Språkets hus har åpninger

Dikt fra SPRÅKETS HUS HAR ÅPNINGER (1982)

jeg lærte

jeg lærte at tale
nu vil jeg lære at stamme
peer aage brandt

mamma, får vi lov til
å utvikle oss
tilbake til apene?
ingeborg og guro, 7 år

Mønstret som binder sammen

Begynnelsen er:
Et mønsker av organisk energi

der sub-atomiske partikler
danser uten kjente årsaker

danser med mange trinn
og store virkninger

alt vi ser og er og gjør
er virkninger – i den forstand

Enten slutter det også der:
I det sub-atomiske

når et tilstrekkelig antall
atomer er sprengt

Eller det forstetter:
I mønstret som binder sammen

alle nivåer i én forståelse
til en immanent naturlig gud

som er det hele

Kommentar til diktet trykt bakerst i diktsamlingen:

Mønster av organisk energi er en oversettelse av pattern of organic energy som er en oversettelse av det kinesiske tegnet for fysikk wu li. presentert i boka The Dancing Wu Li Masters, av Gary Zukav som sier: ” – the philosophical implication of quantum mechanics is that all of the things in our universe (including us) that appear to exist independently are actually parts of one allencompassing organic pattern, and that no parts of that pattern are ever really separate from it or from each other.”

Mønstret som binder sammen er oversettelsen av the pattern which connects – som er med Gregory Batesons ord: “a meta-pattern, a pattern of patterns”.

1. SPRÅKETS HUS

Å skape verden

Jeg gjenskaper verden

når jeg behendig utnytter
kjent språk i trygge svar

på gamle eller nye situasjoner
Jeg omskaper verden

når jeg uvant og frekt
svarer utrygt

på gamle eller nye situasjoner
Jeg skaper verden

når jeg snakker med naboen
og når jeg skriver et dikt

Mens naboen strømmer forbi og
etterlater vatn og bevegelse

i erindringa blir diktet til
steinen i elva navnet på fjellet

i horisonten stanset ut
i egenrådig form

Pipler det likevel bevegelse
ut av diktet

har jeg omskapt verden

Språkets hus

Språkets hus har åpninger

Lyset og vinden sender inn
striper av stjernestrødd univers
snøkrystaller og klorofyll

I huset bor menneskene
det er klart jeg bor også her

Huset har et blodig inventar
et delirium av vold og drap
likevel snakker språket
tilsynelatende normalt

Språklige dyr er vi
farkugere enn alle
grenseoverskridende

I huset bor alle jeg elsker
de kan ikke bo noe annet sted

Selv de som gnistrer poesi
vibrerer skoldhet lengsel
og spinner regnbuer av ømhet
selv barn

bærer huset i kroppen
ingen slipper unna

Mens vi ser hverandre dø
er vi nødt til å fange vind
stjerner og klorofyll

Opprør i språket

Jeg vil opprør i språket

Jeg vil skyte inn og flyte ut
svaie ubegrenset i begrepene
bøye sult og sæd og mor

vil være blank og motsatt
bortvendt anspent
uten ende

vil være uansvarlig mjuk
ei nyfødt barnehånd
som ingenting

være rusten oppbrukt
hamret i kultur

være motstridende
oppkast i historia

synkende ansikt
i vatn av tid og ord

Et oppløst språk

Vil føre et oppløst språk
ut i det ytterste

frigjort fra smerte
og feberhet struktur

ingen celledeling
eller symbolproduksjon

bare tynn tilværelse
vatn, jord

motstand mot forstand
nærmer seg uendelig

tankens forsterstreker
under blekblå hud

borte i det ufødte
blant myriadene

Interesser

Mine interesser er mangfoldige
vesener som tvinner seg om
min oppmerksomhet

jeg er min egen
sentrale metafor

Det er mine interesserte følelser
som vil få det siste ordet

i det siste bindet av mine samlede
økosystemiske landskap der
kreativitet er lik kjærlighet

det er ikke privat
det er uunngåelig

Mening er ei ramme jeg er innfødt i
som ikke står på mitt valg
jeg kan bare krafse ved grensene

på leting etter
en måte å lete på

Grenser er det alle steder
der en forskjell blir synlig
det er et forhold som oppstår

erkjennelsesteori
er alltid personlig

Ingen vitenskaper kan annet
enn å lese opp sine forklaringer
ingen mytologier gjør mindre enn det

Objektiv kunnskap finnes ikke
all informasjon er i bruk
(alt annet er støy)

Hvem som bruker hvilken kunnskap
hvordan den er kodet og fordelt

hvem som kan knekke kodene og
ta kontroll over kanalene

er viktig

Nøkler til den poetiske økonomi

i den indre erfaring
(det finnes ingen objektiv erfaring)

i et ubevisst språk
(den billedskapende prosess er ubevisst)

i tekstens teater
(tingens navn er forskjellig fra tingen)

i et skrik
(logikk er en dårlig forklaringsmodell
for årsak og virkning)

i den ville tanke
(vitenskap beviser aldri noe)

i folkets land
(kartet er ikke terrenget)

