Hjerterspeil

1. MØTEPUNKTER

 

det er ham jeg snakker til

                                                           det er ham jeg har lett etter

                                                           det er ham jeg knytter meg til

 

 

 

 

ET DYPERE LYS

 

Jeg tenkte aldri på deg mer

Vi stengte klagene våre inne

 

I muren vi omhyggelig bygde

Før vi smøg oss inn til de andre

 

Som vi kjente og omtalte

Med innsikt og oversikt

 

Slik levde vi lenge

I dagslys og framtid

 

Men drømmene våre søkte tilbake

Dit vinden pisket mulighetene

 

Fra hvert vårt sted dro vi ut

I mørket famlet vi og lette

 

Intenst hos hverandre

Etter et dypere lys

 

 

 

DU

 

Mine henger følger

dine konturer:

 

Kinnenes bue, skuldernes vinkel

kroppens mange høydedrag og søkk

 

For å få tak på din utstrekning

for å avgrense din mening

 

Finne hvor du slutter

og noe annet begynner

 

Du kan ikke flyte ubegrenset

ut over omverdenen

Ikke alle mulige innhold er dine

 

Dine ytterpunkter berører andres

og blir møtepunkter

 

 

 

VI ER IKKE LIKE

 

Mine veger er krokete lange

Din tid er lenge beregnet

 

Du krysser opp mot vinden

Jeg ligger på været

 

På mine snøfjell ser jeg sporene

etter dine framkomstmidler

 

Min far var en arbeidsmann

Hendene hans var bjørkeemner

formet treet til hus og hesjestaus

Kroppen hans er ennå seig av motstand

og mjuk av ydmykhet

 

Din far hadde mørke presteklær

kvite legefrakker, han bar Norges Lover

opp trappene der du sprang etter

 

Fra toppene sender du: Savn

 

 

 

UTEN SKYER

 

Gjennomsiktige i fjellet er vi

nybegynnere, de første barndomsvenner

 

Hodene stiger mot himmelen

Føttene drømmer om røtter og vinger

 

Det fins ennå røde fisk og gylne bær

Grønne knauser opp i himmelen

 

som er nyvasket og varm

og likner på et barn

 

Vi er i slekt med himmelen

– uten skyer

 

 

DEG

 

Når jeg kommer hjem finner jeg

deg i verden og verden i deg

 

Når jeg synker inn i øynene dine

Når jeg kryper rundt i din kropp

 

er vi et hus av møtepunkter

En balensekunst over åpent rom

 

Kroppene folder ut sine kronblad

Flygende mjuke bølger innover i deg

 

Jeg er ditt regn ditt mørke, du

min blonde elsker, du sa:

 

Det eneste jeg vil ha fra deg: Deg

Alt jeg vil ha fra deg: Deg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2

VEGEN GJENNOM FØR

under språket fins et annet språk

                                                           under det andre språket:

                                                           erfaringas tause modeller

 

 

 

AN-SIKT

 

Mennesket puster

undertrykt i meg

 

Byen skråler

mine tynne historier

 

Grenseskogene nynner

hemmelig min frihet

– for lavt for meg

 

Gråfjellene mumler

mine øde enetaler

– for langt fra meg

 

Bildene samler meg

om natta

Bildene deler meg

om dagen

 

Bildene stiller meg

et ansitk

 

 

 

RINGER OG BÅND

 

Min ønsker og armer

knytter jeg inn i fortida

 

Jeg føler berøringene

alle erfaringers spor

 

Tilbake er sand i framtida

hjerter blør på steinene

 

Like langt tilbake som fram

Jeg trer inn i ringer og bånd

 

 

HENNE

 

 

 

Det skinner av henne

Om morgenen er øynene nakne

Seinere glir de inn i troll

 

Jeg husker hun har vært her før

Presset opp mot veggen, lo hun

som en mild alvorlig engel

 

Hun bor i bilder

Hun går på veger i lufta

Hun venter aldri tålmodig

 

Jeg kan ikke fastholde henne

Hun tenner røde lykter på isen

og er borte over neste haug

 

 

 

GRAVSKRIFT

 

Jeg kom for å hakke i tida

som holdt meg lenger enn langt

Grave etter rester og skår

Avdekke lag av glemt fattigdom

 

En blant mange historier på gata

Bortafor skalv hele verden

Båtene dro ut fra land

Og bønnene ble kastet i hat

 

Noen snublet og stirret sprengt

ut av panna, noen gikk langs stranda

i prikkende regn med nedvendt blikk

 

En ring av navn i din munn

Mellom dine blå lepper mistet jeg

mye, i ditt ansikt blåste sand

 

Du holdt meg med raske krav

i luft som styrtet tungt

med grådige hender på skuldrene

 

Kroppen din hyllet du inn

i fattigslige lykketreff

Livet i det gamle hotellet

 

kveilet inn i dine kvinneeventyr

Den langlemmede lyse med sitt støvete

barn og middelmådige smil

 

Hundre og fire fremmede netter

blinket i mitt

 

 

 

 

 

DYPE BLØDENDE STRENGER

 

Når natta er glassaktig og usagt

og ingenting er sterkt eller stort

glir jeg gjennom de gamle gatene

i kald stjernefylt luft

 

Den gode musikken i all kjølig tid:

Dype varme blødende strenger

stryker med meg langsomt og ømt

over kroppene til triste kvinner

som eide en retning en rytme

en tro – de tapte

 

 

GJEN-FERD

 

Jeg prøver å følge

den mørke kvinneskikkelsen

Drar i det side skjørtet:

Du må ikke gå fra meg

 

Ansiktet tungt og stengt

Munnen sunket i en sprekk

Øyne druknet i myr, håret

en sammenrullet pisk

 

Kirkeklokker

 

Jeg beveger føttene

men får ikke fotfeste

Jeg hyler og kaster meg

fram og tilbake

i veggrusen

 

Skikkelsen stanser, griper hånda mi

trekker meg etter armen

uten et ord

SLIT, ULYKKE

(til mine mødre)

 

Grønne urtekvinner på skrå

over brunstripete skogsveger

og inn mellom trærne –

raske som katteskygger

 

Kvinner som krysser

menns livslinjer

bringer de ulykke?

 

Menn ruver som strengsler

tidlig på kvinners utviklingsveg

Ennå bare rosa og hvite jenter

De kommer i ulykke

 

Barn  som skulle være hellige

maskoter fra framtida

 

Urtekvinner i skogen

flaksende skygger

med utallige lommer

 

Spedbarn i elva, i myra

Svarte forklær av sorg

Linjer over ansikt og magehud

Linjer som leder mot stupet i øynene

 

Bøyde rygger over slit, over glede

over levende barn

Uendelig nødvendig føde

og det iskalde vaskevannet

Isklumper på vedskiene

Djupsnø rundt knærne

Underlivets smertesentrum

 

Punkter av trøst:

Varmen under bryggepanna

Solskinnet i grøtkornet

Dyrenes mumlende ro

Morsmelk og dyremelk

 

Jeg ser ikke mannen

Jeg vet ikke

om han var en tung trøst

eller kjølig forbannelse

Den midterste harde klippen

eller et omriss –

synlig men tomt

BEKKESUS, TVILLINGER

 

Barndom i en grønn dal

Det var bekkesus under fjellet

 

Vi var mange barn

Vi hadde mange steder

 

Flate jorder foran ei steintrapp

Fiolette blomsterranker i solveggen

 

I min barndom var det sol

 

Når de gamle døde

ble vi benket rundt de åpne kistenes

skarpe, voksgule ansiktstrekk

 

Når de nyfødte døde

fikk vi se bildene av små kister

Tvillinggraver på kirkegården

 

 

 

FURU

 

Furunåler stikker vintermørket

i djupsnø, ulvehyl og knitrende kamin

 

Rødhette og nisselue

Barndommens grønnsåpelukt

 

gjespende forventninger om kjøttkaker

over marsipan og appelsin

 

Lysene samlet seg midt i mørket

 

*

Furutreets årringer under håndflatene

Et kvart århundre har passert under stjernene

 

I mitt moderne møblerte rom

er samlet bøker og bilder og ting

 

De grønne plantenes salatsprø skjønnhet

Lyset står inn fra sommeren

 

Men mørket i halsen midt i lyset

 

 

 

BESTEMOR FINS IKKE MER

MEN HUN LEVER I TANKENE MINE

 

Bestemors gulnede kniplings-

salmebok, løse blad strødd

utover det svarte fanget

 

Symmetriske blomstermønstre

Høytidelige brustne lintråder

 

Trådender i min verden

knytter jeg ennå

 

DET SNØR PÅ DE GAMLE FILEMENE

 

Fortida er ikke lettere

å tyde enn framtida

 

Jeg fører puslespillets deler sammen

Brikkene endrer hele tida form

 

 

KAN-SKJE

 

Kanskje hun bryr seg om mine ord

mer enn om skjønnhetens vakre sko

 

Kanskje hun avslår prinsen og kjolen

vasker fram skinnende språkbiter

 

Jeg hører spinkle klingende språklyder

Da kommer venner med løvetannvin

 

Bestemor åpner døra til stua

setter vinglass på kniplingeduken

 

Sola blunker og åpner vinduene

Lufta fylles av prestekraver

 

Vennene løfter smil i sine glass

Barna deler glansbilder og eplemost

 

Kanskje bestemor baker en kringle

Kanskje bestefar henter ved til komfyren

og spekelaks, kanskje onkel Thomas kommer

med trekkspillet sitt og Ole Johan tar ned

fela fra veggen, kanskje hun leser dikt

 

til musikken og katten

som maler mot foten

Å BØYE SIN POETISKE FINGER

TIL ET GRAVEREDSKAP

 

Tankeganger som perlehalsbånd

Mørke og blanke som sjødyrenes pels

 

Ord skyet over i natt

Jeg var en dråpe som falt ned

 

Mot morgenen kommer sangene fra samtida

Fordrømte blikk hardner til

 

Det puster under føttene mine

Bølgende ustøtt som å gå på vatn

 

Morgenlyset fra sivilisasjonen

Elektrisitet, instrumentene i torturkamrene

 

Dagen stritter imot i for stramme klær

Jeg tenker på romskip som kommer

fra verdener uten tortur

 

Kjærligheten som bare sang sine ballader

Drømmestoffert du gnir ut av øynene

 

Den gule dagen kler seg i sol og falskhet

Alle dager et enstemmig gult kor

 

Som om de aldri hadde sett den mest kjente

av alle himmelfarger i nord

 

Skårene fra de fjerne leirkrukkene

dupper i melkeglasset, i kaffekoppen

 

Revolusjonens fingertupper og tåspisser

Elskovsdryppende roser som stikker

Nedtråkket gras etter tidligere jomfruer

 

Vinterblått i fallende snø

Ingen overlevde av de 280

Ingen overlevde av de 500

 

Kvit poesi på sommerbunn av kryddergrønt

Feierens svarte humor da skorsteinene

forsvant fra gledeshusene

 

Gli inntil det som tiltrekker

Gli vekk fra det som frastøter

Ny innlysende misunnelig dag

 

Potteskårene drysser utover

en sundslått natur, en såret kultur

 

Men ennå sitter jeg i dønningene

Nattas ord faller forbauset

sammen med brødsmulene på papiret

 

Jeg ser i horisonten

at elefantene venter

og husker det vi glemmer

 

 

 

HJERTERSPEIL

 

Hodet speiler hjertet

Hjerte speiler jorda

 

Ulykke knuser speilet

Hjertet graver etter speilfliser

 

Jordoverflata er stivnet

 

Uferdig er undergrunns

Levende ild

 

 

 

 

 

3

TILBAKE TIL FRAMTIDA

 

 

BETYDNING

 

Gamle folk sitter

og snakker om tida

tida er gått

med arbeid og brød

plikt og straff

hjemme best

borti øst og vest

 

Fedre snakker om

våpenkjerner

vinning og tap

spillets regler

skriften på veggen

 

Mødrene synger for barna

synger en solflekk

på mørk vegg

ordene har betydning

mørket sier alt

og ingenting

 

Barna løp ut i vegen

Barna forsvant i byen

 

 

 

VINDEN INN FRA GRENSENE

 

Sommerens ansikt

er grått

under gyllen hud

 

Dagene biter

tennene sammen

om ungdommene

 

Sårbare dødelige

sinte mjuke kanter

på tilværelsen

 

Firkantet orden

knyttet sammen

i knuter, i krokene

 

av våre blå øyne

Redsel i vinden

inn fra grensene

 

 

 

NORDISKE ØYNE

 

Oversvømte bekker i grønt lys

Den nordiske sommerens klare dråper

fokuserer en tredje verden:

 

Avsvidde sletter, tomme krukker

ved vannhullene, sammenkrøpne

skikkelser knuget under militære

tepper, kameler kneler tause

i ørkenansiktet, sol og krig

fører inn skriften i sanda

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *