DEN ‘SKRIVBARE’ PROSESSEN.

 Av Liv Lundberg

I forbindelse med argumentasjon for og igangsetting av Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, har jeg fått følgende spørsmål: Hvilken pedagogikk har du lagt til grunn (for fagplanen)? Er den  basert på prosessorientert skriving? Min reaksjon på spørsmålet har vært dels uforstående, delt irritasjon. Hvordan kan skriving eller læring være ennet en prosessuell? Liksom det meste annet; slik som livet og historiens gang, produksjon og reproduksjon, kunnskap og kunst, alt drevet fram av oppfinnsomme nyvinnere og flittige etterfølgere, med utgangspunkt i et foreliggende materiale som noen har oppdaget og kan videreutvikle ut fra en plan, etter metoder, ved hjelp av teknikker og nye eller vel utprøvde redskaper til man har det ‘ferdige’ verk.

Er et slikt spørsmål styrt av en forestilling om statisk kunnskap og en mulig ‘instant’ overføring av denne? Er det resultatet av at kunnskap og kunst har skilt lag i historiens løp? Kunnskapen fornektet sin historisitet og fikk status som noe objektivt, nettopp ved å gjøre seg til kunstens motpol, dens antagonist, ved å redusere og avgrense kunstens domene til feltet for opplevelse. Til tross for deres felles opprinnelse i samme etymologiske ‘far og mor’: å kunne og å kjenne til eller kjenne (på kroppen) som sansning og følelse. Kanskje er også kjønn en søster eller bror i samme familie, alle greiner på erkjennelsens familietre. Men kunnskapen fornektet sine nærmeste og kalte seg ‘vitenskap’.

Dette er vel familiehistorie nå; kontakt er etablert mellom antagonistene? Ja, men ennå har den ‘sunne fornuft’ spesifikke fordommer om at kunnskaper saker man kan ta i bestittelse. I akademiske institusjoner lever angsten for ikke-evaluerbar (les: ikke-kvantifiserbar) læring. ‘Verket’ kan analyseres, men ikke det som foregår i verkstedet. Også mange forfattere ser diktergjerningen som magisk og uberørbar. Et forbausende samsvar i syn, sett på bakgrunn av tradisjonsrik, gjensidig mistro mellom analytikeren og dikteren. Slik bekrefter de hverandres posisjon.

Av pedagogiske hensyn kan man formulere en forskjell mellom: påstandskunnskap som noe man har (i sitt eie), og ferdighetskunnskap som noe man er (i stand til å frambringe). Påstander om fakta kan man lese seg til, mens ferdighet må oppøves over tid gjennom praktiske øvelser. Så nyttig et slikt skille enn kan være, opprettholder det avstanden mellom teori og praksis, mellom kunnskap og dens anvendelse, mellom produkt og prosess. Et skille som kan virke hemmende for alt skapende arbeid. Teori er noe mer enn begrepsapparater til å trimme tankene i. Teori er like gjerne en forskende holdning og en hengivelse såvel som en anstrengelse, på samme måte som kunstnerisk arbeid er det. I all praksis er dessuten nedfelt teoretiske forutsetninger som modeller og styrende prinsipper, utansett hvor ubevisste de er. Et mål for skriveutdanning må være å gjøre ubevisste styringer mer bevisste, slik at skriveren kan utvide sitt repertoar og øke valgfriheten uten å miste kontakten med den ubevisste, intuitive flyt.

 

Jeg har forsøksvis lånt Roland Barthes begrepspar om den ‘lesbare’ og ‘skrivbare’ tilnærming til teksten, som teoretisk støtte for den praktiske innsikt, at det intuitivt ‘skrivende’ har fundamental betydning for all litteratur-produksjon. Begrepene illustrerer også eksemplarisk skillet mellom analyse og syntese, mellom kunnskap som system og kunst som skapelse.

Barthes anskueliggjør begrepene ved hjelp av to bilder:

“Det sies at gjennom streng askese greier enkelte buddhistmunker å se et helt landskap i en liten hvit bønne”. Slik ville strukturalistene se alle verdens fortellinger i en eneste struktur, sier han. Ved å trekke modellen ut av hver fortelling, kunne de konstruere en narrativ struktur basert på alle modellene, og etterprøve strukturen (for verifisering) på hvilken som helst fortelling.

Et fånyttes strev, mener Barthes, for slik taper teksten sin forskjellighet (difference), som er tekstens artikulering av en uendelighet av tekster, språk og systemer, som noe ennå ikke avsluttet, i bevegelse, utskutt eller utsatt. Hver tekst er en måte forskjelligheten viser seg på. Hver tekst er likeverdig i kraft av sin forskjellighet, ikke ved sin likhet.

