Iverksatt

i v e r k s a t t

Dikt AV LIV LUNDBERG

1.

SKULPTUR

(skulptur)

en skulptur i et rom

enkle elementer av stoff og tid

vil samle et bilde

som ligner på deg:

dette er et bilde av deg

nesetipp, øreflipp, kjevebein

i svelget sitter ordene

som munnen aldri har ytret

klærne sømmet om kroppen, en lommebok

med identifikasjonspapirer

hvem du enn er

med blekt, utydelig ansikt

et fødselsnummer

en signatur

skygge og sol, den daglige

nesten maskinmessige gjentakelsen

de sier de vet hvem du er

de sier du er

et bilde av deg selv

du ligner en skulptur i et rom

(torso)

rommet slår veggene ut

skulpturene trer fram i verden

torsoer av unge menn stimler sammen

om primatologen: en kvinne

hun undersøker historiens

umerkelige skritt, mutante sprang

skulpturene lytter

til rommets ekko av forflytninger

i tiden som tømmes og fylles

med identiteter, de kjønnes

hun skriver fallosen opp

og brystene som ennå ikke

har rundet seg til fontener

hun bygger et utviklingstre

av x antall generasjoner

og befolker det

med en menneskelig åpenbaring

torsoer av unge menn stimler sammen

med ansiktsløse spørsmål

om å leve i hennes forstand

bo i hennes hode

ta hennes øyne og ansikt i besittelse

for å speiles i hverandres hvem er hvem

(skisse)

verden begynner: et egg

i ensomhetens geografi

margstriper tegnes som røde

sandveier over hvite flater

en skisse fylles med lys

og skygger av navn

i det foreløpige, formløse

ild tennes og lyser opp enkelthetene

i et ansikt, ditt ansikt

lagt ut i forholdstallene

mellom verden og din verden

uforståelig nøktern og nær

et egg i tiden

ikke langt unna

arbeider en skulptør på sitt menneske

(kontur)

en kropp, skisseaktig antydet

i all enkelhet

nyfødt, uferdig som et primitivt tegn

naken kontur å fylle med celle-virksomhet

leddene løselig sammenføyde

hodet dansende på ryggradens søyle

som en fugl på en vannstråle

i dråpespillet: fragmenter

av fjær, brusk, bein

og mineraler

i min bevissthet

som vil iaktta din skapelse

hvis det er deg

hvis det er meg

(brancusi)

sovende hoder

sovende inspirasjon

i serie, på sokler, i bronse og marmor

gylne, hvite, hvilende på stetter av metall, i uthulte

fordypninger, på fonter av grovt, polert tre

overalt i verdens parker, gallerier og museer

halvt utskåret, halvt utvisket

som om de aldri vil våkne helt

før de reiser seg, forlater parken

og trenger inn i urskogens vilje

(marmor)

et sovende barn

i ord for det fremtidige

med kinnet hvilende mot

en komplett geografisk drøm

i formenes mediterende barndom

for seinere å våkne

i en marmorflate

med ansiktet løftet av øynenes flukt

og kraniet tynget av sin menings skygge

(delfin)

serien med nyfødte,

sovende bønnlige barn

foran skulptørens verksted, porten til opphavet

det første skriket, et trekantet arr

på glattslipt oval, glinsende svart

offerstein, hvilende

på utskåret, rødbrunt alter av tre

åndedrag hugget i marmor med havblå årer

halvt gjennomsiktig, halvt fisk

glatt, glidende delfin, formell figur for opphav

følger med til den første strand

(henry moore)

å gå gjennom armene til henry moore

som et barn gjennom en mor

i den infløkte følsomhetens tid

i et rom orkestrert

som overflate

å være en virkelig, naken størrelse

gjennom passasjer i en kropp uten avslutning

en tid helt virkelig, uvirkelig

slik du er

født

et blodig menneske

hugget i stein, statue

(snodd pilar)

i skogen av vridde søyler

endeløse, serielle, forvirrende

for det barnlige blikket

løftet mot himmellyset

jeg tenker på grader av begrunnelse

det å være jordfestet

med røtter som forplanter seg

som tynne, lange fingre

gjennom ren, rå materie

for å gripe, begripe

den skitne semiosen

utskilt av urstoffet

i grunnstoffer og silkestoffer

for å skape denne viltre meningsdannelsen

som en skulpturpark

i uskyldens blikk

løftet mot noe evig skyfritt

det umiddelbare, barnet

selv en snodd pilar

i dette vridde søyleverk

tenker at noe vil bli enklere

i en vanskeligere verden

(visjon)

en visjon besøker deg

finnner deg hjemme i senga, en fersk time

varm og drømmende, utygd

den sier den er fullbragt

forsåvidt

en fullkommen skapning

trenger bare en hånd og et hoggjern

noen timers arbeid, noen henders verk

for å få reist seg og bli stående

lenger enn et liv

ute i virkelighetens parker

med steinføttene i duftende gress

(en statue)

