i n g r i d j o n k e r:
R Ø Y K O G O K E R
utvalg og gjendiktning ved Liv Lundberg
i n n h o l d:
f r a ONTVLUGTING (1956) f r a UNNSLUPPET
(afrikaans) (norsk)
Ontvlugting Unnsluppet
By de Goodwood-tentoonstelling På utstilling i Goodwood
Dubbelspel Dobbeltspill
f r a ROOK EN OKER (1963) RØYK OG OKER
1. 1.
Swanger vrou Svanger kvinne
Ek herhaal jou Jeg gjentar deg
Ek het na die pad van my liggaam gesoek Jeg har lett etter kroppens vei
Ek het gaan soek na my eie hart Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte
Verlore stad Fortapt by
2. 2.
Intieme gesprek Intim samtale
3. 3.
Bitterbessie dagbreek Bittermandel daggry
4. 4.
Begin somer Kom sommer
Korreltjie sand Små sandkorn
Ladybird Ladybird
My pop val stukkend Dukken min faller og blir knust
5. 5.
Die kind wat doodgeskiet is Barnet som ble skutt og drept
deur soldate by Nyanga av soldater i Nyanga
By die dood van ´n maagd Ved en jomfrus død
6. 6.
Ek wil nie meer besoek ontvang nie Jeg vil ikke ta imot flere besøk
Bosveld Buskland
25 Desember 1960 25. desember 1960
Die lied van die gebreekte riete Sangen om de brukne sivrørene
Madeliefies in Namakwaland Tusenfryd i Namakwaland
Ons Vi
L´art poetique L´art poetique
f r a KANTELSON (1966) f r a SOLKANTRING
Gesig van die liefde Ansiktet til den elskede
Daar is net een vir altyd Det er bare én for alltid
Tokkelos Tokkelos
Gesprek op ´n hotelterras Samtale på en hotellterasse
Wandeling Spasertur
Hond Hund
Ek betreur jou Jeg bedrøves over deg
Hoe lank sal dit duur Hvor lenge vil det vare
As jy weer skryf Når du skriver igjen
Wagtyd in Amsterdam Ventetid i Amsterdam
Reis om die wêreld Reise verden rundt
Jou naam het ´n kinderkarretjie Navnet ditt har en liten barnevogn
Heimwee na Kaapstad Hjemlengsel til Cape Town
Mamma Mamma
Waterval van mos en son Vannfall av mose og sol
Met hulle is ek Jeg er med dem
Hierdie reis Denne reisen
fra ONTVLUGTING (UNNSLUPPET)
1956
Til Abr. H. Jonker
Unnsluppet
Fra dette Valkenberg slapp jeg unna
og tenker meg tilbake til Gordonbukta
Jeg leker med rumpetroll i bekken
og skjærer hakekors i villbusk-barken
Jeg er hunden som driver langs stranda
ensom tåpe bjeffende mot kveldsvinden
Jeg er sjøfuglen i sultne stup
og serverer døde netter til kveldsmat
Guden som skapte deg av vinden
så min lidelse fikk fullbyrdes i deg:
min kropp ligger skylt opp i tang og gress
på alle steder vi engang har vært
Valkenberg: nerveklinikk og mentalsykehus
Gordon Bay: idyllisk fiskerlandsby
På utstilling i Goodwood
De valgte meg og satte meg på trone
her jeg nå er buret inne
mens de ennå fri, daglig går forbi
uten å forstå min stumme gråt
Førsteprisen henger om halsen
men om kvelden lengter jeg meg syk
etter flokken, vekk fra deres tomme skryt
til støvet på høysletta i Karoo
der jeg står stolt mot kveldsvinden
som en av tusen uten navn
uten berømmelsens åk eller tørsten
og Førsteprisen festet til brystet
Dobbeltspill
Dobbeltspillet var en sann fornøyelse
narrestrekene, frasemakeriet
Det ene speilet i kammeret mitt
blinket glatt, det andre var sprukket
Du tror visst, Gud-mann, du loddet mine dyp
men jeg skal pine og plage deg
til du virrer fortumlet fra speil til speil:
Gud, hvis dette er henne, hvem er den andre…?
fra ROOK EN OKER (RØYK OG OKER)
1963
Til Uys Krige og Jack Cope
Svanger kvinne
Jeg ligger under skorpen av natt, syngende
sammenkveilet i avløpsrøret, syngende
og avkommet ligger i vannet
Jeg leker at jeg er barn:
stikkelsbær, stikkelsbær og røsslyng
Kukumakrankas, anis
og rumpetrollet glir
i strømmen av slim
i kroppen min
min skumhvite skikkelse
men avløp, å avløp
avkommet ligger i vannet
Ennå synger røde slimhinner blodsangen
til meg og gårsdagen
gårsdagen dingler fra hjertet
min vesle kalkunlapp, min vuggende verden
og hjertet mitt synger som en sikade
sikadehjertet synger som en sikade
men avløp, å avløp
avkommet ligger i vannet
Jeg leker at jeg er lykkelig:
Se som ildfluen gnistrer!
månesigden, en sitrende våt snute –
men når morgenen kommer, den haltende jordmora
kuldskjær og gråsprengt på de framrykkende åsdragene
støter jeg deg gjennom skorpen ut i dagslyset
å sørgende ugle, dagslysets store ugle
befridd fra skjødet mitt men besudlet
av tårene mine, besudlet
og smittet av jammer
avløp, å avløp
jeg ligger bevende, syngende
hva annet enn bevende
med avkommet under ditt vann…?
kukumakranka: khoi san navn for en sart, stjerneformet Kapplilje med duftende, spiselig frukt
Jeg gjentar deg
Jeg gjentar deg
uten begynnelse eller ende
gjentar jeg kroppen din
Dagen har en smal skygge
og natten gule kryss
landskapet er uten uttrykk
og menneskene stive talglys
mens jeg gjentar deg
med brystene mine
som etterlikner håndflatene dine
Jeg har lett etter kroppens vei
Jeg har lett etter kroppens vei
og fant bare ukjente sårmerker i støvet
spor etter brannete gnuer, elefanter og leoparder
avtrykk på den hvite stiens godt bevarte hemmelighet
å jeg ville bare kjenne skyggen din, steinbukk-kje
og den umerkelige vekten av din flyktende kropp
Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte
Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte
og lenge etter at jeg gikk meg vill
i dagene som dro forbi med fylte løvkroner
i himmelen blå av fjernhet og avstander
trodde jeg at jeg skulle finne hjertet
der jeg hadde holdt øynene dine
de to brune sommerfuglene
fast jeg så svalen fly opp
i skyggene stær
Fortapt by
I regnet som dro forbi
fjern dag og fortapt by
med eikenøtter med duer fylt av daggry
hoppet hendene som ekornunger
skvetne og sky men årvåkne
fjern dag og fortapt by
gjennom folkemengden kom du
med et enkelt smil
som fra en lang reise
og regnet som dro forbi
varmet seg mot kroppen min
regnet av røyk og oker
som duftet av dine renvaskede hender
av varme duer og den åpne
oransje valmuen på himmelen
Intim samtale
Du må ikke sove, se!
Bak gardinene begynner dagen å danse
med en påfuglfjær i hatten
*
Når du roper på meg fra strupen
åpnes et duggvått tråkk
i en gjengrodd skog
*
Jeg vet jo
at munnen din er et reir
fylt av fugleunger
*
Når du ler
er latteren din et oppskåret granateple
Le mer
så jeg kan høre hvordan granateplene ler
*
Da du var spebarn
luktet du sikkert
av geitebukk-kje
og blomster
*
Når du sover
er pannen din et berg
og tinningene
små lam i bergskrentene
*
Kroppen din er
tung av blod
og ryggen
en syngende gitar
*
Alle menn har et hode
en kropp
og to bein
de prøver å likne på deg
Bittermandel daggry
Bittermandel daggry
bittermandel sol
et speil er knust
mellom meg og ham
Ser jeg etter hovedvegen
for å holde meg til den
blir ordene hans borte
på små krokveier
Nåleskog erindring
nåleskog glemsel
mister jeg òg veien
tråkker jeg ut i smerten
Spraglete papegøye-ekko
juksemaker jukser meg
til jeg bedrøvelig
ser spottefuglen bryske seg
Ekko er ikke noe svar
et svar til alle og enhver
bittermandel daggry
bittermandel sol
Kom sommer
Til Simone
Kom sommer og sjøen
en ildkvede brutt åpen
himmelen som et barns
ballong
høyt over sjøen
Under parasollene
som stripete kjærlighet på pinne
menneskemaur
og den gavmilde latteren i bukta
har gylne tenner
Barn, med ditt gule lekespann
og den glemte fletta
munnen din er såvisst en liten bjelle
med lillebittetunge klokkekolv
Du spiller på sola dagen lang
som en ukulele
Små sandkorn
Små små sandkorn
småstein trillet i hånda
småstein stukket i lomma
blir kornete små og flate
Vesle sol stor i det blå
jeg lager deg om til et øye
blink i min kornete småstein
får klare seg her og nå
Spebarn skriker fra skjødet
intet i verden er stort
stille så stille le nå og prat
det er stille i Dødløpsgata
Vesle verden rund og klodeblå
jeg lager deg om til et sandkorn
lite hus med dør og to vinduskår
hageflekk med tusenfryd blå
Vesle fjærpil skutt ut
kjærlighet skrumper til intet
snekkeren spikrer en kiste
Jeg er klar for det store Ingenting
Kornete smått er mitt ord
korn av ingenting min død
Ladybird
Til min mor – en erindring
Glinsende oker
og en lysbrytning
fra sjøen
I bakgården
et sted mellom klessnora
og det bugnende granatepletreet
latteren din og morgenen
livlig og liten
som en marihøne
falt ned på hånda
Dukken min faller og blir knust
Skyggen advarer gata
dinglende ut fra en høy balkong
gjennom luftas spredte jakarandatrær
skyggen advarer sola
gjennom sangen fra blikkfløyta
et fall mot den larmende gata
dukken med navn som en kropp
kunne snakke helt som et menneske
Dukken min skutt som en spurv
tatt på kornet i vinduskarmen
eller var det vinden fra det fjerne
eller var det min egen hånd
Dukken min falt da sola ringte
med bronseklokka på himmelen
da skyene hvitkalket muren
falt skyggen tilbake inn i den
Skyggen advarer sola
porselen under en fjern himmel –
hvis jeg skulle falle fra en høy balkong
hvis jeg skulle bli knust – så jeg òg slik ut?
Barnet som ble skutt og drept av soldater i Nyanga
Barnet er ikke dødt
barnet løfter nevene mot moren
som roper Afrika roper ut angen
av frihet og høyslette
i det beleirede hjertets innfødte sektorer
Barnet løfter nevene mot faren
i opptoget av generasjoner
som roper Afrika roper ut angen
av rettferdighet og blod
i den væpnede mostandens gater
Barnet er ikke dødt
ikke i Langa ikke i Nyanga
ikke i Orlando ikke i Sharpeville
ikke på politistasjonen i Philippi
der han ligger med en kule i hodet
Barnet er skyggen av soldatene
på vakt med geværer, panserbiler, batonger
barnet er tilstede i alle lovgivende forsamlinger
barnet kikker inn husvinduene inn i mødrenes hjerter
barnet som bare ville leke i sola i Nyanga er overalt
barnet er blitt en mann som rykker fram over hele Afrika
barnet er blitt en kjempe som reiser over hele verden
Uten pass
Diktet ble skrevet i mars1960 etter massakren på anti-pass-demonstranter i Sharpville
Ved en jomfrus død
Jeg skal fortelle ham at du ikke døde
Han med kropp som en slagmark skal få vite det
slik at hendene alltid skal få gripe morgenrødens epler
Han skal skritte ut i gater uten slaghull i veidekket
og vite hvor han skal lete etter hjertet sitt under dagsavisene
vite hvor han skal finne hjertet under slagghaugene
kompisene vinkrukkene teatermanuskriptene
Bilene skal bremse opp og drapsmennene
stikke knivene tilbake i slirene lysene
skal kaste et knippe gule kors når han krysser gata
Folk skal kappes om å hylle ham
Han skal skride fram i ulastelig dress
Latteren hans skal likne en overdådig drueklase
hengende sval og lilla under vinløvet
smilet som imiterer fjerne smug og hvite husgavler
en havn uten krigsskip og en himmel uten flyruter
Han skal vite at du ikke døde
døden din var en barneforestilling
og kroppen din en vokal i ethvert ord
Jeg vil ikke ta imot flere besøk
Jeg vil ikke ta imot flere besøk
ikke med tekopper boerkaffe og slett ikke brennevin
jeg vil ikke høre hvordan de går og venter på flypostbrev
jeg vil ikke høre hvordan de ligger våkne i øyenhulene fordi
den andre sover vidt som horisonten over øyenbrynene
og hva vil jeg vite om de samme gamle plagene
den ene uten eggstokker den andre med blodkreft
barnet uten en lirekasse og den gamle mannen
som alt har glemt at han er døv
døden som slår til når trafikklyset viser grønt
menneskene som lever ved sjøen som i Sahara
livsforædere med dødens ansikt – og Guds
jeg vil bare reise alene med min ensomhet
som vandrestav
og tro at jeg ennå er enestående
Buskland
Jeg har alltid gått meg vill
på alle de små stiene, marula
Du er alltid et sted her omkring
Sang fylt av fugler
Grønt fylt av bladverk
Eller vinter, marula
Jeg skal alltid gjenkjenne deg
på alle sårmerkene
marula: en frukt med spesiell smak som vokser i busklandet nordøst i S-A, gir de fleste sørafrikanere velkjente assosiasjoner til et hett, tørt landskap med villbusker, gress, aper, impala-gaseller, marula. Apene eter marula, elefantene drikker seg fulle på gjæret marula – som i filmen Beautiful People
25 desember 1960
Ved DylanThomas´død
Sal 130 til høyre i korridoren
Klokka er fem om morgenen for melkekjerren
har kjørt forbi med hestene deres øyne glinsende
i gatelyktenes bajonetter
25 desember 1960
Barna sover
i julestrømpene mellom satelitter
lekehester revolvere og fløtekarameller
Sover før sola starter sirenene
før sommerfuglenes bombekastere
Sover i julestrømper og talglys
På Hospitalhøyden står en brennende busk
Sal 130 til høyre i korridoren.
”Visst hadde han drukket en flaske brennevin
og ligget flere timer i et surstofftelt
Du vet han var alkoholiker fra
sitt første glass.” (Se der, dagen
sikter lysmunningen inn mot byen!)
”Nåjo, men han hadde engang selv sagt
at han lengtet hjem til sin døde Gud.
Hans siste ord? Neei
han lå stille med øynene åpne.”
Sal 130. De har stelt ham
øynene lukket hendene allerede foldet
hele værelset som et løftet skjold
Og i vinduskarmen i silhuett mot lyset
kneleren i sin endeløse bønn
Kneleren, insekt som kan bli 16 cm langt, var San-folkets høyeste guddom
Sangen om de brukne sivrørene
Vinden fra Torwana-fjellene
har fanget fylt av mose
Hun bærer et sovende barn
hun siterer stjernene
med stemmen til de store hav
mot dagens hvite beingrind
Vinden fra Torwana-fjellene
fri for strender uten horisonter uten årstider
har ansiktet til alle mennesker
har verdens bitre mandel ved brystet
har gledens offerlam over skulderen
og alle soloppgangers bøddel i øynene
Vinden fra Torwana-fjellene
med fanget fylt av mose
bærer et sovende barn
bærer en natt fylt av tistler
bærer en død som ikke er dyster
og blåser gjennom de brukne sivrørene
Tusenfryd i Namakwaland
Hvorfor lytter vi ennå
etter svar fra tusenfrydene
til vinden til sola
hvor er det blitt av bubu-skrikene
Bak den lukkede panna
der kanskje enda en kvist faller
fra en druknet vår
Bak mine ord som falt i striden
Bak vårt splittede hus
Bak hjertet lukket mot seg selv
Bak piggtrådgjerdene, leirene, de infødte sektorene
Bak stillheten der ukjente talemål
faller som begravelsesklokker
Bak vårt sønderrevne land
sitter den grønne kneleren fra høysletta
og vi hører som i ørske
en liten blå tusenfryd i Namakwaland
noe svarer, noe tror, noe vet
Vi
slik skal du dø fra meg
som din spilte sæd
naken som vann blussende lys
som slutten
av april
som hender nakne
nydelig som forgjengeligheten
som det siste ordet
begredelig som blodet
ikke lite
kun
denne vesle døden
i morgen blussende lys vår fruktesløse
sæd i morgen
knekkes nye jomfruelige jenter
under blodets blomstring
i morgen
dør jeg og du
L´art poetique
Å oppbevare meg selv som en hemmelighet
i en døs av smålam og vinavskjær
Å oppbevare meg
i salutten til store skip
Å oppbevares
i en enkel erindrings vold
i dine druknede hender
å oppbevare meg selv i mitt ord
fra KANTELSON (SOLKANTRING)
1966
Til Simone
Ansiktet til den elskede
Ansiktet ditt er ansiktet til alle de andre
før deg og etter deg og øynene dine et rolig blått
daggry som nå og da bryter fram
skyenes hyrde
vokter av den hvite foranderlige skjønnheten
landskapet i din forklarte munn som jeg har oppdaget
bevarer smilets hemmelighet
som små hvite landsbyer bak fjellene
og pulsen din måler ekstasen
det er ikke snakk om begynnelse
det er ikke snakk om besittelse
det er ikke snakk om døden
ansikt som jeg elsker
ansiktet til den elskede
Det er bare én for alltid
Oker kveld og hendene dine
en vingård gjennom sommer og frost?
Regnets øyne over landet, men
det er bare én for alltid
Øyeblikk med din funklende kropp
ord uten tale – svikefullheten
i dine lysende hender, for
det er bare én for alltid
Den Ubønnhørlige grønne grøden
sådd, sommermodnet og skåret ned
okerjordens intense glød, å
det er bare én for alltid
Tokkelos
Vi ungene har lenge visst
at du næres av djevelbrygg
vi liker søtpoteter og soldugg
men hvert menneske har
sin egen elskling. I buskene
leker én med vann én med søle
fram til middagen da rødstrupen
og sola avrunder himmelen
Da ser vi ikke rynkene dine
latteren din av lys
da ser vi oss redde på det som lurer
bak ansiktets skyggeside
Redde for spotten redde for fliret
piler vi ut av buskene
vi ungene har lenge visst at de kaller
deg Elskling, tokkelos
Tokkelos: afrikansk lekende Gud, av og til uvennlig, viser seg for barn
også fruktbarhetsgud med penis like lang som kroppen
Samtale på en hotellterasse
Døden dunker bak øyeeplene som månen
Jeg hører at han rører seg bak brenningenes bulder
Jeg måler hans framgang i sporet til en snegl
Dagene faller som spurver ned i jorda
Og hvert ord bærer Intethetens åsyn
Vi, på den åpne terrassen, teller stjernenes jubelfest
Når du ler bryter arbeidernes rytmeslag ut i årene mine
Måler jeg dine øynes gjerninger mot horisonten
Hører jeg dagen snike seg forbi som et hemmelighetsfullt barn
Og skulle du spørre meg hva jeg alltid tenker på skulle jeg svare
Barn, en klatrerose eller et glass vann
Spasertur
Dagen, den gustne håndhilseren
står utenfor vinduet
Jeg er ikke redd ham!
Men se på det stygge trynet!
Denne morgen vil jeg spasere i min vesle hage
Jeg og bastardbikkja
Jeg vil plukke en rose til huset
Jeg vil rake hagejorda
Jeg er ikke redd deg!
Jeg ofrer deg ikke en tanke
Jeg har ikke gjort deg noe
At det svir i øynene dine?
Er din egen skyld!
Jeg er ikke redd deg!
Du rykker meg ut av søvnen
hver eneste morgen
som gjesper utenfor vinduet
Eier du ikke anstendighet?
Du kommer nøyaktig som lyset
og blunker de rødsprengte øynene dine
rett i fjeset på meg
Jeg ville skammet meg!
Joda, jeg var også barn
sola min røde klinkekule
å hvem vant den fra meg
på hvilken lekeplass, hvor er den blitt av…
Kom kjøter, hold deg bak meg!
Hund
Jeg ligger under din hånd – en kjøter
i den knurrende stillheten
under den jamrende månen
i kryssilden mellom stjernene, hun
fryktinngytende
hvit, kommer og går
(Jeg ville også gjerne jaget harer
over mitt eget karoo
over mine brennende sletter
fra oker til oker, å
de hvite slettene i hendene dine!)
I denne kveld skal jeg flekke tenner
og skakes i månens listige rytme
lytte til min sødme og fjernhet
mitt lengelydende glam
fra hundehuset; hvite måne, hvite baas
i natten.
Jeg bedrøves over deg
Jeg bedrøves over din utydelige kropp
blå som øynene dine utflytende og vid som havet
Hånden min av støv
kan ikke verge deg
kan knapt endre på veien
der de utrøstelige fottrinnene
skal finne hvile i sjøgress
Hånden min av støv
kan ikke trosse klippene
Men måkene kan
Hvor lenge vil det vare
Hvor lenge vil det vare
virkelighetens øyeblikk
uten vanvidd
i berøring med drømmen?
Når du skriver igjen
Når du skriver i dagboka igjen
glem ikke
å se det gylne løvet i sommersola
eller kanskje de blå villorkideene
på en av våre fraværende vandringer
mot Taffelberget
Jeg som har blandet blod med blodet til
kveldssola i Lisboa
har båret deg med meg som et speil
og jeg har skrevet deg
på ynkverdighetens
blanke ark
ditt navnløse ord
Når du skriver i dagboka igjen
glem ikke
å se i øynene mine
sola som jeg nå for alltid dekker
med svarte sommerfugler
Ventetid i Amsterdam
Jeg kan bare si at jeg ventet på deg
gjennom vestlige netter
på holdeplasser
i bakgater
ved kanaler
på flyplasser
og ved tårenes galge
Så kom du
gjennom Europas fortapte byer
jeg kjente deg igjen
jeg dekket bordet
med vin med brød med nåde
men du vendte meg uforstyrrelig ryggen
tok av deg fuglen din
la den fra deg på bordet
og uten å si et ord
med ditt eget smil
forlot du verden
fuglen = voël (afrikaans), slanguttrykk for penis
Reise verden rundt
Oliven reiser
trær vann
du med din kropp av bregner
drømmer i armene mine ved Seinens bredd
med din kropp
av hvite gavler
med din kropp
av bitter sol
i Barcelona
(etter tyrefektingene
siesta i hendene dine)
Reiser av stillhet
reiser av murer
reiser av marmor
kupletter av små
harde
ord
forgår
mens du
drømmer i vann bregner og sol
i armene mine ved Seinens bredd
gå ut
og befrukt jorden
Navnet ditt har en liten barnevogn
Til Uys Krige
Navnet ditt har en liten barnevogn
navnet ditt har et gutteaktig grin
og en plutselig plaskedam
Hva vil auksjonarius ta for navnet ditt?
Navnet som jeg roper gjennom tussmørket
Vær på vakt!
For du blir solgt
med bind for øynene
til borgerskapet
som en
gammel
hest
Forfatteren Uys Krige delte hus med Jack Cope i Clifton Bay
Hjemlengsel til Cape Town
Hun skjermer meg i sitt overdådige fang
Hun sier at strupen min ikke vil bli kuttet
Hun sier at jeg ikke vil bli satt i husarrest
Hun sier at jeg ikke vil dø av gallopperende kjærlighet
Hun vet ikke at jeg er sulten
Hun vet ikke at jeg er redd
Hun vet ikke at hanegal og husarrest følges ad
Hun er min mor
Med tekoppene sine legger hun Taffelberget øde
og hendene er kjølige som teskjeer..
Mamma
Mamma er ikke lenger et menneske
bare et et
hun kler på seg
hun går til frisøren
hun haster gjennom gatene
hælene hekter seg fast
hun snakker med psykiateren
som et vanlig menneske
hun hvisker fram ord
mon cheri
det har ingen klang
det er som et spøkelses
hvite hvisling
det har ingen farge
og det stikker seg vekk
det fniser fra heisesjakter
det myser gjennom brilleglass
det pønsker på noe
det er ubevæpnet
det er nakent som en afrikaner
det vil tro på mennesket
hva man enn kan si om en gud
Vannfall av mose og sol
Mosevannfall
solkantring
jeg
har
deg
kjær
mosevannfall
solkantring
hjerte-
tyv
tyv
mosevannfall
solkantring
fall
fall
fall
fort
fort
finne
i vannpytten
småstein
små ringer
klarhet
Du
mitt eget
ansikt
Jeg er med dem
Jeg er med dem
som misbruker sex
fordi individet ikke teller
med dem som drikker seg fulle
mot hjernens avgrunn
mot illusjonen at livet
engang var godt eller vakkert eller viktig
mot falskhetens hageselskaper
mot stillheten som banker i tinningene
med dem som gamle og fattige
strever med døden dagenes atombombe
med dem som neddopet på institusjonene
rystes av elektriske strømmer
gjennom sansenes fossestryk
med dem som har fått sine hjerter fjernet
som lyspærene i sikkerhetens trafikklys
med de fargede afrikanerne frarøvet alt
med dem som dreper
fordi hvert dødsfall på nytt bekrefter
løgnen om livet
og glem er du snill
rettferdigheten den finnes ikke
brorskapet den rene svindel
kjærligheten den har ingen rett
Denne reisen
Til Jack
Denne reisen som utvisker din skikkelse
sønderrevne blodengel kastet til hundene
dette landskapet er forlatt som min panne
Såret av rosen
Så gjerne jeg skulle sett deg løpe uten lenker
Så gjerne jeg skulle sett ditt ansikt åpent og fritt
ansiktet sprukket og livløst som leire
Såret av leiren
I avstandens netter uten øyne
gråt jeg for å se en ekte stjerne i hånda di
gråt jeg for å se den blå himmelen blå og høre
ett ord fra et mennenske
Bitre uekte engel med en flamme i munnen
jeg skal legge to svaleunger i armhulene dine
og streke et hvitt kryss over kroppen din
for mannen
som jeg engang trodde du var.
8. juni 1965