Røyk og oker

  

 

 

 

 

 

 

 

i n g r i d   j o n k e r:

 

R Ø Y K   O G   O K E R

 

utvalg og gjendiktning ved Liv Lundberg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

i n n h o l d:

 

f r a   ONTVLUGTING (1956)                                  f r a UNNSLUPPET

(afrikaans)                                                               (norsk)

Ontvlugting                                                               Unnsluppet

By de Goodwood-tentoonstelling                       På utstilling i Goodwood

Dubbelspel                                                               Dobbeltspill

 

f r a   ROOK EN OKER (1963)                                RØYK OG OKER

 

1.                                                                                 1.

Swanger vrou                                                          Svanger kvinne

Ek herhaal jou                                                         Jeg gjentar deg

Ek het na die pad van my liggaam gesoek       Jeg har lett etter kroppens vei

Ek het gaan soek na my eie hart            Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte

Verlore stad                                                             Fortapt by

 

2.                                                                                 2.

Intieme gesprek                                                     Intim samtale

3.                                                                                 3.

Bitterbessie dagbreek                                          Bittermandel daggry

4.                                                                                 4.

Begin somer                                                            Kom sommer

Korreltjie sand                                                        Små sandkorn

Ladybird                                                                    Ladybird

My pop val stukkend                                              Dukken min faller og blir knust

5.                                                                                 5.

Die kind wat doodgeskiet is                                Barnet som ble skutt og drept

deur soldate by Nyanga                                        av soldater i Nyanga

By die dood van ´n maagd                                    Ved en jomfrus død

6.                                                                                 6.

Ek wil nie meer besoek ontvang nie                  Jeg vil ikke ta imot flere besøk

Bosveld                                                                     Buskland

25 Desember 1960                                                            25. desember 1960

Die lied van die gebreekte riete                          Sangen om de brukne sivrørene

Madeliefies in Namakwaland                              Tusenfryd i Namakwaland

Ons                                                                            Vi

L´art poetique                                                          L´art poetique

 

f r a  KANTELSON (1966)                                      f r a  SOLKANTRING

 

Gesig van die liefde                                                Ansiktet til den elskede

Daar is net een vir altyd                                        Det er bare én for alltid

Tokkelos                                                                   Tokkelos

Gesprek op ´n hotelterras                                    Samtale på en hotellterasse

Wandeling                                                                Spasertur

Hond                                                                          Hund

Ek betreur jou                                                          Jeg bedrøves over deg

Hoe lank sal dit duur                                              Hvor lenge vil det vare

As jy weer skryf                                                      Når du skriver igjen

Wagtyd in Amsterdam                                          Ventetid i Amsterdam

Reis om die wêreld                                                Reise verden rundt

Jou naam het ´n kinderkarretjie             Navnet ditt har en liten barnevogn

Heimwee na Kaapstad                                          Hjemlengsel til Cape Town

Mamma                                                                     Mamma

Waterval van mos en son                                    Vannfall av mose og sol

Met hulle is ek                                                         Jeg er med dem

Hierdie reis                                                              Denne reisen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

fra ONTVLUGTING     (UNNSLUPPET)

1956

 

Til Abr. H. Jonker

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Unnsluppet

 

Fra dette Valkenberg slapp jeg unna

og tenker meg tilbake til Gordonbukta

 

Jeg leker med rumpetroll i bekken

og skjærer hakekors i villbusk-barken

 

Jeg er hunden som driver langs stranda

ensom tåpe bjeffende mot kveldsvinden

 

Jeg er sjøfuglen i sultne stup

og serverer døde netter til kveldsmat

Guden som skapte deg av vinden

så min lidelse fikk fullbyrdes i deg:

 

min kropp ligger skylt opp i tang og gress

på alle steder vi engang har vært

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Valkenberg: nerveklinikk og mentalsykehus

Gordon Bay: idyllisk fiskerlandsby

På utstilling i Goodwood

 

De valgte meg og satte meg på trone

her jeg nå er buret inne

 

mens de ennå fri, daglig går forbi

uten å forstå min stumme gråt

 