å stå ute

der formen møter steinens tetthet og mørke

der den forvandles

av luftens og regnets giftstoffer

når tidens langsomt virkende spedalskhet

vansierer ansiktet, forvansker dets trekk

til kinnene grønnes av kvalme

strimes av svarte tårer

og fuglenes hvite krenkelser

tiden etser og eter

river opp flenger, graver kratere

der steinkroppen engang ytte luften motstand

etterlater en maske av intetsigende spor

der steinansiktet engang holdt stand mot glemselen

dengang var den seg selv nok

nå er den ikke lenger helt seg selv

overlatt til blikkets nåde

som kan tyde trekkene

etter tidens herjinger

en statue kan ikke lenger stå  alene

(steinansikt)

som en rystelse

i det fremmede steinansiktet

skulpturene

vil gjenfinne ditt ansikt i en annens ansikt

innbringe din fortapte skikkelse

i de tilfeldige ensomheters distribusjon

deres gjensidige mønsterdannelse

som en renselse

du oppstår og forgår

i det enkeltstående, i det enestående

møtet mellom verden

og din verden

det du svarte på har svart på deg

det du ventet på ventet på deg

det er deg

i det innlysende fellesskapet

der alle er

alle og aldri de samme

(gruppe)

å stå ute

høyreist alene, i nøytralitet

eller som gruppe på tre

draperte kvinneskikkelser

et fellesskap foreviget

i stein

som en sosial lov

en slags kjærlighet

eller bare sitte tosomme

på en benk

på et naturlig høydedrag med klipper og gress

og steinblikket vendt mot sørvest

som konge og dronning

skuende ut over

sitt ikke-eksisterende rike

og drømme om å befolke det øde landskapet

med merkelige barn

en hel familie av grensefigurer

(grensefigurer)

abstrakte fugler

metalliske, grensefigurer

med horn og vinger

nedbøyde, spisse som bladene på trær

kyborger, kimærer, kentaurer

hoder med hjelmer, gjennomhullet

vindene drar gjennom kraniet

som fragmenterte forestillinger

calypso, charybdis, cybele

vekker i gaias jordiske hjerte

en forvitret tempelseremoni

båret oppe av karyatidenes hoder

medusa, megera, morfose

med øyne fryktelige, klare

i  bevissthetens logiske nettverk

en islagt nordvestpassasje

androgyne, androide, androlitt

(lysmaskin)

en lysbevegelsesmaskin

av egen drift

og vindens påvirkningskraft

en varsom undersøkelse av lysets arkitektur

dets oppbygging og nedbryting

det forsvinnende

lyset om natten, lysets morgenengave

til bryllupsfesten

gitterlyset fra lukket avdeling

lysets skulpturelle flater

i et ansikt, ditt ansikt

som skyggene strekker seg etter

og folder seg rundt

det forlatte lyset, enstonighetens

grålys

som utvisker konturene

til et menneske

så innholdet og formen faller sammen

det seende øyet lukker seg

om sin mørke pupill

og etterlater lyset til lysets

selvutslettelse

(monument)

monument til en ukjent

fange i virkeligheten

stillheten over terskelen

trappetrinn fører inn gjennom portrommet

og ned

til en lydisolert celle uten vinduer

der man kan undersøke

vilkårene for å forsvinne

i det identitetsløse

måle tapet av seg selv

med håndflatene trykket mot glemselen

i ru murvegger

i ansiktet

visket ut av hukommelsestapet

mot munnen som ikke lenger kjenner sine navn

som heller ingen hører

(steinfigur)

den eldste

erindringens figur

tankefull, tilbakelent

i stein, foldet

om sin urtids larm

mens overflatebilder

driver rundt i satelittstøv

og minner truer med å bryte ut

i øyet

(utkast)

jeg lever i åndedragene

et dominerende øye

en munn, en munning, en åpning, en dør

der står en mann

med spørsmål om mennesket

jeg er

i mellomrommene

hvem kvinnen er i sine indre og ytre hus

som hun fyller med utkast

til noe gjensidig, gjenstridig

i gjennomgangene venter en budbringer

blandet engel og demon

i mellomtiden

med spørsmål om mennesket

du er

hvordan vi skifter

personlige pronomener

kjønn og tall

i en verden av skulpturer

og skulptører

(rodin)