2 ÅPNINGER OG UTVEGER TIL DET NAVNLØSE

Det er ikke farlig

Det dreier seg om høydeskrekk

når du famler svimmelt
etter et håndtrykk

når føttene ikke har begrepet
sin plass på jorda, når

tyngdepunktet er forrykket
og sentrum usentrert

Når sirkelbevegelsene svirrer
i sentrifugal angst

tipper du lett over kanten
og har aldri trent på å falle

Du kolliderer med jorda
i nærhet og kontakt

får blå flekker hevelser og sår:
Et kart over språkløst terreng

Det er ikke farlig
det gjør bare vondt

Aikido

Kanetsuka sensei demonstrerer

ai – ki – do

Kroppens dype erkjennelse
Den indre kraften følger pusten
på vegen til bevegelsens fullkomne

har – mo – ni

En strålevifte av sirkelbevegelser
ut fra tyngdepunktets urokkelige

sen – t – rum

Angriperens kraft vendes mot
angriperen så han forstår:
Angrepet var en dårlig handling

Etter en oppvisning i den japanske
forsvarskunsten aikido i Tromsø, mars 1982

Selvfølgelig i sentrum

Zen-munker baker tåreløse grovbrød
former dem selvfølgelig i sentrum
rolige rundinger blir gylne i ovnen
sprø skorper rundt mjukt duftende varmt

Zen-munkene spiser brødet til tåreløs te

Bilder i pust og jord

Landsbyer med kirketårn

Mørke trær som skjelver i vind

Nakne kroppers høydedrag og søkk

Angstfylte rop og foldede hender

Vingeslag og dyrespor

I dypet av brønnen i rommet

Mellom fortid og framtid

En taus grunn for språket

Gåter du aldri glemmer

Svar på spørsmål ingen har stilt

Bildene ler av våre blikk

Våre hensikter og beregninger

Årsakslenker og sjølkontroll

Bildene sulter i sentrum av språket

Leker på bunnen av gråten

Jakter her i et møte

Under en lys grå himmel

Over utstrakte vidder og snø

Over mjuk mose og bjørkeskog

Bilder hogd i stein og fjell

Av lengsel og nødvendighet

For å styre drømmen

Dit folk arbeider sammen

Føder hverandre nært jorda

Bildene reiser i pust og jord

Gjennom rommet og tida

Mi skyld

Mi skyld er hjemløs og vill

Alle spor fører til sporfinneren
alle tegn betegner fravær

fra vide områder: sammenklemt
og lenge utsatt – sorg
i denne kroken av et revet hus

Vender tilbake til skogen til snøen
med avtrykk av dem som gikk foran

Jeg leter etter mi innerste skyld
mi jentehånd og ei forklaring
på vegen ut

Jorda er virvlende ør

Mitt liv naglet i ditt
slik fikk vi felles sår
og felles jord

jorda er svart vilje
og sug

Jeg nærmet meg deg
på en sammenheng av
mangel og lyst

Du kom ut av din avstand
og grep meg

jorda er virvlende ør
i rommet

I det lyset er du
et inntrengende mønster
uttømmende i meg

på jorda vokser barn
drømmer, kriger

og grenser for alt

Åpen, ufravendt

Utstrakte morgener, breddfulle
hengivne, seksuelle

Huden din på fingertuppene mine
framelsker meg i et regn av lyst

Skamløs og takknemlig
suger jeg din varme tid

Kroppen din er jord og frukt
jeg begraver mine røtter i deg

Salt sommer strømmer ut av deg
åpen ufravendt tar jeg imot

Ingen utsettelse lenger

Jeg har ingen utsettelse

lenger, det er nå og alltid
Trist dreier jeg etter vinden

lener meg mot strømmen
vaser til grensene

Hvis jeg virkelig skulle bøye meg
hvis jeg virkelig reiste meg opp

hvis jeg svaiet og danset
ydmykt på jorda

hvem ville sparke meg
hvem ville spytte på meg?

Spørsmålet er mitt alene
nå og alltid

Med hodet under armen
fornektet jeg tre ganger

det er noe med verden
jeg ikke tåler, en eneste

stor urett jeg ikke holder ut
Hvor kan jeg da plassere

min takknemlighet?
Jeg venter ikke lenger på svar

jeg har drukket og tømt en drøm
resten verker ømt

Jeg brenner inne og brenner ut
her eller aldri

På vegene til frigjøring

I
På den skamfulle vegen

De skoleflinke jentene
som lærte sine kjennetegn:

skyld og omsorg, mjukt
bedøvende et evig svar

en klam forventning om
å bli sett, berørt og tatt

klar til å dekke over
skammas ansikt

sporene etter kampen
brente nevroser i huden

stanken av avmakt
i egne overgitte indre

forvridde speilopprør
og egne undertrykte svar

deprimerte gjentakelser
over øde stubbmaker

febrilske budskap sendt
innover i svarte hull

og utover i tomheten

II
På den lange vegen
med tunge forseringer

over egen og andres
bratte angst og motstand

I uendelig skrittgang
trakk vi oss sjøl etter håret

mens hjertene hamret og
bitterheten flommet

På den møysommelige vandringa
til frigjøring uten endelig

konklusjon eller belønning
utover det helt uferdige

I denne nåderike tilstand
dyrekjøpt og sitrende

av skremmende uro
har vi fortjent oss sjøl

vår egen tid vårt eget rom
slik det åpner seg svimmelt

III
På denne skamløse vegen
forstår vi endelig vår lyst:

Våre elskere vil vi ha
men ikke deres voldtekter

ikke deres kontrollerte distanser
og fordekte beslag

Bare de vil elske oss åpent
kan vi åpne våre såre indre

ydmykelser, vår lange sorg
Endelig øse naken ømhet

endelig frivillig styrke
På høyde med våre erfaringer

setter vi våre kropper som glede
vårt kvinneintellekt som dans

på intuisjon og nøktern jord
vår artsskjønnhet som særpreg

en blanding av kulturprodukt og
særegen rest; vår kombinasjon

som balanserer på tinder av
lyst og nødvendighet

III. HUSET HAR ET BLODIG INVENTAR

Nøyaktig slik

I drepte barn ser vi
en tydelig mening

en svart sannhet i alle lyse håp

Barn dør av sult og krig
og likegyldighet

en svart skygge over alle ansikter

Drepte barn; like virkelige
like vakre som ditt barn

en svart strek i alle tankebaner

Barn dør nyskapte som morgenen
stiger over klodens mørke kant

en svart rose til alle høgtider

I drepte barn finner vi vår mening
nøyaktig slik: Dette er vår mening

slik er vår verden

Det vi ikke vet

De syner sin sorg sin mangel
sin livskraft, barnas framtid

og blodet flyter ut av kroppene
volden hogger til med svart redsel

For alt kan skje og det verste skjer der
døden er på frifot og vill

Vi overlever stadig her allminnelig
i kronisk trygghet, langsomt virkende gift

Kan vi ennå finne håp her hvor håpet koster
oss så lite og håpløsheten tilbys gratis?

Det er ingen vits i å tro det vi vet fra før
det fører ikke lenger enn dit vi er

vi må tro det vi i k k e vet:
At det er mening i døden for dem som dør

i verdens kriger, de plystrer sin urokkelige tro:
nå nærmer vi oss slutten på kampen

nå kan vi bare seire selv om vi dør

Det endelige paradokset

Det symbolskapende mennesket
utviklet for å overleve
ved å tilpasse seg naturen

Forutseende
har det sinnrikt organisert
maktas pyramider

Rastløst symbolproduserende
har det konstruert labyrinter
der uhyret skjuler seg for seg selv
(så vi finner verken ut eller inn)

Logisk analyserende
har det frambragt syke problemstillinger
på vanvittige premisser
med uhyrlige resultater

Iherdig har det jaktet på
den eneste rette løsninga
gjort sitt beste for å utslette motsetningene:
Fienden naboen rivalen

På sin målretta veg gjennom historia
har det møtt den siste motsigelsen
det endelige paradokset:

Utviklet for å overleve
utviklet til å utslette
hele den lange utviklinga

* * *

Mens eventyret som ikke ble fortalt ferdig
om rommets krumning og tidas relativitet
i mønstret som binder det hele sammen

lever videre i stille blå framtid

Avsluttende sitat fra Lewis Carroll: Through the Looking Glass

“Crawling at your feet”, said the Gnat (Alice drew her feet back in some alarm), “you may observe a Bread-and-Butter-fly. Its wings are thin slices of bread-and-butter, its body is a crust, and its head is a lump of sugar.”
“And what does it live on?”
“Weak tea with cream in it.”
A new difficulty came into Alice´s head.
“Supposing it couldn´t find any?” she suggested.
“Then it would die, of course.”
“But that must happen very often”, Alice remarked, thoughtfully.
“It always happens”, said the Gnat.
After this, Alice was silent for a minute, pondering.

kommentert slik av Gregory Bateson i “The Birth of a Matrix”:

If we ask of what did the Bread-and-Butter-fly die, we have to answer that it died pf a double bind. Not of the peculiar traumata of a head dissolved in weak tea, nor yet of simple starvation, but of an impossibility of contradictory adaptation.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *