i v e r k s a t t
Dikt AV LIV LUNDBERG
1.
SKULPTUR
(skulptur)
en skulptur i et rom
enkle elementer av stoff og tid
vil samle et bilde
som ligner på deg:
dette er et bilde av deg
nesetipp, øreflipp, kjevebein
i svelget sitter ordene
som munnen aldri har ytret
klærne sømmet om kroppen, en lommebok
med identifikasjonspapirer
hvem du enn er
med blekt, utydelig ansikt
et fødselsnummer
en signatur
skygge og sol, den daglige
nesten maskinmessige gjentakelsen
de sier de vet hvem du er
de sier du er
et bilde av deg selv
du ligner en skulptur i et rom
(torso)
rommet slår veggene ut
skulpturene trer fram i verden
torsoer av unge menn stimler sammen
om primatologen: en kvinne
hun undersøker historiens
umerkelige skritt, mutante sprang
skulpturene lytter
til rommets ekko av forflytninger
i tiden som tømmes og fylles
med identiteter, de kjønnes
hun skriver fallosen opp
og brystene som ennå ikke
har rundet seg til fontener
hun bygger et utviklingstre
av x antall generasjoner
og befolker det
med en menneskelig åpenbaring
torsoer av unge menn stimler sammen
med ansiktsløse spørsmål
om å leve i hennes forstand
bo i hennes hode
ta hennes øyne og ansikt i besittelse
for å speiles i hverandres hvem er hvem
(skisse)
verden begynner: et egg
i ensomhetens geografi
margstriper tegnes som røde
sandveier over hvite flater
en skisse fylles med lys
og skygger av navn
i det foreløpige, formløse
ild tennes og lyser opp enkelthetene
i et ansikt, ditt ansikt
lagt ut i forholdstallene
mellom verden og din verden
uforståelig nøktern og nær
et egg i tiden
ikke langt unna
arbeider en skulptør på sitt menneske
(kontur)
en kropp, skisseaktig antydet
i all enkelhet
nyfødt, uferdig som et primitivt tegn
naken kontur å fylle med celle-virksomhet
leddene løselig sammenføyde
hodet dansende på ryggradens søyle
som en fugl på en vannstråle
i dråpespillet: fragmenter
av fjær, brusk, bein
og mineraler
i min bevissthet
som vil iaktta din skapelse
hvis det er deg
hvis det er meg
(brancusi)
sovende hoder
sovende inspirasjon
i serie, på sokler, i bronse og marmor
gylne, hvite, hvilende på stetter av metall, i uthulte
fordypninger, på fonter av grovt, polert tre
overalt i verdens parker, gallerier og museer
halvt utskåret, halvt utvisket
som om de aldri vil våkne helt
før de reiser seg, forlater parken
og trenger inn i urskogens vilje
(marmor)
et sovende barn
i ord for det fremtidige
med kinnet hvilende mot
en komplett geografisk drøm
i formenes mediterende barndom
for seinere å våkne
i en marmorflate
med ansiktet løftet av øynenes flukt
og kraniet tynget av sin menings skygge
(delfin)
serien med nyfødte,
sovende bønnlige barn
foran skulptørens verksted, porten til opphavet
det første skriket, et trekantet arr
på glattslipt oval, glinsende svart
offerstein, hvilende
på utskåret, rødbrunt alter av tre
åndedrag hugget i marmor med havblå årer
halvt gjennomsiktig, halvt fisk
glatt, glidende delfin, formell figur for opphav
følger med til den første strand
(henry moore)
å gå gjennom armene til henry moore
som et barn gjennom en mor
i den infløkte følsomhetens tid
i et rom orkestrert
som overflate
å være en virkelig, naken størrelse
gjennom passasjer i en kropp uten avslutning
en tid helt virkelig, uvirkelig
slik du er
født
et blodig menneske
hugget i stein, statue
(snodd pilar)
i skogen av vridde søyler
endeløse, serielle, forvirrende
for det barnlige blikket
løftet mot himmellyset
jeg tenker på grader av begrunnelse
det å være jordfestet
med røtter som forplanter seg
som tynne, lange fingre
gjennom ren, rå materie
for å gripe, begripe
den skitne semiosen
utskilt av urstoffet
i grunnstoffer og silkestoffer
for å skape denne viltre meningsdannelsen
som en skulpturpark
i uskyldens blikk
løftet mot noe evig skyfritt
det umiddelbare, barnet
selv en snodd pilar
i dette vridde søyleverk
tenker at noe vil bli enklere
i en vanskeligere verden
(visjon)
en visjon besøker deg
finnner deg hjemme i senga, en fersk time
varm og drømmende, utygd
den sier den er fullbragt
forsåvidt
en fullkommen skapning