Førsteprisen henger om halsen

men om kvelden lengter jeg meg syk

 

etter flokken, vekk fra deres tomme skryt

til støvet på høysletta i Karoo

 

der jeg står stolt mot kveldsvinden

som en av tusen uten navn

 

uten berømmelsens åk eller tørsten

og Førsteprisen festet til brystet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dobbeltspill

 

Dobbeltspillet var en sann fornøyelse

narrestrekene, frasemakeriet

 

Det ene speilet i kammeret mitt

blinket glatt, det andre var sprukket

 

Du tror visst, Gud-mann, du loddet mine dyp

men jeg skal pine og plage deg

 

til du virrer fortumlet fra speil til speil:

Gud, hvis dette er henne, hvem er den andre…?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

fra ROOK EN OKER  (RØYK OG OKER)

1963

 

Til Uys Krige og Jack Cope

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Svanger kvinne

 

Jeg ligger under skorpen av natt, syngende

sammenkveilet i avløpsrøret, syngende

og avkommet ligger i vannet

 

Jeg leker at jeg er barn:

stikkelsbær, stikkelsbær og røsslyng

Kukumakrankas, anis

og rumpetrollet glir

i strømmen av slim

i kroppen min

min skumhvite skikkelse

men avløp, å avløp

avkommet ligger i vannet

 

Ennå synger røde slimhinner blodsangen

til meg og gårsdagen

gårsdagen dingler fra hjertet

min vesle kalkunlapp, min vuggende verden

og hjertet mitt synger som en sikade

sikadehjertet synger som en sikade

men avløp, å avløp

avkommet ligger i vannet

 

Jeg leker at jeg er lykkelig:

Se som ildfluen gnistrer!

månesigden, en sitrende våt snute –

men når morgenen kommer, den haltende jordmora

kuldskjær og gråsprengt på de framrykkende åsdragene

støter jeg deg gjennom skorpen ut i dagslyset

å sørgende ugle, dagslysets store ugle

befridd fra skjødet mitt men besudlet

av tårene mine, besudlet

og smittet av jammer

 

avløp, å avløp

jeg ligger bevende, syngende

hva annet enn bevende

med avkommet under ditt vann…?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kukumakranka: khoi  san navn for en sart, stjerneformet Kapplilje med duftende, spiselig frukt

 

Jeg gjentar deg

 

Jeg gjentar deg

uten begynnelse eller ende

gjentar jeg kroppen din

Dagen har en smal skygge

og natten gule kryss

landskapet er uten uttrykk

og menneskene stive talglys

mens jeg gjentar deg

med brystene mine

som etterlikner håndflatene dine

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har lett etter kroppens vei

 

Jeg har lett etter kroppens vei

og fant bare ukjente sårmerker i støvet

spor etter brannete gnuer, elefanter og leoparder

avtrykk på den hvite stiens godt bevarte hemmelighet

å jeg ville bare kjenne skyggen din, steinbukk-kje

og den umerkelige vekten av din flyktende kropp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte

 

Jeg gikk for å lete etter mitt eget hjerte

og lenge etter at jeg gikk meg vill

i dagene som dro forbi med fylte løvkroner

i himmelen blå av fjernhet og avstander

trodde jeg at jeg skulle finne hjertet

der jeg hadde holdt øynene dine

de to brune sommerfuglene

fast jeg så svalen fly opp

i skyggene stær

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fortapt by

 

I regnet som dro forbi

fjern dag og fortapt by

med eikenøtter   med duer fylt av daggry

 

hoppet hendene som ekornunger

skvetne og sky    men årvåkne

fjern dag og fortapt by

 

gjennom folkemengden kom du

med et enkelt smil

som fra en lang reise

 

og regnet som dro forbi

varmet seg mot kroppen min

regnet av røyk og oker

 

som duftet av dine renvaskede hender

av varme duer og den åpne

oransje valmuen på himmelen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Intim samtale

 

Du må ikke sove, se!

Bak gardinene begynner dagen å danse

med en påfuglfjær i hatten

 

*

 

Når du roper på meg fra strupen

åpnes et duggvått tråkk

i en gjengrodd skog

*

 

Jeg vet jo

at munnen din er et reir

fylt av fugleunger

 

*

 

Når du ler

er latteren din et oppskåret granateple

Le mer

så jeg kan høre hvordan granateplene ler

 

*

 

Da du var spebarn

luktet du sikkert

av geitebukk-kje

og blomster

*

 

 

Når du sover

er pannen din et berg

og tinningene

små lam i bergskrentene

 

*

Kroppen din er

tung av blod

og ryggen

en syngende gitar

 

*

 

Alle menn har et hode

en kropp

og to bein

de prøver å likne på deg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bittermandel daggry

 

Bittermandel daggry

bittermandel sol

et speil er knust

mellom meg og ham

 

Ser jeg etter hovedvegen

for å holde meg til den

blir ordene hans borte

på små krokveier

 

Nåleskog erindring

nåleskog glemsel

mister jeg òg veien

tråkker jeg ut i smerten

Spraglete papegøye-ekko

juksemaker jukser meg

til jeg bedrøvelig

ser spottefuglen bryske seg

 

Ekko er ikke noe svar

et svar til alle og enhver

bittermandel daggry

bittermandel sol

 

 

 

 

 

 

 

Kom sommer

Til Simone

 

Kom sommer og sjøen

en ildkvede brutt åpen

himmelen som et barns

ballong

høyt over sjøen

Under parasollene

som stripete kjærlighet på pinne

menneskemaur

og den gavmilde latteren i bukta

har gylne tenner

 

Barn, med ditt gule lekespann

og den glemte fletta

munnen din er såvisst en liten bjelle

med lillebittetunge klokkekolv

Du spiller på sola dagen lang

som en ukulele

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Små sandkorn

 

Små små sandkorn

småstein trillet i hånda

småstein stukket i lomma

blir kornete små og flate

 

Vesle sol stor i det blå

jeg lager deg om til et øye

blink i min kornete småstein

får klare seg her og nå

 

Spebarn skriker fra skjødet

intet i verden er stort

stille så stille le nå og prat

det er stille i Dødløpsgata

 

Vesle verden rund og klodeblå

jeg lager deg om til et sandkorn

lite hus med dør og to vinduskår

hageflekk med tusenfryd blå

 

Vesle fjærpil skutt ut

kjærlighet skrumper til intet

snekkeren spikrer en kiste

Jeg er klar for det store Ingenting

Kornete smått er mitt ord

korn av ingenting min død

 

 

 

 

Ladybird

Til min mor – en erindring                                         

 

Glinsende oker

og en lysbrytning

fra sjøen

 

I bakgården

et sted mellom klessnora

og det bugnende granatepletreet

latteren din og morgenen

livlig og liten

som en marihøne

falt ned på hånda

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dukken min faller og blir knust

 

Skyggen advarer gata

dinglende ut fra en høy balkong

gjennom luftas spredte jakarandatrær

skyggen advarer sola

 

gjennom sangen fra blikkfløyta

et fall mot den larmende gata

dukken med navn som en kropp

kunne snakke helt som et menneske

 

Dukken min skutt som en spurv

tatt på kornet i vinduskarmen

eller var det vinden fra det fjerne

eller var det min egen hånd

 

Dukken min falt da sola ringte

med bronseklokka på himmelen

da skyene hvitkalket muren

falt skyggen tilbake inn i den

 

Skyggen advarer sola

porselen under en fjern himmel –

hvis jeg skulle falle fra en høy balkong

hvis jeg skulle bli knust – så jeg òg slik ut?

 

 

 

 

 

 

 

Barnet som ble skutt og drept av soldater i Nyanga

 

Barnet er ikke dødt

barnet løfter nevene mot moren

som roper Afrika   roper ut angen

av frihet og høyslette

i det beleirede hjertets innfødte sektorer

Barnet løfter nevene mot faren

i opptoget av generasjoner

som roper Afrika   roper ut angen

av rettferdighet og blod

i den væpnede mostandens gater

 

Barnet er ikke dødt

ikke i Langa ikke i Nyanga

ikke i Orlando ikke i Sharpeville

ikke på politistasjonen i Philippi

der han ligger med en kule i hodet

 

Barnet er skyggen av soldatene

på vakt med geværer, panserbiler, batonger

barnet er tilstede i alle lovgivende forsamlinger

barnet kikker inn husvinduene inn i mødrenes hjerter

barnet som bare ville leke i sola i Nyanga er overalt

barnet er blitt en mann som rykker fram over hele Afrika

barnet er blitt en kjempe som reiser over hele verden

 

Uten pass

 

 

 

 

Diktet ble skrevet i mars1960 etter massakren på anti-pass-demonstranter i Sharpville

Ved en jomfrus død

 

Jeg skal fortelle ham at du ikke døde

Han med kropp som en slagmark skal få vite det

slik at hendene alltid skal få gripe morgenrødens epler

Han skal skritte ut i gater uten slaghull i veidekket

og vite hvor han skal lete etter hjertet sitt under dagsavisene

vite hvor han skal finne hjertet under slagghaugene

kompisene vinkrukkene teatermanuskriptene

Bilene skal bremse opp og drapsmennene

stikke knivene tilbake i slirene   lysene

skal kaste et knippe gule kors når han krysser gata

Folk skal kappes om å hylle ham

Han skal skride fram i ulastelig dress

Latteren hans skal likne en overdådig drueklase

hengende sval og lilla under vinløvet

smilet som imiterer fjerne smug og hvite husgavler

en havn uten krigsskip og en himmel uten flyruter

Han skal vite at du ikke døde

døden din var en barneforestilling

og kroppen din en vokal i ethvert ord

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vil ikke ta imot flere besøk

 

Jeg vil ikke ta imot flere besøk

ikke med tekopper boerkaffe og slett ikke brennevin

jeg vil ikke høre hvordan de går og venter på flypostbrev

jeg vil ikke høre hvordan de ligger våkne i øyenhulene fordi

den andre sover vidt som horisonten over øyenbrynene

og hva vil jeg vite om de samme gamle plagene

den ene uten eggstokker den andre med blodkreft

barnet uten en lirekasse og den gamle mannen

som alt har glemt at han er døv

døden som slår til når trafikklyset viser grønt

menneskene som lever ved sjøen som i Sahara

livsforædere med dødens ansikt – og Guds

 

jeg vil bare reise alene med min ensomhet

som vandrestav

og tro at jeg ennå er enestående

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Buskland

 

Jeg har alltid gått meg vill

på alle de små stiene, marula

Du er alltid et sted her omkring

 

Sang fylt av fugler

Grønt fylt av bladverk

Eller vinter, marula

 

Jeg skal alltid gjenkjenne deg

på alle sårmerkene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

marula: en frukt med spesiell smak som vokser i busklandet nordøst i S-A, gir de fleste sørafrikanere velkjente assosiasjoner til et hett, tørt landskap med villbusker, gress, aper, impala-gaseller, marula. Apene eter marula, elefantene drikker seg fulle på gjæret marula – som i filmen Beautiful People

 

25 desember 1960

Ved DylanThomas´død

 

Sal 130 til høyre i korridoren

Klokka er fem om morgenen for melkekjerren

har kjørt forbi med hestene   deres øyne glinsende

i gatelyktenes bajonetter

25 desember 1960

Barna sover

i julestrømpene mellom satelitter

lekehester revolvere og fløtekarameller

Sover   før sola starter sirenene

før sommerfuglenes bombekastere

Sover i julestrømper og talglys

På Hospitalhøyden står en brennende busk

Sal 130 til høyre i korridoren.

”Visst hadde han drukket en flaske brennevin

og ligget flere timer i et surstofftelt

Du vet han var alkoholiker fra

sitt første glass.” (Se der, dagen

sikter lysmunningen inn mot byen!)

”Nåjo, men han hadde engang selv sagt

at han lengtet hjem til sin døde Gud.

Hans siste ord? Neei

han lå stille med øynene åpne.”

Sal 130. De har stelt ham

øynene lukket hendene allerede foldet

hele værelset som et løftet skjold

 

Og i vinduskarmen i silhuett mot lyset

kneleren i sin endeløse bønn

 

Kneleren, insekt som kan bli 16 cm langt, var San-folkets høyeste guddom

Sangen om de brukne sivrørene

 

Vinden fra Torwana-fjellene

har fanget fylt av mose

Hun bærer et sovende barn

hun siterer stjernene

med stemmen til de store hav

mot dagens hvite beingrind

 

Vinden fra Torwana-fjellene

fri for strender uten horisonter uten årstider

har ansiktet til alle mennesker

har verdens bitre mandel ved brystet

har gledens offerlam over skulderen

og alle soloppgangers bøddel i øynene

 

Vinden fra Torwana-fjellene

med fanget fylt av mose

bærer et sovende barn

bærer en natt fylt av tistler

bærer en død som ikke er dyster

 

og blåser gjennom de brukne sivrørene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tusenfryd i Namakwaland

 

Hvorfor lytter vi ennå

etter svar fra tusenfrydene

til vinden til sola

hvor er det blitt av bubu-skrikene

 

Bak den lukkede panna

der kanskje enda en kvist faller

fra en druknet vår

Bak mine ord som falt i striden

Bak  vårt splittede hus

Bak hjertet lukket mot seg selv

Bak piggtrådgjerdene, leirene, de infødte sektorene

Bak stillheten der ukjente talemål

faller som begravelsesklokker

Bak vårt sønderrevne land

 

sitter den grønne kneleren fra høysletta

og vi hører som i ørske

en liten blå tusenfryd i Namakwaland

noe svarer, noe tror, noe vet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi

 

slik skal du dø fra meg

som din spilte sæd

naken som vann   blussende lys

som slutten

av april

som hender   nakne

 

nydelig som forgjengeligheten

som det siste ordet

begredelig som blodet

ikke lite

kun

denne vesle døden

 

i morgen blussende lys    vår fruktesløse

sæd   i morgen

knekkes nye jomfruelige jenter

under blodets blomstring

i morgen

dør jeg og du

 

 

 

 

 

 

 

 

 

L´art poetique

 

Å oppbevare meg selv som en hemmelighet

i en døs av smålam og vinavskjær

Å oppbevare meg

i salutten til store skip

Å oppbevares

i en enkel erindrings vold

i dine druknede hender

å oppbevare meg selv i mitt ord

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

fra  KANTELSON        (SOLKANTRING)

1966

 

Til Simone

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ansiktet til den elskede

 

Ansiktet ditt er ansiktet til alle de andre

før deg og etter deg og øynene dine et rolig blått

daggry som nå og da bryter fram

skyenes hyrde

vokter av den hvite foranderlige skjønnheten

landskapet i din forklarte munn som jeg har oppdaget

bevarer smilets hemmelighet

som små hvite landsbyer bak fjellene

og pulsen din måler ekstasen

det er ikke snakk om begynnelse

det er ikke snakk om besittelse

det er ikke snakk om døden

ansikt som jeg elsker

ansiktet til den elskede

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er bare én for alltid

 

Oker kveld og hendene dine

en vingård gjennom sommer og frost?

Regnets øyne over landet, men

det er bare én for alltid

 

Øyeblikk med din funklende kropp

ord uten tale – svikefullheten

i dine lysende hender, for

det er bare én for alltid

 

Den Ubønnhørlige grønne grøden

sådd, sommermodnet og skåret ned

okerjordens intense glød, å

det er bare én for alltid

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tokkelos

 

Vi ungene har lenge visst

at du næres av djevelbrygg

vi liker søtpoteter og soldugg

men hvert menneske har

 

sin egen elskling. I buskene

leker én med vann én med søle

fram til middagen da rødstrupen

og sola avrunder himmelen

 

Da ser vi ikke rynkene dine

latteren din av lys

da ser vi oss redde på det som lurer

bak ansiktets skyggeside

 

Redde for spotten redde for fliret

piler vi ut av buskene

vi ungene har lenge visst at de kaller

deg Elskling, tokkelos

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tokkelos: afrikansk lekende Gud, av og til uvennlig, viser seg for barn

også fruktbarhetsgud med penis like lang som kroppen

Samtale på en hotellterasse

 