Den verdi som legges til grunn for evalueringen av den unike tekst, må derfor ha forbindelse med tekstproduksjonen (skriveprosessen, skriften som handling): Hvilken tekst kunne jeg ha lyst til å skrive, dvs. skrive om igjen, fremme som kraft i min verden? Det ‘skrivbare’ er aktivt og gjør leseren til tekstprodusent, deltaker i den skapende prosessen. Det ‘lesbare’ er passivt og gjør leseren til konsument av det ferdige tekstprodukt, og framhever tekstens vitenskapelige u-forskjellighet. I det ‘skrivbare’ transkriberer leseren teksten aktivt i dens forskjellighet.

Lesning er et arbeid (bearbeidelse) og kan ikke kontrolleres eller verifiseres av en utenforstående, objektiv instans. Det fins ikke annet bevis på en lesnings gyldighet enn kvaliteten på og gjennomføringen av dens egen systematikk. Den ‘skrivbare’ metoden er en fremadrettet, skrittvis analyse, langsom og spredt, undrende, tentativ, åpen for digresjoner, båret av en systematisk mangel på systematikk i strengere forstand. Denne lesningen er ingen plikt, men likner mer på en fest. Leseren er ikke en mistenksom snushane på sporet av det normbrytende, men en nysgjerrig og engasjert oppdagelsesreisende. Metoden undergraver tekstens tilsynelatende naturlighet ved ikke å respektere dens avsluttede helhet, men går i dialog med den og kan avbryte den midt i en setning, snakke i munnen på den, overdøve og overhøre dens betydninger, til og med glemme dem. Glemselen er en verdi som bekrefter tekstens uansvarlighet. Det er umulig å gi en komplett fortegn

else over tekstens betydninger. Den endelige sannhet om teksten er uoppnåelig. Sannheten kan ikke sies i sin helhet. Hele sannheten er jevngodt med døden. Hvor det er glemsel, er det liv. (Lacan)

I denne type lesning blir teksten å likne med en himmel, på samme tid flat og dyp, glatt, uten kanter og veimerker: Slik en augur* risser opp en fiktiv ramme med sin stav for i henhold til visse regler å tyde fuglenes flukt, slik streker leseren opp soner langs teksten for å observere betydningenes trekk, kodenes oppdukking og forsvinning, sitatenes gjennomreise. Det er en gest fylt av galskap og skjønnhet: “høytidelig å trekke opp en grense som det straks er ingenting igjen av, unntatt erindringen om en inndeling, og gi seg i kast med en fullstendig rituell og vilkårlig tilberedelse av mening”.

Kontrasten er slående mellom de to bildene: På den ene side buddhisten som stirrer seg til hallusinasjoner i den hvite bønnen, på den andre side auguren som tyder mønstret i fuglenes flukt gjennom rektangelet i stadig nye formasjoner, et mønster som er borte før man er ferdig med å ramme det inn. Buddhistens (strukturalistens) galskap er av det trauste, selvpinende slag: strukturene skal fram! Auguren (tekst-teoretikeren) opptrer teatralsk, som illusjonist, foran sine forbløffede tilskuere.

Barthes hevder ikke at det ikke fins regler og koder (han opererer selv med 5 i sin lesning av Sarrasine), bare at det er så mange av dem at ikke alle kan avdekkes i teksten, at en derfor kan oppnå større mangfold, ja, kvalitet, gjennom den ‘skrivbare’ lesningen, ved å hengi seg med stor grad av tillit til tekstens (språkets) betydningsproduksjon.

 

Dette mener jeg kan overføres fra tekstlesningen til tekstskrivingen. Den ‘skrivbare’ teksten er oss når vi skriver, selve produktiviteten i språket, der betydningene glir til og fra og mangfoldiggjøres gjennom spillet på og mellom signifikantene. Denne produktiviteten styrer skriften som svever mellom et mangfold av koder. Det er det ‘romaniske’ uten roman, poesien uten dikt, det ubestemt mulige i all tekst, i skriveprosessen som spiller/leker med skriften med den fortryllelse og vellyst dette kan innebære.

Et språklig, kommunikativt jeg kan gå inn i teksten slik den er skrevet eller i ferd med å bli skrevet, både som leser og skriver, og gjøre seg delaktig i dens betydningsproduksjon; bearbeide den og la seg bearbeide av den, fordi ‘jeg’ er tekstuell som den, konstituert som den av lag på lag av meninger.