trenger bare en hånd og et hoggjern
noen timers arbeid, noen henders verk
for å få reist seg og bli stående
lenger enn et liv
ute i virkelighetens parker
med steinføttene i duftende gress
(en statue)
å stå ute
der formen møter steinens tetthet og mørke
der den forvandles
av luftens og regnets giftstoffer
når tidens langsomt virkende spedalskhet
vansierer ansiktet, forvansker dets trekk
til kinnene grønnes av kvalme
strimes av svarte tårer
og fuglenes hvite krenkelser
tiden etser og eter
river opp flenger, graver kratere
der steinkroppen engang ytte luften motstand
etterlater en maske av intetsigende spor
der steinansiktet engang holdt stand mot glemselen
dengang var den seg selv nok
nå er den ikke lenger helt seg selv
overlatt til blikkets nåde
som kan tyde trekkene
etter tidens herjinger
en statue kan ikke lenger stå alene
(steinansikt)
som en rystelse
i det fremmede steinansiktet
skulpturene
vil gjenfinne ditt ansikt i en annens ansikt
innbringe din fortapte skikkelse
i de tilfeldige ensomheters distribusjon
deres gjensidige mønsterdannelse
som en renselse
du oppstår og forgår
i det enkeltstående, i det enestående
møtet mellom verden
og din verden
det du svarte på har svart på deg
det du ventet på ventet på deg
det er deg
i det innlysende fellesskapet
der alle er
alle og aldri de samme
(gruppe)
å stå ute
høyreist alene, i nøytralitet
eller som gruppe på tre
draperte kvinneskikkelser
et fellesskap foreviget
i stein
som en sosial lov
en slags kjærlighet
eller bare sitte tosomme
på en benk
på et naturlig høydedrag med klipper og gress
og steinblikket vendt mot sørvest
som konge og dronning
skuende ut over
sitt ikke-eksisterende rike
og drømme om å befolke det øde landskapet
med merkelige barn
en hel familie av grensefigurer
(grensefigurer)
abstrakte fugler
metalliske, grensefigurer
med horn og vinger
nedbøyde, spisse som bladene på trær
kyborger, kimærer, kentaurer
hoder med hjelmer, gjennomhullet
vindene drar gjennom kraniet
som fragmenterte forestillinger
calypso, charybdis, cybele
vekker i gaias jordiske hjerte
en forvitret tempelseremoni
båret oppe av karyatidenes hoder
medusa, megera, morfose
med øyne fryktelige, klare
i bevissthetens logiske nettverk
en islagt nordvestpassasje
androgyne, androide, androlitt
(lysmaskin)
en lysbevegelsesmaskin
av egen drift
og vindens påvirkningskraft
en varsom undersøkelse av lysets arkitektur
dets oppbygging og nedbryting
det forsvinnende
lyset om natten, lysets morgenengave
til bryllupsfesten
gitterlyset fra lukket avdeling
lysets skulpturelle flater
i et ansikt, ditt ansikt
som skyggene strekker seg etter
og folder seg rundt
det forlatte lyset, enstonighetens
grålys
som utvisker konturene
til et menneske
så innholdet og formen faller sammen
det seende øyet lukker seg
om sin mørke pupill
og etterlater lyset til lysets
selvutslettelse
(monument)
monument til en ukjent
fange i virkeligheten
stillheten over terskelen
trappetrinn fører inn gjennom portrommet
og ned
til en lydisolert celle uten vinduer
der man kan undersøke
vilkårene for å forsvinne
i det identitetsløse
måle tapet av seg selv
med håndflatene trykket mot glemselen
i ru murvegger
i ansiktet
visket ut av hukommelsestapet
mot munnen som ikke lenger kjenner sine navn
som heller ingen hører
(steinfigur)
den eldste
erindringens figur
tankefull, tilbakelent
i stein, foldet
om sin urtids larm
mens overflatebilder
driver rundt i satelittstøv
og minner truer med å bryte ut
i øyet
(utkast)
jeg lever i åndedragene
et dominerende øye
en munn, en munning, en åpning, en dør
der står en mann
med spørsmål om mennesket
jeg er
i mellomrommene
hvem kvinnen er i sine indre og ytre hus
som hun fyller med utkast
til noe gjensidig, gjenstridig
i gjennomgangene venter en budbringer
blandet engel og demon
i mellomtiden
med spørsmål om mennesket
du er
hvordan vi skifter
personlige pronomener
kjønn og tall
i en verden av skulpturer
og skulptører
(rodin)
jeg ser
nakne spedbarn med armene strakt opp
jeg ser noe lidende, langstrakt
utspent som en kvinne
til observasjon
og tenkeren fortenkt
i sammenbøyd posisjon
jeg ser en allmektig arm løftet
av lovgiveren, tavleskriveren
foran de ufullførte figurene
stivnet, forstummet
i tilblivelsen
jeg ser
et beskjedent vitne
gå inn gjennom klosterporten
for å nedskrive alle disse dager
notere samtidens forklaringer
på computeren
i sin celle
med marerittets sans for nøyaktighet
(grotte)
jeg studerer hullet utenfra
grunner over dets innadvendthet
formen for det skjulte
kun en inngang; en uanselig sprekk
jeg smetter inn
i grottefascinasjoner
uopplyste huleganger
lyset fra min hodelykt
kjæler med formasjoner
av stalagmitter
og stalaktitter
føttene trår forsiktig
på den direkte fysiske siden
av hullets utgravende
følelse
gestaltet i mentale gråtoner
og iført sin hemmelighet
(stilleben)
hvem kastet engelen ut av himmelen
et skinnende, svartblått plask i materien
amorf, uskjønn, alien skapning
fra det ytterste rom
eller fra den indre klode eksplodert
i lavasprut
og størknet i steinøyeblikket
hvem tegnet opp
den forrevne kystlinjen i ekteskapet
mellom orden og kaos
hvem vrengte grotten ut inn, knuste maskene
til de dansende, til de døende
og oppdaget
erkjennelsens fysiske lov
dens blåsvarte utside
registrerte dens faktiske fortvilelse
(framtidsmaskiner)
fryktens fraktale logikk
med sagtaggete kanter
forrevne, vridde metallplater
ligner forliste framtidsmaskiner
vadefugler
med vanskapte vinger og brukne nebb
i en katastrofe
av detonerte sprenglegemer, tangklaser og
tarmkveiler, beingrinder, dyrehorn
og knuste skalleplater
jeg har en vingefølelse av noe virkelig
i hodet, ned trappene
til det jeg vet men ikke tror på
opplyst av en svak lyspære
jeg finner ikke et tilfluktsrom
men et ideverksted for lemlestelse
og ny skapelse
når jeg sperrer øynene opp for å se
det mutilerte menneske
mottar jeg et stigma, et stempel
og medalje for vanære
(installasjon)
de er nakne, de henger uten hoder
fra kroker i sprossene i glassrutene i overlystaket
med armene dinglende langs sidene
og blottede peniser, uerigerte
de er hengt ut
i mitt blikk
som vil forsone
denne verdens kjønnete formuleringer
med dens tvekjønnete ånd
jeg er naken, jeg henger
med blottet hode
og innadvendt kjønn
i blikket som vil forene
formene med formenes substans
trenge inn i verdens amputerte forbindelser
der jeg er iverksatt
verkende uten verk
til jeg husker det var skjønnhet
jeg skulle sagt
og sier: skjønnheten
en smerte i munnen
(giacometti)
giacometti på louisiana
jeg er enogtyve år
og like forsvinnende tynn
som de langstrakte skapningene
som fyller blikket mellom himmel og jord
med avstand
strukket ut over verdens fortynnelse
og forlengelse
med fotbladene smidd til underlaget
som gigantiske, vingeløse fugler
stivnet i steget
standing woman. walking man.
eksistensen eksisterer nesten ikke
i mitt blikk
like tynn og tvilrådig
et sjokk av innsikt:
jeg er, er ikke til
de utsatte, utstrakte skikkelsene
har tatt rommet inn i sin kropp
har tatt lyset inn i sine skygger
har tatt mitt blikk og eier det
pynter seg med mine øyne
som blanke kuler
omslutter min skikkelse
med sin prekære bronsebalanse
en krass anmodning
om å være
om å virke
om å verke
(skulpturpark)
stillhetens runde bord har tolv taburetter
i massiv stein, en invitasjon
til å sitte ned og kontemplere det uavvendelige
ingen har ennå satt seg til bords
fraværet av deltakere i dette fellesskapet
er visuelt lammende
likevel kan jeg høre
den usynlige tale
på stillhetens vilkår
med giacomettis øre
(passasje)
i bevegelsen gjennom passasjer
av iverksatt mening
en kvinne med strupen kuttet
smerten er metallisk, kronblader av stål
folder seg ut, en arm fanget i torturmaskinen
hånden om strykejernet
med kvasse spiker på undersiden
idet hun sletter ut, stikker hun dype sår
i den kritiske kroppen
der ute i gjennomgangene
uten dører og trygghet
er korridorer i bevegelse, installasjoner av tid
som snitter i levende vev, stykker opp og sorterer
kropper forflytter seg
gjennom ganger og trapperom
den som flyttes forvandles
tidsavsnitt ligger tilbake
som etterlatte boliger
til nye skulpturer, fremmede familier
2.
