Dikt fra DEN KLARE TONEN (1979)
SNØNATT
Jeg flyter gjennom snøen.
Endelig kom snøen
susende her
i mørket. Et hvitt budskap.
Brudesvøp.
Her ute er masse folk.
De faller i snøen.
Øyne blodige av is.
Lyset gjennom snøen,
skinnende hvitt.
Hester og barn ler.
Hundene bjeffer.
Folkene fryser og hopper.
Dampen av fersk hestemøkk
stiger mot himmelen.
Det er visst en verden av snø,
endelig og jeg faller
gjennom det hvite mørket.
Spor av fortida
og framtida er utvisket.
Hvert skritt er enslig
som bokstav på hvitt papir.
Vinteren – et lite lam,
ryster pelsen – hvor kom du fra
da du kom ut til oss?
I PASVIK
Sangmo, furusvane.
Naturen flyr uhindret i grenselandet.
Du kan gå på lette føtter gjennom årstidene
som legger lindrende omslag på dine tankesår.
Øynene hopper lystige som elvefisk og småfugler.
Naturen er kjær som din barndoms slagsmål;
blodige neser, skrubbsår,
glad og brutal uskyldighet. Et nakent menneske
uten gardiner eller guder, et arbeidende menneske
i naturen var begynnelsen,
nå er vi kommet svært langt.
Nå tenker jeg tilbake på tida før –
før grensene.
Hun fikk et sart sinn
av å leve i dette utstrakte landet –
og svaiende skritt.
Gråtende, hvitstammede bjørketrær
slynget grenene sammen
for aldri å skilles mer.
INNAFOR HUSETS SKALL
Jeg bor innafor glassruta,
bskyttende hinne
mellom meg og uværet,
mellom meg og alt
jeg kan se der ute
så lenge lyset varer.
Forsiktig rører jeg
med blikket
folk som går forbi,
krumme som knyttnever
i snøfokket.
Men er det mine folk?
Jeg vet ikke.
ENSOM INGEN
Fingrene mine klorer deg ut av papiret.
Et eventyr laget jeg, et fortryllet slott.
Jeg bygget deg i sola
den aller første morgen i verden –
sto du der:
ENSOM
Jeg sendte løpere ut med de fire vinder
for å hente ild, for du var så kald,
så kald var du under mine kyss.
Men her er jo:
INGEN
Jeg krysser armene over hodet
og bærer nederlaget forsiktig til sjøen.
PRINSEN BEFRIDD
Gikk ut for å finne prinsen,
streifet om på veiene,
fant et brev og et kjærtegn
som fløytetoner i skogen.
– Sovedokker i speil,
mus og ekorn.
Dro innover i gylne trakter.
Fant et hemmelig sted
der rovdyr og dådyr lå sammen
i varm uskyld.
Men kongeriket fant jeg ikke,
min halve prins sover.
Mange kryssende veier å velge.
Tegn som pekte
fram og tilbake.
– Sovedokker i speil,
mus og ekorn.
Da møtte jeg en rautende kalv
gjenglemt alene ute.
Vi bandt de vakreste bånd
av vennskap i lange år
og vanskelig lende.
Vi støttet hverandre
mens vi vokste
og ble sterke og listige.
Livet førte oss fram mot dagen
da vi skulle finne slottet
og drepe kongen,
vekke prinsen med et kyss
og se ham utvide seg foran øynene våre
til et helt menneske.
GRESSKARMANNEN
Er han vidunderlig
ung, slik han er merkelig,
lys?
Er han det
fordi jeg vil?
Mange år
i mellomverdenen
vandret jeg, mens han
gikk ut i vingen
og sådde
for å bli
gresskarmannen.
Sola varmet grønt
og friskt,
kunnskap vokste
som gresskar.
Uskyldige gule mann.
EN FØLELSE
Veversken sitter og slår
timer, dager, uker.
Billedveven vokser
til en stor flate
av hvitt garn
bare brutt av tre svarte bokstaver.
Der står det: H A T
HJERTET
Su snitter, åpner
og ser:
Innerst i kroppen,
en varm, rød klump
som dunker
for livet.
VEIENES ENDEPUNKT
Her
er veienes endepunkt;
hos langlemmede trær –
barbeinte vandrere
i tusen mil og tusen år.
Her utviskes
menneskekulturens ansikt
og forsvinner i skyggene.
Skogsdyra samtaler lavmælt
om dette.
ALHAMBRA ERINDRING
Jeg går til Alhambra
i mine regnvåte klær, i Alhambras springvann
fins all verdens rislende musikk.
Jeg husker de forsteinede menn i Europas gamle parker
og mine negler som krampaktig rispet i marmorplater.
Jeg ville fylle hendene med rødt blod
og sprute det utover Europas eldgamle ansikter.
Jeg husker de pesende løvene i de hete dyrehagene.
Jeg husker den hvite byens grå og fattige innbyggere.
De mørke øynene skurte ansiktet mitt
rent og frysende i hver liten gate.
Jeg søkte ly for regnet i katedralens tomme himmel
og der forsto jeg at ensomt er alt liv
på jorda og i himmelen.
Så gikk jeg til Alhambra
i mine regnvåte klær, i Alhambras springvann
fins all verdens rislende musikk.
SANNHET
Sannheten for fuglen
som fløy rett i vindusruta.
Sannheten i barnas grenseløse spørsmål.
Galgens sannhet
og trapeskunstnerens
og astronautens.
Det er allerede tidlig neste høst.
De oppblussende fargene skriker:
Ettere oss blir det mørkt!
VERDIER
Jeg liker det som er sant
og det som er nyttig
og det som er vanvittig.
Jeg lager en norm:
Det er ingen vits i
å lyge.
Sannheten er synlig.
Du kan ta på den.
JORDAS BARN
Visuelt,
sensuelt, ja, fysisk
er Verdens Bilde.
Teoriene er verdens fantastiske barn.
Syndige blomster, ja,
men ikke onde.
UTFORSKENDE ORD
Vi trenger ord
som henter mening fram
fra tåkete landskap.
Fuktige etter oppholdet
dirrer de av en uvant
nesten heslig skjønnhet.
PÅ FOTTØYET
Språk er hardt
som gamle beksemstøvler.
Du må smøre og gni
og arbeide med dem lenge.
Men så er du godt rustet
til lange og strevsomme fotturer
høyt til fjells.
Vi trenger også språk
som kan danse på slettene
når befolkningen samler seg
i de lange, lyse juninettene.
DEN KLARE TONEN
Den klare tonen
opprørerne sendte ut
før de angrep despoten,
før de ble slaktet
i den påfølgende massakren.
Den lyse
håpefulle tonen.
ENDELIG KOMMER DE
Ut av mørket
myldrer mennesker
kledt i underlige drakter.
de bærer fakler, faner
transparenter, musikkinstrumenter,
utstoppede kjempedokker
og alle slags dyr.
De synger, vinker og danser.
Larmen stiger mot balkongen.
Jeg lener meg spent mot rekkverket
i mine nye klær.
Så løper jeg ned trappa og ut,
forsvinner i folkemengden.
INNERST I VERDEN
Kjærligheten
trenger ned i jorda
som blod,
gjennomborer verdensrommet
som piler.
Kjærlighet
flyter inn i alle revner
som vann,
fyller alle hulrom
som luft,
brenner og renser
eller forkuller og ødelegger
som ilden.
Skaper nye, grønne spirer
hver vår
som jorda.