Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og rådgiver Forsvarets sanitet, Per Ballangrud, major (ret) og koordinator RDOIT, Forsvarets sanitet og Dag Hjelle, brigader, sjef medisinsk avdeling, Forsvarets sanitet
Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?
I tiden før antibiotika og vaksiner var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsakene til tidlig død. Man kjente ikke til bakterier og virus, og trodde sykdom skyldtes onde ånder, eller var straff fra høyere makter grunnet brudd på religiøse leveregler.
Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget rundt 1880, begynte kunnskapsutviklingen som har gitt oss både vaksiner og antibiotika. Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror.
Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner. Foto: www.colourbox.com
Biologi som våpen
Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom. Det er derfor ikke vanskelig at å tenke seg at noen kunne ønske å bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mer skremmende og panikkskapende enn et «våpen» som er usynlig?
Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og toppforskningsinstitusjoner.
Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen. Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme.
Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål. Det er vanskelig å lage biologiske våpen: mikroorganismer mister sin evne til å forårsake sykdom når de blir dyrket i større volum, mange kan ikke lagres, og menneskets motstandskraft er svært forskjellig.
Biologisk eller psykologisk effekt?
Ettersom den biologiske effekten av slike våpen er diskuterbar, er de psykologiske virkningene minst like interessante.
Mange husker miltbrann-spredningen i USA i 2001. Miltbrannsporer ble blandet med et hvitt pulver, og sendt i brev til flere mediehus og to senatorer. 17 personer ble syke og fire døde, de fleste innen postverket. «Hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Helsevesenets og politiets reaksjon, villig formidlet via media, gjorde dette til et lærebokeksempel i hvordan psykologisk terrorisme kan gjennomføres.
En annen måte flere terrororganisasjoner bruker for å skape frykt, er å søke på nettsteder som registrerer mindre, naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier. Deretter går de ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.
Økonomisk og politisk bioterrorisme
Å skade økonomien er en annen bioterror-strategi. Blant annet kan matproduksjonen rammes, for eksempel ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslaktning som mottiltak.
En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som spres gjennom matvarer og distribueres over store deler av landet, eller at planter eller vegetasjon ødelegges. I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring være et tenkelig mål for økonomisk bioterror.
Et annet mulig mål er drikkevannet. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.
Kan vi oppleve biokrig?
Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen er forholdsvis liten, til tross for at anklager om at slike angrep stadig forekommer. Det er utviklet flere avanserte automatiske analysesystemer, såkalte «sorte bokser», som kan påvise spesielle bakterier og virus som kan tenkes benyttet i biokrig og bioterror.
Hensikten er at boksene skal varsle militære og sivile om et angrep, men et problem med boksene er at de lett kan lures til å gi falsk alarm. Det norske forsvaret har valgt en annen strategi, med opprettelsen av «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT), som også FN ønsker å benytte.
RDOIT er en militær enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige sykdomsutbrudd fra tilfeller som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reell våpenbruk.
Redsel bekjempes med korrekt opplysning
Ebola-utbruddet i et område i Vest Afrika i 2014 drepte over 10 000 mennesker, og panikken spredte seg til alle verdensdeler. Vi vet at terrorister har vært i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere i håp om å få med seg ebolavirus.
Men befolkningen har lite å frykte. Det er så å si umulig å lage et større ebola-utbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen (og en effektiv vaksine). Det er imidlertid mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for å få fram faglig korrekt informasjon, samt iverksette effektive mottiltak raskt.
Hvordan vi reagerer på større naturlige infeksjonsutbrudd eller pandemier, gir et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble et «worst-case»-krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.
Dette skapte stor utrygghet i befolkningen. Mange ønsket ikke vaksiner, siden de ikke stolte på informasjonen som ble gitt. Disse erfaringene bør gi grunn til ettertanke.
