Dikt fra SPRÅKETS HUS HAR ÅPNINGER (1982)
jeg lærte
jeg lærte at tale
nu vil jeg lære at stamme
peer aage brandt
mamma, får vi lov til
å utvikle oss
tilbake til apene?
ingeborg og guro, 7 år
Mønstret som binder sammen
Begynnelsen er:
Et mønsker av organisk energi
der sub-atomiske partikler
danser uten kjente årsaker
danser med mange trinn
og store virkninger
alt vi ser og er og gjør
er virkninger – i den forstand
Enten slutter det også der:
I det sub-atomiske
når et tilstrekkelig antall
atomer er sprengt
Eller det forstetter:
I mønstret som binder sammen
alle nivåer i én forståelse
til en immanent naturlig gud
som er det hele
Kommentar til diktet trykt bakerst i diktsamlingen:
Mønster av organisk energi er en oversettelse av pattern of organic energy som er en oversettelse av det kinesiske tegnet for fysikk wu li. presentert i boka The Dancing Wu Li Masters, av Gary Zukav som sier: ” – the philosophical implication of quantum mechanics is that all of the things in our universe (including us) that appear to exist independently are actually parts of one allencompassing organic pattern, and that no parts of that pattern are ever really separate from it or from each other.”
Mønstret som binder sammen er oversettelsen av the pattern which connects – som er med Gregory Batesons ord: “a meta-pattern, a pattern of patterns”.
1. SPRÅKETS HUS
Å skape verden
Jeg gjenskaper verden
når jeg behendig utnytter
kjent språk i trygge svar
på gamle eller nye situasjoner
Jeg omskaper verden
når jeg uvant og frekt
svarer utrygt
på gamle eller nye situasjoner
Jeg skaper verden
når jeg snakker med naboen
og når jeg skriver et dikt
Mens naboen strømmer forbi og
etterlater vatn og bevegelse
i erindringa blir diktet til
steinen i elva navnet på fjellet
i horisonten stanset ut
i egenrådig form
Pipler det likevel bevegelse
ut av diktet
har jeg omskapt verden
Språkets hus
Språkets hus har åpninger
Lyset og vinden sender inn
striper av stjernestrødd univers
snøkrystaller og klorofyll
I huset bor menneskene
det er klart jeg bor også her
Huset har et blodig inventar
et delirium av vold og drap
likevel snakker språket
tilsynelatende normalt
Språklige dyr er vi
farkugere enn alle
grenseoverskridende
I huset bor alle jeg elsker
de kan ikke bo noe annet sted
Selv de som gnistrer poesi
vibrerer skoldhet lengsel
og spinner regnbuer av ømhet
selv barn
bærer huset i kroppen
ingen slipper unna
Mens vi ser hverandre dø
er vi nødt til å fange vind
stjerner og klorofyll
Opprør i språket
Jeg vil opprør i språket
Jeg vil skyte inn og flyte ut
svaie ubegrenset i begrepene
bøye sult og sæd og mor
vil være blank og motsatt
bortvendt anspent
uten ende
vil være uansvarlig mjuk
ei nyfødt barnehånd
som ingenting
være rusten oppbrukt
hamret i kultur
være motstridende
oppkast i historia
synkende ansikt
i vatn av tid og ord
Et oppløst språk
Vil føre et oppløst språk
ut i det ytterste
frigjort fra smerte
og feberhet struktur
ingen celledeling
eller symbolproduksjon
bare tynn tilværelse
vatn, jord
motstand mot forstand
nærmer seg uendelig
tankens forsterstreker
under blekblå hud
borte i det ufødte
blant myriadene
Interesser
Mine interesser er mangfoldige
vesener som tvinner seg om
min oppmerksomhet
jeg er min egen
sentrale metafor
Det er mine interesserte følelser
som vil få det siste ordet
i det siste bindet av mine samlede
økosystemiske landskap der
kreativitet er lik kjærlighet
det er ikke privat
det er uunngåelig
Mening er ei ramme jeg er innfødt i
som ikke står på mitt valg
jeg kan bare krafse ved grensene
på leting etter
en måte å lete på
Grenser er det alle steder
der en forskjell blir synlig
det er et forhold som oppstår
erkjennelsesteori
er alltid personlig
Ingen vitenskaper kan annet
enn å lese opp sine forklaringer
ingen mytologier gjør mindre enn det
Objektiv kunnskap finnes ikke
all informasjon er i bruk