FORMING
(punkt)
et punkt er alltid alene
er zero og stillheten
før noe har begynt
et punkt født av øyeblikket
da en fingertupp berører materien
en pinne eller penn skraper i overflaten
et punkt er et minimum
kan ikke vokse, utvides
uten å bli noe annet enn seg selv:
en flekk, en liten sirkel eller en linje
tantrismen sier at punktet er lyset selv
fargeløst før fargen begynner
punktet alt vender tilbake til
(rabbel)
rablende barn
og ravende vanvittige, rusa folk
virrer i kruseduller som ikke har bestemt seg
roterer fritt som forsøk, som forskningens begynnelse
på sporet av en form
innsirkler et tegn
en linje vil engang finne sin bestemmelse
og fullføre en sirkel
(klor)
øyeblikket klores ut i fingerneglene
en tegning har begynt
klorene skrår hit eller dit
kraftige i anslaget, tynnere i sin avslutning
tiden trekkes ut i parallelle buer
rytmiske neglemerker
på kalkmurer, på leirhus
streker mot venstre og streker mot høyre
danner en V, danner en siksaklinje
danner et X
linjestykker samarbeider organisk
i fiskebein, fuglefjær, bladnerver
X + et kors danner en stjerne
(kors)
et kors
en enkelt kryss
du står ved korsveien
der de fire vindene møtes
sirklet inn av horisontens rand
ser etter pilen som flyr opp
i uendelighet
bloddråper, naglesår
et kors
sivilisasjonens enkleste tegn
du må velge retning
gå bare gå
bli bare et menneske
en stjerne, et fugletrekk
(linje)
den lekende linjen kom først
ifølge med håndbevegelsen
den rette linjen er militær
og disiplinerer kloret
til en legion av punkter på marsj
en målrettet pil i buen, et hevet spyd
en linje strukket ut i uendelighet
eller avmålt mellom to punkter:
en strek satt, en grense trukket
av et menneske som er – og eier
den rette linjen deler verden
i over og under, i himmel og jord
i her og på andre siden
den rette linjen
behandler rommets overflate
radikalt og utvetydig: forbinder eller atskiller
(sirkel)
den sterkeste formen
den uovervinnelige
sirkelen sluttes
i en fullkommen forestilling
på det geometriske sted
der alle punkter samler seg
lydige, i enighet
i samme avstand fra
det antroposentriske midtpunkt
slangen biter sin hale
slu, skinnhellig og selvforelsket
i bildet av sin uimotståelighet
som katalysator
for utkastelse og innlemmelse
av det tautologiske menneske
(spiral)
spiralen er den eldste
sirkelen som aldri sluttes
midte, ende og begynnelse
akse, navle, stillheten utenfor tiden
spiralen innsirkler kloden
månen, sola, rommets krumning
kveiler seg om livet som slange, snegl
virvelvind, halespisser,
hårkrøller, blekksprut og solspiral
en slangenatur vet alt om evighetens
budbringere
om englenes uutholdelige tid
dobbeltspiralen opphever sin doble natur
i labyrintens innerste
hellige punkt
(form)
i mandelformen
møtes to sirkelstykker
vulva: øye og munn
(symmetri)
menneskelegemets tvillingsymmetri
utstrakt i flaten
avtegnet i alle dimensjoner
på leonardos diagram
et mål på vår avstand:
en fot, en fingerbredde, en armlengde
en favn
sytti favners angst
i livlinen dinglende over atskillelsen
umbilicus’ feste
bringer oss sammen om bålet
for å lytte til fortellingenes fraværsreparasjon
hvor har vi vært
så lenge borte
bak fjellet, over havet, oppslukt i selvet
(menneskefigur)
en leirfigur
en ganske liten mann
står med hodet på skakke
på åkeren utenfor landsbyen
saktmodig nesten bedende
med digre ører og håret
samlet i nakkeknute
armen, hengende
holder kroppen
samlet
om seg selv
en form for menneske
enkelt nok
tilstede i sitt livsarbeid
(firkant)
firkanten tegner inn samfunnet
landsbyen og åkerlappene omkring
hegner inn hager med trær
kornmagasiner og grisebinger
firkanten rammer inn lovverket
straffer gravplyndrere og grove
voldsforbrytere i halsklaver av tre
utstilt til offentlig spott foran rådhuset
eller ved byporten i spikerbur
med føttene på stabler av teglstein
en stein fjernes hver dag
til de balanserer på tåspissene
når siste stein er fjernet
klemmer de tærne om bursprossene
til kreftene tar slutt og de blir hengende
etter halsen i sin egen tyngde
en dødsprosedyre som tar to til tre dager
(symbol)
gullfisk og karpe er i nær familie
de mange karpeartene lever i symbiose
i felles fiskedam, de svarte karpene på halvdypet
elsker snegler, deres ekskrementer gir næring til plankton
som er føde for sølvkarpene på grunna, hvis avfall igjen blir mat
for gullkarpene i dammens dyp, gresskarpene spiser hver dag
sin vekt i gress og renser kjapt opp en gjengrodd dam
karpene er symbol på at det gis lønn for strevet
(skrifttegn)
tegnet for kilde, opprinnelse,
oppkomme, fontene, fossefall
ur som i urskog, rå som i råstoff
og grunn som i grunnprinsippet
inngår også i navnet på de store slettene
de tusenårige bestrebelser som omgir
den gule flodens midtre og nedre løp
i den tredje måned hvert år
svømmer karpene opp floden
til drageporten der slettene møter fjellene
de som lykkes i å forsere strykene
forvandles til himmelske drager
og flyr mellom blått og blått
skrifttegn over himmelens blanke panne
og fiskedammens grumsete liv
3.
