1. MØTEPUNKTER
det er ham jeg snakker til
det er ham jeg har lett etter
det er ham jeg knytter meg til
ET DYPERE LYS
Jeg tenkte aldri på deg mer
Vi stengte klagene våre inne
I muren vi omhyggelig bygde
Før vi smøg oss inn til de andre
Som vi kjente og omtalte
Med innsikt og oversikt
Slik levde vi lenge
I dagslys og framtid
Men drømmene våre søkte tilbake
Dit vinden pisket mulighetene
Fra hvert vårt sted dro vi ut
I mørket famlet vi og lette
Intenst hos hverandre
Etter et dypere lys
DU
Mine henger følger
dine konturer:
Kinnenes bue, skuldernes vinkel
kroppens mange høydedrag og søkk
For å få tak på din utstrekning
for å avgrense din mening
Finne hvor du slutter
og noe annet begynner
Du kan ikke flyte ubegrenset
ut over omverdenen
Ikke alle mulige innhold er dine
Dine ytterpunkter berører andres
og blir møtepunkter
VI ER IKKE LIKE
Mine veger er krokete lange
Din tid er lenge beregnet
Du krysser opp mot vinden
Jeg ligger på været
På mine snøfjell ser jeg sporene
etter dine framkomstmidler
Min far var en arbeidsmann
Hendene hans var bjørkeemner
formet treet til hus og hesjestaus
Kroppen hans er ennå seig av motstand
og mjuk av ydmykhet
Din far hadde mørke presteklær
kvite legefrakker, han bar Norges Lover
opp trappene der du sprang etter
Fra toppene sender du: Savn
UTEN SKYER
Gjennomsiktige i fjellet er vi
nybegynnere, de første barndomsvenner
Hodene stiger mot himmelen
Føttene drømmer om røtter og vinger
Det fins ennå røde fisk og gylne bær
Grønne knauser opp i himmelen
som er nyvasket og varm
og likner på et barn
Vi er i slekt med himmelen
– uten skyer
DEG
Når jeg kommer hjem finner jeg
deg i verden og verden i deg
Når jeg synker inn i øynene dine
Når jeg kryper rundt i din kropp
er vi et hus av møtepunkter
En balensekunst over åpent rom
Kroppene folder ut sine kronblad
Flygende mjuke bølger innover i deg
Jeg er ditt regn ditt mørke, du
min blonde elsker, du sa:
Det eneste jeg vil ha fra deg: Deg
Alt jeg vil ha fra deg: Deg
2
VEGEN GJENNOM FØR
under språket fins et annet språk
under det andre språket:
erfaringas tause modeller
AN-SIKT
Mennesket puster
undertrykt i meg
Byen skråler
mine tynne historier
Grenseskogene nynner
hemmelig min frihet
– for lavt for meg
Gråfjellene mumler
mine øde enetaler
– for langt fra meg
Bildene samler meg
om natta
Bildene deler meg
om dagen
Bildene stiller meg
et ansitk
RINGER OG BÅND
Min ønsker og armer
knytter jeg inn i fortida
Jeg føler berøringene
alle erfaringers spor
Tilbake er sand i framtida
hjerter blør på steinene
Like langt tilbake som fram
Jeg trer inn i ringer og bånd
HENNE
Det skinner av henne
Om morgenen er øynene nakne
Seinere glir de inn i troll
Jeg husker hun har vært her før
Presset opp mot veggen, lo hun
som en mild alvorlig engel
Hun bor i bilder
Hun går på veger i lufta
Hun venter aldri tålmodig
Jeg kan ikke fastholde henne
Hun tenner røde lykter på isen
og er borte over neste haug
GRAVSKRIFT
Jeg kom for å hakke i tida
som holdt meg lenger enn langt
Grave etter rester og skår
Avdekke lag av glemt fattigdom
En blant mange historier på gata
Bortafor skalv hele verden
Båtene dro ut fra land
Og bønnene ble kastet i hat
Noen snublet og stirret sprengt
ut av panna, noen gikk langs stranda
i prikkende regn med nedvendt blikk
En ring av navn i din munn
Mellom dine blå lepper mistet jeg
mye, i ditt ansikt blåste sand
Du holdt meg med raske krav
i luft som styrtet tungt
med grådige hender på skuldrene
Kroppen din hyllet du inn
i fattigslige lykketreff
Livet i det gamle hotellet
kveilet inn i dine kvinneeventyr
Den langlemmede lyse med sitt støvete
barn og middelmådige smil
Hundre og fire fremmede netter
blinket i mitt
…
DYPE BLØDENDE STRENGER
Når natta er glassaktig og usagt
og ingenting er sterkt eller stort
glir jeg gjennom de gamle gatene
i kald stjernefylt luft
Den gode musikken i all kjølig tid:
Dype varme blødende strenger
stryker med meg langsomt og ømt
over kroppene til triste kvinner
som eide en retning en rytme
en tro – de tapte
GJEN-FERD
Jeg prøver å følge
den mørke kvinneskikkelsen
Drar i det side skjørtet:
Du må ikke gå fra meg
Ansiktet tungt og stengt
Munnen sunket i en sprekk
Øyne druknet i myr, håret
en sammenrullet pisk
Kirkeklokker
Jeg beveger føttene
men får ikke fotfeste
Jeg hyler og kaster meg
fram og tilbake
i veggrusen
Skikkelsen stanser, griper hånda mi
trekker meg etter armen
uten et ord
SLIT, ULYKKE
(til mine mødre)
Grønne urtekvinner på skrå
over brunstripete skogsveger
og inn mellom trærne –
raske som katteskygger
Kvinner som krysser
menns livslinjer
bringer de ulykke?
Menn ruver som strengsler
tidlig på kvinners utviklingsveg
Ennå bare rosa og hvite jenter
De kommer i ulykke
Barn som skulle være hellige
maskoter fra framtida
Urtekvinner i skogen
flaksende skygger
med utallige lommer
Spedbarn i elva, i myra
Svarte forklær av sorg
Linjer over ansikt og magehud
Linjer som leder mot stupet i øynene
Bøyde rygger over slit, over glede
over levende barn
Uendelig nødvendig føde
og det iskalde vaskevannet
Isklumper på vedskiene
Djupsnø rundt knærne
Underlivets smertesentrum
Punkter av trøst:
Varmen under bryggepanna
Solskinnet i grøtkornet
Dyrenes mumlende ro
Morsmelk og dyremelk
Jeg ser ikke mannen
Jeg vet ikke
om han var en tung trøst
eller kjølig forbannelse
Den midterste harde klippen
eller et omriss –
synlig men tomt
BEKKESUS, TVILLINGER
Barndom i en grønn dal
Det var bekkesus under fjellet
Vi var mange barn
Vi hadde mange steder
Flate jorder foran ei steintrapp
Fiolette blomsterranker i solveggen
I min barndom var det sol
Når de gamle døde
ble vi benket rundt de åpne kistenes
skarpe, voksgule ansiktstrekk
Når de nyfødte døde
fikk vi se bildene av små kister
Tvillinggraver på kirkegården
FURU
Furunåler stikker vintermørket
i djupsnø, ulvehyl og knitrende kamin
Rødhette og nisselue
Barndommens grønnsåpelukt
gjespende forventninger om kjøttkaker
over marsipan og appelsin
Lysene samlet seg midt i mørket
*
Furutreets årringer under håndflatene
Et kvart århundre har passert under stjernene
I mitt moderne møblerte rom
er samlet bøker og bilder og ting
De grønne plantenes salatsprø skjønnhet
Lyset står inn fra sommeren
Men mørket i halsen midt i lyset
BESTEMOR FINS IKKE MER
MEN HUN LEVER I TANKENE MINE
Bestemors gulnede kniplings-
salmebok, løse blad strødd
utover det svarte fanget
Symmetriske blomstermønstre
Høytidelige brustne lintråder
Trådender i min verden
knytter jeg ennå
DET SNØR PÅ DE GAMLE FILEMENE
Fortida er ikke lettere