(alt annet er støy)
Hvem som bruker hvilken kunnskap
hvordan den er kodet og fordelt
hvem som kan knekke kodene og
ta kontroll over kanalene
er viktig
Nøkler til den poetiske økonomi
i den indre erfaring
(det finnes ingen objektiv erfaring)
i et ubevisst språk
(den billedskapende prosess er ubevisst)
i tekstens teater
(tingens navn er forskjellig fra tingen)
i et skrik
(logikk er en dårlig forklaringsmodell
for årsak og virkning)
i den ville tanke
(vitenskap beviser aldri noe)
i folkets land
(kartet er ikke terrenget)
2 ÅPNINGER OG UTVEGER TIL DET NAVNLØSE
Det er ikke farlig
Det dreier seg om høydeskrekk
når du famler svimmelt
etter et håndtrykk
når føttene ikke har begrepet
sin plass på jorda, når
tyngdepunktet er forrykket
og sentrum usentrert
Når sirkelbevegelsene svirrer
i sentrifugal angst
tipper du lett over kanten
og har aldri trent på å falle
Du kolliderer med jorda
i nærhet og kontakt
får blå flekker hevelser og sår:
Et kart over språkløst terreng
Det er ikke farlig
det gjør bare vondt
Aikido
Kanetsuka sensei demonstrerer
ai – ki – do
Kroppens dype erkjennelse
Den indre kraften følger pusten
på vegen til bevegelsens fullkomne
har – mo – ni
En strålevifte av sirkelbevegelser
ut fra tyngdepunktets urokkelige
sen – t – rum
Angriperens kraft vendes mot
angriperen så han forstår:
Angrepet var en dårlig handling
Etter en oppvisning i den japanske
forsvarskunsten aikido i Tromsø, mars 1982
Selvfølgelig i sentrum
Zen-munker baker tåreløse grovbrød
former dem selvfølgelig i sentrum
rolige rundinger blir gylne i ovnen
sprø skorper rundt mjukt duftende varmt
Zen-munkene spiser brødet til tåreløs te
Bilder i pust og jord
Landsbyer med kirketårn
Mørke trær som skjelver i vind
Nakne kroppers høydedrag og søkk
Angstfylte rop og foldede hender
Vingeslag og dyrespor
I dypet av brønnen i rommet
Mellom fortid og framtid
En taus grunn for språket
Gåter du aldri glemmer
Svar på spørsmål ingen har stilt
Bildene ler av våre blikk
Våre hensikter og beregninger
Årsakslenker og sjølkontroll
Bildene sulter i sentrum av språket
Leker på bunnen av gråten
Jakter her i et møte
Under en lys grå himmel
Over utstrakte vidder og snø
Over mjuk mose og bjørkeskog
Bilder hogd i stein og fjell
Av lengsel og nødvendighet
For å styre drømmen
Dit folk arbeider sammen
Føder hverandre nært jorda
Bildene reiser i pust og jord
Gjennom rommet og tida
Mi skyld
Mi skyld er hjemløs og vill
Alle spor fører til sporfinneren
alle tegn betegner fravær
fra vide områder: sammenklemt
og lenge utsatt – sorg
i denne kroken av et revet hus
Vender tilbake til skogen til snøen
med avtrykk av dem som gikk foran
Jeg leter etter mi innerste skyld
mi jentehånd og ei forklaring
på vegen ut
Jorda er virvlende ør
Mitt liv naglet i ditt
slik fikk vi felles sår
og felles jord
jorda er svart vilje
og sug
Jeg nærmet meg deg
på en sammenheng av
mangel og lyst
Du kom ut av din avstand
og grep meg
jorda er virvlende ør
i rommet
I det lyset er du
et inntrengende mønster
uttømmende i meg
på jorda vokser barn
drømmer, kriger
og grenser for alt
Åpen, ufravendt
Utstrakte morgener, breddfulle
hengivne, seksuelle
Huden din på fingertuppene mine
framelsker meg i et regn av lyst
Skamløs og takknemlig
suger jeg din varme tid
Kroppen din er jord og frukt
jeg begraver mine røtter i deg
Salt sommer strømmer ut av deg
åpen ufravendt tar jeg imot
Ingen utsettelse lenger
Jeg har ingen utsettelse
lenger, det er nå og alltid
Trist dreier jeg etter vinden
lener meg mot strømmen
vaser til grensene
Hvis jeg virkelig skulle bøye meg
hvis jeg virkelig reiste meg opp
hvis jeg svaiet og danset
ydmykt på jorda
hvem ville sparke meg
hvem ville spytte på meg?
Spørsmålet er mitt alene
nå og alltid
Med hodet under armen
fornektet jeg tre ganger
det er noe med verden
jeg ikke tåler, en eneste
stor urett jeg ikke holder ut
Hvor kan jeg da plassere
min takknemlighet?
Jeg venter ikke lenger på svar
jeg har drukket og tømt en drøm
resten verker ømt
Jeg brenner inne og brenner ut
her eller aldri
På vegene til frigjøring
I
På den skamfulle vegen
De skoleflinke jentene
som lærte sine kjennetegn:
skyld og omsorg, mjukt
bedøvende et evig svar
en klam forventning om
å bli sett, berørt og tatt
klar til å dekke over
skammas ansikt
sporene etter kampen
brente nevroser i huden
stanken av avmakt
i egne overgitte indre
forvridde speilopprør
og egne undertrykte svar
deprimerte gjentakelser
over øde stubbmaker
febrilske budskap sendt
innover i svarte hull
og utover i tomheten
II
På den lange vegen
med tunge forseringer
over egen og andres
bratte angst og motstand
I uendelig skrittgang
trakk vi oss sjøl etter håret
mens hjertene hamret og
bitterheten flommet
På den møysommelige vandringa
til frigjøring uten endelig
konklusjon eller belønning
utover det helt uferdige
I denne nåderike tilstand
dyrekjøpt og sitrende
av skremmende uro
har vi fortjent oss sjøl
vår egen tid vårt eget rom
slik det åpner seg svimmelt
III
På denne skamløse vegen
forstår vi endelig vår lyst:
Våre elskere vil vi ha
men ikke deres voldtekter
ikke deres kontrollerte distanser
og fordekte beslag
Bare de vil elske oss åpent
kan vi åpne våre såre indre
ydmykelser, vår lange sorg
Endelig øse naken ømhet
endelig frivillig styrke
På høyde med våre erfaringer
setter vi våre kropper som glede
vårt kvinneintellekt som dans
på intuisjon og nøktern jord
vår artsskjønnhet som særpreg
en blanding av kulturprodukt og
særegen rest; vår kombinasjon
som balanserer på tinder av
lyst og nødvendighet
III. HUSET HAR ET BLODIG INVENTAR
Nøyaktig slik
I drepte barn ser vi
en tydelig mening
en svart sannhet i alle lyse håp
Barn dør av sult og krig
og likegyldighet
en svart skygge over alle ansikter
Drepte barn; like virkelige
like vakre som ditt barn
en svart strek i alle tankebaner
Barn dør nyskapte som morgenen
stiger over klodens mørke kant
en svart rose til alle høgtider
I drepte barn finner vi vår mening
nøyaktig slik: Dette er vår mening
slik er vår verden
Det vi ikke vet
De syner sin sorg sin mangel
sin livskraft, barnas framtid
og blodet flyter ut av kroppene
volden hogger til med svart redsel
For alt kan skje og det verste skjer der
døden er på frifot og vill
Vi overlever stadig her allminnelig
i kronisk trygghet, langsomt virkende gift
Kan vi ennå finne håp her hvor håpet koster
oss så lite og håpløsheten tilbys gratis?
Det er ingen vits i å tro det vi vet fra før
det fører ikke lenger enn dit vi er
vi må tro det vi i k k e vet:
At det er mening i døden for dem som dør
i verdens kriger, de plystrer sin urokkelige tro:
nå nærmer vi oss slutten på kampen
nå kan vi bare seire selv om vi dør
Det endelige paradokset
Det symbolskapende mennesket
utviklet for å overleve
ved å tilpasse seg naturen
Forutseende
har det sinnrikt organisert
maktas pyramider
Rastløst symbolproduserende
har det konstruert labyrinter
der uhyret skjuler seg for seg selv
(så vi finner verken ut eller inn)
Logisk analyserende
har det frambragt syke problemstillinger
på vanvittige premisser
med uhyrlige resultater
Iherdig har det jaktet på
den eneste rette løsninga
gjort sitt beste for å utslette motsetningene:
Fienden naboen rivalen
På sin målretta veg gjennom historia
har det møtt den siste motsigelsen
det endelige paradokset:
Utviklet for å overleve
utviklet til å utslette
hele den lange utviklinga
* * *
Mens eventyret som ikke ble fortalt ferdig
om rommets krumning og tidas relativitet
i mønstret som binder det hele sammen
lever videre i stille blå framtid
Avsluttende sitat fra Lewis Carroll: Through the Looking Glass
“Crawling at your feet”, said the Gnat (Alice drew her feet back in some alarm), “you may observe a Bread-and-Butter-fly. Its wings are thin slices of bread-and-butter, its body is a crust, and its head is a lump of sugar.”
“And what does it live on?”
“Weak tea with cream in it.”
A new difficulty came into Alice´s head.
“Supposing it couldn´t find any?” she suggested.
“Then it would die, of course.”
“But that must happen very often”, Alice remarked, thoughtfully.
“It always happens”, said the Gnat.
After this, Alice was silent for a minute, pondering.
kommentert slik av Gregory Bateson i “The Birth of a Matrix”:
If we ask of what did the Bread-and-Butter-fly die, we have to answer that it died pf a double bind. Not of the peculiar traumata of a head dissolved in weak tea, nor yet of simple starvation, but of an impossibility of contradictory adaptation.
You could certainly see your expertise within the work you write. The arena hopes for even more passionate writers such as you who aren’t afraid to mention how they believe. All the time follow your heart.