INSTALLASJONER
(arkitektur)
vi går i gatenes luftkorridorer
etter et tidsforlis
skrittene kaster ekko fra steinflisene
gjennom byens glassarkitektur
opp lange leidere og vindeltrapper
gjennom etasjene til utkikkstårnet
under oss ligger de øde terassene
med hardføre dvergbusker
steinheller og statuer
kastet utover
som veltede brikker i et påbegynt sjakkspill
slik også fuglene er falt ut av skyene
vi løfter blikket mot den totale himmelen
ånder i en glasslungemaskin
pust og pust ut erindring
landskapet har installert oss slik
i en gjennomsiktig situasjonsfornuft
(mening)
1.
rommene kjeder seg sammen
gjennom korridorer og trappeganger
trer i forhold til hverandre når dobbeltdører slås opp
så lys fra motstående vinduer med høye buer
møtes i rommets luft
der lys krysser lys står et menneske
stille nesten gjennomsiktig
og venter
og vokser
2.
i skyggene langs hagemuren
flyter en kanal, det mørke vannspeilet
er pyntet med fargerikt løv
drysset ned fra en høstlig naturlig hånd
vi ankommer over steinbroens hvelv
og ser et menneske passere
under arkadens buegang
glimt av kropp mellom søyle og søyle
som et mål på bygningens rytme
og livsinnhold, en studie
i menneskets byggende mening
(buegang)
vi passerer gjennom buegangene
fra de eldste til de nyeste byggeskikker
i disse ytre rom som stadig skifter oss ut
vi bygger og berører
tid og materiale, legger stein på stein
eller spenner hud over treskjeletter
med hendene som myldrer
gjennom hendene
vi stanser av og til og står stille
under jernkonstruktørens triumfbue
med netthinner av glass og stål
frihetsstatuer i en ny verden
buene kurver seg
så ettergivende
at vi ikke merker at de er av stål
og holder verdens installasjoner på plass
og bevissthetens membran
intakt
(spenn)
de smale stammene på unge trær
kan gi etter for spennet
tøye sin bue til det ytterste
for å delta i et byggverk
det som ikke kan bøyes, vil knekke
stivheten er fylt av skrekk
å være så fast, så fastholdende
i sin oppreiste akse-
stolthet:
jeg er den jeg er den jeg er
upåvirkelig
til støtet settes inn
og bruddet er uopprettelig
(søyle)
i en gammel nomadisk verden
spenner vi hud som tak mot ørkenen
og lar tiden gå
enorme byggverk vokser fram
marduks tempel og hengende hager
vokser til evighetens pyramider og kongegraver
gudefjell og angkor vat
sovende i jungelens favntak
et halvt årtusen
vokser til machu picchus
himmelstrebende ånd
og tenochtitlans rituelle blodsutgydelser
vi ser et menneske
som står alene og streber
en enkelt søyle
på et flislagt mosaikkgulv
en sakral installasjon, et svar
på en følelse av ånd
en himmelvendt tilbøyelighet
(himmelverksted)
Alle ting bør peke mot Gud
lysets metafysiske
seiersgang over himmelen
himmelhøye spissbuer og ribbehvelv
krysshvelv, strebebuer
tvillingtårn
et reisverk i glødende edelsteinsfarger
guddommens lignelser og legender
billedlagt
glassmalerier av flytende ild
vi står omkring
stive i nakkene av å overveldes
i Guds bolig
himmelverksted, verkende, dypt troende
(to stoler)
på den øde heden
mellom bergskrentene
ved bredden av en sjø
ligger en liten steinhytte
med lav bred dør i grovt tre
vi kikker inn
og ser lyset falle
skrått i to brede tvillingstriper
fra vindusgluggen høyt oppe på veggen
nedover den kalkede murens ujevne overflate
under gluggen, presset opp i hjørnet
står to pinnestoler med flettede seter
side om side trykket tett sammen
som om de kvier seg for et uønsket besøk
fra et menneske
som kan bryte inn med byrden av sin ensomhet
segne om på den ene stolen
og starte en enetale som aldri kan besvares
(forheng)
rommet er ikke stort,
men stille, stivnet i hvithet
uten navn, uten kjennetegn
ikke et menneske er å se
bare en stor hvitmalt radiator ruver
i rommets ene hjørne
ved siden av et fortrukket, hvitt forheng
det skjulte vi alltid har på følelsen
kan gjemme seg der
mens vi venter på det verste som kan skje
at noe stålblinkende, spjærende
skal skjære seg ut
skjære et menneske ut i røde, blødende deler
(montrer)
vi oppholder oss en stund
ved tomhetens glassmontrer
en serie forseglede glassmoduler
med stillestående, entropisk luft
på gulvet flyter noe væskende
oljeaktig eller vannholdig
væte pipler langs de fuktige veggene
tynne hinner dannes som snerk og kleber til minnet
vi har ikke tid til å huske
men montrene er reist
og markerer slutten på et nytt århundre
en minneutstilling over eksilet
feiring av fravær og fordrivelse
av et menneske
det for alltid tapte
og den evige hjemkomst som installasjon
uten åpninger
uten luft
(to kister)
vi står i døråpningen og betrakter
to pleksiglasskister
i menneskestørrelse
montert skrått mellom gulv og tak
avkjølt av vifter
forbundet med PVC-slanger
muligheten for to lik er tilstede
en renslig død og begravelse
men i den motordrevne horisontale
gilljotinen av stål
er ikke et menneske klar til å henrettes
bak oss står tre bronsekranier på staker
som en musikertrio
med forgylte elektriske cymbaler
på trommestativer
foran veggstore fotokopier
av en krigskirkegård
også her kan vi feire det uutsigelige
med hygiene og humor
ikke et menneske skal dø
ikke et levende menneske
(telt)
vi står utenfor og beundrer
bueformete, lysgjennomskinnelige telt
svevende, vektløse
illusjoner om å bli til intet
oppbevart
i kuvøser, kokonger, forseglede skrin
under teltenes hud
er tynne stålwirer strukket mellom høytalere
ved minste berøring
lyder skingrende metallhvin
som smertesimuleringer fra ulegemlige liv
besvart av monoton dunking
fra store sorgsvarte trommer
vi vil flykte, fortvile, forsvinne
komme oss unna
teltene kan være en felle, en fascinasjon
av tilintethetens natur
(celle)
vi tenker et menneske
i et rom
med avskallede murvegger, malt betong
eneste inventar er
en håndvask og en radiator
skrudd fast på hver sin side av
en boltet dør
en glattcelle
for innlåsing og oppbevaring
av uheldige tider, ubehagelige hudfarger
uforståelige slag i hodet
kroppsvisittering og hjemsending
av et menneske
som bare kan erklære seg
skyldig eller i det minste delaktig
i sin fornedrelse
(auditorium)
et fransk museum for samtidskunst
er konstruert av svarte, kraftige oljerør
i vinkler med skjøteledd
mot snøhvite marmorplater
svale, formelle som antikke søyler
i landskap av lys
vi lytter til elegante franske teorier
om transmoderne romtidsverk
ved tusenårskiftet
vi vet ikke hva vi skal tro
vi har mistet våre gamle imperativer
innestengt i kunstens og kunnskapens illusjon
på vandring i svimmelhetens rike
europa
ingen utganger er synlige
eneste utvei for blikket er et gittervindu
med utsikt gjennom trekronene
til en rødglødende solnedgang
som en detonasjon
avspeilet i den svartglinsende oljeoverflaten
vi trår forsiktig
vi vet ikke hvor langt det er til bunnen
(kinesiske esker)
vi kikker inn i et perfekt innredet værelse
med kineserier
i et middelhavspalass
vi kjenner historiens kinesiske esker:
silke og lakk, bambusfløyter
lotusblomster, dragetenner og bronseklokker
konfusianske takprofiler og hager
i taos ånd
bare gulvet oljesvart og glinsende glatt
skaper et sug
fra det undersjøiske øye
som ser oss stå
i en tvangsforbindelse
mellom oljeplattformenes flytende
monstrøsitet
og tusenårige brusende vannmasser
ned den gule floden
en tidskollisjon
mellom skrifttegnet for kilde
det brunstige pumpesystem
og fargeskimrende glasskuler
flytende molekyler
over dynastier av kinasjakkbrettspill
(moduler)
et menneske
med nakne føtter, sittende zazen
i et beskjedent rom
meditative moduler
en seriell beskrivelse av tegnenes rike
flytende verden
synkoperte, musiske bevegelser
enkelheten i zen
syntesen av det å være
et menneske
eller et annet
det universelle ansiktet
kjenner vi igjen
øynenes, nesens, munnens dimensjoner
gester og glede
det hårløse uttrykket
til alle eksemplarer
som ligner hverandre
til forveksling, til forvandling
(ansikt)
bildet av et menneske
et ansikt, objektivt som en skjebne
ansikt til ansikt med tausheten og rommet
portrettet av en ung kvinne som vil dø
en gjenstand avbildet blant andre
mot en ru murvegg, et brukket rør
et rekkverk og dette spørrende
som nesten vil be
om forlatelse
et menneske som ansikt
et menneske som snart ikke er mer
et menneske ser intetheten i øynene
i forundring, det er blikket som ser
det klare blikket
som ikke vil vite mer
(kunst)
et portrett av en gammel kvinne
med nesten snauklippet grått hår
og ansiktet dekket av tatoveringer
hvor langt er vi kommet
i dette ansiktet
hvor lenge har vi vært på vei
til det kommende mørkerommet
der vi framkalles
intuitivt
i den aldrende kunstens ansikt
i verdens iscenesettelse av
sin kognitive kropp
sine posthumane figurer:
i dag en dyremaske med spisse
hjørnetenner, i morgen en livløs dukke
med knuste porselenshender
hun er verdens vitne
eldgammel og lekende, lur
narrer oss til å tro
på virkeligheten hun transformerer
igjen og igjen
fra det nedbrytbare
til en evig samtale
(asyl)
vi søker asyl
på selvmordsakademiet
et utdanningsinstitutt for de dødelige
når verden slår inn nattens volum
og dagens folketomme gater
fylles av paranoide fiksjoner
når vi ikke vet hvem fienden er
når vi ikke vet hvor vi i virkeligheten finnes
vi svelger lydig
tynne næringsverdier
i ontologiske doser
av redsel for å miste vår gamle slangenatur
som kveiler seg
med hodet og den splittete tungen
skjult i vegetasjonens hemmelige hulelignelse
(natur)
ennå overlever vekster såvidt
realistisk sett
i en bakgård så dyster
at ingen kommer der, ingen ønsker seg dit
ingen slanger finner byttedyr eller
beundrere der
ikke et speil for narcissus
men en søledam etter regnet
som ennå drypper og sprer ringer
lik utbrudd av en hudsykdom
på den misfargete vannflaten
en skitten snøhaug
minner om et hvalkadavers
råtnende spekk
to trestammer med røttene i asfalten
har mistet alle greiner
bare et usselt tornekratt
beskytter sitt liv nær stammen
sin hemmelige akse-stolthet
en strittende drøm
om å gi ly
til naturlige små dyr
(steinplatåer)
utenfor all bebyggelse
er skogtrakter og marker tæret bort
nesten forsvunnet
i overhengende himmel
spor av mose, noen tangklaser
når landskapet er tømt
for all vegetasjon, kan vi ikke vite
hva det har opplevd, sin tid på jorden
hva som grodde under overflaten
hva som vokste vilt og spredte seg utover
bare stein er tilbake på stein
myriader av små ovale steinoverflater
blanke av væte
i øynene våre
flintformer dynger seg opp
modellert av skygger, som berg
av dyreknokler, fortidens ryggvirvler
stillheten brer seg
over nakne steinplatåer
som pust fra en åndemaskin
av luft og lys
(kapell)
vi trer over terskelen til ettertiden
der alt er stille
i et ubarmhjertig, ettroms hus
med skingrende metallvegger
et kapell for de etterlatte
de som leser vitnemålene
fra ofre og bødler
umenneskelige historier risset inn
i hukommelsens harde minneplater
montert tett i tett på veggene
som bilder i et familiealbum
vi er alle etterkommere
etter et menneske
(mumie)
blant fortidsminnene
hvilende i sin kiste av glass:
den vesle jenta som skulle mildne gudenes
vredesutbrudd
trasket tusenvis av meter til andesfjellets topp
ledsaget av offerprestene
som smadret hennes kranium
og overlot henne til gudenes tusenårige favntak
i isen
en mumifisert engel, så død
så gammel, så liten, så ensom
vi stiller endelig et spørsmål
om offer, om overlevelse
(kiste)
en kiste ennå ikke åpnet
ingen kjenner innholdet, tomt eller fylt
av små ting, skatter, en død manns eiendeler
etterlatte koder ingen ønsker å tyde
ingen arvinger har meldt seg
ingen har gjort krav på minnene