Døden dunker bak øyeeplene som månen

Jeg hører at han rører seg bak brenningenes bulder

Jeg måler hans framgang i sporet til en snegl

Dagene faller som spurver ned i jorda

Og hvert ord bærer Intethetens åsyn

 

Vi, på den åpne terrassen, teller stjernenes jubelfest

Når du ler bryter arbeidernes rytmeslag ut i årene mine

 

Måler jeg dine øynes gjerninger mot horisonten

Hører jeg dagen snike seg forbi som et hemmelighetsfullt barn

Og skulle du spørre meg hva jeg alltid tenker på skulle jeg svare

 

Barn, en klatrerose eller et glass vann

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spasertur

 

Dagen, den gustne håndhilseren

står utenfor vinduet

Jeg er ikke redd ham!

Men se på det stygge trynet!

Denne morgen vil jeg spasere i min vesle hage

Jeg og bastardbikkja

Jeg vil plukke en rose til huset

Jeg vil rake hagejorda

Jeg er ikke redd deg!

Jeg ofrer deg ikke en tanke

Jeg har ikke gjort deg noe

At det svir i øynene dine?

Er din egen skyld!

Jeg er ikke redd deg!

Du rykker meg ut av søvnen

hver eneste morgen

som gjesper utenfor vinduet

Eier du ikke anstendighet?

Du kommer nøyaktig som lyset

og blunker de rødsprengte øynene dine

rett i fjeset på meg

Jeg ville skammet meg!

 

Joda, jeg var også barn

sola min røde klinkekule

å hvem vant den fra meg

på hvilken lekeplass, hvor er den blitt av…

 

Kom kjøter, hold deg bak meg!

 

 

Hund

 

Jeg ligger under din hånd – en kjøter

i den knurrende stillheten

under den jamrende månen

i kryssilden mellom stjernene, hun

fryktinngytende

hvit, kommer og går

 

(Jeg ville også gjerne jaget harer

over mitt eget karoo

over mine brennende sletter

fra oker til oker, å

de hvite slettene i hendene dine!)

 

I denne kveld skal jeg flekke tenner

og skakes i månens listige rytme

lytte til min sødme og fjernhet

mitt lengelydende glam

fra hundehuset; hvite måne, hvite baas

i natten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg bedrøves over deg

                                                              

Jeg bedrøves over din utydelige kropp

blå som øynene dine utflytende og vid som havet

Hånden min av støv

kan ikke verge deg

kan knapt endre på veien

der de utrøstelige fottrinnene

skal finne hvile i sjøgress

Hånden min av støv

kan ikke trosse klippene

 

Men måkene kan

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor lenge vil det vare

 

Hvor lenge vil det vare

virkelighetens øyeblikk

uten vanvidd

i berøring med drømmen?

 

 

 

 

 

Når du skriver igjen

 

Når du skriver i dagboka igjen

glem ikke

å se det gylne løvet i sommersola

eller kanskje de blå villorkideene

på en av våre fraværende vandringer

mot Taffelberget

Jeg som har blandet blod med blodet til

kveldssola i Lisboa

har båret deg med meg som et speil

og jeg har skrevet deg

på ynkverdighetens

blanke ark

ditt navnløse ord

Når du skriver i dagboka igjen

glem ikke

å se i øynene mine

sola som jeg nå for alltid dekker

med svarte sommerfugler

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ventetid i Amsterdam

 

Jeg kan bare si at jeg ventet på deg

gjennom vestlige netter

på holdeplasser

i bakgater

ved kanaler

på flyplasser

og ved tårenes galge

 

Så kom du

gjennom Europas fortapte byer

jeg kjente deg igjen

jeg dekket bordet

med  vin med brød med nåde

men du vendte meg uforstyrrelig ryggen

tok av deg fuglen din

la den fra deg på bordet

og uten å si et ord

med ditt eget smil

forlot du verden

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

fuglen = voël (afrikaans), slanguttrykk for penis

Reise verden rundt

 

Oliven   reiser

trær   vann

du med din kropp av bregner

drømmer i armene mine ved Seinens bredd

med din kropp

av hvite gavler

med din kropp

av bitter sol

i Barcelona

(etter tyrefektingene

siesta i hendene dine)

Reiser av stillhet

reiser av murer

reiser av marmor

kupletter av små

harde

ord

forgår

mens du

drømmer i vann bregner og sol

i armene mine ved Seinens bredd

gå ut

og befrukt jorden

 

 

 

 

 

 

 

 

Navnet ditt har en liten barnevogn

Til Uys Krige

 

Navnet ditt har en liten barnevogn

navnet ditt har et gutteaktig grin

og en plutselig plaskedam

 

Hva vil auksjonarius ta for navnet ditt?

 

Navnet som jeg roper gjennom tussmørket

Vær på vakt!

 

For du blir solgt

med bind for øynene

til borgerskapet

 

som en

gammel

hest

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forfatteren Uys Krige delte hus med Jack Cope i Clifton Bay

Hjemlengsel til Cape Town

 

Hun skjermer meg i sitt overdådige fang

Hun sier at strupen min ikke vil bli kuttet

Hun sier at jeg ikke vil bli satt i husarrest

Hun sier at jeg ikke vil dø av gallopperende kjærlighet

Hun vet ikke at jeg er sulten

Hun vet ikke at jeg er redd

Hun vet ikke at hanegal og husarrest følges ad

Hun er min mor

Med tekoppene sine legger hun Taffelberget øde

og hendene er kjølige som teskjeer..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mamma

 

Mamma er ikke lenger et menneske

bare et et

hun kler på seg

hun går til frisøren

hun haster gjennom gatene

hælene hekter seg fast

hun snakker med psykiateren

som et vanlig menneske

 

hun hvisker fram ord

mon cheri

det har ingen klang

det er som et spøkelses

hvite hvisling

det har ingen farge

og det stikker seg vekk

det fniser fra heisesjakter

det myser gjennom brilleglass

det pønsker på noe

det er ubevæpnet

det er nakent som en afrikaner

det vil tro på mennesket

hva man enn kan si om en gud

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vannfall av mose og sol

 

Mosevannfall

solkantring

jeg

har

deg

kjær

mosevannfall

solkantring

hjerte-

tyv

tyv

mosevannfall

solkantring

fall

fall

fall

fort

fort

finne

i vannpytten

småstein

små ringer

klarhet

Du

 

mitt eget

ansikt

 

 

 

 

Jeg er med dem

 

Jeg er med dem

som misbruker sex

fordi individet ikke teller

med dem som drikker seg fulle

mot hjernens avgrunn

mot illusjonen at livet

engang var godt eller vakkert eller viktig

mot falskhetens hageselskaper

mot stillheten som banker i tinningene

med dem som gamle og fattige

strever med døden dagenes atombombe

med dem som neddopet på institusjonene

rystes av elektriske strømmer

gjennom sansenes fossestryk

med dem som har fått sine hjerter fjernet

som lyspærene i sikkerhetens trafikklys

med de fargede afrikanerne frarøvet alt

med dem som dreper

fordi hvert dødsfall på nytt bekrefter

løgnen om livet

og glem er du snill

rettferdigheten   den finnes ikke

brorskapet   den rene svindel

kjærligheten   den har ingen rett

 

 

 

 

 

 

 Denne reisen

Til Jack

 

Denne reisen som utvisker din skikkelse

sønderrevne blodengel kastet til hundene

dette landskapet er forlatt som min panne

Såret av rosen

 

Så gjerne jeg skulle sett deg løpe uten lenker

Så gjerne jeg skulle sett ditt ansikt åpent og fritt

ansiktet sprukket og livløst som leire

Såret av leiren

 

I avstandens netter uten øyne

gråt jeg for å se en ekte stjerne i hånda di

gråt jeg for å se den blå himmelen blå og høre

ett ord fra et mennenske

 

Bitre uekte engel med en flamme i munnen

jeg skal legge to svaleunger i armhulene dine

og streke et hvitt kryss over kroppen din

for mannen

 

som jeg engang trodde du var.

 

8. juni 1965 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *