INNHOLD: Revidert utvalg, 2004
Alle diktene er fra The Collected Poems of Sylvia Plath (1981) ed: Ted Hughes:
Svart kråke i regnvær
Klippene ved Hardcastle
Det tynne folket
Lorelei
Splinten i øyet
Akvarell av markene ved Grantchester
To utsyn mot et likhus
Birøkterens datter
Slottshagen
Kolossen
Dikt til en fødselsdag
1. Hvem
2. Mørkt hus
3. Menade
4. Dyret
5. Fløytetoner fra en sivkranset dam
6. Heksebrenning
7. Steinene
Sopp
Den hengte mannen
Morgensang
TulipaneneRivalen
Kirurgen kl 2 om morgenen
Månen og barlinden
Speil
Liten fuge
Å krysse vannet
Alm
En fødselsdagsgave
Bie møtet
Bikubens ankomst
Stikk
Overvintring
Ansøkeren
Pappa
Lesbos
40 i feber
Kutt
Ariel
Valmuer i oktober
Nick og Iysestaken
Purdah
Lady Lazarus
Budbringerne
Nattdansene
Thalidomide
Brev i november
Døden & co
År
Marias sang
Vintertrær
Sau i tåke
Utstillingsdukkene i München
Totem
Paralytisk
Gigolo
Mystikk
Godhet
Ord
Kvestelse
Ballonger
Kant
SVART KRÅKE I REGNVÆR
På den stive kvisten der oppe
krøker en våt, svart kråke seg
steller og pynter fjærene i regnet.
Jeg venter ikke at et under
eller uhell
skal sette fyr på synet
i øyet mitt, søker heller ikke
lenger i det lunefulle været noen plan
men lar det flekkete løvet falle som det faller
uten oppstyr eller forutsigelser.
Selv om jeg tilstår det er stunder
jeg lengter etter svar
fra den stumme himmelen, skal jeg ikke klage:
Et lite lys kan ennå
lene seg hvitglødende ut
fra kjøkkenbord eller stol
som om en himmelsk brann
besatte de tarveligste ting av og til —
og slik opphøyer et mellomrom
ellers uten betydning
ved å skjenke storhet, ære;
ja, kjærlighet. I alle fall går jeg nå
forsiktig (for det kunne skje
selv i dette grå, forkomne landskapet); skeptisk
men også på vakt; uten anelse om
hvilken engel som brått kan blusse opp
ved albuen min. Jeg vet bare at en kråke
som pusser sine svarte fjær, kan skinne slik
at den fanger sansene, sperrer opp
øynene mine og tilbyr
en flyktig fristund fra skrekken
for total likegyldighet. Mens jeg
sleper meg innbitt gjennom denne kraftløse
årstiden, skal jeg med litt flaks
flikke sammen et slags
innhold. Mirakler skjer
hvis du vil kalle disse støtvise
tryllestrålene for mirakler. Ventetiden har begynt igjen,
den lange ventingen på engelen,
på den sjeldne, tilfeldige nedstigningen.
KLIPPENE VED HARDCASTLE
Som flint slo føttene hennes
løs et slikt leven av ekko i den stålsatte gata
som tråklet sine månelyse krokveier ut av den svarte
byen av stein, at hun hørte den kvikke lufta antenne
knusken og riste løs
et fyrverkeri av ekko fra vegg
til vegg på de mørke forkrøplede hyttene.
Men ekkoene stilnet bak henne da murveggene
vek for marker og ustanselig sydende gress
ridende i fullmåneskinn
med manen i vinden
utrettelig, bundet, slik sjøen bundet til månen
bølger på sin rot. Selv om et tåkeskrømt snodde seg
opp fra ravinen og hang skulderhøyt
forut, este det ikke ut
til noe velkjent spøkelse
heller ikke satte noen ord navn på
den tomme stemningen hun gikk i. Straks hun var ute av
byen befolket av drømmer, svant all drøm fra hennes
øyne og Ole Lukkøyes støv
mistet glansen under fotsålene.
Den sterke vinden skar henne ned
til en lav flamme og blåste sin slitne fløyte
i hennes ørespiral, og som en uthult gresskarkrone
lagret hun babel i sitt hode.
Alt natta gav tilbake
for kroppens ynkelige gave og hjertets
slag, var de pukkelryggete åsenes jern-
fasade og beiteland kantet av svart stein stablet
på svart stein. Låver
beskyttet avkom og halm
bak stengte dører, melkekyr
knelte i enga stumme som steinblokker,
sau dormet mot stein i sine tuer av ull, og fugler
sovende på kvist iført
granittkraver, kastet skygger
forkledd som løv. Hele landskapet
ruvet urokkelig som en forhistorisk verden
i sitt tidligste herredømme av safter og sevje
upåvirkelig av øyne,
nok til å slukke gnisten
i hennes vesle varme, men før vekten
av stein og steinåser rakk å knuse
henne til kvartsstøv i det steinkalde Iyset,
snudde hun og gikk tilbake.
DET TYNNE FOLKET
De er alltid hos oss, det tynne folket
med spinkle dimensjone som det grå folket
på et kinolerret. De
er uvirkelige, sier vi:
Det var bare på film, det var bare
under krigen som laget fæle overskrifter da vi
var små, at de ble så utsultet og
radmagre og ikke ville runde ut
sine stilkete lemmer igjen, selv når freden
gjødde musemagene
under det gjerrigste bord.
Det var under det lange hungerslaget
at de oppdaget evnen til å bevare
sin tynnhet, for så å dukke opp seinere
i våre onde drømmer, ikke med trusler
om skytevåpen eller overgrep
men med tynn stillhet.
Innsvøpt i lusete eselhuder
uten klager, for alltid
drikkende eddik av blikkrus, bar de
den utvalgte syndebukkens ufordragelige
glorie. Men et så tynt, et så spjælete
folkeferd kunne ikke holde seg til drømmen,
ville ikke bli værende uvedkommende ofre
i hodets sammensnørte fedreland
mer enn den gamle kona i jordhytta klarte
la være å skjære det feite sidekjøttet
av den gavmilde månen når den
nattestid steg inn på tunet
til kniven hadde skavet
månen ned til en skorpe blekt lys.
Nå visker ikke lenger det tynne folket
ut seg selv når demringens
grålys blåner, rødmer, og verdens
omriss blir synlig og fylles av farger.
De vedvarer i det sollyse rommet: Tapetfrisen
med sentifolieroser og kornblomster blekner
under deres tynnleppede smil
deres visnende kongerike.
Som de støtter hverandre opp!
Vi eier ingen villmarker rike og dype nok
til å holde stand mot deres stive
bataljoner. Se, hvordan trestammene flates ut
og mister sin friske brunfarge
bare det tynne folket står der i skogen
og gjør verden tynn som et vepsebol
og gråere; uten engang å lee på knoklene sine.
LORELEI
Dette er ingen natt å drukne i:
i fullmåneskinn flyter elva
uberørt under speilglansen
de blå skoddedottene slipper ned
slør på slør som fiskegarn
skjønt fiskerne sover
ruvende slottstårn
fordobler seg i et speilglass
av stillhet. Likevel flyter disse formene
opp mot meg og forstyrrer roens
ansikt. Fra bunnmålet
stiger de med lemmer anstrengte
av overflod, hår tyngre
enn skulpturert marmor. De synger
om en verden rikere og klarere
enn det som er mulig. Søstre, sangen
bærer en byrde for tung
for øremuslingen å høre
her, i et velordnet land
under en avbalansert hersker.
Med sinnsforvirrende harmoni
ikke av denne verden
beleirer stemmene oss. De holder til på
på marerittets taggete rev
lokker med trygg havn;
om dagen spredt ut fra sløvhetens
grenser og fra gesimsen
på høye vinduer. Og enda
verre enn den avsindige sangen
er stillheten. Ved kilden
til deres hjertefrosne rop —
de store dypenes beruselse.
Å, elv, jeg ser flytende
dypt i ditt flytende sølv
de store fredsgudinnene.
Stein, stein, ta meg dit ned.
SPLINTEN I ØYET
Skyldfri som dagslyset sto jeg og så på
en eng med hester; bøyde nakker, blåsende maner
haler som viftet mot det grønne
bakteppet av morbærtrær. Sola brant
mens kirkespir over takene
holdt hestene, skyene, løvet
fast forankret, selv om alle fløt
bort mot venstre som halmstrå på sjøen,
da splinten fløy inn og stakk meg i øyet
så alt ble mørkt. Da så jeg
formene smelte sammen i et varmt regn:
Hester gjødslet gressletta som forvandlet seg
merkelige som dobbeltpuklede kameler eller enhjørninger
gressende i utkanten av et uskarpt svarthvitt foto
dyr fra oaser fra en bedre tid.
Det vesle kornet brenner under øyenlokket:
Glødende kull som jeg selv,
hestene, planeter og spir sirkler rundt.
Hverken tårer eller lindrende
øyenbad kan fjerne rusket:
Det stikker og har stukket en uke.
Jeg lider av kjødets akutte kløe
blind for det som skal komme og det som var.
Jeg drømmer jeg er Ødipus.
Det jeg vil ha tilbake er den jeg var
før sengeleiet, før kniven
før brystnåla og salven
fanget meg i denne parentesen;
hester flyvende i vinden
et sted, en tid borte og glemt.
AKVARELL AV MARKENE VED GRANTCHESTER
Se, vårlam pakker sauekveen. I luft
stille, sølvblank som vann i et glass
er ingenting stort eller fjernt.
Den vesle spissmusa piper fra sitt villniss
av gresstuer og blir hørt.
Hver ørvesle fugl
smetter rappvinget i krattet, i fine farger.
Skystrimler og piletrær med uglehuler luter seg over
den uforstyrrelige Granta, fordobler sin hvite og grønne
verden under det klare vannflaten
og rir strømmen til ankers, opp ned.
Den bondefangede dypper sin stake.
I Byrons dam
deles raklene der tamme svaneunger styrer fram.
Det er et landskap på en barnetallerken.
Spettete kyr kverner kjevene og knasker
rødkløver eller gnager rødbeter
med kuvommene på en glorie av solglasert smørblomst.
Hagtornen med blodbærene
innhegner engenes velvillige
arkadiske gress
og skjuler sine tagger under hvitt slør.
Vannrotta, den snåle vegetarianeren
sager ned et siv og svømmer fra sin bøyelige klynge
mens studentene rusler eller sitter
med hendene flettet i enfoldig forelskelse —
i svarte kapper, uten anelse om
at i slik mild luft
skal ugla stupe fra tårnet, rotta skrike ut.