jeg ser

nakne spedbarn med armene strakt opp

jeg ser noe lidende, langstrakt

utspent som en kvinne

til observasjon

og tenkeren fortenkt

i sammenbøyd posisjon

jeg ser en allmektig arm løftet

av lovgiveren, tavleskriveren

foran de ufullførte figurene

stivnet, forstummet

i tilblivelsen

jeg ser

et beskjedent vitne

gå inn gjennom klosterporten

for å nedskrive alle disse dager

notere samtidens forklaringer

på computeren

i sin celle

med marerittets sans for nøyaktighet

(grotte)

jeg studerer hullet utenfra

grunner over dets innadvendthet

formen for det skjulte

kun en inngang; en uanselig sprekk

jeg smetter inn

i grottefascinasjoner

uopplyste huleganger

lyset fra min hodelykt

kjæler med formasjoner

av stalagmitter

og stalaktitter

føttene trår forsiktig

på den direkte fysiske siden

av hullets utgravende

følelse

gestaltet i mentale gråtoner

og iført sin hemmelighet

(stilleben)

hvem kastet engelen ut av himmelen

et skinnende, svartblått plask i materien

amorf, uskjønn, alien skapning

fra det ytterste rom

eller fra den indre klode eksplodert

i lavasprut

og størknet i steinøyeblikket

hvem tegnet opp

den forrevne kystlinjen i ekteskapet

mellom orden og kaos

hvem vrengte grotten ut inn, knuste maskene

til de dansende, til de døende

og oppdaget

erkjennelsens fysiske lov

dens blåsvarte utside

registrerte dens faktiske fortvilelse

(framtidsmaskiner)

fryktens fraktale logikk

med sagtaggete kanter

forrevne, vridde metallplater

ligner forliste framtidsmaskiner

vadefugler

med vanskapte vinger og brukne nebb

i en katastrofe

av detonerte sprenglegemer, tangklaser og

tarmkveiler, beingrinder, dyrehorn

og knuste skalleplater

jeg har en vingefølelse av noe virkelig

i hodet, ned trappene

til det jeg vet men ikke tror på

opplyst av en svak lyspære

jeg finner ikke et tilfluktsrom

men et ideverksted for lemlestelse

og ny skapelse

når jeg sperrer øynene opp for å se

det mutilerte menneske

mottar jeg et stigma, et stempel

og medalje for vanære

(installasjon)

de er nakne, de henger uten hoder

fra kroker i sprossene i glassrutene i overlystaket

med armene dinglende langs sidene

og blottede peniser, uerigerte

de er hengt ut

i mitt blikk

som vil forsone

denne verdens kjønnete formuleringer

med dens tvekjønnete ånd

jeg er naken, jeg henger

med blottet hode

og innadvendt kjønn

i blikket som vil forene

formene med formenes substans

trenge inn i verdens amputerte forbindelser

der jeg er iverksatt

verkende uten verk

til jeg husker det var skjønnhet

jeg skulle sagt

og sier: skjønnheten

en smerte i munnen

(giacometti)

giacometti på louisiana

jeg er enogtyve år

og like forsvinnende tynn

som de langstrakte skapningene

som fyller blikket mellom himmel og jord

med avstand

strukket ut over verdens fortynnelse

og forlengelse

med fotbladene smidd til underlaget

som gigantiske, vingeløse fugler

stivnet i steget

standing woman. walking man.

eksistensen eksisterer nesten ikke

i mitt blikk

like tynn og tvilrådig

et sjokk av innsikt:

jeg er, er ikke til

de utsatte, utstrakte skikkelsene

har tatt rommet inn i sin kropp

har tatt lyset inn i sine skygger

har tatt mitt blikk og eier det

pynter seg med mine øyne

som blanke kuler

omslutter min skikkelse

med sin prekære bronsebalanse

en krass anmodning

om å være

om å virke

om å verke

(skulpturpark)

stillhetens runde bord har tolv taburetter

i massiv stein, en invitasjon

til å sitte ned og kontemplere det uavvendelige

ingen har ennå satt seg til bords

fraværet av deltakere i dette fellesskapet

er visuelt lammende

likevel kan jeg høre

den usynlige tale

på stillhetens vilkår

med giacomettis øre

(passasje)

i bevegelsen gjennom passasjer

av iverksatt mening

en kvinne med strupen kuttet

smerten er metallisk, kronblader av stål

folder seg ut, en arm fanget i torturmaskinen

hånden om strykejernet

med kvasse spiker på undersiden

idet hun sletter ut, stikker hun dype sår

i den kritiske kroppen

der ute i gjennomgangene

uten dører og trygghet

er korridorer i bevegelse, installasjoner av tid

som snitter i levende vev, stykker opp og sorterer

kropper forflytter seg

gjennom ganger og trapperom

den som flyttes forvandles

tidsavsnitt ligger tilbake

som etterlatte boliger

til nye skulpturer, fremmede familier

2.