Dette innebærer et språksyn som samtidig er et menneskesyn: Mennesket har ingen posisjon utenfor språket. Bevisstheten oppstår som språklige form(ulering)er. Å bli ‘seg selv’ er å komme til uttrykk i de språkformer man har til rådighet. Bevisstheten om å være et selv, er avhengig av en annen som ikke er det; et ‘du’. Polariteten mellom ‘jeg’ og ‘du’ (en indre og ytre instans) er reversibel: (jeg kan bli du og du kan bli jeg), som er selve betingelsen for at innlevelse og forståelse dvs. kommunikasjon er mulig.

Et slikt språk/menneske-syn tar brodden av alt snakk om skriveteknikker og leseteknikker, siden begrepet ‘teknikk’ i vanlig bruk forutsetter avstand mellom en uavhengig individualitet (utenfor språket), språket som objektivt manipulerbart tegnsystem og referansen (de objektive virkeligheter utenfor språket).

Å ta et slikt sprang ut i den ureine språklige materien kan synes dumdristig, men nettopp ved sine semantiske smitte-effekter utgjør språket et hav av kombinasjonsmuligheter som alltid er flere enn bevisstheten makter å overskue eller kontrollere. Det er i slike ‘taktile’ neddykkinger i havet av betydninger, at nye kontakter kan sluttes og det mysteriøse skje; at verk blir rikere, dypere og klokere enn sine forfattere.

 

Slik er det mulig å se på skriveprosessen: ikke som enkel skrivepraksis der litterære håndgrep basert på analytiske skjemaer, skal anvendes, men som kompleks bevegelse mellom en vellystig fest i det ‘skrivbare’ og dagen derpå’s nykternhet i det ‘lesbare’, i meditasjon over en ubevegelig hvit bønne, som et fast punkt på den store, blanke himmelen der fuglene har passert, men ikke uten å etterlate impresjoner på papiret av livets partikulære materiale, som i sin totalitet ikke kan rommes i en liten bønne.

I bevegelsen mellom disse to ytterpunkter blir litterære verk til, via mange trinn som går i ring, går seg vill i sære sløyfer, før de igjen finner veien. Skriveutdanning kan være et treningsprogram som bidrar til bedre orienteringsevne i dette uoversiktlige språklige terreng.

Det fins individuelle forskjelligheter med hensyn på hvor stor del av bevegelsen som kan foregå ubevisst eller ved full bevissthet; som skrift på papiret, idedannelser i hodet eller fysiske/emosjonelle reaksjoner. I alle fall er bevegelsen prosessuell, og i alle fall språklig – og kroppslig. For uansett hvor bundet bevisstheten er til språket, må dens basis være en jordisk bestembar posisjon. Under alt ‘ytre’ formspråk kommet til bevissthet, fins en ‘indre’ tanke eller intuisjon, styrt av eller sterkt påvirket av ubevisste eller førbevisste interesser. Et uformulert, men slett ikke taust grunnlag for ‘poetiske’ og ‘prosaiske’ preferanser, uttrykt ved rytmikk og klanger såvel som figurasjoners dannelse. Det kan antakelig styre såvel valg av tema som av genre.

Man kan ikke etter mitt syn, språkliggjøre og dermed relativere alle betydninger og betydningsdannelser, uten å fastholde menneskets kroppslige, naturlige basis. Ellers skjer fort en reduksjon: Levende kropper ‘går omkring’ og språker om at alt er tekst og dermed fiksjon. Livet blir en tekstuell påstand. Men kroppens organiske tale snakker annerledes utvetydig om sine basale behov. Dersom disse ikke ivaretas, forstummer språket.

Kroppen er en beholder for erfaringene som oppstår i tiden. Hjernens abstrakte programkarakter, hukommelsens neurale spor har f.eks. ingen tid. Skriveprosessen er bundet til tilblivelsens tid. Ikke bare tiden det tar å skrive, men tiden det tar å leve. Kan avleiringer av levd tid for eksempel avleses som sandkorn i tekstens glatte overflate? Kan tidens linjære løp avleses i tekstens topologi, ikke som diakron bevegelse, men synkront, som sandbanker i utløpet av en flod, slik som i naturen, en opphopning av tidenes produksjon? Evolusjonen er resultat av en tid så langsom sett fra vårt perspektiv, at den synes stillestående, evig.

 

 

 

 

ref.: Gundersen, Karin: Roland Barthes. Etapper i frans avantgardeteori 1950-1980. Oslo-89

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

* Augur (lat): ‘Fuglebetrakter’ – prestelig embetsmann i Roma ved slutten av 4. århundre e.k. Augurene utgjorde et av Romas mest ansette presteskap med 15 medlemmer utnevnt på livstid. De observerte og tolket tegn fra gudene etter et sett av regler som utviklet seg til en vidløftig augural-vitenskap. Deres embetsdrakt besto av en kort krumstav og en eiendommelig kappe med tverrstriper.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *