Dikt fra TVEEGGET ENGEL (1988)
(baksidetekst)
Livet er
et tveegget sverd
båret av tvetydige engler
Under rene hvite og svarte vinger
skjuler de sine lurvete og lumske sider
Dikt er brev, bønner, besvergelser
sendt ut i kretsløpet verden
Vi skriver livet tekst på dødens hvite kontekst
Mellom tegnene kan vi kjenne nærværet av
et inntrengende fravær som vi fyller
med strålende, skrålende bilder
til tausheten lukker munnen om oss
Det blinkende sverdet slår
med vingene
og forsvinner
TEKSTENS SPETAKKEL
Jeg kjører isdronning
Jeg kjører isdronning gjennom vinterhav
med lånte reinsdyr over frosne bølger
Himmelmørket flommer gjennom stjernehår
Nordlyssverd er trukket foran lysets
kamp om mørkets kjærlighet, pulken farer
bort fra vinterhjertet kaldt og lammende
Jeg hører vinterkongen er blitt rasende
han knaser istapper av hus og stjerner
og skjærer himmelfrost, for han kan bite
med kvasse fjelltagger i snøens bryst
Han jager mørkets elskov med sin pisk
og jeg er isberuset, rød i kjakene
av hissig vinterfeber, stjernetagger verker
under huden, krystallinske mineraler svettes ut
i dypet under klær og hårbelegg
der lyset venter avkledd som en brudgom
til mørket overgir seg helt og fullt og
dagen stiger strålende og klar i hodet
Her
Lyset lyser tidas brenninger
varmedisen henger skyblå
i blått, la årene som en gåte
såre seg selv, jeg har husket
og glemt nok, nå vil jeg være
her i dette jeg er
Hver morgen våkner
nye livlige dager, flott
Nå
I øyet har jeg bilder
som brenner fantastiske
dikt og forbannet flaks
uten fornuftige bestemmelser
Tankenes vaktsoldater
marsjerer bort
nå jeg har droppet
lysten til å vite alt
På tunga har jeg saltsmak
som prikker begjærlig
mitt sanseapparat
en hage av fornemmelser
Lystenes anarkister
myldrer fram
nå jeg har sluppet løs
min sugende uvitenhet
Slukt
Sprinklet i språkets desperasjon
gjennomsteinet ute og endelig uendelig myk
rir jeg tankenes svarthvit-tangenter som ville foler
i steile kast med vrinsk og spark
og manen som stryker mot vinden og lyset
Jeg er hjemme i denne hagen ingen eier
jeg gallopperer og sover i blomstrende ord
mulen favner og maler det kilende søte gresset
Slukt gjennom språkets varme fordøyelse
kommer jeg ut som dampende frukt
Kveld
Månen lyser som ei sol
Kvelden er en varm forglemmelse
Kroppen strekker alle sanser ut
i hjerterytmisk åpenhet mot verden
Brystet bryter bånd og løsner klærne
Pusten slippes ut blant frie fjell
Jeg skal avsted, jeg er på vei
til meg selv og alle jeg kjenner
Jeg vet jeg er alt og ingenting sikkert
det jeg trodde og ville var fåfengt
Alt som kan innfris og settes på spill
er fatalt og uskyldig, et kosmisk speil
Et smil med magnetiske tenner, jeg kommer
straks fram til mitt henførte hjem
Månen hvit som en flamme
har røde kinner i kveld
Stjernesans
Forført i denne henstand
skjer alt tilfeldig og slik det skal
Bunnløse skrik skremmer ikke
vannet, tårnhøye rop får svar
Jeg er ingen, bare svingninger
med tillatelse fra ei stjerne
til å fanges inn og utvides
i språket her, ei storartet stjerne
Hun sa: bare grensene dine
begrenser deg, logisk som en katt
Jeg har fått lattermilde vaner
i senga hver natt og hvorfor
skulle morgenen blomstre frost
mot denne sunne stjernesans
Etterpå
1
Natt med støvler i drømmen
et øye i strømmen av eksperimenter
I hagen av smadrete ord
flyter mitt blod rundt din hud
en tanke jeg har glemt
å forbinde med smerte
Brennende natthud hvisker i mørket
mot deg, hvem du er svarer
i språket der stillheten flagrer
mot de innerste ekko av glemte navn
hvisker i hånda som kaster
en tikkende bombe, skritt
på en veg ikke jeg men min vilje vet,
gjennom natta som jager og jager
i kroppens kjød
2
Hvordan jeg elsker
i virkelighetens, bevissthetens
strømmende handlinger, hvordan
mitt språk holder pusten i øret ditt
der stillheten står et sted i huden
og verden pulserer mot halsen
er jeg nesten spist
Likevel svelger jeg tingene tydelig
I leppene dine er andre ord som er snillere
mer som fugl eller skygge
Du vet det nå
saltet på tunga, smaken i øyet
etterpå
Sverd
Så varme strålende er solas fjell
Så dype hager blomstrer i min sjel
Så strengt og langsomt styrken brenner
Jeg skulle revet muren med min munn
Jeg skulle slått din avskjed med min åpne hånd
Jeg skulle smeltet jernjorda og smidd et sverd
Et enkelt sårbladet sverd av smerte
vi skulle delt
Ordet
(hommage a Sylvia)
Kniven i strupen roper
fra kjønnet som renner svart
blodet er mitt, jeg søler det bort
på ditt laken av hvit taktikk
magen vrir seg i kramper
til siste fødsel er utløst
Jeg er et verksted, du er et bord
med kniven skjærer jeg ut
ordet jeg elsket deg med
og spikrer det opp på et kors
tvinner et reip, er klar til å gå
men vegen er bratt, ordet tungt
jeg har dårlige sko, liten lyst
nakken er vond, jeg tørker munnen
med jord, prøver å glemme det
Det regner og jeg er tørst
hvor er de døve velgjerningenes hus
der godt matsøstre serverer rett
fra dampende stemmebånd
et dikt av nødvendigheter
og fyller de daglige sår
med forbindende språk
Ringer du har jeg ikke tid
jeg mistet følelsen der du sto
Slekt og ukjente skubber seg inn
er det min fulle hensikt de skal ta
saltet, brødet, alt jeg mangler
for å dempe ropet, stoppe blodet?
Det renner overalt som kjærlighet
Jeg visste ikke ordet var fatalt
Englene som svirrer
1.
Engelen i mitt hjem bak steinen
med rød lyslue og glassblomster i tennene
dansehud i øynene og flettverk av vinger
ler og ler og ler
og det skremmer meg
til jeg dør
2.
Du risper mine glatte overflater med lyst
Jeg reiser meg søvngjengersikkert
og setter musikken i drift
natt etter natt som avskjeder
Jeg har bygget og brent en engel, en iskyst
og elsket ingen
3.
En vimsete engel så nær
dagen som brenner vinger
ei hverdagsskjære, en sølvtyv
på jakt etter glitter
flaksende frekk med vippestjert
og svarthvite triks
gjetter dagens blinkende gåter
og åpner mitt blikk
mot den grådige høsten
der villrødmen blekner
hvit
og engelen faller
4.
Syk av å banke på svarte soler
lei av å synke i kuldas brennende glemsel
vondt å se med det stengte blikket åpent
smertepunktet dirrer og svir, et brennemerke
på oksens panne, jeg flyr i spiss
som en selvhenførende flamme
Engelen har forlatt meg
engelen fant meg ikke
Jeg skal falle
Tar du meg, tar jeg deg
eller nei, jeg beholder meg selv
jeg skal bruke meg til et eksperiment
jeg skal falle
et fall eksemplarisk og dypt
for alle som vet
hvor viktig det er – å falle ned
Falle hvor? I et hull så klart
som er mørkt og stumt
fylt av ormer og kryp
rottekrasling og flaggermusvinger
svovelpøler og edderkoppspinn
Er jeg gal?
Nei, dette er nyttig og sunt for forstanden
jeg måler skrekken og
møter jeg deg blir jeg glad
men du har så mye å ordne med lyset
og dagen som skinner fra a til å
Er du lei for det? Hva de andre vil si?
Noe viktig?
De andre må klare å falle selv
Spørsmål om ordene
Jeg elsker ordskulpturer og ord
plukket fram av blomstervillnisset
bak hagemuren til Hvorfor
Jeg nyter ord som saboterer reglene og
spillet jeg bærer som en skitten lommekam
Hva koster ordene, har jeg råd til dem?
Jeg oversvømmes av et ord som kvinne
og eksponeres skarpt i ordet mann
Jeg er et barn korsfestet til en bønn
Hvem har betalt og hvem kan kreve svar
når dommens munn har sprukket?
Hvem skriker naken foran ordet stum
og svarer meg andektig som et evangelium
at alt er åpenbart og gjennomsiktig
Verdens tale
Det er svære sprekker i klodens hud
Det hvisker dypt i mørke krypt
Lyder føres gjennom kabler og kanaler
Byen summer dette er konkret og faktisk
et stadig bråk fra underjordiske kloakker
Månen låner fjellet overjordisk teft
og lytter inn på himmelens spetakkel
der engler skråler grov- og helligheter
til krassere musikk enn harpespill
I dalen klinger eventyr om svarte hester
mosemyke hovers dumpe slag mot stein
Elefanter tramper gjennom glemte ting
Fjorden ligger sølvgrå blank som fisk
på dypet sender hvalene signaler til en søster
som har født på andre sida kloden
Jeg lytter med avsindig undring
og vet jeg trenger andre makters koder
for å fatte dette som besjeler hvalene
og lar dem samtale så vidt og dypt
så klart og skremmende som havet
Jeg er et fnugg i denne verdens tale
jeg drysser gjennom lufta over vannene
et sukk når kloden åpner munnene
og puster nye skapninger til skum
på verdens uutømmelige talestrøm
Sprøyt
Havdyr svømmer med kattsilkehud
i åpne bølger grønne som gud
blant flytende isflekker, sjeleskrik
Perleøyne klimprer på strenger
i nordlyssjøen som svarer med bårer
av pust og rop gjennom ekkohull
Ømhjertet hud er pansret mot hogg
fra tidas isflak skrudd inn eller ut
i horisontenes taggete himmelhjul
Dyrebrunst sprøyter ei sædstjerne ut
mot framtidas mulige skapelser
i din eller min eller klodens munn
Sang for kvelden
Gi oss vår daglige grovbrødstein
gi oss også en blåbærdram og
litt fiskelevertran
Og en sang for den syndige kvelden
som stokkes i kroppens lystne kabal
og drømmer oss våkne
Vi eter av himmelen dag etter dag
og blir sterke som ha
Min ekte datter
verden ung
Hun satte håret i en krans til fest
og kastet tårene til ulvene
Hun smidde sverdsjelen til gutt
og lånte fjær av tidas himmelfrosk
Hun raste ut og jaget stormene
hun kysset snøens hud begjærlig
Hun ville fly med alle ville
fugler, dyr og skygger, fritt
mot ulvekjeftens lys, med isbjørnfotens
merke på sitt minne, hun ville vinne
som om livet var en yngling blond
og friske og myk som stein
Hun vandret tvekjønnet på tvers av
grensene mot isens åpenlyse indre land
Hun ville være en av dem som dykker
hun ville bære døden som en smykkestein
Hun ville leve utspent over livet
finstilt som et instrument
mot verdens torturerte aldrende forstand
Hun ville pine grusomheten
med sin sterke nådelyse latter
Hun ville frelse gleden
fra den mektige fortvilelse
Rått
Hudløst, flådd, en dampende rå
betingelse, en ødeleggelse
til å slippe inn i, til å kaste ut av
innvollene, sprette opp språket direkte
i buken, blodige høstfest, raseriet
drypper rødt i den hvite snøen
Gud er din nabo, en slakter på besøk
Du elsker kjøttet rått og skåret presist
til åpning og visdom
KONTEKSTENS TAUSE MUSIKK
Utenfor
Alltid fødsel og død
trofast lyst og fortvilelse
dansende natt, nytelse og nød
Smillsom vakker bevissthet
født av den lyse død
og bekreftet av blodet
En forestilling for livet
lattervekkende trist og
forferdelig lett å forstå
Jeg elsker det selvmotsigende
sant og poetisk perfekt
som en forbrytelse
Demonene
En barndom sviktet og falt
hevngjerrige engler drysset som
svarte forutsigelser
Formørkede engehoder omringer
huset jeg bor i, vokser
med hensynsløs kraft
sprer seg som kreft
hånlige tunger fortærer
drømmen om utsprunget hageliv
Jeg blør en gang om måneden
som fra et sår
som fra en sorg
Myk som en blomst eller kvinne
for å mildne det harde nådeløse minnet
med ei offerskål
Jeg slår med ljåen til hendene svir
ryggen revner i skrik
og jeg blir mer og mer lik dem
Demonene er min begavelse
Jeg forstår jeg er utvalgt
og innesperret
Der det er
Kan ikke bo der
i mørket mot hjertet
som dunker med svarte flekker
Må komme ut og få sagt dette
selv om det ikke kan ses
og ikke høres
Så mørkt at det ikke berøres
av noe jeg vet
Jordmunn
Salmesangenes oppspadde munn
dirrende rustne sørgmodige toner
slikker mot kanten av hullet
der sko balanserer prekært
Savnet ble langsomt båret
og senket med blomster
Sorga drysser ut i en spade jord
til jord er du kommet fra jordas
arbeid som ydmyk sjel
Vår skyld er alltid stor!
Blodbitte ord, klumper i halsen
smuldrer som jord på tunga
Dødens kontekst
Hunden vimser og snuser i gamle spor
Ei sårfersk grav kastet opp talende jord
og lukket munnen om blomsterkranser
Tårer vasker og salter min ansiktshud
Hendene sprøyter vann over velfødd jord
Skyene seiler med likhvite brev – til gud
Ruvende grantrær vokter med ubehag
min tankes tomgang og svarløse nag
Jeg har en spade i hjertet, de kalte meg
Liv, jeg må grave i dødens kontekst
etter teksten jeg ikke kan lese
Far
Hva er sammenhengen:
Kroppen din i jorda – og min
elskedes tilfeldige knull?
Sammenhengen, far:
Hva er en mann?
Hvem er jeg?
Dette er slutten, far
og jeg skulle vært din far
fra begynnelsen
Hvitt, glatt ansikt
smilende kiste til dødens
orgelbrus, far, frelst
fra livets kjeft
som åt kroppen
med smuldrende glemsel
Jeg ser deg sluppet løs:
så fri, ingen aner hvor fri
far, min begynnelse, sæd
En motstand jeg ikke fatter
ei uønsket historie
din nedtrykte ømhet fortidde
Samliv kan ikke vaskes ut
av jord til jord
nå har du ingenting
Begjæret stengt inne
i ditt bortvendte blikk:
Min mor!
Jeg så din underkastelse
jeg rørte ikke din mildhet
i min kaldeste kulde:
svimmelt, Liv!
Fjern og fornektende
jeg nektet å elske deg dit
Du elsket det muntre og lyse
Jeg forsto, jeg forstår
utenfor meg bare hud
nå er du død
Så mye død din barndom
så mange døde å overleve
for mye å miste og jeg
for liten for din historie
Hva skulle jeg vokse med?
Jeg vokste aleine innover
omgitt av kroppen, så fritt
du aner ikke hvor fritt
Min viltvoksende tanke
smertefritt, ingen sår å slikke
bare tomheten som pep
Nå til sist den rene kroppen
smerte, mitt indre mørke
møter sitt skrik
Smuldrende far i livet
jorda er svart, endelig ferdig
Jeg skulle vært din far
og legger deg ned
som et barn jeg mistet tidlig
og nå har funnet død
Du som ikke kunne, i kjølig jord
mellom susende trær, susende sjel
salige, fattige fred
som jeg har slåss med forstanden
Nå vil jeg legge en følelse
ned på din grav – som svar
En bit av stillheten
Barndommen gråt sitt venterom
fullt av forsvinning
Sommeren ble en reise tilbake
til ingen
Sydende språk- og billedbrann
sved sine orgier inn
i høstens vandring til vinter
og kalde bein
Alt som ble skapt og ødelagt
var en forsvinning
Hull i munnen når stumheten
åpnet tunga og skar
et bit av stillheten
Dødens kraft
Dansende kropp i fjellenes klatrelys
blåsende hår og føtter lette av lokkerop
fra videre utsyn, klarere luft og større lys
Du er kjølig, brusende, fruktig
gir nye løfter om høyde, flukt og liv
Jeg synker i blodrød vin
Stormskygge slår inn mørkets vinduer
Jeg ramler ned kroppens kjellerbilder
til saltstamper fylt av fedrenes livsdeler
og forsyner meg av dødens kraft
Nomade
Hvite nomadiske tomhet
Lindrende åpen fredlyst
Duft av forsvinning
Drivende ren labyrint
Et hull i det reisende
Ingen steder
Når isen går mennesket
opp av dypet, ned i lyset
forherdet, aleine
Ingen svarer
Hvit i telefonen gaper
stumhetens kiste parat
mellom meg og ordene til alle
Det røde røret
summer av mulige linjer
og blodige forbindelser
På blått tastatur kneler
min kyske nonnefinger
i bøyd bønn om svar
fra skaperen som sa
at ordet var kjøtt
og babelske tårn av tunger
I svarte apparater telles
pulsslag, stilles diagnoser
på ringesignalet
Ingens hvite taushet svarer
Vekkerklokka døden
Døden spiller svarte
spill i drømmens masker
Søte engler drysser
hvit fortapt idyll
Trøsteren i dødens munn
er en byll som verker
Livet, hverdagstrett
leker ikke lenger snill
Vekkerklokka døden ringer
for å få meg våken
vis jeg vil
En hund etter frosten
Jeg var en hund etter frosten
Jeg knurret og gnagde isbeinet rent
Herren svingte pisken over ryggen
fastreimet gaulet jeg og skrek
da han parret meg med en av dem
Fødselen gjorde meg tilgjengelig
og åpnet varme ulvegap av hevn
Hvalpedrapet var en massakre
jeg glemmer aldri at jeg elsket dem
Jeg slepte liksleden med hvalper
over drivis i et indre Arktis
under nordlyssverd som slipte blålys
fram til tidas åpne munning
viste meg en ny vei hjem
til den stjernebitre, sylklare søtheten
Hull i himmelen
Jorda er et hull i himmelen
et hull som kaster skygge
Månen vipper på nippet av skyen
Vinden hvisker om himmelens hemmeligheter
Liv er å åpne ord på blanke sider
og investere i stjerner til etterlatte
Månen nikker og kommer for seint og tidlig
i rytmen vi lider av og elsker under
Himmelen har sin tomme leilighet
til å huse vår tvilsomme bønn
og gir alltid svar, det blir aldri stille
I guds ord uler vår hund mot sin grav
Til arbeid
Til arbeid i aske og sand
i fossiler og kadavere
under fjellets fot, til dødens hule
For å møte slektas knokkel
for å grave ut fortsettelsen
lete fram en bøyd og ydmyk følelse av gud
Hodet verker, blikke kalkulerer
skitne hender fingrer fram små harde ord
svetten strimer – ansiktet som blusser
storm og roser, tilhører en kvinne
Jeg har drømt meg selv i henne
farge livet med besluttsomhet og mot
Til dødens bilder kommer levende
imot meg, meg i henne
som var min forutsetning og min klode