FORMING

(punkt)

et punkt er alltid alene

er zero og stillheten

før noe har begynt

et punkt født av øyeblikket

da en fingertupp berører materien

en pinne eller penn skraper i overflaten

et punkt er et minimum

kan ikke vokse, utvides

uten å bli noe annet enn seg selv:

en flekk, en liten sirkel eller en linje

tantrismen sier at punktet er lyset selv

fargeløst før fargen begynner

punktet alt vender tilbake til

(rabbel)

rablende barn

og ravende vanvittige, rusa folk

virrer i kruseduller som ikke har bestemt seg

roterer fritt som forsøk, som forskningens begynnelse

på sporet av en form

innsirkler et tegn

en linje vil engang finne sin bestemmelse

og fullføre en sirkel

(klor)

øyeblikket klores ut i fingerneglene

en tegning har begynt

klorene skrår hit eller dit

kraftige i anslaget, tynnere i sin avslutning

tiden trekkes ut i parallelle buer

rytmiske neglemerker

på kalkmurer, på leirhus

streker mot venstre og streker mot høyre

danner en V, danner en siksaklinje

danner et X

linjestykker samarbeider organisk

i fiskebein, fuglefjær, bladnerver

X + et kors danner en stjerne

(kors)

et kors

en enkelt kryss

du står ved korsveien

der de fire vindene møtes

sirklet inn av horisontens rand

ser etter pilen som flyr opp

i uendelighet

bloddråper, naglesår

et kors

sivilisasjonens enkleste tegn

du må velge retning

gå bare gå

bli bare et menneske

en stjerne, et fugletrekk

(linje)

den lekende linjen kom først

ifølge med håndbevegelsen

den rette linjen er militær

og disiplinerer kloret

til en legion av punkter på marsj

en målrettet pil i buen, et hevet spyd

en linje strukket ut i uendelighet

eller avmålt mellom to punkter:

en strek satt, en grense trukket

av et menneske som er – og eier

den rette linjen deler verden

i over og under, i himmel og jord

i her og på andre siden

den rette linjen

behandler rommets overflate

radikalt og utvetydig: forbinder eller atskiller

(sirkel)

den sterkeste formen

den uovervinnelige

sirkelen sluttes

i en fullkommen forestilling

på det geometriske sted

der alle punkter samler seg

lydige, i enighet

i samme avstand fra

det antroposentriske midtpunkt

slangen biter sin hale

slu, skinnhellig og selvforelsket

i bildet av sin uimotståelighet

som katalysator

for utkastelse og innlemmelse

av det tautologiske menneske

(spiral)

spiralen er den eldste

sirkelen som aldri sluttes

midte, ende og begynnelse

akse, navle, stillheten utenfor tiden

spiralen innsirkler kloden

månen, sola, rommets krumning

kveiler seg om livet som slange, snegl

virvelvind, halespisser,

hårkrøller, blekksprut og solspiral

en slangenatur vet alt om evighetens

budbringere

om englenes uutholdelige tid

dobbeltspiralen opphever sin doble natur

i labyrintens innerste

hellige punkt

(form)

i mandelformen

møtes to sirkelstykker

vulva: øye og munn

(symmetri)

menneskelegemets tvillingsymmetri

utstrakt i flaten

avtegnet i alle dimensjoner

på leonardos diagram

et mål på vår avstand:

en fot, en fingerbredde, en armlengde

en favn

sytti favners angst

i livlinen dinglende over atskillelsen

umbilicus’ feste

bringer oss sammen om bålet

for å lytte til fortellingenes fraværsreparasjon

hvor har vi vært

så lenge borte

bak fjellet, over havet, oppslukt i selvet

(menneskefigur)

en leirfigur

en ganske liten mann

står med hodet på skakke

på åkeren utenfor landsbyen

saktmodig nesten bedende

med digre ører og håret

samlet i nakkeknute

armen, hengende

holder kroppen

samlet

om seg selv

en form for menneske

enkelt nok

tilstede i sitt livsarbeid

(firkant)

firkanten tegner inn samfunnet

landsbyen og åkerlappene omkring

hegner inn hager med trær

kornmagasiner og grisebinger

firkanten rammer inn lovverket

straffer gravplyndrere og grove

voldsforbrytere i halsklaver av tre

utstilt til offentlig spott foran rådhuset

eller ved byporten i spikerbur

med føttene på stabler av teglstein

en stein fjernes hver dag

til de balanserer på tåspissene

når siste stein er fjernet

klemmer de tærne om bursprossene

til kreftene tar slutt og de blir hengende

etter halsen i sin egen tyngde

en dødsprosedyre som tar to til tre dager

(symbol)