TO UTSYN MOT ET LIKHUS
1.
Den dagen hun besøkte disseksjonssalen
var fire menn, svarte som brent kalkun, lagt fram
halvt i oppløsning allerede. En eddiksur dunst
fra dødskummene hang ved dem;
guttene i hvite frakker begynte å arbeide.
Hodet på liket hans var sunket inn
så hun knapt kunne skjelne noen ting
i ruinen av skalleplater og gammelt lær.
En gusten taustump holdt det hele sammen.
Spebarn med snegleneser drømmer og blusser i krukkene sine.
Han rekker henne det utskårede hjertet som et sprukkent arvestykke.
2.
I Brueghels panorama av røyk og massakrer
er bare to personer blinde for åtselarméen:
Han, som flyter i hennes blå satengskjørts
bølger, synger mot hennes
nakne skulder, mens hun fingrer
med et noteblad bøyd over ham,
begge er døve for fela i hendene
på dødningehodet som overskygger sangen.
Disse flamske elskende blomstrer – ikke lenge.
Og likevel sparer ødeleggelsen festet til lerretet, det
tåpelige, vesle, sårbare landet nederst i høyre hjørne.
BIRØKTERENS DATTER
En hage av munnåpninger. Purpur, rødflammede, svarte;
de store blomsterkronene sperres opp, vrenger av seg silkeplaggene
moskusduften er inntrengende i sirkel på sirkel,
en brønn av anger nesten for tung til å puste inn.
Prestelig i din skjøtefrakk, bienes herre
vandrer du mellom de mangebrystede kubene
mitt hjerte under din fot, søster til en stein.
Trompetstruper åpner seg for fuglenebb.
Gullregnen drysser ned pudderskyer.
I disse små sengekamre med oransje og røde striper
nikker støvknappenes hoder, potente konger
som skal avle dynastier. Lufta er mettet.
Her er et dronningembete ingen mor kan utfordre —
en frukt det er døden å smake; mørkt kjøtt, mørke skall.
I hulninger trange som en finger, holder
enslige bier til blant gresstrå. Jeg kneler ned
legger øyet til en munnåpning og møter et øye,
rundt, grønt og utrøstelig som en tåre.
Far, brudgom, i dette påskeegget
under kronen av sukkerroser
forenes dronningbien med ditt års vinter.
HERREGÅRDSHAGEN
Fontenene er tørrlagt, rosene er avblomstret.
Det dufter død. Din dag nærmer seg.
Pærene tykner som små buddhaer.
En blå skodde sleper innsjøen etter seg.
Du reiser gjennom fiskenes æra
grisens selvgode århundrer —
hode, tå og finger
kommer ut av skyggen. Historien
fostrer disse brukne kannelyrer
disse akantus kroner
og kråka pusser fjærdrakten sin.
Du arver blek Iyngmo, en bies vinge
to selvmord, familieulvene
timer av tomhet. Noen harde stjerner
farger allerede himlene gule.
Edderkoppen krysser innsjøen
på sin egen tråd. Meitemarkene
forlater sine faste boplasser.
Småfuglene flokker seg, flokker seg
med sine gaver til en vanskelig forløsning.
KOLOSSEN
Jeg vil aldri få satt deg ordentlig sammen
lappet, limt og skikkelig spleiset.
Eselskryt, svinegrynt og slibrig kakling
velter ut fra dine tykke lepper.
Det er verre enn i en møkkastall.
Du tror kanskje du er et orakel
talerør for de døde eller en tilfeldig gud.
I tretti år nå har jeg strevd
med å rense strupen din for slam.
Jeg er like klok.
Jeg entrer små stiger med limbokser og Iysolspann
kravler som en sørgende maur
over ugressåkrene på din panne
for å reparere de enorme skalleplatene og rense
dine øynes nakne, hvite gravhauger.
En himmel blå ut av Orestien
hvelver seg over oss. Å, far, helt alene
er du kraftfull og historisk som Forum Romanum.
Jeg spiser lunsjen min på en høyde med svarte sypresser.
Dine riflete knokler og tornete hår er strødd ut
mot horisonten i sedvanlig kaos.
Det skal mer til enn et Iynnedslag
for å skape en slik ruin.
Om nettene kryper jeg sammen i ditt venstre øres
overflødighetshorn i ly for vinden
og teller de røde stjernene og de plommefargede.
Sola står opp under din tunges søyle.
Mine timer er viet til skygge.
Jeg Iytter ikke lenger etter skrapingen av en kjøl
mot landingsplassens glatte steiner.
DIKT TIL EN FØDSELSDAG
1. Hvem
Blomstringsmåneden er over. Frukten innhøstet,
spist eller råtnet. Hele meg er en munn.
Oktober er lagringsmåneden.
Dette skuret er muggent som magen til en mumie:
Gamle redskaper, håndtak og rustne harvtenner.
Jeg er hjemme her blant de døde hodene.
La meg sitte i en blomsterpotte
edderkoppene vil ikke merke det.
Hjertet mitt er en nedskåret geranium.
Hvis bare vinden kunne la lungene mine i fred.
Ei lausbikkje snuser på kronbladene som blomstrer opp ned.
De rasler som hortensiabusker.
Visnende hoder beroliger meg,
spikret opp i taksperrene i går:
Innsatte som ikke går i vinterdvale.
Kålhoder; markspist purpur, sølvglasur,
kledd i eselører, møllspiste skinn, men med grønne hjerter
årene hvite som fleskefett.
Å, skjønnheten i det matnyttige!
De oransje gresskarene har ikke øyne.
Disse haller er fylt av kvinner som tror de er fugler.
Dette er en kjedelig skole.
Jeg er en rot, en stein, en uglelort
uten noen slags drømmer.
Mor, du er den ene munnen
jeg ville være tunge i. Mor til det fremmede,
sluk meg. Søppelspanngap, døråpnings skygge.
Jeg sa: Jeg må huske – å være liten.
Det fantes slike kjempestore blomster,
purpur og røde munner, aldeles henrivende.
Jeg brast i gråt over bjørnebærstilkenes ledd.
Nå Iyser de meg opp som en elektrisk pære.
I ukevis husker jeg overhodet ingenting.
2. Mørkt hus
Dette er et mørkt hus, veldig stort.
Jeg laget det selv
celle for celle fra et rolig hjørne,
tygget det grå papiret
utsondret limdråpene
pIystret, viftet med ørene
og tenkte på noe annet.
Det har så mange kjellere,
så åleglatte utgravinger!
Jeg er rund som en ugle
jeg ser ved mitt eget lys.
Når som helst kan jeg få hvalper
eller føde en hest. Magen min bølger.
Jeg må tegne flere kart.
Disse margfylte tunneller!
Med muldvarp-hender eter jeg meg fram.
Storeter slikker i seg buskene
og kjøttgrytene.
Han bor i en gammel brønn
et steinete hull. Det er hans egen skyld.
Han er en tjukkas.
Duft av småstein, turnipskammere.
Små nesebor snuser.
Beskjedne småkjærester.
Småkarer, beinløse som neser
det er varmt og bekvemt
i tarmen til rota.
Her har vi en mamma å kose med.
3. Menade
Engang var jeg ordinær:
Satt ved min fars bønnetre
og tygget på kunnskapens fingre.
Fuglene gav melk.
Når det tordnet smatt jeg under en flat stein.
Munnenes mor elsket meg ikke.
Den gamle mannen skrumpet inn til ei dukke.
Å, jeg er for stor til å gå baklengs:
Fuglemelk er fjær
bønnebladene er stumme som hender.
Denne måneden duger ikke til stort.
De døde modnes i vinløvet.
En rød tunge er blant oss.
Mor, hold deg unna min gårdsplass
jeg er ved å bli en annen.
Fortærende hundehode:
Gi meg mørkets bær å spise.
Øyenlokkene vil ikke lukke seg. Tiden
spoler sitt endeløse glitter
fra solas store navle.
Jeg må svelge det hele.
Frue, hvem er disse andre i månens vinfat —
søvndrukne med kranglende lemmer?
I dette Iyset er blodet svart.
Si hva jeg heter.
4. Dyret
Han var tyremann før
matfatets hersker, mitt Iykkedyr.
Det var lett å puste i hans luftige grep.
Sola satt i armhulen på ham.
Ingenting mugnet. De små usynlige
oppvartet ham på bauger og kanter.
De blå søstrene sendte meg til en ny skole.
Apekatt bodde under narrelua.
Han sendte meg masse slengkyss.
Jeg kjente ham knapt.
Han er ikke til å bli kvitt:
Mumlepote, tårevåt og bedrøvelig
Fido Lillesjel, ekskrementene er velkjente.
En søppeldunk rekker for ham.
Mørket er hans ryggrad.
Kall ham hva som helst, han vil komme.
Mudderpøl, lykkelige stifjes.
Jeg har giftet meg med et skrotskap.
Jeg går til sengs i en fiskedam.
Her faller alltid himmelen ned.
Søletryne står i vinduet.
Stjernebillene frelser meg ikke denne måneden.
Jeg steller hus i Tidas endetarm
blant pissemaur og bløtdyr
Hertuginne av Ingenting
Hårtannens brud.
5. Fløytetoner fra en sivbevokst dam
Nå drysser kulde ned, i lag på lag
til lysthuset vårt ved liljerota.
Over oss visner sommerens gamle parasoller
som kraftløse hender. Det er lite Iy.
Hver time utvider himmeløyet sitt tomme
herredømme. Stjernene er ikke kommet nærmere.
Froskemunn og fiskemunn drikker allerede
dorskhetens saft og alle ting synker
ned i ei myk hinne av glemsel.
De flyktige fargene dør.
Vårfluelarver døser i silkehylstrene
nymfer dupper sine Iykte hoder i søvn som statuer.
Dukker, løsnet fra dukkemesterens snorer
går til sengs med hornmasker.
Dette er ikke døden, det er tryggere.
De bevingete mytene napper ikke i oss lenger:
De er fjærløse uten tunger, de som sang over
golgatas vann fra tuppen av et siv
og hvordan skal en gud veik som en spebarnfinger
sprenge skallet og styre opp i lufta.
6. Heksebrenning
På torget stabler de de tørre stokkene.
Et kratt av skygger er ei skrøpelig kåpe. Jeg bor
i min egen voksavstøpning, en dukkekropp.
Det er her jeg blir syk:Jeg er pilkastskive for hekser.
Bare djevelen kan fortære djevelen.
I det røde løvets måned klatrer jeg opp til et leie av ild.
Det er lett å klandre mørket: Dørmunnen,
kjellervomma. De har blåst ut mitt stjerneskudd.
En svartvinget dame holder meg i papegøyebur.
Så store øyne de døde har!
Jeg har samleie med en hårete ånd.
Røyk ruller ut av tuten på denne tomme krukka.
Hvis jeg gjør meg liten, kan jeg ikke skade noen.
Hvis jeg ikke farer omkring, velter jeg ingenting. Det sa jeg
der jeg satt under et grytelokk, liten og urørlig som et riskorn.
De skrur opp gassen, bluss på bluss.
Vi er fylt av stivelse, mine små hvite venner. Vi vokser.
Først gjør det vondt. De røde tungene skal lære oss sannheten.
Billemor, bare lukk opp hånda:
Jeg skal fly gjennom Iysets munn som en usvidd møll.
Gi meg min form tilbake.Jeg er klar til å tolke dagene
jeg parret meg med støv i skyggen av en stein.
Mine ankler Iyser opp. Lys stiger mot hoftene mine.
Jeg er fortapt, jeg er fortapt, i kappene til alt dette Iyset.
7. Steinene
Dette er byen der folk blir reparert.
Jeg ligger på en stor ambolt.
Den flate blå himmelsirkelen
blåste bort som en dukkehatt
da jeg falt ut av Iyset. Jeg kom inn
i apatiens mage, det ordløse skapet.
Mortelstøternes mor forminsket meg.
Jeg ble en urørlig småstein.
Steinene i magen var fredsommelige,
hode steinen rolig, uanfektet.
Bare munnhulen pep,
anmassende siriss
i et steinbrudd av stillheter.
Byens folk hørte den.
De jaktet på steinene, fåmælte og atskilte,
munnhulen røpet deres tilholdssteder.
Beruset som et foster
dier jeg mørkets melkevelling.
Matslangene omfavner meg. Svamper kysser bort grønske.
Smykkemesteren driver inn meiselen for å lirke
et steinøye åpent.
Dette er etter helvete:Jeg ser Iyset.
En vind trekker proppen ut av ørekammeret,
gamle svartsynte.
Vann bløtgjør flintleppa,
og dagslys legger sin ensformighet på veggen.
Sjauerne er lystige,
varmer opp tengene, hever de fine hamrene.
En strømkrets hisser opp ledningene
med volt på volt. Tarmstreng syr sammen sprekkene.
En arbeider bærer en rosa torso forbi.
Lagerrommene er fulle av hjerter.
Dette er resevedelenes by.
Mine bein og armer lukter søtt som gummi.
Her kan de kurere hoder og alle slags lemmer.
På fredager kommer småungene
for å bytte sine kroker mot hender.
Døde menn etterlater øyne til andre.
Kjærlighet er uniformen til min nakne pleierske.
Kjærlighet er marg og bein i min forbannelse.
Den restaurerte vasen inneholder
den unnvikende rosen.
Ti fingre former en skål for skygger.
Stingene mine klør. Det er ingenting å gjøre.
Jeg skal bli god som ny.
SOPP
Over natta, meget
hvitt og diskret,
meget stillferdig
tar våre tær og neser
fatt i leirjorda,
skaffer seg luft.
Ingen ser oss,
stanser oss, røper oss;
små sandkorn gjør plass.
Myke never løfter
stedig barnålene,
leiet av blader,
til og med brostein.
Våre hammere og rambukker
uten øyne og ører,
blottet for stemmer,
utvider sprekkene,
skubber seg opp av hull. Vi
lever på vann,
på smuler av skygge,
har enkle vaner, ber om
lite og ingentlng.
Det er så mange av oss!
Det er så mange av oss!
Vi er hyller, vi er
bord, vi er saktmodige,
vi er spiselige,
dyttere og skubbere
på tross av oss selv.
Vår slekt mangfoldiggjøres:
Ved daggry skal vi
arve jorda.
Vi har foten i døra.
::
DEN HENGTE MANNEN
En gud fikk tak i hårrøttene mine.
Jeg freste i hans blå volt som en ørkenprofet.
Nettene smatt ut av syne som øyenlokkene til en firfirsle:
En verden av nakne hvite dager i en øyenhule uten skygge.
En fortærende kjedsomhet naglet meg til dette treet.
Var han meg, ville han gjøre hva jeg gjorde.
MORGENSANG
Kjærlighet trakk deg opp som en tykk gullklokke.
Jordmora klapset fotsålene, og ditt nakne skrik
fant plassen sin blant elementene.
Våre stemmer gjenlyder, forsterker ditt komme. Nye statue.
I et trekkfylt museum skygger din nakenhet
for vår trygghet. Vi står omkring som tomme vegger.
Jeg er ikke mer din mor
enn skyen som utvinner et speil for å gjengi sin egen
langsomme utvisking av vindens hånd.
Hele natta blafrer din møllpust
blant de flate Iyserode rosene. Jeg våkner og hører:
Et fjernt hav suser I mitt øre.
Ett skrik, og jeg snubler fra senga, ku diger og blomstrete
i min viktorianske nattkjole.
Munnen din åpner seg ren som en katts. Vindusfirkanten
blekner og svelger sine matte stjerner. Og nå utprøver du
din håndfull av toner;
de klare vokalene stiger som ballonger.
TULIPANENE
Tulipanene er for pirrelige, det er vinter her.
Se, så hvitt alt er, så rolig, så innesnødd.
Jeg lærer fredfylthet her jeg ligger stille for meg selv,
slik Iyset ligger på disse hvite veggene, denne senga, disse hendene.
Jeg er ingen; jeg har ingenting med eksplosjoner å gjøre.
Jeg har overgitt navnet mitt og klærne til pleierskene,
historien min til anestesilegen og kroppen til kirurgene.
De støttet hodet mitt opp mellom puta og overlaknet;
som et øye mellom to hvite øyenlokk som ikke vil lukkes.
Dumme pupill, den vil få med seg alt.
Pleierskene passerer og passerer, de er ikke til bry,
de drar forbi slik måker drar innover land i sine hvite hetter,
og utretter ting med hendene, én det samme som de andre;
så det er umulig å bestemme hvor mange de er.
Kroppen min en småstein som de steller slik vann
steller småsteinene det må renne over; stryker dem varlig.
De bringer meg bedøvelse i sine blanke nåler, de bringer meg søvn.
Nå, jeg har mistet meg selv, er jeg luta lei bagasje —
min weekend bag i kunstlær; en svart pilleeske,
Min mann og barnet smiler fra familiefotografiet:
smilene hekter seg til huden min; små smilende angler.
Jeg har latt tingene flyte, en tretti år gammel fraktskute
som trassig henger fast ved mitt navn og adresse.
De har skrubbet av meg mine kjærlighetsforhold.
Skremt og naken på trillesenga av grønn plast,
så jeg teserviset, lintøyskapet, bøkene mine
gli ut av syne, og vannet slo over mitt hode.
Jeg er en nonne nå, jeg har aldri vært så ren.
Jeg ville ikke ha blomster, jeg ville bare
ligge med hendene vendt opp aldeles tom.
Så fritt det er, du aner ikke hvor fritt —
freden er så stor at den forvirrer deg,
og den krever ingenting; en navnelapp, litt juggel.
Det er den de døde lukker seg om til slutt, jeg ser for meg
at de lukker munnene om den som en nattverdsoblat.
Tulipanene er for det første for røde, de sårer meg.
Selv gjennom gavepapiret kunne jeg høre dem puste
lett, gjennom sitt hvite svøp, som et fryktelig spebarn.
Rødheten snakker til såret mitt som korresponderer.
De er subtile; de synes å flyte, men de tynger meg ned,
oppskaker meg med sine brå tunger og fargen,
et dusin røde blysøkk rundt halsen min.
Ingen holdt øye med meg før, nå blir jeg overvåket.
Tulipanene snur seg mot meg og vinduet bak meg,
der Iyset en gang om dagen sakte utvides og sakte trekkes sammen,
og jeg ser meg selv; flat, latterlig, en pappsilhuett
mellom soløyet og øynene til tulipanene,
og jeg har ikke ansikt, jeg ønsket å utslette meg.
De livlige tulipanene sluker mitt oksygen.
Før de kom var lufta rolig nok,
den kom og gikk i pust på pust uten noe tull.
Så fylte tulipanene den som en høy dur.
Nå sirkler og virvler lufta rundt dem slik en elv
sirkler og virvler rundt en sunken rustrød motor.
De skjerper min oppmerksomhet, som var tilfreds
med å leke og hvile seg uten forpliktelser.
Veggene synes også å varme seg.
Tulipanene skulle vært bak lås og slå som farlige dyr:
De åpner seg som kjeften på en diger afrikansk katt,
og jeg kjenner hjertet mitt: Det åpner og lukker
sin skål med røde blomster av ren kjærlighet til meg.
Vannet jeg smaker er varmt og salt som sjøen
og kommer fra et land langt borte som helsebot.
RIVALEN
Hvis månen smilte, ville hun likne deg.
Dere etterlater det samme inntrykket
av noe vakkert men ødeleggende.
Begge er dere store lånere av Iys.
Hennes O munn gremmes over verden; din er uanfektet,
og ditt første bidrag er å gjøre alt om til stein.
Jeg våkner i et gravkammer; du er her,
tapper med fingrene på marmorbordet, leter etter sigaretter,
ondskapsfull som en kvinne, men ikke så nervøs,
og vill etter å si slikt ingen kan svare på.
Månen fornedrer også sine undersåtter,
men om dagen er hun latterlig.
Din utilfredshet derimot,
kommer gjennom brevsprekken med kjærlig regelmessighet,
hvite og uttrykksløse, ekspansiv som kulldioksyd.
Ingen dag er trygg for nyheter om deg,
kanskje går du omkring i Afrika, men du tenker på meg.
KIRURGEN KL 2 OM MORGENEN
Det hvite Iyset er kunstig og hygienisk som himmelen.
Mikrobene kan ikke overleve det.
De fordufter i sine gjennomsiktige plagg; viker unna
skalpellene og gummihendene.
Det steriliserte lakenet er en snøbre, frossen og fredfylt.
Kroppen under er i mine hender.
Som vanlig er det ikke noe ansikt. En sinkhvit klump
med sju hull tomlet inn. Sjelen er et annet Iys.
Jeg har ikke sett den; den flyr ikke opp.
I kveld har den svunnet hen som en skipslanterne.
Det er en hage jeg har å gjøre med — knoller og frukt
dryppende av klisne substanser,
en floke røtter. Assistentlegene haker dem tilbake.
Flekker og farger slår mot meg.
Dette er lungetreet.
Disse orkideene er praktfulle. De flekker og kveiler seg som slanger.
Hjertet er en rød klokkeblomst, i nød.
Jeg er så liten
i forhold til disse organene!
Jeg lirker og hakker i et purpurfarget villniss.
Blodet er en solnedgang. Jeg beundrer det.
Jeg står til albuene i det, rødt og skrikende.
Ennå pipler det fram, det er ikke uttømt.
Så magisk! En varm kilde
jeg må stenge av så den kan fylle
det innfløkte blå rørsystemet under denne bleke marmoren.
Som jeg beundrer romerne—
akveduktene, badene i Caracalla, ørnenesen!
Kroppen er en romersk ting.
D en h ar lukket munnen på en uforstyrrelig steinpilar.
Det er en statue sykepasserne triller bort.
Jeg har gjort den fullkommen.
Jeg står tilbake med en arm eller en fot,
et tannsett eller steiner
til å skrangle på ei flaske og ta med hjem,
og skiver av vev — en patologisk salami.
I kveld blir delene gravlagt i et kjøleskap.
I morgen vil de svømme
i eddik som helgen relikvier.
I morgen vil pasienten ha et rent, rosa plastikk-lem.
Over en seng på avdelingen bekjentgjør
et lite blått Iys en ny sjel. Senga er blå.
I kveld er blått en vakker farge for denne personen.
Morfinenglene har oppløftet ham.
Han svever en tomme fra taket,
innånder demringens vinddrag.
Jeg vandrer mellom sovende i gasbind sarkofager.
De røde nattlampene er flate måner. De er matte av blod.
Jeg er sola i min hvite frakk,
grå ansikter, lukket av medikamenter, følger meg som blomster.
MÅNEN OG BARLINDEN
Dette er åndens lys, kaldt og planetarisk.
Åndens trær er svarte. Lyset er blått.
Gresset lesser sine sorger på mine føtter som var jeg Gud,
prikker anklene mine og hvisker om sin ydmykhet.
Bedøvende skoddedamper hjemsøker dette stedet
skilt fra huset mitt av en rad gravsteiner.
Jeg kan slett ikke se noen veg ut herfra.
Månen er ingen dør. Den er et ansikt i sin egen rett,
hvitt som en knokkel og fryktelig oppskaket.
Den sleper havet etter seg som en mørk forbrytelse; stille
med O gapet til en bunnløs fortvilelse. Jeg bor her.
To ganger hver søndag skremmer klokkene himmelen —
åtte store tunger som bekrefter Oppstandelsen.
Til slutt klinger de verdig ut sine navn.
Barlinden peker oppover. Den har gotisk form.
Blikket følger den og finner månen.
Månen er rnin mor. Hun er ikke søt som Maria.
Hennes blå gevanter slipper løs små flaggermus og ugler.
Som jeg skulle ønske å tro på barmhjertighet —
kirkemaleriets ansikt, mildnet av talglys,
som senker sine milde øyne; spesielt mot meg.
Jeg har falt langt. Skyer blomstrer
blå og mystiske over stjernenes ansikt.
Inne i kirken vil helgnene være helt blå,
svevende på spede føtter over de kalde benkene
med hender og ånsikter stive av hellighet.
Månen ser ingenting av dette. Hun er naken og vill.
Og barlindens budskap er svarthet — svarthet og stillhet.
SPEIL
Jeg er sølvblank og presis. Jeg har ingen fordommer.
A!t jeg ser svelger jeg straks
slik det er, udugget av kjærlighet eller motvilje.
Jeg er ikke grusom, bare ærlig —
en liten guds øye med fire hjørner.
Det meste av tida betrakter jeg den motsatte veggen.
Den er Iyserød med flekker. Jeg har sett på den så lenge
at jeg tror den er en del av mitt hjerte. Men den blafrer.
Ansikter og mørke skiller oss igjen og igjen.
Nå er jeg en innsjø. En kvinne bøyer seg over meg,
leter i mine giernmer etter hva hun virkelig er.
Så snur hun seg mot løgnerne; talglysene eller månen.
Jeg ser ryggen hennes og speiler den trofast.
Hun belønner meg med tårer og vrir sine hender.
Jeg er viktig for henne. Hun kommer og går.
Hver morgen er det hennes ansikt som erstatter mørket.
I meg har hun druknet en ung jente og i meg stiger
en gammel kone opp mot henne dag for dag, som en fryktelig fisk.
LITEN FUGE
Barlindens svarte fingre vaier;
kalde skyer seiler over.
Slik gir de døve og stumme
signaler til den blinde, og blir oversett.
Jeg liker svarte utsagn.
Se nå denne pregløse skyen!
Hvit som et øye over det hele!
Øyet til den blinde pianisten
ved bordet mitt på skipet.
Han famlet etter maten
med fingre med røyskattsnuter.
Jeg kunne ikke slutte å glane.
Han kunne høre Beethoven:
Svarte barlind, hvite sky,
de gruoppvekkende komplikasjonene.
Fingerfeller — et virvar av tangenter.
Tomt og dumt som en tallerken,
slik smiler den blinde.
Jeg misunner de store Iydene,
barlindhekken i Grosse Fuge.
Døvhet er noe annet.
En så mørk trakt, min far!
Jeg ser stemmen din
svart og løvrik som i min barndom,
en barlindhekk av befalinger,
gotisk og barbarisk, rent tysk.
Døde menn gråter fra den.
Jeg er uten skyld.
Herre Jesus, barlinden da.
Er ikke den like forpint?
Og du, under Verdenskrigen
i kolonialbutikken i California
der du kuttet pølsene!
De farger søvnen min,
røde, spettete som avhogde nakker.
Det var en stillhet!
Stor stillhet av en høyere orden.
Jeg var sju, jeg visste ingenting.
Verden inntraff.
Du hadde én fot og prøysser ånd.
Nå brer liknende skyer ut
sine tomme lakener.
Har du ingenting å si?
Jeg er lammet i hukommelsen.
Jeg husker et blått blikk,
en mappe med mandariner.
Dette var altså en mann!
Døden åpnet seg svart, som et svart tre.
Jeg overlever imens,
anretter min morgen.
Dette er mine fingre, dette er min baby.
Skyene er en brudekjole, av samme blekhet.
Å KRYSSE VANNET
Svart innsjø, svart båt, to svarte utklipp personer.
Hvor drar de svarte trærne som drikker her?
Skyggene deres må dekke Canada.
Et lite Iys siver ut fra vannliljene.
Bladene vil ikke vi skal skynde oss:
De er runde og flate og fulle av mørke advarsler.
Kalde verdener rystes fra åren.
Svarthetens ånd er i oss, den er i fiskene.
En grein løfter en blek hånd til avskjedhilsen;
stjerner åpenbarer seg blant liljene.
Blindes du ikke av så uttrykksløse sirener?
Dette er stillheten til forbløffede sjeler.
ALM
Til Ruth Fainlight
Jeg kjenner bunnen, sier hun. Jeg kjenner den med min store sugerot:
Det er den du frykter.
Jeg frykter den ikke: Jeg har vært der.
Er det sjøen du kan høre i meg,
dens utilfredsstillelser?
Eller ingentings stemme som var ditt vanvidd?
Kjærligheten er en skygge.
Som du ligger og gråter etter den,
hør: Dette er hovslagene: Den har løpt ut som en hest.
Hele natta skal jeg galoppere slik, utrettelig,
til hodet ditt er en stein, din pute en liten tue
som gir gjenlyd, gjenlyd.
Eller skal jeg skjenke deg Iyden av giftstoffer?
Hør, dette er regnet, dette store Hysj.
Og dette er regnets frukt: Sinkkvitt som arsenikk.
Jeg har lidd under solnedgangenes misgjerninger.
Skoldet til roten
brenner mine glødetråder og stritter, en hånd av piggtråd.
Nå brekker jeg i stykker som flyr omkring som klubber.
En vind av slik voldsomhet
tolererer ingen passive tilskuere: Jeg må hyle.
Månen er også nådeløs: Hun ville slepe meg
hensynsløst med, fordi hun er gold.
Hennes stråler svir. Eller er det jeg som fanget henne.
Jeg lar henne gå: Jeg lar henne gå
forminsket og flat som etter et radikal inngrep.
Som dine onde drømmer besetter meg og begaver meg.
Jeg er invadert av et skrik.
Om nettene flakser det ut
og krafser med klørne etter noe å elske.
Jeg er vettskremt av denne mørke kraften
som sover i meg; hele dagen
kjenner jeg dens myke og fjærlette vendinger, dens ondskap.
Skyer seiler forbi og sprer seg.
Er det kjærlighetens ansikter, disse bleke uberørbare?
Er det for slikt jeg opphisser hjertet?
Jeg vil ikke vite mer.
Hva er dette, dette ansiktet
fylt av mordlyst i greinenes strupetak?—
Dets slangesyrer kysser.
Det lamslår viljen. Det er slike atskilte, langsomme feilgrep
som dreper, dreper, dreper.
EN FØDSELSDAGSGAVE
Hva er dette, bak dette sløret, er det stygt, er det vakkert?
Det skimrer, har det bryster, har det kanter?
Jeg tror sannelig det er unikt og akkurat hva jeg trenger.
Når jeg stillferdig lager mat, føler jeg det ser på meg, føler det tenker:
«Er det henne jeg skal vise meg for,
er hun den utvalgte, med svarte ringer om øynene og et arr?
Som veier mel, skjærer vekk det unyttige,
overholder regler, regler, regler.
Er det hun som skal motta bebudelsen?
Herregud, noe så komisk!»
Det skimrer, det slutter ikke, jeg tror det vil ha meg.
Det spiller ingen rolle om det er bein eller en perleknapp.
Jeg ønsker meg ikke mye til gave i år uansett.
Tross alt er det et uhell at jeg er i live.
Jeg skulle glatt drept meg den gang, på alle mulige vis.
Nå er det disse slørene som skimrer som forheng,
gjennomsiktig sateng i et januarvindu,
hvitt som et babylaken og glitrende av død pust. Å, elfenben!
Det må være en støttann der, en åndesøyle.
Forstår du ikke at jeg er likeglad med hva det er.
Kan du ikke gi det til meg?
Ikke vær flau — jeg bryr meg ikke om det er lite.
Ikke vær gjerrig, jeg er rede for det uhyrlige.
La oss sette oss hos det, på hver vår side og beundre lyset,
glansen, det speilende mangfoldet i det.
La oss innta vårt siste måltid ved det, som et sykehusbrett.
Jeg vet hvorfor du ikke vil gi meg det,
du er skrekkslagen
for at verden vil splintres i et skrik og hodet ditt med den,
til en messingavstøpning, et antikt skjold,
et vidunder for dine oldebarn.
Vær ikke redd, det vil ikke skje.
Jeg tar det bare og går rolig tilside.
Du vil ikke engang høre meg åpne det, ingen rasling av papir,
ingen bånd som faller, ingen skrik til slutt.
Du tiltror meg visst ikke slik diskresjon.
Visste du bare hvordan slørene fikk dagene til å gå.
For deg er de bare plastfolioer, som klar luft.
Men herregud, skyene er som bomull.
Armeer av dem. De er kulldioksyd.
Nytende, nytende puster jeg inn,
fyller årene med de usynlige, millionvis
av mulige partikler som tikker vekk årene fra mitt liv.
Du er sølvkledd for anledninga. Å, regnemaskin —
er det umulig for deg å slippe noe og slippe det helt?
Må du stemple hver bit med purpur,
må du drepe alt du kan? Det er dette ene
jeg ønsker meg i dag, og bare du kan gi det til meg.
Det står ved vinduet, så stort som himmelen.
Det puster fra lakenet, det kalde døde midtpunkt
der spilte liv størkner og stivner til historie.
La det ikke komme i posten, finger for finger.
La det ikke komme muntlig, jeg ville være seksti
før alt var levert og for følelsesløs til å bruke det.
Bare slipp ned sløret, sløret, sløret.
Var det døden
ville jeg beundre dens dype alvor og tidløse øyne.
Jeg ville vite du mente det oppriktig.
Det ville være et adelskap da, det ville være en fødselsdag,
kniven ville ikke skjære ut, men stikke inn
ren og klar som et spebarnskrik,
og universet gli fra min side.
BIE MØTET
Hvem er disse folkene som møter meg ved broen? De er
landsbyboerne
presten, jordmora, kirketjeneren, bie agenten.
I min ermeløse sommerkjole er jeg ubeskyttet,
og de har alle hansker og er tildekte, hvorfor sa ingen det til meg?
De smiler og drar fram slør festet til eldgamle hatter.
Jeg er naken som en kyllingnakke, er ingen glad i meg?
Jo, her er bie sekretæren med sin hvite butikkfrakk,
hun knepper mansjettene og splitten fra halsen min til knærne.
Nå er jeg melkesaft silke, biene vil ikke legge merke til meg.
De vil ikke lukte min frykt, min frykt, min frykt.
Hvem er nå presten, er det mannen i svart?
Hvem er jordmora, er det hennes blå kåpe?
Alle nikker med firkantet svart hode, de er riddere i visir
med brystharnisk av osteklede knyttet under armhulene.
Smil og stemmer endres. Jeg blir ført gjennom en bønneåker.
Strimler av tinnfolie blinker som personer
fjærkoster vifter med hendene i et hav av bønneblomster
kremgule blomster med svarte øyne og blader som livstrøtte hjerter.
Er det blodklaker klatretrådene heiser opp den snora?
Nei, nei, det er skarlagensrøde blomster som en dag vil bli spiselige.
Nå gir de meg en nymotens, hvit italiensk stråhatt
og et svart slør som formes etter ansiktet, de gjør meg til en av seg.
De fører meg til den nedklipte lunden, sirkelen av bikuber.
Er det hagtornen som lukter så motbydelig?
Hagtornens golde kropp som bedøver sine barn.
Er det en operasjon som foregår?
Det er kirurgen naboene mine venter på,
denne framtoningen med grønn hjelm,
blanke hansker og hvit drakt.
Er det slakteren, kjøpmannen, postmannen, noen jeg kjenner?
Jeg kan ikke flykte, jeg har røtter og tornekrattet sårer meg
med sine gule punger, sin taggete rustning.
Jeg kunne ikke flykte uten å måtte flykte for alltid.
Den hvite kuben er innbydende som en jomfru,
den forsegler rugecellene, honningen, stillferdig summende.
Røyk ruller sine skjerf over lunden.
Kubens bevissthet tror dette er slutten på alt.
Her kommer de, rideknektene, eksaltert svirrende.
Står jeg helt stille, vil de tro jeg er en hundekjeks,
et troskyldig hode, uberørt av deres fiendtlighet,
som ikke engang nikker, et spøkelse i en hekk?
Landsbyboerne åpner kamrene, de jakter på dronninga.
Gjemmer hun seg, spiser hun honning? Hun er veldig smart.
Hun er gammel, gammel, hun må leve et år til, og hun vet det.
Mens de nye jomfruene i sine fingertette celler
drømmer om en tvekamp de unngåelig vil vinne,
et voksforheng skiller dem fra brudeflukten,
morderskens oppstigning til en himmel som elsker henne.
Landsbyboerne flytter jomfruene, det blir ingen dreping.
Den gamle dronninga viser seg ikke, er hun så utakknemlig?
Jeg er utmattet, utmattet —
Søyle av hvitt i knivenes blackout.
Jeg er trollmannens jente som ikke viker.
Landsbyboerne løsner forkledningene og hilser på hverandre.
Hvem tilhører den lange hvite kassa i lunden, hva har de oppnådd.
hvorfor er jeg kald.
BIKUBENS ANKOMST
Jeg bestilte dette, denne enkle trekassa,
firkantet som en krakk og nesten for tung til å løfte.
Jeg ville trodd det var kista til en dverg
eller til et firkantet spebarn
var det ikke slik larm i den.
Kassa er låst, den er farlig.
Jeg må leve med den over natta
og klarer ikke holde meg unna den.
Den har ikke vinduer, jeg kan ikke se hva som er der inne.
Den har bare et lite gitter, ingen utgang.
Jeg legger øyet mot gitteret.
Det er mørkt, mørkt
med den vrimlende fornemmelsen av afrikanske hender,
ørsmå og innskrumpet for eksport,
svart på svart, iltert kravlende.
Jeg kan da ikke slippe dem ut?
Det er levenet som frastøter meg mest av alt,
de uforståelige stavelsene.
Det er som en romersk mobb,
enkeltvis er de små, men herregud, tilsammen!
Jeg legger øret mot illsint latin.
Jeg er ingen Cæsar.
Jeg har bare bestilt ei kasse med gærninger:
De kan sendes tilbake.
De kan dø, jeg trenger ikke mate dem, jeg eier dem.
Jeg lurer på hvor sultne de er.
Jeg lurer på om de ville glemme meg
hvis jeg bare låste opp, trakk meg tilbake og ble til et tre.
Her finnes jo gullregnen med sine blonde søyleganger,
og underskjørtene til kirsebærtreet.
De kunne overse meg øyeblikkelig
i min månedrakt og begravelseslør.
Jeg er ingen honningkilde
så hvorfor skulle de gå løs på meg?
I morgen skal jeg være snill Gud, jeg skal slippe dem fri.
Kuben er bare midlertidig.
STIKK
Med bare hender langer jeg over vokskakene.
Mannen i hvitt smiler med bare hender,
våre stridshansker av osteklede er nette og pene,
håndledd-strupene tapre liljer.
Han og jeg
har tusen rene celler mellom oss,
åtte vokskaker som gule skåler
og kuben selv en tekopp,
hvit med rosa blomster som jeg
lakket med overstrømmende kjærlighet,
mens jeg tenkte “søthet, søthet”.
Rugeceller, grå som skjellfossiler
skremmer livet av meg, de ser så gamle ut.
Hva er det jeg kjøper, markspist mahogni?
Er det overhodet noen dronning i den?
Hvis det er, er hun gammel
med vinger som fillete sjal, den lange kroppen
avskrapt sin plysj
fattig og naken uten dronningmine, til og med skamfull.
Jeg står i en søylegang
av bevingete, alminnelige kvinner,
honningtreller.
Jeg er ingen trell
selv om jeg i årevis har spist støv
og tørket tallerkener med mitt tykke hår.
Og sett min fremmedhet fordampe,
blå dugg fra faretruende hud.
Vil de hate meg,
disse kvinnene som haster omkring
etter nytt om at kirsebærblomsten og kløyeren har åpnet seg?
Det er snart over.
Jeg har kontroll.
Dette er min honningmaskin,
den vil virke uten en tenke,
åpne seg om våren som en flittig jomfru
for å skumme kremtoppene
slik månen skummer elfenbenspudder av sjøen.
En tredjemann holder øye med oss.
Han har ingenting med meg eller bie selgeren å gjøre.
Så er han vekk
i åtte store sprang, en flott syndebukk.
Her er tøffelen hans, her er den andre,
og her det hvite tøystykket
han bar i stedet for hatt.
Han var søt,
svetten av hans strev et regn
som får verden til å bære frukt.
Biene gjennomskuet ham,
klistret seg til leppene som løgner,
forvansket hans ansiktstrekk.
De syntes det var verdt å dø for, men jeg
har et selv å gjenvinne, en dronning.
Er hun død, sover hun?
Hvor har hun vært
med sin løverøde kropp, sine glassvinger?
Nå flyr hun
frykteligere enn noensinne, rødt
arr på himmelen, rød komet
over motoren som drepte henne —
gravkammeret, vokskabinettet.
OVERVINTRING
Dette er den lette tida, det er ingenting å gjøre.
Jeg har snurret jordmorens slynge,
jeg har honningen
i seks krukker,
seks katteøyne i vinkjelleren,
som overvintrer i vindusløst mørke
i hjertet av huset
ved siden av forrige leieboers gjærete syltetøy
og flaskene som glitrer tomt —
Herr Den eller dens gin.
Dette er rommet jeg aldri har vært i.
Dette er rommet jeg aldri klarte å puste i.
Det svarte buntet sammen som en flaggermus,
ikke annet lys
enn fakkelen og den svake
kinesiske gulskjær på avskyelige ting –
svart idioti. Forråtnelse.
Eiendom.
Det er de som eier meg.
Verken grusom eller likeglad,
bare uvitende.
Dette er tiden biene må henge i – biene
så trege jeg knapt merker dem,
defilerer de som soldater
til sirupstønna
for å erstatte honningen jeg har tatt.
Tate & Lyle holder dem gående,
den raffinerte snøen.
Det er Tate & Lyle de lever av, i stedet for blomster.
De forsyner seg. Kulda setter inn.
Nå klumper de seg sammen i en masse,
svart
bevissthet mot alt det hvite.
Snøens smil er hvitt.
Det brer seg utover, en milelang Meissen-kropp,
som de på varme dager
kan bære sine døde ut i.
Alle biene er kvinner,
jenter og den lange, kongelige fruen.
De har kvittet seg med mennene,
Vinter er for kvinner –
kvinnen stille over strikketøyet,
ved den spanske valnøttvogga,
kroppen en løk i kulda og for dum til å tenke.
Vil kuben overleve, vil gladiolene
lykkes i å holde ilden ved like
inn i et nytt år?
Hva vil de smake som, julerosene?
Biene flyr. De smaker våren.
ANSØKEREN
For det første, er du vår type person?
Bruker du
glassøye, gebiss eller en krykke,
en bøyle eller en krok,
gummibryst eller gummi…
sting som viser at noe mangler? Nei, nei? Så
hvordan kan vi tilby deg en eneste ting?
Ikke gråt.
Lukk opp hånda.
Tom? Tom. Her er en hånd
som kan fylle den villig
til å servere te og stryke vekk hodepine
og gjøre hva du forlanger.
Vil du gifte deg med den?
Den er garantert
å lukke øynene dine til slutt
og kvitte seg med sorgen.
Vi lager ny beholdning av saltet.
Jeg ser du er splitter naken.
Hva med denne dressen —
svart og stiv, men sitter slett ikke verst.
Vil du gifte deg med den?
Den er vanntett, uknuselig, sikret
mot brann og bomber gjennom taket.
Tro meg, de vil begrave deg i den.
Nå er hodet ditt, unnskyld meg, tomt.
Jeg har løsningen på det.
Kom her, søta, ut av skapet.
Vel, hva syns du om den?
Naken som papir i starten
men om tjuefem år vil hun være sølv,
om femti, gull.
Ei levende dukke, bare se etter.
Den kan sy, lage mat,
den kan snakke, snakke, snakke.
Den virker, det er ingen feil med den.
Har du et hull, er den omslag.
Har du et øye, er den et bilde.
Gutten min, den er din siste tilflukt.
Vil du gifte deg, gifte deg, gifte deg med den.
PAPPA
Du duger ikke, duger ikke
lenger, svarte sko
som jeg har levd i som en fot
i tretti år, fattig og hvit,
knapt turt å puste eller Atsjo!
Pappa, jeg måtte slå deg ihjel.
Du døde før jeg fikk tid —
marmortung, en sekk full av Gud,
gyselige statue med en grå tå
svær som en sel i Frisco bukta
og med hodet i den lunete Atlantern
der den øser bønnegrønt over blått
i farvannet utenfor vakre Nauset.
Jeg brukte å be for å få deg tilbake,
Ach, du.
På tysk tungemål, i den polske byen
valset flat av krigsmaskiner;
kriger, kriger, kriger.
Men navnet på byen er vanlig.
Min polakk venn
sier det fins et dusin eller to.
Så jeg fikk aldri vite hvor du
satte din fot, slo rot,
jeg kunne aldri snakke til deg.
Tunga satt fast i halsen.
Satt fast i ei piggtrådsnare.
Ich, Ich, ich, Ich,
jeg kunne knapt si et ord.
Jeg syntes hver tysker var deg.
Og språket motbydelig,
et lokomotiv,et lokomotiv
som tøffer meg bort som en jøde,
en jøde til Dachau, Auschwitz, Belsen.
Jeg begynte å snakke som en jøde.
Jeg tror jeg godt kan være jøde.
Snøen i Tyrol, det Iyse ølet i Wien
er ikke særlig rent eller sant.
Med mitt sigøynerblod, min nifse flaks
og mine tarokkort, mine tarokkort
er jeg kanskje lite grann jøde.
Jeg har alltid vært redd deg,
med ditt Lultvaffe, ditt pompøse preik.
Og din strøkne mustasje
og ditt ariske, klare blå blikk.
Panzermann, panzermann, Å, Du —
ikke Gud, men et hakekors
så svart ingen himmel kunne trenge gjennom.
Alle kvinner tilber fascisten,
støvelen i fjeset, det rå,
rå hjertet til en råtamp som deg.
Du står oppe ved tavla, pappa,
på bildet jeg har av deg,
med kløft i haka i stedet for foten,
men ikke mindre djevel for det, nei,
slett ikke mindre den svarte mannen som
bet mitt fine røde hjerte i to.
Jeg var ti da de begravde deg.
Da jeg var tjue prøvde jeg å dø
og komme tilbake, tilbake til deg.
Jeg trodde selv knoklene dugde til det.
Men de trakk meg opp av sekken
og satte meg sammen med lim.
Da visste jeg hva jeg skulle gjøre.
Jeg lagde en modell av deg;
en mann i svart med Meinkampf uttrykk,
med hang til pinebenk og tommeskrue.
Og jeg sa, jeg gjør det, jeg gjør det.
Så pappa, er jeg endelig ferdig.
Den svarte telefonen er kuttet ved rota,
sternmene kan ikke orme seg inn eller ut.
Har jeg drept en mann, har jeg drept to —
vampyren som sa han var deg
og sugde mitt blod i ett år,
i sju år hvis du vil vite det.
Pappa, nå kan du legge deg ned.
Det står en stake i ditt feite svarte hjerte
og landsbyboerne likte deg aldri.
De danser og tramper på deg.
De visste alltid det var du.
Pappa, pappa, din jævel, nå er jeg ferdig.
40 I FEBER
Ren? Hva betyr det?
Helvetes ildtunger
er sløve, sløve som de tredoble tungene
til sløve, feite Kerberos
som hveser ved porten. Ute av stand til
å slikke ren
den febrile senen, synden, synden.
Knusken skriker.
Den uutslettelige lukta
av et slukket talglys!
Kjæreste, kjære, tarvelige røykstrimler vikles
av meg som Isadoras skjerf, jeg er så redd for
at et skjerf skal bli hektet og dratt inn i hjulet.
Slike gule gretne røykskyer
utgjør sitt eget element. De vil ikke stige,
men rulle seg rundt kloden
og kvele de gamle og saktmodige,
det veike
drivhusbarnet i krybben sin,
den avskyelige orkideen som
henger sin hengende hage i lufta,
djevelske leopard!
Stråling farget den hvit
og drepte den på timen.
Smurte inn ekteskapsbryternes kropper
som Hiroshima aske og etset inn.
Synden. Synden.
Kjæreste, hele natta
har jeg blinket av,på, av, på.
Laknene blir tunge som en horebukks kyss.
Tre dager. Tre netter.
Sitronvann, kyllingvann,
vann får meg til å brekke meg.
Jeg er for ren for deg og alle.
Kroppen din
sårer meg slik verden sårer Gud. Jeg er ei Iykt —
hodet mitt en måne
av japansk papir, min gullslåtte hud
uendelig delikat og uendelig kostbar.
Forbløffes du ikke av heten min. Og mitt lys.
Helt alene er jeg en diger kamelia som
glødende slås av og på i rødme på rødme.
Jeg tror jeg går opp,
jeg tror jeg kan stige –
de varme metallkornene flyr, og jeg, kjæreste, jeg
er en ren acetylen
jomfru
oppvartet av roser,
av kyss, av kjeruber,
av hva som helst disse rosa greiene betyr.
Ikke du eller ham,
ikke han eller ham,
(mine selv oppløses, gamle hore underkjoler) —
til Paradis.
KUTT
Til Susan O’Neill Roe
For et gys —
tommelen i stedet for en løk.
Tuppen borte vekk
bortsett fra en slags hengsel
av hud,
en likblek
lueskygge.
Så den røde plysjen.
Vesle pilegrim,
indianeren tok skalpen din.
Ditt kalkunkam-
teppe rulles ut
rett fra hjertet.
Jeg trår på det,
knugende min flaske
rosa musserende vin.
Dette er litt av en fest.
Ut av et gap
styrter en million soldater,
rødjakker alle som en.
Hvilken side er de på?
Å, min
tommeltott, jeg er syk.
Jeg har tatt en pille for å utslette
den tynne
papirfølelsen.
Sabotør,
selvrnordspilot —
flekken på
gasbindet ditt,
Ku Klux Klan babuskha,
mørkner og størkner og når
ditt hjertes
runde kjøttklump
møter sin vesle
stillhetskvern,
som du skvetter —
hodeskadde veteran,
skittjente,
tommelstump.
ARIEL
Stase i mørket.
Så; den stoffløse blå
strømmen av klipper og avstander.
Guds løvinne,
som vi smelter sammen,
dreiepunkt for hæler og knær! — Plogfuren
splittes og passeres, søster til
den brune nakkebuen
jeg ikke kan innhente,
svartøyde
bær kaster ut mørke
angler —
svarte søte munner av blod,
skygger.
Noe annet
haler meg gjennom lufta —
hofter; hår,
hudflak fra hælene mine.
Hvite
Godiva, jeg kaster av —
livløse hender, livløse innstramninger.
Og nå
skummer jeg til hvete, glitrende hav.
Barnegråten
smelter i muren.
Og jeg
er pila
duggen som flyr
selvmorderisk, i ett med driften,
inn i det røde
øyet; morgenens heksegryte.
VALMUER I OKTOBER
Selv ikke denne morgenens solskyer kan framvise slike skjørt.
Heller ikke kvinnen i ambulansen
med det røde hjertet som blomstrer så forbløffende gjennom kåpa —
en gave, en kjærlighetsgave,
ytterst uønsket av
en himmel
som blekt og flammende
setter fyr på sine kulldioksyder, av øyne
sløvet til en stopp under bowlerhatter.
Å, min Gud, hva er jeg
at disse seine munner skulle skrikes åpne
i en skog av frost, i et daggry av kornblomster.
NICK OG LYSESTAKEN
Jeg er gruvearbeider. Lyset brenner blått.
Voksstalaktitter
drypper og stivner, tårer
som jordskjødet
utsondrer fra sin døde kjedsomhet.
Svarte flaggermusvinder
svøper meg inn, fillete sjal,
kaldblodige drap.
De kleber ved meg som plommer.
Gamle grotte med kalsium-
istapper, gamle ekkorom.
Selv salamanderne er hvite,
de skinnhellige hyklerne.
Og fiskene, fiskene —
Jesus! de er isplater,
en skrustikke av kniver,
en piraya
kult som drikker
sin første nattverd fra mine levende tær.
Talglyset
gulper og gjenvinner sin lave høyde,
gulfarven kvikner til.
Å,elskling, hvordan kom du hit?
Å, foster
som husker selv i søvne
din korslagte stilling.
Blodet blomstrer rent
i deg, rubin.
Smerten
du våkner til er ikke din.
Kjæreste, kjære,
jeg har pyntet grotten vår med roser,
med lune filleryer —
de siste fra Viktoriatiden.
La stjernene
stupe mot sin mørke bestemmelse,
la kvikksølv-
atomene som forkrøpler, dryppe
ned i den fryktelige brønnen,
du er den ene
solide som rommene støtter seg til, misunnelige.
Du er barnet i stallen.
PURDAH
Jade —
stein i siden,
den forpinte
siden til nyskapte Adam, jeg
smiler med korslagte bein,
gåtefull,
skiftende, ustadig.
Så dyrebar!
Som sola polerer denne skuldra!
Og skulle
månen, min
utrettelige kusine
stige kreftblekt på himmelen
og slepe trærne etter seg —
små buskete polypper,
små garn
skjult for mine synsfelt.
Jeg glitrer som et speil.
I denne fasetten ankommer brudgommen,
speilenes herre!
Det er seg selv han geleider
inn mellom disse silke-
skjermene, disse knitrende tilbehør.
Jeg puster så sløret for
munnen leer på forhenget,
sløret for
øyet er
en kjede av regnbuer.
Jeg er hans.
Selv i hans
fravær
vrir jeg meg
i min skjede av umuligheter,
uvurderlig og stille
blant disse små og store papegøyer!
Å, skvaldrekopper,
øyenvippens voktere!
Jeg skal slippe løs
en fjær, som påfuglen.
Leppens voktere!
Jeg skal slippe løs
en tone
som knuser
luftas Iysekrona
som hele dagen slynger
sine krystaller
uvitende millioner.
Voktere!
Voktere!
Og ved hans neste skritt
skal jeg slippe løs,
jeg skal slippe løs —
fra den vesle juvelbesatte
dukken han verger som et hjerte —
løvinnen,
skriket i badet,
kappen av hull.
LADY LAZARUS
Jeg har gjort det igjen.
Hvert tiende år
greier jeg det—
et slags vandrende mirakel, huden min
Iys som en nazi lampeskjerm,
min høyre fot
en brevpresse,
ansiktet; en glatt, fin
duk av jødisk lin.
Skrell av servietten,
å, min fiende.
Blir du skrekkslagen? —
Nesen, øyenhulene, hele tannrekken?
Den sure pusten
vil forsvinne på en dag.
Snart, snart vil kjøttet
gravhulen fortærte
være hjemme på meg
og jeg en smilende kvinne.
Jeg er bare tretti.
Og som katten har jeg ni ganger å dø.
Dette er Nummer Tre.
For noe søl
å utslette hvert tiår.
En million glødende tråder.
Den peanøttknaskende flokken
skubber seg inn for å se
at de pakker meg ut hæl og tå —
en storartet striptease.
Mine herrer, damer,
dette er mine hender,
mine knær.
Kanskje bare skinn og bein,
men utvilsomt samme, identiske kvinne.
Første gang det skjedde var jeg ti.
Det var et uhell.
Andre gangen mente jeg
å holde ut og ikke komme tilbake mer.
Jeg vugget, lukket
som et skjell.
De måtte rope og rope
og plukke makkene av meg som klisne perler.
Å dø
er en kunst som alt annet.
Jeg gjør det usedvanlig bra.
Jeg gjør det så det kjennes som helvete.
Jeg gjør det så det kjennes helt ekte.
Jeg antar du kan si jeg har et kall.
Det er lett nok å gjøre det i en celle.
Det er lett nok å gjøre det og bli der.
Det er det teatralske
comeback ved høylys dag
til samme sted, samme ansikt, samme brutale
tilfredse tilrop:
«Et mirakel!»
som slår meg ut.
Det koster noe
å få se mine arr, det koster noe
å få høre mitt hjerte —
det slår, virkelig.
Og det koster, det koster svært mye
for et ord eller en berøring
eller en dråpe blod
eller en bit av håret eller av klærne.
Så, så, Herr Doktor.
Så, Herr Fiende.
Jeg er ditt verk.
Jeg er din dyrebare,
den rene gullunge
som smelter i et skrik.
Jeg vendes og brennes.
Tro ikke jeg underkjenner din store omsorg.
Aske, aske —
dere graver og roter.
Kjøtt, bein, det er ingenting der —
et såpestykke,
en giftering,
en gullfylling.
Herr Gud, Herr Lucifer
Vær på vakt
vær på vakt!
Opp av aska
stiger jeg med mitt røde hår
og sluker menn som luft.
BUDBRINGERNE
En snegles ord på en løvtallerken?
Det er ikke mitt. Ta ikke imot det.
Eddiksyre i en forseglet boks?
Ta ikke imot den. Den er ikke ekte.
En ring av gull med sola i?
Løgner. Løgner og en sorg.
Frost på et blad, den plettfrie
heksegryta kakler og putrer
helt for seg selv på toppen av hvert
av ni svarte fjell.
En forstyrrelse i speil,
sjøen knuser sitt ene grå —
Elsk, elsk, min årstid.
NATTDANSENE
Et smil falt i gresset.
Tapt for alltid!
Og hvordan vil dine nattdanser
fortape seg. I matematikk?
Slike rene sprang og spiraler —
reiser helt sikkert
gjennom verden for alltid, jeg skal ikke
sitte berøvet all skjønnhet, din spinkle
pusts gave, dine netters
gjennomvåte gresslukt, liljer, liljer.
Deres kjød forholder seg til ingen.
Egoets kalde folder, kalaen
de
og tigeren som spjåker seg ut —
flekker og et dryss av varme kronblad.
Kometene
har så stort rom de må krysse,
slik kulde, glemsel.
Så dine fakter preller av —
lune og humane, så blør og flås
deres rosa lys
gjennom himmelens svarte hukommelsestap.
Hvorfor er jeg gitt
disse Iampene, disse planetene
som faller som velsignelser, som flak,
sekskantete hvite
på mine øyne, mine lepper, mitt hår,
berørende og smeltende.
Ingen steder.
BREV I NOVEMBER
Kjæreste, verden
skifter plutselig, skifter farge. Gatelyset
spaltes gjennom gullregnens
rottehale belger klokka ni om morgenen.
Det er Arktis,
denne lille svarte
sirkelen med falmete silkegress — babyhår.
Det er en gressplen i lufta,
myk og deilig.
Den omslutter meg kjærlig.
Jeg er blussende varm.
Jeg tror jeg kan bli helt enorm,
jeg er så idiotisk Iykkelig,
gummistøvlene plasker
og plasker gjennom det vakre røde.
Dette er min eiendom.
To ganger om dagen
skritter jeg over den, innånder
den barbariske kristtornen med kromgrønne
skjelltunger, rent jern,
og muren av gamle lik.
Jeg elsker dem.
Jeg elsker dem som historie.
Eplene er gylne,
forestill deg —
mine sytti trær
dyppe sine gyllenrøde kuler
i en tykk, grå dødssuppe,
deres millioner
gullblad, metalliske og livløse.
A, kjærlighet, å, kyskhet.
Ingen andre enn meg
går i den midjedype væten.
Det uerstattelige
gullet blør og utdyper Termopylenes munn.
DØDEN & CO
To, selvfølgelig er det to.
Det virker helt innlysende nå —
den ene som aldri ser opp, med øyne lukket
og rundet til kuler som hos Blake,
framviser
fødselsmerkene som er hans varemerke —
arret etter skoldhett vann,
kondorens
nakne irrgrønt.
Jeg er rødt kjøtt, nebbet hans
klapper ved siden av: Han har meg ikke ennå.
Han forteller meg hvor lite fotogen jeg er.
Han forteller meg hvor søte
spebarna er i kjøleskapet
på sykehuset, en enkel
rysj i halsen,
så riflene i deres joniske
likskjorter,
så to små føtter.
Han smiler eller røyker ikke.
Det giør den andre,
med langt, besnærende hår.
Drittsekk
som ronker sin glamour,
han vil elskes.
Jeg rører meg ikke.
Frosten lager en blomst,
duggen lager en stjerne,
dødsklokka,
dødsklokka.
Det er en som er ferdig.
ÅR
De kommer inn som dyr fra det ytre rom
av kristtorn der taggene
ikke er tanker jeg vrir meg på som en yogi,
men friskhet, et mørke så rent
at de stivner og er.
Å, Gud, jeg er ikke som deg
i ditt svarte tomrom
med stjerner festet overalt, lys tåpelig konfetti.
Evighet kjeder meg,
jeg traktet aldri etter det.
Det jeg elsker
er stemplet som slår for full kraft —
min sjel er gal etter det
Og hestenes hovslag,
den ubarmhjertige hamringen.
Og du da, mektige urørlighet —
hva er så flott med det!
Er det en tiger, dette året som brøler utfor døra?
Er det en Kristus,
det avskyelige
gudsbittet i ham,
som dør etter å sette avsted og bli ferdig med det?
Blodbærene er lik seg selv, de er svært stille.
Hovene vil ikke ha noe av det,
i den blå horisonten hveser stemplene.
MARIAS SANG
Søndagslammet spraker i fettet sitt.
Fettet
gir avkall på sin ugjennomsiktighet . . .
et vindu, hellig gull.
Ilden gjør det kostbart,
den samme ilden
som smelter falsklærernes talg,
fordriver jødene.
Tykke røykskyer driver
over Polens arr, utbrente
Tyskland.
De dør ikke.
Grå fugler besetter mitt hjerte,
munn-aske, aske av øye.
De slår seg til. På kanten av
avgrunnen
som kastet én mann ut i rommet,
Iyste ovnene som hvitglødende himler.
Det er et hjerte,
denne verdensbrann jeg vandrer i,
å, gylne barn som verden vil drepe og ete.
VINTERTRÆR
Daggryets vannfarger maler sin blå overtoning.
På trekkpapiret av tåke likner
trærne en botanisk tegning —
minner vokser i ring på ring,
en serie bryllup.
Ukjent med aborter og kveruleringer,
mer ekte enn kvinner,
de frør seg så uanstrengt!
Smaker på vindene uten føtter,
midjedypt i historie —
fylt av vinger, verdensfjernhet.
I dette er de Ledaer.
Å, mor til bladverk og ynde,
hvem er disse pietáer?
Skyggene av ringduer nynner, men lindrer ingenting.
SAU I TÅKE
Åsene dukker ut i det tåkehvite.
Folk eller stjerner
betrakter meg trist, jeg skuffer dem.
Toget legger igjen en stripe pust.
Å, langsomme
hest med farge som rust,
hover, bedrøvelige klokker –
hele morgenen
har morgenen svartnet,
en utelatt blomst.
Mine knokler rommer urørlighet, de fjerne
markene smelter mitt hjerte.
De truer med
å slippe meg inn i en himmel,
stjerneløs og faderløs, et mørkt vann.
UTSTILLINGSDUKKENE I MUNCHEN
Fullkommenhet er fryktelig, den kan ikke føde barn.
Kald som snøpust stapper den livmora til,
mens barlindene spruter ut som hydranter,
livets tre og livets tre
løsner sine måner måned etter måned til ingen nytte.
Blodstrømmen er strømmen av kjærlighet,
det ultimate offer.
Som betyr: Ingen andre avguder enn meg,
meg og deg.
Slik, i smilende svovelskjønnhet, tilbakelent,
utstillingsdukkene i kveld
i München, likhus mellom Roma og Paris,
nakne og skallete i pelsene sine,
oransje lollipops på sølvpinner,
sjelløse, ufordragelige.
Snøen drysser ned biter av mørke,
ingen er å se. På hotellene
åpner hender dører og setter ut
sko til sverting og pussing, sko
som breie tær vil fylle i morgen.
Å, det hjemlige ved disse vinduene,
babyblondene, den grønnbladete konfekten,
de fete tyskerne døsende i sin bunnløse Stolz.
Og de svarte telefonene på kroker
glinser,
glinser og fordøyer
fraværet av stemmer. Snøen har ingen stemme.
TOTEM
Lokomotivet sluker sporet, sporet er sølvblankt
forsvinner i det fjerne. Det blir spist uansett.
Dets løp er forgjeves.
Når natta faller på ser du skjønnheten i druknede åkrer,
daggryet forgyller bøndene som griser,
lett svaiende i sine tykke klær
med Smithfields hvite tårn forut,
feite skinker og blod i tankene.
Det er ingen nåde i blinkende kjøttøkser,
slakterens giljotin som hvisker: «Hvordan kjennes det, hvordan kjennes det?»
I baljen ender haren sitt liv,
når babyhodet er fjernet, gnis den inn med krydder,
ribbet for pels og menneskelighet.
La oss ete den som Platons etterbyrde,
la oss ete den som Kristus.
Dét er folk som var betydningsfulle —
de runde øynene, tennene, grimasene
på en stake som skrangler og klaprer, imiterer en slange.
Skulle kobraens hette avskrekke meg —
ensomheten i dens øye, fjellenes øye
som himmelen trer seg gjennom til evig tid?
Verden er blodvarm og personlig,
uttrykker daggryet med sin blodrødme.
Det finnes ingen endestasjon, bare kofferter
som det samme selvet folder seg ut av som en dress
naken og blank med lommene fulle av ønsker,
ideer og billetter, kortslutninger og sammenleggbare speil.
Jeg er forrykt, roper edderkoppen og veiver med alle armene.
Og den er i sannhet gruoppvekkende,
mangedoblet i fluenes øyne —
De summer som blå barn
i uendelighetens garn
trukket inn til slutt av den ene
døden med de mange stakene.
PARALYTISK
Det skjer. Vil det fortsette? –
Min bevissthet en klippe,
uten fingre til å gripe, uten tunge,
min gud jernlunga
som elsker meg, pumper
mine to
støvposer inn og ut,
vil ikke
la meg falle sammen,
mens dagen der ute glir forbi som en telegrafstrimmel.
Natta kommer med fioler,
billedtepper av øyne,
Iys,
de myke navnløse
pratmakerne: «Har du det bra?»
En størknet, utilgjengelig brystkasse.
Et urørlig egg, jeg ligger
hel
på en hel verden jeg ikke kan berøre,
på min hvite sovebenks
stramme trommeskinn
besøker fotografier meg —
min kone, død og flat, i pels fra 1920,
munnen full av perler,
to jenter
like flate som henne, hvisker: ´vi er dine døtre´.»
De stille vannene
innhyller leppene mine,
øyne, nese og ører,
en blank
cellofan jeg ikke får hull på.
På min nakne rygg
smiler jeg, en buddha, alle
ønsker, begjær
faller av meg, slik ringer
omfavner sine lys.
Magnoliaens
klo,
drukken av egne dufter,
krever ingenting av livet.
GIGOLO
Lommeur, jeg tikker bra.
Gatene er øglesprekker
med loddrette sider, med hull å gjemme seg i.
Det er best å møtes i en blindgate,
i et fløyelspalass
med vinduer av speil.
Der er man trygg,
der er ingen familiefotografier,
ingen ringer i nesen, ingen skrik.
Kvinnesmil blanke som fiskekroker
svelger ved gylfen min,
og jeg i mine sveisne svarte bukser,
kryster et kull bryster som maneter.
For å ernære
stønnenes celloer spiser jeg egg –
egg og fisk, kjernestoffene,
afrodisisk blekksprutkjøtt.
Munnen min henger,
frelserens munn
når motoren min når sitt klimaks.
Pludringen på mine
gullkneiper, min måte å veksle
tisper inn i rislende sølv
ruller ut en løper, et hysj.
Og det er ingen ende, ingen ende på det.
Jeg skal aldri bli gammel. Nye østers
hviner i sjøen, og jeg
glitrer som Fontainebleau
tilfredsstilt,
hele springvannet er et øye,
jeg lener meg ømt over bassenget
og ser meg selv.
MYSTIKK
Lufta er en kvern av angler —
spørsmål uten svar,
glitrende og drukne som fluer
hvis kyss stikker uutholdelig
i den svarte luftas stinkende skjød
under furutrær om sommeren.
Jeg husker
den emne lukta av sol på trekahytter,
seilenes stivhet, de lange salte svingende laknene.
Når man først har sett Gud, hva er botemidlet?
Når man først er blitt surret til masten
og ingen del er spart,
ikke en tå, ikke en finger, og uttæret,
aldeles uttæret av veldige solbranner, skamplettene
som strekker seg fra eldgamle katedraler,
hva er botemidlet?
Nattverdsoblaten,
å vandre langs stille vann? Erindring?
Eller å plukke opp de lyse bitene av
Kristus i fjesene til smågnagere,
de tamme blomster-napperne, de med
så små forventninger at de er veltilpasset —
pukkelryggen i sin vesle værbitte hytte
under stokkene med klematis.
Finnes ingen stor kjærlighet, bare ømhet?
Erindrer sjøen
han som gikk på vannet?
Mening lekker fra molekylene.
Byens skorsteiner puster, vinduene svetter,
barna skvetter i sengene sine.
Sola blomstrer, det er en geranium.
Hjertet har ikke stoppet.
GODHET
Godhet smyger seg omkring i huset.
Fru Godhet, hun er så snill!
De blå og røde edelsteinene i ringene hennes røyker
i vinduene, speilene
fylles av smil.
Hva er så ekte som et barneskrik?
Et kaninskrik er kanskje villere,
men har ikke sjel.
Sukker kan helbrede alt, sier Godhet.
Sukker er uunværlig medisin,
dets krystaller et lite omslag.
Å, godhet, godhet
som blidt plukker opp tingene!
Mine japanske silkeplagg, desperate sommerfugler,
kan når som helst bli spiddet og bedøvet.
Og her kommer du med en kopp te
innhyllet i damp.
Blodstrålen er poesi,
den lar seg ikke stanse.
Du rekker meg to barn, to roser.
ORD
Økser,
etter hoggene runger skogen,
og ekkoene!
Ekkoene traver
vekk fra sentrum som hester.
Sevjen
veller som tårer, lik
vannet som strever
med å gjenskape sitt speil
over klippen
som velter og faller,
en hvit skalle
gnagd av grønske.
År seinere
møter jeg dem på vegen —
tørre ord uten ryttere,
de utrettelige hovslagene.
Mens
fiksstjerner på bunnen av dammen,
styrer et liv.
KVESTELSE
Farge flommer til flekken, matt purpur.
Resten av kroppen er helt utvasket,
perlehvit.
I en klippesprekk
suger sjøen som besatt,
én hulning hele havets dreiepunkt.
Ikke større enn en flue,
kryper dommens merke
nedover veggen.
Hjertet lukker seg,
sjøen glir tilbake,
speilene dekkes til.
BALLONGER
Siden jul har de bodd hos oss,
troskyldige og blanke,
ovale sjeledyr
som fyller halve rommet,
usynlige luftdrag
dytter og gnisser mot silken,
de hyler og spretter
når de blir angrepet før de roer seg skjelvende lett.
Gult kattehode, blå fisk —
så snodige måner vi bor sammen med
i stedet for livløse møbler!
Stråmatter, hvite vegger
og disse drivende
kloder av tynn luft, røde, grønne.
De fryder
hjertet som gode ønsker eller frie
påfugler som velsigner
gammel grunn med en fjær
hamret i stjernemetaller.
Din vesle
bror får ballongen sin
til å remje som en katt.
Han ser visst
en gøyal rosa verden til å spise på baksiden,
han biter
og lener seg
tilbake, breddfull mugge
som grunner over en verden klar som vann.
Med en rød
fille i den vesle neven.
KANT
Kvinnen er fullendt.
Hennes døde
kropp bærer det fullbraktes smil.
Illusjonen av gresk skjebnetvang
flyter i togaens skriftruller,
hennes nakne
føtter synes å si:
Så langt kom vi, det er forbi.
Hvert døde barn kveilet, en hvit slange,
en ved hvert lille
melkekrus, tomt nå.
Hun har foldet
dem tilbake i sin kropp, slik rosens
kronblad lukkes når hagen
stivner og duftene blør
fra nattblomstens søte dype svelg.
Månen har ingenting å være trist for,
hun stirrer fram fra beinhetten.
Hun er vant til den slags.
De svarte foldene knitrer og sleper.
We are a group of volunteers and starting a new scheme in our community. Your website offered us with valuable info to work on. You’ve done an impressive job and our entire community will be thankful to you.
https://www.electricpercolatorcoffeepot.com/a-battery-operated-coffee-pot-lets-you-savor-coffee-on-the-go/
I precisely wished to thank you very much again. I’m not certain the things that I would have taken care of in the absence of the pointers discussed by you regarding such situation. It was before a very hard circumstance in my view, nevertheless spending time with your skilled strategy you handled it took me to weep over fulfillment. I’m grateful for the work and trust you recognize what a great job you happen to be getting into teaching people today all through a web site. Most likely you have never come across any of us.
I got what you mean , thanks for putting up.Woh I am delighted to find this website through google. “If one does not know to which port one is sailing, no wind is favorable.” by Seneca.
Thanks , I’ve recently been looking for info approximately this subject for a long time and yours is the greatest I’ve discovered till now. But, what in regards to the conclusion? Are you certain about the supply?
https://www.electricpercolatorcoffeepot.com/a-battery-operated-coffee-pot-lets-you-savor-coffee-on-the-go/
Highly descriptive blog, I loved that bit. Will there be a part 2?