å tyde enn framtida
Jeg fører puslespillets deler sammen
Brikkene endrer hele tida form
KAN-SKJE
Kanskje hun bryr seg om mine ord
mer enn om skjønnhetens vakre sko
Kanskje hun avslår prinsen og kjolen
vasker fram skinnende språkbiter
Jeg hører spinkle klingende språklyder
Da kommer venner med løvetannvin
Bestemor åpner døra til stua
setter vinglass på kniplingeduken
Sola blunker og åpner vinduene
Lufta fylles av prestekraver
Vennene løfter smil i sine glass
Barna deler glansbilder og eplemost
Kanskje bestemor baker en kringle
Kanskje bestefar henter ved til komfyren
og spekelaks, kanskje onkel Thomas kommer
med trekkspillet sitt og Ole Johan tar ned
fela fra veggen, kanskje hun leser dikt
til musikken og katten
som maler mot foten
Å BØYE SIN POETISKE FINGER
TIL ET GRAVEREDSKAP
Tankeganger som perlehalsbånd
Mørke og blanke som sjødyrenes pels
Ord skyet over i natt
Jeg var en dråpe som falt ned
Mot morgenen kommer sangene fra samtida
Fordrømte blikk hardner til
Det puster under føttene mine
Bølgende ustøtt som å gå på vatn
Morgenlyset fra sivilisasjonen
Elektrisitet, instrumentene i torturkamrene
Dagen stritter imot i for stramme klær
Jeg tenker på romskip som kommer
fra verdener uten tortur
Kjærligheten som bare sang sine ballader
Drømmestoffert du gnir ut av øynene
Den gule dagen kler seg i sol og falskhet
Alle dager et enstemmig gult kor
Som om de aldri hadde sett den mest kjente
av alle himmelfarger i nord
Skårene fra de fjerne leirkrukkene
dupper i melkeglasset, i kaffekoppen
Revolusjonens fingertupper og tåspisser
Elskovsdryppende roser som stikker
Nedtråkket gras etter tidligere jomfruer
Vinterblått i fallende snø
Ingen overlevde av de 280
Ingen overlevde av de 500
Kvit poesi på sommerbunn av kryddergrønt
Feierens svarte humor da skorsteinene
forsvant fra gledeshusene
Gli inntil det som tiltrekker
Gli vekk fra det som frastøter
Ny innlysende misunnelig dag
Potteskårene drysser utover
en sundslått natur, en såret kultur
Men ennå sitter jeg i dønningene
Nattas ord faller forbauset
sammen med brødsmulene på papiret
Jeg ser i horisonten
at elefantene venter
og husker det vi glemmer
HJERTERSPEIL
Hodet speiler hjertet
Hjerte speiler jorda
Ulykke knuser speilet
Hjertet graver etter speilfliser
Jordoverflata er stivnet
Uferdig er undergrunns
Levende ild
3
TILBAKE TIL FRAMTIDA
BETYDNING
Gamle folk sitter
og snakker om tida
tida er gått
med arbeid og brød
plikt og straff
hjemme best
borti øst og vest
Fedre snakker om
våpenkjerner
vinning og tap
spillets regler
skriften på veggen
Mødrene synger for barna
synger en solflekk
på mørk vegg
ordene har betydning
mørket sier alt
og ingenting
Barna løp ut i vegen
Barna forsvant i byen
VINDEN INN FRA GRENSENE
Sommerens ansikt
er grått
under gyllen hud
Dagene biter
tennene sammen
om ungdommene
Sårbare dødelige
sinte mjuke kanter
på tilværelsen
Firkantet orden
knyttet sammen
i knuter, i krokene
av våre blå øyne
Redsel i vinden
inn fra grensene
NORDISKE ØYNE
Oversvømte bekker i grønt lys
Den nordiske sommerens klare dråper
fokuserer en tredje verden:
Avsvidde sletter, tomme krukker
ved vannhullene, sammenkrøpne
skikkelser knuget under militære
tepper, kameler kneler tause
i ørkenansiktet, sol og krig
fører inn skriften i sanda