kanskje vet ingen hvor nøkkelen er å finne
men kisten vil aldri forsvinne
fra et menneskes inventar
vi bærer alle med oss slike svarte, firkantete kister
når vi flytter hjemmefra, inngår ekteskap og
bryter opp for å legge ut på nye
like tvilrådige reiser
(vitne)
vi er beskjedne vitner
til hva vi ser
vi står ansvarlig for hva vi rapporterer
fra selsomme, fossile steder
i notater om herding, forherding, forvitring
dinosaurisk erfaring
i evolusjonens langsomme, fingernemme
berøring av materien
tidsavstander
brenner sine istider
mot håndflatene
som flytende nitrogen
OM KLARHED
Av Per Aage Brandt (etterord til Iverksatt)
Siden Liv udsendte sin første klare tone (1979), har jeg spekuleret på, hvad det egentlig var for en tone og klarhed, der her skulle synges. Var det den naive uskylds klokkerene kastrat-alt?: Den klare tone / oprørerne udsendte / før de angreb despoten, / før de blev slagtet / i den efterfølgende massakre. // Den lyse / håbefulde tone. Den tveæggede engel (1988) ser, at dagen stiger strålende og klar i hovedet, hun spiser fugt og glider ind i sanseklar erkendelse på højt niveau, hun er en slædehund, der løber hjem til den stjernebitre, syleklare sødme; nu i 1999 læser vi, at et menneske ser intetheden i øjnene / i forundring, det er blikket der ser / det klare blik / som ikke vil vide mer. Klarheden glider i hvert fald fra stemmen til blikket, gennem årene. Den stirrer nu ind i ingenting, eller den ser geometrier og – et fast tema hos Liv – sten og ting af sten: skulpturer. Måske er klarheden selv af sten.
Til sidst skriver hun her: vi er beskedne vidner / til hvad vi ser / vi står til ansvar for hvad vi rapporterer… Det er vigtigt; vi bevidner jo verden (fossile steder…), og hvad vi bevidner, kan vi ikke undgå at være ansvarlige for at have set; selv om vi ikke kan gøre for, hvad vi ser, gør selve synet af det os ansvarlige; derfor er der ting, vi ikke vil se – for så vi det, ville vi være sådanne, som lod disse ting ske ved at betragte dem. Synet ere som sådan en ubønhørligt etisk mekanisme i mennesket.
Man kan måske mer alment endda sige, at bevidstheden som sådan, som mental ”seen”, kun kan være bividsthed om verden, og hvad den er bevidst om, er den ansvarlig for, fordi den netop ”lader tingene (som den er bevidst om) ske”. Det er smerteligt at være ved bevidsthed. Man kan dæmpe klarheden, så tingene bliver slørede, uskarpe, utydelige; man kan narkotisere sig og gøre sig uansvarlig. Men selv drømmene er skarpe og klare, når det passer dem; vi kan ikke styre klarheden, den kommer, når det passer den; den rammer oss.
Det er sikkert derfor, der er et vi i klarheden. Jeg er vi, når blikkets eller bevidsthedens ansvar rammer mig, dor det rammer alle, og det er ansvarligt over for alle. Vi kan ikke sanse, opleve, fantasere, tænke, elske osv. uden at være vi.
Det gør ondt at være vidende om eller vidne til en verden, hvori menneskenes lidenskab er at deltage i dødens værk. Livs klarhed er en sang om dette værk og vilkår, og som al kunst udtrykker den det modsatte av magt: ingen kan standse dødsværket, men digteren kan indskrive det i kunstværket, indskrive synet i stemmens tone. Da bliver den klar, og det er tonens eneste mulige klarhed. Måske er klarhedens eneste mulige udtryk omvendt også poesiens og kunstens. Her kommer vi til klarhed, ikke fordi vi søger den, men fordi den allerede hjemsøger os, og vi kun kan bære den og således ”komme til den”, komme den i møde, idet vi modtager den som en paradoksal sødme, stjernebitter eller stikkende som syle, udholdt, som vi udholder kærligheden: denne æstetiske smerte, vi kalder lyst.
Has anyone ever been to New York Vape Club Vape Store in 19 S Main Street?
Hi everybody , can anyone advise where I can purchase CBD Vape CBD Pods CBD Compatible Pods?