gullfisk og karpe er i nær familie

de mange karpeartene lever i symbiose

i felles fiskedam, de svarte karpene på halvdypet

elsker snegler, deres ekskrementer gir næring til plankton

som er føde for sølvkarpene på  grunna, hvis avfall igjen blir mat

for gullkarpene i dammens dyp, gresskarpene spiser hver dag

sin vekt i gress og renser kjapt opp en gjengrodd dam

karpene er symbol på at det gis lønn for strevet

(skrifttegn)

tegnet for kilde, opprinnelse,

oppkomme, fontene, fossefall

ur som i urskog, rå som i råstoff

og grunn som i grunnprinsippet

inngår også i navnet på de store slettene

de tusenårige bestrebelser som omgir

den gule flodens midtre og nedre løp

i den tredje måned hvert år

svømmer karpene opp floden

til drageporten der slettene møter fjellene

de som lykkes i å forsere strykene

forvandles til himmelske drager

og  flyr mellom blått og blått

skrifttegn over himmelens blanke panne

og fiskedammens grumsete liv

3.

INSTALLASJONER

(arkitektur)

vi går i gatenes luftkorridorer

etter et tidsforlis

skrittene kaster ekko fra steinflisene

gjennom byens glassarkitektur

opp lange leidere og vindeltrapper

gjennom etasjene til utkikkstårnet

under oss ligger de øde terassene

med hardføre dvergbusker

steinheller og statuer

kastet utover

som veltede brikker i et påbegynt sjakkspill

slik også fuglene er falt ut av skyene

vi løfter blikket mot den totale himmelen

ånder i en glasslungemaskin

pust og pust ut erindring

landskapet har installert oss slik

i en gjennomsiktig situasjonsfornuft

(mening)

1.

rommene kjeder seg sammen

gjennom korridorer og trappeganger

trer i forhold til hverandre når dobbeltdører slås opp

så lys fra motstående vinduer med høye buer

møtes i rommets luft

der lys krysser lys står et menneske

stille nesten gjennomsiktig

og venter

og vokser

2.

i skyggene langs hagemuren

flyter en kanal, det mørke vannspeilet

er pyntet med fargerikt løv

drysset ned fra en høstlig naturlig hånd

vi ankommer over steinbroens hvelv

og ser et menneske passere

under arkadens buegang

glimt av kropp mellom søyle og søyle

som et mål på bygningens rytme

og livsinnhold, en studie

i menneskets byggende mening

(buegang)

vi passerer gjennom buegangene

fra de eldste til de nyeste byggeskikker

i disse ytre rom som stadig skifter oss ut

vi bygger og berører

tid og materiale, legger stein på stein

eller spenner hud over treskjeletter

med hendene som myldrer

gjennom hendene

vi stanser av og til og står stille

under jernkonstruktørens triumfbue

med netthinner av glass og stål

frihetsstatuer i en ny verden

buene kurver seg

så ettergivende

at vi ikke merker at de er av stål

og holder verdens installasjoner på plass

og bevissthetens membran

intakt

(spenn)

de smale stammene på unge trær

kan gi etter for spennet

tøye sin bue til det ytterste

for å delta i et byggverk

det som ikke kan bøyes, vil knekke

stivheten er fylt av skrekk

å være så fast, så fastholdende

i sin oppreiste akse-

stolthet:

jeg er den jeg er den jeg er

upåvirkelig

til støtet settes inn

og bruddet er uopprettelig

(søyle)

i en gammel nomadisk verden

spenner vi hud som tak mot ørkenen

og lar tiden gå

enorme byggverk vokser fram

marduks tempel og hengende hager

vokser til evighetens pyramider og kongegraver

gudefjell og angkor vat

sovende i jungelens favntak

et halvt årtusen

vokser til machu picchus

himmelstrebende ånd

og tenochtitlans rituelle blodsutgydelser

vi ser et menneske

som står alene og streber

en enkelt søyle

på et flislagt mosaikkgulv

en sakral installasjon, et svar

på en følelse av ånd

en himmelvendt tilbøyelighet

(himmelverksted)

Alle ting bør peke mot Gud

lysets metafysiske

seiersgang over himmelen

himmelhøye spissbuer og ribbehvelv

krysshvelv, strebebuer

tvillingtårn

et reisverk i glødende edelsteinsfarger

guddommens lignelser og legender

billedlagt

glassmalerier av flytende ild

vi står omkring

stive i nakkene av å overveldes

i Guds bolig

himmelverksted, verkende, dypt troende

(to stoler)

på den øde heden

mellom bergskrentene

ved bredden av en sjø

ligger en liten steinhytte

med lav bred dør i grovt tre

vi kikker inn

og ser lyset falle

skrått i to brede tvillingstriper

fra vindusgluggen høyt oppe på veggen

nedover den kalkede murens ujevne overflate

under gluggen, presset opp i hjørnet

står to pinnestoler med flettede seter

side om side trykket tett sammen

som om de kvier seg for et uønsket besøk

fra et menneske

som kan bryte inn med byrden av sin ensomhet

segne om på den ene stolen

og starte en enetale som aldri kan besvares

(forheng)

rommet er ikke stort,

men stille, stivnet i hvithet

uten navn, uten kjennetegn

ikke et menneske er å se

bare en stor hvitmalt radiator ruver

i rommets ene hjørne

ved siden av et fortrukket, hvitt forheng

det skjulte vi alltid har på følelsen

kan gjemme seg der

mens vi venter på det verste som kan skje

at noe stålblinkende, spjærende

skal skjære seg ut

skjære et menneske ut i røde, blødende deler

(montrer)

vi oppholder oss en stund

ved tomhetens glassmontrer

en serie forseglede glassmoduler

med stillestående, entropisk luft

på gulvet flyter noe væskende

oljeaktig eller vannholdig

væte pipler langs de fuktige veggene

tynne hinner dannes som snerk og kleber til minnet

vi har ikke tid til å huske

men montrene er reist

og markerer slutten på et nytt århundre

en minneutstilling over eksilet

feiring av fravær og fordrivelse

av et menneske

det for alltid tapte

og den evige hjemkomst som installasjon

uten åpninger

uten luft

(to kister)

vi står i døråpningen og betrakter

to pleksiglasskister

i menneskestørrelse

montert skrått mellom gulv og tak

avkjølt av vifter

forbundet med PVC-slanger

muligheten for to lik er tilstede

en renslig død og begravelse

men i den motordrevne horisontale

gilljotinen av stål

er ikke et menneske klar til å henrettes

bak oss står tre bronsekranier på staker

som en musikertrio

med forgylte elektriske cymbaler

på trommestativer

foran veggstore fotokopier

av en krigskirkegård

også her kan vi feire det uutsigelige

med hygiene og humor

ikke et menneske skal dø

ikke et levende menneske

(telt)

vi står utenfor og beundrer

bueformete, lysgjennomskinnelige telt

svevende, vektløse

illusjoner om å bli til intet

oppbevart

i kuvøser, kokonger, forseglede skrin

under teltenes hud

er tynne stålwirer strukket mellom høytalere

ved minste berøring

lyder skingrende metallhvin

som smertesimuleringer fra ulegemlige liv

besvart av monoton dunking

fra store sorgsvarte trommer

vi vil flykte, fortvile, forsvinne

komme oss unna

teltene kan være en felle, en fascinasjon

av tilintethetens natur

(celle)

vi tenker et menneske

i et rom

med avskallede murvegger, malt betong

eneste inventar er

en håndvask og en radiator

skrudd fast på hver sin side av

en boltet dør

en glattcelle

for innlåsing og oppbevaring

av uheldige tider, ubehagelige hudfarger

uforståelige slag i hodet

kroppsvisittering og hjemsending

av et menneske

som bare kan erklære seg

skyldig eller i det minste delaktig

i sin fornedrelse

(auditorium)

et fransk museum for samtidskunst

er konstruert av svarte, kraftige oljerør

i vinkler med skjøteledd

mot snøhvite marmorplater

svale, formelle som antikke søyler

i landskap av lys

vi lytter til elegante franske teorier

om transmoderne romtidsverk

ved tusenårskiftet

vi vet ikke hva vi skal tro

vi har mistet våre gamle imperativer

innestengt i kunstens og kunnskapens illusjon

på vandring i svimmelhetens rike

europa

ingen utganger er synlige

eneste utvei for blikket er et gittervindu

med utsikt gjennom trekronene

til en rødglødende solnedgang

som en detonasjon

avspeilet i den svartglinsende oljeoverflaten

vi trår forsiktig

vi vet ikke hvor langt det er til bunnen

(kinesiske esker)

vi kikker inn i et perfekt innredet værelse

med kineserier

i et middelhavspalass

vi kjenner historiens kinesiske esker:

silke og lakk, bambusfløyter

lotusblomster, dragetenner og bronseklokker

konfusianske takprofiler og hager

i taos ånd

bare gulvet oljesvart og glinsende glatt

skaper et sug

fra det undersjøiske øye

som ser oss stå

i en tvangsforbindelse

mellom oljeplattformenes flytende

monstrøsitet

og tusenårige brusende vannmasser

ned den gule floden

en tidskollisjon

mellom skrifttegnet for kilde

det brunstige pumpesystem

og fargeskimrende glasskuler

flytende molekyler

over dynastier av kinasjakkbrettspill

(moduler)

et menneske

med nakne føtter, sittende zazen

i et beskjedent rom

meditative moduler

en seriell beskrivelse av tegnenes rike

flytende verden

synkoperte, musiske bevegelser

enkelheten i zen

syntesen av det å være

et menneske

eller et annet

det universelle ansiktet

kjenner vi igjen

øynenes, nesens, munnens dimensjoner

gester og glede

det hårløse uttrykket

til alle eksemplarer

som ligner hverandre

til forveksling, til forvandling

(ansikt)

bildet av et menneske

et ansikt, objektivt som en skjebne

ansikt til ansikt med tausheten og rommet

portrettet av en ung kvinne som vil dø

en gjenstand avbildet blant andre

mot en ru murvegg, et brukket rør

et rekkverk og dette spørrende

som nesten vil be

om forlatelse

et menneske som ansikt

et menneske som snart ikke er mer

et menneske ser intetheten i øynene

i forundring, det er blikket som ser

det klare blikket

som ikke vil vite mer

(kunst)

et portrett av en gammel kvinne

med nesten snauklippet grått hår

og ansiktet dekket av tatoveringer

hvor langt er vi kommet

i dette ansiktet

hvor lenge har vi vært på vei

til det kommende mørkerommet

der vi framkalles

intuitivt

i den aldrende kunstens ansikt

i verdens iscenesettelse av

sin kognitive kropp

sine posthumane figurer:

i dag en dyremaske med spisse

hjørnetenner, i morgen en livløs dukke

med knuste porselenshender

hun er verdens vitne

eldgammel og lekende, lur

narrer oss til å tro

på virkeligheten hun transformerer

igjen og igjen

fra det nedbrytbare

til en evig samtale

(asyl)

vi søker asyl

på selvmordsakademiet

et utdanningsinstitutt for de dødelige

når verden slår inn nattens volum

og dagens folketomme gater

fylles av paranoide fiksjoner

når vi ikke vet hvem fienden er

når vi ikke vet hvor vi i virkeligheten finnes

vi svelger lydig

tynne næringsverdier

i ontologiske doser

av redsel for å miste vår gamle slangenatur

som kveiler seg

med hodet og den splittete tungen

skjult i vegetasjonens hemmelige hulelignelse

(natur)

ennå overlever vekster såvidt

realistisk sett

i en bakgård så dyster

at ingen kommer der, ingen ønsker seg dit

ingen slanger finner byttedyr eller

beundrere der

ikke et speil for narcissus

men en søledam etter regnet

som ennå drypper og sprer ringer

lik utbrudd av en hudsykdom

på den misfargete vannflaten

en skitten snøhaug

minner om et hvalkadavers

råtnende spekk

to trestammer med røttene i asfalten

har mistet alle greiner

bare et usselt tornekratt

beskytter sitt liv nær stammen

sin hemmelige akse-stolthet

en strittende drøm

om å gi ly

til naturlige små dyr

(steinplatåer)

utenfor all bebyggelse

er skogtrakter og marker tæret bort

nesten forsvunnet

i overhengende himmel

spor av mose, noen tangklaser

når landskapet er tømt

for all vegetasjon, kan vi ikke vite

hva det har opplevd, sin tid på jorden

hva som grodde under overflaten

hva som vokste vilt og spredte seg utover

bare stein er tilbake på stein

myriader av små ovale steinoverflater

blanke av væte

i øynene våre

flintformer dynger seg opp

modellert av skygger, som berg

av dyreknokler, fortidens ryggvirvler

stillheten brer seg

over nakne steinplatåer

som pust fra en åndemaskin

av luft og lys

(kapell)

vi trer over terskelen til ettertiden

der alt er stille

i et ubarmhjertig, ettroms hus

med skingrende metallvegger

et kapell for de etterlatte

de som leser vitnemålene

fra ofre og bødler

umenneskelige historier risset inn

i hukommelsens harde minneplater

montert tett i tett på veggene

som bilder i et familiealbum

vi er alle etterkommere

etter et menneske

(mumie)

blant fortidsminnene

hvilende i sin kiste av glass:

den vesle jenta som skulle mildne gudenes

vredesutbrudd

trasket tusenvis av meter til andesfjellets topp

ledsaget av offerprestene

som smadret hennes kranium

og overlot henne til gudenes tusenårige favntak

i isen

en mumifisert engel, så død

så gammel, så liten, så ensom

vi stiller endelig et spørsmål

om offer, om overlevelse

(kiste)

en kiste ennå ikke åpnet

ingen kjenner innholdet,  tomt eller fylt

av små ting, skatter, en død manns eiendeler

etterlatte koder ingen ønsker å tyde

ingen arvinger har meldt seg

ingen har gjort krav på minnene

kanskje vet ingen hvor nøkkelen er å finne

men kisten vil aldri forsvinne

fra et menneskes inventar

vi bærer alle med oss slike svarte, firkantete kister

når vi flytter hjemmefra, inngår ekteskap og

bryter opp for å legge ut på nye

like tvilrådige reiser

(vitne)

vi er beskjedne vitner

til hva vi ser

vi står ansvarlig for hva vi rapporterer

fra selsomme, fossile steder

i notater om herding, forherding, forvitring

dinosaurisk erfaring

i evolusjonens langsomme, fingernemme

berøring av materien

tidsavstander

brenner sine istider

mot håndflatene

som flytende nitrogen

OM KLARHED

Av Per Aage Brandt  (etterord til Iverksatt)

Siden Liv udsendte sin første klare tone (1979), har jeg spekuleret på, hvad det egentlig var for en tone og klarhed, der her skulle synges. Var det den naive uskylds klokkerene kastrat-alt?: Den klare tone / oprørerne udsendte / før de angreb despoten, / før de blev slagtet / i den efterfølgende massakre. // Den lyse / håbefulde tone. Den tveæggede engel (1988) ser, at dagen stiger strålende og klar i hovedet, hun spiser fugt og glider ind i sanseklar erkendelse på højt niveau, hun er en slædehund, der løber hjem til den stjernebitre, syleklare sødme; nu i 1999 læser vi, at et menneske ser intetheden i øjnene / i forundring, det er blikket der ser / det klare blik / som ikke vil vide mer. Klarheden glider i hvert fald fra stemmen til blikket, gennem årene. Den stirrer nu ind i ingenting, eller den ser geometrier og – et fast tema hos Liv – sten og ting af sten: skulpturer. Måske er klarheden selv af sten.

Til sidst skriver hun her: vi er beskedne vidner / til hvad vi ser / vi står til ansvar for hvad vi rapporterer… Det er vigtigt; vi bevidner jo verden (fossile steder…), og hvad vi bevidner, kan vi ikke undgå at være ansvarlige for at have set; selv om vi ikke kan gøre for, hvad vi ser, gør selve synet af det os ansvarlige; derfor er der ting, vi ikke vil se – for så vi det, ville vi være sådanne, som lod disse ting ske ved at betragte dem. Synet ere som sådan en ubønhørligt etisk mekanisme i mennesket.

Man kan måske mer alment endda sige, at bevidstheden som sådan, som mental ”seen”, kun kan være bividsthed om verden, og hvad den er bevidst om, er den ansvarlig for, fordi den netop ”lader tingene (som den er bevidst om) ske”. Det er smerteligt at være ved bevidsthed. Man kan dæmpe klarheden, så tingene bliver slørede, uskarpe, utydelige; man kan narkotisere sig og gøre sig uansvarlig. Men selv drømmene er skarpe og klare, når det passer dem; vi kan ikke styre klarheden, den kommer, når det passer den; den rammer oss.

Det er sikkert derfor, der er et vi i klarheden. Jeg er vi, når blikkets eller bevidsthedens ansvar rammer mig, dor det rammer alle, og det er ansvarligt over for alle. Vi kan ikke sanse, opleve, fantasere, tænke, elske osv. uden at være vi.

Det gør ondt at være vidende om eller vidne til en verden, hvori menneskenes lidenskab er at deltage i dødens værk. Livs klarhed er en sang om dette værk og vilkår, og som al kunst udtrykker den det modsatte av magt: ingen kan standse dødsværket, men digteren kan indskrive det i kunstværket, indskrive synet i stemmens tone. Da bliver den klar, og det er tonens eneste mulige klarhed. Måske er klarhedens eneste mulige udtryk omvendt også poesiens og kunstens. Her kommer vi til klarhed, ikke fordi vi søger den, men fordi den allerede hjemsøger os, og vi kun kan bære den og således ”komme til den”, komme den i møde, idet vi modtager den som en paradoksal sødme, stjernebitter eller stikkende som syle, udholdt, som vi udholder kærligheden: denne æstetiske smerte, vi kalder lyst.

2 Responses to Iverksatt

  1. Smooth Vape says:

    Has anyone ever been to New York Vape Club Vape Store in 19 S Main Street?

  2. Hi everybody , can anyone advise where I can purchase CBD Vape CBD Pods CBD Compatible Pods?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *