den røde sandveien som forsvinner i mørket.
Bak husets steintykke vegger,
bak vinduets smidde sprosser og tette moskitonett,
yrer feite, svarte dyr ut av sprekkene i all forsiktighet
og flakser om på veggene ved mørkets frambrudd
jeg jamrer lavt når de treffer ansiktet, håret, halsgropa
hundene gneller og gresshopper gnisser utenfor veggen,
mens jeg samler meg sammen og starter en massakre
når dyrene lander på gulvet mellom hvert luftsprang,
knuser jeg dem under tyngden av Lonely Planets
Afrika-guide sluppet fra en halv meters høyde
de dør så lett, i slike mengder
Moussa koster opp likene hver morgen
han har vært kokk på den norske misjonsstasjonen
det går noen dager før jeg oppdager at han sier hei
når han kommer og hadet når han går.
var du ikke redd før du dro? spør Hadidjatou
jo, sier jeg, hun nikker alvorlig, hun var av de dristige
hun og han giftet seg mot familienes vilje, dro til Paris og utdannet seg
det er 10 år siden, nå har Hadidjatou to barn og mannen bekjentgjorde nylig
sin skilsmisse, da er du heldig, sier jeg og mener jobben for Antrophos
jeg er heldig, nikker Hadidjatou, feberblek under mørkebrun hud
med en spinkel hånd på magen som hvelver seg høyt under den vide kjolen
han ga etter for familiens press, jeg nektet å godta en medhustru
men barna er hans eiendom, sier Hadidjatou
jeg er heldig hvis han lar meg beholde dem
mens de er små
Det svarte rommet
er fylt av magiske gjenstander, arven fra gamle kongedømmer
av mbums stamme
jeg speider etter tegn bak de uttrykksløse maskene
bak øyensprekkene som betrakter meg urørlig
gjennom horn, bein, skinn, tre og matt metall
gjennom fjær, flettverk og tungt svart sølv
gjennom sprekker i tida
og skimter den levende huden, fysisk foredlet:
arret, kuttet, barbert, dekorert
utsmykket, avkledd, innhyllet og gjennomboret
på stedet som ligger dypt i et øye
framtredelsens gåte.
Lamidoen er død,
den lille fete mannen har sovnet inn i palasset ved moskeen
der han levde omgitt av sitt hoff, sine vakter, hustruer, konkubiner
flere titalls barn og barnebarn, farens utallige enker, hundrevis av slaver
pluss en livgarde på flere hundre ryttere
der han hersket over alle stammene i Adamaoua:
fulani, hausa, kanuri, mbum, ghaya og duri
der han ble smisket for og baktalt av hoffmennene
der han som religiøst overhode for rettroende muslimer
ble tvunget til å støtte den kristne presidentens parti
mens ryktene gikk i byen, om feighet og forfall
skjørlevned og pengebegjær
der han ga audiens i sin glinsende boubou og kjempeturban
med kroppen pansret av magiske amuletter
inne i gården etter fredags-bønnen under den mektige trekrona
der han mottok hyllesten fra lovsangerne: ensomme elefant
store løve, verdens søyle, far til medisinen mot gråt!
mens langhorn tutet og trommene tordnet og stilnet
der hans undersåtter kastet seg ned for hans butte gullsandaler
og framførte bønner eller klager
mens vi sto omkring i det pinefulle sollyset
og flyttet nakne fotsåler urolig over glødende sandkorn.
Tyve tusen kveg defilerer forbi teltet
med tilskuertribunene fylt av provinsens mektigste menn
på den største kvegeierens årlige kvegfestival
i det brennende formiddagslyset
vi søker skygge i kvinneteltet hos hustruene og de yngste barna
kvegeierens eldste datter forlot fra sin mann og ble hardt straffet
nå vil hun hindre de verste katastrofene for sine døtre
Gud har gitt kvinnene tålmodighet
mens lovsangeren overøser gjeterne med skryt i høytalerne
for skjøtselen av de velholdte okseflokkene
de som har forøkt sine hjorder med flest dyr mottar premier
før vi forsyner oss i trengselen om den helstekte oksekalven
og blir servert vin siden vi ikke er muslimer
mens nigerianske musikere spiller
og frie kvinner (de som lever i frie hus) ruller hoftene i eggende rytmer
de paternalske mennene skrider fram og drysser pengesedler over artistene
deres selvfølelse sveiper gjennom lufta som sus i de metervide draktene
de rikeste hustruene stikker noen sedler til danserinnene
på hjemveien går skumringen over i mørke
taxisjåføren stanser for å koble ledninger under panseret
vi tisser under akasiens paraplykrone etter den trengte dagen
omsider får han lys i front-lyktene
så vi kan skimte den humpete veien tilbake til Ngaoundere.
Våken og ny, en tom dag i lyset
går jeg langs den røde sandveien
det virvler opp støv for hvert steg,
jeg tar en snarvei over bekkedalen
nå vet jeg hvor jeg går
nå vet jeg hvor trygg jeg er i afrika
den siste dagen i Ngaoundere
kast meg ut i morgen i det fremmede
du kommer tilbake, gjentar de
jeg kommer tilbake denne dagen
med ansiktet fylt av snø
denne dagen jeg har sett afrika
og ikke forstått, men likevel sett afrika
denne dagen snøen er kommet for å bli
en ny istid og strekke jøkularmer
ned fjellsidene ut i alle fjordbunnene
i omklamring av landskapet
her vil jeg bli, her vil jeg ikke være
de store hettemåkene skriker
hakk i den tynneste huden
de har et helt hav med fisk
og den nødvendige brutaliteten
andre fugler trekker mot afrika
du kommer tilbake, gjentar de.
4.
røde bilder, blå fisker)
Så lenge vinteren varer kan ikke drømmen dikte fritt omkring i afrika
så lenge vinteren varer evig, så lenge kan ikke drømmen drømme
så lenge snøen fortsetter å stige og falle, dunker afrikas puls
afrikas pust i rytmen som går og går på utallige føtter
gjennom arbeidet, i kjøttøksklangen, i sagsangen
gjennom sleggeslagene mot jernbanesvillene
stampingen i maismelet, dunkingen i vevslagene
afrikas kropp holder stiene åpne, farbare
dagene svaier avsted, hjerteslag på hjerteslag
i hoftenes bølgende gang under cappulanene
i armene som pendler gjennom timene
med dinglende spebarnbylter over korsryggene
og hodene hengende høyt i den disige lufta
når kvinnene bærer afrika hjem, sorghum og sesam
tenner afrika opp, knuser og koker afrika til sine barn
mens vi fyller våre medbragte vinglass på solnedgangsklippen
ved trollmannens runde kube, han legger en hånd mot øret og lytter
til åndenes tale, åndestemmene er like klare som i telefonrøret
tror du på onde ånder? ja, naturligvis! på djevelen i slangeskikkelse
med fire ører og innsektøyne som lever skjult i fjellene og dukker opp langs veiene på særlig mørke kvelder for å bringe ulykke over mennesker
som uheldigvis er ute, det fins onde guder, fargeløse, hvite som skjeletter
og kvinner som føder villkatter, deres heksekraft kan bare bekjempes
med sterk og presis magi, vi kommer fra en åndeløs virkelighet
og drikker hvit vin en mørk kveld mens åndene samler seg
i de susende svarte greinene i fullmåneskinnet.
Der veiene fortaper seg i minelagte områder
kan døden bryte stillheten, eksplodere i en grønn lomme
du lukker øynene og hører fuglesangen overdøve hjertebanken
fuglene løftet seg ut av krypdyrhamen, skapte fjær av skjell
og vinger av forbeina
fuglene, fordi de kan fly, kan de synge med himmel i strupene
du hører sola gå ned, natta falle på og de første stjernene
komme ut for å jage over himmelen
fuglene, fordi de kan fly, kan de danse på tynne greiner
og bygge kunstferdige hus i toppen av høye trær
fuglene, fordi de har stort hjerte og høy puls, kan de overvinne
sin frykt og forsvare sine reir mot mektige slanger
du stiger med sangen mot himmelen
der fuglene fortaper seg i blå luft
til rasling av blader og kvist åpner dine øyne mot morgenlyset
mot den milde mozambikanske forundringen
som kan lede deg på stier gjennom underskogen.
Om ettermiddagen henger blå fisker fra trærne på Chocas Mar
den hvite sanda er gnistrende ren, ingen kan se at i skyggene
bak de runde klippesteinene har hele landsbyen gjort sitt fornødne
de blå fiskene henger side om side med åleslanke grå fisker og
sølvblanke tunfisker
men det er de blå fiskene som fyller mitt blikk med kveldsblank
melankoli, en kyststripe glemsel og Indiahavets gamle sjøhistorie
de blå fiskene er spesielt blå spesielt for meg, jeg har aldri
sett blå fisker før, aldri spist blå fisker i virkeligheten
de blå fiskene ser på meg med døde fiskeblikk
jeg har aldri hatt så salte blå øyne
jeg slår øynene opp, vekket av slepende strupesang
det er fiskerne som drar ut båtene uthult av tykke stammer
de glir over havflata mot soloppgangen som late langstrakte dyr
med svarte statuer reist i stavnen mot den lysende himmelen
mot det lysende vannet som stiger opp i øynene
og fyller hodet med havsbrus
når fiskerne vender tilbake med fangsten fra dypet
vil havets evige dur henge i trærne som blå fisker om ettermiddagen.
Vannet alle venter på, de blanke dråpene
vannet som kan lindre den kvalte jordas ørkenstrupe
den sviende tørsten i ventetida, jorda som ikke klarer svelge
unna når regntida bryter løs i bekmørket på veien fra Chocas Mar
veien med åpne sår etter tretti tapte krigsår, veien gjennom øde land
forlatt av all transport, bare et ensomt lasteplan er surret sammen
til siste ståplass om magre mennesker
når regntida slipper løs flommen fra skyene, fossen fra himmelen
i vaskende slag over frontruta, vindusviskerne stamper i sjøene
øynene blindes bak fartøyets dampende, dunkende hud
på veien forbi barna, nesten usynlige mot skogbrynet
i klissnaken jubel, i regndans til regnmakerens pris
dansesøyler sprunget ut av himmelens fontener
på veien, flytende svart sølv en natt i ørkenen
oversvømmet av nåde
regnmakeren selv er vann, kom fra det ukjente
formet et ord av intet, tente en sol på himmelen
løftet jorda og bredte den ut til tørk med urter og gress
lot tida rulle gjennom sekler av vann, lys og jord
la jorda drikke sin hukommelse tilbake til den første spire
våkne opp av sin dødlike søvn, alle tørster etter røtter og blader
også de som ikke kjenner navnet på sitt land, ikke vet at det eksisterer
tørster etter lindring, liksom mannen med ryggsmertene
gjennomvasket til skinnet på jeepens åpne lasteplan
tiggende om smertestillende på veien til sykehuset i Nampula.
Ikke vinter, ikke årstider
bare tørrhet og væte, avstander, natt og dag
ikke demringer, skumringer, bare flammer over huden
fluktens vingeslag, selve det å forsvinne, gå opp i det hele
udelelige, inn i det indre afrika, watch out, det er kratere overalt
hvite flekker brer seg i aldri kartlagte indre soner av entropiske byer
der livet er nakent, voldelig, nødstilt, til salgs for noen usle meticais, der drømmen er å forsvinne på en annen savanne med bukker som springer
i glinsende mett bevissthet døgnet rundt kloden, en natt og en dag, et år
som forsvinner, mens kloden svirrer magnetisert om sin sol, min afrikavinter
en grenseverdi, mens havet stiger, synker og aldri forsvinner, men ber om
det bløte, skummet og slimets tråder, om alt som er ettergivende
og ikke kan forsvare seg, ber om nåde, om tilgivelse
i monsunenes plaskregn, tordenen mot taket
havet fra himmelen krummet over
afrikas endeløse begynnelse.
De røde bildene til maleren Malangatana taler høyrødt, ubarmhjertig
meter på meter med glødende hud strukket utover Mozambiques langstrakte langmodige legeme, dekket av krigsbarn smeltet i brannen ennå levende
et land fylt av manglende legemsdeler, hender, ører, neser kuttet av
lemmer sprengt bort, de røde bildene dekker veggene i min snøhvite uro.
Ingen stjerner hvelvet over blå kystlinjer, ingen ensomhet i verden, bare arten
og graden av gru, menneskeklaser filtret sammen som på Makonde-statuenes søyler, alle klynger seg til alle eller kjemper for å komme løs, åtselfugler hakker
i skadde vev, rovfiskers sagtenner river i sårene, djevlemasker spytter ut slanger, krypdyr, elefanter med flagrende ører skrekkslagne gjennom det hele.
De røde bildene ser på meg, talende, stumme, med vulkanske øyne
jeg ser himmelen i havet og havet i himmelen, fargeløst, grått, fjellryggene
er numne legemsdeler i en ufølsom verden, ville Malangatana malt dette
landet ondt og hvitt? Hans nyeste bilder var hemmelige, svarte.
De driftige gateguttene i Maputo
fallbyr sine sinnrike ståltrådkreasjoner
et stort utvalg avanserte sykkelmodeller
jeg velger en slumpmessig etter farge-
sammensetning, da oppstår en opphisset
diskusjon, selv den heldige sykkelselgeren
argumenterer hissig for en annen modell
jeg rister bestemt på hodet, jeg vil ikke
ha flere sykler og flykter inn på kafeen
først seinere ser jeg at min utvalgte sykkel
mangler det vesentligste: den brune gummistrikken
selve sykkelkjeden som driver hjulene framover
når jeg tråkker på pedalene.
5.
(jeg er ikke en svart mann
og jeg er ikke en hvit mann
jeg må være en buskmann)
(jordarbeider, North-East Cape 1994)
Jeg flyr i blå luft mot blå pol
åsdragene flyr med afrikablå fjær
horisontene reiser rundt i uendeligheten
jeg er en flåte på et endeløst hav av luft
blålys blinker i bevisstheten, kritisk til
denne flukt, som om ikke jeg kan være fugl
om jeg vil og himmelen dueblå og mild
bevegelsen i seg selv er en kunst
den ene natta mellom to dager
dagene som følger etter dagene
en enkelt overlevelse
en langsom mandela
kan ta syvogtyve år.
En afrikavinter, farvel jeg forlater
Lourenco Marques, byen som landet på afrikakysten
et sted i bevissthetens blåsende varme, et villnis, et vanvidd
de hvite sørafrikanernes portugisiske middelhavsland
den gang verden var i orden, de svarte på kjøkkenet eller i hagen
nå er det julaften og nye massakrer i zululand
nå overskygger angsten for de svarte kveldene morgendagen
til de hvite langs The Garden Route, selv Budgets leiebiler er hvite:
hva som enn skjer, ikke stopp, for Guds skyld, ikke stopp!
landskapet har en uvirkelig skjønnhet, blåner og fjell
nåletrær streket opp med pinefull detaljrikdom
plumpe piker i hvite shorts serverer maten
de ligner ikke lubne, nordiske ungjenter, men er stappet over det hele
liksom kjøttruller og må være overforet fra barnsben
med koteletter, kjøttpudding og rosinkake på boerfarmene
hvem gir frivillig slipp på sine privilegier?
spør de fulle forretningskvinnene med doble statsborgerskap
rede til å stikke, hva med morgendagen til deres krigstraumatiserte
og allerede diskriminerte unge sønner i en flodbølge av svart vold?
hvite hus er væpnet til tennene, securitas skyter med skarpt
jeg er smittet av hvit hud og angsten for de svarte kveldene
vet ingenting om morgendagen
og møter ikke lenger svarte blikk i gatene.
Vi ba til Gud om miraklet, sier de kvinnelige rugbysupporterne
som ikke tror Gud ville at raser skulle blandes
strendene ved Durban er oversvømmet av svarte, og de er nakne
småjentene deres er ikke vant til slikt
vi ba til Gud, sier de ved julemiddagen i Mousselbaai
der Vasco da Gama steg i land og opprettet postkasse for Ostindiafarere
det var ingen innfødte her da europeerne kom, hevder Pieter
pensjonert historielærer med hyllene fulle av gammeltestamentlige skrifter
de svarte stammene kom fra nordøst
san-nomadene flyttet over hele Kapplandet, sier jeg taktløst
du mener buskmennene… eller hottentottene, han skifter tema
har dere mange svarte i Norge? åja, sier jeg bestemt
hvor er de svarte her? spør jeg og kjenner svaret
jeg har sett townshipene på nakne sletter med blåsende avfall
jeg har sett det svarte tjenerskapet på busstasjonen etter arbeidstid
på vei ut av den hvite byen
jeg har aldri sett mer miserable ansikter enn hos de svarte fyllikene i Hermanius
skinnmagre, ravende
de må ha vært i noe verre enn krig
jeg beundrer de drektige hvalene som boltrer seg ute i bukta
for hundre millioner år siden valgte de havet
den norske hvalfangsten er et problem for oss, sier bestyreren på hvalmuseet
vi dreper hvalene, sier jeg, og eter dem.
En blåsende pust av hvaler
når kontinentet stuper ut i sine hav
der det indiske grønne og blå atlantiske
vannet støter sammen om det gode håpet
slått til skamme mot klippeveggenes
tusenårige billedliv
elander, antiloper, gaseller i viltre kliv
over steinflatene
blodrøde håndavtrykk festet til fjellsidene
strutser, neshorn, hyener, slanger
honninggrevling og hare
hva betyr det hele?
hvor mistet jegeren sitt håndavtrykk
sine byttedyr, sine hallusinerte fabeldyr
sine magiske kvinner og løvesjamaner
i trancedans
la de jegerens hjerte på sprit
da hodet hans ble skåret av og tørket til trofe
for den hvite uhyggen jeg kjenner.
Klippemalerienes mestere
kapplandets minste og muntreste mennesker
de er nakne, de ler, de løper foran vinden
og lever av det ville som vokser fritt
samler nøtter, røtter, strutsegg
jakter på mektige elander med ærefrykt
og spede springbukker med øm respekt
å holde seg i live er en uanstrengt kunst
krever bare tre av ukas dager
resten er tid til lek og spill, pynt og fortellinger
om drømmen som var begynnelsen
den første drømmeren; Praying Mantis
(også kalt Kaggen)
om de store jegerne på stjernehimmelen
den største av alle Sirius
og deres Tssik! og Tsa!
de sitter på tunga mi som klikkelyder
røyker og drikker av strutseggeskall
får latteranfall og ruller omkring
så rumpeballene blir fulle av sand.
/Xam-fortelling, nedtegnet 1870-årene av lingvisten W.H. Bleek
og Lucy Lloyd, gjendiktet til engelsk av Stephen Watson.
/KAGGENS NATUR. Av //Kabbo.
/Kaggen, gamle trikser, tryllekunstner, også kalt Kneler
månemaker, elandskaper og i tillegg bråkmaker
selv om du ligger i ilden, nå, med kroppen i flammer
selv om du ligger der og vrir deg på glødende kull
med blemmete hud, i laser, og knokler snart kullsvarte
(så ganske velfortjent, din banditt, som alltid ypper til krangel!) –
kan du likevel endre verden ved å drømme verden
har du likevel dine knep, du ukorrigerbare, ukontrollerbare
kunne du likevel lage en eland av noe gammelt skotøy,
kunne du likevel skape månen av en gammel og bøyd sko
gamle uforbederlige, trollmann, gamle /Kaggen, din luring
hartebeest-barna, koggere for dine piler, kunne likevel
komme flyvende til deg, av seg selv, om du bare ytret ett ord.
Selv da, gamle smarting, unge smarting, selv der i ilden
vokste fjær ut på armene dine, du fløy ut av flammene
selv da, i slik varme, tryllet du fjær ut av ildens sentrum
du fløy ut av ildmørja for å fukte ditt brente kjøtt
du, som slipper levende fra ild og glødende kull, gamle kjeltring
selv da fant du tilbake til vannhullet for å skylle av dine fjær
fritt fløy du – ulik oss – på ny var du situasjonens herre
fritt fløy du med fjærkledde lemmer, som en fugl – ulik oss
vekk fløy du – fra oss – armene arbeidet som vinger!
There is no escape from the politics of our knowledge, but that politics is not in the past. That politics is in the present
(Greg Dening)
Bildet forfølger meg
bildet av det jeg ikke får se
når jeg har sett alt det andre
de tørkede hodene og instrumentskrinene
når jeg har lest listene de skrev
med bestillinger og råd hva angikk målinger
og framgangsmåter ved innsamling av data
bildet blir holdt tilbake
av Pippa, kunstneren og konservatoren
som hentet fram fra museenes magasiner
dokumentasjonene av det ingen ønsket å se
men mange har kjent som en fremmed ånd
en trussel i landskapet, anelsen av noe utilgivelig
bildet jeg ikke får se
det eneste hun valgte å utelate fra utstillingen
av The Miscast
buskmannkvinnens kjønnsdeler
hvordan var de preparert, var de skåret ut
og tørket, formet til eller strukket stramt
og montert, på hvilken måte?
De satte høy pris på buskmannens kvinne
de satte henne øverst på prislisten
over det zoologiske utvalget innsamlet i Sør-afrika
på hudauksjon i Hamburg juli 1840
under Saugethiere, Buschmann Frau, 400 M
mot bare 100 M for en løve av hankjønn uten kranium
mens den største sekretærfuglen kostet 50 M
var det hennes steatopygia og fingerlange labia minora
som ga henne slik markedsverdi
(eller den spinkle ynden, det umiddelbare smilet
de grasiøse bevegelsene til Saartje Baartman
utstilt i europa til sin død 1815)
eller fordi hun representerte en grenseverdi
for den hvite mannens naturinteresse:
Homo Monstrosus Monorchides
hoppende og stampende i rituelle danser under månen
med uskjønne grimaser, frekke geberder og gutturale lyder
mer lik kakling av høns eller snadring av gjess enn menneskelig tale
formulert konsist 1649 av Jean-Baptiste Tavernier:
“buskmenn som snakker fjerter med tunga i munnen”
når kvinnene løftet på skjørtene og viste fram sine edlere deler
i bytte mot litt tobakk, trillet latteren fra strupen
å blotte sitt kjønn var den groveste fornærmelse mot de fremmede
Saartje Baartman endte på George Cuviers disseksjonsbord
i datidens anatomiske teater
der genitaliene ble skåret ut så alle kunne se dem
flytende i sjøgrønn veske lik maritime, blodløse polypper
oppbevart med knokler og kranium på Musee de l’Homme i Paris.
Han sitter i kroken ved muren som omgir hotellet
på en stabel aviser og litt papp
skitten, fillete, frakkeløs, sammenkrøpet
et gammelmannsfoster med hodet på knærne
i vinterlige Cape Town
han løfter ansiktet idet jeg passerer
som om han nylig våknet av en lysende drøm
og smiler
så inntagende, muntert at jeg nesten stanser.
Blaas hoog die vlam vir God, volk en vaderland
brodert på pyntekraven til bavianen
som sitter ved føttene til en boy iført husuniform
med kortbukser og hodet dekket av et svart tøystykke
kunsten har installert seg i alle rom på The Castle
maktens steinbastion er undergravd av forkastningssprekkene
som oppstår under kraftige jordskorpebevegelser
slik at lagene av historie, erindringen om den
og framstillingen av den forrykkes
Mayibuyi-arkivet er åpnet, portretter av forbrytere mot
apartheid-staten henger på snorer i sirlige rader
disseksjonsfotoene av Steve Biko side om side
med små nitidige akvareller av den tomme cellen hans
i blikkskålene er plantet maisfrø som såvidt har begynt å spire
Thank you Mr F.W. de Klerk for handing over South Africa
to Nelson Mandela. Your kindness is so handy.
vi stiger ned i kjellerrom stablet med søppel og topografiske kart
klistret på svarte plastsekker med avrevne tapebiter
i et fotoalbum er limt inn sugerør, brukne fyrstikker og tynne gummistrikk
store klaser av glinsende, brunlige strimler henger fra kroker i taket
det drypper ned i dammer på gulvet
på en skrå gressvoll i det innerste rommet
er et svart og et hvitt mannshode vendt mot hverandre
på en symbolsk grav avmerket med runde hvite steiner,
det lukter naturlig gress, naturlig død etter de desinfiserende
odørene som skjærer lufta i de dype kjellergangene
i dørkarmen leser jeg minneplata over den svarte og den hvite mannen
som fikk gå planken lenket sammen fra et skip utenfor Kapplandets kyst
fordi de made love under apartheid
måtte det bli enklere å elske! står det på minneplata
fra øyenhulene på nakne utstillingsdukker spruter vann som fontener
i et knust dagligrom kan vi utskille menneskerester, soldathjelmer
patronhylser og kjøkkenutstyr: Mostly women and children…
på en serie videoskjermer vender bandasjerte hender bladene
i en bok med blanke sider
utenfor i det kjølige lyset er Hector Peterson for alltid løftet opp i armene
til en bror på frontmurens Pieta, forstørret, kornet avismosaikk, Soweto 19
and a sunset so glorious we believe paradise
is some sailor’s legend invented for a northern prince
who had not passed this coast one summer evening
(Karen Press)
Den stille uka i Sea Point
ved det skummende blåsende kjølige blå Atlanterhavet
går jeg i skjønnhet og tomhet mellom bølgespruten og solnedgangen
og venter på avreisens dag
trett av afrika, mett av historiens gjestende barbarer
den fremmede – jeg – en betegnelse i mørket, møtested for skygger
Virginia, det daglige mennesket, gjør rent
har du ingen fridager? spør jeg, hun rister på hodet:
Mandela har sagt at vi har rett til overtidsbetaling, men madammene…
vil ikke betale, fullfører jeg, og heller ikke gjøre arbeidet selv
hun ler og blotter hull etter manglende fortenner
jeg leser Long Walk to Freedom ved frokostbordet
Virginia er også xhosa fra Transkei
du må være stolt, sier jeg
Madiba er en slags Jesus, sier hun
hva tror du boka koster? spør hun forsiktig på avreisens dag
jeg gir henne alle bøkene jeg har lest den stille uka i Sea Point
ved det skummende blåsende kjølige blå Atlanterhavet
i tomheten mellom bølgespruten og solnedgangen
under Løvens Hode.
Virginia kysser farvel: bye-bye, baby!
kalde havstrømmer fra Antarktis følger kysten nordover
forestillingsevnen er sladdet, øynene faller ned i det blanke, grå havet.
6.
( verden er en sirkel)
Verden er en sirkel, det er noen der inne, jeg forteller hvor glad jeg er for at noen er i live og ler, disse dagene som knuger og løfter meg mellom hvite og grå fjell i en gryte av salt og sno, overalt uro i oppløsning på de saltstrødde veiene, alle er ute etter noe på vei til nødvendige liv, hver dag ser jeg nye svarte ansikter, de blir flere og flere eller jeg ser dem bedre etter som vinteren blir hvitere, snøhauger og brøytekanter stadig høyere, jeg forteller hvor glad jeg er selv om ingen lytter; gleden er tett forbundet med et sår kroppen har lukket, det som var der inne verker, men vises ikke, og utenfra er sirkelen sluttet.
Det er noen der inne i grålyset på himmelen over de flekkete fjellsidene og under bevisstheten på vandring over en isdekt sjø, jeg aner at nede under isen, dypest, nær sjøens bunn, lever restene av det glemte; hudflak skavet av et år, en flassende fornemmelse på tunga, prikking i fingrene; hvem arver fortidas knokler? den svarte huden så holdbar, viskes ikke ut som mine ansiktsdrag denne bleke dagen som går så uforvarende over den speilblanke flata, i det samme jeg glir og smeller tinningen mot isen, ser jeg de svarte stjernene bli hvitglødende og under isen et ansikt uhelbredelig likt mitt eget, en nesten uhørlig stemme hvisker: på denne måten kommer du ingen steder.
La det være slik, la det være en av de tidlige, uventete morgener med prikkende snøkorn mot vindusglasset belyst av en hel by som speiles i havoverflata i det mørke snølyset som i sin tunge hvithet framhever de svarte hodenes konturer denne morgenen så langt borte fra andre morgener i denne verden så langt borte fra andre verdener lar jeg meg gjerne holde i din svarte hånd for jeg er isnende hvit, så langt, helt hit, lenger er det ikke mulig å komme når denne morgenen først har revet meg ut av bedøvelsen, ut av drømmens forgjeves forsøk på forklaringer.
Vi er alle så fordømt unge, sier du, jeg er bare ti tusen hvite år og tar noen skritt mot deg, fremmed som du er og eldgammel, svart, i dette blåsende landet under gamle blå fjell, du ordner tilværelsen, hjelper meg å huske at verdens ytterpoler og alle graderinger fins mellom svart og hvitt, med bister fryd deler vi et øyeblikks tilgivelse i tiden, yr og hastig sviende under fotsålene, så må du gå og jeg må gå til hver vår verdens ende.
Den svarte brannen på huden smelter meg ned mot ovnens bunn, fortæring er en virkelig erfaring, jeg er en streng bundet til verden, i brudd av forbløffelse sprekker min forsvarshud, da åpnes kanaler mot bunnen der jeg kan skimte restene av det brente, de døde lever der i smeltingen under den svarte huden, er du knitrende, stum, jeg tror du hører brannen synge uten ord, de handler om deg.
Burn baby burn, i det svarte rommet, noen stenger en bestemor inne i afrika og brenner henne, hatet bryter opp av jorda og slikker som flammer under føttene, jeg snubler, jeg stammer, tiden står stille, spinkle skikkelser flykter inn i skyggene, det er natt, de er barn, de er bødler, nettene blir stadig lengre, hjertet mitt er svartbrent, inni er det blodig, aldri rent eller hvitt, det svarte rommet er fylt av trommer, du er en krigsdans, en strupesang, brenn meg med hatet ditt, elsk meg med romsligheten til et kontinent som så generøst fortærer sine barn, så jeg aldri mer kan bli så fordømt ung.
Det er hva jeg husker, mens jeg går til utgang etter utgang og sluses inn i flykroppenes langstrakte tunnelmager for å bevares i flukten lenger og lenger bort fra erindringen som alltid kommer halsende etter og vifter med bunker av minnesark den hevder å ha funnet på hukommelsens skraphauger, letthet og tyngde, det er hva jeg husker; lettheten i kroppen da du skyndte deg bort, tyngden i mørket som slikket i seg lys slik en tilbakelent gjest slurper margen ut av knuste dyreknokler, det er hva jeg husker; den gnagende fornemmelsen av pilende rotter og stanken fra avfallsdyngene langs den hullete veien gjennom Le Petit Marche i Ngaoundere.
Jeg gikk i tyngden gjennom luftmengder; sammenflytende, ugjennomsiktlige, inntrykksvar og flimrende, jeg slepte på noe: en betennelse, mitt liv, jeg famlet meg fram, hvor var det jeg skulle, hvorfor på død og liv? jeg gikk i tyngden gjennom folkemasser, landmasser, lufthav, rundt kloden for å nå fram til en kyst som fylte meg med nesten uutholdelig likegyldighet, som en lidelse: hva afrika vil fortelle som jeg ikke vil vite.
Desemberdagens klare øye ser ikke bort, men ned i forkullede kratere, afrika gnager fra innsiden av sin brede hukommelse, elefantene studerer blankpillede kranier: slektninger, venner, døde, alle døde? taggete stjerner bærer oppe den forseglede himmelen, jeg er en tynn, hvit hinne over en bankende pulsåre på innsiden av håndleddet.
Elefantene er blitt små og svarte, afrika kryper sammen og blir borte, bak snøen som fortsetter å falle, bak sola som i det skjulte feites og forgylles, bak det hvite lerretet som dekker bevissthetens flimrende billedrester, etter at reisen tok slutt og alle har forlatt salen, fortsetter afrika å vokse ut over alle kjente kyster.
Hi there! I could have sworn I’ve been to this blog before but after browsing through some of the posts I realized it’s new to me. Nonetheless, I’m definitely pleased I came across it and I’ll be book-marking it and checking back frequently!